Jeg får ikke sove, og Don't leave the light on fikk meg på sporet igjen. Jeg fordyper meg i skotske lyrikere som spiller åtte instrument hver og korer hele tiden. Jeg fordyper meg i Belle & Sebastian.
Belle & Sebastian har flere gjennomgangskarakterer, det vil si en figur som vender tilbake i forskjellige låter. Figurene deres er komplekse, kreative og skildret med hundre prosent varm, ronisk distanse. Den første Belle & Sebastianlåten jeg hørte, Beautiful, introduserer hun som sannsynligvis også er min favorittkarakter: Lisa.
I Beautiful er Lisa en ung jente som holder på å bli blind, og i stedet for å følge alle legenes gode råd, kastder hun seg ut i livet, ut i alle ting hun kan tenke på. Lisa er vakker, men lettere sprø, sangen er hennes egen. Den sangen jeg skal presentere her, handler om kjæresten hennes, Chelsea. Dette er sangen til alle de forskjellige jentene som har kontaktet meg i løpet av det seneste året, med historier om hvordan forskjellige mennesker har vært stygge mot dem uten at de helt har vært i stand til å forsvare seg - hvorpå de reagerer med vekselsvis sinne og sorg - og under det hele er det morgener der en lurer sterkt på om en ikke er i ferd med å miste grepet. She's losing it er sangen om Chelsea, og om hvordan hun treffer Lisa, men det er også sangen om alle disse jentene - meg selv inkludert. The girls have a lot to be mad about.
Lisa knows a girl who's been abused
It changed her philosophy in '82
She's always looking for a fight
She keeps the neighbours up all night
I go to her when I'm feeling slack
The girl's using me as a punching bag
I think that I could help her out
But the girl's got a lot to be mad about
But in the first moment of her waking up
She knows she's losing it, yeah she's losing it
When the first cup of coffee tastes like washing up
She knows she's losing it, yeah she's losing
Yeah she's losing it
Lisa met Chelsea at the knocking school
Chelsea didn't feel like following the rules
So they left the place for another school
Where the boys go with boys and the girls with girls
Chelsea was the one who's been abused
It changed her philosophy in '82
She says, "Inch for inch and pound for pound"
Who needs boys when there's Lisa round?">
But in the first moment of her waking up
She knows she's losing it, yeah she's losing it
When the first cup of coffee tastes like washing up
She knows she's losing it, yeah she's losing it
She goes to the mirror to put on her stuff
She knows she's losing it, oh yeah she's losing it
When she doesn't speak to anyone till four 0' clock
She knows she's losing it, yeah she's losing it
Oh yeah she's losing it
Saturday, November 7, 2009
Før jeg skrur av lyset, del 2
Der Belle & Sebastianlåten under er mørk, men grusomt ærlig, er denne en slags blanding av resignasjon og gjenkjennelse, og av varme rett før leggetid. Joan Armatrading er er av Englands stiligste vokalister, og jeg skulle ønske jeg hadde funnet et godt liveklipp av henne også, men alle liveklippene på youtube er uten strykere - og hva er en sang uten fiolin og cello?
Stemmen hennes er fantastisk, og hun har så mange perler at jeg har en egen spilleliste kalt Joan og Joni. (som forresten også heter Joan, til mellomnavn.)
Jeg skulle finne en låt av den britiske Joan, og jeg måtte anstrenge meg. Helst skulle dere fått I Need you, fordi strykerarrangementet gir meg frysninger hver bidige gang, men den finnes ikke på youtube. Skulle dere få The Weakness in Me, som er den de fleste liker? Eller It could have been better? Everyday Boy? Save me?
Dere får den beste. Dette er et av de vakreste kjærlighetsdiktene jeg vet, og der Belle & Sebastian handler om perioden rett før noe knekker, handler denne låten om det motsatte. Dere får den sangen som handler om å skru av lyset.
Stemmen hennes er fantastisk, og hun har så mange perler at jeg har en egen spilleliste kalt Joan og Joni. (som forresten også heter Joan, til mellomnavn.)
Jeg skulle finne en låt av den britiske Joan, og jeg måtte anstrenge meg. Helst skulle dere fått I Need you, fordi strykerarrangementet gir meg frysninger hver bidige gang, men den finnes ikke på youtube. Skulle dere få The Weakness in Me, som er den de fleste liker? Eller It could have been better? Everyday Boy? Save me?
Dere får den beste. Dette er et av de vakreste kjærlighetsdiktene jeg vet, og der Belle & Sebastian handler om perioden rett før noe knekker, handler denne låten om det motsatte. Dere får den sangen som handler om å skru av lyset.
Før jeg skrur av lyset, del 1
Åh og åh og åh! Jeg skulle så gjerne vært på konsert med disse mange, mange menneskene. Jeg har egentlig konsertangst, som gjør at jeg bestandig feiger ut før konserter, men disse menneskene ville jeg gått på konsert til uten å blunke - og jeg ville kunnet alle låtene de spilte, uansett. Året før jeg flyttet til Trondheim, hadde de konsert på samfunnet - på bursdagen min. Jeg visste det ikke, så jeg hadde eksamen i stedet.
Noen andre var mer heldige enn jeg, i 2001. Don't leave the light on, baby.
Noen andre var mer heldige enn jeg, i 2001. Don't leave the light on, baby.
jeg har et vi
Jeg har følt meg som en særing, en frik, et vesen som aldri helt er som andre. Jada, jada, en vil gjerne føle seg spesiell, men en vil føle seg spesiell i et slags nettverk, en vil føle seg spesiell med en tilhørighet. Spør en hvilken som helst kulttype, og du finner at de vil skille seg ut, og markere gruppetilhørighet. Særhet i gruppe.
Problemet mitt er at jeg aldri har funnet gruppetilhørighet. Jeg var den sære jenten uten venner på barneskolen. Jeg var den merkelige jenten i de politiske organisasjonene jeg sniffet på, den merkelige jenten som aldri følte seg komfortabel med kleskode og som trass i jakkemerker aldri var som "de andre". Javisst, jeg vokste opp i nærheten av slum, så jeg fikk min dose gangstertilhørighet, med svart sminke og rundstjeling av butikkhyller, men jeg bodde ikke i slummen, jeg bodde i et hvitt rekkehus foreldrene mine ikke hadde råd til. Jeg byttet skole og fikk venner, men venner er ikke det samme som tilhørighet. Jeg var fremdeles merkelig, og etter hvert som tenårene trillet inn ble det mer og mer merkbart. Mindre smertefullt også, for som tenåring fant jeg en bitteliten gruppetilhørighet, i en gruppe bestående av to - men å være en litteraturinteressert avholds tenåring med røde tendenser setter deg automatisk utenfor ikke bare den almenne kretsen, men utenfor de aller fleste kretser. Du er sær hvis foretrekker bøker og moren din en fredag kveld, du er mer sær om du ikke sminker deg som tenåring, du er virkelig sær hvis du ikke drikker alkohol når du fyller atten. Jeg gikk ikke på fest, og hvis jeg gjorde det kjente jeg på dette rommet rundt meg, som sa "sær sær SæR!". En blir større, og jo eldre du blir jo mer får du kontroll over livet ditt, men jeg har aldri følt meg komfortabel på fest, på utesteder eller i tilsvarende situasjoner. Selv blant venner hører jeg ikke til der, jeg er ikke som de andre, og jeg må spille et slags skuespill, for jeg er samme alder og tilsynelatende fra samme kultur,så jeg burde høre til. Jeg trodde det var slik det skulle være, at dette var en uungåelig del av det å være så sær at jeg ikke virkelig passet inn noen steder. Jeg har valgt meg utesteder der jeg automatisk ikke passer helt inn, som homosteder, fordi jeg nettopp ved å ikke direkte passer inn passer inn likevel - jeg kan være meg selv der, for jeg passer ikke inn uansett. Presset forsvinner. Jeg går på fester til venner, og er anspent stort sett hele tiden, drikker brus og spiller skuespill, føler meg sær og særere, finner en person å snakke litteratur med og slapper litt mer av, men jeg hører ikke til. Jeg hørte aldri til i tenåringslivet. Jeg hører ikke til i studentlivet heller, ikke det studentlivet du tenker på som studentliv.
I kveld, derimot, skal jeg på fest. Jeg tror du kaller det fest, når mange studenter skal samles en lørdagskveld hos en av oss, og planen er å ha det kjekt sammen. Saken er at denne festen ikke er som de andre festene. Denne festen inneholder middag, hjemmebakte rundstykker og garantert mengder te. Denne festen er det planlagt høytlesning av de litterære verkene diverse mennesker måtte ha tatt med seg. Dette er ikke en fest som andre, for menneskene der er ikke som andre. Menneskene der er sære. Og vi er kanskje ikke en del av det kjente studentbildet, men vi er flere, folk som er sære på samme måte som meg, så det blir et "vi" og et "dem". Jeg har fått et "vi", der vi er sære på hver vår måte, men alle sammen er sære, og alle sammen liker vår setting. Jeg skal på fest i kveld, og på armen har jeg en stråkurv med nybakte rundstykker og en bok av Astrid Lindgren. Og jeg gleder meg masse, masse, masse.
Problemet mitt er at jeg aldri har funnet gruppetilhørighet. Jeg var den sære jenten uten venner på barneskolen. Jeg var den merkelige jenten i de politiske organisasjonene jeg sniffet på, den merkelige jenten som aldri følte seg komfortabel med kleskode og som trass i jakkemerker aldri var som "de andre". Javisst, jeg vokste opp i nærheten av slum, så jeg fikk min dose gangstertilhørighet, med svart sminke og rundstjeling av butikkhyller, men jeg bodde ikke i slummen, jeg bodde i et hvitt rekkehus foreldrene mine ikke hadde råd til. Jeg byttet skole og fikk venner, men venner er ikke det samme som tilhørighet. Jeg var fremdeles merkelig, og etter hvert som tenårene trillet inn ble det mer og mer merkbart. Mindre smertefullt også, for som tenåring fant jeg en bitteliten gruppetilhørighet, i en gruppe bestående av to - men å være en litteraturinteressert avholds tenåring med røde tendenser setter deg automatisk utenfor ikke bare den almenne kretsen, men utenfor de aller fleste kretser. Du er sær hvis foretrekker bøker og moren din en fredag kveld, du er mer sær om du ikke sminker deg som tenåring, du er virkelig sær hvis du ikke drikker alkohol når du fyller atten. Jeg gikk ikke på fest, og hvis jeg gjorde det kjente jeg på dette rommet rundt meg, som sa "sær sær SæR!". En blir større, og jo eldre du blir jo mer får du kontroll over livet ditt, men jeg har aldri følt meg komfortabel på fest, på utesteder eller i tilsvarende situasjoner. Selv blant venner hører jeg ikke til der, jeg er ikke som de andre, og jeg må spille et slags skuespill, for jeg er samme alder og tilsynelatende fra samme kultur,så jeg burde høre til. Jeg trodde det var slik det skulle være, at dette var en uungåelig del av det å være så sær at jeg ikke virkelig passet inn noen steder. Jeg har valgt meg utesteder der jeg automatisk ikke passer helt inn, som homosteder, fordi jeg nettopp ved å ikke direkte passer inn passer inn likevel - jeg kan være meg selv der, for jeg passer ikke inn uansett. Presset forsvinner. Jeg går på fester til venner, og er anspent stort sett hele tiden, drikker brus og spiller skuespill, føler meg sær og særere, finner en person å snakke litteratur med og slapper litt mer av, men jeg hører ikke til. Jeg hørte aldri til i tenåringslivet. Jeg hører ikke til i studentlivet heller, ikke det studentlivet du tenker på som studentliv.
I kveld, derimot, skal jeg på fest. Jeg tror du kaller det fest, når mange studenter skal samles en lørdagskveld hos en av oss, og planen er å ha det kjekt sammen. Saken er at denne festen ikke er som de andre festene. Denne festen inneholder middag, hjemmebakte rundstykker og garantert mengder te. Denne festen er det planlagt høytlesning av de litterære verkene diverse mennesker måtte ha tatt med seg. Dette er ikke en fest som andre, for menneskene der er ikke som andre. Menneskene der er sære. Og vi er kanskje ikke en del av det kjente studentbildet, men vi er flere, folk som er sære på samme måte som meg, så det blir et "vi" og et "dem". Jeg har fått et "vi", der vi er sære på hver vår måte, men alle sammen er sære, og alle sammen liker vår setting. Jeg skal på fest i kveld, og på armen har jeg en stråkurv med nybakte rundstykker og en bok av Astrid Lindgren. Og jeg gleder meg masse, masse, masse.
Thursday, October 29, 2009
Seks videoer uten mening.
Jeg leste The Woman Who Talked too Much, en blogg jeg leser med jevne mellomrom og som aldri feiler i å få meg til le høyt og hjertelig. Hun skriver intelligent om litteratur, film og privatliv, selvironisk og som sagt, morsomt. Og det skader ikke at hun planlegger å gifte seg med David Tennant, når han bare får vite hvem hun er?
I hvert fall, jeg leste bloggen hennes, og endte opp med å gå bakover blant postene hennes. Jeg endte opp på en post om nettopp Mr. Tennant, hvor hun sutret over at han var blitt syk, og derfor ikke ville være istand til å spille Hamlet som lovet. I "godbedring"gave postet hun Take Thats video Back For Good, for damen har uslåelig musikksmak og vett til å formidle det til hele verden. I et anfall av nostalgi, og fordi jeg ikke kunne huske hvordan denne slageren egentlig gikk, spilte jeg av youtubevideoen. Jeg angret ikke.
Jeg er født på slutten av åttitallet, og med andre ord oppvokst på nittitallet. Jeg er en del av boybandgenerasjonen. Jeg var målgruppen. Jeg vokste opp med plakater av Backstreet Boys. Jeg har danset tett, tett med en gutt jeg var oppover ørene forelsket i til Boyzone. Jeg ble for stor til Westlife og A1, men ettersom den andre målgruppen for boybandmusikk er mødrepå førti, fikk jeg min dose av dem også. Jeg har, med andre ord, sett og hørt en solid mengde boyband opp gjennom årene, og det er noe med musikk, det går aldri helt fra deg.
Nei, dette er ikke en bloggpost der jeg øser ut av meg om hvordan jeg egentlig, i all hemmelighet, er en boybandfanatiker som drømmer om Ronan Keating. Dette er en mer interessant post enn som så. For, sist jeg blogget om boyband, fikk jeg en artig kommentar. Direkte sitat: "er det berre meg, eller er det _ingen_ samanheng mellom tekst og video?"
Denne bloggposten utforsker noen kjente, kjære boybandslagere, de slagerne som umiddelbart meldte seg da jeg begynte å tenke på en slik post. Med hjelp fra Youtube har jeg funnet musikkvideoene, og ber dere studere dem nøye. Dersom du ønsker mindre lyd, kan du selvsagt skru av musikken, men jeg anbefaler å få med deg det første minuttet av hver sang - sangene er lite kreative, og ett minutt burde gi deg tilstrekkelig informasjon om hva sangen "handler om".
Jeg begynner med nettopp Take That, og Back for Good. Jeg ber dere legge merke til regnet, som visstnok var (er?) et klassisk, romantisk værforhold når det er snakk om tragisk, ulykkelig kjærlighet og tilgivelse. (Fire Bryllup og en gravferd, noen?)I hvert fall, dette er en av de aller, aller første noensinne. Legg merke til hovedvokalistens grimaser, en veldig (!) ung Robbie Williams i bakgrunnen og ikke minst de akrobatiske bevegelsene mot slutten - hva er det de holder på med?
Neste mann ut viser at jeg ikke har tenkt å holde meg til boybandsjangeren i det hele tatt, og jeg har ingen planer om å gjøre dette kronologisk. Neste ut er nemlig Bosson. Husker dere ham? Nei? Ingen?
Bosson var en suppeslager fra Sverige, med èn hit: One in a million.. Sangen i seg selv er på ingen måte minneverdig. Likevel er det en av de første sangene som popper opp i hodet mitt, når jeg skal lage en liste over suppemusikkvideoer. Refrenget går, overraskende nok, omtrent slik: You're one in a million! You're once in a lifetime! og blablabla. Poenget er at musikkvideoen faktisk har en historie, og hvilken historie det er!
Fattig arbeiderpike arbeider. Ung, kjekk mann inviterer henne til skjønnhetskonkurranse! Han synes hun er pen, men hun taper konkurransen. Han gir henne blomster og forteller henne - gjett tre ganger - riktig på første forsøk - You're one in a million! You're once in a lifetime! You made me discover all the stars above us! (Du er bra nok, selv om du tapte skjønnhetskonkurransen. Jeg elsker deg likevel.)
Den neste videoen er også en av mine favoritter. Norske A1 erobret verdensmarkedet med Everytime, men de var sent ute - de begynte i 1998 og brøt umerkelig opp i 2002. Dette er det norske bandet som gjorde den utilgivelige feilen å lage en låt som het Caught in the Middle - ærlig talt, norske gutter som skal lage såpemusikk, har ikke lov
til å lage en tekst som så lett kan omskrives av kåte tenåringsgutter. Tro dere meg, det var en sann, dårlig spøk i niende klasse.
Denne videoen er likevel ubetalelig. Jeg kommer bare ikke over ørkenen. Og Hun med stor H, på hesterygg i burka, med en eller annen eier på slep. Og den bittelille scenen med magedans! Midt i ørkenburkaland! Dette er orientalisme på sitt beste! Dette er bandet med en profilert FRPer i front.
Deretter hadde jeg tenkt å ta dere med på en reise gjennom Take fives I Give, men jeg innser at jeg jo faktisk liker dere lesere, og det ville være slemt. Jeg har alltid likt navnet deres, dog - "ta fem". (Tilfeldige gutter og lag et kunstig boyband.)
Jo, forresten. Se så små de er. Og se hvor hardt de prøver å være en av dem i videoene over. Det er direkte søtt, hvis du har lyden av.
Irene i Boyzone hadde stort sett kjedelige musikkvideoer. Det er også interessant hvordan de gjerne smuglet et lite kors eller tilsvarende inn i videoene, gode katolikker som de er. Dette er også et av de bandene som faktisk gir gjenlyd i mitt liv - jeg traff gutten som skulle være mitt livs elskede de neste tre årene i en alder av elleve, på en klassefest, til sanger av Boyzone. All that I need. Picture of You.. For ikke å forglemme - direkte blasfemi - Baby, Can I hold you. Hadde Tracy vært meg, ville jeg faktisk brukt copyrightretten likevel, akkurat der.
Helst skulle jeg postet No Matter What, for å understreke det lettere, men dog påtakelige orientalistiske preget, samt påpeke at vokalisten med tungegymnastikken i begynnelsen nettopp kvaltes i eget oppkast, på ferie med kjæresten sin. Samt at han brøt en masse tabu ved å gifte seg med nevnte kjæreste, som har penis. Det er stor sak, særlig hvis du er boybandhelt.
Dessverre er alle videoene fulle av den tidligere nevnte copyrightretten, og de som ikke er det er fulle av "RIP hulk hulk". Det er trist, for jeg liker gassballongtematikken. Selv om jeg ikke helt forstår den.
I stedet poster jeg If I let you go av irene i Westlife. Dette er en video helt uten damer, så vidt jeg har greid å se. I damenes sted finner en enorme mengder fargerike bannere, et og annet kors (det må være noe med irene) og helt enorme mengder bading i hav og bølgeskvulp. Bading med klærne på, og i store flokker - større flokker enn bare boybandet selv. En skulle tro at mengden bading med klær var et påskudd for å vise frem boybandkropper, men nei - klærne er irriterende tørre hele veien.
Selv jeg begynner å bli lei nå, så jeg avrunder her. Og hva er mer naturlig å avrunde med, enn mitt boyband? Backstreet Boys var stor da jeg var ni. Nick Carter, my heart was crying out for you! Og for min bror. Min seks år yngre bror elsket Get Down, og lærte seg dansen.
Backstreet Boys var eksperter på stoldans, improvisert tegnspråk og dårlig miming og de var direkte profesjonelle tragisk-ansiktsuttrykkere. Med tiden eksperimenterte de også med meningsfull tekst og video. The Call er noe så fantastisk som en boybandlåt om utroskap, bedre enn selv godeste Espen Lind/ Sway greide det. For ikke å glemme "Show me the meaning of Being Lonely", sangen som fikk hele verden til å spekulere, ettersom Brian (han med rødt hår, som var fetteren til han med lyst hår) hadde vært innlagt til hjerteoperasjon like før.
Hvor jeg hørte denne sangen først, vet jeg ikke. Jeg vet bare at dette var den sangen som traff meg hardest, og den sangen som gjorde at jeg ønsket meg hele albumet, og at den var spor nummer to på "Backstreet's Back"albumet. Den ga meg gåsehud i mange, mange måneder. Jeg var unnskyldt, jeg var bitteliten.
Grunnen til at sangen velges ut og havner her, har likevel ingenting med nostalgi å gjøre. Videoen er nemlig det aller beste eksempelet på tekst og film som ikke stemmer overens.
Hvis du har utvist tålmodighet nok til å henge med helt ned hit, og greier å dikte opp en sammenheng mellom "although loneliness has always been a friend of mine, I'm leaving my life in your hands. People say I'm crazy and that I am blind, risking it all in a glance. And how you got me blind is still a mystery, I can't get you out of my head! Don't care what is written in your history as long as you're here with me! I don't care who you are, where you're from, what you did - as long as you love me! og en video som later til å handle om en audition, føl deg fri til å dele den.
I hvert fall, jeg leste bloggen hennes, og endte opp med å gå bakover blant postene hennes. Jeg endte opp på en post om nettopp Mr. Tennant, hvor hun sutret over at han var blitt syk, og derfor ikke ville være istand til å spille Hamlet som lovet. I "godbedring"gave postet hun Take Thats video Back For Good, for damen har uslåelig musikksmak og vett til å formidle det til hele verden. I et anfall av nostalgi, og fordi jeg ikke kunne huske hvordan denne slageren egentlig gikk, spilte jeg av youtubevideoen. Jeg angret ikke.
Jeg er født på slutten av åttitallet, og med andre ord oppvokst på nittitallet. Jeg er en del av boybandgenerasjonen. Jeg var målgruppen. Jeg vokste opp med plakater av Backstreet Boys. Jeg har danset tett, tett med en gutt jeg var oppover ørene forelsket i til Boyzone. Jeg ble for stor til Westlife og A1, men ettersom den andre målgruppen for boybandmusikk er mødrepå førti, fikk jeg min dose av dem også. Jeg har, med andre ord, sett og hørt en solid mengde boyband opp gjennom årene, og det er noe med musikk, det går aldri helt fra deg.
Nei, dette er ikke en bloggpost der jeg øser ut av meg om hvordan jeg egentlig, i all hemmelighet, er en boybandfanatiker som drømmer om Ronan Keating. Dette er en mer interessant post enn som så. For, sist jeg blogget om boyband, fikk jeg en artig kommentar. Direkte sitat: "er det berre meg, eller er det _ingen_ samanheng mellom tekst og video?"
Denne bloggposten utforsker noen kjente, kjære boybandslagere, de slagerne som umiddelbart meldte seg da jeg begynte å tenke på en slik post. Med hjelp fra Youtube har jeg funnet musikkvideoene, og ber dere studere dem nøye. Dersom du ønsker mindre lyd, kan du selvsagt skru av musikken, men jeg anbefaler å få med deg det første minuttet av hver sang - sangene er lite kreative, og ett minutt burde gi deg tilstrekkelig informasjon om hva sangen "handler om".
Jeg begynner med nettopp Take That, og Back for Good. Jeg ber dere legge merke til regnet, som visstnok var (er?) et klassisk, romantisk værforhold når det er snakk om tragisk, ulykkelig kjærlighet og tilgivelse. (Fire Bryllup og en gravferd, noen?)I hvert fall, dette er en av de aller, aller første noensinne. Legg merke til hovedvokalistens grimaser, en veldig (!) ung Robbie Williams i bakgrunnen og ikke minst de akrobatiske bevegelsene mot slutten - hva er det de holder på med?
Neste mann ut viser at jeg ikke har tenkt å holde meg til boybandsjangeren i det hele tatt, og jeg har ingen planer om å gjøre dette kronologisk. Neste ut er nemlig Bosson. Husker dere ham? Nei? Ingen?
Bosson var en suppeslager fra Sverige, med èn hit: One in a million.. Sangen i seg selv er på ingen måte minneverdig. Likevel er det en av de første sangene som popper opp i hodet mitt, når jeg skal lage en liste over suppemusikkvideoer. Refrenget går, overraskende nok, omtrent slik: You're one in a million! You're once in a lifetime! og blablabla. Poenget er at musikkvideoen faktisk har en historie, og hvilken historie det er!
Fattig arbeiderpike arbeider. Ung, kjekk mann inviterer henne til skjønnhetskonkurranse! Han synes hun er pen, men hun taper konkurransen. Han gir henne blomster og forteller henne - gjett tre ganger - riktig på første forsøk - You're one in a million! You're once in a lifetime! You made me discover all the stars above us! (Du er bra nok, selv om du tapte skjønnhetskonkurransen. Jeg elsker deg likevel.)
Den neste videoen er også en av mine favoritter. Norske A1 erobret verdensmarkedet med Everytime, men de var sent ute - de begynte i 1998 og brøt umerkelig opp i 2002. Dette er det norske bandet som gjorde den utilgivelige feilen å lage en låt som het Caught in the Middle - ærlig talt, norske gutter som skal lage såpemusikk, har ikke lov
til å lage en tekst som så lett kan omskrives av kåte tenåringsgutter. Tro dere meg, det var en sann, dårlig spøk i niende klasse.
Denne videoen er likevel ubetalelig. Jeg kommer bare ikke over ørkenen. Og Hun med stor H, på hesterygg i burka, med en eller annen eier på slep. Og den bittelille scenen med magedans! Midt i ørkenburkaland! Dette er orientalisme på sitt beste! Dette er bandet med en profilert FRPer i front.
Deretter hadde jeg tenkt å ta dere med på en reise gjennom Take fives I Give, men jeg innser at jeg jo faktisk liker dere lesere, og det ville være slemt. Jeg har alltid likt navnet deres, dog - "ta fem". (Tilfeldige gutter og lag et kunstig boyband.)
Jo, forresten. Se så små de er. Og se hvor hardt de prøver å være en av dem i videoene over. Det er direkte søtt, hvis du har lyden av.
Irene i Boyzone hadde stort sett kjedelige musikkvideoer. Det er også interessant hvordan de gjerne smuglet et lite kors eller tilsvarende inn i videoene, gode katolikker som de er. Dette er også et av de bandene som faktisk gir gjenlyd i mitt liv - jeg traff gutten som skulle være mitt livs elskede de neste tre årene i en alder av elleve, på en klassefest, til sanger av Boyzone. All that I need. Picture of You.. For ikke å forglemme - direkte blasfemi - Baby, Can I hold you. Hadde Tracy vært meg, ville jeg faktisk brukt copyrightretten likevel, akkurat der.
Helst skulle jeg postet No Matter What, for å understreke det lettere, men dog påtakelige orientalistiske preget, samt påpeke at vokalisten med tungegymnastikken i begynnelsen nettopp kvaltes i eget oppkast, på ferie med kjæresten sin. Samt at han brøt en masse tabu ved å gifte seg med nevnte kjæreste, som har penis. Det er stor sak, særlig hvis du er boybandhelt.
Dessverre er alle videoene fulle av den tidligere nevnte copyrightretten, og de som ikke er det er fulle av "RIP hulk hulk". Det er trist, for jeg liker gassballongtematikken. Selv om jeg ikke helt forstår den.
I stedet poster jeg If I let you go av irene i Westlife. Dette er en video helt uten damer, så vidt jeg har greid å se. I damenes sted finner en enorme mengder fargerike bannere, et og annet kors (det må være noe med irene) og helt enorme mengder bading i hav og bølgeskvulp. Bading med klærne på, og i store flokker - større flokker enn bare boybandet selv. En skulle tro at mengden bading med klær var et påskudd for å vise frem boybandkropper, men nei - klærne er irriterende tørre hele veien.
Selv jeg begynner å bli lei nå, så jeg avrunder her. Og hva er mer naturlig å avrunde med, enn mitt boyband? Backstreet Boys var stor da jeg var ni. Nick Carter, my heart was crying out for you! Og for min bror. Min seks år yngre bror elsket Get Down, og lærte seg dansen.
Backstreet Boys var eksperter på stoldans, improvisert tegnspråk og dårlig miming og de var direkte profesjonelle tragisk-ansiktsuttrykkere. Med tiden eksperimenterte de også med meningsfull tekst og video. The Call er noe så fantastisk som en boybandlåt om utroskap, bedre enn selv godeste Espen Lind/ Sway greide det. For ikke å glemme "Show me the meaning of Being Lonely", sangen som fikk hele verden til å spekulere, ettersom Brian (han med rødt hår, som var fetteren til han med lyst hår) hadde vært innlagt til hjerteoperasjon like før.
Hvor jeg hørte denne sangen først, vet jeg ikke. Jeg vet bare at dette var den sangen som traff meg hardest, og den sangen som gjorde at jeg ønsket meg hele albumet, og at den var spor nummer to på "Backstreet's Back"albumet. Den ga meg gåsehud i mange, mange måneder. Jeg var unnskyldt, jeg var bitteliten.
Grunnen til at sangen velges ut og havner her, har likevel ingenting med nostalgi å gjøre. Videoen er nemlig det aller beste eksempelet på tekst og film som ikke stemmer overens.
Hvis du har utvist tålmodighet nok til å henge med helt ned hit, og greier å dikte opp en sammenheng mellom "although loneliness has always been a friend of mine, I'm leaving my life in your hands. People say I'm crazy and that I am blind, risking it all in a glance. And how you got me blind is still a mystery, I can't get you out of my head! Don't care what is written in your history as long as you're here with me! I don't care who you are, where you're from, what you did - as long as you love me! og en video som later til å handle om en audition, føl deg fri til å dele den.
Thursday, October 22, 2009
amerikansk indie tolker verdien av blåmerker og jordbær
Denne låten er blant det beste som sorterer rundt på spillelistene mine for tiden. Dessverre sier det mest om hva som ellers torturerer andres høflige ører resten av tiden. Heldigvis har jeg fra sikre kilder at frosne jordbær er et sjekketriks som fungerer.
Monday, September 21, 2009
Bekjentskaper
I dag har vært mer eller mindre personlig utviklende, og til tider ganske underholdende. Den daglige turen til stranden ga både spenning i hverdagen og, et nytt, sjarmerende bekjentskap, begge deler ubedt, uanmeldt og rettet mot meg.
La oss ta det siste først, det virkelig uvelkomne, skumleste og etter all sannsynligihet også det minst farlige. Mens jeg forsøkte å fordøye min greske salat med tomatklumper, oppdaget jeg at vi hadde besøk. Uvelkomment besøk. Av en veps. Tror jeg.
Vi har truffet mange veps så langt under ferien, ettersom de lever her, det er sensommer og vepser generelt pleier å ha en uforståelig forkjærlighet for meg. Uforståelig, for jeg liker dem ikke. Jeg synes de har stygg kroppsfasong, og jeg synes de ser slemme ut. Likevel liker de meg, uansett hva jeg går kledt i, hvilken såpe jeg har brukt og hva jeg drikker, og jeg har lært meg å tolerere dem. Veps på størrelse med fingerneglene mine kan jeg betrakte rolig, blåse litt på når de trør meg for nære og vente på at flyr sin vei. Gigantveps, derimot. Gigantveps får meg tydeligvis litt ut av fatning og balanse.
Dr. Who (2005), fjerde sesong, har en episode hvor doktoren og hans kamerat Donna besøker Agatha Christie. Donna blir sendt opp i andre etasje, hvor hun blir angrepet av en gigantveps. Hun flykter ned i første etasje igjen, hvor doktoren og forfatteren fører en intens samtale om kriminalmysterier, hvorpå Donna annonserer tilstedeværelsen av gigantvepsen. I skarpe, harde ordelag, Donnas varemerke, får hun oppklart at nei, hun snakker ikke om en kjempestor veps, hun snakker om en GIGANTVEPS, EN ENORM VEPS PÅ STØRRELSE MED EN DØR.
Jeg snakker om en kjempestor veps, ikke egentlig en gigantveps. Vepsen min var ikke så stor som en dør, den var heller på størrelse med fingrene mine, og den var mer interessert i å angripe restene av en gresk salat enn meg. Og likevel, den var GIGANTISK – og den satt meg fullstendig ut. Jeg ble sittende og gi fra meg utbrudd over hvor enorm den var, mens jeg prøvde å late som jeg ikke var redd – hvorpå den forsvinner i løse luften foran meg. Den forsvinner, i alle fall. Og jeg vet ikke hvor. Ettersom jeg satt på en pinnestol med tynt, tynt skjørt på meg og singlet, tilbragte jeg de neste minuttene med usikker og forsiktig, liksom – diskret risting av bein og skuldre, i håp om at gigantvepsen ikke hadde bestemt seg for at salat var forrett og jeg godt kunne være solbakt hovedrett. Jeg ville foretrukket en GIGANTVEPS fra verdensrommet, hvis det innebar en doktor i umiddelbar nærhet.
(Nei, det er ikke min hånd. Heldigvis.)
Det andre bekjentskapet jeg gjorde i dag, ville vært den godeste doktoren verdig, han som ikke liker katter, men som absolutt liker vennlige, insisterende og selvsikre vesner. Dette skjedde før episoden med gigantvepsen, ettersom jeg ikke har planer om å gjengi dagen i noe som helst kronologisk rekkefølge. Jeg lå altså i min blå solstol, leid og betalt til en av de mindre lugubre mennene som krever betaling for sånt. Jeg lå på siden mot solen, med øynene lukket og lydbok i ørene, da jeg kjente noen knuffe i solstolen min. Jeg myser mot min kusine. Etter all sannsynlighet er det hun som har knuffet meg, fordi hun skal si et eller annet til meg. Av med øretelefonene og jeg hører henne fortelle at det var ikke henne, det var noen bak meg. Så jeg snur hodet til siden, skotter bak meg, ser en tunge. Tungen henger ut av en svart og brun snute, som koser i håret mitt. «Eh!» tenker jeg, og husker på alle kattene jeg ikke har fått lov til å kose, fordi de visstnok kan være fulle av parasitter. Desorientert får jeg reist meg opp i sittende stilling i solstolen min, så jeg kan se litt nøyere på snuten, uten å få parasitter. Snuten kryper lenger opp, og plutselig har jeg ett par labber i solstolen min, midt på mitt nyinnkjøpte håndkle med delfiner på. «Parasitter!» Tenker jeg, når labber og snute åler seg nærmere meg og jeg plutselig har en lang, håret kropp på håndkleet mitt. Jeg flytter meg litt tryggere vekk, og vips har kroppen fire labber. Kroppen rugger litt på seg, legger seg bedre til rette, hvorpå hunden – for en hund er det – gliser opp mot meg, legger hodet på skakke og skal til å sovne. Jeg sitter ved siden av, lettere perpleks og med et lite anfall av latter, og ser på min nye venn.
Det tok ikke lang tid før min nye venn ble forsøkt husjet vekk av mannen som leide ut solstoler. Hunden leet ikke et øyelokk. Dermed husjet mannen meg vekk, og veltet solstolen. Hunden ble liggende helt til stolen lå loddrett, da hoppet den ned i myk sand og logret bortetter stranden, der den søkte andre venner. Det hører kanskje med til historien at mens jeg nå skriver dette, på strandkafeen med trådløst nett sent en kveld, holder det skabbete vesnet meg med selskap.
På vei hjem fra denne begivenhetsrike dagen traff jeg en kanskje fire uker gammel kattunge. Den bodde i en skoeske i supermarkedlokalet. Den hadde melk i et askebeger, og da vi kom valset den inn i beina mine med hjerteskjærende rop. Jeg var allerede kompromitert av en hund, så uten større samvittighetsnag tillot jeg meg selv å bryte alle regler. Jeg klappet det lille, pistrete vesnet, og det var deilig.
Subscribe to:
Posts (Atom)
