En bjørn, en engel og et tredje vendepunkt

Det er lenge, lenge siden jeg lovet å fortelle om mitt forhold til engler. Dette er en bit av min hverdagsfilosofi som jeg har tenkt på i flere år, men som jeg sjelden snakker om, fordi det så lett kan lyde svevende og banalt, og fordi det på tross av det banale er et stykke av min egen historie, det som skapte meg. Å levere fra seg litt oppriktig ment hverdagsfilosofi er derfor å blottstille seg litt. Min kjære leser, dette er et stykke naken sjel.
Jeg var i bryllup til en venn av meg i julen, og det var henne som fikk meg til å tenke over å skrive om det i det hele tatt. Det handler om milepæler, om engler og vennskap. Hun var nemlig den første engelen jeg traff, i hvert fall den første jeg ble klar over, og der i bryllupet hennes fikk jeg endelig fortalt henne det.

For å kunne forklare hennes englestatus i mitt liv, må jeg nesten fortelle bakgrunnshistorien for det hele.
Jeg byttet barneskole i sjette klasse. Frem til da hadde jeg vært det klassiske mobbeofferet, jeg var den jenten som hadde noen få venner som baserte sitt vennskap på medlidenhet, og som tilbragte hver ledige time på det nærmeste biblioteket. Jeg stolte mer på bøker enn på mennesker, og med god grunn, for bøker har aldri slått meg ned i skolegården, ledd av meg på mitt mest sårbare eller sperret meg inne i små rom mot min vilje. Men uansett hvor mye kjærlighet jeg la inn i bøkene mine, alle mennesker må ha en virkelig venn, og jeg laget meg en venn ved navn Kristin. Hun var min tidligere nabo, min beste venn, den eneste som forsto meg, den eneste i hele verden som var glad i meg, selv om hun nå bodde i England og jeg i Norge... Kort sagt var hun en fin fantasivenn. I fem år var hun den viktigste støtten, min trygge havn. Når det blåste som verst, innbilte jeg meg at vinden kom fra England med hilsen til meg. Når det kom brev, lærte jeg meg dem utenat og siterte dem for meg selv i skolegården. Jeg la ned alt jeg hadde av kjærlighet, alt jeg hadde av varme, i denne figuren Kristin. Om jeg hadde tendenser til å bli en enstøing, gjorde ikke min usynlige tvillingsjel noe for å forbedre meg, og selv når jeg ble tilbudt forsiktige forsøk på vennskap, skremte jeg dem bort ved denne fantastiske skikkelsenn i bakgrunnen.
Hun kom hjem i sjetteklasse, og begynte på en annen barneskole. Det gjorde jeg også. Jeg byttet miljø, interesser og så godt det lot seg gjøre, personlighet. Jeg tror ikke ord kan beskrive det sjokket jeg fikk da jeg oppdaget at min fantasifigur ikke var mer enn min fantasi - jenten som hadde holdt meg oppe i årevis, mente strengt talt at jeg var barnslig, kjedelig og overintellektuell, og hun ville mye heller leke med de spennende, nye vennene i klassen. Om noe ord kan beskrive denne fasen, er det kjærlighetssorg, jeg sørget dypt og inderlig.
Og jeg var fri. Den nye klassen min hadde riktignok sine ofre den også, men jeg var ikke en av dem, tvert i mot. Jeg ble betraktet som en hyggelig, boklig sjel, ikke overvettes spennende, men ikke fullstendig håpløs heller. Og jeg blomstret. Sørget, ja, men jeg blomstret.
I denne perioden traff jeg min venn Kamilla. Hun var klassens store hippie. Allerede den gang klippet og limte hun sine egne klær, noe hun ble berømt for senere, hun flettet håret og pyntet seg med enkronestykker med hull i, var åpent gladkristen og stolt av det. Og hun valgte meg.
Vi begynte å gå sammen hjem fra skolen. Hun bodde på den andre siden, hvilket betyr at min skolevei tok femti minutter fremfor ti, men det gjorde ingenting. Vi tilbragte friminuttene sammen, og jeg oppdaget hva det ville si å snakke fremfor å lese - det var langt mer interessant. Hovedparten av tiden snakket vi om Kristin, vår felles venn, som på denne tiden var i ferd med å bli skolens største vennskapsrundbrenner. Vi delte vår bekymring og våre teorier om maskebytte og foreldresvik, og et sted her grodde jeg langsomt til.

Men jeg skulle fortelle om engler.

En morgen kom Kamilla opp ved siden av meg. Hun stakk en varm hånd inn i min, trykket den lett og slapp den igjen. Tilbake i hånden min lå det en liten, kald metallbjørn tredd inn på et kjede, en slik metallbjørn som selges billig i torgboder. Den het "Friends". Jeg skjønte ingenting.
Gjennom hele første timen lurte jeg på hva hun hadde ment. Hun ville åpenbart at jeg skulle gi den videre til noen, men hvem i alle dager skulle jeg gi den til? Det kunne være Kristin, men jeg trodde ikke det, for vi var bedre venner enn de to. Og det kunne være naboen hennes, som også gikk i klassen vår, men jeg trodde ikke det heller, for da kunne hun jo bare ha gitt den direkte? Jeg holdt bjørnen i hånden i en hel time, kaldsvettet, og når friminuttet kom, våget jeg ikke spørre. Hun gikk nemlig ut i fra at jeg visste at den var til meg, så hun tilbød seg å hjelpe med å ta den på. En elleveårig sjel kan neppe bli gladere over noe i hele verden.
I bryllupet til denne unge damen gjenfortalte jeg historien. Og kom inn på hva denne bjørnen egentlig betydde for meg.
Det er klart det handlet om å bli sett. Det handlet om å bli utvalgt, verdsatt for sin egen del, og denne følelsen var stor og mektig og helt uforståelig. Men det handlet om noe mer enn det, noe større og finere enn som så. Idèt jeg våget å ta imot bjørnen, akseptere at den faktisk var til meg, da våget jeg også å stikke hodet ut av den lille, forskremte rollen jeg hadde tatt på meg. Jeg våget å tro på at jeg var noe, fordi hun ville ha meg. Uten at hun visste det, for om hun var aldri så oppvakt og klarsynt var hun elleve år gammel og absolutt ikke erfaren nok til å vite hvor dypt fem år med usynlig, overkjørt eksistens sitter, ga hun meg tilbake troen på at jeg kunne være verd å kjenne. Jeg var gladere i den bjørnen enn i noe annet smykke jeg eide.
Nå får jeg det til å høres ut som om hun gjorde et stort offer ved å bli min venn. Det tror jeg ikke hun gjorde. Slik jeg har forstått det på henne i ettertid, har jeg også betydd mye for henne. Nok til at vi i dag er en gladkommunist og en gladkristen som ser hverandre kanskje to ganger i året, og som da blir varme og lette rundt hjertet. Jeg tror nok at våre høytflyvende svadasamtaler på barneskolen formet henne så vel som meg, og at mitt vennskap er en av hennes fineste opplevelser. På kryss og tvers av ufattelige motsetninger er vi temmelig like, og vi liker hverandre.
I mitt liv betyr hun likevel et vendepunkt, en milepæl. En observant leser vil for lengst ha skjønt at jeg deler livet mitt opp i topos, i små og store milepæler. Det er ikke det at livet mitt forblir uforandret mellom hvert punkt og deretter forandrer seg over natten, men det er gjerne små ting som for meg betyr vendepunkt, ting som har gjort meg oppmerksom på forandringer. Fordi hun våget å kjenne meg, kunne jeg et halvt års tid senere ta et oppgjør med vår felles venn, og fordi hun våget å kjenne meg, orket jeg å bli venner igjen med den svikefulle etterpå. Fordi hun var min venn på slutten av barneskolen, kunne jeg gå tur med hunden sommeren mellom syvende og åttende klasse, og gjenoppta kontakten med mennesker jeg en gang nesten hadde vært venn med, og på en av disse turene kunne jeg få en venn som fremdeles holder hodet mitt over vannet. Jeg sier ikke at ikke det også handlet om mitt eget mot, om min egen helbredelsesprosess, men uten hennes hånd med en bjørn i, ville prosessen tatt uendelig mye lengre tid, og vært uendelig mye hardere.
Jeg tror ikke på Gud. Jeg tror ikke på himmel og helvete. Jeg tror i hvert fall ikke på engler med fjærvinger og tromboner. Men jeg tror på engler.

Teorien min går ut på at vi mennesker er til for hverandre, for å gjøre livet så virkelig og vakkert og godt for hverandre som mulig. En gang i blant kommer vi inn i andre menneskers liv når vi er trengs som mest. Det er ikke alltid at vi er klar over at vi trengs, som regel vet vi ikke engang at vi gjør noe viktig, men vi kan komme til å si noe, gjøre noe, som er i stand til å forandre et medmenneskes liv fullstendig. Kall det en ubevisst god gjerning, kanskje. Min venn Kamilla kom inn i mitt liv på et slikt tidspunkt, en tid da jeg trengte anerkjennelse og vennskap mer enn noe annet i hele verden. Uten at hun visste om det selv, og mest fordi hun likte mitt selskap og ville være min venn for egen del, kom hun inn i mitt liv og rettet opp noe som var grusomt feil. Etterpå gled hun bort igjen, vi skilte lag ved ungdomsskolen og har siden bare hatt sporadisk kontakt. Det gjorde ingenting, for det som skulle fikses var fikset.
Jeg tror hun var en engel akkurat da. Som sagt, ikke en slik en med hvite fjærdun og sans for skydotter, men en engel likefullt. Teorien min går nemlig ut på at hver gang en menneske gjør noe sånt, kommer inn i noens liv for en periode og ved hjelp av en eller annen tilsynelatende vanlig handling retter opp igjen og ordner, da er det fordi det kommer en engel inn i bildet. En liten og usynlig engel som blander seg inn, knipser med fingrene eller noe i den gaten og får oss vanlige dødelige til å redde hverandre.

Det har vært flere slike engler, senere. Som regel merker en ikke at de er der, før etterpå, når livet faller tilbake i en rytme en kan leve med. Etterpå kan en merke det, og jeg samler på historiene om dem, samler på den som om de var vennskapssmykker rundt en elleveårig hals. Det er dristig å kalle seg selv engel, men jeg skylder på at en i bloggverden kan skape seg selv slik en har lyst til å være. Og det er kanskje det jeg har mest lyst til å være, en gang i blant og uten at jeg helt vet om det selv, jeg har lyst til å være en ydmyk engel på nederste trinn.