et ambisiøst prosjekt

År med gjentagende hendelser burde lære meg å unngå sånne situasjoner. Jeg har ikke stedssans, sånn er livet og det betyr at jeg ikke burde late som om jeg har det og begi meg ut på ukjent vandring klokken tolv om natten.

Merkelig nok forsvinner alle sånne visdomsord når Terje, Ragna og jeg begynner på hjemoverveien etter studiesirkelen - som for øvrig var veldig artig og varte til godt og vel kvart på elleve. Ettersom Terje bor i "nærheten" av meg (nesten samme retning, i hvert fall) og Ragna faktisk bor i nærheten av Terje, er det naturlig for oss å vandre hjem sammen. Naturlig og utrolig koselig.
Men når så Ragna er trygt plassert hjemme, og Terje står utenfor sin ytterdør og vi sier god natt - da er det problemene begynner. For nå har jeg omtrent en halv times vandring igjen, litt mer, som jeg må traske alene. Og det er så sant jeg går riktig vei. Riktignok har jeg trasket denne veien alene før, med hell - men som mine venner vet, det er ingen garanti for at jeg finner veien denne gang.
Som sagt, år med erfaringer burde lært meg litt vett, om ikke stedssans. Det gjør det ikke. Jeg legger i vei ved friskt mot, i den retningen jeg tror er riktig. Og når jeg kommer til undergrunnsgangen går jeg den veien jeg fremdeles tror er riktig, selv om jeg lurer litt på om jeg burde gått gjennom først. Men pytt sann, denne veien går jo uansett riktig retning. Jeg går. Og jeg går. Og jeg går.
Etter tre kvarter kom jeg til Nardo skole, og trakk et pust av blandede følelser. Jeg er jo egentlig på vei til Nardokrysset, så et hvilket som helst Nardonavn er godt nytt - på samme tid har jeg altså gått denne veien før, og da kom jeg ikke til skolen - altså aner jeg ikke hvor jeg er. Og klokken er nå nesten halv ett om natten.

Jeg går trøstig i vei, jeg - fremdeles i den retningen jeg tror er den riktige, selv om jeg nå er litt mer skeptisk til min egen retningssans. Alle stedsnavn er ukjente, men jeg trekker på skuldrene og vandrer videre, ukjente stedsnavn finnes tross alt i strøket der jeg vokste opp. Jeg kan være i nærheten likevel. Jeg finner en Nardoskrent, som jeg følger - til jeg oppdager at den går i sirkel og ikke er til mye hjelp. Da fortsetter jeg langs en ukjent gate, og forbereder meg på en muligens kald natt.

Til slutt kommer jeg til en gate som heter Nardoveien, og jeg tenker "aha - jeg hadde rett! Nå er det bare å finne ut hvilken av Nardoveiens retninger jeg skal i". Mens jeg ser meg om, ser jeg et Fretexlager og tenker "jeg må være i nærheten, for her er jo et fretexlager til - akkurat make til det jeg kjører forbi med bussen til sentrum. " Og jeg funderer videre.

Etter litt fundering ser jeg litt nøyere på fretexbygget. Rett ved siden av er en annen fabrikkliknende sak, som også minner om det på vei til byen, bare at det ligger på feil side av fretexbygget. Og etter litt ekstra fundering ser jeg at det faktisk går en bilvei bak de omtalte byggene - og endelig begynner det å demre. Jeg er på feil side. Hvis jeg bare kommer meg forbi disse byggene, vil jeg faktisk være en halvtimes tid hjemmefra, ikke mer. Jeg vandrer trøstig i vei og oppdager til min forbitrelse at fretexlageret og veien er adskilte av et høyt gjerde. Hva skal en bygge gjerder for?! Jeg følger gjerdet mitt i riktig retning (faktisk, denne gang) til det blir lavt nok til at jeg kan klatre over.

Deretter ble veien hjem enkel, og ti på halv to er min noe ambisiøse hjemvandring overstått. Det var jammen dagens treningsøkt, mine venner.

Og mens jeg vandret, tenkte jeg grundig på en sak. Tror dere ikke at det hadde vært veldig smart å ha små kart stående rundt omkring, for eksempel ved hvert andre kvartal? eventuelt, tror dere det finnes lommeGPS? Små, sammenleggbare GPSer make til dem de har i moderne drosjer, med en liten knapp som veileder deg dit du skal. Hadde ikke det vært lurt?
Hvis det finnes, ønsker jeg meg en sånn til bursdagen.