torsdag 12. november 2009

Det finnes en hverdag der ute

Jeg forkastet normalen tidlig i tenårene. Som min nærmeste venn uttrykte det, jeg var bipolar, og normalen var uoppnåelig hva jeg enn gjorde. Ved å forkaste den, og bestemme meg for at sær var bra, sær var kul, kunne jeg gi meg selv verdi likevel. Dessuten, argumenterte jeg, hvem kjenner jeg, som er bra og normal? Alle mine fineste venner var sære, om enn ikke like sære som jeg var. Som Tramteatret sier, drømmer er rare, mens verden er grei og normal? I den verdenen vi lever, er normalen et uttrykk for virkelighetsbenektelse, nesten en form for galskap. "Jeg liker sære folk", pleide jeg å si. "Det er teit å være normal. Normale mennesker har misforstått noe."

Slik så jeg på normalen når jeg var tenåring, og det forandret seg lite opp igjennom årene. Faktorene som førte til at jeg forkastet normalen, har i høyeste grad forblitt tilstedeværende. Jeg er bipolar, og en jevn, normal døgnrytme har vært umulig å opprettholde. Manglende døgnrytme betyr manglende matrutiner og manglende arbeidsrutiner, for meg rutiner punktum. De siste årene har jeg smugtittet på menneskene rundt meg, og oppdaget at selv midt i studentlivets frie tilværelse har de fleste en viss form for rytme i livet sitt. De fleste blir trøtt rundt et visst tidsrom, med noen timers slingringsmonn. På samme måte våkner de fleste mennesker etter en viss mengde søvn, og innenfor en tilsvarende periode med tilsvarende slingringsmonn. De fleste mennesker husker å spise jevnlig, fordi kroppen deres gir dem beskjed om at de skal spise, og fordi de har en slags innarbeidet rutine som de ikke lenger merker, som når de puster eller blunker - som når de går, og ikke tenker på å flytte føttene i takt. Rytmen i disse to rutinene gjør også at hva en gjør på dagene får en viss rytme. En trenger ikke være flittig student som bor på lesesalen, en har gjerne noen rutiner likevel - som hva gjør en som det første en gjør når en står opp, hvor mange kopper kaffe en drikker, hva en gjør for å fylle dagens timer, hvordan en liker å tilbringe kveldene. Både psykologen og legen min hevder at dette er sånt som en lærer automatisk når en er liten - så sant en utsettes for det. Bipolare mennesker har ekstra vanskelig for å lage dem, og de har ekstra behov for dem. Jeg ser på mitt liv, og innser at jeg ikke eier livsrytme, jeg eier ikke rutiner og jeg er, virker det som, ute av stand til å lage dem. Tro meg, jeg har forsøkt.
Da jeg skulle begynne på p-piller lette jeg febrilsk etter ett punkt som var felles for hver dag, uken gjennom. Det punktet fantes ikke. Jeg sto opp til ulike punkt hver dag, og jeg kunne snu døgnet på en femøring - enten la være å sove, eller plutselig sove til klokken fire på ettermiddagen, uten forvarsel. Jeg gjorde forskjellige ting til lunsj hver dag, enten jeg sto i kø på butikken, satt i møte med avdelingsleder og fokusansvarlig, sov eller var på demonstrasjon. Jeg prøvde å spise den klokken seks, fordi jeg regnet med at jeg enten så barnetv med min søster eller skulle til å begynne et møte da, men det virket heller ikke - jeg var fem forskjellige steder og gjorde sju forskjellige ting klokken seks uken gjennom. Leggetid hadde ikke eksistert på noen år. P-pillene krevde en rutine, en hvilken som helst rutine, og det var et problem.
Rutiner er utskjelte. Rutiner er hverdag, og hverdag er grå, kjedelig, jevn, uinteressant, fordi hverdagen ikke gir deg noe nytt. Hverdag og fest er to motsetninger, og fest er høydepunktene, de en ser frem til, de en husker og tar med seg. Hverdagen er fyllstoff. Hverdagen er normalen.

Jeg snakket med en annen venn for noen uker siden, om verdien av rutiner. Hun har heller ikke lært rutiner hjemme. Ikke lillesøsteren hennes heller. Nå prøver hun å lære søsteren sin opp til å spise jevnlig og sove om natten. Hun prøver å lære søsteren sin rutiner, normalen, den som andre har. Jeg gjør det samme. I et forsøk på å skape mental stabilitet gjennom fysisk stabilitet, prøver jeg å lære meg den normalen jeg forkastet som tenåring. Mennesker med denne normalen innebygget og fremdyrket, vet ikke hvor heldige de er. De vet ikke hvor hard kampen for normalen er. Jeg har oppdaget at er det en ting i livet mitt jeg ønsker meg, så er det en hverdag. Jeg drømmer om å sitte, stuptrøtt, med kaffekoppen min hver dag, sammen med et eller annet stakkers menneske på studentkafeen. Jeg drømmer om å sitte på en fast plass hver dag og lese noe pensumrelatert. Jeg drømmer om å bli sulten litt over fem, og deretter spise middag hver dag klokken halv seks. Jeg drømmer om å bli trøtt omkring det samme tidspunktet nettopp hver dag. Jeg drømmer om å få dette til, uten at det knuses av førti søvnløse timer eller femti timer der jeg bare kan sove og ingening annet. Jeg drømmer om å få dette til, uten at det plutselig og på uforklarlig måte bare er borte mellom fingrene mine, og alt som er igjen er mentalt rot. Jeg mestrer ikke hverdag, ikke en gang når jeg konsentrerer meg hardt om å bevare den. Jeg kan ikke forklare skikkelig hvorfor hverdagen bestandig unnslipper meg, men alle forsøk forsvinner, blir borte. Den grå massen som er hverdag, inneholder trygghet, og jeg ønsker meg den tryggheten. Den grå massen inneholder en visshet om hva morgendagen vil bringe, og den gjør at saker og ting får sine naturlige plasser i livet, en rytme å følge. Hverdag gjør livet vel så godt som fest - og sannsynligvis mer.
Normal blir jeg nok aldri. Jeg kommer alltid til å være bipolar. Jeg kommer alltid til å være mer litteraturfrelst enn de fleste andre, litteraturfrelst til den grad at jeg synes tung og svevende litteraturteori er underholdning. Jeg kommer alltid til å komme fra en eksotisk familie full av adopsjon, revolusjon og kristenfanatisme. Jeg kommer alltid til å være sær. Men nå strever jeg etter å bli så normal som mulig. Jeg strever etter å ha et liv som, sett utenfra, er mye mer normalt enn det jeg har i dag. Når jeg ser for meg en lys fremtid, er en normal hverdag den viktigste komponenten. Jeg ønsker meg normalen. Jeg ønsker meg hverdag.

10 kommentarer:

  1. Manglende normalitet mht døgnrytme er ikke noe stort problem før en har en "nine to five"-jobb. Da blir det et VELDIG stort problem. Den tid, den sorg ! :-)

    SvarSlett
  2. Jo, Erna, mangel på døgnrytme kan være et stort problem for en person som ikke har en ni til fire-jobb. Hvordan være sosial når man er våken når vennene sover, og omvdent. Hvordan få komme seg på forelesning når man ikke har sover natten før?

    Jeg skjønner godt at du ønsker deg rutine og hverdag. Selv er jeg ganske heldig med både døgnrytme og rutiner, men jeg har i en periode kommet ganske kraftig ut av rutinedelen og jeg innser hvor avhengig jeg faktisk er av rutiner. Rutinene mine er med på å gi plass til de uforutsette og spennende tingene i hverdagen, så jeg setter pris på dem.

    Jeg håper du kanskje får til en dag, om ikke å erobre hverdagen, så møte den på halvveien?

    Og en ting til: enkelte mennesker er veldig flinke til å se ut som supermennesker som har masse rutiner og aldri er redd for noe. Men sånn er de færreste av oss, forskjellen er vel bare at noen av oss har mot til å vise at vi er redde og uperfekte.

    SvarSlett
  3. Åh, åh, klok kommentar. Takk.

    SvarSlett
  4. :-) Du har rett, Sunniva. Jeg burde ha skrevet at jeg selv ikke opplever manglende døgnrytme som noe stort problem nå (er uføretrygdet), mens det var et uoverstigelig problem da jeg prøvde å jobbe. Min egen erfaring, altså.

    Men mye rett i det du skriver, selvsagt !

    SvarSlett
  5. Jeg tror også "manglende døgnrytme" kan være ulike ting, alt etter hva en legger i det. For meg er det i alle fall et problem at jeg gjerne snur døgnet trill rundt to til tre ganger i uken, fra "åtte til fire"rytme til "våken hel natt og så sove til klokken sju på kvelden" til "våkne klokken to på natten og sovne i firetiden" - og dette i de ukene der jeg nesten sover riktig søvnmengde. Hvert bidige år er det noen som kommenterer at de tror jeg har en søvnforstyrrelse, men jeg tror rett og slett jeg er bipolar. Kroppen min blir sliten av det, det sosiale livet mitt blir vanskelig å sjonglere og som sagt - enhver annen rutine blir uoverkommelig.

    Du har også selvsagt rett i at en kan slippe unna med det så lenge en ikke arbeider fra ni til fire. Det er et problem, men i det øyeblikket jeg skal ut i arbeidslivet vil det kverke meg, så sant jeg ikke får fikset.

    SvarSlett
  6. Dette er som å lese om min egen hverdag, og mangel på rutine. Tre-fire dager på rad våknet jeg mellom åtte og ti nesten helt av meg selv, i dag våknet jeg halv tre etter å ha sovet i elleve timer... jaha. Leser i timesvis i stedet for å spise, kommer på pensum litt seint, glemmer avtaler og hurra meg rundt. Jeg og drømmer om slike rutiner. Kanskje vi burde lage timeplaner for hele dager, uker.

    SvarSlett
  7. Jeg har en timeplan for hver dag, hele uken, som jeg skal prøve å følge. Den har ståopptid, lunsjtid, middagstid og leggetid, mde tips til hva jeg skal gjøre i pausene mellom. Du kan få kopiere mine, hvis du vil.

    SvarSlett
  8. Oi, smart. Jeg greier ikke få struktur på sånt en gang! Men jeg har kommet meg på hver forelesning dette halvåret, det er jeg stolt av. Hadde nok ikke vært dumt å kopiere nei =)

    SvarSlett
  9. For eit inderleg godt-vondt innlegg, Engelingeline! Dette med den manglande kvardagsrytmen din har eg både skjøna og sett og høyrt om, og her fekk ei skikkeleg innføring, eller innsyn, då. Det skal ikkje vera greitt, livet.

    Og eg er vel kjerringa mot straumen i dette selskapet. Eg er i andre enden av aksen. For kva når du er so bunde av og knytt til serskilde rutinar og rytmar at det er plent uråd å fri seg frå det? Når det er den einaste forma for kontroll du har? Når du må gå mange rundar med deg sjølv og vega argumenta for og imot før du kan sova éin time lenger enn vanleg? Eller å fullstendig mangla evna til å gjera noko på impuls eller gleda seg fullt og heilt over overraskingar? Det er noko å verta sliten og harm på det òg.
    MEN, so er jo saka den, at verda liksom er meir lagt til rette for dei med dei to r'ane (rutine & rytme) enn dei utan.

    So.
    Du greier deg du, veit du.
    Som det heiter hjå kent:

    Sleep
    I don´t need to sleep
    I hide my fist behind me
    Dream
    I don´t sleep I dream


    -kf

    SvarSlett
  10. Åh. Ja, nettopp, Kristin. Nettopp. Og så Kentavslutning! Åh.

    SvarSlett