Kjære Shilan

Sist jeg så deg, var på en demonstrasjon i Oslo. Jeg ble så glad da jeg så ansiktet ditt der. Du skulle reise hjem samme kveld, men vi gikk på kafé, du og jeg, før toget ditt gikk.

Vi var først på vei inn på en fin resturant, der toppolitikere fra hele verden hadde tenkt å spise middag. I døråpningen feiget jeg ut, men du var full i dødsforakt. Du hadde tenkt å være en fargerik eksplosjon der blant de stive mennnene i dress, og du ville ha gitt dem et minne for livet. I stedet dro jeg oss på en kafé, der vi drakk kakao med krem. Det var en kald vinterkveld i Oslo, og du varmet meg mer enn kakaoen.
 Vi delte sorger og gleder, fortalte hverandre om hvordan livet behandlet oss for tiden. Jeg kom med dårlige nyheter. Jeg gjorde deg trist, sist jeg traff deg.

Det var ting jeg ikke sa til deg. Ting jeg burde sagt.

Jeg fortalte deg ikke at du var vakker. Jeg fortalte deg ikke at du var Halvdan Sivertsens sommerfugl, den fargerike og sterke personligheten som lyste opp gaten du gikk på.

Jeg sa ikke hvor mye du betydde for mitt politiske engasjement, den gangen jeg var sytten. Den gangen da vi skulle redde et asylmottak? Mennesker uten kontakter, mennesker uten noen form for makt over egne liv, kunne ta kontakt med deg. Du kastet deg inn i kampen, du ga alt du hadde og litt mer. Du ble for mange den ene personen de kunne gå til, den ene personen i et maktsystem som ville høre på dem, ville forstå deres situasjon og vite hva som kunne gjøres.
 Da jeg traff deg nå i vinter, fortalte jeg deg ikke hvor imponert jeg var over din livserfaring, av din styrke. Jeg fortalte deg ikke at pågangsmotet ditt, din vilje til å kjempe, stilte oss alle i skyggen. Jeg fortalte deg aldri hvor stolt jeg var over å kjenne deg.

Jeg sa ikke at du var den modigste revolusjonære personen jeg har truffet noen gang.

Jeg fortalte deg ikke at jeg beundret deg.

Jeg fortalte deg ikke at jeg var glad i deg.
Jeg tror i alle fall ikke at jeg fortalte deg det.
Kanskje fortalte jeg deg det, da vi ga hverandre den siste klemmen.

Jeg var det. Jeg var veldig glad i deg.

Shilan,  jeg skjønner ikke dette. Jeg skjønner ikke at når jeg reiser til Bergen i sommer, kommer jeg ikke til å støte på deg på gaten helt tilfeldig. Skal jeg ikke høre deg le den der rare latteren din igjen, eller høre den skjelmske røsten din? Du er så levende, Shilan. Du ler så lett, selvironisk og troskyldig på samme tid. Og du brenner så varmt, du engasjerer deg så det knitrer i luften rundt deg. Om noen skulle gå ut i flammer, måtte det nesten bli deg. Verden mistet noe umistelig i går. Du vil bli sårt savnet.

De dagene, du vet

Alle har de dagene. Alt går i feil retning. Verden gjør vondt på huden din, og egentlig orker du ingenting, men du har tusen ting å gjøre. Du trenger en klem, og hver klem hjelper i fem sekunder, men det blir aldri nok av dem til å drive dagen bort. Noen ganger har du ikke en gang noen som kan gi deg klemmen du trenger.

Det finnes mange pick-me-upsider. Du har sider med anonyme kjærlighetsbrev, med oppmuntrende post-it-lapper, du har katter som gjør rare krumspring og blogger som markedsfører seg med at de skal handle om de fine tingene i livet. Men ingen, ingen, har vært så søte som denne. Dette er nødt til å være  det varmeste stedet på hele Internett.  "I will find some other way to tell you you’re okay".

Min versjon av barkebåter

Mummimamma, i Farlig Midsommar, lager barkebåter til alle ungene hver sommer. Det er et sommertegn, og den første barkebåten gir hun alltid til den hun liker best. (Jada, jeg vet at forskjellsbehandling ikke er en fin ting. Men den første barkebåten gir hun alltid til sin eneste sønn Mummitrollet, og da synes jeg det er greit.) Hele den romanen er den fineste mummifortellingen jeg vet.

Farlig Midsommar åpner med at mummitrollet sitter ved et lite tjern og tenker på barkebåten han skal få. Hver gang jeg leser det, tenker jeg på mummimamma, som må synes det er uendelig fint å begynne på den første båten, fordi det er et sommertegn å bli glad av. Jeg kan ikke lage barkebåter, men jeg på et vis har kopiert ritualet hennes likevel. Hvert eneste år plukker jeg den første løvetannen jeg ser, og jeg gir den videre til den personen jeg liker best. Deretter gir jeg løvetann til alle jeg liker, som det faller seg, akkurat som Mummimamma, men den første løvetannen gir jeg vekk som en vennligsinnet gest for å fortelle at vedkommende gjør meg glad som våren. Noen vil kanskje påstå at løvetann er ugress, og at det er upraktisk å gi noen en småslapp grøftekantblomst, men de har ikke skjønt poesien som ligger i en løvetann. De har kanskje aldri truffet et ekte Løvetannbarn, eller kanskje de ikke får den våryre følelsen av det første gule hodet de ser. Jeg gir videre poesien.

Jeg fant den første nå i formiddag, men i år har jeg ingen å gi den til. Jeg er innestengt i en krok på soverommet mitt, der jeg prøver å skrive ferdig det jeg begynte på for tre år siden. Jeg gir den til meg selv, som oppmuntring. Jeg har hentet våren inn.

As come it will for a' that

Is there for honest poverty? 

(For a' that)

Is there for honest poverty
That hings his head, an a' that?
The coward slave, we pass him by -
We dare be poor for a' that!
For a' that, an a' that!
Our toils obscure, an a' that,
The rank is but the guinea's stamp,
The man's the gowd for a' that.

What though on hamely fare we dine,
Wear hodding grey, an a' that?
Gie fools their skills, and knaves their wine -
A man's a man for a' that.
For a' that, an a' that,
Their tinsel show, an a' that,
The honest man, tho e'er sae poor,
Is king o men for a' that.

Ye see yon birkie ca'd 'a laird,'
Wha struts, an stares, an a' that?
Tho hundreds worship at his word,
He's but a cuif for a' that.
For a' that, an a' that,
His ribband, star, an a' that,
The man o independent mind,
He looks an laughs at a' that.

A prince can mak a belted knight,
A marquis, duke, an a' that!
But an honest man's abune his might -
Guid faith, he mauna fa' that!
For a' that, an a' that,
Their dignities, an a' that,
The pith o sense an pride o worth,
Are higher rank than a' that.

Then let us pray that come it may
(As come it will for a' that,)
That Sense and Worth o'er a' the earth,
Shall bear the gree an a' that.
For a' that, an a' that,
It's coming yet for a' that,
That man to man, the world, o'er
Shall brithers be for a' that.

 

  (Robert Burns)

Se for meg april

Jeg lærte noe viktig om dagdrømming i vinter. Jeg lærte at når du skal dagdrømme, hjelper det ikke å forestille deg noe skikkelig fint som du drømmer om. Du må velge deg ut noe som er fint, men realistisk, og viktigst av alt: du må male det komplett med småfeil og troverdige konflikter. Glansbilder virker ikke, med mindre bildene du maler inkluderer morgengrettenhet og lange flyplasskøer.

Det er november, og jeg tror at livet mitt er over. Ikke som en hormonell tenåring tror at livet er ødelagt, men på ekte - jeg tror, helt på ekte, at jeg er døende. Jeg prøver å akseptere at jeg vil miste alle de relasjonene jeg er gladest i og istedet holdes fanget i et nettverk jeg ikke hører hjemme i, at livet mitt fremover vil handle om sykdom, stigmatisering og dødsangst, men det er ikke så lett. Jeg sørger, jeg er paranoid og jeg har en snikende anelse om at ingenting i livet mitt er ekte. Livet mitt er fiksjon, den verdenen jeg lever i er en kombinasjon av blekkbokstaver, papir og noens sadistiske fantasi, og hver gang jeg vurderer muligheten for at dette er en oppdiktet fortelling, blir jeg klar over hvor svimlende kompleks metadialogen min er - jeg reflekterer over at jeg reflekterer over at jeg er en del av en fortelling, dette er meta på meta og denne setningen i seg selv er et metaperspektiv på mitt metaperspektiv. Metadialogen endrer ikke det faktum at jeg er en bikarakter i en naturalistisk roman, bygget nøye opp etter reglene for den greske tragedien. Jeg er ikke engang hovedpersonen i tragedien, jeg er en av bikarakterene, men hamartia - det tragiske feilgrepet - er tilstede i fullt monn. Ett feilgrep - én tragisk handling - har ført til undergangen, og det finnes ingen frelse. Jeg har lest nok tragedier, nok romaner, til å vite at fortellinger som denne ikke ender godt.

Det er her mamma holder rundt meg og sier: Se for deg dette. 

"Det er april. Vi er på flyplassen, hele familien - broren din kommer slentrende, han bærer seg som en modell og ser på oss med et overbærende, lett ironisk smil. Din søster er en amerikansk filmstjerne, hun har mørke solbriller og hun stønner over oss - du og jeg - som uungåelig ser shabby ut ved siden av dem. Jeg er stresset og litt gretten, i alle fall til vi kommer oss inn på flyet. Da bestiller du sitronbrus, og vi synker ned i flysetet og følger med på flyvertens gjennomgang av sikkerhetsrutiner. Så spiser vi flymat (og vi to er kanskje de eneste i verden som liker flymat) og ser en film, og søskene dine krangler.
"Så kommer vi frem, og du kan ligge på en solseng hele dagen og la deg bake i tretti varmegrader. De eneste gangene du må reise deg, er når du skal drikke iskaffe fra Starbucks med din søster. Så går vi gjennom karibiske byer og opplever verden. Søsteren din vil på shopping, det vil ingen av oss andre. Din bror er mørk og lakonisk, men i virkeligheten smålykkelig. Havet er så blått, kjære deg, og strendene! Du kan drikke mer sitronbrus, med en liten paraply i, og om kvelden kler vi oss fint og spiser middag på resturant. Din søster surmuler litt, fordi hun ikke får spise Jarlsberg til alle måltider, men din bror er storfornøyd,  fordi vi spiser med sølvbestikk.
"Du er frisk, du er solbrent, du er glad og  alt er fint. "

Jeg trodde ikke på det, ikke da. En måned senere lettet trykket litt og verden fikk fast form igjen, bokstavene løste seg opp og ble til plastikk, treverk og blodomløp - og jeg kunne puste igjen, og jeg trodde at april faktisk ville komme. Men trass i at jeg brukte forestillingen om flyplassen regelmessig, skjønte jeg ikke at det kunne bli virkelighet. April, ja, men flyplass? Neppe.

Nå viser kalenderen april, og plutselig tror jeg. Jeg har vasket sommerkjolen, kjøpt solkrem og sandaler, farget håret lysere. Jeg har pakket, men jeg pakker på nytt, mens Bob Marley synger og jeg hoier i kor på rett sted. Og om noen dager reiser familien min og jeg til Karibien. April er her.

To A Mouse

Om enn kjælighetsdiktene til Robert Burns er hjerteskjærende og nydelige, og de sosialistiske diktene hans mektige og skarpe - jeg elsker dette diktet. Det er visstnok skrevet i november 1785, komponert nettopp i øyeblikket mens Rabbie sto over plogen. Det sies også at den lille musen ble reddet fra den sikre død fordi poeten stanset de andre fra å jage etter den.
For å gjøre det tristere: på dette tidspunktet hadde han nettopp mistet både faren sin og den seksten år gamle lillebroren. Det finnes en dypere mening her, som handler om frykten for fremtiden, om skyldfølelse, anger og hjertesorg, om  hvor truende en urettferdig verden kan være. Det finnes en dypere mening, men jeg personlig er så glad i den lille musen som står i grøftekanten og skjelver, mens Robert Burns ser ned på ham og sympatiserer.

To A Mouse, On Turning Her Up In Her Nest With The Plough

Wee, sleekit, cow'rin, tim'rous beastie,
O, what a panic's in thy breastie!
Thou need na start awa sae hasty,
Wi' bickering brattle!
I wad be laith to rin an' chase thee,
Wi' murd'ring pattle!

I'm truly sorry man's dominion,
Has broken nature's social union,
An' justifies that ill opinion,
Which makes thee startle
At me, thy poor, earth-born companion,
An' fellow-mortal!

I doubt na, whiles, but thou may thieve;
What then? poor beastie, thou maun live!
A daimen icker in a thrave
'S a sma' request;
I'll get a blessin wi' the lave,
An' never miss't!

Thy wee bit housie, too, in ruin!
It's silly wa's the win's are strewin!
An' naething, now, to big a new ane,
O' foggage green!
An' bleak December's winds ensuin,
Baith snell an' keen!

Thou saw the fields laid bare an' waste,
An' weary winter comin fast,
An' cozie here, beneath the blast,
Thou thought to dwell-
Till crash! the cruel coulter past
Out thro' thy cell.

That wee bit heap o' leaves an' stibble,
Has cost thee mony a weary nibble!
Now thou's turn'd out, for a' thy trouble,
But house or hald,
To thole the winter's sleety dribble,
An' cranreuch cauld!

But, Mousie, thou art no thy lane,
In proving foresight may be vain;
The best-laid schemes o' mice an 'men
Gang aft agley,
An'lea'e us nought but grief an' pain,
For promis'd joy!

Still thou art blest, compar'd wi' me
The present only toucheth thee:
But, Och! I backward cast my e'e.
On prospects drear!
An' forward, tho' I canna see,
I guess an' fear!

Rommet med bøker

I går visste jeg ikke at i dag var verdens poesidag. Hadde jeg visst det, skulle jeg ventet en dag med Robert leser Robert. Men  siden jeg ikke visste det, skal dere få et dikt som understreker forrige post i stedet:

  

POEM
MY LIBRARY

by Varda One

It's only a room with shelves and books,
but it's far more magical than it looks

It's a jet on which I soar
to lands that exist no more.

Or a key with which I find
answers to questions crowding my mind.

Building my habit of learning and growing,
asking and researching till I reach knowing.

Here, I've been a mermaid and an elf
I've even learned to be more myself.

I think that I shall never see
a place that's been more useful to me.

With encouraging kind friends with wit
Who tell me to dream big and never quit.

It's only a room with shelves and books,
but it's far more magical than it looks.