Det finnes en hverdag der ute

Jeg forkastet normalen tidlig i tenårene. Som min nærmeste venn uttrykte det, jeg var bipolar, og normalen var uoppnåelig hva jeg enn gjorde. Ved å forkaste den, og bestemme meg for at sær var bra, sær var kul, kunne jeg gi meg selv verdi likevel. Dessuten, argumenterte jeg, hvem kjenner jeg, som er bra og normal? Alle mine fineste venner var sære, om enn ikke like sære som jeg var. Som Tramteatret sier, drømmer er rare, mens verden er grei og normal? I den verdenen vi lever, er normalen et uttrykk for virkelighetsbenektelse, nesten en form for galskap. "Jeg liker sære folk", pleide jeg å si. "Det er teit å være normal. Normale mennesker har misforstått noe."

Slik så jeg på normalen når jeg var tenåring, og det forandret seg lite opp igjennom årene. Faktorene som førte til at jeg forkastet normalen, har i høyeste grad forblitt tilstedeværende. Jeg er bipolar, og en jevn, normal døgnrytme har vært umulig å opprettholde. Manglende døgnrytme betyr manglende matrutiner og manglende arbeidsrutiner, for meg rutiner punktum. De siste årene har jeg smugtittet på menneskene rundt meg, og oppdaget at selv midt i studentlivets frie tilværelse har de fleste en viss form for rytme i livet sitt. De fleste blir trøtt rundt et visst tidsrom, med noen timers slingringsmonn. På samme måte våkner de fleste mennesker etter en viss mengde søvn, og innenfor en tilsvarende periode med tilsvarende slingringsmonn. De fleste mennesker husker å spise jevnlig, fordi kroppen deres gir dem beskjed om at de skal spise, og fordi de har en slags innarbeidet rutine som de ikke lenger merker, som når de puster eller blunker - som når de går, og ikke tenker på å flytte føttene i takt. Rytmen i disse to rutinene gjør også at hva en gjør på dagene får en viss rytme. En trenger ikke være flittig student som bor på lesesalen, en har gjerne noen rutiner likevel - som hva gjør en som det første en gjør når en står opp, hvor mange kopper kaffe en drikker, hva en gjør for å fylle dagens timer, hvordan en liker å tilbringe kveldene. Både psykologen og legen min hevder at dette er sånt som en lærer automatisk når en er liten - så sant en utsettes for det. Bipolare mennesker har ekstra vanskelig for å lage dem, og de har ekstra behov for dem. Jeg ser på mitt liv, og innser at jeg ikke eier livsrytme, jeg eier ikke rutiner og jeg er, virker det som, ute av stand til å lage dem. Tro meg, jeg har forsøkt.
Da jeg skulle begynne på p-piller lette jeg febrilsk etter ett punkt som var felles for hver dag, uken gjennom. Det punktet fantes ikke. Jeg sto opp til ulike punkt hver dag, og jeg kunne snu døgnet på en femøring - enten la være å sove, eller plutselig sove til klokken fire på ettermiddagen, uten forvarsel. Jeg gjorde forskjellige ting til lunsj hver dag, enten jeg sto i kø på butikken, satt i møte med avdelingsleder og fokusansvarlig, sov eller var på demonstrasjon. Jeg prøvde å spise den klokken seks, fordi jeg regnet med at jeg enten så barnetv med min søster eller skulle til å begynne et møte da, men det virket heller ikke - jeg var fem forskjellige steder og gjorde sju forskjellige ting klokken seks uken gjennom. Leggetid hadde ikke eksistert på noen år. P-pillene krevde en rutine, en hvilken som helst rutine, og det var et problem.
Rutiner er utskjelte. Rutiner er hverdag, og hverdag er grå, kjedelig, jevn, uinteressant, fordi hverdagen ikke gir deg noe nytt. Hverdag og fest er to motsetninger, og fest er høydepunktene, de en ser frem til, de en husker og tar med seg. Hverdagen er fyllstoff. Hverdagen er normalen.

Jeg snakket med en annen venn for noen uker siden, om verdien av rutiner. Hun har heller ikke lært rutiner hjemme. Ikke lillesøsteren hennes heller. Nå prøver hun å lære søsteren sin opp til å spise jevnlig og sove om natten. Hun prøver å lære søsteren sin rutiner, normalen, den som andre har. Jeg gjør det samme. I et forsøk på å skape mental stabilitet gjennom fysisk stabilitet, prøver jeg å lære meg den normalen jeg forkastet som tenåring. Mennesker med denne normalen innebygget og fremdyrket, vet ikke hvor heldige de er. De vet ikke hvor hard kampen for normalen er. Jeg har oppdaget at er det en ting i livet mitt jeg ønsker meg, så er det en hverdag. Jeg drømmer om å sitte, stuptrøtt, med kaffekoppen min hver dag, sammen med et eller annet stakkers menneske på studentkafeen. Jeg drømmer om å sitte på en fast plass hver dag og lese noe pensumrelatert. Jeg drømmer om å bli sulten litt over fem, og deretter spise middag hver dag klokken halv seks. Jeg drømmer om å bli trøtt omkring det samme tidspunktet nettopp hver dag. Jeg drømmer om å få dette til, uten at det knuses av førti søvnløse timer eller femti timer der jeg bare kan sove og ingening annet. Jeg drømmer om å få dette til, uten at det plutselig og på uforklarlig måte bare er borte mellom fingrene mine, og alt som er igjen er mentalt rot. Jeg mestrer ikke hverdag, ikke en gang når jeg konsentrerer meg hardt om å bevare den. Jeg kan ikke forklare skikkelig hvorfor hverdagen bestandig unnslipper meg, men alle forsøk forsvinner, blir borte. Den grå massen som er hverdag, inneholder trygghet, og jeg ønsker meg den tryggheten. Den grå massen inneholder en visshet om hva morgendagen vil bringe, og den gjør at saker og ting får sine naturlige plasser i livet, en rytme å følge. Hverdag gjør livet vel så godt som fest - og sannsynligvis mer.
Normal blir jeg nok aldri. Jeg kommer alltid til å være bipolar. Jeg kommer alltid til å være mer litteraturfrelst enn de fleste andre, litteraturfrelst til den grad at jeg synes tung og svevende litteraturteori er underholdning. Jeg kommer alltid til å komme fra en eksotisk familie full av adopsjon, revolusjon og kristenfanatisme. Jeg kommer alltid til å være sær. Men nå strever jeg etter å bli så normal som mulig. Jeg strever etter å ha et liv som, sett utenfra, er mye mer normalt enn det jeg har i dag. Når jeg ser for meg en lys fremtid, er en normal hverdag den viktigste komponenten. Jeg ønsker meg normalen. Jeg ønsker meg hverdag.