Ting jeg liker

Denne sensommeren oppdager jeg ting jeg liker.

Det er få ting i verden jeg liker så godt som når jeg sitter med et annet menneske, gjerne så tett inntil som de sosiale normene tillater, og plutselig sier den andre noe du hadde tenkt å si. Plutselig viser det seg at du og den andre har begynt å se akkurat den samme tvserien på omtrent akkurat samme tidspunkt og er kommet omtrent akkurat like langt, og trass i at ingen av dere har nevnt det for den andre har begge tenkt "dette vil jeg dele med XX". Så når en part trekker frem tvserien og skal til å fortelle hvor bra den er, brister en ut i latter og ender opp med å snakke i stedet. Eller når noen sier "den sangen... litt obskur, nesten ingen har hørt om den, du har sikkert ikke..." og jeg kan si: "den sangen står på spillelisten min, på grunn av deg. Har du hørt den?".  Det er sånt jeg liker usedvanlig godt.

Og jeg liker lydspor. Selvironiske, muntre lydspor som kler livet en lever. Uhøytidelig. Spesielt godt liker jeg det når sangene på dette lydsporet er preget av romantiske nattønskesanger fremfor mørk poesi om smerte. Si hva du vil om musikalske kvaliteter, hvis jeg får velge et soundtrack til mitt liv, vil jeg heller ha Billy Joel enn Johnny Cash. For jeg liker å ligge våken en sen, sen lørdagsnatt og høre på naboens dundrende høyttaleranlegg, (og i Bærum kommune er det virkelig dundrende konsertlydnivå, i partytelt) sammen med noen. Jeg liker å le av nittitallsslagerne som vi begge gjenkjenner før den første tonen er over. Jeg liker at vi er begge legger ned veto mot å legge til Whitney Houston på lydsporet over vårt liv. Med vekt på vårt.

Jeg liker følelsen av å gå gjennom en sensommerskog på østlandet, nede ved en kyststripe, og kjenne lukten av saltvann og høre bølgeskvulp, og det er den norske versjonen av en Portugalferie. Jeg liker lukten av varm jord og smaken av de få, sure bringebærene denne kalde sommeren har frembragt. Vi kunne spøkt om portugisiske badestrender, der kalde berlinerboller tydeligvis er en greie. Vi lo mye av dette for noen uker siden: på en solrik badestrand utenfor Lisboa kan du få kjøpt berlinerboller av små, tykke menn som synger og bærer rundt på en enorm kjøleeske full. Gir ikke tretti varmegrader, skyfri himmel og hvit sand deg enormt lyst på bolle dyppet i smult? Men nei, i dag spiste vi friske bringebær i stedet, og de var sure og små og søte og etterpå fortsatte vi gjennom skogen.
Og jeg liker å møte barn på vei hjem, selv når og kanskje nettopp når jeg vet at ryktet innen i morgen har spredt seg til hundretalls barn i området. Jeg liker at elleveåringene roper ut "er han kjæresten din??" og jeg liker at jeg kan synge ut et "JAAA!", hvorpå barna selvsagt følger opp med "hva heter han??" trass i at vedkommende står hånd i hånd med meg. Jeg liker at han svarer på spørsmålet, før vi går hjem og lukker døren bak oss.

En sensommerhelg i august som inneholder alt dette og mer er ganske fint, synes jeg.

Et skuespill i to akter

akt 1

[siste dag på jobb før sommerferien. Engeline pakker sammen sakene sine og gjør seg klar til å låse døren. Hun drar på beina. Glemmer noe, må snu og hente det. Hater tanken på å ikke skulle hit igjen i morgen. Møter på en kollega utenfor døren]

Kollega: Hei! Klar for ferie nå?

Engeline: nei, ikke egentlig. Det er jo så lang ferie, og jobben er det beste ved livet mitt for tiden! Jeg liker så godt at det er forutsigbart og regelmessig, og jeg blir så glad av å være her. Ferien varer jo i nesten to måneder, hva skal jeg egentlig bruke tiden til? Det er den første ferien jeg har hatt, den første virkelige ferien der jeg verken har eksamener jeg må lese til, sommerjobber å gå til eller sommerjobber å være arbeidsledige fra, på mange år. Jeg er ute av trening. Jeg vet ikke hvordan jeg skal fylle ukene, og jeg føler at jeg burde fylle dem med noe meningsfylt. Jeg hater tanken på to måneders lediggang, men det er så mye tid at det blir vanskelig å velge. Jeg vil at denne ferien skal bety noe, men så langt vet jeg bare at jeg skal på en sprø biltur gjennom Europa, og det tar maks en uke. Utenom det? Ingen anelse. Hvor skal jeg være, hva skal jeg gjøre? Det er fint med en ukes ferie her og der, selv om det også får meg litt ute av rytmen. Men to måneder?

Kollega.: jeg kjenner til det, det er fint med noe trygt og kjent. Men Santiago de Compostela, da! Det blir vel fint?

Engeline: [litt nølende] Jooooo, jo, det tror jeg. [mumler] Hvis jeg overlever bilturen frem. [sier med vanlig stemme] Det kan jo hende det dukker opp noe, det pleier jo som regel det. Men det skal bli fint å komme tilbake på jobb, det skal det!

[TEPPEFALL]

akt 2

[Engeline gjør seg klar for å begynne på jobb igjen. Hun har hatt ferie: hun har reist masse, hun har gjort ting hun egentlig aldri gjør, truffet mennesker hun ikke trodde at fantes og alt har ført til at hun kjenner seg lykkelig. Ferien er over, og den var kanskje lang, men det kjennes som om den var et varmt blaff av alt godt i verden. Og plutselig er fritiden blitt noe mer: for eksempel betyr "ferie" mulighet for mye mer reising og mye mer besøk. Fritiden er plutselig enda finere enn jobben. Og det sier ikke så rent lite.] 

Kollega: Hei! Så kjekt å se deg! [Gir klemmer] Hatt en fin sommer?

Engeline [rødmer! Smiler fjollete] Ja, jooo... Jo... Ja. JAA. Den beste. Den beste ferien. Og nå begynner den beste høsten.[fnis]

[SLUTT. Eller begynnelsen.]

Vi fanger morild om natten

Det har hendt jevnlig at jeg har sett noe virkelig vakkert, og dette har gjort meg litt trist. Det er litt sørgelig når du går kveldstur med hunden, og naturen rundt er så hjerteskjærende skjønn at du kjenner deg ensom i det. Måneklare netter med speilblankt vann, stille vinterkvelder der snø har lagt seg i fonner av blått lys, solnedganger i hundre nyanser... Det er meningen at du skal ta noen i hånden når du ser dette. Du skal kunne klemme noens hånd og mumle noe som bare en bestemt annen hører. Jeg har altfor ofte gått turen alene.

En av disse tingene som er så vakre at de bør deles, finnes gjengitt i kunst. Morild. På de fineste bildene til Vincent Van Gogh er det tykke lag med klar lakk over det endelige malestrøket. Effekten er at lakken, over tykk, akvamarinblå maling, får det til å se ut som om han har malt ekte morild på lerretet. Det er hårreisende fint. Og akkurat like fint er det langs strandpromenaden i Estoril, Portugal, også. Det er mørkt, mørkt vann og gatelykter som speiler seg. Du trenger ikke å se til casinoet, det kan få blinke i takt med nattklubbmusikken. Se heller ut på hvordan fjærevannet viser nytt strandlandskap, med riller i grå stein og striper i sanden, med smale, hvite dønninger langt der ute hvor havet fremdeles finnes. Se på gjenskinnet fra bålet til de rare wiccafolkene som samles for å feire fullmånen etter mørkets frembrudd. Se på lyktene fra Cascais, fra resturantene rundt, fra bålene, fra de små seilbåtene, som av uvisse grunner bestandig ankrer litt ute fra land... og alt lyset reflekteres mangfoldig av morilden. Der ute skinner havet som et Van Goghmaleri. Og jeg har i hele kveld gått hånd i hånd med noen som forstår. Jeg har aldri vært ensom i skjønnheten, tvert i mot. Denne kveldens nattevandring har ikke vært en ensom affære, det har vært en høyst sosial, nær og kreativ ting. Ikke bare har jeg gått hånd i hånd med noen som kan høre meg mumle... Jeg kan få høre den samme noen når han dikter opp en wiccahistorie med smuglere, politifolk, månen, tidevannet og det tapte Atlantis til meg. Men den historien var bare til meg, den deler jeg ikke bort.

for the longest time; fnis.

Lisboa er en vakker, vakker by å gå rundt i med en som gjør deg fnisete glad. I dag har jeg gått rundt og sett, og følget mitt har stanset og sagt: se! Den bokhandelen må vi gå inn i! Og så har den unge mannen dradd meg inn i en bokhandel med buede dører og bølgende tak! Med med mørke, fine vegghyller fulle av portugisiske boktitler og stabler av bøker langs bord. Vi stanset ved hans fagbord (jus) og mitt fagbord (barnelitteratur) og vi lo av engelskhyllen hvor Danielle Steele og Virginia Woolf ble stilt side om side. Deretter trakk han meg inn i en tebutikk - merk, han trakk meg dit, og det viser seg at vi eier den samme nerde-tesilen. Vi har hørt en gatemusikant spille cello, sett etter piratleker til en fireåring  og vi ramlet innom en ekte, portugisisk demonstrasjon med Amnesty International. Vi skjønte ikke så mye, men det morsomme var at vi begge gjenkjente arketypene som finnes i en sånn demonstrasjon. Vi kjente dem igjen, alle sammen, fordi vi har så mange felles referanser. På et tidspunkt uttalte vi den samme setningen ord for ord, synkront, påfulgt av litt mer fnis. Det har vært en sånn dag, og en sånn kveld, og det var jammen meg en sånn kveld i går også.

I etterpåklokskap: da jeg etter et par dagers bekjentskap foreslo at den unge mannen skulle slippe alle andre ferieplaner til fordel for en spontan tur til Portugal, trodde jeg aldri i livet at han ville komme. Han kom. Han pakket og møtte meg i en paradisisk ferielandsby i Portugal, og vi tilbringer våre våkne timer med å fnise mot hverandre. I bakgrunnen, og dette er vi begge pinlig klar over, spiller Billy Joel. I forgot how nice romance is! 

På en uke

I går, da vi parkerte bobilen i Spania, var det to år siden Kristian døde. Vi gikk på resturant midt på natten, og vi var så slitne og med så kraftig søvnunderskudd at en halv flaske hvitvin gjorde oss tilnærmet snydens. Vi endte opp med å sjangle gjennom gater i Vigo, sterkt lattermilde og med sorg i hjertet. Overkommelig sorg, i år. Overlevbar sorg. Sorg som ble markert med en feiring av liv. Vi så en grafitti han ville ha elsket.

Det var også en del av planen med å reise så langt akkurat nå, denne uken. Å være et annet sted, et sted i varmen, å unngå å sitte som en livløs klump med smerte i en krok mens livet passerer. Jeg tenker en del på dette, på at jeg vil gripe livet mens jeg har det. Jeg vil være en sånn som våger å reise ut i Europa, trass i at jeg er redd for både biler og motorveier. Jeg vil se tilbake på livet mitt, samme hvor langt eller kort det blir, og vite at jeg tok i mot det jeg kunne, opplevde alt jeg kunne.

På en uke har jeg opplevd litt av hvert, alt fra et dekk som eksploderte midt i en motorvei mens bilen kjørte i 110 km/t, til en rasende fransk trailersjåfør som vekket oss midt på natten og skjelte oss ut, til tiårige mestertyver som skamløst stjal alt de kom over på campingplassen der vi stoppet for å tisse. Jeg er redd ingenting av dette kom med på film, selv om hjulet er i det minste dokumentert i etterkant. Det var bokstavelig talt vrengt. Og jeg har opplevd ting fra flere steder enn planlagt: Vi endte opp med å reise gjennom Sverige, så nå har jeg sett broen som er udødeliggjort som dansksvensk krimscene. Og fordi vi fulgte gpsens trofaste forslag, har vi sett steder vi ellers aldri ville ha visst om: den bestemte seg for eksempel at den raskeste veien til Spania gikk innom fem bompengestasjoner og en piktoresk midnattstur til en bitteliten, belgisk lansby kalt Theux. Vi fulgte lydig instruksene, som tok oss av motorveien, innom små brosteinsbelagte landsbygater, før vi vendte tilbake til den samme motorveien som før. Vi ville aldri ha funnet på det selv, så da ville vi aldri ha fått se skyggen av middelalderruinene som ligger der. Til gjengjeld kan det jo hende at vi faktisk hadde nådd frem til en campingplass og fått en hel natts søvn... Men da hadde vi aldri møtt den illsinte franskmannen, og sannsynligvis ville vi ikke hatt full utsikt til små lommetyvers kunst heller. Vi ville gått glipp av mye mer enn søvn, hadde vi hatt en frisk gps.

Noen sanseinntrykk kan ikke fanges på film. Smaken av blekksprut, Galicia-vri. Dekkmann i Ski, som har håndsåpe som lukter lavendel på gjestedoen, og følelsen av hvor høyt i luften du kommer i når du sitter i en høy bobil som fraktes av en trailer med aggressive, orange redningslys. Og noen erfaringer gjør seg bemerket: Dyreparker er visst stort i vest-Europa. Vi telte tolv forrskjellige skilt på et døgn. Repsol er den suverent beste bensinstasjonskjeden i Spania, og hvis du skal spise middag klokken ett om natten er Pablos resturant i Vigo et godt valg. Hvis du er heldig med hotellet kan du få en spektalulær lytteopplevelse av noen andres orgasme etterpå, og et videokamera kan dessverre ikke fange inn den fantastske, urovekkende og krydrede lukten av brann et ukjent sted i  Pyreneene.

El Camino, Motorway Style

Nordvest i Spania ligger den autonome regionen Galicia. Omtrent 2.8 millioner mennesker lever her, og klimaet er etter hva jeg forstår relativt likt på vestnorsk natur: det er grønt, fuktig og mildt, med bukter og nes og små fjorder, høye fjell og skogkledte åser. Jeg har et håp om at det er litt varmere.
Det mest spesielle ved Galicia er hovedstaden, Santiago de compostela. Eller, det er vel så riktig å si at det er veiene til Santiago de Compostela som er bemerkelsesverdige. I Europa går det diverse vandreruter som alle sammen ender ved en kirke i byen, og alle veiene går under samme navn: El Camino de Santiago. Sant nok, det heter O Camiño de Santiago på galisisk, men likevel: Hvis du forteller at du skal gå el Camino til en av de 1 214 000 000 katolikkene som finnes i verden, vil de vite hvor du skal. Du skal gå pilgrimsveien til et av de tre største pilgrimsstedene som finnes innen katolisismen: bare Jerusalem og Roma er større. Folk har gått disse veiene i over tusen år, og fremdeles går omtrent 200 000 mennesker el Camino hvert år. De kommer for å besøke St. Jakobs siste hvilested. Levningene til Apostelen Jakob er nemlig begravet her, i Santiago de Compostela-katedralen. 

Jakob var opprinnelig fisker i Geneseretsjøen, men etter å ha møtt Jesus forlot både han og broren familiebedriften for å følge i hans fotefar. Begge brødrene ble Jesus' disipler, og begge kan nevnes blant martyrene: Johannes fordi han er den eneste disippelen som aldri ble martyr, og Jakob fordi han var den første som mistet livet. (Både han og broren var beryktet for å være bråsinte, faktisk ble de kalt "tordensønnene", og dette kan ha bidratt til at han til sluttet mistet hodet fullstendig... bokstavelig talt.) Men før det gikk han rundt i Jerusalem og misjonerte, og han må ha vært en sekk med poteter på scenen, for ingen tok ham alvorlig. Han talte for døve ører helt til Pyreneene, til han opplevde et mirakel: i år 40 sto den Hellige Jomfru Maria foran ham og oppmanet ham til å ikke gi opp. På stedet fikk han reist den første kirken dedikert til henne, (også et populært pilgrimsmål) og da han vendte hjem til Jerusalem, ventet kongen ham med øks.
Hvorfor er han så ikke gravlagt i Palestina, lurer du kanskje på? Det er et bedre spørsmål hvorfor han er gravlagt i det hele tatt, for egentlig skulle kroppen hans bli hundemat. Katolikkene vet å lage fascinerende fortellinger: I stedet ble liket sendt i marmorbåt, uten ror og uten årer, og båten ble ført av en engel over hele Middelhavet og like til kysten av Galicia. Han ble gravlagt her, og den lille byen som vokste opp fikk navnet stjernemarken: Campo de Estella. I dag? Compostela. St. Iago de Compostela. St. Jakob av stjernemarken.

De fleste pilgrimmer går til fots. Jeg og min mor kjører motorveien, i en bobil. Men vi har dette til felles med fotgjengerne: Vi er på vei gjennom Europa, og reisen vår har Santiago de Compostela som mål. Vi kjører på solfylte, farefulle motorveier, vi overnatter på lugubre campingplasser, vi krangler og synger så hjertelig som bare vi to alene i en bil kan. Veien vår går gjennom Danmark, Tyskland og Frankrike, og før vi er tilbake i Norge skal vi visst innom Portugal også. Sist jeg var innom så mange land på en måned, var da jeg var fem år og foreldrene mine dro på Interail. Jeg spår at når vi kommer frem til katedralen, er vi like slitne som om vi hadde gått til fots. Og dette skal selvsagt dokumenteres. Jeg har med kamera i bagasjen.

Min versjon av barkebåter

Mummimamma, i Farlig Midsommar, lager barkebåter til alle ungene hver sommer. Det er et sommertegn, og den første barkebåten gir hun alltid til den hun liker best. (Jada, jeg vet at forskjellsbehandling ikke er en fin ting. Men den første barkebåten gir hun alltid til sin eneste sønn Mummitrollet, og da synes jeg det er greit.) Hele den romanen er den fineste mummifortellingen jeg vet.

Farlig Midsommar åpner med at mummitrollet sitter ved et lite tjern og tenker på barkebåten han skal få. Hver gang jeg leser det, tenker jeg på mummimamma, som må synes det er uendelig fint å begynne på den første båten, fordi det er et sommertegn å bli glad av. Jeg kan ikke lage barkebåter, men jeg på et vis har kopiert ritualet hennes likevel. Hvert eneste år plukker jeg den første løvetannen jeg ser, og jeg gir den videre til den personen jeg liker best. Deretter gir jeg løvetann til alle jeg liker, som det faller seg, akkurat som Mummimamma, men den første løvetannen gir jeg vekk som en vennligsinnet gest for å fortelle at vedkommende gjør meg glad som våren. Noen vil kanskje påstå at løvetann er ugress, og at det er upraktisk å gi noen en småslapp grøftekantblomst, men de har ikke skjønt poesien som ligger i en løvetann. De har kanskje aldri truffet et ekte Løvetannbarn, eller kanskje de ikke får den våryre følelsen av det første gule hodet de ser. Jeg gir videre poesien.

Jeg fant den første nå i formiddag, men i år har jeg ingen å gi den til. Jeg er innestengt i en krok på soverommet mitt, der jeg prøver å skrive ferdig det jeg begynte på for tre år siden. Jeg gir den til meg selv, som oppmuntring. Jeg har hentet våren inn.

Hvil i fred, lille linux nummer to

Kjære blogg, du er neglisjert. Men hva skal en stakkers blogger gjøre, når datamaskin nummer to, den søte, lille, blå maskinen oppkalt etter Neville Longbottom, uventet avlider en stille død? Plutselig sitter hun der, denne stakkers bloggeren, og hun er uten datamaskin, og uten internett, og uten selv de mest basale hjelpemidler! Hun er taus som graven!
Sommeren kryper seg storslått frem for meg. Den gyldne sommerfuglen holdt det den lovet. Jeg er sommerbrun og håret mitt har gyldne striper, jeg har sett Belle & Sebastian live, jeg har spist reker og jeg har badet i kaldt sjøvann. Jeg har produsert noveller og skrevet ut en dagbok. Jeg har drømt metafiktive drømmer om venners litterære karrierer, og i går ble jeg opptatt som masterstudent. Dette er en sommer utenom det vanlige. Det eneste jeg ikke har gjort, er å oppdatere bloggen, og det skyldes altså den avlidne datamaskinen.