ikke utelukkende fiksjon

Det hender av og til, og som regel innebærer det at jeg får en ny favorittbok. Jeg snakker om når du leser, og plutselig ordene blir gullkantede, de står litt ut fra resten, de former et avsnitt eller kanskje bare en setning, og disse ordene i akkurat denne sammenhengen er perfekte. Det kan være fordi melodien i dem klinger så bra, eller fordi de fanger opp en tanke eller en stemning slik at det faktisk er der, ikke bare i blekk på papir, men i virkeligheten, mer virkelig enn verden utenfor papiret. Jeg elsker disse øyeblikkene av sannhet. De glir inn i meg og gjør meg matt, og jeg må lese teksten om og om igjen, smake på ordene, skrive dem ned selv, sitere dem for noen. Hos noen forfattere, mine favoritter, er dette en hverdagslig forteelse. Jeg leser romanene deres som lyrikk, vel så mye som skjønnlitteratur, og jeg kan bla i bøkene bare for å finne de perfekte øyeblikkene. Astrid Lindgren er slik. Virigina Woolf er slik.

Og så finnes det de bøkene som overrasker deg. Det er de bøkene der du leser, og det er fint og koselig, og så Pang! er det et sitat som gir deg klump i halsen og hjertebank. Plutselig, bare noen få linjer, er så riktige som noe du kan få, mer ekte enn noe annet.
Jeg leste nettopp "Nansen og Johansen" av Klaus Rifbjerg. Den var fin, en kjærlighetshistorie utenfor det vanlige. Og det jeg likte best, var de glidende skillene mellom vennskap og kjærlighet. Og mot slutten av boken ramlet det frem et lite avsnitt som ut av det blå beskriver nøyaktig hva jeg oppdaget, den høsten jeg var tretten.

(...) og han fattede, at venskap ikke udelukkende behøver tilhøre fictionen, det fandtes, det var håndgribeligt og måske værd at bevare emr end noget andet, fordi venskap ikke blot gjorde frelsen mulig, men var dens forudsetning, og at det derfor var rimeligt at satse alt for at bevare det, ja endda ofre sit eget liv, hvis det blev nødvendigt.