Viser innlegg med etiketten meningsløst. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten meningsløst. Vis alle innlegg
tirsdag 24. april 2012
søndag 9. januar 2011
Odd
I natt drømte jeg at noen kastet alle mine oddesokker uten min velsignelse. Jeg våknet med en ubestemmelig uro.
lørdag 4. desember 2010
oppgaven
"I stutte drag er uppgåva soleîs: Eg
skal nemna tri skaldar som eg likar godt, draga fram éi bok - av kvar -
som eg likar serskilt godt, og so gjeva fem andre vevritskrivarar den
same uppgåva."
Slik skriver Fridtun i det forrige blogginnlegget sitt. (Skulle du være en av de få leserne mine som ikke drikker te med henne i ny og ne, anbefaler jeg deg å drikke te med bloggen hennes i stedet, jeg garanterer deg varme langt inn i sjelen.) I alle fall, hun svarer på oppgaven og sender den videre i min retning - jeg tar imot med takk. Det er en artig oppgave.
Tre forfattere, tre bøker - artig oppgave, men nesten umulig. De første som hopper frem er naturligvis barnebokforfattere, men skal jeg holde meg til dem? Skal jeg prøve å trekke frem noen andre, for å vise at jeg faktisk leser andre ting? Åh, valgets kvaler!
Jeg tror det må bli barnelitteratur. Jeg tror rett og slett det er nødt til å bli barnelitteratur.
La meg begynne med min egen sommerlengsel. Om sommeren opplever en av og til kvelder der lyset blir dunkelt blått og alle trærne rundt deg får en mørk grønnyanse. Det lukter salt og tørt og blomstret, som regel finner du snev av grillkull, hvis du er heldig litt saltvann, nesten garantert lukter det grønt. Huden din er varm etter mye sol, og det kjennes som om du lyser innenfra, som om du har absorbert solskinnet og nå er du mer levende enn noen gang. Og der er du, omgitt av sommer og liv og skjønnhet, og du føler et slags press i brystet. Det er så vakkert at du nesten føler deg trist. Det vokser en sommermelankoli opp og du vil dele denne skjønnheten med noen. Noen ganger har du noen rundt deg, venner eller familie eller kanskje vennefamilie, og du kan sende ut mentale følehorn. Folk ler, og det er liksom muntert og stillferdig på en gang. Andre ganger er det bare deg og melankolien din er bare din. På sånne kvelder: les Tove Jansson. Farlig Midtsommer av Tove Jansson.
Den handler om et vulkanutbrudd og en oversvømmelse, et flytende teater og en skummel teaterrotte, om en deprimert, dramatisk mise som ønsker seg den perfekte parykken og en homse som filosoferer over tilværelsen. Mummifamilien kommer fra hverandre, og Lille My treffer Snusmumriken og ørten foreldreløse unger. Snusmumriken treffer en parkvakt og viser sine anarkistiske trekk. Mummitrollet treffer en forferdelig ensom filifjonke, en prippen, teaterelskende fengselsvakt og hans nervøse kusine. Ja, historien har mange bifortellinger, men nei, det er ikke uoversiktelig. Snarere flommer den over av fantasi, munterhet, lek og poesi, men mer enn noe annet er den gjennsyret av sommer. Det er så sommer at det fyller brystet ditt akkurat som de fineste sommerkveldene, og mot slutten sitter Mummitrollet i en jolle på vei hjem og kjenner på den sommermelankolien. Til sommeren, et sted mellom St. Hans og Jonsok, bør du lese Farlig Midtsommer. Les den i sommerskumringer etter lange soldager.
Inger Hagerup. Så rart. Dette er bittesmå dikt som surrer i kroppen din lenge etter at du legger samlingen fra deg. Underfundig humor som rykker i munnvikene første, femte og femtiende gang du leser dem. Små dikt som støtter og tror på småfolk, små vers som forteller deg at du er bra, du er fin akkurat som du er, og verden rundt deg er full av små mirakler. Jeg har et kartotek på lesesalsplassen min, og i det kartoteket finnes blant annet dikt av Inger Hagerup.
Astrid Lindgren. Selvsagt. Dette er kvinnen hele verden har vokst opp med, og da mener jeg hele verden, hun har satt preg på verdens litteraturbegrep de siste seksti årene. Og det betyr at det er for mye å trekke frem, for mange ting ved forfatterskapet som er vakkert, morsomt eller bare nydelig. Du tror jeg skal nevne masteroppgaven min, om Bröderna Lejonhjärta, ikke sant? Men nei, det skal jeg ikke. Jeg skal nevne en av mine andre favoritter, nemlig en av julefortellingene.
Folk flest forbinder Emil i Lønneberget med humor, de ser Emil som en skøyer og rampeunge, en tiåring som først henger søsteren sin opp i flaggstangen til hun "kan se helt til Mariannelund!" og deretter maler henne blå i ansiktet så Krøse- Maja blir skrekkslagen og roper "Tyfus!". Emil er gutten som tilbringer store deler av barndommen sin i en snekkerbod, der han spikker over hundre trefigurer, han som roter i de voksnes sko, mister blodklubb på faren, setter løs en drøss med levende kreps i stuen, han som gjør hyss i hytt og gevær. Mange ser dette, men ikke alle får med seg godheten som finnes i disse bøkene. Emil er full av en grenseløs godhet, en rettferdighetssans som bryter med samfunnets konvensjoner og som til syvende og sist kommer til å gjøre ham til Vimmerbys beste ordfører noensinne. Emil er modig og full av en kjærlighet som går på tvers av klasseskiller. To julefortellinger er skrevet om Emils bragder, begge handler om at Emil gjør noe vågalt som hjelper folk ingen andre vil hjelpe og begge to får meg til å gråte mer enn hva akseptert er. Jeg tenker på fortellingen der Emil risikerer livet for sin beste venn, alene i en snøstorm midt på natten, og den fortellingen der han gir vekk all julematen. Den siste er den teksten jeg vil trekke frem. Riktignok er den et kapittel, ikke en hel bok, men som de beste tekstene til Lindgren fungerer den utmerket som novelle.
De voksne er på besøk annetsteds, og Emil er hjemme med Ida. Han besøker faren til Alfred, som bor på fattighuset sammen med alle andre fattige eldre, de som ikke har krefter til å slite som gårdsgutter, og som heller ikke har rike slektninger som kan forsørge dem skikkelig. Emil har vært der før, men det han ser denne julen sjokkerer ham. Det er romjul, men de gamle har ingenting, ingenting. De fryser, de får ikke julemat og de er ensomme.
Jeg nevnte rettferdighetssansen til Emil. Du ser den gang på gang i fortellingene om ham, når han respekterer hester og halte høner og når han knuser alle vinflaskene og "verker för nykterheten". Og så dette eksempelet her, det tydeligste: han ser gamle folk sulter, og så husker han at han, på gården hjemme, har så utrolig mye mat. Hele julen har han og familien massemassemassevis av mat, og i år skal de faktisk ha juleselskap og de har så mye mat at det er urettferdig. Veldig urettferdig. Så Emil arrangerer et juleselskap på egen hånd, for dem som faktisk trenger det. Og de gamle skrottene spiser og spiser og spiser! Ida ser på og bekymrer seg, for hun lurer på om ikke dette egentlig er et hyss? Emil vet bedre, for handler ikke julen om akkurat dette?
Og etterpå drar de på aketur. Og folk som egentlig trodde de skulle være kalde og sultne er i stedet varme og lykkelige, der de rutsjer ned bakkene selv om de trodde de aldri mer skulle gjøre noe så artig. Emil redder julen deres, fordi han gjør det han synes er riktig, fremfor det samfunnet prøver å lære ham. Det er vakkert. Skulle du ønske deg julelektyre kan du lese denne. Eller, du kan se 1975-filmatiseringen på tv.
(Ulvegropen han graver er mest trist, synes jeg, men så er jeg rar.)
Det var egentlig meningen å ha minst én tekst på nynorsk, men det falt seg bare ikke slik. Inger Hagerup, Astrid Lindgren og Tove Jansson - dere har formet meg. Nå synes jeg Eirin, Katarina, Susanne, Kristian (!) og Sommerfuglen skal overta.
Slik skriver Fridtun i det forrige blogginnlegget sitt. (Skulle du være en av de få leserne mine som ikke drikker te med henne i ny og ne, anbefaler jeg deg å drikke te med bloggen hennes i stedet, jeg garanterer deg varme langt inn i sjelen.) I alle fall, hun svarer på oppgaven og sender den videre i min retning - jeg tar imot med takk. Det er en artig oppgave.
Tre forfattere, tre bøker - artig oppgave, men nesten umulig. De første som hopper frem er naturligvis barnebokforfattere, men skal jeg holde meg til dem? Skal jeg prøve å trekke frem noen andre, for å vise at jeg faktisk leser andre ting? Åh, valgets kvaler!
Jeg tror det må bli barnelitteratur. Jeg tror rett og slett det er nødt til å bli barnelitteratur.
La meg begynne med min egen sommerlengsel. Om sommeren opplever en av og til kvelder der lyset blir dunkelt blått og alle trærne rundt deg får en mørk grønnyanse. Det lukter salt og tørt og blomstret, som regel finner du snev av grillkull, hvis du er heldig litt saltvann, nesten garantert lukter det grønt. Huden din er varm etter mye sol, og det kjennes som om du lyser innenfra, som om du har absorbert solskinnet og nå er du mer levende enn noen gang. Og der er du, omgitt av sommer og liv og skjønnhet, og du føler et slags press i brystet. Det er så vakkert at du nesten føler deg trist. Det vokser en sommermelankoli opp og du vil dele denne skjønnheten med noen. Noen ganger har du noen rundt deg, venner eller familie eller kanskje vennefamilie, og du kan sende ut mentale følehorn. Folk ler, og det er liksom muntert og stillferdig på en gang. Andre ganger er det bare deg og melankolien din er bare din. På sånne kvelder: les Tove Jansson. Farlig Midtsommer av Tove Jansson.
Den handler om et vulkanutbrudd og en oversvømmelse, et flytende teater og en skummel teaterrotte, om en deprimert, dramatisk mise som ønsker seg den perfekte parykken og en homse som filosoferer over tilværelsen. Mummifamilien kommer fra hverandre, og Lille My treffer Snusmumriken og ørten foreldreløse unger. Snusmumriken treffer en parkvakt og viser sine anarkistiske trekk. Mummitrollet treffer en forferdelig ensom filifjonke, en prippen, teaterelskende fengselsvakt og hans nervøse kusine. Ja, historien har mange bifortellinger, men nei, det er ikke uoversiktelig. Snarere flommer den over av fantasi, munterhet, lek og poesi, men mer enn noe annet er den gjennsyret av sommer. Det er så sommer at det fyller brystet ditt akkurat som de fineste sommerkveldene, og mot slutten sitter Mummitrollet i en jolle på vei hjem og kjenner på den sommermelankolien. Til sommeren, et sted mellom St. Hans og Jonsok, bør du lese Farlig Midtsommer. Les den i sommerskumringer etter lange soldager.
Inger Hagerup. Så rart. Dette er bittesmå dikt som surrer i kroppen din lenge etter at du legger samlingen fra deg. Underfundig humor som rykker i munnvikene første, femte og femtiende gang du leser dem. Små dikt som støtter og tror på småfolk, små vers som forteller deg at du er bra, du er fin akkurat som du er, og verden rundt deg er full av små mirakler. Jeg har et kartotek på lesesalsplassen min, og i det kartoteket finnes blant annet dikt av Inger Hagerup.
Astrid Lindgren. Selvsagt. Dette er kvinnen hele verden har vokst opp med, og da mener jeg hele verden, hun har satt preg på verdens litteraturbegrep de siste seksti årene. Og det betyr at det er for mye å trekke frem, for mange ting ved forfatterskapet som er vakkert, morsomt eller bare nydelig. Du tror jeg skal nevne masteroppgaven min, om Bröderna Lejonhjärta, ikke sant? Men nei, det skal jeg ikke. Jeg skal nevne en av mine andre favoritter, nemlig en av julefortellingene.
Folk flest forbinder Emil i Lønneberget med humor, de ser Emil som en skøyer og rampeunge, en tiåring som først henger søsteren sin opp i flaggstangen til hun "kan se helt til Mariannelund!" og deretter maler henne blå i ansiktet så Krøse- Maja blir skrekkslagen og roper "Tyfus!". Emil er gutten som tilbringer store deler av barndommen sin i en snekkerbod, der han spikker over hundre trefigurer, han som roter i de voksnes sko, mister blodklubb på faren, setter løs en drøss med levende kreps i stuen, han som gjør hyss i hytt og gevær. Mange ser dette, men ikke alle får med seg godheten som finnes i disse bøkene. Emil er full av en grenseløs godhet, en rettferdighetssans som bryter med samfunnets konvensjoner og som til syvende og sist kommer til å gjøre ham til Vimmerbys beste ordfører noensinne. Emil er modig og full av en kjærlighet som går på tvers av klasseskiller. To julefortellinger er skrevet om Emils bragder, begge handler om at Emil gjør noe vågalt som hjelper folk ingen andre vil hjelpe og begge to får meg til å gråte mer enn hva akseptert er. Jeg tenker på fortellingen der Emil risikerer livet for sin beste venn, alene i en snøstorm midt på natten, og den fortellingen der han gir vekk all julematen. Den siste er den teksten jeg vil trekke frem. Riktignok er den et kapittel, ikke en hel bok, men som de beste tekstene til Lindgren fungerer den utmerket som novelle.
De voksne er på besøk annetsteds, og Emil er hjemme med Ida. Han besøker faren til Alfred, som bor på fattighuset sammen med alle andre fattige eldre, de som ikke har krefter til å slite som gårdsgutter, og som heller ikke har rike slektninger som kan forsørge dem skikkelig. Emil har vært der før, men det han ser denne julen sjokkerer ham. Det er romjul, men de gamle har ingenting, ingenting. De fryser, de får ikke julemat og de er ensomme.
Jeg nevnte rettferdighetssansen til Emil. Du ser den gang på gang i fortellingene om ham, når han respekterer hester og halte høner og når han knuser alle vinflaskene og "verker för nykterheten". Og så dette eksempelet her, det tydeligste: han ser gamle folk sulter, og så husker han at han, på gården hjemme, har så utrolig mye mat. Hele julen har han og familien massemassemassevis av mat, og i år skal de faktisk ha juleselskap og de har så mye mat at det er urettferdig. Veldig urettferdig. Så Emil arrangerer et juleselskap på egen hånd, for dem som faktisk trenger det. Og de gamle skrottene spiser og spiser og spiser! Ida ser på og bekymrer seg, for hun lurer på om ikke dette egentlig er et hyss? Emil vet bedre, for handler ikke julen om akkurat dette?
Og etterpå drar de på aketur. Og folk som egentlig trodde de skulle være kalde og sultne er i stedet varme og lykkelige, der de rutsjer ned bakkene selv om de trodde de aldri mer skulle gjøre noe så artig. Emil redder julen deres, fordi han gjør det han synes er riktig, fremfor det samfunnet prøver å lære ham. Det er vakkert. Skulle du ønske deg julelektyre kan du lese denne. Eller, du kan se 1975-filmatiseringen på tv.
(Ulvegropen han graver er mest trist, synes jeg, men så er jeg rar.)
Det var egentlig meningen å ha minst én tekst på nynorsk, men det falt seg bare ikke slik. Inger Hagerup, Astrid Lindgren og Tove Jansson - dere har formet meg. Nå synes jeg Eirin, Katarina, Susanne, Kristian (!) og Sommerfuglen skal overta.
torsdag 16. september 2010
Alt er nytt. Og velkjent.
Høstsemesteret er begynt. Det innebærer at jeg er på Dragvoll omtrent hver dag, men også at jeg bruker endeløse timer, noen ganger hele dager, på kafeen, med varierende kaffetyper og varierende venner som krysser hverandre en gang i blandt. Jeg har kjøpt pensum: Foucault til den store fortvilelse, Symposion av Platon og aller, aller, aller morsomst: tekster om fantastisk litteratur i Norden. Mhmm? Ja! For i år tilbyr instituttet mitt fantastisk litteratur til oss studenter på fordypning og masternivå. (Jeg er fremdeles så varm og rund i brystet når jeg får nevne at jeg er masterstudent.)
Oppstarten av høstsemesteret betyr også at jeg har skaffet meg store mengder skrivesaker, og for hver ny blyant kjenner jeg den gamle smaken jeg pleide å ha i munnen ved skolestart, den følelsen av nytt materiale, spenningen ved nye fargestifter, blanke ark, hele viskelær, prikkfrie markørpenner, ny skoleransel, nye sko, nye lærebøker (gjerne med streker og kommentarer fra tidligere skolekull) og støvet, nyvasket lukt i korridorene. Riktignok har ikke Dragvoll tilsvarende korridorer som de jeg trasket gjennom i grunnskolen, men poenget er det samme: skolestart tilsier følelsen av nye mål, nye utsikter, nytt materiale. Jeg kjenner meg selv, og i løpet av to måneder vil halvparten av alt mitt nye materiale være spredt for alle vinder, og alle skrivebøkene mine vil være halvskrevne og påbegynte i begge ender, jeg vil ha rotet vekk det nye og perfekte systemet jeg lager nå. Det gjør ingenting, for akkurat nå! er jeg begynt, akkurat nå har jeg glemt at jeg vil være forvirret og distré om kanskje to måneder, akkurat nå! lukter gangene høst og kaffen smaker godt og blyantene er spisse, kulepennene fungerer og jeg har et blått kartotek på min nye lesesalplass. Jeg er blitt masterstudent, og jeg har fått lesesalplass.
Oppstarten av høstsemesteret betyr også at jeg har skaffet meg store mengder skrivesaker, og for hver ny blyant kjenner jeg den gamle smaken jeg pleide å ha i munnen ved skolestart, den følelsen av nytt materiale, spenningen ved nye fargestifter, blanke ark, hele viskelær, prikkfrie markørpenner, ny skoleransel, nye sko, nye lærebøker (gjerne med streker og kommentarer fra tidligere skolekull) og støvet, nyvasket lukt i korridorene. Riktignok har ikke Dragvoll tilsvarende korridorer som de jeg trasket gjennom i grunnskolen, men poenget er det samme: skolestart tilsier følelsen av nye mål, nye utsikter, nytt materiale. Jeg kjenner meg selv, og i løpet av to måneder vil halvparten av alt mitt nye materiale være spredt for alle vinder, og alle skrivebøkene mine vil være halvskrevne og påbegynte i begge ender, jeg vil ha rotet vekk det nye og perfekte systemet jeg lager nå. Det gjør ingenting, for akkurat nå! er jeg begynt, akkurat nå har jeg glemt at jeg vil være forvirret og distré om kanskje to måneder, akkurat nå! lukter gangene høst og kaffen smaker godt og blyantene er spisse, kulepennene fungerer og jeg har et blått kartotek på min nye lesesalplass. Jeg er blitt masterstudent, og jeg har fått lesesalplass.
lørdag 31. juli 2010
Hvil i fred, lille linux nummer to
Kjære blogg, du er neglisjert. Men hva skal en stakkers blogger gjøre, når datamaskin nummer to, den søte, lille, blå maskinen oppkalt etter Neville Longbottom, uventet avlider en stille død? Plutselig sitter hun der, denne stakkers bloggeren, og hun er uten datamaskin, og uten internett, og uten selv de mest basale hjelpemidler! Hun er taus som graven!
Sommeren kryper seg storslått frem for meg. Den gyldne sommerfuglen holdt det den lovet. Jeg er sommerbrun og håret mitt har gyldne striper, jeg har sett Belle & Sebastian live, jeg har spist reker og jeg har badet i kaldt sjøvann. Jeg har produsert noveller og skrevet ut en dagbok. Jeg har drømt metafiktive drømmer om venners litterære karrierer, og i går ble jeg opptatt som masterstudent. Dette er en sommer utenom det vanlige. Det eneste jeg ikke har gjort, er å oppdatere bloggen, og det skyldes altså den avlidne datamaskinen.
Sommeren kryper seg storslått frem for meg. Den gyldne sommerfuglen holdt det den lovet. Jeg er sommerbrun og håret mitt har gyldne striper, jeg har sett Belle & Sebastian live, jeg har spist reker og jeg har badet i kaldt sjøvann. Jeg har produsert noveller og skrevet ut en dagbok. Jeg har drømt metafiktive drømmer om venners litterære karrierer, og i går ble jeg opptatt som masterstudent. Dette er en sommer utenom det vanlige. Det eneste jeg ikke har gjort, er å oppdatere bloggen, og det skyldes altså den avlidne datamaskinen.
tirsdag 25. mai 2010
Sure miner
Margerete Munthe er en kilde til stor glede. Hun er kjent for en og annen velkjent barneregle, "nei, nei gutt!" er for eksempel hennes. Ellers har hun skrevet noen allfavoritter, type "Vi har ei tulle", "gråpus har fire små" og "å, jeg vet en seter", for ikke å snakke om "17. mai er jeg så gla' i", "På låven sitter nissen" og "hurra for deg". Margrete Munthe har infiltrert hele den norske barnekulturen de siste hundrede årene, og med all mulig rett - hun er fantastisk. Jeg hørte en gang rykter om at hun var kjent som en stor og barnevennlig pedagog i sin samtid, men ut fra min historiske forståelse er hun en perle, en uovertruffen dronning av pekefingre.
Ja, noen av sangene hennes er søte. Vet dere hvordan jeg sjekker hver gang jeg finner en sang som jeg lurer på om hun har skrevet? Jeg ser etter "du"! Nesten alle sangene hennes inneholder et "du" eller to, lagt inn for å opprettholde rytmen og kanskje av estetiske grunner. "Åh, at jeg kan du, elske mitt land, du", eller en av mine favoritter; "jeg strever så med mine små, du", der "du" har sneket seg inn allerede i tittelen. Denne siste er en favoritt av mange grunner, men først og fremst på grunn av siste verset;
"Og så er den minste ikke snill, du.
Hun vil slettes ikke sitte still, du.
Tenker lille Lise
må få litt av rise',
for jeg skjønner nok at det må til, du.
Mine små, du,
pleier få, du,
og jeg synes at det hjelper så, du!"
Dere ser hva jeg mener med du? Og teksten er jo fantastisk. "Lille Lise" får ris, og det hjelper så veldig. Jeg vil påstå at poesien hennes på enkelte områder er litt utgått på dato.
Jeg har en favoritt som er hevet over alle andre. Den slår beina galant under sangen om "jeg skriker ikke jeg! fordi om mor har gått fra meg", eller sangen om hvordan "når det står kaker og sånt på bordet, og de skal spise noe godt, de store, så må vi ikke stå rundt og be!" Det er èn sang som er bedre enn de alle, og det er sangen om når du gråter:
Nei, hva er dette for sure miner,
nei, jammen tror jeg du står og griner
Husk på at når du er sur og lei
:/: så kan jo ingen bli glad i deg!:/:
Så tørk nå av deg det sure fjeset
Og tørr så øyne og kinn og nese
For skrikerunger det har vi nok:
:/: på Bloksberg sitter en diger flokk :/:
Dette er barneoppdragelse på sitt aller, aller beste. Hun er så munter, denne Margrete. Og hun har laget ypperlig musikk til eksamenslesning.
Ja, noen av sangene hennes er søte. Vet dere hvordan jeg sjekker hver gang jeg finner en sang som jeg lurer på om hun har skrevet? Jeg ser etter "du"! Nesten alle sangene hennes inneholder et "du" eller to, lagt inn for å opprettholde rytmen og kanskje av estetiske grunner. "Åh, at jeg kan du, elske mitt land, du", eller en av mine favoritter; "jeg strever så med mine små, du", der "du" har sneket seg inn allerede i tittelen. Denne siste er en favoritt av mange grunner, men først og fremst på grunn av siste verset;
"Og så er den minste ikke snill, du.
Hun vil slettes ikke sitte still, du.
Tenker lille Lise
må få litt av rise',
for jeg skjønner nok at det må til, du.
Mine små, du,
pleier få, du,
og jeg synes at det hjelper så, du!"
Dere ser hva jeg mener med du? Og teksten er jo fantastisk. "Lille Lise" får ris, og det hjelper så veldig. Jeg vil påstå at poesien hennes på enkelte områder er litt utgått på dato.
Jeg har en favoritt som er hevet over alle andre. Den slår beina galant under sangen om "jeg skriker ikke jeg! fordi om mor har gått fra meg", eller sangen om hvordan "når det står kaker og sånt på bordet, og de skal spise noe godt, de store, så må vi ikke stå rundt og be!" Det er èn sang som er bedre enn de alle, og det er sangen om når du gråter:
Nei, hva er dette for sure miner,
nei, jammen tror jeg du står og griner
Husk på at når du er sur og lei
:/: så kan jo ingen bli glad i deg!:/:
Så tørk nå av deg det sure fjeset
Og tørr så øyne og kinn og nese
For skrikerunger det har vi nok:
:/: på Bloksberg sitter en diger flokk :/:
Dette er barneoppdragelse på sitt aller, aller beste. Hun er så munter, denne Margrete. Og hun har laget ypperlig musikk til eksamenslesning.
søndag 23. mai 2010
Heute ha ha habe Ich Geburtstag! (i går.)
Hvert år før bursdagen min oppdager jeg at jeg behandler alt nonsjalant, jeg er avbalansert. I fjor spurte flere folk meg «hva ønsker du deg?» og jeg ble like taus hver gang, fordi jeg oppriktig ikke hadde tenkt over saken. Bursdag er liksom ikke den store greien for meg, tenker jeg hvert år. Før selve dagen, altså.
For så kommer dagen og jeg oppdager hvor veldig fint det er å ha bursdag.Det er så fint!
Men det er fint på en annen måte enn jeg forestiller meg hver gang, det er sånnfint på ekte. Jeg ser for meg småbarn som springer og klemmer og rister på pakker, som spiser kake til de blir kvalme og som generelt fryder seg over å være midtpunkt. På avstand, i ukene før, virker ikke dette så fristende på meg. Jeg spiser kake når jeg vil, allerede. Innpakkede gaver gjør meg mer selvbevisst enn glad. Jeg hater å bli sunget bursdagssang for. For meg, i ukene før, er det en sånn dag som er fin, men særlig fin dersom den glir ubemerket forbi av alle bortsett fra kanskje de aller næreste, som kan gi meg en god klem og ta meg med på kino. Sånn ser jeg for meg bursdager, og av og til blir de akkurat slik, kino og klem – den i fjor ble akkurat slik. Men så kommer de andre bursdagene, som den i år, og slår beina under nonsjalantheten min, minner meg på hvorfor alle liker bursdager. Det er kke fordi en blir midtpunkt, det er fordi en blir elsket.
De to siste dagene har jeg hatt bursdagsfeiring. Først hadde jeg planlagt feiring, som var planlagt til å bli en slags vri på kinofeiringen, jeg skulle samle noen få av de aller, aller beste for å spise scones og drikke te. En kontrollert feiring, hvis dere forstår.
Jeg fikk sytti fjesbokmeldinger om gratulerer, fra mennesker jeg kjenner overaltfra, gamle, klassekamerater, gamle, gamle klassekamerater (fra det ene året vi gikk sammen, i en alder av seks,) venner jeg har kjent bestandig og venner jeg nettopp har truffet. Så mange mennesker! Og noen er kreative og noen stikker bare såvidt innom, men alle sammen tar noen sekunder i løpet av dagen for si hei og grattis. De får meg til å føle meg populær. De får meg til å føle meg husket. De får brystet mitt til å fly.
Og så har du alle dem som ringer. -ikke så altfor mange i år, heldigvis, men noen – min søster, min bestemor. Og en venn og tante i alt som gjelder som jeg er så veldig glad i, som jeg ikke ventet at skulle ringe i det hele tatt, men som ringer for å si gratulerer og for å snakke med meg i noen minutter om felles gleder og bekymringer. Hun gjør meg også så varm.
Og så kommer de planlagte gjestene. Vi spiser scones og en av gjestenes pai. Vi prater, og jeg åpner den første gaven, den eneste gaven akkurat i dag; en gave fra min allerkjæreste søster. Og det er det med min allerkjæreste søster, hun kjenner meg så godt! Hun gir meg en bok om te, alt du trenger å vite om te, en herlig bruktbok med diverse avisutklipp om te mellom sidene, fordi hun liker loppemarkeder og fordi hun vet at jeg liker loppemarkeder. Ved siden av teboken ligger et blått kaleidoskop. Jeg har ønsket meg et skikkelig kaleidoskop hvem vet hvor lenge, og det viser seg at når en har svigerfolk fra Tyskland (hvilket min allerkjæreste søster har, og som derfor jeg også har i en slags veldig, veldig «extended family connection») - da får en tak i kaleidoskop som glitrer i blå mønstre som forandrer seg kontinuerlig, som aldri stanser i forandringene. Dette er et sånt kaleidoskop som du ikke kan fange mønstre i, et ekte kaleidoskop, der det ene vakre bildet erstattes av et nytt før du nesten kan registrere noen av dem, men de får hodet ditt til å spinne i farger. Et sånt kaleidoskop.
Og ved sden av kaleidoskopet en tysk ting til: en tetype. En svart Assamte. Med irsk whiskeysmak. Hun kjenner meg.
Når folk endelig gikk var jeg sliten og lykkelig, og konkluderte med at det hadde vært en vellykket dag.
En bursdag skal bare vare den datoen du etter sigende er født, ikke sant? Men jeg er så verdsatt! I dag overrasket flere venner meg. I dag hadde jeg filmkveld som jeg alltid har på søndager, og jeg hadde invitert som vanlig, med planer om å spise opp gårsdagens kake. Jeg brygget whiskeyte blandet med røkt te, fordi en av gjestene mine liker røkt whiskey, og den røkte teen, og jeg liker ham. Jeg hadde brygget hvit pasjonsfruktte til kjæresten, som ikke liker whiskey eller røkt smak. Jeg kjenner mine gjester. Det viser seg at de kjenner meg også.
Kjæresteparet kom inn døren med 23 lys på en mørk sjokoladekake full av melis, mens de sang den ene bursdagssangen jeg kan leve med; de sang den på tysk. De er nemlig tyskere, og jeg lærer tysk av dem. De kommer inn døren med kake full av lys, det er det lenge, lenge siden noen har gjort, og jeg ventet det ikke. Jeg ventet ikke kake, og jeg ventet ikke enda en importert gave fra Tyskland, men joda, under armen hadde de en ikke innpakket bok – en Janoschbok – på tysk – en Janoschbok jeg ikke har lest, fordi den så vidt jeg vet ikke finnes på norsk – de gir meg min første Janoschbok på tysk, og jeg blir så glad at jeg bare kan si takk og smile enormt. Og inni, på første side? En inskripsjon. Jeg elsker inskripsjoner i bøker, visste dere det? En inskripsjon som begynner med «Liebe Ellinor» og fortsetter på samme vis. Så kommer gjest nummer tre inn døren. Han bor ikke i gåavstand, men til gjengjeld har han en jobb blant bøker – han har også gave. Og igjen, mine venner kjenner meg. Han gir meg Pride and Prejudice and zombies. Den har jeg ønsket meg en stund. Igjen kan jeg bare glise og gi klem og si takk og føle meg småsvimmel, ikke så mye fordi jeg kan sette bøker i bokhyllen min (skjønt det er en del av det), men allermest fordi de kjenner meg. Jeg blir så glad av å bli sett. Jeg blir så glad når de bryr seg. Jeg blir så glad, så glad! når de vet hva jeg liker, og gir meg akkurat det. Janosch på tysk! Jane Austen møter monstre! Lys med kake, som jeg må blåse ut utendørs så vi ikke skal dekke gulvet med melis, og der jeg føler meg nesten som liten igjen, men som elsket liten, på en bra måte. Ja. En blir så glad. Jeg blir så glad. De kjenner meg, og de liker meg, og de sender meg tekstmeldinger med «Endelig! Gratulerer.» for å fortelle meg at jeg er viktig for dem.
Jeg tar tilbake all nonsjalanse. Jeg liker fremdeles ikke å bli sunget bursdagssang for, men jeg liker det når den er på et språk jeg prøver å lære, og den blir sunget delvis for å referere til min altoppslukende tyskentusiasme. Og jeg greier fremdeles ikke å engasjere meg enorme mengder i forberedelser og intens spenning, men der og da? Den dagen? Dagen etter, når det bare aldri vil ta slutt, og de insisterer på å fortelle meg at jeg er bra, at de liker meg, på de beste, indirekte måtene? Der og da gjør de meg ør og nesten rørt. Kanskje neste år er jeg så gammel at jeg husker hvor fint det er å ha bursdag, på forhånd.
fredag 26. mars 2010
men jeg skulle gjerne møtt Jonatan og Kavring.
Denne uken satt jeg i Dragvollkantinen, jeg hadde sol i ansiktet og en god penn i hånden. Jeg satt med min nærmeste venn, mens vi spiste litt lunsj, snakket litt prat og drev litt med mastertenkning. Hun har det travlere enn jeg, og kanskje var det nettopp derfor at mitt masterprosjekt plutselig åpnet seg fremfor meg, og ga meg en analytisk oppsving jeg ikke har kjent maken til siden sist jeg bega meg ut i Brødrene Løvehjerte med akademiske briller.
Jeg tror faktisk at jeg har en slags disposisjon, grovt sett, allerede, og det er trivelig all den tid det er et år til jeg skal levere den. Enda triveligere er det at den inneholder nesten alle elementer jeg synes er det mest spennende ved hele romanen, dersom jeg følger denne tråden får jeg vasse i karakteranalyser, jeg får lage svada om etikk til den store gullmedalje og jeg får fokusere på hvorfor historien på en og samme tid er nyansert og stilisert. Mmmmm! Jeg har til og med en tittel, eller noe som kan bli en tittel, med allitterasjon i seg! Karl vs. Katla, hva tror dere om det? For jeg hadde ikke tenkt fullstendig over det tidligere, at Karl og Katla faktisk har den samme funksjonen. Det forandrer hele det blogginnlegget som har ligget på vent lenge, men bortsett fra det gjør det mitt liv lyst og fullt av mentale kirsebærblomster.
I anledning nyskapende kreativitet og vågemot har jeg tilbragt hele kvelden foran en dataskjerm, mens jeg har lekt meg med å skille DVDmusikk fra DVDbilde. Nå er jeg den stolte eier av et lydspor med en av verdens vakreste revolusjonære sanger - iført fremmed fransk folkemelodi. Den finnes heretter på internett et eller annet sted, feilinformert som "tårnrosdalens frihetssång" - jeg glemte ö. Heldigvis har andre oppført den korrekt på Youtube.
Jeg tror faktisk at jeg har en slags disposisjon, grovt sett, allerede, og det er trivelig all den tid det er et år til jeg skal levere den. Enda triveligere er det at den inneholder nesten alle elementer jeg synes er det mest spennende ved hele romanen, dersom jeg følger denne tråden får jeg vasse i karakteranalyser, jeg får lage svada om etikk til den store gullmedalje og jeg får fokusere på hvorfor historien på en og samme tid er nyansert og stilisert. Mmmmm! Jeg har til og med en tittel, eller noe som kan bli en tittel, med allitterasjon i seg! Karl vs. Katla, hva tror dere om det? For jeg hadde ikke tenkt fullstendig over det tidligere, at Karl og Katla faktisk har den samme funksjonen. Det forandrer hele det blogginnlegget som har ligget på vent lenge, men bortsett fra det gjør det mitt liv lyst og fullt av mentale kirsebærblomster.
I anledning nyskapende kreativitet og vågemot har jeg tilbragt hele kvelden foran en dataskjerm, mens jeg har lekt meg med å skille DVDmusikk fra DVDbilde. Nå er jeg den stolte eier av et lydspor med en av verdens vakreste revolusjonære sanger - iført fremmed fransk folkemelodi. Den finnes heretter på internett et eller annet sted, feilinformert som "tårnrosdalens frihetssång" - jeg glemte ö. Heldigvis har andre oppført den korrekt på Youtube.
onsdag 3. februar 2010
Det sies at kjærlighet er det største av alt
Og så finnes det de menneskene. Du vet hvem jeg mener, de menneskene du finner ved en tilfeldighet, og som vokser deg inn i hjerteroten, de menneskene som varmer deg aller mest. Jeg har noen av dem, og en av dem var på besøk i kveld, og derfor må jeg skrive om henne
Egentlig er det kanskje ikke henne jeg vil skrive om, men det magiske som finnes mellom oss, det som gjør henne så magisk.
Jeg dyrker vennskap. Jeg har samlet på ulike vennskap opp gjennom årene, de ulike typer vennskap som kan oppstå, jeg har samlet dem i brystet, lært av dem, eksperimentert med dem, filosofert over dem - mine vennskap har vært mine viktigste faser i livet. Som tolvåring hadde jeg en drøm om å utforske alle vennskapstyper som fantes. Jeg prøvde ut gjengvennskapet. Jeg prøvde ut det stillferdige vennskapet som besto av felles filosofering. Jeg prøvde ut kjærlighetsvennskapet, som besto av inderlig lidenskap. Det trofaste vennskapet som stort sett besto i å gå til og fra skolen sammen, brevvennskap, politisk basert vennskap, vennskap på tvers av aldersgrupper, vennskap på tvers av kjønn, vennskap på tvers av klasser. Jeg prøvde dem ut, smakte på dem, romantiserte dem. Aller fremst i romantiseringen min sto bestevennskapet, sjelevennskapet, det kompromissløse vennskapet som besto av intens kjærlighet og felles, grunnleggende forståelse. Jeg smakte på alt, strakte meg etter alle, kjente etter med fryd hver gang jeg innså at jeg hadde kjent en ny type vennskap. Vennskapene mine var også fiksjon, de var også min måte å leve mitt eget liv som et eventyr.
Det tok litt tid før jeg skjønte at nettopp det brennende sjelevennskapet krever nettopp de største kompromissene, og at nettopp derfor er det virkelig det vakreste. Etter en stund innså jeg at jeg trengte mer enn filosofisk vennskap, og kort tid etter der igjen innså jeg at gjengmentalitet var spennende, men ikke helt min stil. Vennskap på tvers av klasser viste seg å være vanskelig å opprettholde utenfor en felles skolehverdag, og jeg er dårlig på å skrive brev jevnlig, men politiske vennskap er trivelige - så sant det bygger på gjensidig respekt og kan dyrkes med luftrom rundt. Å lære vennskap å kjenne, og ikke minst å lære å gjenkjenne hvilke former for vennskap som ga meg mest, som utfoldet meg mest, var en prosess som lærte meg om meg selv. Mine vennskap - hvert eneste ett av dem - har plass blant mine favoritthistorier fra mitt liv.
Hun som besøkte meg i kveld, opprettet en ny form for vennskap hos meg, etter at jeg trodde jeg hadde utforsket stort sett det som var å utforske. Mens de fleste vennskap i mitt liv har funnet gjenklang i en historie jeg har lest eller en drøm jeg har hatt, vokste vennskapet mellom oss frem som noe helt nytt - noe jeg ikke hadde drømt om, noe jeg ikke så komme. Det gjorde meg yr i måneder.
Vi satt ved siden av hverandre en tilfeldig dag i løpet av den første uken som studenter. I løpet av to dager bodde vi sammen. Det kunne blitt katastrofalt. Hun kunne vært grusom, eller hun kunne ha opplevd meg som fæl. I stedet vokste det frem noe nydelig.
Det som er mest spennende er at jeg ikke visste om denne formen for vennskap, og derfor har jeg heller ingen klar forestilling om det. Jeg kan ikke direkte sette ord på hva det består i, jeg vet bare at jeg ikke ventet det, og likevel var det der - plutselig, uten forvarsel. Kanskje det er fordi hun er så vakker når hun ler, eller fordi vi har særdeles lik smak innen kultur, slik at vi kan oppleve kulturelle øyeblikk sammen. Kanskje det er fordi hun er så varm, så uendelig varm, eller kanskje det er fordi hun trekker hemmelige tanker frem i meg og ufarliggjør dem, ufarliggjør verden. Sannsynligvis er det mest av alt fordi hun får meg til å like meg selv, så lenge hun er i rommet. Og det dukket bare opp plutselig, uten at jeg så etter det, uten at jeg visste at det eksisterte. Tenk om jeg ikke hadde plassert meg akkurat i den sirkelen, akkurat der, akkurat den dagen? Tenk om jeg ikke hadde satt meg i hodet å prate med ukjente mennesker denne kvelden? Tilfeldigheter! Åpninger!
Hun forandret livet mitt, denne unge skjønnheten. Umerkelig snek hun seg inn, og plutselig, i løpet av noen måneder, var hun blitt en av mine aller nærmeste. Hun ble plutselig et menneske jeg forholder meg til i hverdagen, enten hun er der eller ei, bare fordi hun eksisterer i livet mitt, og fordi hun er et av de vakreste mennesker jeg har i min eksistens. Hun er den melodien du oppdager fordi noen ønsker seg den akkurat den dagen du har radio på i bakgrunnen. Hun er den boken noen har glemt igjen på hytten. Hun er det favorittklesplagget du kjøpte på fretex, den dagen du mistet bussen og dro dit for å holde varmen til den neste bussen kom. Hun er en av de personene jeg ble kjent med fordi jeg gikk en tilfeldig rute med hunden, de menneskene jeg ble kjent med fordi vi tok den samme bussen hjem, fordi jeg satt akkurat på den plassen den første dagen som student i Trondheim. Det begynner der, og du vet det ennå ikke, når det begynner. Du vet at du har truffet et menneske du er interessert i, men ennå vet du ikke om magefølelsen din stemmer. Du vet i alle fall ikke at du skal forelske deg. Som regel når magefølelsen din sier "bra menneske!" er det snakk om et bra menneske du skal bli venner med, men ikke et menneske som skal forandre, noe som skal vokse seg stort og sterkt og viktig i livet ditt. Det er forskjell på de menneskene du treffer som utgjør en fin del av din sosiale omgangskrets, og de menneskene som du etter hvert innser at har krøpet inn i din innerste sirkel. Jeg snakker om de menneskene. De menneskene som begynner med en tilfeldighet, og som uforutsett vokser til å bli en grunnstein i deg.
Jeg hadde besøk av en slik i dag, en venn jeg ikke så komme. Et sånt menneske som jeg traff ved en tilfeldighet, og som i dag har forandret alt. God natt.
Egentlig er det kanskje ikke henne jeg vil skrive om, men det magiske som finnes mellom oss, det som gjør henne så magisk.
Jeg dyrker vennskap. Jeg har samlet på ulike vennskap opp gjennom årene, de ulike typer vennskap som kan oppstå, jeg har samlet dem i brystet, lært av dem, eksperimentert med dem, filosofert over dem - mine vennskap har vært mine viktigste faser i livet. Som tolvåring hadde jeg en drøm om å utforske alle vennskapstyper som fantes. Jeg prøvde ut gjengvennskapet. Jeg prøvde ut det stillferdige vennskapet som besto av felles filosofering. Jeg prøvde ut kjærlighetsvennskapet, som besto av inderlig lidenskap. Det trofaste vennskapet som stort sett besto i å gå til og fra skolen sammen, brevvennskap, politisk basert vennskap, vennskap på tvers av aldersgrupper, vennskap på tvers av kjønn, vennskap på tvers av klasser. Jeg prøvde dem ut, smakte på dem, romantiserte dem. Aller fremst i romantiseringen min sto bestevennskapet, sjelevennskapet, det kompromissløse vennskapet som besto av intens kjærlighet og felles, grunnleggende forståelse. Jeg smakte på alt, strakte meg etter alle, kjente etter med fryd hver gang jeg innså at jeg hadde kjent en ny type vennskap. Vennskapene mine var også fiksjon, de var også min måte å leve mitt eget liv som et eventyr.
Det tok litt tid før jeg skjønte at nettopp det brennende sjelevennskapet krever nettopp de største kompromissene, og at nettopp derfor er det virkelig det vakreste. Etter en stund innså jeg at jeg trengte mer enn filosofisk vennskap, og kort tid etter der igjen innså jeg at gjengmentalitet var spennende, men ikke helt min stil. Vennskap på tvers av klasser viste seg å være vanskelig å opprettholde utenfor en felles skolehverdag, og jeg er dårlig på å skrive brev jevnlig, men politiske vennskap er trivelige - så sant det bygger på gjensidig respekt og kan dyrkes med luftrom rundt. Å lære vennskap å kjenne, og ikke minst å lære å gjenkjenne hvilke former for vennskap som ga meg mest, som utfoldet meg mest, var en prosess som lærte meg om meg selv. Mine vennskap - hvert eneste ett av dem - har plass blant mine favoritthistorier fra mitt liv.
Hun som besøkte meg i kveld, opprettet en ny form for vennskap hos meg, etter at jeg trodde jeg hadde utforsket stort sett det som var å utforske. Mens de fleste vennskap i mitt liv har funnet gjenklang i en historie jeg har lest eller en drøm jeg har hatt, vokste vennskapet mellom oss frem som noe helt nytt - noe jeg ikke hadde drømt om, noe jeg ikke så komme. Det gjorde meg yr i måneder.
Vi satt ved siden av hverandre en tilfeldig dag i løpet av den første uken som studenter. I løpet av to dager bodde vi sammen. Det kunne blitt katastrofalt. Hun kunne vært grusom, eller hun kunne ha opplevd meg som fæl. I stedet vokste det frem noe nydelig.
Det som er mest spennende er at jeg ikke visste om denne formen for vennskap, og derfor har jeg heller ingen klar forestilling om det. Jeg kan ikke direkte sette ord på hva det består i, jeg vet bare at jeg ikke ventet det, og likevel var det der - plutselig, uten forvarsel. Kanskje det er fordi hun er så vakker når hun ler, eller fordi vi har særdeles lik smak innen kultur, slik at vi kan oppleve kulturelle øyeblikk sammen. Kanskje det er fordi hun er så varm, så uendelig varm, eller kanskje det er fordi hun trekker hemmelige tanker frem i meg og ufarliggjør dem, ufarliggjør verden. Sannsynligvis er det mest av alt fordi hun får meg til å like meg selv, så lenge hun er i rommet. Og det dukket bare opp plutselig, uten at jeg så etter det, uten at jeg visste at det eksisterte. Tenk om jeg ikke hadde plassert meg akkurat i den sirkelen, akkurat der, akkurat den dagen? Tenk om jeg ikke hadde satt meg i hodet å prate med ukjente mennesker denne kvelden? Tilfeldigheter! Åpninger!
Hun forandret livet mitt, denne unge skjønnheten. Umerkelig snek hun seg inn, og plutselig, i løpet av noen måneder, var hun blitt en av mine aller nærmeste. Hun ble plutselig et menneske jeg forholder meg til i hverdagen, enten hun er der eller ei, bare fordi hun eksisterer i livet mitt, og fordi hun er et av de vakreste mennesker jeg har i min eksistens. Hun er den melodien du oppdager fordi noen ønsker seg den akkurat den dagen du har radio på i bakgrunnen. Hun er den boken noen har glemt igjen på hytten. Hun er det favorittklesplagget du kjøpte på fretex, den dagen du mistet bussen og dro dit for å holde varmen til den neste bussen kom. Hun er en av de personene jeg ble kjent med fordi jeg gikk en tilfeldig rute med hunden, de menneskene jeg ble kjent med fordi vi tok den samme bussen hjem, fordi jeg satt akkurat på den plassen den første dagen som student i Trondheim. Det begynner der, og du vet det ennå ikke, når det begynner. Du vet at du har truffet et menneske du er interessert i, men ennå vet du ikke om magefølelsen din stemmer. Du vet i alle fall ikke at du skal forelske deg. Som regel når magefølelsen din sier "bra menneske!" er det snakk om et bra menneske du skal bli venner med, men ikke et menneske som skal forandre, noe som skal vokse seg stort og sterkt og viktig i livet ditt. Det er forskjell på de menneskene du treffer som utgjør en fin del av din sosiale omgangskrets, og de menneskene som du etter hvert innser at har krøpet inn i din innerste sirkel. Jeg snakker om de menneskene. De menneskene som begynner med en tilfeldighet, og som uforutsett vokser til å bli en grunnstein i deg.
Jeg hadde besøk av en slik i dag, en venn jeg ikke så komme. Et sånt menneske som jeg traff ved en tilfeldighet, og som i dag har forandret alt. God natt.
fredag 15. januar 2010
Bussgleder
På den tiden jeg bodde i Bergen, hadde jeg en hobby som gikk ut på å følge med på busstoppsignalene. Bergensbussene har forskjellige stoppesignaler, og jeg ga de ulike signalene ulik sympati.
De kjedeligste bussene hadde "Stopp"skilt, enten på norsk eller engelsk. Det er ikke så mye en kan si om et "stopp"skilt. De er rett på sak, nøkterne og profesjonelle, men heller lite serviceinnstilte. Disse skiltene gjorde meg nesten litt frustrert, dersom jeg trengte noe å irritere meg over, fordi de ikke ga meg noe - hverken godt eller vondt. Det var ingenting å mene om "Stopp"skilt.
Derimot var det ganske mye en kunne mene om noen av de andre. I noen busser kunne du trykke på stoppknappen og få reklame slengt i trynet. VG! eller BA! kunne det stå, dersom nå Verdens Undergang eller BergensAvisen hadde bidratt økonomisk til kollektivtrafikken. Dette var de kjipeste bussene. Jeg likte ikke reklamebusser, men jeg likte å ikke like dem.
Til sist var det favorittbussene mine, de bussene som gjorde meg glad. Dette var "På gjensyn"bussene. "På gjensyn" blinket de, når jeg signaliserte at jeg skulle av. Høflige busser, tenkte jeg, sympatiske busser. Velvillige busser, som får deg i godt humør. Alle bussene burde ha "på gjensyn"skilt, for det er det en burde ha.
Trondheimsbussene har stort sett "stopp"skilt, og derfor må en ty til andre bisarre observasjoner. Jeg har tre alternative, som jeg kan benytte meg av alt etter hvilken buss jeg havner på.
Den første er selvsagt en jeg benyttet meg av i Bergen også. Jeg ser på mine medpassasjerer og funderer. En sjelden gang, som i eksempelet med filifjonka, møter en på en medpassasjer som er så vakker og hentet fra en bok du er glad i, at det nesten blir som å lese. Det er ikke så ofte, men det hender, og da er hele bussturen allerede vellykket. Men også når de ikke er mummikarakterer kan de varme deg i brystet. I dag, for eksempel, satt jeg på bussen og betraktet to eldre herrer. De var ikke i selskap med hverandre, men de var begge to interessante. Den første herren var først og fremst vanskelig å plassere. For det første: hvilken verdensdel kom han fra? Huden hans var læraktig og mørk, men han kunne være svart afrikaner, hvit amerikaner, same, nordmann eller udefinerbar østeuropeer, og jeg kunne ikke bestemme meg. (Jeg helte mot østereuropeer.)
Videre - hvor gammel var han? Var han førti? Femti? Seksti? Sytti?
Og til sist, det som gjorde meg mest av alt nysgjerrig - hadde han veldig markerte kinnben, eller veldig, veldig store poser under øynene? Jeg brukte femten minutter på å betrakte ham i smug, og da han gikk av hadde jeg enda ikke løst koden "den fremmede mannen". Var det poser, eller var det kinnben?
Den andre fremmede mannen var ikke et mysterium, men han var søt. Jeg tipper han var i sekstiårene, og han var en klassisk eldre herre, maskulin, velkledd og anstendig. I den høyre hånden holdt han en rosa, hjerteformet håndveske. I den andre hånden holdt han en bitteliten, rosakledt barnehånd. De gikk av bussen sammen.
Men å skape historier om de andre passasjerene er likevel ikke nok, jeg må ha noe jeg kan synse om. Og ettersom bussene ikke tilbyr meg noe å synse om, ender jeg opp med å synse om sjåførene. Er de høflige? Er de reklameorienterte? Er de frekke og fortjener min forakt? Og jeg sier dere - sjåfører er så mye mer enn stoppeskilt!
Det første året mitt i Trondheim lærte meg å avsky den ene sjåføren, som pleide å kjøre bussruten min halv to. Ikke bare var han bestandig sur og gretten, det kan jeg leve med. (De får selvsagt minuspoeng.) Det som gjorde denne sjåføren spesielt usympatisk, var at jeg en gang satt på med ham på vei til sentrum, en lørdag ettermiddag. Lørdager går bussen en gang i halvtimen på det meste, og dette var vinterstid, det var kaldt ute. Vi kjørte, og nærmet oss et busstopp. Ved stoppet sto en eldre dame med gåstol, og straks hun så oss prøvde hun å karre seg på beina, så hun kunne komme på. Hun grep etter gåstolen og var i ferd med å reise seg - da bussen sveipet kjapt og ubekymret forbi henne. Jeg sverger - det var hakket før han aksellererte. Den gamle damen ble stående igjen i kulden, med minst en halvtime igjen vente, fordi han ikke gadd stoppe og vente på at en dame som var dårlig til beins skulle komme seg opp. Det hender denne sjåføren kjører meg til Dragvoll, men jeg har aldri tilgitt ham denne ene episoden. Han er en av få sjåfører jeg ikke hilser på.
En annen sjåfør som pleier å kjøre meg til Dragvoll, har snurrbart. Han er gretten av og til, men jeg kan tilgi ham nesten hva som helst, bare fordi han har snurrbart. Han er mitt bevis på at myten om trønderen faktisk har rot i virkeligheten. Dessuten er han jovial og hyggelig, en ekte trønder, størsteparten av tiden.
Dette er de to personlige sjåførene mine. Resten dømmer jeg etter hver tur, uavhengig av tidligere erfaringer, og de kan få pluss og minuspoeng alt etter hvordan de behandler sine passasjerer. La meg illustrere med dagens bussreise hjem fra sentrum, i sekstiden. Det er minusgrader ute (skjønt færre enn det var) og det er mørkt. Vi kjører forbi en butikk, og jeg ser to skikkelser som ser oss og løper for harde livet. De løper! Og jeg tenker at de nok vil på denne bussen her. Jeg ser opp og tenker at jeg skal plinge stoppknappen, slik at de får en viss sjanse - men noen har allerede gjort det for meg. Dessuten ser jeg at det står et menneske ved holdeplassen, og som sannsynligvis på denne bussen, så de to har en sjanse. Jeg ser dem løpe når bussen svinger forbi dem, og jeg ser at de ikke er kommet frem i tide når vi stanser. Personen på holdeplassen går på, og akkurat i det vedkommende har betalt og er på vei for å sette seg, akkurat da sjåføren lukker dørene - da kommer den første frem. Hun signaliserer til sjåføren, og sjåføren trykker på gasspedalen. Jeg blir sint. Dette er en av de sjåførene! skjønner jeg, en av de sjåførene som synes at alle skal være presise til bussen, uansett hvor ute av rute de selv er, og som morer seg med å vente til løpende folk er kommet frem - bare for å kjøre fra dem. Dette er type sjåfør nummer én på hatlisten min. Dette er de sjåførene jeg merker med rød tusj i min mentale bussjåførfjesbok, og som jeg slutter å hilse på. Jeg vurderer om jeg skal reise meg og gå frem og blande meg.
Damen som har løpt og løpt får det litt oppgitte uttrykket i ansiktet som folk får, når de har løpt og trodd at de akkurat har rukket bussen, bare for å oppleve at sjåføren er en drittsekk. Hun banker litt på ruten mens sjåføren kjører noen meter - og mirakelet skjer!
Sjåføren er ikke av den verste sorten. Sjåføren er bare distré og uoppmerksom. Han åpner døren og hun velter inn, tett fulgt av venninnen. De plinger kortene sine og tumler på plass, mens de puster tungt og smiler. De er begge to gyllenbleke i ansiktet, har svarte øyne og svart hår, og den ene av dem har håret satt opp i en rund ball på toppen av hodet, slik jeg bare har sett i japanske filmer. De snakker på fremmed tungemål og er muntre, og jeg kjenner at brystet mitt veller opp av takknemlighet, fordi jeg alltid må synse om sjåførene og denne sjåføren ikke sviktet. Dette var en sympatisk busstur, og når jeg selv tumler ut av bussen, roper jeg med munter stemme "takk for turen!".
De kjedeligste bussene hadde "Stopp"skilt, enten på norsk eller engelsk. Det er ikke så mye en kan si om et "stopp"skilt. De er rett på sak, nøkterne og profesjonelle, men heller lite serviceinnstilte. Disse skiltene gjorde meg nesten litt frustrert, dersom jeg trengte noe å irritere meg over, fordi de ikke ga meg noe - hverken godt eller vondt. Det var ingenting å mene om "Stopp"skilt.
Derimot var det ganske mye en kunne mene om noen av de andre. I noen busser kunne du trykke på stoppknappen og få reklame slengt i trynet. VG! eller BA! kunne det stå, dersom nå Verdens Undergang eller BergensAvisen hadde bidratt økonomisk til kollektivtrafikken. Dette var de kjipeste bussene. Jeg likte ikke reklamebusser, men jeg likte å ikke like dem.
Til sist var det favorittbussene mine, de bussene som gjorde meg glad. Dette var "På gjensyn"bussene. "På gjensyn" blinket de, når jeg signaliserte at jeg skulle av. Høflige busser, tenkte jeg, sympatiske busser. Velvillige busser, som får deg i godt humør. Alle bussene burde ha "på gjensyn"skilt, for det er det en burde ha.
Trondheimsbussene har stort sett "stopp"skilt, og derfor må en ty til andre bisarre observasjoner. Jeg har tre alternative, som jeg kan benytte meg av alt etter hvilken buss jeg havner på.
Den første er selvsagt en jeg benyttet meg av i Bergen også. Jeg ser på mine medpassasjerer og funderer. En sjelden gang, som i eksempelet med filifjonka, møter en på en medpassasjer som er så vakker og hentet fra en bok du er glad i, at det nesten blir som å lese. Det er ikke så ofte, men det hender, og da er hele bussturen allerede vellykket. Men også når de ikke er mummikarakterer kan de varme deg i brystet. I dag, for eksempel, satt jeg på bussen og betraktet to eldre herrer. De var ikke i selskap med hverandre, men de var begge to interessante. Den første herren var først og fremst vanskelig å plassere. For det første: hvilken verdensdel kom han fra? Huden hans var læraktig og mørk, men han kunne være svart afrikaner, hvit amerikaner, same, nordmann eller udefinerbar østeuropeer, og jeg kunne ikke bestemme meg. (Jeg helte mot østereuropeer.)
Videre - hvor gammel var han? Var han førti? Femti? Seksti? Sytti?
Og til sist, det som gjorde meg mest av alt nysgjerrig - hadde han veldig markerte kinnben, eller veldig, veldig store poser under øynene? Jeg brukte femten minutter på å betrakte ham i smug, og da han gikk av hadde jeg enda ikke løst koden "den fremmede mannen". Var det poser, eller var det kinnben?
Den andre fremmede mannen var ikke et mysterium, men han var søt. Jeg tipper han var i sekstiårene, og han var en klassisk eldre herre, maskulin, velkledd og anstendig. I den høyre hånden holdt han en rosa, hjerteformet håndveske. I den andre hånden holdt han en bitteliten, rosakledt barnehånd. De gikk av bussen sammen.
Men å skape historier om de andre passasjerene er likevel ikke nok, jeg må ha noe jeg kan synse om. Og ettersom bussene ikke tilbyr meg noe å synse om, ender jeg opp med å synse om sjåførene. Er de høflige? Er de reklameorienterte? Er de frekke og fortjener min forakt? Og jeg sier dere - sjåfører er så mye mer enn stoppeskilt!
Det første året mitt i Trondheim lærte meg å avsky den ene sjåføren, som pleide å kjøre bussruten min halv to. Ikke bare var han bestandig sur og gretten, det kan jeg leve med. (De får selvsagt minuspoeng.) Det som gjorde denne sjåføren spesielt usympatisk, var at jeg en gang satt på med ham på vei til sentrum, en lørdag ettermiddag. Lørdager går bussen en gang i halvtimen på det meste, og dette var vinterstid, det var kaldt ute. Vi kjørte, og nærmet oss et busstopp. Ved stoppet sto en eldre dame med gåstol, og straks hun så oss prøvde hun å karre seg på beina, så hun kunne komme på. Hun grep etter gåstolen og var i ferd med å reise seg - da bussen sveipet kjapt og ubekymret forbi henne. Jeg sverger - det var hakket før han aksellererte. Den gamle damen ble stående igjen i kulden, med minst en halvtime igjen vente, fordi han ikke gadd stoppe og vente på at en dame som var dårlig til beins skulle komme seg opp. Det hender denne sjåføren kjører meg til Dragvoll, men jeg har aldri tilgitt ham denne ene episoden. Han er en av få sjåfører jeg ikke hilser på.
En annen sjåfør som pleier å kjøre meg til Dragvoll, har snurrbart. Han er gretten av og til, men jeg kan tilgi ham nesten hva som helst, bare fordi han har snurrbart. Han er mitt bevis på at myten om trønderen faktisk har rot i virkeligheten. Dessuten er han jovial og hyggelig, en ekte trønder, størsteparten av tiden.
Dette er de to personlige sjåførene mine. Resten dømmer jeg etter hver tur, uavhengig av tidligere erfaringer, og de kan få pluss og minuspoeng alt etter hvordan de behandler sine passasjerer. La meg illustrere med dagens bussreise hjem fra sentrum, i sekstiden. Det er minusgrader ute (skjønt færre enn det var) og det er mørkt. Vi kjører forbi en butikk, og jeg ser to skikkelser som ser oss og løper for harde livet. De løper! Og jeg tenker at de nok vil på denne bussen her. Jeg ser opp og tenker at jeg skal plinge stoppknappen, slik at de får en viss sjanse - men noen har allerede gjort det for meg. Dessuten ser jeg at det står et menneske ved holdeplassen, og som sannsynligvis på denne bussen, så de to har en sjanse. Jeg ser dem løpe når bussen svinger forbi dem, og jeg ser at de ikke er kommet frem i tide når vi stanser. Personen på holdeplassen går på, og akkurat i det vedkommende har betalt og er på vei for å sette seg, akkurat da sjåføren lukker dørene - da kommer den første frem. Hun signaliserer til sjåføren, og sjåføren trykker på gasspedalen. Jeg blir sint. Dette er en av de sjåførene! skjønner jeg, en av de sjåførene som synes at alle skal være presise til bussen, uansett hvor ute av rute de selv er, og som morer seg med å vente til løpende folk er kommet frem - bare for å kjøre fra dem. Dette er type sjåfør nummer én på hatlisten min. Dette er de sjåførene jeg merker med rød tusj i min mentale bussjåførfjesbok, og som jeg slutter å hilse på. Jeg vurderer om jeg skal reise meg og gå frem og blande meg.
Damen som har løpt og løpt får det litt oppgitte uttrykket i ansiktet som folk får, når de har løpt og trodd at de akkurat har rukket bussen, bare for å oppleve at sjåføren er en drittsekk. Hun banker litt på ruten mens sjåføren kjører noen meter - og mirakelet skjer!
Sjåføren er ikke av den verste sorten. Sjåføren er bare distré og uoppmerksom. Han åpner døren og hun velter inn, tett fulgt av venninnen. De plinger kortene sine og tumler på plass, mens de puster tungt og smiler. De er begge to gyllenbleke i ansiktet, har svarte øyne og svart hår, og den ene av dem har håret satt opp i en rund ball på toppen av hodet, slik jeg bare har sett i japanske filmer. De snakker på fremmed tungemål og er muntre, og jeg kjenner at brystet mitt veller opp av takknemlighet, fordi jeg alltid må synse om sjåførene og denne sjåføren ikke sviktet. Dette var en sympatisk busstur, og når jeg selv tumler ut av bussen, roper jeg med munter stemme "takk for turen!".
fredag 1. januar 2010
Forsett
Alle overlevde 2009. Et nytt tiår er begynt, og jeg har planer for det nye tiåret, store planer! Det nye tiåret begynner i år, og jeg har planer.
I år har jeg to helt konkrete nyttårsforsett. Jeg tenkte jeg skulle dele dem med dere, og deretter skal jeg se om vi kan følge opp forsettene mine. For det første skal jeg skaffe meg den hverdagen jeg har snakket om. For det andre skal jeg fortsette det møysommelige arbeidet det er å grave seg selv frem. Jeg skal grave ut meg selv, se meg selv i speilet og bli glad i den som ser tilbake.
Det er to enorme nyttårsforsett i år. De kommer til å være vanskelige å gjennomføre. For første gang på lenge er det også forsett jeg kommer til å gå virkelig inn for. De fleste forsett er velmente, forhåpninger for fremtiden, og sørgelig ofte er forsettene tilrettelagt slik at en innerst inne vet at de ikke vil gjennomføres. Dette er ikke forsett om å slutte å røyke, begynne å trene, drikke mer te - dette er forslag som krever daglig konsentrasjon og jevnlig pleie i hverdagen - men jeg tror det skal gå. Jeg tror jeg kan, og det er uansett et forsett å prøve.
Har du planer for det neste tiåret?
I år har jeg to helt konkrete nyttårsforsett. Jeg tenkte jeg skulle dele dem med dere, og deretter skal jeg se om vi kan følge opp forsettene mine. For det første skal jeg skaffe meg den hverdagen jeg har snakket om. For det andre skal jeg fortsette det møysommelige arbeidet det er å grave seg selv frem. Jeg skal grave ut meg selv, se meg selv i speilet og bli glad i den som ser tilbake.
Det er to enorme nyttårsforsett i år. De kommer til å være vanskelige å gjennomføre. For første gang på lenge er det også forsett jeg kommer til å gå virkelig inn for. De fleste forsett er velmente, forhåpninger for fremtiden, og sørgelig ofte er forsettene tilrettelagt slik at en innerst inne vet at de ikke vil gjennomføres. Dette er ikke forsett om å slutte å røyke, begynne å trene, drikke mer te - dette er forslag som krever daglig konsentrasjon og jevnlig pleie i hverdagen - men jeg tror det skal gå. Jeg tror jeg kan, og det er uansett et forsett å prøve.
Har du planer for det neste tiåret?
Tre nøtter til nyåret
På vei hjem fra min første nyttårsaften i Trondheim reflekterer jeg over hva jeg har lært denne siste dagen i tiåret som gikk. Jeg har skjønt tre ting, på denne turen på vei hjem. For det første har jeg skjønt hvorfor folk drikker seg så beruset på alkohol at kroppen kaster opp det den kan Sammen med denne interessante oppdagelsen kommer også forståelsen for hvordan det har seg at folk gjør dette mer enn én gang, og det har vært et stort mysterium til nå.
Det neste jeg har skjønt i kveld, er hvorfor folk liker å begrave seg selv i naturalistisk litteratur, hva det er ved denne heller deprimerende sjangeren som er tiltalende - utover det rent morbide. Og til slutt har jeg knekket enda en kode ved musikken til The Smiths.
Det er sjelden, ytterst sjelden, at jeg drikker alkohol. Jeg gjør det utelukkende i særdeles utvalgt, priviligert selskap, utelukkende i selskap med mennesker jeg våger å nesten miste kontroll sammen med. Det er mindre enn ti personer i denne verdenen jeg er så trygg på, og da strekker jeg meg langt. Medregnet i kveld har jeg vært beruset fem ganger, og med en kalender foran meg kan jeg nevne eksakte datoer og mer eller mindre eksakte klokkeslett. Det er i stor grad de samme menneskene tilstede hver gang. I kveld var intet unntak.
Dersom jeg har forstått verden riktig, har de aller fleste den samme alkoholmessige utdanningen jeg er i, de bare foretar den en gang i tenårene, og over et betraktelig kortere tidsrom. Jeg er hva du kan kalle en tungnem elev, jeg har brukt nesten fem år, og jeg er stadig i lære. For hver gang utforsker jeg nye dybder, nye vidder, nye opplevelser jeg har hørt om, lest om, men aldri forstått.
Første gang jeg drakk alkohol, visste jeg at dette ikke lå for meg. Det var veldig morsomt, men ubehagelig rent fysisk. Ikke min kopp med te, med andre ord.
Andre gang jeg drakk meg full, sånn skikkelig, byttet jeg ut rødvin med Whisky, og det viste seg å innebære en fullstendig endring - den kvelden skjønte jeg hva alle snakket om, når de snakket om behagelige rus. Jeg var aldeles forelsket i den nye rusoppdagelsen, og erkjente langsomt at jeg nok måtte utforske videre, mer. Det er jo så mange smaker! Så mye spennende! Og jeg har jo hørt så mye om dette, lest så mye, det er opplevelser jeg ikke vil være foruten. Rus viste se å være mer enn rødvinshodepine, og da må rus bli mer enn tvangstanker om farlig gift. Konklusjonen er noe slikt som at for å ha kontroll ville jeg være nødt til å miste kontrollen, og lære meg å kontrollere det. Det er dét jeg trener på nå - å miste kontrollen kontrollert.
I kveld gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før, og jeg greier ikke å finne ut om det er mest pinlig, mest spennende eller mest beroligende. For å bruke min mors ord nyttårsaften i fjor - den tredje gangen jeg drakk meg beruset - min datter er normal! Ungdom og lett voksne mennesker i Norge skal utforske alle kroppens funksjoner på alkohol, det er et av vår kulturs voksenriter. Det er et voksenrite jeg galant hoppet over frem til nå, og nå?
Jeg har som sagt skjønt en del ting. For mens jeg sto i kuldegrader og kastet ut av meg den siste enheten av hjemmebrygget øl, registrerte jeg at det var en fysisk lettelse. Videre, det var ikke engang smertefullt eller ubehagelig - kroppen min var tilstrekkelig bedøvet til at alt jeg registrerte var i det snevet av bevissthet jeg hadde igjen, og det jeg registrerte var at kroppen min kvittet seg med unødvendig gift. Jeg har alltid tenkt at det må være ubehagelig å kaste opp alkohol. Jeg har tenkt at å kaste opp alkohol må minne om å ha omgangssyke, akkurat som feil rus minner om feber. Kanskje stemmer det, dersom du drikker andre ting enn jeg drakk i kveld, men hvitvin og fantastisk øl gir ikke den effekten. Innen dette punktet var hele min kritiske distanse fullstendig utvisket, min ironiske stemme var druknet, ingenting i meg kjeftet eller pirket - jeg var blitt et rent fysisk vesen, med basale behov. Med andre ord skjønner jeg at folk som ikke reflekterer over hva de heller i kroppen, men som er på jakt etter behagelig rus så ofte som mulig ikke stanser, selv om de har erfart at de blir kvalm. Jeg ser for meg at det må være målet for mange, nettopp denne fullstendig ansvarsfraskrivende bedøvelsen hvor ingenting du gjør betyr noe som helst, og der alle tankene dine er pakket inn i myke kanter.
Kvalmen ble redusert til ingenting, inntil jeg var edru nok til å tenke klart - og med kontrollen kom også skrekken for meg selv, ukontrollert. Den siste timen kjempet jeg en innbitt kamp mot mine egne nevroser, som ville vaske, vaske, skrive, skrive, kontrollere de siste timene. Jeg vil gjerne gjøre det hele om til et sosialantropologisk eksperiment. Det er med skrekk jeg husker at noen filmet meg i kveld. Herregud, hva har de sett?
På vei hjem setter jeg på musikk i øretelefonene, og The Smiths tikker inn. Jeg har et komplisert forhold til The Smiths. Musikken deres er munter og trivelig, men jeg kan aldri høre for lenge på tekstene deres. Et stort antall - et altfor stort antall - av sangene deres er EMOtriste buhusanger om hvor fælt det er å være en merkelig tenåring som ingen forstår. På spillelisten min har jeg riktignok bare de sangene som er minst buhu, men selv de har sine øyeblikk. Jeg går der i snøen og bekjemper nevrosene mine, mens jeg hører på buhu, og kjenner at det letter litt.
Folk har forklart meg at de leser naturalistisk litteratur fordi det å foreta et dypdykk i fullstendig håpløse, tragiske situasjoner gjør deres egen situasjon litt mindre mørk. Jeg har alltid opplevd at å foreta et dypdykk i andres triste tragedier først og fremst gjør meg trist. I kveld, derimot, merket jeg at The Smiths buhusanger fikk humøret mitt til å stige betraktelig. Tross alt, jeg er ikke alene på rommet mitt og mumler for meg selv at jeg er glup, altså, jeg er bra, altså, det er bare ingen andre som ser det, sjø!! Jeg er ingen forfyllet tenåring med emosjonelle problemer. Jeg er munter og trygg og høyt elsket, og jeg har allerede tidligere i kveld klinket glass til ære for tyveårene mine. Andre leser Amalie Skram, jeg hører The Smiths, men det koker ned til det samme, et kort og effektivt dypdykk ned i kloakken, for paradoksalt nok å komme opp med litt renere tanker.
Det hører med til historien at jeg ikke ble munter før Belle & Sebastians Another Sunny Day dukket opp. Noen ting forandrer seg ikke, uansett hva.
Det neste jeg har skjønt i kveld, er hvorfor folk liker å begrave seg selv i naturalistisk litteratur, hva det er ved denne heller deprimerende sjangeren som er tiltalende - utover det rent morbide. Og til slutt har jeg knekket enda en kode ved musikken til The Smiths.
Det er sjelden, ytterst sjelden, at jeg drikker alkohol. Jeg gjør det utelukkende i særdeles utvalgt, priviligert selskap, utelukkende i selskap med mennesker jeg våger å nesten miste kontroll sammen med. Det er mindre enn ti personer i denne verdenen jeg er så trygg på, og da strekker jeg meg langt. Medregnet i kveld har jeg vært beruset fem ganger, og med en kalender foran meg kan jeg nevne eksakte datoer og mer eller mindre eksakte klokkeslett. Det er i stor grad de samme menneskene tilstede hver gang. I kveld var intet unntak.
Dersom jeg har forstått verden riktig, har de aller fleste den samme alkoholmessige utdanningen jeg er i, de bare foretar den en gang i tenårene, og over et betraktelig kortere tidsrom. Jeg er hva du kan kalle en tungnem elev, jeg har brukt nesten fem år, og jeg er stadig i lære. For hver gang utforsker jeg nye dybder, nye vidder, nye opplevelser jeg har hørt om, lest om, men aldri forstått.
Første gang jeg drakk alkohol, visste jeg at dette ikke lå for meg. Det var veldig morsomt, men ubehagelig rent fysisk. Ikke min kopp med te, med andre ord.
Andre gang jeg drakk meg full, sånn skikkelig, byttet jeg ut rødvin med Whisky, og det viste seg å innebære en fullstendig endring - den kvelden skjønte jeg hva alle snakket om, når de snakket om behagelige rus. Jeg var aldeles forelsket i den nye rusoppdagelsen, og erkjente langsomt at jeg nok måtte utforske videre, mer. Det er jo så mange smaker! Så mye spennende! Og jeg har jo hørt så mye om dette, lest så mye, det er opplevelser jeg ikke vil være foruten. Rus viste se å være mer enn rødvinshodepine, og da må rus bli mer enn tvangstanker om farlig gift. Konklusjonen er noe slikt som at for å ha kontroll ville jeg være nødt til å miste kontrollen, og lære meg å kontrollere det. Det er dét jeg trener på nå - å miste kontrollen kontrollert.
I kveld gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før, og jeg greier ikke å finne ut om det er mest pinlig, mest spennende eller mest beroligende. For å bruke min mors ord nyttårsaften i fjor - den tredje gangen jeg drakk meg beruset - min datter er normal! Ungdom og lett voksne mennesker i Norge skal utforske alle kroppens funksjoner på alkohol, det er et av vår kulturs voksenriter. Det er et voksenrite jeg galant hoppet over frem til nå, og nå?
Jeg har som sagt skjønt en del ting. For mens jeg sto i kuldegrader og kastet ut av meg den siste enheten av hjemmebrygget øl, registrerte jeg at det var en fysisk lettelse. Videre, det var ikke engang smertefullt eller ubehagelig - kroppen min var tilstrekkelig bedøvet til at alt jeg registrerte var i det snevet av bevissthet jeg hadde igjen, og det jeg registrerte var at kroppen min kvittet seg med unødvendig gift. Jeg har alltid tenkt at det må være ubehagelig å kaste opp alkohol. Jeg har tenkt at å kaste opp alkohol må minne om å ha omgangssyke, akkurat som feil rus minner om feber. Kanskje stemmer det, dersom du drikker andre ting enn jeg drakk i kveld, men hvitvin og fantastisk øl gir ikke den effekten. Innen dette punktet var hele min kritiske distanse fullstendig utvisket, min ironiske stemme var druknet, ingenting i meg kjeftet eller pirket - jeg var blitt et rent fysisk vesen, med basale behov. Med andre ord skjønner jeg at folk som ikke reflekterer over hva de heller i kroppen, men som er på jakt etter behagelig rus så ofte som mulig ikke stanser, selv om de har erfart at de blir kvalm. Jeg ser for meg at det må være målet for mange, nettopp denne fullstendig ansvarsfraskrivende bedøvelsen hvor ingenting du gjør betyr noe som helst, og der alle tankene dine er pakket inn i myke kanter.
Kvalmen ble redusert til ingenting, inntil jeg var edru nok til å tenke klart - og med kontrollen kom også skrekken for meg selv, ukontrollert. Den siste timen kjempet jeg en innbitt kamp mot mine egne nevroser, som ville vaske, vaske, skrive, skrive, kontrollere de siste timene. Jeg vil gjerne gjøre det hele om til et sosialantropologisk eksperiment. Det er med skrekk jeg husker at noen filmet meg i kveld. Herregud, hva har de sett?
På vei hjem setter jeg på musikk i øretelefonene, og The Smiths tikker inn. Jeg har et komplisert forhold til The Smiths. Musikken deres er munter og trivelig, men jeg kan aldri høre for lenge på tekstene deres. Et stort antall - et altfor stort antall - av sangene deres er EMOtriste buhusanger om hvor fælt det er å være en merkelig tenåring som ingen forstår. På spillelisten min har jeg riktignok bare de sangene som er minst buhu, men selv de har sine øyeblikk. Jeg går der i snøen og bekjemper nevrosene mine, mens jeg hører på buhu, og kjenner at det letter litt.
Folk har forklart meg at de leser naturalistisk litteratur fordi det å foreta et dypdykk i fullstendig håpløse, tragiske situasjoner gjør deres egen situasjon litt mindre mørk. Jeg har alltid opplevd at å foreta et dypdykk i andres triste tragedier først og fremst gjør meg trist. I kveld, derimot, merket jeg at The Smiths buhusanger fikk humøret mitt til å stige betraktelig. Tross alt, jeg er ikke alene på rommet mitt og mumler for meg selv at jeg er glup, altså, jeg er bra, altså, det er bare ingen andre som ser det, sjø!! Jeg er ingen forfyllet tenåring med emosjonelle problemer. Jeg er munter og trygg og høyt elsket, og jeg har allerede tidligere i kveld klinket glass til ære for tyveårene mine. Andre leser Amalie Skram, jeg hører The Smiths, men det koker ned til det samme, et kort og effektivt dypdykk ned i kloakken, for paradoksalt nok å komme opp med litt renere tanker.
Det hører med til historien at jeg ikke ble munter før Belle & Sebastians Another Sunny Day dukket opp. Noen ting forandrer seg ikke, uansett hva.
lørdag 26. desember 2009
På perrongen
I did not ask for this
oh, yes you did
Jeg snakket med en kjær venn om akkurat dette, for bar noen få uker siden. Vi snakket om hvordan Tori Amos skriver sangtekster som rommer hele romaner, bare gjennom to, tre vers. Vi snakket om hvordan hun av og til skriver små linjer som treffer perfeksjon, linjer som er så sanne, linjer som består av ordinære ord, som er sammensatt slik at de blir magiske, ren språklig perfeksjon. Vi snakket også om at det som kanskje er aller vakrest ved Tori Amos' sangtekster er at de handler om så sterke kvinner, kvinner som ikke nødvendigvis vet at de er sterke.
For noen år siden fikk jeg en hjemmebrent cd med Tori Amoslåter som handlet om meg. Tori Amos synger nemlig ganske ofte om meg, om mitt liv. Winter handler om meg. Spark handler om meg. Girl handler om meg. Girl Disappearing handler i alle fall om meg. Og akkurat i kveld handler Smokey Joe, i alle fall akkurat de linjene over, om meg. I did not ask for this - oh, but yes you did.
torsdag 24. desember 2009
årets julesnutt
Noen av oss har ventet i ambivalent spenning på årets julaften, ikke fordi det innebærer gaver under treet eller god mat, men fordi BBC slipper den nestsiste av årets Doctor Whoepisoder 25 desember. Noen av oss har grugledet oss veldig til David Tennants nestsiste opptreden som den tiende doktoren, og nå er den her, en julehilsen til alle oss fangirls og sannsynligvis en og annen fanboy fra BBC. Årets julefilm er utrolig klisset og en smule flau, men den inneholder "god jul" fra verdens hotteste skotte. God Jul.
lørdag 12. desember 2009
Engeline er søt og sterk og aldeles i rute
Aaah... Den søte smaken av å få noe til, noe du ikke hadde trodd på forhånd at du skulle klare. I dag har jeg brutt ned to barrierer, vist meg i stand til stilige ting, og jeg kjenner stive nakkemuskler og godt brukte armmuskler som et bevis på det.
Når jeg sier søt smak, så mener jeg virkelig søt smak og ikke nødvendigvis billedlig talt. I dag har jeg bakt fem typer julekaker. Det betyr at når jeg snurrer sammen den siste kakedeigen i morgen, og når jeg kjevler ut (den riktignok kjøpte) pepperkakedeigen som står i kjøleskapet, vil jeg ha greid noe jeg aldri har greid før: jeg vil ha bakt syv kakesorter før Luciadagen er over. Dere vet, julebaksten skal egentlig være overstått til Lucia, men jeg har som regel aldri hatt tid eller overskudd til å bake julebakst før godt etter lucia. Ikke for det, julebaksten skal være ferdig innen den trettende, og jeg er slett ikke sikker på at jeg er ferdig - men jeg er i mål med det viktigste. Jeg har bakt syv sorter før Luciadagen. Hva tror dere det betyr for julen? Syv julekakesorter bringer lykke, det vet alle som kjenner til norske juletradisjoner, og for meg er syv sorter en tvingende nødvendighet for at det skal bli jul, det har jeg bestemt meg for. Et menneske må ha sine tradisjoner, og julebakst er en av mine - men jeg har som sagt aldri greid det i henhold til den gamle folketradisjonen. I år er jeg stolt. Veldig stolt. Jeg er julekakebaker deluxe, og jeg ser ikke bort i fra at jeg må bake min egen pepperkakedeig litt senere - for som sagt, jeg er i mål, men slett ikke ferdig av den grunn. Jeg føler meg full av inspirasjon og pågangsmot, hvilket sikkert betyr at jeg kommer til å lande hardt om noen dager, men hvem bryr seg? Jeg er superjulekakebaker deluxe!
Og det er ikke bare fordi jeg har greid å bake så masse julekaker at jeg er kry. Det er også hvilke type julekaker jeg har bakt. Mine venner og lesere, en helt meningsløs opplysning til dere som bare skal fortelle dere hvor kry jeg er over min egen bragd: i dag har jeg pisket marengs med bare hendene.
Til dem som ikke måtte vite det, marengs består av eggehvite og sukker som piskes så stivt at du kan snu bollen på hodet. Deretter stekes marengs i små knopper på et stekebrett på lav varme - maks hundre grader - i lang, lang tid. Da får du gyldne, sprø og litt seige kaker som bokstavelig talt smelter i munnen. I årevis har jeg tenkt at for å piske eggehvite så stivt trenger en enten kokkearmer fra middelalderen eller en miksmaster. I dag har jeg bevist det motsatte. Med fiskebollearmer har jeg pisket en svær porsjon nydelig marengs, og jeg er så kry at jeg har måtte se på mitt eget verk flere ganger i løpet av kvelden. Og tatt en bit. Som sagt, søt smak.
Når jeg sier søt smak, så mener jeg virkelig søt smak og ikke nødvendigvis billedlig talt. I dag har jeg bakt fem typer julekaker. Det betyr at når jeg snurrer sammen den siste kakedeigen i morgen, og når jeg kjevler ut (den riktignok kjøpte) pepperkakedeigen som står i kjøleskapet, vil jeg ha greid noe jeg aldri har greid før: jeg vil ha bakt syv kakesorter før Luciadagen er over. Dere vet, julebaksten skal egentlig være overstått til Lucia, men jeg har som regel aldri hatt tid eller overskudd til å bake julebakst før godt etter lucia. Ikke for det, julebaksten skal være ferdig innen den trettende, og jeg er slett ikke sikker på at jeg er ferdig - men jeg er i mål med det viktigste. Jeg har bakt syv sorter før Luciadagen. Hva tror dere det betyr for julen? Syv julekakesorter bringer lykke, det vet alle som kjenner til norske juletradisjoner, og for meg er syv sorter en tvingende nødvendighet for at det skal bli jul, det har jeg bestemt meg for. Et menneske må ha sine tradisjoner, og julebakst er en av mine - men jeg har som sagt aldri greid det i henhold til den gamle folketradisjonen. I år er jeg stolt. Veldig stolt. Jeg er julekakebaker deluxe, og jeg ser ikke bort i fra at jeg må bake min egen pepperkakedeig litt senere - for som sagt, jeg er i mål, men slett ikke ferdig av den grunn. Jeg føler meg full av inspirasjon og pågangsmot, hvilket sikkert betyr at jeg kommer til å lande hardt om noen dager, men hvem bryr seg? Jeg er superjulekakebaker deluxe!
Og det er ikke bare fordi jeg har greid å bake så masse julekaker at jeg er kry. Det er også hvilke type julekaker jeg har bakt. Mine venner og lesere, en helt meningsløs opplysning til dere som bare skal fortelle dere hvor kry jeg er over min egen bragd: i dag har jeg pisket marengs med bare hendene.
Til dem som ikke måtte vite det, marengs består av eggehvite og sukker som piskes så stivt at du kan snu bollen på hodet. Deretter stekes marengs i små knopper på et stekebrett på lav varme - maks hundre grader - i lang, lang tid. Da får du gyldne, sprø og litt seige kaker som bokstavelig talt smelter i munnen. I årevis har jeg tenkt at for å piske eggehvite så stivt trenger en enten kokkearmer fra middelalderen eller en miksmaster. I dag har jeg bevist det motsatte. Med fiskebollearmer har jeg pisket en svær porsjon nydelig marengs, og jeg er så kry at jeg har måtte se på mitt eget verk flere ganger i løpet av kvelden. Og tatt en bit. Som sagt, søt smak.
onsdag 9. desember 2009
tretti sekunders adventssnop for doktorentusiaster
Jeg er nostalgisk. Den tiende doktoren har i dag nøyaktig tre uker igjen å leve, den tiende doktoren med hans stripete dresser, brune, lange frakker, kjærlighet til bananer og små butikker, doktoren med entusiasme for alt i verden. Tre uker igjen med galskap, ordleker og fordekt skotsk aksent - i det hele tatt, David Tennants doktor. Jeg blir nostalgisk og jeg gleder meg helt vilt til julaften, fordi den nest siste episoden kommer der, like mye som jeg grugleder meg til nyttårsaften når han dør. Og - spoilers, spoilers - Billie Piper skal på scenen en gang i løpet av de tre ukene. Rose Tyler is back to say goodbye - again. Jeg elsker Billie Pipers Rose. Jeg elsker David Tennants doktor. De to sammen får tærne mine til å krølle seg av fryd, og jeg kjenner at jeg blir tenåringsfrelst igjen, jeg må holde tilbake små hikst av glede.
Og i mitt nostalgiske humør har jeg trålet youtube igjen, først og fremst for å finne dette klippet. Dette er et halvt minutt med en helt korrekt tittel, den skjønneste, slettede scenen noensinne.
Og i mitt nostalgiske humør har jeg trålet youtube igjen, først og fremst for å finne dette klippet. Dette er et halvt minutt med en helt korrekt tittel, den skjønneste, slettede scenen noensinne.
torsdag 26. november 2009
Outlandinger
I dag mens jeg ventet på bussen, stakk jeg innom Outland. Outland er, for dem som ikke vet det, en butikkjede som spesialiserer seg på fantasy og scifi det være seg innenfor litteratur, film, spill, for ikke å glemme morsomt tilbehør til overnevnte. Det er på Outland en går hvis en vil ha manga (japanske tegneserier), terninger med åtte sider eller dragelysestaker, og nå har jeg ikke engang nevnt alt de har av alle mulige forfattere som skriver om drager og eventyr og alver og enhjørninger og vampyrer og hekser og sånt morsomt som vi ikke har så mye av i vår verden.
Som du skjønner, går jeg ikke på Outland så veldig ofte, for det ville ruinert meg på en uke. Men i dag gikk jeg altså inn for å varme meg, og for å snoke i bokhyllene, vel vitende om at jeg ikke skulle kjøpe noe uansett hva jeg fant.
Det første jeg ser når jeg kommer inn døren, er nettopp en stabel bøker. Og fordi jeg er Engeline, og ute av stand til å ikke lese boktitler når de står foran meg, leser jeg nedover:
Emilys book of strange
Emily's secret book of strange
The Vampire Diary
Masers voktere/ Den andre månen
Dvergenes øy
Portal: Noreg etter 1850
HC Andersen - den magiske hatten
Jærtegn - dødens rike.
Som du skjønner, går jeg ikke på Outland så veldig ofte, for det ville ruinert meg på en uke. Men i dag gikk jeg altså inn for å varme meg, og for å snoke i bokhyllene, vel vitende om at jeg ikke skulle kjøpe noe uansett hva jeg fant.
Det første jeg ser når jeg kommer inn døren, er nettopp en stabel bøker. Og fordi jeg er Engeline, og ute av stand til å ikke lese boktitler når de står foran meg, leser jeg nedover:
Emilys book of strange
Emily's secret book of strange
The Vampire Diary
Masers voktere/ Den andre månen
Dvergenes øy
Portal: Noreg etter 1850
HC Andersen - den magiske hatten
Jærtegn - dødens rike.
mandag 3. august 2009
Søknad - du med Madza 323
Hvert år opplever jeg noen dager, uker eller øyeblikk der virkelighet og sangtekst samsvarer fullstendig. I fjor reiste jeg til Sverige, og i øretelefonene mine spilte en Raymond & Marialåt som jeg fikk av Fridtun. Alt är annorlunda i ett annat land sang de, og jammen var det akkurat det jeg trengte å høre.
Det er tre år siden jeg forlot hjembyen, og på den første reisen nordover spilte jeg også R & M., om enn privat og i bakhodet. I år er den samme sangen tilbake, og denne gangen sterkere enn noensinne. I stedet for å skrive langt og intetsigende poster jeg musikkvideo og sangtekst her.
Na na na na na na na na…
Q8 macken,
visa din video,
stäm upp för backen,
kör vidare, kör vidare.
Allt som vi gjort här,
allt som vi sagt här,
allt som vi trott här,
försvinner snart nu ser jag klart.
Den som tror att hemma det är där man bor
har aldrig vart hos mig, har aldrig vart hos mig.
Livet är för kort fört firmafest med frågesport,
det måste finnas mer, som dom andra inte ser.
Nej, jag säger nej, jag säger nej, jag kommer aldrig, aldrig tillbaks,
till eran stad, till erat liv, jag kommer aldrig, aldrig tillbaks,
till den ni sa, ja skulle va, ja kommer aldrig, aldrig tillbaks,
till deras stad, till deras liv, jag kommer aldrig, aldrig tillbaks.
Väntar på bussen,
väntar på helgen,
väntar på livet,
det har jag gjort i 20 år.
Ljuset från bilen,
slår emot träden,
ingen kan vägen,
jag somnar snart så håll er fart.
Se på mig, jag kan säga att jag älskar dig,
vi kan va allt för varann och du kan låtsas va min man.
Du ska stanna kvar här, bara treans stopp är ju så barbart
och ett statshotell med vals där ingen har en chans.
Nej, jag säger nej, jag säger nej, jag kommer aldrig, aldrig tillbaks,
till eran stad, till erat liv, jag kommer aldrig, aldrig tillbaks,
till den ni sa, ja skulle va, ja kommer aldrig, aldrig tillbaks,
till deras stad, till deras liv, jag kommer aldrig, aldrig tillbaks.
Fortsätt kör, det gör inget om vi dör
jag levde en sekund, jag levde en sekund.
Det jag fått se, från din Mazda 323
finns alltid kvar hos mig
finns alltid kvar hos mig.
Nej, jag säger nej, jag säger nej, jag kommer aldrig, aldrig tillbaks,
till eran stad, till erat liv, jag kommer aldrig, aldrig tillbaks,
till den ni sa, ja skulle va, ja kommer aldrig, aldrig tillbaks,
till deras stad, till deras liv, jag kommer aldrig, aldrig tillbaks.
…jag kommer aldrig, aldrig tillbaks.
…till den ni sa, ja skulle va, ja kommer aldrig, aldrig tillbaks.
Det er tre år siden jeg forlot hjembyen, og på den første reisen nordover spilte jeg også R & M., om enn privat og i bakhodet. I år er den samme sangen tilbake, og denne gangen sterkere enn noensinne. I stedet for å skrive langt og intetsigende poster jeg musikkvideo og sangtekst her.
Na na na na na na na na…
Q8 macken,
visa din video,
stäm upp för backen,
kör vidare, kör vidare.
Allt som vi gjort här,
allt som vi sagt här,
allt som vi trott här,
försvinner snart nu ser jag klart.
Den som tror att hemma det är där man bor
har aldrig vart hos mig, har aldrig vart hos mig.
Livet är för kort fört firmafest med frågesport,
det måste finnas mer, som dom andra inte ser.
Nej, jag säger nej, jag säger nej, jag kommer aldrig, aldrig tillbaks,
till eran stad, till erat liv, jag kommer aldrig, aldrig tillbaks,
till den ni sa, ja skulle va, ja kommer aldrig, aldrig tillbaks,
till deras stad, till deras liv, jag kommer aldrig, aldrig tillbaks.
Väntar på bussen,
väntar på helgen,
väntar på livet,
det har jag gjort i 20 år.
Ljuset från bilen,
slår emot träden,
ingen kan vägen,
jag somnar snart så håll er fart.
Se på mig, jag kan säga att jag älskar dig,
vi kan va allt för varann och du kan låtsas va min man.
Du ska stanna kvar här, bara treans stopp är ju så barbart
och ett statshotell med vals där ingen har en chans.
Nej, jag säger nej, jag säger nej, jag kommer aldrig, aldrig tillbaks,
till eran stad, till erat liv, jag kommer aldrig, aldrig tillbaks,
till den ni sa, ja skulle va, ja kommer aldrig, aldrig tillbaks,
till deras stad, till deras liv, jag kommer aldrig, aldrig tillbaks.
Fortsätt kör, det gör inget om vi dör
jag levde en sekund, jag levde en sekund.
Det jag fått se, från din Mazda 323
finns alltid kvar hos mig
finns alltid kvar hos mig.
Nej, jag säger nej, jag säger nej, jag kommer aldrig, aldrig tillbaks,
till eran stad, till erat liv, jag kommer aldrig, aldrig tillbaks,
till den ni sa, ja skulle va, ja kommer aldrig, aldrig tillbaks,
till deras stad, till deras liv, jag kommer aldrig, aldrig tillbaks.
…jag kommer aldrig, aldrig tillbaks.
…till den ni sa, ja skulle va, ja kommer aldrig, aldrig tillbaks.
onsdag 15. juli 2009
...
Dere vet, det blir sommer og plutselig lukter det sjasminblomster alle veier. Solen steiker asfalten myk og jeg blir brun - og solbrent på leggene! Det har jeg aldri vært før, jeg trodde ikke det var mulig. Jeg tilbringer dager i Bergen, og oppdager at toalettet ikke virker lenger, og dessuten faller alle dørhåndtakene av. Det skal males i stuen og rives vegger i andre etasje, jeg rømmer fra alt sammen og greier ikke en gang å gjøre det subtilt.
Jeg greier ikke skrive, heller. Jeg greier ikke skrive dagbok, greier ikke skrive stemningskart, greier ikke skrive prosatekster og greier minst av alt å skrive blogg. Jeg har gått rundt og hatt nok med å holde hodet sammen, sove om nettene - en gang i blant - og være vennlig, arbeidsom, pliktoppfyllende og det virkelig vanskelige - grensesettende. Jeg har prøvd å sette grenser, og jeg har lagt meg hver natt med en svær klump av skyldfølelse i magen for alle de grensene psykologen har sagt jeg skulle sette, men som fremdeles flyter. Jeg er i Bergen og dette er veldig vanlig prosedyre.
Dette er onsdagsløgnen. Dette er de tankene som bare mine aller, aller nærmeste ser fnugg av, men de er ikke hele bildet. Jeg var svingende før jeg dro fra Trondheim, og de siste tre ukene har vært en sånn stor berg og dalbane som du finner i Liseberg. Uten stemningskart vet jeg faktisk ikke hvor mange ganger jeg har lagt meg om kvelden etter en fin, slik jeg har oppfattet det jevn dag og vurdert å gjøre noe slemt mot meg selv - men det har vært en del, og hver morgen har jeg avfeid det. Onsdagsløgnen finnes.
Jeg er også omgitt av sommer, og jeg er solbrent på leggene. Jeg fant meg en jobb som er fantastisk og trivelig, og en jobb der jeg vet at jeg er flink. Jeg har dager etter jobb, der jeg deler norske jordbær og liksomøl med Kristian. Jeg har kvelder der jeg leser høyt for min søster eller har hjemme alenekvelder med min bror og hans tjommier. De chiller i sofaen, mens jeg serverer innkjøpt kinesisk, fordi jeg har forlest meg på vampyrbøker og menneskene i disse av en eller annen grunn insisterer på å spise "kinamat". Jeg har kvelder der jeg leser Stieg Larsson på svensk, mens familien popper gammeldags popcorn i en gryte og katten maler på stolen. Livet er ganske godt, på bølgetoppene og i mellomsjiktet.
Hvor skal vi med denne informasjonen?
Sannheten er at vi skal ingen steder. Jeg skulle bare bryte isen, så det ble mulig å skrive noe senere. Når det går mange dager, uker, mellom innleggene, blir det første innlegget stadig tyngre, jeg blir lammet og det blir en bølgedal. Det første innlegget knuser isen og baner vei for andre og mer matnyttige tanker. Disse første innleggene er alltid meningsløse, men nå når isen er brutt kommer det kanskje svømmende en fisk med mer kjøtt på beina, mellom isbitene.
Jeg greier ikke skrive, heller. Jeg greier ikke skrive dagbok, greier ikke skrive stemningskart, greier ikke skrive prosatekster og greier minst av alt å skrive blogg. Jeg har gått rundt og hatt nok med å holde hodet sammen, sove om nettene - en gang i blant - og være vennlig, arbeidsom, pliktoppfyllende og det virkelig vanskelige - grensesettende. Jeg har prøvd å sette grenser, og jeg har lagt meg hver natt med en svær klump av skyldfølelse i magen for alle de grensene psykologen har sagt jeg skulle sette, men som fremdeles flyter. Jeg er i Bergen og dette er veldig vanlig prosedyre.
Dette er onsdagsløgnen. Dette er de tankene som bare mine aller, aller nærmeste ser fnugg av, men de er ikke hele bildet. Jeg var svingende før jeg dro fra Trondheim, og de siste tre ukene har vært en sånn stor berg og dalbane som du finner i Liseberg. Uten stemningskart vet jeg faktisk ikke hvor mange ganger jeg har lagt meg om kvelden etter en fin, slik jeg har oppfattet det jevn dag og vurdert å gjøre noe slemt mot meg selv - men det har vært en del, og hver morgen har jeg avfeid det. Onsdagsløgnen finnes.
Jeg er også omgitt av sommer, og jeg er solbrent på leggene. Jeg fant meg en jobb som er fantastisk og trivelig, og en jobb der jeg vet at jeg er flink. Jeg har dager etter jobb, der jeg deler norske jordbær og liksomøl med Kristian. Jeg har kvelder der jeg leser høyt for min søster eller har hjemme alenekvelder med min bror og hans tjommier. De chiller i sofaen, mens jeg serverer innkjøpt kinesisk, fordi jeg har forlest meg på vampyrbøker og menneskene i disse av en eller annen grunn insisterer på å spise "kinamat". Jeg har kvelder der jeg leser Stieg Larsson på svensk, mens familien popper gammeldags popcorn i en gryte og katten maler på stolen. Livet er ganske godt, på bølgetoppene og i mellomsjiktet.
Hvor skal vi med denne informasjonen?
Sannheten er at vi skal ingen steder. Jeg skulle bare bryte isen, så det ble mulig å skrive noe senere. Når det går mange dager, uker, mellom innleggene, blir det første innlegget stadig tyngre, jeg blir lammet og det blir en bølgedal. Det første innlegget knuser isen og baner vei for andre og mer matnyttige tanker. Disse første innleggene er alltid meningsløse, men nå når isen er brutt kommer det kanskje svømmende en fisk med mer kjøtt på beina, mellom isbitene.
torsdag 21. mai 2009
hotmail ser oss
Det er helligbrøde å glemme bursdagen sin, det er hotmail et aktivt eksempel på. I dag poppet inn en epost med tittelen "Fødselsdag", og en påminnelse om at
Du har mottatt følgende varsel fra Windows Live Calendar som ble levert av Windows Live Alerts-tjenestenJeg hadde ingen anelse om at jeg var oppmeldt til noe live alerts-tjeneste, men åpenbart vet den mer om meg enn jeg visste om den. En sånn opplevelse kan føre til en av to funderinger. Enten kan en/jeg bli meget bekymret, fordi vi lever i et "overvåkningssamfunn hvor eposten din finner ut hvor gammel du er! Eller i hvert fall når du er født." Eller jeg kan senke skuldrene og vurdere det som enda et uforståelig fenomen fra det veldige internett og de kranglevorne windowsproduktene, og dessuten er det fint, om enn merkelig, at epostadressen min forsøker å leke mamma, ved å minne meg på viktige datoer.
Fødselsdag
22. mai 2009
1 dag(er)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
