La meg ta deg med

Best som jeg sitter og skal skrive eksamen, mens jeg er i hjembyen og mens regnskyene henger tunge, går jeg tur. Det er ikke frivillig, jeg går tur fordi et hvitt og håret monster på fire bein trenger å gå tur, og fordi hun trenger noen til å gå med seg. Dette hundebeistet som altså heter Caro - kjære - hvilken ironi - og jeg har en favorittrunde, som tar akkurat passe tid i pene omgivelser. Vi går rundt Tveitevannet, det vakre og dødelig forurensede vannet jeg har vokst opp ved siden av. Her veier alle stokkendene tre, fire ganger så mye som de skal, så fulle av tungmetall er de. Her svømmer gjedder som eter små, søte andunger hvert år - hvilket innebærer at det klekkes andunger hvert år. Her kommer trekkfugler hver vår og hver høst, de trekker inn og blir i noen dager, før de flyr videre til andre strøk. En kan se våren på dem.

Jeg har vokst opp ved dette vannet. Jeg har matet ender med små, harde brødskorper ved dette vannet. Og hver gang jeg går rundt det - jeg mener virkelig hver eneste gang jeg går rundt, uansett årstid, uansett selskap, uansett tidsrom - hver gang har jeg den samme opplevelsen av å vandre rundt i minner. Jeg vet ikke, kanskje er det fordi jeg er usedvanlig nostalgisk av natur, eller kanskje er det fordi dette vannet har vært en så til de grader konstant, men den halve timen det tar meg å vandre rundt, er en eneste gjenopplevelse av forskjellige epoker i barndommen min, øyeblikk av forskjellige mennesker. Og fordi jeg leser om performativitet og biografisme, bestemte jeg meg i går kveld for å ta dere med på denne rundturen, skildre alle minnene og dermed få dem ned i ord utenfor meg selv.

Det første minnet er nettopp at vi matet ender. Det er en liten bro som går over noe som kan kalles en liten elv, og på den kan en stå og slippe brødbiter ned i vannet. En kan slippe dem på en side, og deretter løpe bort til andre siden for å se dem bli spist av ender der, som en ekte Brumm. Ved siden av dette minnet om å være kanskje tre år og mate ender, er et annet minne om å være elleve år og forelsket. Den utkårede skulle vise mot, så han kastet seg ut i vannet og svømte. Han svelget til og med vann, og jeg husker jeg var bekymret for ham - for dette vannet er ikke et badevann.
Hvis vi går litt videre, kommer vi til barneskolen min. Bygget er skittengult, og det første en kommer forbi er gjerdet der vi sto før vi kom inn i gymsalen. Jeg går fort forbi det gjerdet. Deretter kommer en til hjørnet av skolen, og jeg ser opp og til venstre, på det som var klasserommet mitt. Deretter snur jeg hodet og ser til høyre. Der ligger en liten samling steiner. Der satt han.
Han var en bleik og vakker fyr med regulering, som spilte basketball i treningshallen utenfor skolen min hver tirsdag og torsdag. Treningsøktene hans må ha vært fullstendig meningsløse i en periode, for hver gang han kom brukte jeg alle pengene mine på godteri til ham. Tirsdager var han ferdig før oss, og han pleide å sitte på de steinene og vente. Magen min var svimmel av en helt spesiell følelse hver tirsdag, den siste timen når jeg visste at han satt utenfor, at hvis jeg reiste meg og så ut av vinduet ville jeg se ryggen hans, mens han så ut på vannet. Det var vår og jeg var snart tolv år. Han var det vanligste samtaleemnet, og vi kalte ham Mosedott, så ingen voksne skulle forstå hva og hvem vi snakket om.
Jeg ser ikke så lenge på de steinene, jeg snur hodet til venstre igjen. Der er et høyt nettinggjerde, og et lite og nakent tre, og en krok. I den kroken fant jeg en engel, og meg selv. Hun hadde fregner og rødt hår, og hun pleide å flette det fremste håret rundt ansiktet, og knytte enkroninger fast, som en hippie. Vi hadde nettopp fått sånne enkroninger med hull i midten. Jeg prøvde å etterlikne henne, men jeg fikk det aldri til, så jeg ga opp. Vi sto i den kroken og snakket om hvordan mennesker tok på seg masker, og hvordan de ulike maskene fungerte i ulike sosiale sammensetninger, og med ulike venner. Vi snakket om verden, og om mennesker, og om filosofi og religion og vennskap. Det var første gang jeg hadde en venn som jeg kunne snakke med på ekte, om de dype tingene, og en skoledag var ikke nok for noen av oss. Hver dag etter skoletid brukte vi mange, mange timer på datamaskinen og skrev eposter til hverandre, metervis med eposter, der vi fortsatte diskusjonene. Jeg prøvde å forklare dette vennskapet til foreldrene mine, men alt de hørte var "hun er kjempekristen og aktiv i kristkirken", jeg fikk aldri forklart dem hvor fantastisk hun var.

Et lite stykke bortenfor skolen min er et skilt hvor det står "Bading medfører helseskade". Jeg pleide å følge min venn med kroneflettene hjem, selv om hun bodde i feil retning. En gang vi gikk forbi skiltet, en varm dag på våren, gikk vi forbi en middelaldrende mann med ølmage. Han sto i badebukse og strakk på armene. Vi så fra ham til skiltet til ham igjen, og gikk videre.

Det neste minnet er også et vennskapsminne, men det er eldre. Vi kommer til en slags mursteinshelle som er nesten begravet i siv i dag. Da jeg var fem, var den ikke det. Den var ren og utrolig fristende, men jeg våget aldri å gå på den, jeg var redd for dette vannet som var giftig. Bestevenninnen min var ikke redd, og hun balanserte her en gang vi var på tur med foreldrene mine. Hun fikk meg til å balansere. Vi balanserte og falt ikke ut i vannet, og i de neste fem årene skulle jeg gå forbi den mursteinbiten med klump i halsen, fordi hun bodde i England og jeg ikke gjorde det. I dag går jeg forbi og husker både den femårige Engeline og den nostalgiske, triste Engeline, og jeg har godhet for dem begge.

Vi er kommet til kirken, og med den kirkebakken. Åh, så mange minner knyttet til kirkebakken! De kommer bestandig i rask rekkefølge og blander seg i hverandre, jeg vet ikke sikkert hva som kommer først.
Jeg tror det første er en akedag der vi skal ake ned, og vannet er frosset så vi kan ake virkelig langt, over veien og ned på isen. Jeg sitter øverst i bakken og er så vinterdeprimert av jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, jeg holder tilbake tårene og frustrasjonen over snø og kulde med en kraftanstrengelse, jeg hater snøen, jeg hater frosten, jeg hater isen, jeg hater at føttene mine er isklumper og at jeg må sitte her, eller ake, i mange timer til. Ved siden av meg sitter en venn som jeg hjalp en gang, hun prøver å gjengjelde tjenesten med varme ord, og selv om de ikke hjalp da, hjalp de senere.
Jeg tror at neste minnet er hentet fra våren etter. Dere husker han, som pleide å sitte på steinhellene? Dere husker han som våget å svømme ved broen? De to, mine to gutter, skulle slåss. Det var arrangert en slåsskamp mellom min og hans skole, og min første kjærlighet og min andre kjærlighet var utpekt til å slåss sammen. Jeg var forvirret og visste ikke hvem som skulle ha min lojalitet, gutten som så på meg den første skoledagen og sa "jeg vil ha Engeline på laget mitt, for at hun skal få være på lag med noen hun kjenner", gutten som hadde de varmeste øynene og som gråt når han så Løvenes Konge, eller gutten med tannreguleringen som fikk meg til å snuble i egne tær bare ved tanken?
Jeg valgte han, og han vant, men etter kampen gikk jeg opp til huset der gutten med de varme øynene bodde og spurte hvordan det gikk. Han hadde et kjøttstykke mot øyet, som var i ferd med å bli blått, men han var ved godt mot. Det ble snakket om en rematch, men om det fant sted fikk jeg aldri vite om det. Kampen fastslo i alle fall det vi hadde mistenkt lenge, men som ingen av lojalitet hadde våget å innse - deres skole var bedre enn vår.
På toppen av den bakken er en mur som rammer inn kirken. På den muren satt han en gang jeg fulgte jenten med flettene og kronestykkene hjem. Jeg gikk i ukevis etterpå og så opp på den muren, og visste at han hadde sittet der, hadde vært der og sett etter oss. Det er stort for et tolvårig hjerte.

Vi er kommet til lekeplassen. Den har forandret seg i årenes løp. I dag består den av en benk og en sandkasse. Sandkassen har vært her bestandig, men før var den morsommere. Mens jeg vokste opp, besto denne lekeplassen av tre ting: et dissestativ, en rutsjebane og det mest kreative: et klatrestativ gjort av bilringer.
Jeg foretrakk alltid å disse. (Og for dem som er østlendinger, å disse er det bergenske uttrykket for å huske. En setter seg på en svingesak og sparker fra med beina, og deretter svinger en frem og tilbake.) Her på dissene satt jeg og min beste venn en kveld på syttende mai, og vi spiste et tonn godteri
som var kjøpt superbillig på bensinstasjonen, og jeg var lykkeligere enn jeg noensinne hadde vært en nasjonaldag.

Opp bakken og forbi den skjulte stien som går opp til det huset der jenten som bodde i England flyttet til, da hun ikke skulle bo i England mer. Det huset hadde en hage med de største bringebærene i verden. Ned svingen, der guttene i klassen min bodde, og der jeg trente på å sykle uten å holde i styret, mens jeg gaulet I believe I can fly! I believe I can touch the sky! Forbi huset der jenten med kroneflettene bodde inntil hun giftet seg, et så überkristent bryllup at jeg ville blitt skremt, hvis ikke det var for at jeg kan tilgi henne hva som helst, konservative grusomheter inkludert. Forbi huset der bestekompisen til han, og en av mine bestekamerater også forsåvidt, bodde. Moren hans likte meg. Hun kom alltid ut når hun så meg, og begynte å snakke om bøkene jeg leste, og foredraget om Brødrene Løvehjerte som jeg engang hadde holdt. Han ble kokk, som han drømte om å bli, og flyttet langt vekk for å kokkelere for Kongen.
Forbi innkjørselen der det fremdeles bor venner. Og så, plutselig, er vi ved bilveien, og den fine delen av turen er over. Her er det også minner i fleng, men mindre holdepunkter å feste dem ved. Her gikk jeg til ungdomsskolen, her sang jeg duetter med utvalgte venner, her gikk jeg meg vill, her gikk jeg under løvtunge trær med en venn en st. Hansnatt.

Og her er broen med ender som vi matet da jeg var liten. Vi er kommet rundt, og jeg tar hunden og går inn for å drikke te.