Femten år med klatring

Jeg overrasket meg selv i romjulen. Jeg kjente nemlig på klasseskiller, sterkere enn jeg har gjort på mange år. Det var ubehagelig, det var interessant, det var lærerikt. Det var tankevekkende.


Min første refleksjon over klasseskiller hadde jeg da jeg var elleve og fikk venner "rett over veien". Jeg fikk venner som bodde i kommunalboligene. Frem til da hadde jeg aldri tenkt over boligforskjeller, og hva de hadde å si for vår plass i verden. Noen venner hadde store hus, noen hadde små hus, en av mine tanter var alenemor i liten leilighet, mens jeg bodde i et forfallent rekkehus som var noe midt i mellom. Først da jeg var elleve hadde jeg et klart øyeblikk der jeg så en helhet, et forhold. Det gjorde meg mer samfunnsbevisst, men jeg var i grunnen ganske fornøyd med min plass i verden. Jeg var komfortabel med å bo på den "riktige siden av veien", som både var en fysisk vei og en sosial strek mellom kommunalboliger og privatboliger. Jeg var også komfortabel med at huset mitt var slitt og trekkfullt, det sørget for at jeg slapp unna skam over å ha mer enn mine venner. Jeg trengte ingen skam for min plass i verden, for jeg var verken nederst eller spesielt høyt oppe på den sosiale, økonomiske rangstigen.


Skammen kom først snikende tre år senere, da jeg møtte en Solstråle og jeg så kontrastene mellom meg og den øvre middelklassen. Jeg så forskjellene i kjøleskapsutvalget. Jeg så hvordan veggmalingen flasset hos meg, med så dårlig isolerte vegger at soverommet mitt var ubeboelig på vinterstid. Jeg så hvordan Solstrålen min fikk klær i hverdagen, mens jeg fikk dem til bursdagen. Det var hundrevis av små ting, og selv når jeg skjønte at også hun spiste syltetøy på brødskiven, var det likevel ikke til å komme utenom at vi beveget oss i to forskjellige økonomier. Det var ikke like innlysende og skrikende som hvis jeg hadde bodd "over veien", men det var synlig. I dypet av min sjel skjønte jeg hvorfor foreldrene hennes var litt skeptiske til meg. Jeg skjønte at de var redd jeg skulle transformere henne til en fattig, lesbisk kommunist, og jeg skjønte hvorfor de syntes det ville være fælt. De hadde rett, det ville være fælt hvis jeg trakk henne ned. Jeg skammet meg litt over at rommet mitt var så kaldt og kjøleskapet så magert, men det var ikke noe jeg noensinne innrømmet for noen. Det inkluderte meg selv. Jeg vet ikke om hun kjente på det samme ubehaget, for det spurte jeg aldri om. Vi har alltid vært flinke til å snakke oss rundt enkelte sannheter. Noe av det vanskeligste ved dette temaet, er at skammen går begge veier. I Norge er det ikke lov å se klasseskiller. Det er ikke bare tabu å være fattig, det er tabu å være moderat velstående. Det er ikke lov å se egen økonomi i forhold til noen andre og oppdage vesensforskjeller, det er skam forbundet ved det å oppdage at du har mer enn andre. Vi ignorerer dette, vi later som om vi ikke ser. Solstrålen og jeg snakket om at jeg ønsket meg dette, at jeg ønsket meg denne middelklassen. Vi snakket om at det ikke var stuerent å ønske seg dette når en var en fattig (ikke lesbisk) kommunist, men vi snakket aldri om at skammen i alle fall for meg ikke bare handlet om politikk, det handlet også om skam over hvor jeg kom fra. Jeg så hvor jeg kom fra og visste at jeg ikke ville dit når jeg ble stor. Jeg ønsket meg økonomisk trygghet, stort kjøleskap, kremhvite vegger og varmekabler på badet.


Klasseskillene ble tydeligere etter hvert som vi ble eldre. Huset mitt forfalt mer, dørhåndtakene falt av. Huset hennes fikk fancy alarm som ble utløst den gangen jeg prøvde å liste meg ned trappen for å hente telefonen. Følelsen av økonomisk separasjon ble en selvfølgelighet, usagt, bortgjemt i brystet mitt. Sammen med angsten for at denne separasjonen en dag ville skille oss, uten at vi merket det. Min angst. Med økonomisk ubalanse kommer det en unektelig maktubalanse, og selv når vi ikke ville vedkjenne det fantes den ubalansen i vennskapet vårt et sted. Det kunne ikke hjelpes for, det var ingenting vi kunne forandre på, så vi har aldri, aldri anerkjent det. Jeg har vært kjemperedd for at jeg en dag skulle våkne opp og oppdage at vi ikke forsto hverandres verden, at jeg en dag skulle våkne opp voksen og innse at jeg ikke hadde klart å gjøre meg verdig en plass i hennes verden. Det ville bli hun som forlot meg, ikke omvendt, og det ville ikke en gang være et frivillig valg hun gjorde.
Men dette vennskapet har vart i femten år, så dette er kvaler jeg er kjent med.Som tenåringer løste Solstrålen og jeg dette ved å konsentrere oss om den sosiale, mentale relasjonen mellom oss. Som voksne har vi fortsatt med akkurat det. Fordi Solstrålen og jeg deler så mye historie, har vi lært å viske ut disse forskjellene så de blir mindre synlige. Vi møtes på steder der skillene er mindre brutalt merkbare. Hun så hjemmet jeg vokste opp i, og fordi det ikke innebar konsekvenser for livet hennes lot vi som om det ikke hadde noen betydning. Det kan hende det har betydning nå, og det har jeg kjent på i julen.
Kjæresten og jeg beveger oss i to forskjellige sirkler. Noe av det er åpenbart: Barneskolebibliotekaren og Advokaten, sant? Men det går dypere enn det, lenger tilbake enn våre yrkesvalg.Det skinner gjennom i hjemmene våre, i valgene våre, i hva vi kan gi og gjøre for hverandre. Kjæresten hører nemlig til på samme sosiale trappetrinn som Solstrålen. Og det gjør ikke jeg, ikke en gang etter at jeg flyttet hjemmefra og ble stor. Jeg er stolt av jobben jeg gjør. Veldig stolt. Men det er et lavtlønnet yrke, med liten stillingsprosent og ingen store karrieremuligheter. I møte med Kjæresten er det uproblematisk, for der er jeg fremdeles meg: den samme som har vært venner med Solstrålen over halve livet. Jeg er trygg på denne personen, jeg liker denne personen. Det jeg ikke er trygg på, er klasseverdien min: I møte med Advokaten ser jeg alt jeg ikke kan bidra med. Nå handler det om meg, om mine valg. Som tenåring var det mine foreldres valg. Nå er det mitt liv, og jeg ser av og til livet mitt med middelklasseøyne og grøsser.

En gammel akademikerraddis som meg kjenner både idéfilosofi og samfunnsanalyse som tar for seg dette her, men tanken på å begrave meg i franske og tyske filosofer er ikke forlokkende. Det vil neppe hjelpe. Jeg vil helst lese Terry Pratchett og Eirin Dahl, begrave meg i eskapisme. Jeg vil tviholde på en overbevisning om at jeg er bra nok i meg selv, og dét kan ingen tungleste filosofer hjelpe meg med.

Tiltak: taktil tilnærming

Som bibliotekar møter en med jevne mellomrom spørsmål om "det fremtidige bibliotek". Blir biblioteket bokfritt? lurer noen. Hva med alle lesebrett, nettbrett, e-bøker, elektroniske artikler og Googlesøk? Er det plass igjen til den tradisjonelle boken?

Og det er klart, det finnes noen gode argumenter for en papirløs hverdag. Papirløs er et stikkord, for en mer elektronisk lesehverdag vil spare noen skoger. Det er et uomtvistelig faktum at det er lettere å dra på et lesebrett med femti bøker, enn en skolesekk med ti. Du kan ha nok bøker med deg på to ukers sommerferie, og det koster deg tretti gram ekstra i reisebagasjen. Som en venn av meg, ansatt i forlag, kommenterte: noen bøker egner seg best elektronisk, innholdsmessig. E-bøker er miljøvennlige, plassvennlige, reisevennlige og diskré. Du slipper til og med det evige behovet etter en bokhylle til.
Jeg setter pris på en god bokhylle, og hvis jeg besøker noen for første gang er bokhyllen det første jeg ser etter. En kan forstå mye av en person ved å analysere bokhyllen i stuen. Men nei, dette handler ikke om bokhyller, det handler om skolebarn. Det handler om skolebarns mestringsfølelse.

Da jeg begynte som skolebibliotekar, var mine første venner dyslektiske barn. Jeg hadde knapt hatt jobben i en time før elever begynte å titte inn, forsiktige, redde og nysgjerrige. Det er klart, jeg visste ikke at de var dyslektikere. Jeg visste ikke at de aldri før hadde satt sine ben på et bibliotek av egen, fri vilje. Alt jeg så, var nysgjerrige og altfor vaktsomme barn som lurte på hvordan biblioteket ville se ut nå. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette hadde vært et stille, strengt bibliotek hvor mennesker skulle lese, ikke le. Et sånt bibliotekstyre var uaktuelt for meg. Vel var jeg hovedbibliotekar, med fullstendig ansvar for bokbestand, hylleoppsetning, regelverk og pedagogisk opplegg: dette var først og fremst barnas bibliotek. Jeg så disse forsiktige ungene og jeg visste at de måtte komme inn. Disse barna måtte føle seg som hjemme her, ellers ville ikke skolebiblioteket fungere. Og det tidligere regimet hadde vart så lenge og så strengt at endringen måtte skje med en gang, dersom jeg skulle lykkes i å etablere det biblioteket jeg så for meg. Så hvordan gir en barn tilhørighet og eierskap til et skolebibliotek raskest mulig?
En lar dem ta del i arbeidet. 

Alle barna som stakk hodet inn døren min, ble spurt om de ville redde bøker. Det fantes nemlig et enormt hav av bøker med brukket rygg, der limet var gått i oppløsning og sidene falt ut. Det fantes høyt elskede bøker med revne ark. Det fantes bøker med merkelapper som var så slitt at de var gjennomsiktige. Det fantes bøker som helt åpenbart var rett rundt søppelhaugen, men som kanskje kunne overleve et år til hvis den ble bandasjert med lim og teip nå.
Ingen skole har lært meg å reparere bøker, så det kan hende at vi i noen tilfeller gjorde mer skade enn nytte. Det gjorde ingenting, for dette handlet ikke egentlig om å reparere bøker. Det handlet om tilnærming.
Mens vi arbeidet, og det er klart at jeg teipet bøker sammen med barna, snakket vi. Vi samarbeidet, hjalp hverandre, fordelte bøker og arbeidsoppgaver. Av og til snakket vi om bøkene vi reparerte, spesielt hvis vi skulle vurdere hvilken type bok det var og hvorvidt den var dødssyk eller død. Elevene leste bakpå bøkene, bladde i sidene og vurderte aldersgruppe, sjanger, størrelse og vanskelighetsgrad. Noen ganger ble vi enige om at en bok var utdatert, da la vi den til side og jeg kasserte den etterpå. Noen ganger reddet vi en bok som jeg visste at jeg måtte kassere neste måned.
Med jevne mellomrom reddet barna en bok som de etterpå lånte med seg hjem. Noen ganger ble de distrahert fra leken og endte opp med å diskutere i sofaen, og da diskuterte de reparasjon av bøker, utforming av bibliotek og ikke minst hva slags bøker biblioteket manglet. Jeg merket meg alt de sa og gjennomførte ideene deres så sant det var mulig. Det var først etterpå at jeg fikk vite at flere av disse ungene frem til nå hadde erfart bøker som en vanskelig leseutfordring spekket av nederlagsfølelse, og at biblioteket hadde representert en stor samling av disse nederlagene.

Ikke alle barna fikk de samme arbeidsoppgavene. Noen barn ville reparere, noen ville hente og levere bøkene, noen ville stable dem på hyller. I bakgrunnen var jeg med hjelp, veiledning, prat og latter. Felles for alle oppgavene var at de innebar behandling av den fysiske boken. Barna fikk erfare at en bok ikke bare er bokstaver som krøller seg, det er også en fysisk bruksgjenstand.  Det er praktisk talt uungåelig å reparere en bok uten å samtidig få litt lesetrening, men denne er nesten usynlig og sterkt preget av mestringsfølelse. Ved å la barna jobbe taktilt med bøkene, fikk de også et eierforhold til bøkene: den boken hadde de reddet, den boken levde fordi de hadde gjort en innsats.
På denne måten har jeg fått barn som hater lesing til å elske biblioteket. Jeg har fått sinte, små gutter til å krype opp i en sofakrok og lese bok, enda de nekter å røre ved boken i klasserommet. På biblioteket har de nemlig selv hentet denne boken i bokkassen, de har selv stablet og organisert altfor mange bøker i en altfor liten vogn, de har selv levert denne boken på utlånsmaskinen, og veien fra utlånsmaskinen til sofakroken er ganske kort.

Dette er den viktigste grunnen til at jeg synes papirutgaver er viktige. Derfor tror jeg at biblioteket vil fortsette med fysiske bøker. Noen trenger den taktile tilnærmingen, noen trenger å erfare bøker som noe mer enn bilder og bokstaver. Den fysiske boken, med en brukket perm og revne sider, kan være en innfallsvinkel som ufarliggjør og tilgjengeliggjør teksten som står i den. Å ta i selve bøkene, å få stable dem etter størrelse og innhold, kan være det som må til for å få lyst til å lese det som står i den. Dette kan du ikke gjenskape digitalt. I digitale versjoner er faktisk bøker bare tekst, uansett hvor mye en kan endre fonter, skriftstørrelser og linjeavstand. Den fysiske boken er ikke bare dekorativ, den har en uerstattelig bruksverdi.

"Det blir vanskeligere for hvert år".

Sommeren 2013, tre uker før Kristian døde, snakket vi igjen om valget som skulle skje den høsten. Det var med andre ord med et nødskrik at vi fikk snakket om det forestående valget, nøyaktig slik som vi hadde snakket før hvert eneste valg.

"Det blir vanskeligere for hvert år", sa vi. Så snakket vi om det, en natt den sommen. Og vi fant ut hva det skulle bli, i fellesskap. Det var et vanskelig valg, for i løpet av årene var vi blitt litt mer desillusjonerte, det var ikke mange igjen som vi stolte på. Vi gikk flere runder før vi konkluderte, og så snakket vi om at siden vi nå bodde en halv time unna hverandre, kunne vi forhåndsstemme sammen.

"Det blir vanskeligere for hvert år", ååh, hvor rett det var. En fredag i september stemte jeg alene. Det måtte jo gjøres. Jeg forhåndsstemte i et telt som lå langs veien jeg skulle til jobb. Jeg sto i køen inn og kjente at det raknet. Jeg raknet. Jeg kjente hulk som presset seg frem og nektet å la seg tvinge tilbake, fordi jeg sto der alene og fordi vi skulle stått der sammen. Den stakkers valgfunksjonæren som tok i mot meg ble direkte forskrekket, han prøvde uten særlig hell å roe meg ned. Jeg ser for meg at han i sitt stille sinn tenkte "dette hører ikke inn under arbeidsbeskrivelsen!", der jeg mer eller mindre stavret meg inn i en valgbås, krysset av på konklusjonen vi hadde falt på den sommerkvelden. Jeg stemte for to det året. Dro på jobb som en zombie, så blankt på maskinen og glemte hvordan en gjennomførte elementære rutineoperasjoner. Og siden den dagen har jeg gruet meg, gruet meg, til valget i år. Før forrige valg hadde jeg i det minste noen å snakke med på forhånd, tenkte jeg. Det blir vanskeligere for hvert år, men det hjelper litt å ha noen å lufte tankene med, og i noen situasjoner er det store tomrommet, det store gapet, mer merkbart enn ellers.

I år, ved årets valg, ringer jeg til noen andre. Det betyr også at jeg har noen andre jeg kan ringe til, jeg kjenner meg litt mindre alene enn jeg gjorde den septemberdagen. Jeg har valgsamtaler med andre mennesker, samtaler som riktignok skiller seg litt fra de jeg pleide å ha. De er krydret av at samtalepartnerne mine og jeg utgjør et vendiagram: vi har noen felles referanser, mye kunnskap som er relevant og likevel akkurat utenfor vår horisont. Jeg lar livet og det ukjente området i vendiagrammet drive meg i den retningen det vil, for jeg tror jeg er på en god bølge. Jeg tror nemlig at kanskje, kanskje det kommer et år der valget er lettere enn det forrige.

Et varmere sted

Så var julen overlevd. Den første julen helt uten deg. Jeg overlevde den, på tross av at du ikke gjorde det. Nå har jeg levd nesten et halvt år i en verden uten deg, og jeg har endelig funnet noen ord – ord
om deg.

I dagene etter at du døde, var det mange mennesker som kom til meg for å si hvordan de opplevde deg. Og det var tre ting de sa, tre ting som alle sa.

Du var varm. Flere sa du var den varmeste personen de hadde truffet. Mer enn noe skulle jeg ønske du hadde fått høre dette. Du ønsket å være varm, men du var ikke sikker på at du fikk det til. Jeg skulle ønske du kunne høre hva folk sa om deg, hvordan folk snakket om deg, hvordan folk husket deg. Gamle venner som du kjente som barn. Skolekamerater. Venner som hadde vært politisk aktiv sammen med deg. Venner du hadde gått på fotballkamp med. Folk langveisfra, som hadde truffet deg på seminarer og sommerleirer. Alle, alle, husket deg som varm. Du var varm, den varmeste de he truffet noen gang.

Varmen din gjenspeilte seg i alt du gjorde, i alt som fylte livet ditt. Noe av det jeg elsket mest ved deg var at du var så god mot barn. Jeg har aldri kjent noen som møtte småfolk med så stor varme, sånn respekt. I barnehagene der du jobbet gjorde du en stor forskjell, og mest av alt gjorde du en forskjell for rampeguttene. Guttene som gjorde opprør og rampestreker, de som fikk mest kjeft, disse guttene ga du en følelse av tilhørighet og egenverd. Varmen din var i alt arbeid du gjorde, i alle vennskap du hadde: Du kom og en kunne kjenne at temperaturen steg. Rommene der du så film var varmere fordi du satt der, og analysene dine gjorde alt mer spennende. Det var noe av det fineste i verden, ganske enkelt det å snakke med deg. Du avlet frem nye tanker, i alle fall i meg. Du utfordret samtalepartnerne dine, fordi du var så kunnskapsrik, og fordi du var en så god lytter. På kveldene der du malte bannere til den neste demonstrasjonen kunne latteren flyte lettere, ikke minst fordi humoren din var så lun. Som en venn sa til meg den der første kvelden i en verden uten deg, han husket den første gangen dere traff hverandre. Du hadde virket så optimistisk.
 På torgallmenningen, i regnet, med omtalte bannere, kunne litt lavmælte, humoristiske kommentarer fra deg gjøre den sure vinden mykere. I parken en sommerkveld, med den der supersmale rullerøyken din, var lyset klarere og hjertene muntrere, og når du lo den der latteren din som nesten hikstet, var det i min verden på linje med hemningsløs barnelatter.

Og det gjaldt ikke bare rommene og parkene og pubene du var i. Varmen var i alt du engasjerte deg i. Du var glad i fotballagene Brann og Celtic. I årevis forklarte du meg om fotballpolitikk, du fortalte meg om klassetilhørighet og de ulike miljøene som knyttet seg til de ulike klubbene. Du lærte meg norsk og internasjonal fotballhistorie. Trass i at hele min familie støttet Manchester United, og du var Blackburnsupporter, var det du som forklarte hvorfor Ryan Giggs er kul. Fotballen handlet om mer enn sport for deg, det handlet om politikk og vennskap og solidaritet. Du brant for rettferdighet, brant for frihet og likeverd og menneskeverd. Hele livet ditt, like til den siste dagen du levde, kjempet du mot undertrykking og urettferdighet, for et klasseløst samfunn. Du kjempet for et fritt Palestina, et fritt Irak, et fritt Irland, et fritt Somalia, et fritt Libya, et fritt Kurdistan. Du var så stolt av de kurdiske røttene dine! Jeg var så stolt av deg. Alt jeg vet om internasjonal politikk har jeg lært av deg. Du skrev brev på brev, kronikk på kronikk, essay etter essay, om urettferdigheten i verden. Og du var evig kunnskapstørst, du leste nesten alt du kom over, om alle mulige emner, alt fra Roald Dahls barnebøker og Ingvar Ambjørnsens Hvite Niggere til sakprosa om kjæresten til Lenin, Somalias borgerkrig eller Amalie Skrams livshistorie. Vi pleide å spøke om bibliotekene på de forskjellige psykiatriske klinikkene der du var innlagt, for det hendte du stjal bøker derfra. Og like ofte hendte det at du la fra deg bøker, bøker som var viktige og som kunne gi folk ord til å beskrive egne liv.

For du kjempet for de undertrykte i Norge, for de fattige, de uføretrygdede, de psykisk syke, alkoholikerne, de stemmeløse. Du skrev novelle på novelle, mange av dem trykket i diverse tidsskrifter. Du skrev bloggpost etter bloggpost, et par romaner, om dem som som ikke selv kunne heve stemmen og bli hørt. På ditt beste skrev du så godt at det nesten glitret på skjermen. Tekstene dine fanget inn tankene dine, og du var en av de klokeste jeg noen gang har kjent. De siste årene kjempet du for rusmisbrukerne. Julen i fjor skrev du årets beste kronikk om de narkomane i nygårdsparken, og du signerte som «anonym narkoman».

Du var så syk de siste årene, så veldig syk. Psykiske lidelser torturerte deg til selvmedisineringen kom ut av kontroll, og du fikk økende rusproblemer. I blikket ditt hadde du en gnist, en livsvilje som virket ukuelig, uovervinnelig, men jeg kunne se hvor sliten du ble. Vi snakket om å være mørk i øynene, om at folk som hadde sett livets mørkeste skyggesider hadde disse skyggene i blikket. De skyggene fantes hos deg, større og flere for hver innleggelse. Det var så vondt å se hvordan det psykiariske helsevernet behandlet deg. Alle de nattlige telefonene fra deg, der du gråt og fortalte meg om hårreisende episoder. Alle de skjønnlitterære tekstene du skrev, om overtramp og umyndiggjøring og hjelpeløshet og solidaritet hos pasienter. Det ble verre etter at rusproblemene dine eskalerte. Sprøytemerkene på armene dine var symptomer på hvor mye du led, men du fikk ingen reell hjelp. Systemet som skulle hjelpe deg, gjorde deg til en kasteball: du var for psyk til å få behandling for rusproblemene, for ruset til å få psykisk behandling. Ingen instanser tok på seg ansvaret for å hjelpe deg. Du knakk sammen, ble innlagt for en helg, før de erklærte at du var enten for frisk eller for ruset til å få behandling. Under møter med leger, også de møtene hvor mamma var med deg som nærmeste pårørende, ble du møtt med forakt. Det er så bittert at du, den varmeste, fikk så kald og hjerteløs behandling.

Men drømmene dine beholdt du, og der var du aller varmest. Vi snakket om huset du ville skape. Du ville kjøpe et billig, forfallent hus i utkanten av byen. Vi skulle pusse det opp kollektivt, som et samarbeidsprosjekt. Så skulle vi bor der, oss to og våre nærmeste venner. Men like viktig: det skulle også være et trygt tilfluktssted for alle som trengte det. Her skulle alle kunne komme, alle som var slitne, redde eller ulykkelige. Ditt hjem hadde åpne dører for alle som trengte trøst eller trygghet. Alle drømmene du hadde handlet om å gjøre andres liv bedre og verden til et varmere sted.

Det neste alle sa til meg, i begravelsen, i gravølet vi holdt, i telefonen til meg, var at du aldri snakket om bakgrunnen din. Jeg skjønte hva de mente. Dette var det mest private du hadde, det såreste du hadde, det du var mest redd for. Selv ikke med meg snakket du om hva du opplevde som liten, selv om jeg skjønte litt av alle marerittene dine, av selvforakten din, av alt som var skrevet med arr på kroppen din. Det var ikke din skyld, Kristian. Det var aldri din skyld. Du gjorde ingenting galt. Selv som rampegutt var du varm og snill og klok. Du fortjente å bli elsket, elsket uten forbehold.

Det siste folk sa handlet om oss to. «Han snakket alltid om deg», sa de. «Du var den viktigste personen i hans liv.» Kristian, jeg har alltid snakket om deg også. Ikke alltid gode ting. En felles venn av oss sa det fint, da vi snakket om deg nå i høst. Du skjøv meg unna, sa han. Stadig, frem og tilbake, fra innerste nærhet til den største avstanden. Fordi du var glad i meg. Fordi jeg var glad i deg. Jo nærmere vi kom hverandre, jo mer kunne du presse meg ut i kulden. Det var en evig kamp for å komme nær deg. Du slapp meg inn til det varmeste stedet i verden, inn til innerste deg. Og så ble du sliten, lei deg, redd, og det ble uutholdelig kaldt og ensomt å elske deg. Frem og tilbake. Du ga meg alt, og så ingenting, og så alt en gang til. Jeg trengte alltid, alltid, mer av deg, og du testet alltid ut hvor langt unna du kunne skyve meg. Av og til trengte jeg en pause fra den kampen. Det kunne gå måneder der vi hadde lite kontakt, helt til savnet etter deg ble for stort til at jeg holdt ut avstanden. Kristian, fra den dagen vi traff hverandre har det ikke gått en dag der du ikke har vært fremst i tankene mine.

Når du var innlagt på psykiatrisk, det var særlig de gangene der jeg skjønte hvor nær jeg egentlig fikk komme deg. Når du var trygg og noen andre kunne ha ansvaret for hverdagen, da fikk du overskudd. Du fikk overskudd til å skrive tekster, du produserte så mye tekstmateriale at det en dag vil komme minst en roman med ditt navn. Det lover jeg deg. Og du fikk overskudd til å slippe meg inn. Du ringte meg, ofte. Søndag var vår faste dag, ikke sant? Forsåvidt litt fordi du hatet søndager. Så vi snakket i timevis, særlig hver søndag. Bortsett fra i de periodene hvor jeg hadde det verst, de dagene hvor livet mitt var en mild imitasjon av ditt. Da ringte du ofte, og uansett hvor vondt livet var ble det varmere og mer utholdelig av en time med deg. Ingen kom så nær meg som du, da. Ingen andre våget å se direkte på meg når jeg hadde det som verst. Ingen andre orket, men nettopp da elsket du meg mer enn før. Når jeg var overbevist om at ingen kunne være glad i meg, så deprimert og fæl som jeg var: da elsket du meg, og jeg visste det uten tvil. Ingen vil noensinne igjen bli så glad i meg som det du var. Og jeg kan aldri igjen bli så glad i noen som det jeg var i deg.

En måned før du tok livet av deg sa du til meg at du dypest inne visste at du alltid hadde meg, at jeg alltid var glad i deg også. Hvem kan be om en større tillitserklæring?

For i kjernen av deg, i tillegg til solidaritet og integritet og visdom, lå det tillit. Du hadde et verdensrom av mot til å elske. I ditt liv? Du hadde så mange erfaringer som burde fått deg kald og kynisk. Så mange forhold i ditt liv hadde påført deg skader, du ble sviktet av så mange folk som du stolte på. Og likevel, likevel! hadde du mot til å bli glad i nye folk. Og du hadde mot nok til å tilgi, til å gi nye sjanser. Det fantes nesten ingen grenser for hva du kunne tilgi, og denne evnen fortjener å som eksempel for oss andre. Jeg vet ikke om folk rundt deg vet hvor stort mot det krevde, hvor ufattelig stort det var at du våget å slippe folk inn. Hvor du fant det motet fra har jeg ingen anelse om. Ikke mange mennesker har så mye kjærlighet i seg at de kan satse, gang på gang. Det motet du viste ved å stole på det gode i folk, ved å bli glad i folk, ved å hele livet gi av deg selv, det gjør deg til den fineste personen jeg noensinne kommer til å møte. Varmen din vokste frem fra dette motet, i denne tilliten. Som det står på gravsteinen din, Kristian Murat. Du gjorde verden til et varmere sted.

Velsignet ensidig kjærlighet

Jeg forelsker meg ikke så lett, og selv når jeg nesten gjør det feiger jeg alltid ut. Jeg har hatt noen spede forsøk på forhold, og med unntak av ett ender de alltid med at jeg løper, nesten før det blir noenting. Jeg har et mønster: jeg blir venner med dem, vi nærmer oss noe mer, jeg kjølner og bryter kontakten. Gradvis. Vi blir aldri uvenner... vi bare slutter å være gode venner. Jeg føler aldri noe sterkt, og jeg vil ikke føle noe sterkt. Forelskelse utløser hormoner i kroppen. Mange hormoner, lykkehormoner, rushormoner. Men i meg pleier det minste lille snev av hormoner utløse panikk også. Jeg kan ikke kontrollere det, kan jeg vel? Jeg stiller meg selv sårbar, åpen for hugg. Jeg stiller meg naken for hele verden. Jeg mister kontroll, og jeg trenger den kontrollen. Men i fjor sommer forelsket jeg meg. Det tok meg faktisk noen timer før jeg skjønte hva som skjedde, for jeg var helt uforberedt. Da jeg endelig greide å sette navn på dette presset i brystet? Da måtte jeg gå en liten runde med meg selv. Jeg ventet på en panikk, og panikken kom ikke.
 
Jeg våknet en morgen, etter en lang og fuktig fest. Jeg hadde blitt kjent med en ung mann som kunne smile med øynene, en som kunne alle de kulturelle referansene mine i halvsøvne, en som nerdet verre enn meg. Han var halve grunnen til at jeg gikk på den festen. Han kunne sitere irske poeter og han luktet fantastisk. Jeg hadde hjertet i hele brystet, i øynene, og alle visste det. Halve natten hadde jeg ligget limt inntil kroppen hans, og hormonene mine bruste mer enn de hadde gjort siden jeg var seksten. Der, blant alle våre venner, var jeg mentalt avkledt og sårbar. Jeg ventet hele tiden på at han skulle sette grensen, men den grensen kom aldri, og da morgenen kom og han sov på sofaen snek jeg meg ut og dro hjem. Jeg trengte å rydde opp i brystet mitt. "Dette går over snart", tenkte jeg, dro hjem og sov i noen timer. Våknet opp på ettermiddagen, og der, i brystet mitt: der var det fremdeles. Hormoner. Hjertet i halsen.

Sist jeg følte meg naken og åpen for hugg, greide jeg å kutte det ned før det så mye som spiret. Jeg hadde akkurat begitt meg ut på noe med en snill, edru, intelligent mann som jeg hadde kjent en stund og som jeg var glad i. Vi var helt enig i at det var uforpliktende, det var ufarlig, ingen av oss følte noe sterkt for den andre. Etter noen netter begynte det å spire noe i brystet mitt, noe ørlite noe, det klødde mer enn noe annet. Jeg vet ikke hva det var, og det er godt mulig det var delvis placebo. Det jeg vet er at det ga meg følelsen av å miste kontroll, og jeg kjente fremtiden ble truende og uhåndterlig. Så lenge jeg var avbalansert og kontrollert kunne jeg kanskje takle dette. Hvis jeg ga hjertet mitt ut, ville forholdet bli komplisert, det ville bli vanskelig. Det ville bety vanskelige valg og usikkerhet, jeg ville aldri føle meg bra nok. I det øyeblikket jeg følte noe ukontrollerbart, i det øyeblikket noe ble seriøst, da følte jeg at verden og romantikken klappet sammen rundt meg. Forpliktelser er ensbetydende med blodig hjerte på brosteiner. Jeg våget ikke. Jeg orket ikke. I minuttene før jeg grov ut hvert eneste lille ugress, holdt jeg på å hyperventilere. Jeg er forpliktelsesvegrer, og i det øyeblikket noe blir seriøst stikker jeg.

Merk deg, kjære leser, dette var forrige gang, det var noen år tilbake og det var et støvfnugg sammenliknet med den rusen jeg fikk nå. Og så godt det enn er å være i hormonrus, er det fremdeles et fravær av kontroll som burde gi meg panikk. Sist gang jeg følte det så sterkt, endte det i flere år med vanskeligheter. Jeg trodde det skulle være uforpliktende, og det ble altoppslukende. Denne morgenen prøvde jeg å få kontroll, og jeg innså at det ikke ville strammes inn, det ville ikke lukes ut. Jeg burde være hysterisk, og jeg var forundret i stedet. Hva reddet meg denne gangen, fra min innlærte panikk? Hvorfor sprang jeg ikke? Hvorfor kuttet jeg ikke ned denne lille busken av oxytocin, endorfiner, dopamin og fenetylamin? Hvorfor kuttet jeg ikke kontakten med han?

Fordi det var helt ensidig.

Vanligvis fremstilles ensidig forelskelse som noe vondt, noe smertefullt. For meg var det frigjørende. Det var det eneste som gjorde det mulig, det beste ved det hele. Han var ikke interessert i meg. Vi var venner, et nesten eksplosivt vennskap som plutselig sprang ut en kveld i april. Men det sluttet der, og det visste jeg. Mine hormoner var nettopp det, de var mine.
Jeg slapp å forholde meg til fremtiden. Jeg slapp å forholde meg til hva han syntes, jeg trengte ikke å bekymre meg for å være bra nok, jeg trengte ikke å vokte mine ord og mine handlinger. Han ville aldri bli skremt av mitt mørke og mine dystre erfaringer, for han ville aldri komme i nærkontakt med dem. Og ikke trengte jeg å forholde meg til hans greier heller. Hvis han var stresset eller deprimert, var det ikke mitt ansvar. Vi hadde ingen fremtid å være redd for, det var ingen forpliktelser å løpe fra. Det var problemfritt, for problemene hans var ikke mine og ville aldri bli det. Jeg kunne bare nyte. Alt jeg ville var at han skulle smile til meg. Jeg ville drikke kaffe og spise grønne epler, mens vi diskuterte morsomme ting på detaljnivå, og jeg ville at han skulle smile til meg. Det gjorde han. Ofte.

Jeg vurderte risikoen. Med hjertet mitt i øynene ville alle vite. Ville de føle medynk? Ville de le? Godt mulig. De ville se hjertet mitt og se fraværet av hans, og de ville ikke forstå at dette var det beste som hadde hendt meg på veldig, veldig lenge. Og så oppdaget jeg noe som var like fantastisk som hans mangel på interesse: jeg brydde meg ikke. Det fikk være om de pratet etter at jeg gikk. Det fikk være at noen tok meg til siden og spurte hviskende, "du er litt forelsket, er du ikke?". Hva kunne jeg si, annet enn "JA!"? For det betydde ingenting. Jeg kunne pleie rusen min helt på egenhånd, det kunne være helt min egen opplevelse, og jeg trengte ikke å bryte opp og løpe min vei. Vi kunne bevare vennskapet før, under og etter at rusen la seg. Kanskje fikk det ham til å føle seg noen meter høyere (ikke at han trengte flere meter), og desto bedre, så følte han seg også bra. Jeg følte meg så bra at jeg kunne dele med hele verden. 

I år har jeg en ung mann på dørhellen. En ny, ung mann, en snill fyr som byr meg på kirsebærvin og fin musikk som han lager selv på et av sine utallige instrumenter. Jeg orker fremdeles ingen forpliktelser, men i år prøver jeg å lære av fjorårets erfaringer. Jeg prøver å huske hvordan det var å ha lave skuldre, hvordan det går an å bare nyte. Jeg prøver å stå stille, selv når jeg ser frem mot en sommer full av potensielle farligheter. De farlighetene kan være så fine, nemlig.

Kjære Shilan

Sist jeg så deg, var på en demonstrasjon i Oslo. Jeg ble så glad da jeg så ansiktet ditt der. Du skulle reise hjem samme kveld, men vi gikk på kafé, du og jeg, før toget ditt gikk.

Vi var først på vei inn på en fin resturant, der toppolitikere fra hele verden hadde tenkt å spise middag. I døråpningen feiget jeg ut, men du var full i dødsforakt. Du hadde tenkt å være en fargerik eksplosjon der blant de stive mennnene i dress, og du ville ha gitt dem et minne for livet. I stedet dro jeg oss på en kafé, der vi drakk kakao med krem. Det var en kald vinterkveld i Oslo, og du varmet meg mer enn kakaoen.
 Vi delte sorger og gleder, fortalte hverandre om hvordan livet behandlet oss for tiden. Jeg kom med dårlige nyheter. Jeg gjorde deg trist, sist jeg traff deg.

Det var ting jeg ikke sa til deg. Ting jeg burde sagt.

Jeg fortalte deg ikke at du var vakker. Jeg fortalte deg ikke at du var Halvdan Sivertsens sommerfugl, den fargerike og sterke personligheten som lyste opp gaten du gikk på.

Jeg sa ikke hvor mye du betydde for mitt politiske engasjement, den gangen jeg var sytten. Den gangen da vi skulle redde et asylmottak? Mennesker uten kontakter, mennesker uten noen form for makt over egne liv, kunne ta kontakt med deg. Du kastet deg inn i kampen, du ga alt du hadde og litt mer. Du ble for mange den ene personen de kunne gå til, den ene personen i et maktsystem som ville høre på dem, ville forstå deres situasjon og vite hva som kunne gjøres.
 Da jeg traff deg nå i vinter, fortalte jeg deg ikke hvor imponert jeg var over din livserfaring, av din styrke. Jeg fortalte deg ikke at pågangsmotet ditt, din vilje til å kjempe, stilte oss alle i skyggen. Jeg fortalte deg aldri hvor stolt jeg var over å kjenne deg.

Jeg sa ikke at du var den modigste revolusjonære personen jeg har truffet noen gang.

Jeg fortalte deg ikke at jeg beundret deg.

Jeg fortalte deg ikke at jeg var glad i deg.
Jeg tror i alle fall ikke at jeg fortalte deg det.
Kanskje fortalte jeg deg det, da vi ga hverandre den siste klemmen.

Jeg var det. Jeg var veldig glad i deg.

Shilan,  jeg skjønner ikke dette. Jeg skjønner ikke at når jeg reiser til Bergen i sommer, kommer jeg ikke til å støte på deg på gaten helt tilfeldig. Skal jeg ikke høre deg le den der rare latteren din igjen, eller høre den skjelmske røsten din? Du er så levende, Shilan. Du ler så lett, selvironisk og troskyldig på samme tid. Og du brenner så varmt, du engasjerer deg så det knitrer i luften rundt deg. Om noen skulle gå ut i flammer, måtte det nesten bli deg. Verden mistet noe umistelig i går. Du vil bli sårt savnet.

De dagene, du vet

Alle har de dagene. Alt går i feil retning. Verden gjør vondt på huden din, og egentlig orker du ingenting, men du har tusen ting å gjøre. Du trenger en klem, og hver klem hjelper i fem sekunder, men det blir aldri nok av dem til å drive dagen bort. Noen ganger har du ikke en gang noen som kan gi deg klemmen du trenger.

Det finnes mange pick-me-upsider. Du har sider med anonyme kjærlighetsbrev, med oppmuntrende post-it-lapper, du har katter som gjør rare krumspring og blogger som markedsfører seg med at de skal handle om de fine tingene i livet. Men ingen, ingen, har vært så søte som denne. Dette er nødt til å være  det varmeste stedet på hele Internett.  "I will find some other way to tell you you’re okay".

Min versjon av barkebåter

Mummimamma, i Farlig Midsommar, lager barkebåter til alle ungene hver sommer. Det er et sommertegn, og den første barkebåten gir hun alltid til den hun liker best. (Jada, jeg vet at forskjellsbehandling ikke er en fin ting. Men den første barkebåten gir hun alltid til sin eneste sønn Mummitrollet, og da synes jeg det er greit.) Hele den romanen er den fineste mummifortellingen jeg vet.

Farlig Midsommar åpner med at mummitrollet sitter ved et lite tjern og tenker på barkebåten han skal få. Hver gang jeg leser det, tenker jeg på mummimamma, som må synes det er uendelig fint å begynne på den første båten, fordi det er et sommertegn å bli glad av. Jeg kan ikke lage barkebåter, men jeg på et vis har kopiert ritualet hennes likevel. Hvert eneste år plukker jeg den første løvetannen jeg ser, og jeg gir den videre til den personen jeg liker best. Deretter gir jeg løvetann til alle jeg liker, som det faller seg, akkurat som Mummimamma, men den første løvetannen gir jeg vekk som en vennligsinnet gest for å fortelle at vedkommende gjør meg glad som våren. Noen vil kanskje påstå at løvetann er ugress, og at det er upraktisk å gi noen en småslapp grøftekantblomst, men de har ikke skjønt poesien som ligger i en løvetann. De har kanskje aldri truffet et ekte Løvetannbarn, eller kanskje de ikke får den våryre følelsen av det første gule hodet de ser. Jeg gir videre poesien.

Jeg fant den første nå i formiddag, men i år har jeg ingen å gi den til. Jeg er innestengt i en krok på soverommet mitt, der jeg prøver å skrive ferdig det jeg begynte på for tre år siden. Jeg gir den til meg selv, som oppmuntring. Jeg har hentet våren inn.

this is me as she sees me

  

"And this ... is an ellinor! Seen here in her natural habitat, the library. Very few species live in environments such as these. To us the library might seem monotonous, a vast expanse of seemingly identical books. The ellinor, however, navigates through its internal navigation system, the Dewey, and easily separates consumable books from the poisonous. This fascinating ability comes at a price, however, and the ellinor is unable to find her way in any other environment but this."

(Silje Warberg, 13.03.2013.)

Bra

Hun sier alltid det er bra

Hun ville aldri si noe annet.

Men så er jo det sånn det fungerer mellom oss

sånn er reglene vi bygger på

Og jeg vil ikke ha det annerledes

Tror jeg.

som poeten sa,

Elsker du nok, lyver du. Ofte.

Så veldig sant.

Og hun elsker nok. Vi

elsker begge.

Dette eksisterer, dette er sant

og det er gjensidig.

I dag: akademiker

Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap (INL) har et tidsskrift. (INL utgjør kjernen av språk og litteraturnerder i Trondheim.) Tidsskriftet blir utgitt av studenter omtrent en gang i semesteretm og heter "Riss".

I noe sånt som fire år har jeg prøvd å skrive et innlegg til Riss. Først prøvde jeg å skrive dikt eller småtekster. Jeg prøvde også å finne om jeg hadde skrevet noe før som kunne passe til de ulike emnene. De siste to årene har jeg prøvd å formulere noe faglig, noe om hvorfor barnelitteratur er så bra, eller kanskje noe om hva som er bra, et eksempel eller hva som helst, bare det argumenterte for hjertesaken min. Og hver eneste gang endte jeg opp med et blankt ark, kanskje en setning eller to som jeg strøk ut igjen etter fem minutter. Prestasjonsangsten rev i meg. Jeg kunne ikke skrive. Jeg kunne fortelle! Herlighet, hva du enn gjør, i en sosial kontekst med meg må du aldri spørre meg om fantastisk barnelitteratur, for jeg har egentlig så mye på hjertet at vi aldri blir ferdige! Men når jeg skulle skrive noe ned forsvant alle ordene og alt som ble igjen var litt ekko. Så i fire år har jeg vært på Riss-slepp og ønsket at jeg var modigere. Og fordi mine venner er nerder og aktive, engasjerte mennesker, har redaksjonen for Riss etter hvert begynt å speile venneflokken min: Silje ble redaktørmedlem, André ble "batteri" og illustratør, Kristin ble fast bidragsyter og Per Esben fikk trykket dikt. Mine ark var hersens så blanke.

Denne høstens utgave hadde emne "utopi", og med halve redaksjonen på telefonlisten min fikk jeg igjen en oppfordring om å bidra. Kan ikke du skrive noe til dette nummeret? Noe om fantastisk barnelitteratur? Det er jo kjempepassende!
Så jeg prøvde. Utopi i Brødrene Løvehjerte? Fantastikk som utopi? Utopi, utopi, utopi? Og papiret var blankt.
Til jeg satt på Dragvoll med Eirin.
Som jo skriver en masteroppgave om Den uendelige historie. Som er like nerd som meg, på det samme emnet. Som er den eneste personen jeg noensinne har truffet som føre en timelang samtale om eskapisme i våre favorittbøker, eller hvor irriterende det er når barnebøker blir nedvurdert og avfeid som "drømmer" og "fantasier". Så, vi sitter altså på Dragvoll, Geeken og jeg, og jeg husker hva Silje har sagt, og det står plutselig klart for meg: dette er et samarbeidsprosjekt! Vi må skrive en artikkel! Om utopi i den litteraturen vi arbeider med, fantastisk barnelitteratur. Så vi idémyldrer, og ender opp med en grov plan der jeg skriver et første førsteutkast, som hun så kan arbeide videre med.
Jeg skriver. Hun skriver. Jeg skriver igjen. Hun skriver og redigerer. Jeg redigerer. Mellom oss finnes et tekstdokument som blir kastet og sjonglert som en ball, men med mer kjærlighet enn hva godt er.  Til slutt sitter vi igjen med et resultat som er godt nok til at vi sender det inn. Og med minimalt med endringer får vi den godkjent, vi er nå i produksjon, vi har skrevet vår første faglige artikkel. Vår første faglige tekst som ikke er en skoleoppgave som skal leses av foreleser eller sensor, men av alle som måtte kjøpe høstens Riss-nummer.
I kveld var det Riss-slepp, og artikkelen vår er ute i verden. Den er blitt fin. Den har navnene våre på seg, og en (for oss nerder, i alle fall) en tittel med sving i: Utopi som grep. Som bidragsytere fikk vi hvert vårt eksemplar, og resten av kvelden småleser vi andres tekster - og vår egen, fordi den er så fin. Vi får ros.

Jeg er herved akademiker, påstår jeg. I alle fall for i kveld. For hva annet er en, når en er en litteraturviter (med en grad! om enn den minste) som skriver faglige artikler om sitt emne og får dem publisert i tidsskrifter? (OK, bare én foreløpig. Og en kjenner halve redaksjonen. Likevel! Publisert på glanset papir.)
Noen utdrag:

Eskapisme som begrep beskriver en handling som flytter seg til et sekundært univers, med andre problemer enn dem som eksisterer i en virkelighetsnær verden. Selve ordet «eskapisme» henspiller på at ved å flytte handlingen tillater teksten at leseren «unnslipper» inn i et fantastisk univers.

Vi finner det eskapistiske motivet, fremstilt som et utopisk, sekundært univers, i flertallet av de store, fantastiske romanene for barn. Kjente forfattere som Astrid Lindgren, Tove Jansson, Michael Ende og C.S. Lewis benytter seg regelmessig av eskapistiske verdener som defineres av utopiske skildringer. Særlig i eksemplene hvor hovedhandlingen enten foregår i en sekundærverden, eller i en verden lagt til et fantastisk univers, blir eskapismegrepet en uunngåelig del av fortellingen. Leseren trekkes inn i et fremmed univers, hvor handlingen preges av fantastiske elementer som ikke eksisterer i det universet leseren selv lever i. Ved å skape et slikt skille mellom en kjent, virkelighetsnær verden og en sekundær, fantastisk verden kan en skildre et utopisk univers uten at utopien virker usannsynlig, fordi de fantastiske elementene allerede definerer andre regler for sannsynlighet. Leseren «unnslipper» den realistiske verdenen, men heller enn å ufarliggjøre tematikken og dermed frata teksten samfunnskritisk verdi, gjør den utopiske eskapismen det mulig å behandle tematikk som ellers er vanskelig å håndtere.

Og så, slutten:

 

G.K. Chesterton uttrykker behovet for fantastisk litteratur klarest, i det kjente sitatet om eventyr: «Fairytales are more than true, not because they tell us that dragons exists, but because they tell us that dragons can be beaten.»

Akademiker.

Min.

For du er ikke min lengre.

Du var aldri min.
I ti år har jeg savnet deg.
Jeg har savnet bildet av deg.
og den kvelden da vi gjettet hverandres farger
og den vinden som blåste mellom landegrensen
og den rollen du eide

Jeg gir deg tilbake.
Takk for lånet.

Kysse! sa Heidi

Jeg har lest bøker hele livet, og nest etter fantastiske bøker har jeg alltid likt best bøker som beskriver verden slik jeg opplever den. Jeg liker bøker som jeg kan kjenne meg igjen i, bøker som beskriver en virkelighet jeg har kjent, slik at den blir virkelig for flere enn meg, slik at jeg kan vite med sikkerhet at jeg har rett til å oppleve verden slik jeg har gjort.

Jeg finner slike fortellinger i alle former og farger. Virginia Woolf har skrevet noen linjer her, John Avjide Lindquist noen der, Astrid Lindgren hele mesterverk. Noen av dem har vært så vakre at jeg har skrevet av linjene som poesi, for at de kunne henge over sengen min og synge for meg om natten. Jeg finner dem blant det ene verdensberømte verket etter det andre, og likevel, ingen bok har noensinne vært en så deilig gjenkjennelsesprosess som det Tone Kjærnlis roman "Kysse! sa Heidi" var for meg, da jeg leste den første gang som elleveåring. Denne romanen var en åpenbaring, en anerkjennelse av hele mitt elleveårige liv, så til de grader at jeg gråt - bare fordi noen visste hvordan det var å være elleve. På ekte.

Når du er elleve i dagens Norge har du egentlig forlatt barndommen. Du leker ikke lenger, ikke egentlig og aldeles ikke som du gjorde for tre år siden. Samtidig er du ikke ungdom heller, du er ingenting. Jeg husker jeg leste ungdomsromaner der hovedpersonen klaget over å være ungdom, fordi de ikke var barn eller voksne, men noe midt i mellom. Jeg misunte dem, og jeg var sur på dem, for jeg syntes de klaget unødig - de hadde noe, de var noe - de eide tittelen ungdom. I dagens Norge får du lov til å være ungdom så lenge du er i tenårene. Tenårene er en slags frisone der du kan få frustrere deg over foreldre og samfunn og verden, du kan gjøre opprør og det er naturlig, du kan finne dine egne klesstiler og du kan forelske deg så lidenskapelig at hele din eksistens tar fyr. Dette er innenfor samfunnets tenåringsrammer, og du er tillatt temmelig mye. Ikke slik å forstå at det er lett å være femten, det er sannsynligvis noe av det mest smertefulle en skal gjennom i livet, men er det én ting ungdommer i Norge ikke burde få lov til å klage over, så er det mangelen på en definisjon - de er ungdom.
En elleveåring er ikke ungdom. En elleveåring er fremdeles i en livssituasjon definert som "barn", en elleveåring har ingen direkte makt over sitt eget liv, og på samme tid skal barnet være trygt og beskyttet av sine foreldre, ingen elleveåring burde leve i en usikker hverdag. Og likevel midt i denne forhåentligvis trygge hverdagen begynner ungdommen i deg å vokse. Om dette er en fysisk sak eller om det er fremdyrket av et samfunn som aktivt forsøker å presse grensene for barndommen nedover vet jeg ikke, men jeg vet at i meg, den gang jeg var elleve, kjente jeg hormoner sterkt og påtrengene. Disse hormonene blir gjerne beskrevet i tekster om elleve, tolv og trettenårgamle jenter, for all del! Dersom du ser i hyllen med "bøker for mellomtrinnet" vil du finne en drøss med bøker om det problematiske kjærlighetslivet - hvor mange av dere lesere der ute har lest "Jørgen + Anne = sant"? Det mangler ikke på bøker om elleveårige jenter, og de handler om stormfulle følelser som absolutt eksisterer; aldri noensinne har jeg vært i en livssituasjon som så til de grader bygger på intriger, maktforhold og stemningsskifter, og aldri noensinne har jeg følt meg så forlatt, så misforstått som da jeg var elleve - men Tone Kjærnlis roman er den eneste teksten jeg noensinne har lest, som har beskrevet hvordan livet faktisk er for en norsk elleveåring jente i dag. Den beskriver i alle fall hvordan det var for meg.

"Kysse, sa Heidi" er en roman som inneholder alle de viktige elementene i et elleveårig jenteliv, og i likhet med de fleste andre bøker i sin sjanger er kjærlighetssorg det mest sentrale. Boken følger Nina Ruud, elleve år og en smule upopulær i klassen. Hun har en bestevenninne, Heidi, som er verdens søteste, med sine blonde krøller, blå øyne og sitt "ynnskyld" i stedet for Unnskyld. Det gjør henne til kioskdamens kjæledegge, hvilket åpenbart er nyttig for både Nina og Heidi, som får mer godteri på den måten. Deretter sykler de nedover gaten med munnen full av godt, mens de roper regler til hverandre.
Nina er forelsket i storebrorens bestekamerat, Thomas. Storebroren er som storebrødre flest, han er pubertal, tilbaketrukken og overlegen, særlig mot brysomme lillesøstre. Nina og Heidi smuglytter på Thomas og broren, og Nina smaker i all hemmelighet på navnet hans - "Thommmmaaaasssss" lyder som et kyss. (prøv det på tungen, hun har faktisk rett.) Samtidig driver Nina en vennlig og ubevisst flørting med Morten i klassen, men dette gjør henne bare forvirret - for han gir henne helt andre og mye mildere følelser enn den stormen hun kjenner hver gang Thomas er i nærheten. Hun veksler blikk med Morten og drømmer om Thomas, og begge deler er hemmeligheter hun deler med Heidi.
Klassesamfunnet som er beskrevet treffer på alle punkt. De før omtalte intrigene er godt representert, særlig i form av "spørresystemet" som regjerer enhver større klasse på øverste mellomtrinn. "Hun lurer på om du kan spørre han om han vil være sammen med henne?" er den normative måten å opprette romantiske forhold når en er elleve, og disse spørsmålene blir som regel etterfulgt av et tilsvarende "brudd" to uker senere, også med minst to bindeledd. Ingen fortelling om elleveåringer er fullstendig før en introduserer det elleveårige hierakiet som eksisterer i en generell elleveårig klasse, og i denne romanen er den vellykkede representert i Synne. Hun er klassens populære, hun er akkurat så arrogant som populære jenter på grunnskolen er - og hun forsterker sin egen popularitet ved å hakke på Nina. Ikke slik å forstå at Nina er et klassisk mobbeoffer, hun er bare en av de mange usynlige jentene som vandrer i utkanten av grunnskolen, en av dem som har en brilliant og synlig bestevenn og som kanskje nettopp derfor aldri blir sett dersom det ikke er fordi hun har rødt hår og fregner fremfor blondt hår og blå øyne, slik en skal ha. Nina har rødt hår og stilkebein, og slik er livet, helt frem til Heidi får kusma og må ligge syk lenge. Kusma er smittsomt, og det tar lang tid før både Nina og Heidi er tilbake i klasserommet - og mens Nina lå syk har noe skjedd, noe forferdelig. Heidi har fått venner. Heidi er blitt venn med Synne.
Til Heidis forsvar skal det sies at hun prøver, om enn noe halvhjertet, å forbli venner med dem begge. Problemet er at Synne likner på henne selv, de er begge blonde, søte, vellykkede, og de får begge oppmerksomhet fra guttene i klassetrinnet over dem. Nina trekker Heidi ned, og Nina interesserer seg ikke voldsomt for gutter og sminke, så det er lett å heve seg over henne. Det er lett å dele Ninas hemmeligheter med Synne også, hvilket er romanens største svik. Og det er dette jeg synes er så fint med denne boken, for den kjærlighetssorgen som beskrives her er ikke egentlig den romantiske sorgen Nina opplever når hun innser at Thomas er forelsket i en Nina som er like gammel som ham selv og dessuten veldig pen - den viktigste kjærlighetssorgen i denne romanen er den sorgen Nina må bearbeide når Heidi sviker henne til fordel for en annen. Ninas kjærlighetssorg er først og fremst en sorg over gammelt vennskap som ikke bare forsvinner, men som blir forådt. Løsningen på den store kjærlighetssorgen er ikke at hun gjør en tabbe og dermed får bekreftet at Morten også er interessert i henne, selv om det selvsagt hjelper på. Løsningen kommer i en sann form, og oppstår gjennom at Nina for alvor frigjør seg fra liksomvennskapet med Heidi - en prosess som er gjennomførbar på grunn av Mona.
Mona inviterer Nina hjem og de lager middag sammen. Mona er munter, bekymringsløs og lett å være sammen med, og for første gang på lenge kjenner Nina at hun har det kjekt. Men midt i denne følelsen av å faktisk være glad lurer en voldsom skyldfølelse, for hvordan kan det være morsommere å være med Mona, enn det har vært å være med Heidi de siste gangene? Hun har jo kjent Heidi alltid! Da Mona erklærer at Heidi behandler Nina dårlig blir denne skyldfølelsen umulig å holde tilbake. Nina, som har elsket Heidi så lenge hun kan huske, må automatisk forsvare henne, for Heidi er ikke slik!
Det ligger langt, langt inn i Nina å skulle vedkjenne seg at jo, Heidi er slik. Langsomt, og ved hjelp av Mona blir Nina i stand til å innse at hun faktisk er verdt mer, at Heidi, som en gang var bestevennen hennes, har sviktet henne - først da kan hun begynne å gro. Hun må bli bevisst på hva som har skjedd før hun kan tillate seg å kjenne at Mona er en finere venn enn Heidi har vært på lang, lang tid. først da kan hun heve blikket og kjenne hvor godt hun liker Mona.

I "kysse! sa Heidi" er vennskapet langt viktigere enn den romantiske kjærligheten. Visst er Nina forelsket, i mer enn én ung mann, men den store konflikten ligger i vennskapet som går i knas. En elleveåring er ikke riktig ungdom ennå, men hun er likefullt i en fase hvor verden forandrer seg, hvor alt som hittil har vært fast og bombesikkert plutselig forandrer seg. En forandrer seg så fort når en er elleve, og særlig forandrer ens forhold til andre seg. Det er som elleveåring at en vokser fra nære venner, og inn andre - og en er fullstendig hjelpeløs midt i kjærlighetssorgen, mye fordi en ikke selv har ord for hvorfor en sørger. Av alle de bøkene om og for småfolk jeg har lest er det kun denne ene boken som har greid å fokusere på hvor viktig denne opprivningsfasen er, og hvor veldig smertefull den er.
Jeg skrev i dagboken min en gang i høsthalvåret 1998 at jeg hadde bestemt meg for å huske hvordan det var å være elleve. Jeg ville bli en sånn sjelden voksen som husket nøyaktig hvordan livet kunne være, akkurat en sånn person som Tone Kjernli. Og ikke minst, jeg ville skrive en sånn bok.

Det sies at kjærlighet er det største av alt

Og så finnes det de menneskene. Du vet hvem jeg mener, de menneskene du finner ved en tilfeldighet, og som vokser deg inn i hjerteroten, de menneskene som varmer deg aller mest. Jeg har noen av dem, og en av dem var på besøk i kveld, og derfor må jeg skrive om henne

Egentlig er det kanskje ikke henne jeg vil skrive om, men det magiske som finnes mellom oss, det som gjør henne så magisk.

Jeg dyrker vennskap. Jeg har samlet på ulike vennskap opp gjennom årene, de ulike typer vennskap som kan oppstå, jeg har samlet dem i brystet, lært av dem, eksperimentert med dem, filosofert over dem - mine vennskap har vært mine viktigste faser i livet. Som tolvåring hadde jeg en drøm om å utforske alle vennskapstyper som fantes. Jeg prøvde ut gjengvennskapet. Jeg prøvde ut det stillferdige vennskapet som besto av felles filosofering. Jeg prøvde ut kjærlighetsvennskapet, som besto av inderlig lidenskap. Det trofaste vennskapet som stort sett besto i å gå til og fra skolen sammen, brevvennskap, politisk basert vennskap, vennskap på tvers av aldersgrupper, vennskap på tvers av kjønn, vennskap på tvers av klasser. Jeg prøvde dem ut, smakte på dem, romantiserte dem. Aller fremst i romantiseringen min sto bestevennskapet, sjelevennskapet, det kompromissløse vennskapet som besto av intens kjærlighet og felles, grunnleggende forståelse. Jeg smakte på alt, strakte meg etter alle, kjente etter med fryd hver gang jeg innså at jeg hadde kjent en ny type vennskap. Vennskapene mine var også fiksjon, de var også min måte å leve mitt eget liv som et eventyr.

Det tok litt tid før jeg skjønte at nettopp det brennende sjelevennskapet krever nettopp de største kompromissene, og at nettopp derfor er det virkelig det vakreste. Etter en stund innså jeg at jeg trengte mer enn filosofisk vennskap, og kort tid etter der igjen innså jeg at gjengmentalitet var spennende, men ikke helt min stil. Vennskap på tvers av klasser viste seg å være vanskelig å opprettholde utenfor en felles skolehverdag, og jeg er dårlig på å skrive brev jevnlig, men politiske vennskap er trivelige - så sant det bygger på gjensidig respekt og kan dyrkes med luftrom rundt. Å lære vennskap å kjenne, og ikke minst å lære å gjenkjenne hvilke former for vennskap som ga meg mest, som utfoldet meg mest, var en prosess som lærte meg om meg selv. Mine vennskap - hvert eneste ett av dem - har plass blant mine favoritthistorier fra mitt liv.

Hun som besøkte meg i kveld, opprettet en ny form for vennskap hos meg, etter at jeg trodde jeg hadde utforsket stort sett det som var å utforske. Mens de fleste vennskap i mitt liv har funnet gjenklang i en historie jeg har lest eller en drøm jeg har hatt, vokste vennskapet mellom oss frem som noe helt nytt - noe jeg ikke hadde drømt om, noe jeg ikke så komme. Det gjorde meg yr i måneder.
Vi satt ved siden av hverandre en tilfeldig dag i løpet av den første uken som studenter. I løpet av to dager bodde vi sammen. Det kunne blitt katastrofalt. Hun kunne vært grusom, eller hun kunne ha opplevd meg som fæl. I stedet vokste det frem noe nydelig.

Det som er mest spennende er at jeg ikke visste om denne formen for vennskap, og derfor har jeg heller ingen klar forestilling om det. Jeg kan ikke direkte sette ord på hva det består i, jeg vet bare at jeg ikke ventet det, og likevel var det der - plutselig, uten forvarsel. Kanskje det er fordi hun er så vakker når hun ler, eller fordi vi har særdeles lik smak innen kultur, slik at vi kan oppleve kulturelle øyeblikk sammen. Kanskje det er fordi hun er så varm, så uendelig varm, eller kanskje det er fordi hun trekker hemmelige tanker frem i meg og ufarliggjør dem, ufarliggjør verden. Sannsynligvis er det mest av alt fordi hun får meg til å like meg selv, så lenge hun er i rommet. Og det dukket bare opp plutselig, uten at jeg så etter det, uten at jeg visste at det eksisterte. Tenk om jeg ikke hadde plassert meg akkurat i den sirkelen, akkurat der, akkurat den dagen? Tenk om jeg ikke hadde satt meg i hodet å prate med ukjente mennesker denne kvelden? Tilfeldigheter! Åpninger!
Hun forandret livet mitt, denne unge skjønnheten. Umerkelig snek hun seg inn, og plutselig, i løpet av noen måneder, var hun blitt en av mine aller nærmeste. Hun ble plutselig et menneske jeg forholder meg til i hverdagen, enten hun er der eller ei, bare fordi hun eksisterer i livet mitt, og fordi hun er et av de vakreste mennesker jeg har i min eksistens. Hun er den melodien du oppdager fordi noen ønsker seg den akkurat den dagen du har radio på i bakgrunnen. Hun er den boken noen har glemt igjen på hytten. Hun er det favorittklesplagget du kjøpte på fretex, den dagen du mistet bussen og dro dit for å holde varmen til den neste bussen kom. Hun er en av de personene jeg ble kjent med fordi jeg gikk en tilfeldig rute med hunden, de menneskene jeg ble kjent med fordi vi tok den samme bussen hjem, fordi jeg satt akkurat på den plassen den første dagen som student i Trondheim. Det begynner der, og du vet det ennå ikke, når det begynner. Du vet at du har truffet et menneske du er interessert i, men ennå vet du ikke om magefølelsen din stemmer. Du vet i alle fall ikke at du skal forelske deg. Som regel når magefølelsen din sier "bra menneske!" er det snakk om et bra menneske du skal bli venner med, men ikke et menneske som skal forandre, noe som skal vokse seg stort og sterkt og viktig i livet ditt. Det er forskjell på de menneskene du treffer som utgjør en fin del av din sosiale omgangskrets, og de menneskene som du etter hvert innser at har krøpet inn i din innerste sirkel. Jeg snakker om de menneskene. De menneskene som begynner med en tilfeldighet, og som uforutsett vokser til å bli en grunnstein i deg.

Jeg hadde besøk av en slik i dag, en venn jeg ikke så komme. Et sånt menneske som jeg traff ved en tilfeldighet, og som i dag har forandret alt. God natt.

femhundre tjuefem tusen sekshundre minutter

I år er nyttårssangen viktigere enn juleklippet. Etter å ha sett den fremført to ganger på et halvt år, begge gangene i en magisk oppføring av Bolla og Lillebillmennesker, etter å ha grått meg gjennom to forestillinger og så enda mer, fordi ikke bare selve musikalen, men vel så mye nettopp denne fremføringen ikke vil gå fra meg - har jeg valgt ut det som for meg er tidenes sang om den dagen året snur. Flere ganger i løpet av et år slår denne sangen ned i meg. Av alle Rentlåtene er dette én som treffer meg mest, for hvordan regner man et år? Er det minutter, dager, måneder - netter, tekopper, solnedganger, soloppganger?

Jeg tror det som gjør at denne sangen treffer meg sterkere enn noen andre i denne musikalen - og strengt talt, mer enn de aller, aller fleste sanger, musikal eller ei, er at den handler om den formen for nyttårsaftener jeg har hatt de siste årene.
31 Desember 2006 gikk jeg rundt i ørske. Året hadde vært fælt. Mange, mange av de jeg var gladest i hadde hatt det fælt hele året gjennom. To av dem forsøkte å ta livet av seg i desember. Ingen døde. Denne nyttårsaftenen gikk jeg rundt i ørske, fordi jeg hadde vært så redd, så bekymret, at jeg ikke kunne tro at året skulle gå over i det neste uten at jeg mistet noen. Jeg kunne ikke tro at 2006 var gått forbi uten at noen døde, bortsett fra Saddam - og i hemmelighet tenkte jeg at det kanskje var han som måtte dø, for at jeg skulle få beholde alle mine. Da rakettene føk opp sto jeg og gråt i hemmelighet, fordi alle overlevde.

Året etter, mellom 2007 og 2008, var jeg i Oslo og feiret. Jeg laget magisk sjasminte som et kreativt, alkoholfritt tilbud til alle som måtte ønske, og kvelden ble avsluttet med lydbok. Men ved midnatt knakk en jente jeg er kjempeglad fullstendig sammen. Hun hadde hatt det året jeg hadde i fjor, og hun drakk seg full, så hun gråt ikke i hemmelighet. Jeg er helt sikker på at hun heller ikke hadde trodd at alle skulle overleve 2007, og når likevel ingen døde ble nyttårsaftenen et eneste stort antiklimaks.

I 2008 døde de, alle sammen. Gamle venner jeg ikke hadde sett på årevis, døde av overdoser. Flinke forelesere forsvant i fjellet. Nye venner hang seg, og mennesker jeg ikke kjente, men som var knyttet opp til sjefen og psykologen og flere venner forsvant på havet. Og noen ble reddet, noen la seg inn på psykiatrisk i stedet for å kutte opp pulsåren, noen greide å ikke sulte seg ihjel, noen greide å overvinne rusmisbruk og noen greide å oppsøke psykolog da de trengte det mest. Nyttårsaftenen i fjor sto jeg ved midnatt ved siden av Silje, for første gang. Vi var trivelig beruset på hvitvin, vi hadde danset i diskolys i flere timer allerede og det med både kjendiser og lærRonnyer. Jeg traff mennesker jeg engang gikk på barneskole med og som jeg nettopp derfor pleier å være kjemperedd for, og en av dem lånte oss jakken sin og delte rødvin med oss, mens vi så opp på rakettene. I fjor, det året alle døde, var første gang jeg så opp på rakettene og kjente meg trygg på at de aller, aller nærmeste ville overleve til 2009.

Poenget er at nyttårsaftener er blitt det for meg, som denne sangen handler om. Jeg ser på raketter og mennesker som klemmer hverandre og sier "takk for det gamle", og jeg synes at nyttårsaftenen skal minnes "a year in the life of Friends". Det blir så tydelig, synes jeg, at nyttårsaftenen ikke skal handle om fyrverkeri eller champagne, men om det året som nettopp gikk, om alle de øyeblikkene med kjærlighet en har hatt, det være seg over tekopper, i løpet av netter eller i forbifarten en tilfeldig dag. 2009 er overstått, og det har vært fullt av overraskelser, kunstneriske utslag, krangler, tekopper, nære samtaler, tårer, vanskelige samtaler, lette samtaler, musikk, fordelt på mange tusen minutter,

Innrømmelse

Javisst, jeg svarer
nonsjalant
når du kommer med
innrømmelser
betroelser
men sannheten er
at hver lille betroelse
hvert kjærlig ord fra din munn
gjemmer jeg som mine
mest verdifulle
skatter i en kiste
innerst i brystet
Jeg tar den ofe frem
for å minnes
Pantsetter dem en gang i blant
for å beholde min kjærlighet
som er dyr i drift

tretti sekunders adventssnop for doktorentusiaster

Jeg er nostalgisk. Den tiende doktoren har i dag nøyaktig tre uker igjen å leve, den tiende doktoren med hans stripete dresser, brune, lange frakker, kjærlighet til bananer og små butikker, doktoren med entusiasme for alt i verden. Tre uker igjen med galskap, ordleker og fordekt skotsk aksent - i det hele tatt, David Tennants doktor. Jeg blir nostalgisk og jeg gleder meg helt vilt til julaften, fordi den nest siste episoden kommer der, like mye som jeg grugleder meg til nyttårsaften når han dør. Og - spoilers, spoilers - Billie Piper skal på scenen en gang i løpet av de tre ukene. Rose Tyler is back to say goodbye - again. Jeg elsker Billie Pipers Rose. Jeg elsker David Tennants doktor. De to sammen får tærne mine til å krølle seg av fryd, og jeg kjenner at jeg blir tenåringsfrelst igjen, jeg må holde tilbake små hikst av glede.

Og i mitt nostalgiske humør har jeg trålet youtube igjen, først og fremst for å finne dette klippet. Dette er et halvt minutt med en helt korrekt tittel, den skjønneste, slettede scenen noensinne.

Andrevalget

I går var jeg på julekonsert på studentersamfunnet. Konserten ble holdt av studentersangkoret som består av kvinner og som derfor har kvinnelig i navnet, samt "venner", hvilket innebar de forskjellige sanggruppene studentmiljøet har å by på, og selvsagt "studentersangkoret", som består av menn. Jeg er glad i levende korsang og jeg elsker flerstemthet, og mer enn en gang lukket jeg øynene og bare var i musikken, var i alle de forskjellige stemmene. Høydepunktene tror jeg var avslutningssangen, en åttestemt fremføring av "deilig er jorden", med alle tilstede - og julemedleyen, som var en sammenhengende gjennomgang av julens tvmusikk.

Dette blogginnlegget handler ikke om korsang eller julefeiring. Dette blogginnlegget er dedikert til min mest trofaste venn i mitt liv, den eneste personen jeg er ganske sikker på at forblir uansett hva jeg gjør - fordi hun fremdeles er her, etter alt jeg har gjort. Jeg kan ikke forklare hvor trygt det er at hun finnes. Og det skal handle om musikken vår.

Hun spiller fiolin så det griper meg i halsen, særlig fordi jeg husker da hun begyne å spille fiolin, og melodiene hun spilte låt som en våt katt. Hun vokste opp i et hjem med bass og piano, og vi hadde et intimt forhold til Celine Dions "my heart will go on" en gang i tiden. Nå synger hun i to av studentsangkorene, og jeg vet nøyaktig hvordan stemmen hennes høres ut i stemmemylderet, for jeg kjenner den så godt.

Vi ble kjent da jeg var seks og hun skulle fylle fem. Det må ha vært tidlig høst, tror jeg. Min beste venn hadde forlatt landet, og det var for meg verdens undergang. Jeg er ikke sikker, men jeg lurer på om jeg holdt meg på rommet og deppet som en tenåring i krise. Min far kom i hvert fall til meg og sa "Engeline, skal ikke vi gå en tur? Kom, så går vi." Og så gikk vi, og vi fulgte en vei jeg ikke hadde gått før, men som han kjente godt - han vokste tross alt opp her, han også. Vi gikk kanskje fem minutter, kanskje ti fordi jeg var liten og hadde små bein. Vi kom til et lyseblått hus med en fin katt, og et gyllenbrunt nabohus med trekantet form. Ved trappen til det brune huset stoppet han og begynte å snakke med et menneske som sto der. Mennesket raket løv eller noe i den gaten, jeg husker ikke så nøye. Det jeg husker er at jeg ble presentert for et krek av en jente, datteren, med stort mellomrom mellom tennene og brunt hår til alle kanter, der hun balanserte på gjerdet til det blå huset. Hun balanserte utenpå gjerdet, og det så gøy ut, men jeg var ikke interessert, for hun jeg var interessert i hadde flyttet langt vekk.
Ok, jeg var kanskje litt interessert. Over de neste ukene var vi sammen noen ganger. Jeg ble fulgt først, men så fikk jeg høre at jeg kunne gå de fem minuttene den strake veien selv, og jeg med min ikkeeksisterende stedssans gikk, og fant til min overraskelse frem til det blå huset - og dermed også til det brune. Jeg fikk være inne hos henne, og hun hadde grønt, moseliknende veggtilveggteppe på gulvet i trappen. Hun hadde stor stue med glassdører og fin utsikt. Hun hadde to storesøsken, som bodde i andre rom, og hun hadde my little poniesponnier, særlig en søt, søt en som het "månehopper". Vi ble venner, men jeg gjorde det veldig klart fra begynnelsen av at vi kunne aldri bli mer enn venner - vi kunne aldri bli bestevenner, for jeg hadde allerede en bestevenn, hun bare bodde ikke i Norge. Men hun skulle komme tilbake!

Vi begynte på skolen, og faren min begynte som nattevakt, og var derfor i seng hele dagen. Foreldrene hennes syntes det hørtes fint ut, og ordnet det slik at hun kom hjem til meg etter skoletid hver dag. Vi gikk sammen hjem, og jeg irriterte meg over henne til jeg kjente meg grønn. Hun var så liten! Og jeg prøvde å skremme henne. Hver dag på vei hjem fra skolen foralte jeg henne historier, for jeg elsket å fortelle historier, men jeg truet henne til å gå over fotgjengerfeltet, og hvis hun hikket sa jeg at enten sluttet hun å hikke, eller så gikk jeg. (Hun sluttet å hikke.) Da jeg var blitt åtte og hadde utviklet meg til en trofast lesehest, tvang jeg henne til å lese favorittbøkene mine, slik at vi kunne snakke om dem.
I denne perioden drev hun med subtile hevnaksjoner. Hun stjal som en ravn. Ofte, ofte fant jeg små leker i trappen på vei hjem, eller blant hennes ting, og jeg mistenkte aldri et sekund. Jeg trodde det måtte være spøkelser eller noe annet rart som førte til at tingene mine flyttet seg av fri vilje, og det var ikke uvanlig selv den gangen at tingene mine ikke var der jeg trodde de skulle være. I dag synes jeg det er rettferdig, hun stjal mine ting, jeg truet og tvang henne til å la meg leke med de morsomste tingene hennes.

Jeg kunne skjønt det, hvis dette var høydepunktet på vår fortelling, hvis fortsettelsen gikk ut på at jeg ble større og oppdaget hvilken perle jeg var venner med. Det er med skam jeg kan fortelle at jeg ikke hadde anelse.
I femte klasse fikk jeg venner. Venner i klassen. I noen måneder hadde jeg venner på min egen alder, og jeg slapp henne som en plastpose. Jeg inviterte dem til bursdagsselskap, og prøvde å forklare henne at hun ikke var invitert, fordi dette var en "klassejenteting only". Da de forsvant, eller jeg stakk fra dem, var hun der fremdeles. Hun gikk på en ny skole nå og hadde andre venner, men straks jeg ville være med henne, ville hun være med meg. Gudene vet at jeg ikke fortjente det.

Og året etter - i sjette klasse - jeg gjorde nøyaktig det samme igjen. Min første og "eneste" kjærlighet flyttet hjem til Norge. Jeg kastet meg mot henne. Jeg forklarte for venninnen min at "det hadde vært fint, men hun måtte skjønne at nå da den virkelige vennen var kommet hjem, ville jeg ikke ha så mye tid." Og igjen tidde hun stille og fortsatte sitt liv, gled inn i skyggene av mitt. Ikke engang da min store kjærlighet forkastet meg, gikk jeg tilbake - jeg skaffet meg en ny bestevenn. Riktignok ble hun heretter invitert til bursdagsfeiringene mine, det være seg inimfester eller klassefester, men hun var alltid nummer to, alltid bakerst i køen. Da jeg skulle trylle sammen et englekor, tenkte jeg ikke på henne, men på de to jentene jeg gikk i klasse med. Hun hadde fortjent å være englekor.

Vi gikk på kino, da. Vi så "Fucking Åmål" sammen, og bestemte oss for å dra hjem og drikke oboy sammen. Vi skjønte ikke helt hva vi egentlig sa, der.

Og så - ungdomsskolen - dette er det jeg virkelig ikke forstår at vennskapet vårt overlevde. Jeg fant en ny kjærlighet, akkurat like brennende som den første, større hvis mulig. Og selv om jeg introduserte dem, selv om jeg drømte om at vi skulle utgjøre et trekløver heller enn et tospann, så var de bestandig et "vi" og et "du", og hun var bestandig "du". Hun hadde fortjent å være et "vi", men hun ble du, og vi ga henne et kjælenavn - kreket. Jeg sverger, det var et kjælenavn. Innen nå, omtrent, begynte jeg å forstå at hun var en perle. Videregående kom og gikk, og vi traff hverandre sjelden, hun var fancy elev på fancy skole og med stilige fag innen fysikk, kjemi og matte, og jeg var kunstakademiker.
Studentlivet - og tror du ikke hun flytter etter meg? Ok, kanskje ikke etter meg, men dog, hun flytter til byen der jeg bor, og hun kommer på filmkvelder jeg arrangerer. Herregud, som den jenten er trofast.

Jeg begynte med å skrive om korsang, og jeg er ikke helt ferdig ennå. Dere skjønner, jeg har en teori når det gjelder synging, særlig i duetter. Jeg bygger den på alt jeg vet om Kings of Convenience, Everly Brothers, Beatles og Ylvisbrødrene, The proclaimers, Clannad og Fleetwood Mac - for å nevne noen - og viktigst av alt, jeg bygger det på vennskapet med henne. Jeg tror nemlig at koringer fungerer aller, aller best når det gjøres mellom personer som kjenner hverandre godt - ikke nødvendigvis gjennom å ha sunget sammen masse, men ganske enkelt kjenner hverandre. Simon and Garfunkel argumenterer mot denne teorien, men de er også de eneste: alle andre harmonier jeg kjenner til og er glad i, oppstår mellom mennesker som er glade i hverandre. Harmoniene i Kings of Convenience. Ylvisbrødrenes evne til å lese hverandres bittesmå steg. Everly brothers' koringer. Og oss to.
Vi sitter på bussen. Vi er i tenårene et sted, og vi har truffet hverandre tilfeldig. Halvveis ut i bussturen hører jeg at hun nynner, og jeg oppdager at hun synger "hey Jude" av Beatles. Jeg faller inn ved siden av henne. Vi sitter plutselig på en offentlig buss i fart, og vi får merkelige blikk, men vi synger videre, og jeg hører hvor utrolig fint det høres ut. Jeg hører at vi har harmoni. Vi hadde, så vidt jeg vet, aldri sunget "hey Jude" sammen før, men det hørtes ut som om vi har det.
Hvis jeg skal synge med noen, er hun blitt førstevalget mitt. Det har hun fortjent.

ikke utelukkende fiksjon

Det hender av og til, og som regel innebærer det at jeg får en ny favorittbok. Jeg snakker om når du leser, og plutselig ordene blir gullkantede, de står litt ut fra resten, de former et avsnitt eller kanskje bare en setning, og disse ordene i akkurat denne sammenhengen er perfekte. Det kan være fordi melodien i dem klinger så bra, eller fordi de fanger opp en tanke eller en stemning slik at det faktisk er der, ikke bare i blekk på papir, men i virkeligheten, mer virkelig enn verden utenfor papiret. Jeg elsker disse øyeblikkene av sannhet. De glir inn i meg og gjør meg matt, og jeg må lese teksten om og om igjen, smake på ordene, skrive dem ned selv, sitere dem for noen. Hos noen forfattere, mine favoritter, er dette en hverdagslig forteelse. Jeg leser romanene deres som lyrikk, vel så mye som skjønnlitteratur, og jeg kan bla i bøkene bare for å finne de perfekte øyeblikkene. Astrid Lindgren er slik. Virigina Woolf er slik.

Og så finnes det de bøkene som overrasker deg. Det er de bøkene der du leser, og det er fint og koselig, og så Pang! er det et sitat som gir deg klump i halsen og hjertebank. Plutselig, bare noen få linjer, er så riktige som noe du kan få, mer ekte enn noe annet.
Jeg leste nettopp "Nansen og Johansen" av Klaus Rifbjerg. Den var fin, en kjærlighetshistorie utenfor det vanlige. Og det jeg likte best, var de glidende skillene mellom vennskap og kjærlighet. Og mot slutten av boken ramlet det frem et lite avsnitt som ut av det blå beskriver nøyaktig hva jeg oppdaget, den høsten jeg var tretten.

(...) og han fattede, at venskap ikke udelukkende behøver tilhøre fictionen, det fandtes, det var håndgribeligt og måske værd at bevare emr end noget andet, fordi venskap ikke blot gjorde frelsen mulig, men var dens forudsetning, og at det derfor var rimeligt at satse alt for at bevare det, ja endda ofre sit eget liv, hvis det blev nødvendigt.

jeg har et vi

Jeg har følt meg som en særing, en frik, et vesen som aldri helt er som andre. Jada, jada, en vil gjerne føle seg spesiell, men en vil føle seg spesiell i et slags nettverk, en vil føle seg spesiell med en tilhørighet. Spør en hvilken som helst kulttype, og du finner at de vil skille seg ut, og markere gruppetilhørighet. Særhet i gruppe.

Problemet mitt er at jeg aldri har funnet gruppetilhørighet. Jeg var den sære jenten uten venner på barneskolen. Jeg var den merkelige jenten i de politiske organisasjonene jeg sniffet på, den merkelige jenten som aldri følte seg komfortabel med kleskode og som trass i jakkemerker aldri var som "de andre". Javisst, jeg vokste opp i nærheten av slum, så jeg fikk min dose gangstertilhørighet, med svart sminke og rundstjeling av butikkhyller, men jeg bodde ikke i slummen, jeg bodde i et hvitt rekkehus foreldrene mine ikke hadde råd til. Jeg byttet skole og fikk venner, men venner er ikke det samme som tilhørighet. Jeg var fremdeles merkelig, og etter hvert som tenårene trillet inn ble det mer og mer merkbart. Mindre smertefullt også, for som tenåring fant jeg en bitteliten gruppetilhørighet, i en gruppe bestående av to - men å være en litteraturinteressert avholds tenåring med røde tendenser setter deg automatisk utenfor ikke bare den almenne kretsen, men utenfor de aller fleste kretser. Du er sær hvis foretrekker bøker og moren din en fredag kveld, du er mer sær om du ikke sminker deg som tenåring, du er virkelig sær hvis du ikke drikker alkohol når du fyller atten. Jeg gikk ikke på fest, og hvis jeg gjorde det kjente jeg på dette rommet rundt meg, som sa "sær sær SæR!". En blir større, og jo eldre du blir jo mer får du kontroll over livet ditt, men jeg har aldri følt meg komfortabel på fest, på utesteder eller i tilsvarende situasjoner. Selv blant venner hører jeg ikke til der, jeg er ikke som de andre, og jeg må spille et slags skuespill, for jeg er samme alder og tilsynelatende fra samme kultur,så jeg burde høre til. Jeg trodde det var slik det skulle være, at dette var en uungåelig del av det å være så sær at jeg ikke virkelig passet inn noen steder. Jeg har valgt meg utesteder der jeg automatisk ikke passer helt inn, som homosteder, fordi jeg nettopp ved å ikke direkte passer inn passer inn likevel - jeg kan være meg selv der, for jeg passer ikke inn uansett. Presset forsvinner. Jeg går på fester til venner, og er anspent stort sett hele tiden, drikker brus og spiller skuespill, føler meg sær og særere, finner en person å snakke litteratur med og slapper litt mer av, men jeg hører ikke til. Jeg hørte aldri til i tenåringslivet. Jeg hører ikke til i studentlivet heller, ikke det studentlivet du tenker på som studentliv.

I kveld, derimot, skal jeg på fest. Jeg tror du kaller det fest, når mange studenter skal samles en lørdagskveld hos en av oss, og planen er å ha det kjekt sammen. Saken er at denne festen ikke er som de andre festene. Denne festen inneholder middag, hjemmebakte rundstykker og garantert mengder te. Denne festen er det planlagt høytlesning av de litterære verkene diverse mennesker måtte ha tatt med seg. Dette er ikke en fest som andre, for menneskene der er ikke som andre. Menneskene der er sære. Og vi er kanskje ikke en del av det kjente studentbildet, men vi er flere, folk som er sære på samme måte som meg, så det blir et "vi" og et "dem". Jeg har fått et "vi", der vi er sære på hver vår måte, men alle sammen er sære, og alle sammen liker vår setting. Jeg skal på fest i kveld, og på armen har jeg en stråkurv med nybakte rundstykker og en bok av Astrid Lindgren. Og jeg gleder meg masse, masse, masse.