Når jeg er hos deg

Jeg er fryktelig, fryktelig trøtt, toget er en time forsinket og kontrabeskjedene har stormet, men når jeg går av toget er han der likevel: Kjæresten, som venter på meg på togperrongen, venter med smil og klemmer og transport. Du vet ikke hvordan det kjennes at han står på perrongen og venter på meg. Han tar meg med hjem til leiligheten med bøker og spill, Doctor Whoillustrasjoner, dragedekorasjoner og buedør inn til stuen. Han tar meg med til leiligheten som ligger i et strøk der jeg, med min ikke-eksistrende stedssans, har såpass mange barndomsminner at jeg faktisk finner veien. Jeg vet hvor jeg er, når jeg er der.

Og jeg vet hvem jeg er. Jeg har ikke sovet her før, men jeg senker skuldrene i det øyeblikket jeg er innenfor døren. Dette stedet her har nemlig plass til meg. Dette livet som jeg skal dele og bo i, her er det et naturlig rom hvor jeg hører til. Kontrollfriken i meg slipper grepet og lar meg senke skuldrene, for jeg er velkommen her. Her, i denne leiligheten, smaker jeg på en normalitet som jeg har ønsket meg. Så det er vanskelig å ikke smile sprekker i ansiktet når vi setter oss ned for å spise fantastisk kveldsmat, laget spesielt for anledningen. Det er lett å leve.