onsdag 16. september 2015

Til September


September, dine auger har glimt av is
under den klåre kvelving.
Eg kler meg i silkekjole
og dansar varmen i meg.
Du skrattar med raudt visnande gras for
mine føter
og kvit røyksopp i hagen.
Tropiske stormar herjar mitt blod.
Snart varm, snart kald.
Alt skjer langt, langt borte
og mine hender kan ikkje lindre noko!

Marie Takvam, fra diktsamlingen Merke etter liv

tirsdag 15. september 2015

Når jeg er hos deg

Jeg er fryktelig, fryktelig trøtt, toget er en time forsinket og kontrabeskjedene har stormet, men når jeg går av toget er han der likevel: Kjæresten, som venter på meg på togperrongen, venter med smil og klemmer og transport. Du vet ikke hvordan det kjennes at han står på perrongen og venter på meg. Han tar meg med hjem til leiligheten med bøker og spill, Doctor Whoillustrasjoner, dragedekorasjoner og buedør inn til stuen. Han tar meg med til leiligheten som ligger i et strøk der jeg, med min ikke-eksistrende stedssans, har såpass mange barndomsminner at jeg faktisk finner veien. Jeg vet hvor jeg er, når jeg er der.

Og jeg vet hvem jeg er. Jeg har ikke sovet her før, men jeg senker skuldrene i det øyeblikket jeg er innenfor døren. Dette stedet her har nemlig plass til meg. Dette livet som jeg skal dele og bo i, her er det et naturlig rom hvor jeg hører til. Kontrollfriken i meg slipper grepet og lar meg senke skuldrene, for jeg er velkommen her. Her, i denne leiligheten, smaker jeg på en normalitet som jeg har ønsket meg. Så det er vanskelig å ikke smile sprekker i ansiktet når vi setter oss ned for å spise fantastisk kveldsmat, laget spesielt for anledningen. Det er lett å leve.

onsdag 2. september 2015

Halvparten gjenstår jo faktisk

I morgen har han bursdag, Kristian. Den 3. september 1986 ble verden til et litt varmere sted. Dette er den tredje fødselsdagen. Og denne høsten oppdager jeg hva de mente, da noen sa til meg at "Hele verden er forandret, du er plutselig plassert i et helt nytt og skremmende landskap. Men, Engeline, uansett hvor vondt det gjør akkurat nå... Du kan, på sikt, bli i stand til å leve videre i dette nye landskapet. Du finnes fremdeles, og du kan bli kjent med den nye verdenen." 

Det første halve året hadde jeg en konstant følelse av å bomme på et trappetrinn: det millisekundet der du trodde du skulle treffe med foten og foten bare fortsetter ned? Forestill deg det millisekundet, uavbrutt i måneder.
Og de gangene der jeg for et sekund skjønte rekkevidden. De gangene hvor jeg kunne sverget på at det ble solformørkelse, når panikken tok meg, lammet meg og gjorde meg dødskald.
Det var de gangene der jeg ble så følelsesløs at jeg tenkte "Hva så? Ingen Kristian? Aldri mer trekke pusten? Det spiller da ingen rolle, noe av dette?". De gangene var verst.

Nesten verst. Den verste delen av sorgen var tapet av meg, av alle de tingene som utgjorde meg. Hvem var jeg, alene? Ingen? Kristian var en sentral del av min identitet. I den perioden hvor jeg bygget meg selv som person, var han der som en sterk innflytelse. I de årene der jeg utviklet meg, fra tenårene og ut i tyveårene, de årene der en definerer seg selv og sin personlighet, der var han. Og det speilte seg i så mye jeg var glad i: så mye som døde med ham. Så mye at nesten hele jeg forsvant. Jeg var en zombie, et skall som gikk rundt og var levende død. Jeg så levende ut, til en viss grad i alle fall, men innvendig var jeg døde, svarte stumper av ting som en gang hadde vært meg.
Det var bøker jeg aldri mer ville ta i. Det var serier som jeg unngikk å se logo for på Netflix. Hele jeg vek bort fra fotballaget Brann, som om det var en magnetisk reaksjon mellom det og meg. Jeg overrasket meg selv stort da jeg laget pannekaker igjen.

Mest merkbart var likevel musikken jeg aldri mer ville orke å høre på. Musikk jeg var glad i, som nå bare ga meg lyst til å krype inn i en krok og omfavne zombien. Musikk der det levde et ekko av kvelder, av sommerdager, telefoner og sykehusbesøk, et absolutt uutholdelig ekko. Musikk som jeg var veldig glad i, men som jeg måtte unngå for å holde ut.
Litt musikk var det jeg spilte for ham, som vår felles favoritt av Belle & Sebastian: Everybody thought that [s]he was beautiful, only slightly mental.




Enda mer var det den musikken jeg lærte å bli glad i gjennom ham. Musikk jeg ikke ville oppdaget ellers, eller som ikke ville hatt den samme plassen hos meg uten ham. Bob Dylan, som han lånte meg den første sommeren vi kjente hverandre. Springsteen, som vi spilte de der sene kveldene den siste høsten. Jokke, som vi spilte om sommeren når vi satt i solskinnet og som vi sang på Sandviken psykiatrisk. Jeg kunne aldri, aldri, aldri mer høre albumet hvor Joachim Nielsen synger "Helt, helt uten deg er jeg halv".

Men så, i sommer, var jeg i et brudgomlaup. Det var en perfekt dag, med perfekt vær, perfekt seremoni, perfekt brudgompar og ut på kvelden perfekt musikk. I alle fall frem til noen spilte Kristians favorittsang av Bruce Springsteen, en av våre sanger. Vet du hva jeg gjorde?
Jeg kunne ha krøpet inn i meg selv, tømt glasset mitt og gått på badet for å hulke ut sjelen min. Det er dette jeg ville gjort i fjor. I år tok jeg noen i hånden og danset hemningsløst. Jeg danset for ham, og for brudgomparet, jeg svingte meg rundt for å tvinge frem nye minner. Den sangen vil for alltid handle om livet, kjærligheten og sorgen, men nå handler den om en perfekt dag også. Den har fått en plass i det nye landskapet.

Den dansen ville jeg aldri ha tatt hvis ikke jeg hadde kjent Kristian først. For halvparten av oss gjenstår jo, faktisk. Jeg tok feil. Det som fantes da har ikke forsvunnet bare fordi det ikke er mer, det som har eksistert vil alltid eksistere i meg. Jeg er fremdeles meg, selv i et nytt landskap: Mitt liv, formet som det er, er fremdeles gjennomsyret av at han ble født. Selv når jeg sletter musikk og avinstallerer Skype og gjemmer bøker i kjellere, selv da er jo det handlinger som er preget av at han fantes. På samme måte: Hvis jeg nå spiller Jokke, er det jo fordi jeg kjente ham. Ingenting, ikke en gang sorgen, kan luke ut av min identitet alt det som han bygget opp i meg.

Nå da jeg er tøffere, nå da jeg oppdager at det finnes liv igjen i kroppen min, kan jeg også ta noen tøffere valg. Jeg kan for eksempel spille musikken og lytte til ekkoet. Jeg kan spille musikk han var glad i og være glad for at jeg kjente ham. Målet med fødselsdager er vel å feire at noen ble født, at noen levde. At noen døde kansellerer jo ikke at de ble født først, tvert i mot! Hva er det nå en sier, døden og livet er to sider av samme sak. Så hva med å feire? Hva med å spille musikk, snakke om det han var glad i, huske gode øyeblikk? Hva med å samles, vi som er glade for at Kristian ble født, og feire det?

Det at han fantes er definitivt verdt å feire. Det vil alltid være verdt å feire at han levde, selv når det gjør hinsides vondt.






søndag 30. august 2015

Tiltak: taktil tilnærming

Som bibliotekar møter en med jevne mellomrom spørsmål om "det fremtidige bibliotek". Blir biblioteket bokfritt? lurer noen. Hva med alle lesebrett, nettbrett, e-bøker, elektroniske artikler og Googlesøk? Er det plass igjen til den tradisjonelle boken?

Og det er klart, det finnes noen gode argumenter for en papirløs hverdag. Papirløs er et stikkord, for en mer elektronisk lesehverdag vil spare noen skoger. Det er et uomtvistelig faktum at det er lettere å dra på et lesebrett med femti bøker, enn en skolesekk med ti. Du kan ha nok bøker med deg på to ukers sommerferie, og det koster deg tretti gram ekstra i reisebagasjen. Som en venn av meg, ansatt i forlag, kommenterte: noen bøker egner seg best elektronisk, innholdsmessig. E-bøker er miljøvennlige, plassvennlige, reisevennlige og diskré. Du slipper til og med det evige behovet etter en bokhylle til.
Jeg setter pris på en god bokhylle, og hvis jeg besøker noen for første gang er bokhyllen det første jeg ser etter. En kan forstå mye av en person ved å analysere bokhyllen i stuen. Men nei, dette handler ikke om bokhyller, det handler om skolebarn. Det handler om skolebarns mestringsfølelse.

Da jeg begynte som skolebibliotekar, var mine første venner dyslektiske barn. Jeg hadde knapt hatt jobben i en time før elever begynte å titte inn, forsiktige, redde og nysgjerrige. Det er klart, jeg visste ikke at de var dyslektikere. Jeg visste ikke at de aldri før hadde satt sine ben på et bibliotek av egen, fri vilje. Alt jeg så, var nysgjerrige og altfor vaktsomme barn som lurte på hvordan biblioteket ville se ut nå. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette hadde vært et stille, strengt bibliotek hvor mennesker skulle lese, ikke le. Et sånt bibliotekstyre var uaktuelt for meg. Vel var jeg hovedbibliotekar, med fullstendig ansvar for bokbestand, hylleoppsetning, regelverk og pedagogisk opplegg: dette var først og fremst barnas bibliotek. Jeg så disse forsiktige ungene og jeg visste at de måtte komme inn. Disse barna måtte føle seg som hjemme her, ellers ville ikke skolebiblioteket fungere. Og det tidligere regimet hadde vart så lenge og så strengt at endringen måtte skje med en gang, dersom jeg skulle lykkes i å etablere det biblioteket jeg så for meg. Så hvordan gir en barn tilhørighet og eierskap til et skolebibliotek raskest mulig?
En lar dem ta del i arbeidet. 

Alle barna som stakk hodet inn døren min, ble spurt om de ville redde bøker. Det fantes nemlig et enormt hav av bøker med brukket rygg, der limet var gått i oppløsning og sidene falt ut. Det fantes høyt elskede bøker med revne ark. Det fantes bøker med merkelapper som var så slitt at de var gjennomsiktige. Det fantes bøker som helt åpenbart var rett rundt søppelhaugen, men som kanskje kunne overleve et år til hvis den ble bandasjert med lim og teip nå.
Ingen skole har lært meg å reparere bøker, så det kan hende at vi i noen tilfeller gjorde mer skade enn nytte. Det gjorde ingenting, for dette handlet ikke egentlig om å reparere bøker. Det handlet om tilnærming.
Mens vi arbeidet, og det er klart at jeg teipet bøker sammen med barna, snakket vi. Vi samarbeidet, hjalp hverandre, fordelte bøker og arbeidsoppgaver. Av og til snakket vi om bøkene vi reparerte, spesielt hvis vi skulle vurdere hvilken type bok det var og hvorvidt den var dødssyk eller død. Elevene leste bakpå bøkene, bladde i sidene og vurderte aldersgruppe, sjanger, størrelse og vanskelighetsgrad. Noen ganger ble vi enige om at en bok var utdatert, da la vi den til side og jeg kasserte den etterpå. Noen ganger reddet vi en bok som jeg visste at jeg måtte kassere neste måned.
Med jevne mellomrom reddet barna en bok som de etterpå lånte med seg hjem. Noen ganger ble de distrahert fra leken og endte opp med å diskutere i sofaen, og da diskuterte de reparasjon av bøker, utforming av bibliotek og ikke minst hva slags bøker biblioteket manglet. Jeg merket meg alt de sa og gjennomførte ideene deres så sant det var mulig. Det var først etterpå at jeg fikk vite at flere av disse ungene frem til nå hadde erfart bøker som en vanskelig leseutfordring spekket av nederlagsfølelse, og at biblioteket hadde representert en stor samling av disse nederlagene.

Ikke alle barna fikk de samme arbeidsoppgavene. Noen barn ville reparere, noen ville hente og levere bøkene, noen ville stable dem på hyller. I bakgrunnen var jeg med hjelp, veiledning, prat og latter. Felles for alle oppgavene var at de innebar behandling av den fysiske boken. Barna fikk erfare at en bok ikke bare er bokstaver som krøller seg, det er også en fysisk bruksgjenstand.  Det er praktisk talt uungåelig å reparere en bok uten å samtidig få litt lesetrening, men denne er nesten usynlig og sterkt preget av mestringsfølelse. Ved å la barna jobbe taktilt med bøkene, fikk de også et eierforhold til bøkene: den boken hadde de reddet, den boken levde fordi de hadde gjort en innsats.
På denne måten har jeg fått barn som hater lesing til å elske biblioteket. Jeg har fått sinte, små gutter til å krype opp i en sofakrok og lese bok, enda de nekter å røre ved boken i klasserommet. På biblioteket har de nemlig selv hentet denne boken i bokkassen, de har selv stablet og organisert altfor mange bøker i en altfor liten vogn, de har selv levert denne boken på utlånsmaskinen, og veien fra utlånsmaskinen til sofakroken er ganske kort.

Dette er den viktigste grunnen til at jeg synes papirutgaver er viktige. Derfor tror jeg at biblioteket vil fortsette med fysiske bøker. Noen trenger den taktile tilnærmingen, noen trenger å erfare bøker som noe mer enn bilder og bokstaver. Den fysiske boken, med en brukket perm og revne sider, kan være en innfallsvinkel som ufarliggjør og tilgjengeliggjør teksten som står i den. Å ta i selve bøkene, å få stable dem etter størrelse og innhold, kan være det som må til for å få lyst til å lese det som står i den. Dette kan du ikke gjenskape digitalt. I digitale versjoner er faktisk bøker bare tekst, uansett hvor mye en kan endre fonter, skriftstørrelser og linjeavstand. Den fysiske boken er ikke bare dekorativ, den har en uerstattelig bruksverdi.


tirsdag 25. august 2015

Skriv meg i linjer, ja takk



I dag, gikk jeg rundt og sang Beautiful South. Den rare, engelske popgruppen med den ultrasøte, av og til litt jazzete popstilen og de mørkeste tekstene. Jeg nynnet til "Woman in the Wall", om alkoholikeren som dreper sin kone og murer henne inn i veggen. Jeg spilte "Don't marry her (Fuck me)" og lo når Jacqui Abbot sang "Your socks smell of angels, and your life smells of brie"... paradoksalt nok mens jeg gjorde husarbeid. Og mens Youtube sendte stadig flere sanger til meg, reflekterte over livet. Jeg skal dele en liten funfact om meg.

I dette patriakalske samfunnet vårt skal kvinner være evig tynne, evig vakre, evig unge. Dette siste er viktig: alle skal ha glatt, ung hud. Du kan kjøpe rynkefjerning/utglatting/hudfornyingskremer for millioner. Restylane? Botox? Nivea, L'oreal! Samfunnet har lært meg at jeg skal bekjempe rynker med alt som eksisterer av kosmetikk. Dette vet du, kjære leser, dette vet alle. Og jeg, som den flinke piken jeg er, jeg ser meg selv i speilet på leting etter rynker ofte, som jeg er opplært til. Spesielt nøye ser jeg etter rynker rundt øynene, i krokene der. Jeg ser etter det som kalles smilerynker.

Riktignok føler jeg meg yngre og mer leken enn på lenge, men når jeg ser meg i speilet ser jeg opptakten til de første smilerynkene. De kommer nemlig gjerne omtrent nå, omkring tretti. Jeg ser hvor de vil komme, når jeg smiler kan jeg se sporene de kommer til å følge... og hver eneste gang jeg ser dem, smiler jeg litt bredere. Jeg smiler til rynkene blir synlige. Funfacten er nemlig at jeg alltid har ønsket meg smilerynker.

Smilerynker forteller om liv levd, men det forteller også om hvilken type liv levd: smilerynker heter det fordi du kan tegne opp spor etter smil. De er spor etter humor, spor etter latter. Spor etter vennlige smil du har sendt ut i verden. Tegn på at du har levd, gjort så godt du kunne, lenge nok til at det fikk spor i ansiktet ditt. Jeg har tenkt å være en sånn person som får smilerynker ganske tidlig, fordi hun smiler så ofte. Jeg vil at smilene mine skal være tegnet inn i ansiktet mitt.

 Når jeg hadde sunget "Don't Marry her" og vasket gulvet ferdig, kom "Prettiest Eyes". Denne hadde jeg ikke hørt mye på før, men det kommer jeg til å endre på. Jeg skulle ønske den hadde en annen, mindre cheesy tittel, men cheesy har invadert livet mitt og når sannheten skal frem er det bittelitt velkomment. Ikke minst fordi denne sangen faktisk handler om dette, om verdien av smilerynker. Dette er en kjærlighetserklæring skrevet i smilerynker. Jeg føler meg truffet av begynnelsen:

Line one is the time
That you, you first stayed over at mine
And we drank our first bottle of wine 

...For jeg var der, akkurat der, for en måned siden. Jeg liker tanken på at den kvelden, med den flasken med vin (det kan ha vært Whisky), blir til en linje i ansiktet mitt. EDIT: Gjett hvor den offisielle musikkvideoen er spilt inn! Ja, du gjettet riktig. Portugal.


søndag 23. august 2015

"Det blir vanskeligere for hvert år".


Sommeren 2013, tre uker før Kristian døde, snakket vi igjen om valget som skulle skje den høsten. Det var med andre ord med et nødskrik at vi fikk snakket om det forestående valget, nøyaktig slik som vi hadde snakket før hvert eneste valg.

"Det blir vanskeligere for hvert år", sa vi. Så snakket vi om det, en natt den sommen. Og vi fant ut hva det skulle bli, i fellesskap. Det var et vanskelig valg, for i løpet av årene var vi blitt litt mer desillusjonerte, det var ikke mange igjen som vi stolte på. Vi gikk flere runder før vi konkluderte, og så snakket vi om at siden vi nå bodde en halv time unna hverandre, kunne vi forhåndsstemme sammen.

"Det blir vanskeligere for hvert år", ååh, hvor rett det var. En fredag i september stemte jeg alene. Det måtte jo gjøres. Jeg forhåndsstemte i et telt som lå langs veien jeg skulle til jobb. Jeg sto i køen inn og kjente at det raknet. Jeg raknet. Jeg kjente hulk som presset seg frem og nektet å la seg tvinge tilbake, fordi jeg sto der alene og fordi vi skulle stått der sammen. Den stakkers valgfunksjonæren som tok i mot meg ble direkte forskrekket, han prøvde uten særlig hell å roe meg ned. Jeg ser for meg at han i sitt stille sinn tenkte "dette hører ikke inn under arbeidsbeskrivelsen!", der jeg mer eller mindre stavret meg inn i en valgbås, krysset av på konklusjonen vi hadde falt på den sommerkvelden. Jeg stemte for to det året. Dro på jobb som en zombie, så blankt på maskinen og glemte hvordan en gjennomførte elementære rutineoperasjoner. Og siden den dagen har jeg gruet meg, gruet meg, til valget i år. Før forrige valg hadde jeg i det minste noen å snakke med på forhånd, tenkte jeg. Det blir vanskeligere for hvert år, men det hjelper litt å ha noen å lufte tankene med, og i noen situasjoner er det store tomrommet, det store gapet, mer merkbart enn ellers.

I år, ved årets valg, ringer jeg til noen andre. Det betyr også at jeg har noen andre jeg kan ringe til, jeg kjenner meg litt mindre alene enn jeg gjorde den septemberdagen. Jeg har valgsamtaler med andre mennesker, samtaler som riktignok skiller seg litt fra de jeg pleide å ha. De er krydret av at samtalepartnerne mine og jeg utgjør et vendiagram: vi har noen felles referanser, mye kunnskap som er relevant og likevel akkurat utenfor vår horisont. Jeg lar livet og det ukjente området i vendiagrammet drive meg i den retningen det vil, for jeg tror jeg er på en god bølge. Jeg tror nemlig at kanskje, kanskje det kommer et år der valget er lettere enn det forrige.