Saturday, April 9, 2016

Kvinne, Clue din kropp!



Jeg så ferdig siste sesong av "Orange is the New Black" for noen uker siden. En scene der festet seg i meg. Noen av de innsatte kvinnene hadde en diskusjon om underlivet sitt, og det kom frem at flere av kvinnene rett og slett ikke visste hvordan deres eget underliv så ut. De hadde aldri sett et kvinnelig kjønnsorgan, hadde aldri lært skikkelig om sin egen kropp. Det er selvsagt transen som kan fortelle dem at de har tre åpninger og hva de tre er til, og det er hun som låner bort et speil slik at de kan se selv. I hele episoden skrever kvinnene over et lommespeil, mens de i godt voksen alder oppdager hvordan deres egne kropper ser ut.

Når du tenker på hvor nøye og vitenskapelig seksualundervisningen i USA er i enkelte stater, tror jeg faktisk dette er en troverdig scene, og det er litt skremmende. Selv vokste jeg opp i Norge, med en litt grundigere seksualundervisning på skolen, men vel så viktig var det at jeg vokste opp med en feministmamma. Jeg ble faktisk gitt et speil og fikk beskjed om å bli kjent med kroppen min, ganske tidlig.

Jeg sto over speilet og tenkte noe sånt som "herregud, så stygt." Det har jeg aldri sagt til noen, mest av alt fordi jeg utmerket godt skjønte at jeg trengte å lære om min egen kropp. Det er ikke uten grunn at håndboken "Kvinde, kend din krop" som kom ut i Danmark i 1975, boken som for første gang ga ut allmenninformasjon om nettopp kvinnekroppen, i dag kalles en feministbibel. Og egentlig er det ganske absurd - og ikke minst betegnende på det patriakalske samfunnet - at ikke kvinner lærer mer om kroppen sin. Hvor viktig det er, dette med å kjenne sin egen kropp, har jeg skjønt mye mer etter at jeg fikk en smart telefon. For en ting er å vite hvordan kjønnsorganet ditt ser ut, ikke slik det fremstilles i glattbarbert glanspapirversjon, men i blodig virkelighet. Men kroppene våre! De menstruerende kroppene våre, de gjennomgår hormonelle forandringer hver bidige måned. Jeg vet ikke med deg, du kvinnelige, menstruerende leser, men hadde du grundig seksualundervisning som omhandlet hvordan menstruasjonen påvirket kroppen din, utover krampene i livmoren din?

Lærte du om hvordan menstruasjonssyklusen din, ikke bare de dagene du blør, men hele syklusen, kan påvirke ikke bare humøret ditt, men fordøyelsen din, energinivået ditt, søvnmønsteret ditt, sexlysten din, blant andre ting? Hver eneste måned? I mitt tilfelle tror jeg det ble nevnt at det kan påvirke humøret ditt, PMS er mildt sagt ganske kjent. Faktisk gjelder det omtrent 80 % av alle kvinner, ifølge Norsk Helseinformatikk. Krampene var nesten selvforklarende, og kvisene uungåelige. Men resten?

Da jeg fikk smarttelefon var det en ting jeg visste at jeg skulle ha. Jeg skulle ha en "Period Tracker", en app som kunne hjelpe meg å holde oversikt over syklusen min. Første gang jeg hørte om denne typen app var på et busstopp i Oslo, en av mine beste venner hadde vært på besøk og hun fortalte meg at hun hadde kontroll på pms-dagene sine på denne måten. Muligheten for det var et av de sterkeste argumentene for en smarttelefon jeg hadde hørt, parallelt med muligheten for GPS. Nå hadde jeg sjansen, og etter tips falt jeg på appen Clue. I løpet av noen timer var jeg falt for den også. Fullstendig. Den er fantastisk, på så mange måter.

Designet først, for det er minst viktig: Den har nøytrale symboler som gjør at jeg slipper blomster, bier og rosa, kvalmt prinsesseføleri. Designet her er nøkternt og kunnskapsorientert, men med humoristiske vinklinger .

Det er viktigere hva denne appen kan gjøre for min kjennskap til egen kropp. Den hjelper meg til å få en slags oversikt, den beregner syklusen min for meg slik at jeg kan vite litt mer om hva jeg kan vente meg av kroppen min neste uke. Hadde jeg villet, kunne jeg brukt den til å planlegge graviditet. Ikke at det er så relevant for meg, men jeg har bruk for det den kan fortelle meg. Nesten like viktig som at den kan si "Nå blir du høyst sannsynlig lei deg, engstelig og utslitt et par dager" eller "husk å pakke med deg menskoppen din i dag" og dermed gjøre livet mitt ganske mye lettere, har akkurat denne appen også store mengder informasjon. For hvert spørsmål den stiller meg, kan jeg også få vite hvorfor den spør meg om fordøyelsen min, energinivået mitt, hvor sosial jeg kjenner meg akkurat i dag. Den forklarer med enkle ord hvilke stoffer som påvirker hvilke ting i kroppen min, hva som skjer og hva jeg kan gjøre for å minske eventuelle plager. "Your body is not a clock!" formaner den meg også om, slik at jeg ikke skal ta all informasjonen som en standardoppskrift, men snarere bli kjent med meg selv.

Hver gang jeg skriver inn dagens informasjon om kroppen min, blir jeg slått av hvor viktig dette er. Alle menstruerende kvinner burde gjøre dette, for det gir grunnleggende kunnskaper om kvinnekroppen. Jenter burde lære å se etter dette, få en Clue-konto, eller tilsvarende, den dagen de får sin første menstruasjon. På fire måneder har Clue gitt meg mer kunnskap om min egen kropp enn jeg har fått i hele mitt voksne liv.



Wednesday, February 10, 2016

Hunden sprinter til badet hver gang

Jeg har alltid likt å vaske klær. I vaskemaskin, vel og merke. Kanskje er det fordi jeg liker hvordan klærne ryddes i bunker, for så å la teknologien ta over. Kanskje er det fordi jeg har minner fra barndommen, min mor som nynnet mens hun la sammen klær, mens vaskemaskinen dunket rytmisk godnattmusikk i bakgrunnen. Kanskje er det genetisk, for så vidt jeg har skjønt liker hun også å vaske klær.

Men for snart tre uker siden sa vaskemaskinen min stopp. Det vil si, den sa ikke så mye stopp, som den begynte å lukte. Midt i søndagsvasken, med alle mine svarte klær i magen, begynte den å utsondre en mindre delikat lukt av brent gummi og metall. Temperaturen steg, både hos den og hos meg, som ble kjempenervøs. Maskinen brenner! (Det gjorde den ikke, men den luktet sånn.) Jeg så for meg det ene skrekkscenarioet etter det andre, sinte huseiere og et forkullet bad og strømmen gått i hele det pene nabolaget jeg bor i. Med litt hjelp fikk jeg tømt maskinen for vann og klær, og deretter ble badet mitt stående til lufting. Jeg ble lovet ny vaskemaskin.

Det gikk to uker. Klærne mine begynte å hope seg opp, for det gjør de når det går to uker uten at du får vasket klær, spesielt når du ikke var ferdig med vasken fra forrige gang. Jeg fant frem klær som ellers ikke egner seg for januar. Og så: huseierne kom bærende med vaskemaskin. 
Som erfaren, blakk student har jeg selvsagt opplevd dette før, dette at jeg har leid en hybel med en gammel, trøtt vaskemaskin som til slutt sluttet å virke. Den gangen fikk jeg huseiernes gamle vaskemaskin, og den skurret og knakte seg gjennom resten av leieperioden. Men den vaskemaskinen jeg fikk nå! Dere skal se! Bokstavelig talt, dere må se dette.

Dette er en ny, fancy maskin. Jeg har aldri hatt en så fancy vaskemaskin før. Jeg liker den, men hunden elsker den. For hunden elsker alle tekniske ting som lager litt lyd, det være seg barbermaskin, videokamera eller telefoner. Så da kan dere forestille dere reaksjonen på den nye vaskemaskinens varsel hver gang en vask er ferdig:

video



Friday, January 22, 2016

Et liv med tatouazophobia

Det har et navn! Kjæresten gir meg så mye kjærlighet, men av og til gir han meg språk også. Som samtalen der jeg får ord å sette på min barndoms... nei, mitt livs store angst. Jeg har vel i underbevisstheten skjønt at det er en fobi jeg har, men ved å lære ordet tatouazophobia kunne jeg oppdage at mine reaksjoner faktisk har selskap av andres.

Se dette for deg, kjære leser: Engeline, fire eller fem år. Jeg har kort, lyst hår og skrå melketenner. Jeg er ikke en gang blitt storesøster ennå, tenk det! Hvordan fikk jeg vite om dette fenomenet som skal til å skremme meg sånn? Jeg vet ikke. Jeg kan ikke huske situasjonen hvor jeg fikk vite at det fantes. Så jeg noen med tegninger på armen, spurte jeg moren min om en forklaring? Fortalte noen meg at det gikk an å risse inn tegninger og mønstre i huden som aldri gikk bort igjen? Aldri. Det var mulig å male ting på huden, på en magisk voksenmåte, og det ville aldri, aldri, aldri gå vekk, uansett hvor mye du vasket eller skrubbet eller skrapte. Det var evig. Og dette var det mest forferdelige som fantes i hele verden, kanskje bortsett fra dødsstraff.

En ting er at jeg ble redd der og da. Men angsten ga seg ikke. I kroppen min vokste det frem en kjempeskrekk. Særlig ille var det når jeg skulle legge meg, når lyset var slukket og mamma hadde sagt god natt: da kom de. De store, navnløse de kom med nåler, og i nålene var det maling, og hvis de stakk meg ville det aldri gå bort. Jeg kunne aldri angre meg, og hvis de tvang meg ville jeg være merket for alltid. Jeg kunne finne på å krype under dynen og gråte av angst. 
Visste jeg at det var irrasjonelt å være redd for navnløse "de", som skulle tvangstatovere meg? Så klart. Selv fire år gamle meg visste, et sted i hodet, at jeg aldri ville bli tatovert med mindre jeg ville (og det ville jeg ikke, aldri, aldri, aldri.). Men skrekkbildet var der likevel, som angsten for et spøkelse under sengen. Og angsten gjaldt ikke meg alene, for hva med de som frivillig tatoverte seg? Hva med dem, hvis de angret seg? Det verket i meg ved tanken på at noen kunne ha fått evige ting på huden, og så en dag kanskje angret seg og det var for sent å gjøre noe med. Det var evig, uforanderlig, og det var uutholdelig. Bare tanken ga meg klump i magen og vondt i halsen.

Jeg husker det som søvnløse netter der jeg vred på meg og var forferdelig redd, og fordi det var så irrasjonelt var det også helt umulig å få bukt med. Og ikke kunne jeg enkelt fortelle noen om det heller.
Det var min mor som kom med en løsning. Hun hørte meg gråte og kom for å inspisere.
"Hva er det, ungen min?" sa mammaen min.
"Jeg er redd! Tenk hvis noen tatoverer meg, og det går aldri bort! Tenk hvis noen tatoverer seg og angrer seg og det går aldri bort!"
"Men", sa mammaen min. "Det finnes en måte. Du vet at jeg har fjernet en føflekk her?" Ja, jeg visste det. Hun har et lite arr. "Hvis tatoveringen er liten, går det an å fjerne den på samme måte som føflekken" sa mammaen min.
Og med de ordene var det som om litt av knuten i meg løste seg opp. Det var ikke fullt så endelig likevel, det gikk an å angre seg. Kanskje fikk personen små, rosa arr, men selve tegningen var borte for godt. Jeg kunne leve i en verden hvor tatoveringer kunne fjernes med makt.
Etter det brukte jeg dette som våpen: hver gang skrekken kom over meg, holdt jeg fast i tanken på at en kunne operere tatoveringer bort. Hvis noen tvangstatoverte meg i mine skrekktanker, så fjernet jeg den hos legen etterpå. Jeg nektet meg selv å tenke på hva som ville skje hvis tatoveringen var for stor.

Det er synd å si at jeg vokste det av meg, for det gjorde jeg ikke. Jeg fikk kontroll, ja. Synet av andres tatoveringer kan fremdeles gi meg ubehag, men ikke mer enn at jeg kan dekke over det.Folk er jo stolte av tatoveringene sine, hvordan kan jeg da vise at det fyller meg med redsel? Det er jo kule folk jeg kjenner, og de har ønsket dette permanente, dette som for meg er avsindig skremmende. Noen har til og med jobbet i årevis med sine tatoveringer, bygget dem opp. Jeg har lært meg til å ikke tenke over det når jeg treffer dem, lært meg til å skru av den delen av meg som grøsser dypt og inderlig. I en periode vurderte jeg til og med å skaffe meg en tatovering, en bitteliten en, ved håndleddet. Det var litt på grunn av budskapet og litt fordi jeg ville vise meg selv at jeg var over dette ubegripelige ubehaget. Jeg skrev "S E P"  akkurat ved skjorteermet og tenkte at det sikkert hadde vært kult å... ha... ha det so... men nei. Så snart jeg hadde tenkt tanken, var jeg småkvalm og jeg hadde lyst til å gå på et bad og skrubbe huden min rå og rosa for å være sikker på at det ikke var noe der. Det kan være så kult motiv det bare vil, det gjør meg kvalm.

Så nå forteller jeg Kjæresten min denne rare angsten, om den gangen jeg var liten og redd for håndtørkere på offentlige toaletter, dødsstraff og tatoveringer. "Det er sikkert en slags fobi", sier jeg, og i løpet av fem sekunder har han gitt meg ordet. Og ordet, gjennom Google, presenterer meg for andre mennesker som har tenkt og følt akkurat det samme som meg. Definisjon: "Frykten for tatoveringer, eller å bli tvangstatovert, der angsten bunner i at det er permanent". En fun fact: Taylor Swift og jeg har tatouazophobia til felles.

Monday, January 11, 2016

En sommerkveld i 2008


Jeg har fått jobb! Jeg har en fantastisk jobb. Jeg leser inn lydbøker, skolemateriell for barneskolen, og jeg nyter det. Det er første gang jeg har en jobb jeg er stolt av, en jobb jeg finner mening i. Og denne kvelden er det sommeravslutning. De fleste kollegaene tar sommerferie. Ikke jeg, så klart. Jeg er student og har tenkt å jobbe i alle fall noen timer denne sommeren. Men selv oss innlesere, noen av oss kveldsarbeidere som kommer rett etter forelesninger, er invitert til grillfest. Noen har svære griller og enorme mengder fantastisk grillmat. Det lukter grillmat over hele plassen.

Jeg sitter sammen med noen av de nærmeste kollegaene, de som leser inn andre skolebøker parallelt med meg. Ved siden av oss igjen sitter to veldig beduggede kvinner som, når de oppdager at jeg er fra Bergen, forteller høylytt og langdrygt at det verste de vet er bergensere som ønsker dem "god morgen". (Gjett om de hadde fylleangst dagen etter.) Fylleangst har jeg også, enda det er ren brus i glasset mitt. Det er egentlig forferdelig skummelt å være her, det var så vidt jeg våget. Fremmede mennesker, store alkoholmengder, lille meg? Men dette er en sånn sommerkveld i juni der det allerede har rukket å bli litt varmt, selv i trøndelag. Det er virkelig sommer, jeg kjenner det i kroppen. Det er en sånn junikveld der ting er fint. Sosial angst og rusrelaterte traumer be damned: jobben er fantastisk, og det er sommeravslutning!

Sjefen min er der også. Og sjefen min er noe av det kuleste jeg vet. Hun er småbarnsmamma, hun har rå sans for humor og hun kan alt som er verdt å vite om god musikk. Hun er mer enn god på litteratur (bare se her!) og desidert byens beste DJ, god nok til at selv mine venner visste hvem hun var lenge før jeg fikk jobben. Hun styrer selvsagt spillelisten denne sommerkvelden.

Hun forteller anekdoter om konserter hun har vært på, og musikken er sommerlig og varm. Så setter hun på en sang som jeg hadde glemt.

Husk dette: jeg er knapt fylt 21. Min musikkverden er fremdeles ikke fullt utviklet, men den vokser denne kvelden. For hun setter på Life on Mars med David Bowie, og mens musikken fyller luften fylles jeg av minner. Små minner. Ordløse minner. Radiominner, navnløse barndomsminner, øyeblikk jeg ikke kan fange, men som jeg husker nå. Rundt meg snakker alle om at Hunky Dory er et fantastisk album, men jeg er litt fortapt i egen verden disse tre minuttene. Ingen legger merke til at hjertet mitt er i klem. Jeg hadde glemt hvor fin den sangen var, men nå husker jeg det og jeg vet at etter i kveld vil den nok for alltid være en sommersang for meg.

Jeg hadde strengt talt glemt hele David Bowie, men nå husker jeg. Og jeg graver frem gamle plater. Rett skal være rett, jeg ripper mange fra byens bibliotek. Dette er en varm, solrik og ganske ensom sommer. Det er først fem måneder senere at jeg blir erklært alvorlig syk, men de nærmeste vennene mine ser tegn allerede nå. Jeg treffer nesten ingen andre, men på gode dager jobber jeg og går lange turer i solskinnet. Jeg hører David Bowie i øretelefoner mens jeg går, og mens jeg sitter på bussen til og fra jobb. Som den bergenseren jeg er, er dette den mest solfylte sommeren jeg har hatt siden jeg var ti.

Sjefen min vet neppe hva hun satt i gang den sommerkvelden. Hvordan kan hun vite at min mor og jeg spilte Bowie rundt midnatt på en europeisk motorvei, nettopp når vi nesten kolliderer og jeg tror vi skal dø? På grunn av den sommerkvelden i 2008. David Bowie er en sånn legende at det er pinlig å huske en tid der han ikke gjorde seg bemerket i  spillelisten, men det gjorde han ikke før denne sommerkvelden.