Friday, May 5, 2017

Det perfekte tidsfordriv

Jeg leser mye mindre nå enn jeg gjorde da jeg vokste opp. Jeg leser mindre enn jeg gjorde som student også. Og de siste årene har jeg lest mindre variert enn jeg gjorde før, jeg har styrt unna det meste som har hatt det minste stenk av realisme eller smerte. Det betyr på ingen måte at jeg har mistet min grenseløse kjærlighet til fortellinger, men når jeg har søkt trøst i en historie har den veldig ofte vært i tvseriedrakt. Men i dag slo det meg, noe jeg aldri har tenkt på før.

Jeg leser gjennom andre.

En ting er at en god litteraturvitere er veldig god på å snakke om litteratur hun ikke har lest. For den som ikke kjenner til uttrykket: litteraturvitere (og for så vidt andre som jobber mye med litteratur) utvikler teknikker som gjør at de kan snakke om bøker de ikke har lest, som om de har lest dem. En lager seg indre kart over litterære felt, nesten som et tankekart. På kartet finnes det hundrevis, tusenvis, av boktitler, og linjer som viser relasjonen og tematikken i de forskjellige bøkene. På den måten kan du fint snakke om romanene til Jane Austen og Charles Dickens, selv om du strengt talt bare har lest en forkortet versjon av Jane Eyre. Riktignok går du glipp av noe vakkert ved å aldri lese Jane Austen selv, men det finnes  millioner av bøker og du må velge noen.

Gudene skal vite at jeg gjør det hele tiden, hver eneste dag, dette med å snakke om bøker. Barna avslører meg praktisk talt aldri, jeg vet nøyaktig hva jeg skal si og hvordan jeg skal vri samtalen over på deres leseopplevelse. "Hvordan snakke om bøker du ikke har lest" for å få de til å lese boken, det er den vinklingen jeg har tenkt det i. Men sannheten er jo en annen, egentlig. Jeg får barna til å lese en bok, og etterpå oppfordrer jeg barna til å fortelle meg om det. Det viktigste målet er alltid å bli bedre kjent med det barnet, sånn at jeg kan finne den neste perfekte boken. Nesten like viktig er det at jeg får plassert en bok i det litterære kartet mitt, for basert på det som blir fortalt meg kan jeg sette den inn i en kontekst og lage linjer som jeg kan bruke i fremtiden. Jeg har tenkt på dette som noe jeg gjør profesjonelt, i jobbsammenheng, en arbeidsoppgave. Men det finnes jo en dimensjon til ved dette her!

Det finnes millioner av bøker, og det kommer et øyeblikk i alle litteraturelskeres liv der de må lære å akseptere at det finnes bøker du aldri får lest. Alternativet er å bli gal, som Felix Bartholdy i Bringsværds roman. Men bibliotekarer har funnet en utvei, en god bibliotekar kan overkomme de praktiske begrensningene som følger én hjerne, ett liv og ett par øyne.

For når jeg ber barna jeg jobber med om å beskrive en bok for meg, ber jeg dem om å beskrive hele opplevelsen. Ikke bare det grunnleggende, "hva handlet denne boken om", for det kan jeg lese selv på forlagets hjemmesider. Jeg får høre om selve leseopplevelsen. Var det morsomt? Hva var morsomt? Var det spennende? Hvordan spennende, vondt i magen-spennende eller varmt-i-brystet-spennende? Var det en kul helt? Og barna forteller meg. Hvis en vet hva en skal høre etter, kan en få gjenoppleve en hel bok i løpet av noen minutter med en leser.

Når jeg tenker meg om er dette noe jeg gjør ikke bare fordi det er en arbeidsoppgave, ikke bare fordi det vil komme godt med i fremtiden, men fordi det er en måte å lure mine egne begrensninger på. Jeg kan lese millioner  av bøker i løpet av et år, bare ikke med mine egne øyne. Jeg har hundrevis av øyne å lese med.

Sunday, April 9, 2017

Det fineste vårtegnet i Bergen

I fjor var det ti år siden jeg flyttet fra Bergen. I de årene har jeg sett mer til solen enn jeg gjorde de første ti årene, og jeg har blitt kjent med blomsterflora som bare var et fjernt rykte i barndommen. Sånt som hestehov som bryter gjennom telen. Sånt som blåveis i fiolett hav tidlig om våren. Det er slående vakkert, det er erkevårtegn. Og likevel...

Ti år, og jeg har aldri sluttet å lengte etter bergensk sommerflora. Jeg savner det hvert år. For Bergen har noen vårblomster som skiller seg ut. De fleste finnes jo på Østlandet, i Trøndelag, men de finnes spredt og puslete. Jeg tror ikke de tåler tele, at de trenger regnet. Jeg kan styre min begeistring for regn

I går var jeg i hagen utenfor blokken der Christian bor. Hundene fikk løpe fritt, og jeg gikk og så i bakken. For der. under treet, vokste klynge på klynge av smørblomster. Et hav av grønt og flekker av gult. Og ute på gresset? Der. Godt skjult, for de er ennå for små.  Mørkegrønne stenger. Ørsmå stilkeblader. Knopper som ikke kan bestemme seg om de skal være mørk lilla, mørk grønn eller litt brun. Jeg tuller ikke, hjertet mitt gjør et lite lykkehopp. Karseblomster. Det fineste vårtegnet som finnes. 

Saturday, April 1, 2017

I et høyt trehus

En av grunnene til at jeg er så glad i Neil Gaiman, sånn utover at han skriver fine bøker og elsker bibliotekarer, er at han har så inderlig respekt for barns leseglede. I intervjuer har han poengtert, gang på gang, at det viktige er at barna (les: mennesker) leser, ikke hva det er de leser. Vi voksne skal ikke vite så vel hva som er god litteratur, vi skal respektere barns interesser og barns lesegleder. Det finnes en hundre år gammel litterær og bibliotekarisk diskusjon i dette, mellom de som først og fremst vil at barn skal lese, og de som vil at barn skal lese pedagogisk.

Jeg skal ikke gå dypt inn i den pedagogiske diskusjonen her. Det fortjener sin helt egen post. Det jeg derimot skal er å tilstå noe jeg skammer meg litt over: jeg mistet gangsynet en stund. Uten å merke det selv gikk jeg meg vill. Det måtte en australsk forfatter av "enkel" barnelitteratur til før jeg skulle finne veien igjen.

Jeg er nemlig på Neil Gaimans side i dette, med hele mitt hjerte. Det viktige er at folk leser, og at de opplever litteraturen som sin egen. Hvis den ikke treffer meg, er det sannsynligvis fordi jeg ikke er målgruppen. Jeg har vært stolt av, og jeg har stolt på! at jeg respekterte folks leseglede. Så mange litteraturvitere fnyser av formellitteratur av type påskekrim, og enda mer av Dan Browns "Da Vinci-koden". Jeg har tenkt "så bra! Så BRA at folk leser, at folk leser noe som utfordrer tankene deres samtidig som de får en en flott leseopplevelse." Jeg har pleid å si at jeg kanskje ikke synes Twilight-bøkene er fantastisk godt skrevet eller banebrytende poesi, men at jeg til den riktige eleven kan anbefale det varmt og helt oppriktig. (Jeg personlig har tross alt lest dem, med store glede.) Og jeg har tenkt at barn skal lese det som passer dem.

Sannsynligvis har meningene mine opphav i litteraturstudiene mine, i barnelitteraturteorien. Et av de viktigste aspektene ved barnelitteratur er det paradoksale ved at de er skrevet av voksne, utgitt i et voksent forlag og solgt av voksne til voksne... men tiltenkt barn. Det stiller utrolig store krav til alle voksne involverte, fordi det krever enda større respekt og bevissthet for den egentlige målgruppen. Ikke alle har den bevisstheten, eller enda verre, den respekten. Noen tror at det er lett å skrive bøker for barn. Noen tenker at fordi litteraturen som regel er mer formelbasert, er den mindre kreativ. Litteraturen har ikke de samme kvalitetene som store mursteiner av voksenromaner, med andre ord har den ikke god kvalitet. Dette blir ikke alltid sagt høyt, men du ser det likevel: du ser det i forskningstradisjonen, i publikasjoner, du ser det i omtalen av forfattere av barnelitteratur, du ser det i bokanmeldelser. Du ser det i det som sies og det som forblir usagt.

For meg har det derfor vært ekstra viktig å huske dette: huske hvem jeg er bibliotekar for. Jeg ville aldri bli en sånn voksen som glemte hvordan det var å være barn, jeg ville være en sånn voksen som så barn inn i øynene og husket hvordan det var å være femti cm høy.  Og jeg skulle aldri, aldri bli en sånn voksen som var overlegen og uinteressert i den litteraturen som barna likte. Jeg skulle heller finne ut hva det var de likte, komme dem i møte, lære av dem.

For noen dager siden var jeg på besøk hos Font forlag. (De har forresten nydelige lokaler. Alle forlag burde ha sekskantede rom, skrått tregulv og bokhyller fra gulv til tak.) Det var her jeg oppdaget det, dette jeg kjente i brystet: jeg var gått vill. Kanskje har jeg gått for lenge uten en skikkelig faglig diskusjon om litteraturen, det var gått rust i hverdagen min. En eller annen gang har jeg mistet elevene mine av syne, jeg mistet lesegleden deres av syne. Litt, i alle fall. Ikke så mye at det merkes, tror jeg. Håper jeg. Bare av meg, denne ene kvelden, da en annen forfatter forteller om hvorfor han skriver bøker som han gjør.  Andy Griffiths forteller at han prøver å huske hva som var morsomt som barn, han prøver å se potensialet i barns perspektiv. Det er så riktig, alt han sier. Det er så veldig riktig, så veldig viktig.

Andy Griffiths er en australsk barnebokforfatter som er mest kjent for serien "Gutta i trehuset" (med diverse etasjer. For hver bok vokser trehuset med tretten etasjer. I dag er huset på 78 etasjer, men det blir høyere.) Bøkene er utgitt av Fontini forlag, og de er veldig populære. De er også veldig lettleste, enda de tilsynelatende er store. Bøkene er et samarbeidsprosjekt med illustratøren Terry Denton (og etter hvert konen til Andy Griffiths, Jill Griffiths.) Hver bok er på flere hundre sider, men de fleste sidene er dominert av intrikate illustrasjoner og lite tekst.  Og jeg har lånt ut bøkene hans i snart to år. De går som varmt hvetebrød, som vanndråper på glovarm stekeplate. Elevene har fortalt meg at de er hysterisk morsomme, at de er lette å lese. I begynnelsen var jeg bare glad for det. Jeg så hvem som leste: de som ellers ikke leser, de som ellers synes at bøker er noe herk. De plukker opp bøkene hans og ler seg gjennom tohundre sider. De leser bøkene hans om og om og om igjen, til de kan bøkene utenat. I begynnelsen var jeg bare glad for det. Men så skjedde det noe, jeg vet ikke når. En eller annen gang ble jeg lei. En eller annen gang glemte jeg dette: jeg glemte å ha respekt for at noen synes lesing er slitsomt. Jeg glemte å ha respekt for barns perspektiv. "De er for enkle", tenkte jeg. "Må jeg finne den frem til deg, må jeg? Du har lest den femti ganger før, har du ikke? Og det er jo nesten bare bilder! Det er jo nesten ingen tekst, du leser det ferdig på null komma niks. Må du alltid lese dette som har tekst i "håndskrift" og baserer seg på platt humor, kan du ikke lese noe med Times New Roman og substans?"

Shame on you, Engeline! Shame, shame, shame on you. 

For denne kvelden minner Andy Griffiths meg på noen viktige ting. Han minner meg på at barns perspektiv er verdt noe, og at når de forteller meg at "Gutta i trehuset" er fantastisk, betyr det at jeg burde lese den og se etter det fantastiske. Jeg har gjort samme feil som det jeg har anklaget barn for: jeg har bladd i en bok, men ikke faktisk lest i den. Jeg ble kjepphøy og tenkte at det var "enkel" litteratur, bare fordi den var lett tilgjengelig for barn som hater bokstaver. De er jo ikke enkle, ikke i den forstanden jeg tenkte. Tvert i mot er de gjennomtenkte. Hver strek, hvert ord, er nøye valgt og med en pedagogisk hensikt. Det er jeg som er korttenkt og arrogant. Det skal være lett å lese. Tekst og bilde skal dra deg inn. Han viste oss en bokside med en linje og en stige. "Du ser stigen først", sa han. "Du ser stigen før du leser setningen, og setningen sier "Bli med opp, da vel" For vi skal huske at for noen barn er hvert ord arbeid. Hvert ord i en setning er jobb. For oss, vi som sitter her, forfattere, forleggere, bibliotekarer, for oss er det lett å lese. Det gjelder ikke alle. Disse bøkene er utformet slik at det skal bli lettere."

Han refererer til Roald Dahl og hans evne til å våge det brutale, det groteske, i sine barnebøker. Han viser til at barn jo vet forskjellen på fiksjon og realitet, vi som voksne skal ikke undervurdere barna. Og vi skal sette pris på det ukompliserte, og vi skal, (dette er det jeg som legger til) vi skal også anerkjenne snart-tenåringers behov for lettlest, ukomplisert litteratur som tar dem tilbake til fjoråret, som var mindre komplisert enn dette.

Mye av det Andy Griffiths snakket om denne kvelden minner mye om det Neil Gaiman sier i intervjuer. Men Andy Griffiths har i tillegg jobbet som lærer, og han har greid det som jeg alltid har prøvd på. Han har faktisk sittet på gulvet med barna, hentet frem barnet i seg og beholdt respekten for dette perspektivet. Han henter det frem igjen i meg.

Litteratur har ikke aldersgrenser. Det burde jeg huske. Så nå ligger bøkene hans på nattbordet mitt, og jeg skal lese og le, og når jeg er ferdig med denne skal jeg låne med meg hjem noen av de andre superduper-populære, lettleste bøkene som elevene elsker. For jeg skal ikke være en sånn voksen som glemmer perspektivet, en sånn arrogant jævel som tror voksne vet bedre. Jeg skal nemlig være i stand til å se elevene mine rett i øynene, som jevnbyrdige.

Friday, November 25, 2016

Lykke for meg

Lykke for meg er tett knyttet til en kjæreste som elsker engelsk kjøkken og som foreslår fish and chips som luksusmat.  Lykken er en helg i London med han. 

Tuesday, November 8, 2016

Game over

Jeg tar det tilbake. Jeg våkner til dommedag likevel. Bye, World, Game over. Hvis Kjæresten skaffer et bomberom, flytter jeg dit.

Skjebnenatten! Skjebnenatten!


Det er så bittert kaldt på Østlandet for tiden. Kulden setter seg i fingrene og musklene mine, uansett hvor mye ull og termosokker jeg har på meg, uansett hvor mye varm te jeg drikker. I tillegg er det valgnatt i USA, og jeg kan ikke huske sist jeg var så nervøs for et valg. Det er mange, mange år siden jeg vurderte å holde valgvake, men i natt vurderer jeg å sitte våken og bite negler. Får USA den første kvinnelige presidenten? Det vil ikke spille stor rolle for amerikansk utenrikspolitikk, den er fæl fra før. Det vil bety noen flere kriger, kanskje litt verre levevilkår for de fattigste, litt mer penger til de rikeste. Kanskje kvinner vil få litt bedre forutsetninger, kanskje. Kjæresten og jeg har fulgt valgkampen gjennom komikeres dekning, for alt annet har vært litt for skremmende.

Når jeg snakker med venner virker alternativet som tegn på dommedag, en orange dystopi. Det er fristende å sitere Mummitrollets pappa fra Farlig midsommar: Skjebnenatten! Skjebnenatten! Vi snakker om å skaffe oss bomberom på landet, men for å være helt ærlig, jeg tror at vi kommer til å se tilbake på denne valgkampen og le av oss selv. Vi i Norge, vel og merke. Det kommer til å virke litt mindre som et dramatisk dommedagsscenario om et par år. Jeg ser på Donald Trump og husker en tid der vi var vettskremte ved tanken på en G. Bush Jr. ved makten, nå virker det som små rosiner. Jeg tror ikke dette er starten på Atomkrigen, jeg tror ikke verden går under i natt. Men jeg kommer fremdeles til å sjekke status før jeg legger meg.

Og i mellomtiden fryser jeg. Jeg pakker meg inn i ulltepper og rosa ullunderbukser, og jeg pakker meg selv rundt tekanner med kokende vann.