Når vi erobrer et år

Mange dager av purpur og gull har oktober gitt oss
under en himmel som daglig blåner seg mere blå.
Ennå er frosten bare et disig varsel bak åsen,
men langsomt, langsomt begynner året å gå i stå.

Aldri er sinnet så åpent som slike høstklare dager,
når luften smaker av blomster og av kjølig jern,
og noe svever forbi deg, et minne du ikke husker,
en drøm som bestandig er like udrømt og fjern.

Kanskje er det skyggen av Han som sitter og venter
bortenfor alle blåner av dét du aner og vet,
der hvor tiden går under, og høst og vinter og sommer
drukner i stumhet og mørke og susende evighet.

Langt der ute i mørket har vi en fred i vente.
Men i menneskehjertet banker den samme drift
som får døgnfluen til å spile ut sine vinger
og får stjernene til å skrive sin himmelskrift.

Aldri kan mennesket løse den siste gåten om livet.
Men følger likevel budet fra livet selv
når vi erobrer et år, en dag eller bare en time
fra Den Stumme som bor bak det ytterste stjernehvelv.

Inger Hagerup

Til September

September, dine auger har glimt av is

under den klåre kvelving.

Eg kler meg i silkekjole

og dansar varmen i meg.

Du skrattar med raudt visnande gras for

mine føter

og kvit røyksopp i hagen.

Tropiske stormar herjar mitt blod.

Snart varm, snart kald.

Alt skjer langt, langt borte

og mine hender kan ikkje lindre noko!

Marie Takvam, fra diktsamlingen Merke etter liv

As come it will for a' that

Is there for honest poverty? 

(For a' that)

Is there for honest poverty
That hings his head, an a' that?
The coward slave, we pass him by -
We dare be poor for a' that!
For a' that, an a' that!
Our toils obscure, an a' that,
The rank is but the guinea's stamp,
The man's the gowd for a' that.

What though on hamely fare we dine,
Wear hodding grey, an a' that?
Gie fools their skills, and knaves their wine -
A man's a man for a' that.
For a' that, an a' that,
Their tinsel show, an a' that,
The honest man, tho e'er sae poor,
Is king o men for a' that.

Ye see yon birkie ca'd 'a laird,'
Wha struts, an stares, an a' that?
Tho hundreds worship at his word,
He's but a cuif for a' that.
For a' that, an a' that,
His ribband, star, an a' that,
The man o independent mind,
He looks an laughs at a' that.

A prince can mak a belted knight,
A marquis, duke, an a' that!
But an honest man's abune his might -
Guid faith, he mauna fa' that!
For a' that, an a' that,
Their dignities, an a' that,
The pith o sense an pride o worth,
Are higher rank than a' that.

Then let us pray that come it may
(As come it will for a' that,)
That Sense and Worth o'er a' the earth,
Shall bear the gree an a' that.
For a' that, an a' that,
It's coming yet for a' that,
That man to man, the world, o'er
Shall brithers be for a' that.

  (Robert Burns)

To A Mouse

Om enn kjælighetsdiktene til Robert Burns er hjerteskjærende og nydelige, og de sosialistiske diktene hans mektige og skarpe - jeg elsker dette diktet. Det er visstnok skrevet i november 1785, komponert nettopp i øyeblikket mens Rabbie sto over plogen. Det sies også at den lille musen ble reddet fra den sikre død fordi poeten stanset de andre fra å jage etter den.
For å gjøre det tristere: på dette tidspunktet hadde han nettopp mistet både faren sin og den seksten år gamle lillebroren. Det finnes en dypere mening her, som handler om frykten for fremtiden, om skyldfølelse, anger og hjertesorg, om  hvor truende en urettferdig verden kan være. Det finnes en dypere mening, men jeg personlig er så glad i den lille musen som står i grøftekanten og skjelver, mens Robert Burns ser ned på ham og sympatiserer.

To A Mouse, On Turning Her Up In Her Nest With The Plough

Wee, sleekit, cow'rin, tim'rous beastie,
O, what a panic's in thy breastie!
Thou need na start awa sae hasty,
Wi' bickering brattle!
I wad be laith to rin an' chase thee,
Wi' murd'ring pattle!

I'm truly sorry man's dominion,
Has broken nature's social union,
An' justifies that ill opinion,
Which makes thee startle
At me, thy poor, earth-born companion,
An' fellow-mortal!

I doubt na, whiles, but thou may thieve;
What then? poor beastie, thou maun live!
A daimen icker in a thrave
'S a sma' request;
I'll get a blessin wi' the lave,
An' never miss't!

Thy wee bit housie, too, in ruin!
It's silly wa's the win's are strewin!
An' naething, now, to big a new ane,
O' foggage green!
An' bleak December's winds ensuin,
Baith snell an' keen!

Thou saw the fields laid bare an' waste,
An' weary winter comin fast,
An' cozie here, beneath the blast,
Thou thought to dwell-
Till crash! the cruel coulter past
Out thro' thy cell.

That wee bit heap o' leaves an' stibble,
Has cost thee mony a weary nibble!
Now thou's turn'd out, for a' thy trouble,
But house or hald,
To thole the winter's sleety dribble,
An' cranreuch cauld!

But, Mousie, thou art no thy lane,
In proving foresight may be vain;
The best-laid schemes o' mice an 'men
Gang aft agley,
An'lea'e us nought but grief an' pain,
For promis'd joy!

Still thou art blest, compar'd wi' me
The present only toucheth thee:
But, Och! I backward cast my e'e.
On prospects drear!
An' forward, tho' I canna see,
I guess an' fear!

Rommet med bøker

I går visste jeg ikke at i dag var verdens poesidag. Hadde jeg visst det, skulle jeg ventet en dag med Robert leser Robert. Men  siden jeg ikke visste det, skal dere få et dikt som understreker forrige post i stedet:

  

POEM
MY LIBRARY

by Varda One

It's only a room with shelves and books,
but it's far more magical than it looks

It's a jet on which I soar
to lands that exist no more.

Or a key with which I find
answers to questions crowding my mind.

Building my habit of learning and growing,
asking and researching till I reach knowing.

Here, I've been a mermaid and an elf
I've even learned to be more myself.

I think that I shall never see
a place that's been more useful to me.

With encouraging kind friends with wit
Who tell me to dream big and never quit.

It's only a room with shelves and books,
but it's far more magical than it looks.

Robert leser Robert

Og jeg dør nesten på meg, fordi det er så fint.

Aince mair I hail thee, thou gloomy December
Aince mair I hail thee with sorrow and care
Sad was the parting thou makes me remember
Parting wi' Nancy, oh ne'er to meet mair

Fond lover's parting is sweet, painful pleasure
Hope beaming mild on the soft parting hour
But the dire feeling, oh farewell forever
Anguish unmangled and agony pure

Wild as the winter now tearing the forest
'Til the last leaf o' the summer is flown
Such is the tempest has shaken my bosom
'Til my last hope and last comfort is gone

Still shall I hail thee, thou gloomy December
Still shall I hail thee with sorrow and care
For sad was the parting, thou makes me remember
Parting wi' Nancy, oh ne'er to meet mair

Aince mair I hail thee, thou gloomy December

Det er så fint at det setter seg fast i halsen min.

 

Skadeskutt.

Jeg kom til verden etter krigens år
og ble en skadeskutt
Og ingen skadeskutt er født i går
Nei, det tar mange, harde oppvekstår
jevnt og trutt


Jeg har en sang, en dødsens, grusom sang
jeg er en skadeskutt
Og den har pisket meg så mang en gang
og ofte har den bitt meg med sin tang
akutt


Den er min angst, min redsel, mine stønn
Jeg er en skadeskutt
Den er min pillekapsel, rød og grønn
en psykisk tvangstrøye, human og skjønn
salutt


I krematoriet skal mitt hvite lik
til slutt
når grønne flammer tar hver nerveflik
forkynne fresende sitt siste skrik:
Jeg var en skadeskutt.

 - Gudmund Vindland, fritt etter Rudolf Nilsen.

Little darling: it's allright

 Little darling, it's been a long cold lonely winter

Little darling, it feels like years since it's been here:

Here comes the sun
Here comes the sun, and I say
It's all right

Sun, sun, sun, here it comes

  

Little darling, the smiles returning to the faces
Little darling, it seems like years since it's been here:
 

 

Here comes the sun
Here comes the sun, and I say
It's all right

Sun, sun, sun, here it comes!

 

Little darling, I feel that ice is slowly melting
Little darling, it seems like years since it's been clear
Here comes the sun
Here comes the sun, and I say
It's all right

 

Here comes the sun
Here comes the sun, and I say
It's all right

 

22 / 24 /2- me, lucky fellow.

Jeg har postet det før, jeg vet det.

Men det er så vakkert, og det er så treffende, og det har disse linjene som forteller akkurat det jeg vil si og ikke helt selv finner ord for. Dessuten minner det meg på hvorfor jeg studerer som jeg gjør, og hvorfor jeg synes ikke bare studiene, men studentlivet er så fantastisk. Jeg har mange favorittdikt, mange dikt som jeg har lest mange, mange ganger, men dette diktet her? Det er noe særlig over det. Jeg elsker begynnelsen, jeg elsker midtdelen, jeg elsker slutten. Jeg elsker mulighetene, vennskapene, tilfeldighetene, kjærligheten, håpet, entusiasmen!

Og så er jeg akkurat der. Jeg er "that lucky fellow" i linje tolv.



How lucky that I ran into you
When everything was possible
For my legs and arms, and with hope in my heart
And so happy to see any woman—
O woman! O my twentieth year!
Basking in you, you
Oasis from both growing and decay
Fantastic unheard of nine- or ten-year oasis
A palm tree, hey! And then another
And another—and water!
I’m still very impressed by you. Whither,
Midst falling decades, have you gone? Oh in what lucky fellow,
Unsure of himself, upset, and unemployable
For the moment in any case, do you live now?
From my window I drop a nickel
By mistake. With
You I race down to get it
But I find there on
The street instead, a good friend,
X— N—, who says to me
Kenneth do you have a minute?
And I say yes! I am in my twenties!
I have plenty of time! In you I marry,
In you I first go to France; I make my best friends
In you, and a few enemies. I
Write a lot and am living all the time
And thinking about living. I loved to frequent you
After my teens and before my thirties.
You three together in a bar
I always preferred you because you were midmost
Most lustrous apparently strongest
Although now that I look back on you
What part have you played?
You never, ever, were stingy.
What you gave me you gave whole
But as for telling
Me how best to use it
You weren’t a genius at that.
Twenties, my soul
Is yours for the asking
You know that, if you ever come back.

And The Moon And The Stars And The World

Long walks at night--
that's what good for the soul:
peeking into windows
watching tired housewives
trying to fight off
their beer-maddened husbands.

Charles Bukowski

Sure miner

Margerete Munthe er en kilde til stor glede. Hun er kjent for en og annen velkjent barneregle, "nei, nei gutt!" er for eksempel hennes. Ellers har hun skrevet noen allfavoritter, type "Vi har ei tulle", "gråpus har fire små" og "å, jeg vet en seter", for ikke å snakke om "17. mai er jeg så gla' i", "På låven sitter nissen" og "hurra for deg". Margrete Munthe har infiltrert hele den norske barnekulturen de siste hundrede årene, og med all mulig rett - hun er fantastisk. Jeg hørte en gang rykter om at hun var kjent som en stor og barnevennlig pedagog i sin samtid, men ut fra min historiske forståelse er hun en perle, en uovertruffen dronning av pekefingre.

Ja, noen av sangene hennes er søte. Vet dere hvordan jeg sjekker hver gang jeg finner en sang som jeg lurer på om hun har skrevet? Jeg ser etter "du"! Nesten alle sangene hennes inneholder et "du" eller to, lagt inn for å opprettholde rytmen og kanskje av estetiske grunner. "Åh, at jeg kan du, elske mitt land, du", eller en av mine favoritter; "jeg strever så med mine små, du", der "du" har sneket seg inn allerede i tittelen. Denne siste er en favoritt av mange grunner, men først og fremst på grunn av siste verset;

"Og så er den minste ikke snill, du.
Hun vil slettes ikke sitte still, du.
Tenker lille Lise
må få litt av rise',
for jeg skjønner nok at det må til, du.
Mine små, du,
pleier få, du,
og jeg synes at det hjelper så, du!"

Dere ser hva jeg mener med du? Og teksten er jo fantastisk. "Lille Lise" får ris, og det hjelper så veldig. Jeg vil påstå at poesien hennes på enkelte områder er litt utgått på dato.
Jeg har en favoritt som er hevet over alle andre. Den slår beina galant under sangen om "jeg skriker ikke jeg! fordi om mor har gått fra meg", eller sangen om hvordan "når det står kaker og sånt på bordet, og de skal spise noe godt, de store, så må vi ikke stå rundt og be!" Det er èn sang som er bedre enn de alle, og det er sangen om når du gråter:


Nei, hva er dette for sure miner,
nei, jammen tror jeg du står og griner
Husk på at når du er sur og lei
:/: så kan jo ingen bli glad i deg!:/:

Så tørk nå av deg det sure fjeset
Og tørr så øyne og kinn og nese
For skrikerunger det har vi nok:
:/: på Bloksberg sitter en diger flokk :/:


Dette er barneoppdragelse på sitt aller, aller beste. Hun er så munter, denne Margrete. Og hun har laget ypperlig musikk til eksamenslesning.

A star in the face of the sky

Det er en smule kontroversielt, jeg innser det. Det er ikke musikk som akademiske, litteraturnerdete mennesker med selvrespekt hører på. Det er ikke musikk en kan sette på i godt selskap, med mindre en har veldig mye integritet og veldig fine venner. Det er musikk som spilles av jenter tidlig i tenårene, musikk som mødrene deres hører på når de vasker opp og lager middag, musikk som spilles i sviskete popkanaler på radio. Det er ikke musikk med klasse. De best kjente sangene er klassiske kjærlighetssanger til piano, med synthesizerarrangementer til tusen. Og likevel vender det tilbake til meg med jevne mellomrom, og jeg lar meg overraske hver gang over hvor veldig bra det er. Det er gode tekster, rett og slett, og ofte fremført til veldig gode melodier. Reginald Kenneth Dwight, bedre kjent som Elton John, i kombinasjon med Bernie Taupins tekster, er undervurdert.

Egentlig er jo Elton/Bernie et kontruert samarbeid. Reginald dukket opp på en audition holdt av Ray Williams i den siste halvdelen av sekstitallet. Han fikk en bunke sangtekster skrevet av Bernie, som hadde meldt seg til samme audition, og dermed var duoen skapt. Reginald skapte seg scenenavnet Elton John etter to jazzmusikere, ettersom det hørtes med amerikansk ut, og begynte å lage melodier til Bernies tekster. De første seks månedene traff de ikke engang hverandre, men produserte musikken gjennom post og telefoner. Hvem skulle trodd at ut av denne auditionen, og ut fra denne brevvekslingen, skulle det vokse frem et samarbeid som har vart i mer enn førti år?
Tidlig på 70tallet vokste nemlig tekstene til Taupin frem, og ble til noe mer enn smørsanger. Riktignok er de mest kjent for sanger som "Sacrifice", "I guess that's why they call it the blues", "Sorry Seems to be the hardest word" og "Nikita", men en skal ikke grave for langt ned før enn finner sanger som jeg vil kalle direkte perler. Det er disse som med jevne mellomrom overrasker meg, og gjør meg interessert.

Jeg har prøvd i årevis å tolke en av deres mest kjente sanger, Daniel. Hvem er Daniel? Jeg blir ikke klok på om dette er en sang om en bror, en elsker, en bestevenn, noe helt annet. Er dette en referanse til den spanske borgerkrigen? Er dette ganske enkelt en sang om noen som har forlatt det lyriske jeg? Og hvordan forlatt, er dette en sang om noen som faktisk reiste sin vei og forble i Spania, er det kanskje en sang om noen som døde i Spania? Eller kanskje Daniel aldri reiste til Spania, kanskje Spania kom inn i bildet først og fremst fordi det lyriske jeg ser noen som likner på ham, på vei til Spania? Det er ingen tvil om at hele sangen skriker av melankoli, at det er et nydelig uttrykk for intenst savn etter noen, men jeg aner ikke hva den handler om. Det eneste jeg er sikker på er at denne teksten ikke er så enkel som den ser ut til å være ved første øyekast. Og har du noensinne lagt merke til at "Rocket Man" handler om sorgen til en mann fremmedgjort fra kone og familie, illustrert gjennom en romskipmetafor? Teksten til Hymn 2000 med sitt "She chose the soft center/ And took it to bed with her mother" er fantastisk, og selv om teksten til "In Neon" heller mot å være klisjepreget er det mye tøffere å skrive om Hollywoods mislykte sjeler og deres dopmisbruk, enn det er å skrive om ulykkelig kjærlighet. Bernie Taupins tekster er i det hele tatt til stadighet fulle av overraskende referanser, det være seg til Jonathan Swifts forfatterskap, latinske blomsternavn, nordisk mytologi eller berømt populærkultur, og Elton John er faktisk en internasjonalt anerkjent pianospiller og en kreativ komponist, uansett popstempel og tilhengergruppe.

Det første Eltonalbumet jeg ble introdusert for, pleide å stå i musikkhyllen når jeg vokste opp - først i LPformat, deretter i cdformat. Tidlig i tenårene oppdaget jeg albumet for alvor, og det appellerte til absolutt alt i meg; det litterære meg, det kunstneriske meg, det musikalske meg. Fremdeles kan jeg få frydefulle gys nedover kroppen når jeg hører tittelsporet - Goodbye Yellow Brick Road. Dette er et tvers gjennom godt laget album, det er ved flere anledninger kåret til å være blant de hundre beste album noensinne, og det er et glimrende eksempel på hvordan denne musikken refererer til ulik populærkultur og kulturhistorie.
Bare tittelen er fantastisk. Jeg er fryktelig glad i intertekstualitet, og jeg er fryktelig glad i The Wizard of Oz. Jeg har bestandig vært forelsket i den gule brosteinsveien som Dorothy følger for å komme hjem. "(Follow) the Yellow Brick Road" er en så assosiasjonstung linje at enhver linje som spiller på den automatisk henter litt av dens tyngde, og "Goodbye Yellow Brick Road" blir et direkte vakkert språklig og veldig tydelig visuelt bilde. Når du så knytter denne tittelen til plateomslaget blir det enda stiligere, for dette plateomslaget er det stiligste omslaget jeg vet. Bildet viser en veggplakat på en engelsk murvegg. I bakgrunnen ser en fabrikkpiper, men i forgrunnen ser en Elton selv, iført røde platåsko, som trer inn i plakaten, inn på den gule brosteinsveien, inn i fantasien. Og legg merke til det bittelille pianoet! Det er, ganske enkelt, et genialt plateomslag, og det beste ved det er kanskje at det faktisk uttrykker kjernen i de sangene som utgjør dette albumet.



I tillegg til å være en kul tittel er sangen "Goodbye Yellow Brick Road" muligens den fineste Elton Johnlåten jeg vet, på alle nivåer.
Kort fortalt er dette en sang som gjenforteller temaet fra Trollmannen fra Oz, bare i en modernisert og mindre fantasypreget versjon. Den bygger opp et bilde av en bondegutt som beveger seg inn i byen for å søke arbeid, i et forsøk på å frigjøre seg fra landsbyliv og fastlåste former. I byen oppdager han derimot at arbeidet hans utbyttes, at han er en navnløs og identitetløs person som lengter hjem. Sangen er egentlig denne ungguttens triumfsang når han forlater fabrikkeieren og byens fremmedgjøring, på vei hjem. Han er fullt ut klar over at hans plass snart vil fylles av en eller annen som må gjøre de samme erfaringene han har gjort, men selv nyter han å igjen være omgitt av naturliv, av en verden han forstår og kan forholde seg til.
Likevel, dette hadde vært et flott dikt, hadde det ikke vært for musikken. For den er storslått, i beste syttitallsstil, med fantastiske falsettkoringer, strykere som bygger opp melodien fra ganske stillferdige toner til et kjempeklimaks, hele tiden med det obligatoriske pianoet som akkopagnement. Om du tror at Elton John består av "Sacrifice" og "Can You Feel the Love tonight" bør du spille av denne, og følge med.
"Goodbye Yellow Brick Road" er ikke den eneste perlen på dette albumet. Dette er albumet som lanserer "Candle in the Wind", som er en fantastisk sang trass i at den er ihjelspilt. Marilyn Monroe er et symbol på noe mye større enn seg selv, og akkurat det er sangen om Norma Jeanes sluttpoeng. I tillegg synes jeg det er stilig hvordan teksten konsekvent omtaler henne som Norma, som hun jo faktisk het, og ikke Marilyn, som var glansbildet som så til de grader ble misbrukt av mektige menn - sangen poengterer nettopp skillet mellom privatperson og artist.

Jeg har alltid vært glad i tittel og sangtekst til "This song has no title", og "Funeral for a Friend", som egentlig består av en melodi, gir meg lyst til å ringe mine beste venner. Som trettenåring var "Grey Seal"s naturvernbudskap helt i blinken, og selv om jeg har et litt ambivalent forhold til "Sweet Painted Lady", som handler om sjøfolks forhold til de prostituerte på kaien, er det en flott sang. Derimot har jeg aldri hatt problem med å være glad i " the Ballad of Danny Bailey", som er en klassisk cowboysang om livet til en fiktiv revolvermann og en hyllest til de utallige historiene om unge gutter som blir fanget i det ville vestens blodige liv. Og videre i samme retning er jeg glad i sangen "Roy Rogers", som refererer til skuespilleren "Roy Rogers", amerikansk westernskuespiller og med kallenavnet "King of the Cowboys". Det heter seg at Bernie skrev sangen som en personlig hyllest til Roy Rogers, som han hadde elsket som barn. Når Elton fikk den vekket den tilsvarende minner hos ham, med det resultat at dette er en av de sangene som er et ekte samarbeid mellom de to - dette er deres felles hyllest til en felles barndomshelt. Det som gjør at jeg virkelig liker denne sangen, er ikke egentlig at den refererer til en reell skuespiller, det er måten det gjøres på. Sangens handler nemlig egentlig ikke om Roy Rogers - den handler om hvordan det er å være sliten og lei, og om hvordan det da kjennes å sette seg ned i en sofa, spise noe mat (som kunne vært bedre) og drømme seg vekk i en westernhelt som får verden til å kjennes bedre. Med andre ord er det en hyllest til fiksjonen som tilfluktssted, vel så mye som en direkte hyllest til Roy, og selv om jeg på ingen måte er udødelig begeistret for tretti og førtitallets cowboyer er dette en sangtekst jeg kan identifisere meg med - så sant du bytter Roy ut med Fox Mulder eller Buffy Summers.

Dere begynner kanskje å forstå hvorfor jeg synes Elton Johns musikk er undervurdert? Jeg er i selskap med for eksempel Bob Dylan , John Lennon, The Who, Tom Robinson og Jackson Browne. Jeg tror egentlig at den eneste grunnen til at ikke Elton Johns musikk er anerkjent som akademisk kvalitetsmusikk for musikksnobber, er at det er så lett å like - det er så populært.

femhundre tjuefem tusen sekshundre minutter

I år er nyttårssangen viktigere enn juleklippet. Etter å ha sett den fremført to ganger på et halvt år, begge gangene i en magisk oppføring av Bolla og Lillebillmennesker, etter å ha grått meg gjennom to forestillinger og så enda mer, fordi ikke bare selve musikalen, men vel så mye nettopp denne fremføringen ikke vil gå fra meg - har jeg valgt ut det som for meg er tidenes sang om den dagen året snur. Flere ganger i løpet av et år slår denne sangen ned i meg. Av alle Rentlåtene er dette én som treffer meg mest, for hvordan regner man et år? Er det minutter, dager, måneder - netter, tekopper, solnedganger, soloppganger?

Jeg tror det som gjør at denne sangen treffer meg sterkere enn noen andre i denne musikalen - og strengt talt, mer enn de aller, aller fleste sanger, musikal eller ei, er at den handler om den formen for nyttårsaftener jeg har hatt de siste årene.
31 Desember 2006 gikk jeg rundt i ørske. Året hadde vært fælt. Mange, mange av de jeg var gladest i hadde hatt det fælt hele året gjennom. To av dem forsøkte å ta livet av seg i desember. Ingen døde. Denne nyttårsaftenen gikk jeg rundt i ørske, fordi jeg hadde vært så redd, så bekymret, at jeg ikke kunne tro at året skulle gå over i det neste uten at jeg mistet noen. Jeg kunne ikke tro at 2006 var gått forbi uten at noen døde, bortsett fra Saddam - og i hemmelighet tenkte jeg at det kanskje var han som måtte dø, for at jeg skulle få beholde alle mine. Da rakettene føk opp sto jeg og gråt i hemmelighet, fordi alle overlevde.

Året etter, mellom 2007 og 2008, var jeg i Oslo og feiret. Jeg laget magisk sjasminte som et kreativt, alkoholfritt tilbud til alle som måtte ønske, og kvelden ble avsluttet med lydbok. Men ved midnatt knakk en jente jeg er kjempeglad fullstendig sammen. Hun hadde hatt det året jeg hadde i fjor, og hun drakk seg full, så hun gråt ikke i hemmelighet. Jeg er helt sikker på at hun heller ikke hadde trodd at alle skulle overleve 2007, og når likevel ingen døde ble nyttårsaftenen et eneste stort antiklimaks.

I 2008 døde de, alle sammen. Gamle venner jeg ikke hadde sett på årevis, døde av overdoser. Flinke forelesere forsvant i fjellet. Nye venner hang seg, og mennesker jeg ikke kjente, men som var knyttet opp til sjefen og psykologen og flere venner forsvant på havet. Og noen ble reddet, noen la seg inn på psykiatrisk i stedet for å kutte opp pulsåren, noen greide å ikke sulte seg ihjel, noen greide å overvinne rusmisbruk og noen greide å oppsøke psykolog da de trengte det mest. Nyttårsaftenen i fjor sto jeg ved midnatt ved siden av Silje, for første gang. Vi var trivelig beruset på hvitvin, vi hadde danset i diskolys i flere timer allerede og det med både kjendiser og lærRonnyer. Jeg traff mennesker jeg engang gikk på barneskole med og som jeg nettopp derfor pleier å være kjemperedd for, og en av dem lånte oss jakken sin og delte rødvin med oss, mens vi så opp på rakettene. I fjor, det året alle døde, var første gang jeg så opp på rakettene og kjente meg trygg på at de aller, aller nærmeste ville overleve til 2009.

Poenget er at nyttårsaftener er blitt det for meg, som denne sangen handler om. Jeg ser på raketter og mennesker som klemmer hverandre og sier "takk for det gamle", og jeg synes at nyttårsaftenen skal minnes "a year in the life of Friends". Det blir så tydelig, synes jeg, at nyttårsaftenen ikke skal handle om fyrverkeri eller champagne, men om det året som nettopp gikk, om alle de øyeblikkene med kjærlighet en har hatt, det være seg over tekopper, i løpet av netter eller i forbifarten en tilfeldig dag. 2009 er overstått, og det har vært fullt av overraskelser, kunstneriske utslag, krangler, tekopper, nære samtaler, tårer, vanskelige samtaler, lette samtaler, musikk, fordelt på mange tusen minutter,

På perrongen

I did not ask for this
oh, yes you did

Jeg snakket med en kjær venn om akkurat dette, for bar noen få uker siden. Vi snakket om hvordan Tori Amos skriver sangtekster som rommer hele romaner, bare gjennom to, tre vers. Vi snakket om hvordan hun av og til skriver små linjer som treffer perfeksjon, linjer som er så sanne, linjer som består av ordinære ord, som er sammensatt slik at de blir magiske, ren språklig perfeksjon. Vi snakket også om at det som kanskje er aller vakrest ved Tori Amos' sangtekster er at de handler om så sterke kvinner, kvinner som ikke nødvendigvis vet at de er sterke.

For noen år siden fikk jeg en hjemmebrent cd med Tori Amoslåter som handlet om meg. Tori Amos synger nemlig ganske ofte om meg, om mitt liv. Winter handler om meg. Spark handler om meg. Girl handler om meg. Girl Disappearing handler i alle fall om meg. Og akkurat i kveld handler Smokey Joe, i alle fall akkurat de linjene over, om meg. I did not ask for this - oh, but yes you did.

Take your Carriage Clock and Shove it

Belle & Sebastian har de beste låtene, og de vakreste melodiene. Jeg tror til stadighet at jeg har hørt de beste, rett før det dumper en ny og magisk låt i fanget mitt.
Jeg spilte gjennom albumet "Push the Barman to open old wounds" og registrerte fiolinen på denne. Deretter hørte jeg teksten, og innså at dette kanskje er den beste teksten de har. Dette er en roman i miniform, og det er faktisk for vakkert til at jeg finner ord. Dere finner teksten her. Den gamle mannen som holder en tale, og hvilken tale! Og den reaksjonen han får. Jeg forteller dere, hør!

The girls have a lot to be mad about

Jeg får ikke sove, og Don't leave the light on fikk meg på sporet igjen. Jeg fordyper meg i skotske lyrikere som spiller åtte instrument hver og korer hele tiden. Jeg fordyper meg i Belle & Sebastian.

Belle & Sebastian har flere gjennomgangskarakterer, det vil si en figur som vender tilbake i forskjellige låter. Figurene deres er komplekse, kreative og skildret med hundre prosent varm, ronisk distanse. Den første Belle & Sebastianlåten jeg hørte, Beautiful, introduserer hun som sannsynligvis også er min favorittkarakter: Lisa.
I Beautiful er Lisa en ung jente som holder på å bli blind, og i stedet for å følge alle legenes gode råd, kastder hun seg ut i livet, ut i alle ting hun kan tenke på. Lisa er vakker, men lettere sprø, sangen er hennes egen. Den sangen jeg skal presentere her, handler om kjæresten hennes, Chelsea. Dette er sangen til alle de forskjellige jentene som har kontaktet meg i løpet av det seneste året, med historier om hvordan forskjellige mennesker har vært stygge mot dem uten at de helt har vært i stand til å forsvare seg - hvorpå de reagerer med vekselsvis sinne og sorg - og under det hele er det morgener der en lurer sterkt på om en ikke er i ferd med å miste grepet. She's losing it er sangen om Chelsea, og om hvordan hun treffer Lisa, men det er også sangen om alle disse jentene - meg selv inkludert. The girls have a lot to be mad about.

Lisa knows a girl who's been abused
It changed her philosophy in '82
She's always looking for a fight
She keeps the neighbours up all night

I go to her when I'm feeling slack
The girl's using me as a punching bag
I think that I could help her out
But the girl's got a lot to be mad about

But in the first moment of her waking up
She knows she's losing it, yeah she's losing it
When the first cup of coffee tastes like washing up
She knows she's losing it, yeah she's losing
Yeah she's losing it

Lisa met Chelsea at the knocking school
Chelsea didn't feel like following the rules
So they left the place for another school
Where the boys go with boys and the girls with girls

Chelsea was the one who's been abused
It changed her philosophy in '82
She says, "Inch for inch and pound for pound"
Who needs boys when there's Lisa round?">

But in the first moment of her waking up
She knows she's losing it, yeah she's losing it
When the first cup of coffee tastes like washing up
She knows she's losing it, yeah she's losing it
She goes to the mirror to put on her stuff
She knows she's losing it, oh yeah she's losing it
When she doesn't speak to anyone till four 0' clock
She knows she's losing it, yeah she's losing it
Oh yeah she's losing it

in order to hold on

Et av mange, og de er så nydelige at det ofte nesten gjør vondt, og av og til ikke bare nesten. Alice Walker er fantastisk, og dette diktet er et sånt dikt som får meg til å mumle for meg selv, små linjer som går dypt i meg.
I et forord til en diktsamling av henne jeg har lest, står det om hvordan hun har overrasket seg selv ved å bli en middelaldrende dame, hun som tvilte på at hun ville overleve tretti. Hun trekker frem diktene sine og sier at de har reddet henne. Hun har skrevet ned alt og sjelden redigert mye, resultatet har vært de ukjente følelsene i skrevet form. Jeg kjenner meg igjen.



Letting go
In order to hold on
I gradually understand
How poems are made.

There is a place the fear must go.
There is a place the choice must go.
There is a place the loss must go.
The leftover love.
The love that spills out
Of the too full cup
And runs and hides
Its too full self
In shame.

I gradually comprehend
How poems are made.
To the upbeat flight of memories.
The flagged beats of the running
Heart.

I understand how poems are made.
They are the tears
That season the smile.
The stiff-neck laughter
That crowds the throat.
The leftover love.
I know how poems are made.

There is a place the loss must go.
There is a place the gain must go.
The leftover love.

den magiske musikken

Det var om vinteren, og i mitt hode er denne vinterkvelden blitt til lillejulaften eller noe i den gaten. Jeg var hjemme med mamma, og jeg må ha vært fem år gammel. Inn døren kommer min far, som på den tiden var lærerskolestudent og gjerne kom hjem sent på ettermiddagene - sent for en femåring, i alle fall. Han hadde med en gave til meg.

Jeg er akkurat gammel nok til å ha opplevd overgangen fra kassetter til cder, og de første musikkfilene jeg noensinne eide, var på kassett. Denne vinterkvelden kom min far hjem med en liten kassett. Han gikk direkte bort til kassettspilleren i stuen vår og plasserte den i apparatet, før han trykket på play. Ut av høytalerne kom en historie, full av musikk og fantasi. Jeg eide mange lydbøker, jeg eide Pippi Langstrømpe og Otto er et Neshorn og Robin Hood, men alle disse var jo bøker jeg hadde lest i tillegg. Drømmen om kaptein Sortebill var en lydhistorie, og den fantes bare på denne kassetten. Jeg lå i stuen og lyttet, omgitt av familie, til Lars Klevstrand og Steinar Ofsdal som fortalte historien om Nøtteliten som hører en magisk melodi i drømme, og som deretter stikker av fra skolen og frøken Eleonore for å reise jorden rundt for å finne Kaptein Sortebill og denne magiske melodien som han drømte om. På veien møter han en trist krokodillemann, en tåpelig og sta elefant med hjemlengsel, en herlig misjonær som begynner å tro på engler, et flygende teppe og en mann som spiller fløyte og later som om han er en stein - men det er bare juks - for han er egentlig Steinar - med det er bare juks det også - for han er egentlig... Han er så mangt, før han kommer frem til hva han er. Nøtteliten treffer den ene etter den andre, og alle sammen har en sang å synge, en melodi å formidle. Sangene veksler mellom å være nyskapende versjoner av klassiske barnesanger (Nøtteliten er selvsagt med) og sanger som er spesiallaget for selve historien, men som viser tydelig slektskap til folkemelodier fra de forskjellige stedene Nøtteliten besøker. Så altfor ofte er barnehistorier fylt av dårlige sanger, med teite sangtekster og falske toner. I Drømmen om Kaptein Sortebill er musikken først og fremst en essensiell del av selve historien, og i likhet med fortellingen selv er den grundig gjennomført.

Og i over femten år har denne kassetten fulgt meg. Jeg setter den fremdeles på for meg selv en gang i blandt, enten fordi jeg vil høre en sang eller fordi jeg vil møte spøkelsene med Nøtteliten enda en gang. Det er nemlig slik det ender, han møter Kaptein Sortebill og alle spøkelsene, og de introduserer ham for den magiske melodien - kjernen i spøkelseslivet. Dette er en historie som har vokst seg på meg, stadig sterkere for hver gang jeg har hørt den.
Og likevel, hele livet har jeg vært den eneste jeg har visst om, som har elsket denne historien. Joda, min mor elsker den også. Men hvor er de andre en-gang-i-tiden-femårige-jentene-og-kanskje-guttene som sovnet til denne historien? Jeg har nynnet sangene og sitert en sta, deprimert elefant, og jeg har ofte tenkt at denne historien burde spres, den burde være kjempekjent - hvorfor er det bare jeg som kjenner den?
I fjor bestemte jeg meg for å spille den for en kjær venn fra det veldige Østlandet, en felles medstudent som liker alt jeg liker og omvendt. Hun! tenkte jeg. Hun vil like denne fortellingen, hun vil like sangene, hun vil like dette. Og fordi jeg kjenner henne, inviterte jeg henne på te og en fortellerkveld. Jeg puttet den gamle kassetten i spilleren, trykket på play og skottet bort på henne. Hvorpå hun blir undrende i ansiktet, drømmende, søkende. -Men. Sier hun. - Men... jeg tror jeg hadde denne! Jeg hadde denne historien når jeg var liten! Men jeg husker ingenting av den.Åh, så deilig!

Og så hørte vi historien ferdig. Og etterpå måtte jeg male et bilde av den magiske musikken, som fremdeles er den fineste sangen av dem alle - i melodi, men aller, aller mest i tekst.Og fordi den ikke finnes på internett, men jeg vil dele sangteksten med dere likevel, får dere den her.

Vi er nissene og tussene i drømmene
vi er troll som bor i fjell og under jord
vi er nøkk og draug og havfruer i strømmene
vi er alt du ikke vet men bare tror
vi er alvene fra Elverhøy
og engler som vil ha det gøy
og spøkelser i kjole og i hvitt
vi er prinsen fra et eventyr
og treogtredve fabeldyr
og alle stemmer i med nebbet sitt

vi er sekkepiperblåsere og spillemenn
som ikke hadde råd til instrument
nå er vi like blide, for vi går igjen
i måkeskrik og mjau og klokkeklang
vi er de som tenkte neste gang
og tidde mens de andre sang
men inni oss var strengespill og fløyt
talenter som har gjemt seg bort
genier som har dødd for fort
er ånder og nå synger alle høyt

vi er barn av den magiske musikken
den musikken som begynner av seg sjøl
velkommen til den magiske musikken
den som holder til i hemmelige høl
en bie som summer, en plan som slår klikk
vindsus og bølgeskulp er magisk musikk
og hvis hjertet ditt banker en nyforelsket dag
er det den magiske musikkens trommeslag

lykken er en løvetann

Dagens filosofering forøvrig:

Det vokser ingen løvetann i Bispegata i Trondheim, ikke engang i nummer tre. Det er litt trist at kommunen bruker penger på å fjerne blomsterprakt i akkurat den gaten. Kanskje jeg skal plante en. Trondheim kommune forstår seg ikke på lykke.

Alf Prøysen har skrevet mange av mine norske favorittsanger. Hvert eneste år plukker jeg den første løvetannen jeg ser og gir den til et menneske jeg er glad i, og hver eneste gang må jeg synge "åh den som var en løvetann".

Å den som var en løvetann som sto i skitt og sølevann
i Bispegata tre;
den aller første løvetann som blusset bak et søplespann
i Bispegata tre,
så noen kunne plukke meg, og "noen" skulle være deg.
Du festet meg ved blusen din og trippet ut i sol og vind,
og jeg fikk være med.

Jeg skulle føle kroppen din bak utsalgsstoff av musselin
da vi gikk gaten ned,
og tro jeg var en diamant mot blusens tynne blondekant,
og alle skulle se.
Din lange travle arbeidsdag så hørte jeg ditt hjerteslag,
om kvelden gikk du trette skritt i trappen opp til rommet ditt,
og jeg fikk være med.

Så gikk du inn og vrengte kjolen, vasket hender, hals og kinn
for solens hete brann.
Din omsorg er som kvinners flest, du hentet det jeg trengte mest;
et eggeglass med vann.
Så får jeg plass ved sengen din og ser på at du sovner inn.
Og utenfor er natten blå, en løvetann kan lykken nå,
så over all forstand.

et av mine favorittdikt

Noen vil kanskje registrere at mens jeg bablet ukontrollert om hvor fantastisk England var, greide jeg å ikke nevne med et ord det som hadde fått oss dit i utgangspunktet: Queenmusikalen.

Vi var syv, åtte år på etterskudd, og det er litt trist, for jeg tror vi ville fått mer ut av det hadde vi vært fjorten år og mindre analyserende, kritiske. Som forventet spilte de nesten utelukkende åttitallsQueen, som vi egentlig er litt skeptisk til, og to ganger lurte de meg ved å spille en gitarsolo fra de beste syttitallssangene - bare for å slutte der, og etterlate meg gremmende over it's a kind of magic. I tillegg hadde de gjort et genistykke i det at de har laget en musikal som handler om at rock er ulovlig, og derfor populært blant opprørere - men gjennom hele musikalen var det knapt en rockelåt i sikte, og de sangene som kom nærmest ble sunget av teknosjefen KillerQueen. Paradokset frustrerer.

Ikke så mye at det ødela en fin kveld. Og Emil, som hadde fått oss med, var like begeistret under sin tredje forestilling, og hvem kan motså slik entusiasme? Dessuten kan vi jo alle sangene. Vi kjøpte oss en brosjyre som så ut som en pen LPplate, og leste intervju med Brian May og Roger Taylor, som bekreftet våre oppfatninger av dem som dum, men sympatisk og sleip, men glup. Vi leste også intervju med mannen bak hele musikalen, og det som kom klarest frem av denne teksten var komplikasjoner rundt Queens største låt Bohemian Rhapsody. Han hadde nemlig ikke klart å plassere denne låten i noen naturlig sammenheng i musikalen, alle hadde vært spent på hva han skulle gjøre med den og selv hadde han vært ute av stand til å lage noen tolkning av hva denne sangen egentlig handler om. Så vi ble sittende, etter musikalen, og diskutere nettopp denne sangen. Hva handler den om? Handler den om Freddie Mercurys avskjed til kjæresten sin Mary? Handler den om homofili? Hva handler den om, og hvor i alle dager kommer Belzebub inn i bildet?

Bohemian Rhapsody er nesten ihjelspilt, og Queen er utskjelt. Jeg synes fremdeles at dette er et av de beste diktene som er skrevet de siste femti årene. Glem de musikalske krumspringene, de geniale og nyskapende koringseffektene, operafantasiene og i det hele tatt Freddie Mercurys visuelle innfall. Hvis du glemmer at dette er skrevet som en sjokkerende rockelåt i 1974, og tenker at dette er et stykke tekst med ukjent forfatter - hva sitter du igjen med da?

Det er udiskutabelt en veldig spennende tekst. Det finnes utallige analyser og tolkninger, og ingen er bedre eller mer korrekte enn andre. Hvem vet hva Freddie tenkte da han skrev sangen? Og er ikke det vakkert, at han kan ha tenkt en ting, og likevel finnes det noe annet i teksten, noe han skapte uten å være klar over det selv? Dette er slikt som gjør meg til litteraturelsker, på alle nivåer, og jeg elsker teksten i BR. I mange år har jeg fundert over den, og jeg har min egen tolkning, jeg vet hva jeg ser i denne teksten. Det handler om henrettelse.

Åpningsscenen - som også utgjør rammefortellingen for teksten, det som skal knytte sammen det hele. Hva presenteres? Virkelighet, underforstått en hard virkelighet, settes opp som kontrast mot en drømmetilstand, hvor store, filosofiske spørsmål stilles. Allerede her blir vi introdusert for det lyriske jeg, og det tegnes et bilde av ham som fattig, ordinær og tydeligvis i trøbbel, men i forsvarsposisjon - han trenger ikke medlidenhet. Avsnittet konkluderer, både på spørsmålet om virkelighet versus drømmetilstand, og spørsmålet om hvor han selv hører hjemme, med en tilsynelatende likegyldighet.

Is this the real life-

Is this just fantasy-
Caught in a landslide-
No escape from reality-
Open your eyes
Look up to the skies and see-
Im just a poor boy,i need no
sympathy-
Because Im easy
come,easy go,
A little
high,little low,
Anyway the
wind blows,doesnt really matter to me,
To me

Og så begynner fortellingen, med en setning som automatisk setter igang en ganske brå spenningskurve.

Mama,just killed a man,
Put a gun against his head,
Pulled my
trigger,now hes dead,
Mama,life had just begun,
But now Ive gone and
thrown it all away-
Mama ooo,
Didnt mean to make you cry-
If Im not
back again this time tomorrow-

Carry on,carry on,as if nothing really matters-

Dette kan selvsagt analyseres og tolkes symbolsk opp og ned og i mente, jeg har alltid syntes at det aller mest spennende rett og slett er å tolke det bokstavelig. Det lyriske jeg er en ung mann som akkurat har begått et mord, og som nå er i ferd med å møte konsekvensene av handlingen. Dette er en form for unnskyldning til moren, som også vil rammes av hva som skjer med ham, og igjen oppfordrer han til likegyldighet som løsning - ikke føl noe som helst. Jeg tolker også den nestsiste linjen, If I'm not back again this time tomorrow, som et uttrykk for jegpersonens planer om et fluktforsøk. Han vet at de er etter ham, og han vet at han må holde seg unna dem, men han har planer om å holde seg i nærheten for morens skyld.

Too late,my time has come,
Sends shivers down my spine-
Bodys aching all
the time,
Goodbye everybody-Ive got to go-
Gotta leave you all behind
and face the truth-
Mama ooo- (any way the wind blows)
I dont want to
die,

I sometimes wish Id never been born at all-

- og de tar ham, han rakk ikke stikke av. Kanskje rømningsplanen aldri var virkelig reell, bare et uttrykk for livsvilje og den fantasien som han åpenbart forsøker å beskytte seg med mot den harde realiteten. Han er skrekkslagen, men han forsøker å gi et tappert farvel til alle han kjenner, med et anstrøk av martyrisme og ungdommelig storslåtthet. Igjen søker han seg til moren for trøst, og avslører hvor redd han er for straffen som sannsynligvis venter ham.

Og her forandrer hele teksten seg. (Dersom vi skal blande inn melodien, som et virkemiddel til å få frem teksten, og ikke som medium, er det verdt å merke seg at også melodien, rytmen og instrumentene forandrer seg her. Hvor de to første versene har vært melankolsk og pianobasert, blir musikkbildet nå rytmisk og aggressivt, med mer fokus på vokal.)

Hva skjer så i dette avsnittet? Det er et mangfold av usammenhengende tekstfragmenter, satt sammen til et vers som ved første gjennomlesning ikke gir veldig mye mening. Scaramouche? Galileo? Bizmillah? Belzebub? Gjentagelser fra første vers i "easy come, easy go", men avslutningen er forandret, hvordan skal vi lese dette?

Jeg velger å fortsette på tolkningen min, og jeg tror at nå er vi kommet til rettsaken. Dette er mylderet av stemmer som høres, som taler mot hverandre og som oppfattes som uoversiktelig fordi det oppleves gjennom det lyriske jeg, som er fryktelig redd og som dessuten har ingen peil på rettsvesen. Det vrimler av fremmedord, av ukjente folk som prater om uforståelige ting, og det som for ham var hovedpoenget - han drepte noen - er forsvunnet. Tilbake står anklagerne og hans eget forsvar, som argumenterer frem og tilbake.

I see a little silhouetto of a man,

Scaramouche,scaramouche will you
do the fandango-
Thunderbolt and lightning-very very frightening me-
Galileo,galileo,
Galileo galileo
Galileo figaro-magnifico-
But
Im just a poor boy and nobody loves me-
Hes just a poor boy from a poor
family-
Spare him his life from this monstrosity-
Easy come easy
go-,will you let me go-
Bismillah! no-,we will not let you go-let him go-
Bismillah! we will not let you go-let him go
Bismillah! we will not let
you go-let me go
Will not let you go-let me go
Will not let you go let
me go
No,no,no,no,no,no,no-
Mama mia,mama mia,mama mia let me go-

Beelzebub has a devil put aside for me,for me,for me-

Fremmedordene er forøvrig ikke tilfeldig valgte. Scaramouche er, ifølge en definisjon fra wordnet "a stock character in commedia dell'arte depicted as a boastful coward", rett og slett en klovnete karakter fra italiensk teater. Scaramouchesetningen er derfor en latterliggjørende bemerkning, og jeg forstår den slik at det er en fornærmelse som aktoratet kaster i retning av vår hovedkarakter.

Galileo er også en referanse til italiensk historie, om enn muligens mer kjent. På femtenhundretallet utviklet han banebrytende teorier innen astronomi og vitenskap, og inkvisisjonen arresterte ham og tvang ham til å ta tilbake tidligere påstander. Galileo blir en parallell til tekstens lyriske jeg, som også står overfor en alvorlig rettsak, og sammenlikningen skaper både sympati i den tiltaltes favør, og alvorlig kritikk av aktorene.

Så langt, så italiensk. Men her skjer det enda et brudd, og plutselig er referansene ikke lenger søreuropeiske, men arabiske. Bizmillah ble en gang forklart for meg av en bengalsk venninne, som pleide å si det før hun gikk inn til skoleprøver og slikt. Dette er en arabisk frase som kan oversettes med "In the name of God, Most Gracious, Most Merciful", og den brukes både som åpning i de fleste surer i koranen og er en viktig del av islamske bønner. Så vidt jeg har forstått, basert på det venninnen min fortalte meg, er det også ganske enkelt en bønn om guddommelig hell eller bistand i en vanskelig sak. Dette er det siste, desperate forsøket på å frigjøre seg, og det knuses brutalt. Desperasjonen driver det lyriske jeg til igjen å rope på sin mor, men mindre som et intimt budskap og mer som et nødskrik. Belzebub er opprinnelig en hebraisk form for hellig, udødelig vesen, men Belzebubnavnet har utviklet seg til å bli nesten synonymt med Satan, demon eller djevel. Når det lyriske jeg derfor skriker ut at Belzebub har en djevel klar for ham, er det en indirekte tilståelse av skyld, og av vissheten om hva som venter ham etter døden - og sannsynligvis dødsstraffen - nemlig helvete, og en personlig torturdjevel. Artig.

Og da, når tilståelsen er ute og rettsaken nesten er avgjort, da slipper den unge mannen ut all sin frustrasjon, all sin skuffelse og all sin smerte i et eneste stort raseriutbrudd:

So you think you can stone me and spit in my eye-
So you think you can love
me and leave me to die-
Oh baby-cant do this to me baby-
Just gotta get out-just gotta get right outta here-

Som forøvrig understrekes av en av de vakreste gitarsoloene noensinne. Et av Brian Mays største verk. For selvfølgelig kommer han ingen veier, og det tror jeg han vet selv også, midt i raseriet. Gitarsoloen skaper overgangen som skjer i teksten her, hvor det lyriske jeg går fra å være fra seg av raseri og redsel, til å synke sammen i trist resignasjon. Likegyldigheten som ble presentert i første vers, blir nå gjentatt, men nå fremstår den mindre som livstretthet og mer som resignasjon. Det håpløse blir ikke direkte akseptert, men det er ikke lenger noe poeng i å kjempe, og det oppleves som mindre smertefullt å ganske enkelt overbevise seg selv om at ingenting betyr noe.

Nothing really matters,
Anyone can see,
Nothing really
matters-,nothing really matters to me,

Any way the wind blows....