akk, å være lett å distrahere.

I disse eksamenstider er det lett å bli distrahert. Det er noe merkelig som skjer med oss under utdanning, straks vi nærmer oss eksamen oppdager vi hundre andre ting som er mer interessant og krever mer oppmerksomhet. Silje har nettopp begynt på sin to uker lange hjemmeeksamen. Ettersom hun er det flinkeste jeg vet på alle felt, er hennes distraksjoner svært typisk henne - for det første greier hun til dels å fokusere, og når hun mister fokuset - hva ser hun på da? Skitne vinduer! Uskrevne brev! Et maleri hun ikke er fornøyd med! Ah, min kjære Silje, jeg kan ikke få sagt hvor jeg beundrer deg.

Så er det oss andre, som også distraheres, men til litt mindre gyldne oppgaver enn vindusvask. Mine vinduer er nok skitnere enn Siljes, men som en hver leser her vil ha oppdaget, har jeg gjort som jeg alltid gjør i mai, jeg har valgt meg ut en stor oppgave som involverer multikulturelle forbindelser, demonstrasjonsarbeid og politisk press. Jeg mimrer tilbake til både kamp for BIKS/1880 og Vestlandsheimen, og aner et mønster i dette - hvordan har det seg at disse sakene alltid dukker opp en måned før eksamen?

Men jeg mener at også politisk arbeid som fremmer velferden til andre folk er godkjente distraksjoner, og hadde det enda stoppet der ville jeg vel ha klart meg strålende. Nå er det dessverre sånn, at min venninne Annette også er distrahert, og hun, den sniken, har greid å hekte meg. Og på hva? På hva, Annette? På Veronica Mars! Hvordan er det mulig!

Veronica Mars er, for dem som er heldig uvitende, en amerikansk tvserie om en rik, hvit jente på en rik og fin skole, i en solrik og vellykket hverdag, med de rikeste kjærestene (og deres svømmebassenger) og en viss underlig hobby - hun jobber som privatdetektiv. Selvfølgelig. Hun er i det hele tatt en kombinasjon av Buffy The Vampire Slayer, en gammel svakhet, og Frøken Detektiv Nancy Drew, en enda eldre svakhet. Disse to svakhetene kan jo hver på sin måte være unnskyldning for at jeg så den første sesongen, som jeg lånte av Annette. Men hva da med det faktum at jeg nå laster ned sesong tre? Ah, pinlige verden. Det er tross alt ikke akkurat verdens beste serie. Til stadighet våkner en kritisk røst i bakhodet mitt som forteller om et fullstendig skrudd menneskesyn og et perspektiv ala Salvador Dali på skogstur. Min forvirrede, eksamensnevrotiske og høyst ufokuserte hjerne velger likevel å se bort i fra det faktum at jeg burde lese og analysere Virginia Woolf, jeg velger å følge med på lille frøken Smartiepants og hennes egentlig ganske kjedelige mysterier. Til mitt forsvar, de siterer Jane Austen og Joanne Kathlen Rowling til stadighet - og litterære referanser øker alltid verdien, eller hva?