oppgaven

"I stutte drag er uppgåva soleîs: Eg skal nemna tri skaldar som eg likar godt, draga fram éi bok - av kvar - som eg likar serskilt godt, og so gjeva fem andre vevritskrivarar den same uppgåva."

Slik skriver Fridtun i det forrige blogginnlegget sitt. (Skulle du være en av de få leserne mine som ikke drikker te med henne i ny og ne, anbefaler jeg deg å drikke te med bloggen hennes i stedet, jeg garanterer deg varme langt inn i sjelen.) I alle fall, hun svarer på oppgaven og sender den videre i min retning - jeg tar imot med takk. Det er en artig oppgave. 


Tre forfattere, tre bøker - artig oppgave, men nesten umulig. De første som hopper frem er naturligvis barnebokforfattere, men skal jeg holde meg til dem? Skal jeg prøve å trekke frem noen andre, for å vise at jeg faktisk leser andre ting? Åh, valgets kvaler!
Jeg tror det må bli barnelitteratur. Jeg tror rett og slett det er nødt til å bli barnelitteratur.

La meg begynne med min egen sommerlengsel. Om sommeren opplever en av og til kvelder der lyset blir dunkelt blått og alle trærne rundt deg får en mørk grønnyanse. Det lukter salt og tørt og blomstret, som regel finner du snev av grillkull, hvis du er heldig litt saltvann, nesten garantert lukter det grønt. Huden din er varm etter mye sol, og det kjennes som om du lyser innenfra,  som om du har absorbert solskinnet og nå er du mer levende enn noen gang. Og der er du, omgitt av sommer og liv og skjønnhet, og du føler et slags press i brystet. Det er så vakkert at du nesten føler deg trist. Det vokser en sommermelankoli opp og du vil dele denne skjønnheten med noen. Noen ganger har du noen rundt deg, venner eller familie eller kanskje vennefamilie, og du kan sende ut mentale følehorn. Folk ler, og det er liksom muntert og stillferdig på en gang. Andre ganger er det bare deg og melankolien din er bare din. På sånne kvelder: les Tove Jansson. Farlig Midtsommer av Tove Jansson. 
Den handler om et vulkanutbrudd og en oversvømmelse, et flytende teater og en skummel teaterrotte, om en deprimert, dramatisk mise som ønsker seg den perfekte parykken og en homse som filosoferer over tilværelsen. Mummifamilien kommer fra hverandre, og Lille My treffer Snusmumriken og ørten foreldreløse unger. Snusmumriken treffer en parkvakt og viser sine anarkistiske trekk. Mummitrollet treffer en forferdelig ensom filifjonke, en prippen, teaterelskende fengselsvakt og hans nervøse kusine. Ja, historien har mange bifortellinger, men nei, det er ikke uoversiktelig. Snarere flommer den over av fantasi, munterhet, lek og poesi, men mer enn noe annet er den gjennsyret av sommer. Det er så sommer at det fyller brystet ditt akkurat som de fineste sommerkveldene, og mot slutten sitter Mummitrollet i en jolle på vei hjem og kjenner på den sommermelankolien. Til sommeren, et sted mellom St. Hans og Jonsok, bør du lese Farlig Midtsommer. Les den i sommerskumringer etter lange soldager. 


 Inger Hagerup. Så rart. Dette er bittesmå dikt som surrer i kroppen din lenge etter at du legger samlingen fra deg. Underfundig humor som rykker i munnvikene første, femte og femtiende gang du leser dem. Små dikt som støtter og tror på småfolk, små vers som forteller deg at du er bra, du er fin akkurat som du er, og verden rundt deg er full av små mirakler. Jeg har et kartotek på lesesalsplassen min, og i det kartoteket finnes blant annet dikt av Inger Hagerup.




Astrid Lindgren. Selvsagt. Dette er kvinnen hele verden har vokst opp med, og da mener jeg hele verden, hun har satt preg på verdens litteraturbegrep de siste seksti årene. Og det betyr at det er for mye å trekke frem, for mange ting ved forfatterskapet som er vakkert, morsomt eller bare nydelig. Du tror jeg skal nevne masteroppgaven min, om Bröderna Lejonhjärta, ikke sant? Men nei, det skal jeg ikke. Jeg skal nevne en av mine andre favoritter, nemlig en av julefortellingene.
Folk flest forbinder Emil i Lønneberget med humor, de ser Emil som en skøyer og rampeunge, en tiåring som først henger søsteren sin opp i flaggstangen til hun "kan se helt til Mariannelund!" og deretter maler henne blå i ansiktet så Krøse- Maja blir skrekkslagen og roper "Tyfus!". Emil er gutten som tilbringer store deler av barndommen sin i en snekkerbod, der han spikker over hundre trefigurer, han som roter i de voksnes sko, mister blodklubb på faren, setter løs en drøss med levende kreps i stuen, han som gjør hyss i hytt og gevær. Mange ser dette, men ikke alle får med seg godheten som finnes i disse bøkene. Emil er full av en grenseløs godhet, en rettferdighetssans som bryter med samfunnets konvensjoner og som til syvende og sist kommer til å gjøre ham til Vimmerbys beste ordfører noensinne. Emil er modig og full av en kjærlighet som går på tvers av klasseskiller. To julefortellinger er skrevet om Emils bragder, begge handler om at Emil gjør noe vågalt som hjelper folk ingen andre vil hjelpe og begge to får meg til å gråte mer enn hva akseptert er. Jeg tenker på fortellingen der Emil risikerer livet for sin beste venn, alene i en snøstorm midt på natten, og den fortellingen der han gir vekk all julematen. Den siste er den teksten jeg vil trekke frem. Riktignok er den et kapittel, ikke en hel bok, men som de beste tekstene til Lindgren fungerer den utmerket som novelle.
De voksne er på besøk annetsteds, og Emil er hjemme med Ida. Han besøker faren til Alfred, som bor på fattighuset sammen med alle andre fattige eldre, de som ikke har krefter til å slite som gårdsgutter, og som heller ikke har rike slektninger som kan forsørge dem skikkelig. Emil har vært der før, men det han ser denne julen sjokkerer ham. Det er romjul, men de gamle har ingenting, ingenting. De fryser, de får ikke julemat og de er ensomme. 
Jeg nevnte rettferdighetssansen til Emil. Du ser den gang på gang i fortellingene om ham, når han respekterer hester og halte høner og når han knuser alle vinflaskene og "verker för nykterheten". Og så dette eksempelet her, det tydeligste: han ser gamle folk sulter, og så husker han at han, på gården hjemme, har så utrolig mye mat. Hele julen har han og familien massemassemassevis av mat, og i år skal de faktisk ha juleselskap og de har så mye mat at det er urettferdig. Veldig urettferdig. Så Emil arrangerer et juleselskap på egen hånd, for dem som faktisk trenger det. Og de gamle skrottene spiser og spiser og spiser! Ida ser på og bekymrer seg, for hun lurer på om ikke dette egentlig er et hyss? Emil vet bedre, for handler ikke julen om akkurat dette? 
Og etterpå drar de på aketur. Og folk som egentlig trodde de skulle være kalde og sultne er i stedet varme og lykkelige, der de rutsjer ned bakkene selv om de trodde de aldri mer skulle gjøre noe så artig. Emil redder julen deres, fordi han gjør det han synes er riktig, fremfor det samfunnet prøver å lære ham. Det er vakkert. Skulle du ønske deg julelektyre kan du lese denne. Eller, du kan se 1975-filmatiseringen på tv.
(Ulvegropen han graver er mest trist, synes jeg, men så er jeg rar.)

Det var egentlig meningen å ha minst én tekst på nynorsk, men det falt seg bare ikke slik. Inger Hagerup, Astrid Lindgren og Tove Jansson - dere har formet meg. Nå synes jeg Eirin, Katarina, Susanne, Kristian (!) og Sommerfuglen skal overta. 

julegodter

Noen juleøyeblikk:

Rundt lille lungårdsvannet, første søndag i advent. Flere hundre mennesker med fakler som speiler seg i mørkt vann, og i midten av vannet står et enormt juletre med lys. En varm jentehånd i min, smak av pepperkake i munnen og statlig fyrverkeri i øynene.

På kjøpesenteret, bittelillejulaften. Jeg skal handle inn siste skrik. Utenfor butikken med flest dingser treffer jeg to tidligere skolekamerater, mennesker jeg ikke har sagt hei til på årevis. En av dem unnskylder seg, forsvinner inn i butikken og kommer ut med en liten, blå eske full av mangote. Til meg.

Førjulsforberedelser. Pepperkakebaking med familie og venner. Julemusikk, den virkelige julemusikken, på høyttalerne. Merry Xmas kommer på, og en av gjestene utbryter i ekstase Slaaaade! Og deretter, siste refrenget, skriker vi alle den fine strofen, it's Chriiiiiiiistmaaaaas!
Hun får en brent plate med seg hjem.

Julaften 2008. Inn døren kommer Kristian med en stor sekk ved, egenhendig hugget, så vi kan sprengfyre hele julekvelden og jeg kan være varm.

I kø, på vei inn i Johanneskirken. Noen dager til jul, og mange, mange mennesker vil på julekonsert med Herborg Kråkevik og Julian Berntzen. Smaken av gløgg i munnen og veldig kalde tær i skoene, for vi har stått i snøen i en time. Vel inne synger Kråkevik om Fairytails of New York.

Julen har noen perler.

mine beste vampyrer

Jeg sluker vampyrromaner til frokost, middag og kvelds. Jeg suger dem som blod. Helt siden True Blood vekket opp gamle lidenskaper har jeg tatt til meg absolutt alt jeg har kommet over. Jeg har lest Twilight, jeg har lest Sookie Stackhouse, jeg har lest Darren Shan, jeg har lest Victoria Nelsonbøker og Anita Blake, jeg har lest Anne Rice igjen, jeg har lest Carmilla og Dracula og Låt den rätta komme inn. Jeg har til og med lest noen av de dårligste dameromanene noensinne, med navn som "lover Eternal" og "The vampire who loved me". (Ja, de to siste var enda verre enn de høres ut, men de hadde vampyrer i seg.)

Med andre ord, jeg pløyer gjennom vampyrlitteratur, og registrerer at av alle bøkene er det kun fire som faktisk er gode. Jeg tenkte jeg skulle gå gjennom dem og fortelle litt om hva det er som gjør at de står ut fra mengden, og hva som gjør dem glitrende.


Den første vampyrromanen jeg leste, var skrevet av Angela Sommer- Bodenburg. Kjenner du et menneske mellom åtte og tolv, som liker å lese og som liker frydefulle, fantasifulle grøss - da skal du vurdere å gi dem den første boken i serien om "Den vesle Vampyren".
"Den vesle vampyren" handler om Anton og vennene hans. Anton er ni år gammel og elsker å lese vampyrbøker. En kveld er han alene hjemme - og dette er han glad for, det skal nemlig gå en skrekkfilm på tv, og det har han ikke lov til å se egentlig - da han blir forstyrret av en skikkelse i vinduskarmen. En skikkelse som er kledt i en gammel, stygg kappe som lukter mugg. En skikkelse med kritthvitt ansikt, ringer under øynene og lepper røde som blod.
Slik blir Anton kjent med Rydiger Von Schlotterstein, barnevampyren. Han introduseres for Anna, lillesøsteren til Rydiger, den eneste av vampyrene som drikker melk - fordi hun fremdeles hadde melketenner da hun ble bitt, for storebroren Lumpi, som for evig er fanget i tenårenes humørsvingninger og tante Dorothea, som veldig gjerne skulle spise tantebarnas bestevenn. Vennskapet byr på problemer også fra Antons familie, som gjerne vil introduseres for Rydiger - og som på ingen måte, under noen omstendigheter, må få vite hva Rydiger egentlig er. Vennskapet mellom Anton og Rydiger, og med tiden også en gryende romanse mellom Anton og Anna, skjer for det meste i hemmelighet, med all den spenningen hemmelighold fostrer.

Disse bøkene er blant mine største leseropplevelser. Bøkene var svarte, sidene gule og de luktet av godbok. De kan ikke leses av voksne, til det er de for enkle. Et barn vil derimot aldri glemme dem.


For voksne finnes det også en vampyrbok -Dracula av Bram Stoker. Ja, jeg vet det er en klassiker, og jeg vet at den er filmatisert en million ganger og at karakteren Dracula dukker opp i populærlitteraturen støtt og stadig, det være seg Buffy the Vampire Slayer eller "League of Extraordinary Gentlemen". Jeg vet at den er åpenbar og at du, dersom du ikke har lest den allerede, tror at den er kjedelig - en av forhistoriens gotiske romaner, forlengst utgått på dato i alt annet enn nyere former. Du tar feil.
Forfatteren av Dracula var ire. Konen var ekskjæresten til Oscar Wilde, og Wilde selv var en kamerat av den godeste Bram. (Det er det jeg alltid sier, de bra folkene kjenner hverandre.) Det spekuleres i om romanen, i tillegg til å bygge på alt av folkediktning verden har kunnet by på, også er en inspirert kritikk av Sir Henry Irving, venn og skuespiller full av sjarm, eleganse og sans for skurker.
Riktignok er ikke Dracula den første vampyrromanen. Bram Stoker oppfant ikke vampyrer. Det han gjorde, var å feste den ultimate vampyren til papiret, så grundig at det skulle gå tiår før noen greide å tilføre legenden noe nytt. Det er gode grunner til at Dracula er en klassiker.
La oss starte med fortellerstilen. Dracula føyer seg inn i en samtidsmessig populær stil; brevromanen. En brevroman er en roman som består hovedsaklig av brev som sendes frem og tilbake mellom de ulike karakterene i romanen. Gjennom disse brevene skal leseren forstå handlingen i romanen, samt de ulike relasjonene mellom karakterene. Brevromanen var populær, men særlig innen sentimental litteratur - det er en vanskelig sjanger å opprettholde spenning gjennom, og du finner ikke mange gotiske brevromaner. Bram Stoker presterer med glans. Dette er en skummel bok.
Jonathan Harker sender brev til sin forlovede, Wilhelmina. Han er nyutdannet sasbehandler, og nå er han på vei til en greve som er bosatt i Transylvania. Greven vil skaffe seg et hjem i London, og Harker er en invitert gjest som skal fikse et slikt hjem. På vei til greven treffer han lokale mennesker, som prøver å hindre ham, prøver å advare ham, men han blåser bort bekymringene deres. En av dem gir ham et lite kors, som han tar i mot av ren medfølelse. Deretter ankommer han grevens slott - og den virkelige spenningen begynner.

En kan lese Dracula utelukkende som en genial vampyrroman, en roman som har destillert alt det skumleste, deiligste ved vampyrlegenden og festet det i ord. Dette er romanen der vampyren er allergisk mot sollys og hvitløk, der vampyren er blek og har røde lepper, der vampyren kan hypnotisere og kan omskape seg til en flaggermus, der vampyren er tvers gjennom ond. Dersom du ønsker deg et dypdykk i den tradisjonelle, legendariske vamyrmyten, er Dracula stedet å begynne.
En kan også myse med blikket og oppdage de ulike spørsmålene som behandles i romanen. Seksualitet blir et vikig, underliggende tema. Romanen bruker det viktorianske synet på seksualitet til å underbygge og fremheve skrekken, både gjennom Draculas dørte/elskerinner og gjennom Draculas egen uimotståelige utstråling, som gjør romanens kvinner til hjelpeløse ofre. Romanen har også andre politiske dyp, en kan finne temaer som imperialisme, kvinners rolle i samfunnet og innvandring.

Som sagt, det skulle gå litt tid før noen greide å skape noe nytt etter Dracula. I 1973 skrev Anne Rice "Interview with the Vampire", og gjorde dermed noe utrolig spennende ved vampyrmyten; hun gikk til dybden og psykologiserte den.
Inntil nå hadde vampyren for det meste vært nettopp den sjelløse, ondskapsfulle demonen som "Dracula" både bygge på og skapte. Selv om alle visste at vampyrer ble til ved at et menneske ble bitt og foret til en annen vampyr, hadde ingen - så vidt jeg vet - reflektert over nettopp dette at menneske ble forvandlet til noe annet, bokstavelig talt over natten. Anne Rice tok tak i dette øyeblikket, denne forvandlingen, og gjorde det til en bok.
Interview with the Vampire handler, som tittelen avslører, om et intervju med en vampyr. Dermed kan historien som fortelles vise kampen Luis kjemper, da han innser at han er vampyr, og hva dette innebærer. Han forteller om hvordan han desperat forsøker å beholde noe av menneskligheten, og om smerten da han omsider mister taket på dette siste som knyttet ham til menneskelivet sitt. Anne Rice skildrer nettopp dette, at et menneske en dag ikke lenger er menneske, men et blodtørstig vesen som langsomt må løsrive seg fra sitt tidligere liv. Og med tiden, når menneskligheten er tapt og livet har vart i hundrevis av år, skildrer hun kjedsomheten, ensformigheten og ensomheten i et liv som varer evig. Hun tar med andre ord en klassisk skrekkmyte og omformulerer den til en roman om eksistensielle spørsmål, hun nyanserer en inntil nå temmelig flat karakter og baner vei for en helt ny tolkning av vampyren. Angel i Buffy, Edward Cullen i Twilight, Bill Compton i True Blood - de er alle et resultat av Anne Rice.


Den neste, og siste, er en sensasjon innen vampyrlitteratur. Jeg oppdaget den først som en trailer på kino, hvor allerede under første bilde sidekvinnen min hveste ut "Det må være en filmatisering av John Ajvide Lindqvists "Låt den rätta komme in"! Det bare må!" Filmen er laget av sønnen til Hasse Alfredsson, Thomas, og han viste seg å være vel så talentfull som faren - filmen er god og vel verdt å se. Boken er likevel bedre.
Dette er en roman som ikke likner noen andre vampyrromaner jeg har lest i mitt liv, og det er befriende, oppfriskende. Omsider lager noen en vampyr som ikke er en flere hundre år gammel mann som blir kjæreste med en eller annen mennesklig jente, som for øvrig gjerne har en eller annen magisk egenskap selv, og til overmål er romanen svensk, ikke engelsk eller amerikansk. Dette er en historie om Eli, tolv år, og Oskar, tretten, som blir bestevenner da Eli flytter inn i naboleiligheten i Stockholm. I ugangspunktet er dette en historie jeg nesten kan tro på. I tillegg til å ha vampyrer i seg er det en drivende god bok, garantert en av de beste jeg leste i 2008. Menneskeskildringene som omgir vampyrhistorien er hjerteskjærende og realistiske, et ærlig innblikk i fattigdom, pedofili, rusmisbruk, omsorgssvikt og ikke minst kjærlighet - i voldsomt ulike former. Skrekkinnslagene, som vel og merke ikke nødvendigvis kommer fra vampyren, fungerer som lettere surrealistiske elementer som gjør at boken ikke blir deprimerende lesning likevel. Og så, halvveis ut i boken, når du endelig tror at du har skjønt hva grunnhistorien om vampyren er, da snus alt på hodet og plutselig kastes du inn i queerteori og kjønnstematikk. Plutselig innser du at dette egentlig slett ikke er en roman om en gryende romanse mellom en trettenårig vampyr og bestevennen, dette er en roman som egentlig handler om helt andre ting. Dette er en roman med så mange elementer, så mange temaer som ligger nedgravd i teksten, at det blir en fryd å lese. Det er en vampyrbok jeg ikke ventet meg.

En kan godt lese Twilight, Sookie Stackhouse, The Vampire Diaries, Darren Shan, Victoria Nelson, Anita Blake og gudene vet hva annet - det gjør jeg - men ingen av disse kommer til å utgjøre en merkbar forskjell for litteraturhistoriens vampyrer. Bill, Shan, Stefan, Damon, Edward, Jean Claude og Henry -hver eneste en av disse attraktive herremenn kommer til å gli sammen til den stereotype vampyrhelten. Rydiger er morsommere, og bedre i stand til å introdusere unge mennesker for vampyrer enn noen amerikansk tvserie. Dracula er mer brutal, mørkere og mer tiltrekkende enn alle vampyrhelter sammen. Luis er mer torturert, angrende og følsom enn noen av dem kan klare, selv om flere av dem prøver hardt. Og Eli - Eli er mer nyskapende enn dem alle til sammen. Dette er de vampyrbøkene som ikke er populærlitteratur, men kunst.

julebidrag 99

Første desember! Første desember, og treffende nok falt den første snøen natt til i dag. Mine venner gir seg selv endelig lov til å spise pepperkaker og kakemenn, samt drikke julebrus og gløgg. Og jeg? Jeg spiser også julekaker, men først og fremst får jeg lov til å spille av den mappen som på maskinen min heter julemusikk. Jeg får lov til å spille The Pogues & Kirsty McColls Fairytale of New York. Jeg får lov til å få klump i halsen av Bob Geldofs "tonight thank God it's them instead of You!" Og ikke minst, jeg får lov til å rote frem mitt eget bidrag til musikkhistorien, som en av tre elleveårige engler. I 1998 ble det som nevnt hver eneste jul, utgitt en bergensk julesingel til inntekt for slumsøstrene. Den første låten het "jul i Bergen", og var en bergensk versjon av Piken Med Svovelstikkene, komplett med Christian Michelsen, Rasmus Meyers allé og Lille Lungårsvannet, for ikke å glemme - englene.

Men det kom en julesingel til, som færre har hørt om. Den kom i 99, og var siste gang folk greide å få sammen nok dugnadsmennesker på kort nok tid til at prosjektet kom i land i tide. Og selv om denne singelen ikke er fullt så julete som et bergensk H. C. Anderseneventyr, og selv om jeg engang sa at den ikke er i nærheten av like bra som den første, er det fullt ut fine melodier med tekster om snø og engler og fabeldyr, og for meg er den like nødvendig å høre denne som dens forgjenger.

Mannen som skrev, spiller gitar og synger er Frode Bodin. Og den tredje låten på singelen ligger ute på Youtube;

Outlandinger

I dag mens jeg ventet på bussen, stakk jeg innom Outland. Outland er, for dem som ikke vet det, en butikkjede som spesialiserer seg på fantasy og scifi det være seg innenfor litteratur, film, spill, for ikke å glemme morsomt tilbehør til overnevnte. Det er på Outland en går hvis en vil ha manga (japanske tegneserier), terninger med åtte sider eller dragelysestaker, og nå har jeg ikke engang nevnt alt de har av alle mulige forfattere som skriver om drager og eventyr og alver og enhjørninger og vampyrer og hekser og sånt morsomt som vi ikke har så mye av i vår verden.

Som du skjønner, går jeg ikke på Outland så veldig ofte, for det ville ruinert meg på en uke. Men i dag gikk jeg altså inn for å varme meg, og for å snoke i bokhyllene, vel vitende om at jeg ikke skulle kjøpe noe uansett hva jeg fant.
Det første jeg ser når jeg kommer inn døren, er nettopp en stabel bøker. Og fordi jeg er Engeline, og ute av stand til å ikke lese boktitler når de står foran meg, leser jeg nedover:

Emilys book of strange
Emily's secret book of strange
The Vampire Diary
Masers voktere/ Den andre månen
Dvergenes øy
Portal: Noreg etter 1850
HC Andersen - den magiske hatten
Jærtegn - dødens rike.

fem - nei, seks! jordskjelv ved hjerteroten

I et forsøk på å utsette min egen leggetid,(en vane jeg har hatt siden jeg var liten og smugleste, og som jeg siden aldri helt har kommet over) snoket jeg rundt på fjesbok. Som alltid er det et eller annet som griper fatt i blikket mitt, og gir meg en bittebitteliten ting å gjøre før jeg kan legge meg. På fjesbok hadde nemlig noen laget et notat, et slikt et som du enten har skrevet selv, eller som du mer sannsynlig har klippet ut fra en eller annen quizliknende sak og svart på. Uansett, denne noen hadde laget et notat hvor oppgaveteksten lød noe slikt som

Think of 15 albums, CDs, LPs that had such a profound effect on you they changed your life. Dug into your soul. Music that brought you to life when you heard it. Royally affected you, kicked you in the wasu, literally socked you in the gut, is what I mean."

Jeg liker jo sånne lister, og jeg liker veldig godt sånne mimremimreturer hvor en graver frem sterke inntrykk fra en svunnen tid - dette er en perfekt oppgave for meg. Spørsmålet var bare om jeg hadde femten slike album?
Gi meg femten sanger, og du har listen i løpet av tre minutter. Gi meg femten bøker, og du har en ny liste. Men jeg er et barn av min tid, jeg har vokst opp med først de platene foreldrene mine spilte, deretter de samleplatene jeg måtte ha for å ha venner og til slutt de sangene jeg lastet ned selv via en ulovlig internettside. Jevnt over har ikke musikk vært knyttet til spesielle album, men snarere til fargene knyttet til enkeltmelodier, eventyr og historier knyttet til enkeltlinjer i en sangtekst, minnet om akkurat den sangen på akkurat det stedet. Så femten album? Teller de egenkomponerte?

Jeg prøvde, og i løpet av noen sekunder dukket det opp noen selvsagte navn. Det tok virkelig sekunder, og plutselig sto de der, de albumene jeg tenker på først når jeg skal grave frem musikk som har forandret livet mitt. Jeg så på dem, og oppdaget at jeg, min vane tro, hadde ramset opp nøyaktig fem album - fem er det beste tallet på sånne lister uansett.

De var fem, helt til jeg hadde beskrevet halvparten. Da ble de seks. Jeg liker egentlig ikke tallet seks, jeg synes fem er så mye mer sympatisk, men det måtte bli seks album likevel.
Listen vitner ikke om såkalt berømmelig musikksmak. Av de seks er det knapt nok to som tåler kritiske øyne og deres lyskastere, men jeg kaster meg ut i det likevel, våggal som jeg er. Jeg burde sikkert hatt noe Beatles her, men vet du? Jeg husker søndagsformiddager med Beatles og ommøblering, jeg husker steinerskoleforberedelse av små, maritime steiner til Beatles, jeg kan min Beatles, men intet enkeltstående Beatlesalbum har endret livet mitt. Beatles har alltid vært der, og kommer alltid til å bli der, Beatles er litt som Mozart eller Bethoven for meg. Beatles havner ikke i nærheten av listen.
Jeg skulle ønske jeg kunne komme trekkende med noen av mine egenkomponerte plater - da skulle "godnattmusikk for storesøstre" stå for den gangen jeg brast sammen i gråt ved lyden av Anniemusikalens "Tomorrow". "Feel Good no. 1" skulle også havne der, med CSNYs "our House" som det ypperste i sjelebalsam og varme. Jeg skulle ønske jeg kunne komme trekkende med store poeter, jeg skulle ønske Tori Amos eller Leonard Cohen eller kanskje Loudon Wainwright III kunne komme drassende med de albumene som virkelig endret alt, men nei. De har forandret hele min eksistens, ja, og de har gitt meg musikalske og ikke minst lyriske øyeblikk som har hevet meg til himmelen, men de er ikke blant de fem viktigste albumene i min musikkhistorie. Nei, min musikkhistorie er preget av lidenskap for musikk i øyeblikket, uten tanke på fremtiden og om hvorvidt musikken skulle bli anerkjent av andre senere. Min hjertemusikk - mine hjertealbum - er nettopp det, hjertealbum, en gang holdt tett til hjertet mens jeg forelsket meg i mennesker og liv og verden - gjerne om hverandre.

Første gang et album forandret livet mitt, gikk jeg i tredjeklasse. Ni år gammel hørte jeg Wannabe. Jeg hørte Wannabe og jeg leste forsiden av avisene om jentemakt, før jeg dro hjem og prøvde å forklare ved middagsbordet at fremtiden ble presentert av Spike girls.
Jeg får en følelse i brystet når jeg hører denne sangen. Det er nøyaktig den samme følelsen jeg fikk første gang jeg satte på dette albumet, mitt første album, på min første cdspiller, en svart, klumpet sak fra Clas Ohlson. Jeg elsket disse jentene, og særlig denne sangen, med en intensitet som ingen ord kan forklare, og som sagt, noe av denne intensiteten går ikke bort. Dette er ikke noe jeg ville trekke frem i en samtale om god musikk, men mer enn en gang har jeg flydd en nostalgisk dans sammen med nære venner, mens vi har følt på hva det egentlig betydde for oss, denne sangen, dette albumet. Wannabe var bare første sporet, bare pilspissen. Bak den kom mama, bak den kom say you'll be there, kom 2 become 1, kom who do you think you are. Det handlet ikke om jentemakt for min del, det handlet ikke engang om at det var tilnærmet perfekt pop fra nittitallet - dette var ting jeg registrerte, men først skjønte mange, mange år senere - og da godt begravd i tenårenes skam for barndommens elskov. Den gang, i 1996, da bare elsket jeg. Og jeg elsket høyt. Jeg elsket så høyt at jeg fremdeles må stoppe når jeg hører denne latteren ringe fra et høyttaleranlegg, jeg må. Hvis noen skulle lage et lydspor til livet mitt, og de skulle ha med mine første ti år, da er dette albumet lyden du søker.



I sjette klasse utgir en liten, norsk jentunge et album som skal gi henne verdensberømmelse og et nervøst sammenbrudd. Jeg får albumet og merker meg ikke ved det. Ikke først.
Ikke før jeg har danset sakte, sakte med gutten jeg er mest forelsket i, til spor nummer to.
Ikke før jeg har koret spor nummer fire med mine to beste venner og spilt inn resultatet på kassett.
Ikke før jeg har spilt spor nummer ni med en annen venninne, og hun plutselig skjønte at det var en fin sang likevel, hvorpå vi spilte den samme sangen på repeat i to døgn.
Ikke før jeg oppdager at spor nummer fem handler om å elske lillesøsken.
Ikke før jeg oppdaget at spor nummer tre har festet seg i en tegning jeg tegnet mens jeg hørte på radio, slik at den for alltid handler om rulleskøyter.
Ikke før en av mine aller, aller eldste venner oppdager at spor nummer åtte er fantastisk og hun låner albumet i flere uker.
Ikke før jeg oppdaget at på søvnløse, engstelige netter var dette den sikreste måten å få sove på, den tryggeste musikken jeg kunne tenke meg. Jo, Lene Marlins Playing my Game må være med på listen over album som forandret alt. Dette var ikke et sjokk, ikke en plutselig og intens forelskelse. Dette var forholdet som utviklet seg gjennom år, gjennom alle de forskjellige menneskene som jeg delte det med, gjennom alle de forskjellige sangene og de forskjellige historiene som hørte til. Det har fremdeles makt til å dysse meg i søvn, og Lene, hvis du noensinne og mot formodning skulle lese dette: takk.

Det neste lydsporet tilhører en annen jente, en annen tid enn de tidligere. Det er langt frem i tid, selv om det bare er snakk om noen år. Det har selvsagt vært melodier i disse årene som ligger mellom første og tredje lydspor, det har vært øyeblikk med Backstreet Boys, øyeblikk med bergenske rockeband som bare bergensere har hørt om, timer med Absolute Music -diverse tall-, øyeblikk med Pink Floyd, HipHop og Bach. For ikke å glemme at det har vært noen hjertestoppende sekunder med Toni Braxtons Unbreak my Heart og ikke minst - ikke minst - noen minutter hvor Celine Dion har krystet og klemt og presset og pirket og til tider knust hjertet mitt med My Heart will Go on, til synet av Macintosh' små hestestempler. Det ligger mange lydspor som forandret livet mitt i disse årene, og de ville fortjene en egen post inn i nostalgiske smau - dere skal slippe for denne gang. Det neste albumet som kommer til å forandre mitt liv blir lansert den våren jeg skal fylle fjorten. I likhet med at Wannabe for evig er printet inn i brystet mitt med en spesiell følelse av at musikken er kroppen din, er dette albumet for evig knyttet sammen med alle sanser, og med fargen på lykke.
Jeg kom inn på min beste venns soverom. Vi hadde sverget hverandre evig troskap noen måneder tidligere, og foreldrene hennes hadde akseptert at når jeg kom var det bare å slippe meg inn døren, jeg fant veien opp trappen selv. Jeg vandret opp som vanlig, banket vårt vanlige signal på døren hennes slik at hun visste at det var meg som kom, og i det øyeblikket hun låser opp omhylles jeg av en tung duft av olje og pigment. Det er slik jeg husker det, det er slik jeg bestandig kommer til å huske det: den jenten jeg elsket mest, som sto i en gammel skjorte og malte et maleri, med lukten av farger og olje i luften. Og i hjørnet; pianospill som fanget opp motivet hun hadde laget - en kvinneskikkelse omhyllet i virvler og stjernestøv, verdensrom og magi. Blå og lilla toner, gule striper - hun prøvde å fange blikket til kvinnen akkurat da jeg kom. Jeg foreslo en bitteliten fargeklatt i øyekroken hennes, og hun ble enda mer levende enn hun hadde vært før - både kvinnen som malte og kvinnen som ble malt. Og i ørene mine spilte det mest fantastiske pianospillet jeg noensinne hadde hørt, for melodien som ble spilt sto foran meg på lerret og luften luktet de samme fargene som ørene mine så.
Shepherd's moon med Enya handler fremdeles bare om oljemaling, om denne sommeren som skulle utspille seg, om dette vennskapet. Enya forkastes av alle som påstår seg musikkjennere, men jeg kommer aldri, aldri til å kunne høre dette albumet uten å kjenne lykke, uten å lukte oljemaling. Vi sitter på det røde taket utenfor soverommet mitt den sommeren, med høytalerne på fullt, og solen har varmet takhellene med nettopp den siste varmen som du kjenner når solen henger lavt og det har vært en ubeskrivelig dag. Vi sitter der og spiser sure føtter som vi har kjøpt, og hele natten er vår. Vi har blanke lerret som venter på oss og mellom oss ligger en stillhet, en varme som er blå og myk og full av oljemaling - og Shepherd's moon har fanget det hele inn. Sangen Carribean Blue har fremdeles hele det fargespekteret som foregikk i hodet mitt denne kvelden, disse kveldene, Carribean blue spiller de siste solstrålene og virvlene rundt den malte kvinnen og blåtonene som sang mellom meg og min beste venn midt på natten.
Jeg vil helst ikke gi dere en musikkvideo, jeg vil helst gi dere de blåtonene denne sangen rommer for meg. Jeg tror ikke de finnes, så dere får ta til takke med landskapsbilder.




Det neste albumet er fra den samme sommeren. Åh, jeg burde ha med alle albumene fra denne sommeren, jeg burde fortelle dere om hvordan Elton John synger Goodbye Yellow Brick Road og det er en god sang! Jeg burde fortelle dere om hvordan det kjennes å spille All Souls Night i øretelefoner og sitte med telefonen i hånden for å fortelle sin nærmeste venn at hun må høre denne - idét hun sender deg en melding og sier det selv - hør. Men jeg kunne gå meg fullstendig vill i disse fortellingene, og dere ville aldri få høre om vårt store musikktema - barndomsmusikken.
Barndomsmusikk var et begrep vi laget, for å forklare den musikken vi husket fra vi var små, den musikken som hadde gjort sterkest inntrykk. Denne sommeren kjempet jeg for å huske en bestemt barndomssang, en sang jeg bare husket små fragmenter av, men som det ble stadig vanskeligere å skyve fra seg.
Svaret meldte seg i form av en brent cd, i november på en hyttetur. Denne brente cden er det som virkelig, virkelig endret all musikkhistorie for meg, denne cden forklarte meg slik ingenting noensinne før hadde forklart meg at slik, akkurat slik skulle musikk lyde. Musikken var så riktig at det tok mange, mange måneder før jeg begynte å høre på noe som helst annet. Det er absolutt den brente cden som forandret livet mitt, men ettersom dette skulle være album dere skal ha sjanse til å finne og lytte til og deretter anerkjenne eller forkaste, plasserer jeg i dens sted albumet A Night at The Opera - de fleste viktige punkt kommer herfra. Mitt møte med Killer Queen, Lily of The Valley og Don't stop me Now fanges riktignok ikke opp, men barndomssangen som hadde hjemsøkt meg lenge er der, Love of My Life og you're my best friend! er der, og dermed gjør klorer dette albumet seg fast til innsiden min.

Det skulle gå to, kanskje tre år. Da kom Bob Dylan. Det har jeg allerede skrevet om. Vi holder det kort: mai og hennes og Mauritzplakater som skulle rives, brennes, drepes.

Til slutt skulle det komme et album som faktisk bare handler om meg og musikk, som ikke handler om en eller annen stor følelse i brystet, men om musikk som var perfekt da jeg hørte det første gang, og som siden bare har vokst og vokst.
Jeg har spilt Belle and Sebastian i hele kveld. Igjen. Jeg har holdt tilbake stønn, noen ganger ikke med stort hell, over hvor herlige sangtekster de har, om arbeiderklassegutter som flørter med overlegne kommunistjenter på ferie, om den morsomme lille frosken, om gutten som har mareritt om en romferd og om et loft hvor de leker med tog og hører kirkeklokkene ringe om ettermiddagen. Jeg har husket første gang jeg lastet ned Beautiful, og visste allerede da at jeg nettopp hadde forandret livet mitt. I hele kveld har jeg kjærtegnet det første albumet jeg kjøpte av dem, The boy With the Arab Strap, det er bare rett og rimelig at de får avslutte denne meningsløse turen gjennom musikkrøttene mine. Is it Wicked Not to Care? Probably. I waste many hours talking endlessly to anyone that's there anyway. And they give me permission.

Engelen reklamerer

Jeg har vanligvis problemer med rene reklame.for.seg.selvposter, for de er så inderlig kjedelige. Enten du som leser er innom på snarvisitt, du svinger innom her fordi du kjenner den levende forfatteren og hun har sagt at hun har skrevet eller du er sendt videre hit fra et annet sted i den store bloggverdenen, uansett er du som leser ikke veldig interessert i reklame.for.seg.selv. Det er tross alt morsommere å lese en post hvor jeg faktisk har noe på hjertet.

Nuvel. Lothiane med det pene navnet liker både skotsk poesi og fin musikk, og hun leser Tordenbloggens tordenbloggkonkurranse, som går ut på å plukke ut en blogg. Derfor bedriver akkurat nå engelen på nederste trinn reklame for seg selv, trass i at det er kjedelig. Folkens, noen har nominert meg til kvalifiseringsrunde! Jeg ble så glad, så glad at jeg ble nesten paff. Dette har, meg bekjent, aldri hendt før, men det kjentes godt.
Jeg ville vært elendig til å lage reklame. Den skal være så subtil, ikke sant? Og subtilt får jeg bare til i svært sosiale relasjoner. Her og nå tror jeg mer på direkte tilnærming. Dette er det jeg vil frem til:

1. (stem på meg, da vel. Jeg ville bli så glad om jeg kom med blant de 24 første.)

2. Les flere blogger som linkes fra hammerfyren. Og da ikke nødvendigvis bare andre kvalikkrunde, men også første runde og de som allerede er håndplukket - dere finner perler!

Helst ville jeg ha fortsatt med noe spennende og nytt, men jeg har ikke tid -jeg skal lese inn lydbøker i stedet. Noe må dere likevel få, så for at dette ikke skal bli det kjedelige innlegget det kunne blitt, henviser jeg dere til meg selv. Skal en først reklamere for seg selv, kan en vel kaste opp noen av de bedre innleggene? som når...

...jeg prøver å være selvironisk;
Et ambisiøst prosjekt

... eller post nr. to, om å få viljen sin:
En milepæl

...eller den første posten om magi, forbigått i stillhet:
magi, vennskap og tilbakevendende bøker

...eller om å bli fanget av de to under:
om Dylan og kjærlighet

...eller når jeg dusjer i manisk humør, og kommer opp med;
Edderkoppenes opprinnelse

Vær så god.

lister over høstsanger for i år, i fjor, året før der igjen

• Comfortably Numb - Pink Floyd (Jeg planlegger gravøl over en død helt. Høsten blir alltid finere av Pink floyd.)

• Say Yes - Elliot Smith (Enda en død helt. Jeg tror vi planla gravøl for ham også, men det ble aldri noe av.)

• Leaders - Archer Prewitt (Dypt sukk.)

• Toxic Girl - Kings of Convenience

• Who by Fire - Leonard Cohen

• I Need You - Joan Armatrading

• Sailing By - Sinèad Lohan

• Fear you wont fall - Joshua Radin
  
• Song for The Day - Julian Berntzen

• Visions Of Johanna - Bob Dylan

Har dere høstfavoritter?

vakre ord og fred på jord

Hva ønsker du deg, spurte en venn av meg i begynnelsen av mai. Jeg ble stum som et blåskjell. Hva ønsker jeg meg? Av livet, av fremtiden, av i dag?
Jeg har brukt to uker på å finne svar, riktignok ikke på disse spørsmålene, men dog på ordene "hva ønsker du deg"... til bursdagen.
Det er lenge siden dette ble et lite viktig spørsmål for meg. Delvis fordi jeg ikke ønsket meg noe brennende, jeg ble glad for alt, og delvis fordi jeg liker å fremstille meg som nonsjalant. For noen år siden hadde jeg en irriterende uvane med å svare "fred i verden". Jeg har gitt opp det ønsket - delvis fordi jeg strengt talt ikke ønsker meg fred, men rettferdighet, og delvis fordi det er en feig måte å unngå problemstillingen på. Så i år, med Nick Hornyby i hælene og allting, har jeg satt meg ned og faktisk laget en liste, en siste liste før jeg eventuelt begir meg ut på større og mer alvorlige emner. Det er - i dag, faktisk - en uke til jeg forlater det fine, runde tallet 20, og i år har jeg tatt meg bryet å faktisk finne ut om jeg ønsker meg noe. Det gjør jeg. Èn ting ønsker jeg meg, og det er ikke temmelig kreativt. For syns skyld har jeg ført opp noen emner til, som heller ikke er spesielt kreative, og jeg ønsker meg alt sammen, som vanlig, bortsett fra at det denne gang er èn ting som faktisk er i prioritert rekkefølge.

I år ønsker jeg meg:

1. Pene ord. Vakre betydninger

...dette vil si poesi, egentlig. Enten det er ord du har diktet opp og rablet selv, ord som er innbundet i en eller annen hjerteskjærende vakker innbinding eller ord som er trykket med billig blekk i en pocketutgave, ønsker jeg meg dikt, ord som smelter på tungen, ord som får huden min til å nuppe seg i fryd.

2. Gode tegnesaker. Andre kreative duppeditter

Jeg er begynt å leke med farger, motiver og fingre igjen, skjønt det ikke vises så tydelig på min en gang så entusiastiske kunstblogg. Jeg ønsker meg kreativt tegneutstyr og morsomme duppeditter fra for eksempel Panduro. Kunst reparerer sjelen.

3. God te.

Hvem er vel overrasket? Jeg ønsker meg alltid te. Men nå har jeg omtrent alt jeg trenger av smaksatt te, det være seg grønn, rød eller svart. Med andre ord ønsker jeg meg kreativ te, morsom te som for eksempel japanere eller kinesere eller sprø, alternative kamerater finner på å lage. Grønn blader som er knust og skal piskes til te. Te som smaker popcorn og serveres til Sushi. Te som de snakker om i "Six Feet Under." Lær meg noe nytt og spennende?

4. Skrivebøker.

Jeg vet det, jeg er en litteraturstudent, og litteraturstudenter ønsker seg alltid skrivebøker. Og ettersom pene skrivebøker den letteste oppgaven, det er bare å spørre etter en moleskinebok, ender det som regel med at de omtalte studentene til slutt eier så mange ubrukte at de er nødt til å si"Nok!"
Jeg har ikke så mange skrivebøker at jeg er nådd den smerteterskelen ennå, men jeg må likevel presisere litt:
Jeg har en rosa skrivedagbok som jeg fikk til bursdagen for mange år siden, med en hilsen inni (og dikt, for såvidt) som fremdeles gjør meg varm og svevende. Den boken er snart utskrevet, og for første gang siden det året kjenner jeg at jeg bekymrer meg for hvor jeg skal plassere de mest meningsløse tankene mine. Derfor, mine venner; jeg trenger en ny personlig bok med mye plass og hjertevarme.

5. Det en manisk student alltid har bruk for.

En må jo ha fem punkt på listen, og økonomisk støtte blir alltid tatt vel imot.

fem kulinariske dødssynder

Jeg liker lister, og det gjør flere av mine venner også, har jeg oppdaget. Men det er ikke til å komme unna at listemanien blir verre av Nick Hornby, så ettersom det er eksamen og jeg enten lager ekstremt kulinariske gourmetmåltider eller visper sammen noe rusk fra en pose, er det tid for å lage en liste som omhandler mat. Her kommer min liste over 5 Kulinariske dødssynder. Bruk fantasien, for det anbefales ikke å prøve dem ut selv - listen skulle si alt.

Brent havregrøt
gammel, bitter posete
Tørrsteikt ferdigpizza
Supersalt Posesuppe
Halvkokte poteter

5 sanger i min regi

En av de kunstarter jeg ikke behersker noe større, er musikkens edle kunst - jeg har rett og slett aldri lært å spille noe instrument (om du ser bort fra et skoleår med blokkfløyte, og det anbefaler jeg at du gjør) og litt sporadisk nynning i nuet. Det forhindrer dog ikke begeistrede sjeler som min egen å flyte høyt i taket ved fantasier om egne kunstverk, dersom sjansen bare hadde vært der. Særlig farer tanken gjennom meg når jeg nynner, for rett som det er kommer jeg på en melodi som er så uhørt fin at det nesten gjør vondt, men når jeg tenker etter, vet jeg faktisk ikke om en eneste studioversjon som er å oppdrive på cd. De fleste sangene har jeg hørt gjennom film, følgelig blir det mye svenskt, men et lydspor er likevel umulig å få tak i. Derfor; her er listen over 5 sanger jeg er svært glad i, som jeg ville spilt inn på cd hvis jeg hadde fått lov:

Sjung du min dal (tårnrosdalens frihetssång. hentet fra filmatiseringen av Lindgrens brødrene løvehjerte. fransk folkemelodi)
Early One Morning (engelsk folkemelodi.)
Den förste gong jag såg dej (ja, hvem er dette?)
Nature Boy (det finnes ingen vakre innspilninger, som jeg har hørt. Alle overdriver rytmen eller leker kreativ med melodien - som om ikke den var nok i seg selv.)
til ungdommen - Nordal Grieg. (har hørt at Bjarne Brønbo har en fin versjon av denne, men det tror jeg ikke helt på før jeg hører det.)

forestill dere melodiene med strykere, akkustisk gitar og kanskje fløyte. det skal være stillferdig, vakkert og med riktig rytme. Det ville blitt nydelig, tro meg.

påskegodt

I dag i fem punkt:

1. Klokken slår tolv et sted i det fjerne, så fjernt at det ikke når Othilienborg, men natten er ung. Dette er en jentepratnatt.

2. Tre timers søvn, våkne til et ansikt en er voldsomt glad i. Drikke god te og spise frokost sammen mens solen skinner utenfor.

3. På kafè: De spiller sjeldne Belle & Sebastianlåter på høyttalerne.

4. Jeg skal bake kake til mine venner. Jeg har glemt å kjøpe bakepulver. Fordi det er påske, og fordi jeg er for å gjøre sånne ting, gikk jeg til naboen jeg aldri har pratet med før, og spurte om de hadde en teskje bakepulver jeg kunne få. Det hadde de. De hadde en uåpnet pakke svensk bakepulver jeg kunne få.

5. Siste bussen i kveld ble stående i nesten to minutter ved et vanlig busstopp, mens det gikk fra grønt til rødt til grønt i trafikklysene foran oss, for å slippe på en kvinne som var litt sent ute. Hun rakk siste bussen hjem.

Så enkelt kan jeg beskrive påskegodter.

advent

De siste atten månedene har lært meg at jeg har tatt feil i årevis. Jeg har nemlig levd i den villfarelsen at jul er et onde som prakkes på oss hver desember, julen er en ubehagelig stressfaktor i alt mørke og gråheten, en stressfaktor som på ingen måte veies opp for de små lysglimtene av koselighet. Jeg kunne ikke tatt mer feil.

I dag hadde jeg den første eksamenen, og som alltid innser jeg i ettertid at det egentlig gikk helt greit. Syntaks og morfologi er egentlig logiske og veldig morsomme ting, og litteratur er jo faktisk faget mitt.
Men da jeg kom hjem! Da ventet en overraskelse. En stor og varm og fin, fin, fin overraskelse fra min mor, som denne gangen har overgått seg selv over alle grenser.

Hun vet at jeg egentlig ikke er helt kalendertypen, så det prosjektet har hun oppgitt. Derimot nekter hun å oppgi tradisjonen med å gi barna, inkludert meg, en strømpe på første desember, og det er jeg veldig glad for. I år sendte hun derfor en strømpe til meg, uten å ane at jeg skulle ha eksamen først og at den derfor i år ville bli ekstra verdsatt - og hvilken gullstrømpe det var!

Ikke bare glitret den, helt bokstavelig, av diverse paljetter og annet horibelt krimskrams som gjør meg ør av fryd, den inneholdt en liten formue av alt sånt som en student i eksamenstiden har bruk for,
Den inneholdt et sjal som er perfekt til meg, og herved oppgradert til mitt peneste. Den inneholdt masse nam, og da min type nam, en tradisjonell kjærlighetssak, masse fruktkarameller og en sjokoladebit. Den inneholdt en hundrelapp som kommer vel med i eksamenstidens og ikke minst adventstidens ville innfall, og til sist, en såpe fra den herligste såpebutikken jeg vet i hele verden, en såpe med navnet "ubetinget kjærlighet". Om ikke glittersokken varmer tærne mine, så varmer den hjertet!

For øvrig, advent markeres med mer enn bare glitter og varm, varm hjertefølelse. De fleste, i hvertfall blant dem jeg kjenner, har noen faste desemberrutiner, noe de gjør bare i desember og som for dem markerer starten på advent. Det dreier seg gjerne om julemarsipan, eventuelt pepperkaker eller gløgg, og svært ofte er det et spørsmål om julebrus. Noen gleder seg til å lese akkurat den boken, eller gjøre akkurat de tingene - førjulsrutiner som skaper stemning og kos.
Jeg har en sånn jeg også, en ting jeg oppdaget som helt nødvendig det første året på videregående. Det fineste jeg vet ved hele juletiden, advent, julaften, festmat og gaver inkludert, er nemlig musikken. Hvert eneste år gleder jeg meg derfor voldsomt til første desember, for da har jeg lov til å sette på julesangene, og da synker ventetiden inn i meg og magen min.

La meg presisere at det ikke handler om julesalmer. Jeg kan i grunnen ikke fordra de klassiske julesangene som hører til juletrevandring, de som står i sangbøkene og som er det nærmeste vi kommer en norsk, levende folkedans. Jeg snakker selvsagt om radiomusikken, jeg snakker om rockelåter fra sytti og åttitallet først og fremst, jeg snakker om de sangene som Absolute Music, McMusic og alle andre samlealbum tjener rått på hvert år. Jeg har, ikke overraskende, en liste over sanger jeg må høre, og her er samtlige sanger presentert, med en kort forklaring på hvorfor:

Fairytale Of New York - The Pogues m. Kirsty McColl.
Dette er den fineste julesangen av alle, og det fullstendig uten sammenlikning. De fleste julesangtekster som skal ta opp et eller annet alvorlig tema, gjerne blir platte og fylt med klisjeer. I løpet av 4 minutter og 30 sekunder klarer denne sangen å gjøre en kjærlighetsfortelling tilknyttet julen aldeles episk, og den etterlater meg med klump i halsen hver gang jeg setter den på første desember.

2000 Miles - The Pretenders.

Nå kan det innvendes at dette ikke direkte er en julesang, men til gjengjeld er det er en sang full av barndom. Når jeg var ganske liten, gikk et tvprogram som het "pickup", som sendte gamle musikkvideoer. Min far var temmelig glad i både musikk, nostalgi og artige videoer, han spilte følgelig inn alt. En ting er at sangen er fantastisk, men viktigere er det at musikkvideoen er en kvinne på vandring i snøen, som etterhvert får besøk av diverse skogsdyr, og som til slutt fryser i et glansbildemotiv - julestemning i margen.

I Wish I had a River - Joni Mitchell

Jada, det kan innvendes at heller ikke dette er en sang om julen, snarere om være deprimert og stå fullstendig utenfor julestemningen til alle rundt, men det er jo Joni Mitchell! Det er jo nydelig! Og det er så veldig jul.

Merry Xmas (War is Over) - John Lennon og Yoko Ono

En langt mer tradisjonell julesang, og her finner vi alle eksemplene på platte klisjeer som følger med julemotivet. Jeg nyter hvert sekund.

Do They Know It's Christmas Time? - Band Aid (1985, selvsagt.)

Om kjæresteparet over er klisjefylt, er de reneste lyrikken sammenliknet med dette. Dette er sangen som vil at du skal "våkne opp og tenke selv", og det finnes knapt en sang som egger meg mer til Øverlands søvn. Jeg lever 11 måneder i året som god kommunist, jeg stiller kritiske spørsmål og ser konspirasjoner overalt. I desember, nettopp som jeg burde "våkne" og huske på at det finnes dem som hverken får snø eller mat, nettopp da velger jeg den romantiserte, idealiserte og helt sikkert blåøyde historien om Bob Geldof som satt i sofaen og deppet, skrudde på tven og oppdaget at noen sultet ihjel - hvorpå han gjorde et ærlig forsøk på å redde verden. Jeg glemmer bestemt at han tyve år etter forsøkte å melke sangen og statusen for enda mer penger, og at han, dersom han oppriktig ønsket å endre verden, kunne ha meldt seg inn i et kommunistparti og prøvd å endre maktforholdene. Tilbake står en deilig, deilig klisjè, som jeg nyter og nyter og stemmer hjerteskjærende i; "tonight thank God it's them in stead of You!"

Merry xmas Everybody - Slade

Dette er rockelåten sin, det. Jeg venter i spenning på det endelige skriket mot slutten, "it's chriiiiiiiiistmaaaaas!" og julen blir ikke komplett uten.

When She Came Home For Christmas - Mew

I fjor vinter oppdaget jeg denne, og den handler søren ta om meg og mitt. Jeg elsker når sanger handler om meg og mitt. Derfor også den siste på listen, denne gang;

Jul i Bergen - Asgeir Eide Olsen (julesingel 98)

Da jeg var elleve, startet Asgeir Eide Olsen og Atle Engelstad et juleprosjekt. Prosjektet gikk ut på at de skulle lage en platesingel med tre låter skrevet av Eide Olsen, og alle som deltok skulle jobbe på dugnad, og inntektene av platen skulle gå til Slumsøstrene i Bergen. All den tid jeg allerede den gang hadde mine kontakter, ble jeg spurt om jeg og noen venner hadde lyst til å delta - en manglet et englekor. Sangen handler om en bergensk versjon av piken med svovelstikkene, og vi engler står over Ulriken og synger vårt beste. Det jeg husker best, er at etter to timer i studio var jeg grusomt tissetrengt, og enda skulle vi synge mer, for en av oss - mulig meg, som et resultat av min situasjon - sang så grusomt surt. Det var herlig, det var lærerikt og det bandt oss tre jenter sammen for en lang, lang periode. (Jeg skal i bryllup til en av dem bittelillejulaften. Bånd mellom engler er vanskelige å bryte.)

Det hører forøvrig med til historien at platen ble en braksuksess, og alle platene ble solgt - det er derfor umulig å få tak i en original. I tredje klasse på videregående spilte jeg den for klassen i en adventsstund, og det viste seg at flere av lærerne mine eide platen fra den gang. Sangen ligger et sted på pirate bay, og ettersom jeg er medartist føler jeg ikke det minste skyld ved å være pirat - last gjerne ned og hør Engelen Engeline synge på ekte. Dessverre krasjet prosjektet to år senere, så det finnes bare to julesingler, og julesingel 99 er uansett ikke i nærheten av like bra.

Det finnes flere julelåter, men dem kan dere jo gjette dere til. Og jeg er alltid interessert i hva dere synes om utvalget mitt, er det låter dere savner, og som jeg eventuelt burde høre?

fjerde kategori

Til sist kommer listen alle har ventet på, fordi den faktisk handler om det virkelige liv. Jeg blir forresten ikke overrasket om mange av mine lesere har baktanker ved sin interesse, heller - jeg er forsøkt giftet bort av mer enn en av mine venner. Dem må jeg nok dessverre også skuffe, av kandidatene er to allerede gifte, en er allerede på god vei til å bli gift med meg og den siste er ganske enkelt ikke et alternativ. Likevel, dette er kjekke mannfolk fra virkeligheten, folk jeg kjenner og som bestandig virker sympatisk på meg, utenpå som innvendig.

Det må sies, for øvrig, at denne listen på ingen måte favner alle attraktive menn jeg kjenner. En av de viktigste grunnene til at denne listen tok lengre tid enn noen annen, var fordi konkurransen var hard og bilder vanskelig å erobre. Derfor, om du er mann, bekjent av meg og likevel ikke på listen, fortvil ikke. Du har sannsynligvis vært på et av de tidligere utkastene.





Først; Min kjære. Denne mannen har det beste barnetekket jeg har sett hos noe menneske noengang, og det er alltid sexy. Under alle lagene av diverse sjåvinisme finnes det også et hjerte varmt nok til å smelte gull, en styrke som stiller alle andre i skyggen og ikke minst en urokkelig tro på mennesker.

Mannen dere ser her heter Børge Fredriksen og er tidenes kuleste lærer. Smart som fanden selv og genial til å legge opp undervisning. At han i tillegg i smug ble kåret til den hotteste læreren av EstAklassen, 87kullet, gjorde jo ikke engelsktimene kjedeligere.


Intellekt er alltid tiltrekkende, og dette er kanskje den glupeste karen jeg har truffet i mitt liv. Wilhelm Joys Andersen er et geni på data, tenker selvstendige tanker innen tung politisk filosofi og forklarer begge deler like enkelt. Det er dog ikke alt å være glup, og hadde han ikke farget skjæret av sylskarp intelligens med myke toner av vennlig omtanke og en ikke liten dose sjenert mystikk ville han nok vært mest skremmende. Det står til hans ære at han stadig er koselig, og ikke bare skummel. Det eneste måtte være at stadig flere oppdager hans fortreffelighet, og egoet hans står i fare for å vokse seg høyere enn bønnestengelen.


En kan knapt se det ut i fra bildevalget, men dette er også en mann med mange kvaliteter. Daniel Søland Jackson, her forkledt som Lama, er gnistrende smart, usedvanlig pen og, det skal også nevnes, han er pedagog til ytterste tånegl. Om du legger til at han er snill så det lyser har du ganske godt mannfolkemne. Likevel, det mest sexy ved denne mannen er faktisk det faktum at han elsker sin kone.







Av alle mannfolk i mitt liv er det likevel bare èn som vinner hjertet mitt hver gang, uansett hva han gjør. Min bror er den vakreste og snilleste personen av hannkjønn jeg vet i hele verden. Min venn Helene Jørgine pleide å advare meg om at jeg burde passe på, for hadde det ikke vært for at han er min bror ville hun vurdert å vente på at han skulle bli stor nok, som en ekte kvinnelig Mr. Knightley. Jeg skjønner godt at han er et varp av de store, men alle kvinner i hans liv skal gjennom min skadekontroll først.

tredje kategori

Når det gjelder denne kategorien, bryr jeg meg ikke om å lage noen forklaring. Det får holde med en introduksjon, samt opplysningen om at de alle er født og oppvokst i Irland, og alle vet hva irsk aksent gjør med en jente.

Glenn Quinn

Jonathan Rhys Meyers

Liam Neeson

Stuart Townsend

Cillian Murphy

andre kategori

Da Katarina er utålmodig, her er andre kategori.

I denne gruppen har jeg plassert menn utelukkende på grunn av utseende. Yrket, som tre av disse deler, er mer en tilfeldighet da det blant skuespillere er en fordel å være skjønn. På listen min snek det seg inn to musikere med, men dette er mest fordi de vakre skuespillerne som hører hjemme i denne kategorien, også er fra Irland.

Uansett, dette er menn som alle er usedvanlig vakre, eventuelt bare svært så tiltrekkende etter mitt skjønn, og da de er kjente får de ingen videre presentasjon. I stedet får de en replikk de alle har ytret på et visst tidspunkt, enten som privatperson i intervju eller i jobbsammenheng.

Vakre menn:

Mannen snakker flere språk, og på spørsmålet "Quelles sont les femmes de votre vie?" (Who are the women in your life?) svarte han "Ma mère, ma femme et Jane Austen" (My mother, my wife and Jane Austen). Som om ikke mannen selv var nok.

Den mørke mystikken har alltid fungert på meg. Skjønt, det er nok med vilje han skjuler tennene;

"I'm going to have my teeth done, I just haven't found the time".


















My body is a journal in a way. It's like what sailors used to do, where every tattoo meant something, a specific time in your life when you make a mark on yourself, whether you do it yourself with a knife or with a professional tattoo artist"














Oxygen gets you high. In a catastrophic emergency, you're taking giant panicked breaths. Suddenly you become euphoric, docile. You accept your fate. It's all right here. Emergency water landing - 600 miles an hour. Blank faces, calm as Hindu cows.















If he needs a third eye he just grows it
He just needs you to talk or to hand him his chalk
Or pick it up after he throws it.

første kategori.

Først ut er kategorien "menn som spiller seg hot". I denne kategorien havner menn som ikke burde hatt noen appell til meg i det hele tatt- og som i virkeligheten, som de skuespillerne de er, slett ikke har det, men som likevel, i en eller annen rolle, i en eller annen film eller tvserie, likefullt har klart å gi meg bankende hjerte og rødmende kinn.



John Hannah, her som James Hammerton. Mannen er ved første øyenkast ikke akkurat syndig pen, noe som forandrer seg i det øyeblikk han åpner munnen. Egentlig burde John Hannah få plass blant de vakre menn, for stemmen tilhører faktisk ham og ikke James Hammerton, men da det var karakteren hans i Sliding Doors jeg først oppdaget, hvor han elsker Beatles og Monty Python, havner James her. (Ja, jeg har sett både "Carnivale" og "Fire Bryllup...". Ja, han er like hot der.)



Dette valget er nok preget av at jeg nylig så "Becoming Jane", og i ettertid hr jeg vært forfulgt av denne mannen. Skjønt, han er kanskje hottest som faunen mr. Tumnus! Her; James McAvoy som Tom Lefroy.

Kyle Mclachlan som Dale Cooper. Mange ting kan sies om spesialagenten, men Silje oppsummerte det meste bra - entusiasmen! Damn good Coffee - and hot!

Samt mannen er tvers gjennom snill.

David Duchovny som Fox Mulder, en gammel svakhet. Sørgelig nok oppsto denne svakheten mens han regjerte xfiles som et råttent lik, noe min beste venninne fikk snusen i. Ingen mann, ikke engang på barneskolen, har fått meg så utledd.

Min helt gjennom hele videregående, James Marsters som Spike, her utkledt som Puppetdukke. Dersom mine lesere ønsker et mer flatterende bilde, sjekk ut den virkelige mannen er Her.

something old, something new

fem coverlåter det er verd å sjekke ut. Veldig kjapt, før jeg legger meg:

Anna Ternheim - Shoreline
Rufus Wainwright - Hallelujah
Eva Cassidy - Kathy's song
Håkon Helström - Trubbel
Maddy Prior - The Swimming Song

Har dere coverfavoritter?

sommer og sang

Her kommer enda en av mine meningsløse lister. Denne er over mine favorittsommersanger. Med det mener jeg ikke de beste sommerlåtene, eller de fineste låtene med sommer i navnet - det eneste kriteriet er at gir meg sommerstemning frå hårrøttene og nedover ryggen min i små nupper, liketil krøllede tær. Dette er sanger jeg ikke egentlig vil høre resten av året, før sommeren er her og jeg føler det - dette er sanger jeg nyter som en iskald munkholm på en varm sommersdag.

Det var meningen det skulle bli ti, men jaggu snek det seg en ekstra inn som jeg ikke klarer å luke vekk.

Browneyed girl - Van Morrison

Boys of Summer - don Henley

Lady Of Shalott - Loreena Mckennit

Benen i kors - Lisa Ekdahl

Caribbean Blue - Enya

Goodbye Yellow Brick Road - Elton John

Sjøfararsong - Odd Nordstoga

Han som Alltid går - Jokke

Here comes the summer sun - Texas

Sunshine on Leith - The Proclaimers

The Boxer - Simon & Garfunkel

Har dere sommersanger?

listelek

Jeg kjenner at høsten er like rundt hjørnet, vi skriver august, semesterstart nærmer seg og det er bær på nesten alle bringebærbuskene. Og med høsten kommer også listene - mine egne, selvskrevne lister. Kanskje har det sammenheng med forhenværende turer til butikken, der en kjøpte ting til skolestart etter nøye oppskrevne lister, kanskje henger det sammen med lister en selv skrev når en hadde fått skoleutstyret, kanskje har det ingen sammenheng i det hele tatt. Jeg er i hvert fall i listehumør. Og den første listen er en småfeministisk liste som er så ufarlig og søt at mine ottarvenner ville vri seg i smerte. Det er listen over de beste, britiske kvinnelige skuespillerne over tretti. Jeg er nemlig glad i flinke skuespillere opp i årene, særlig hvis de er kvinner, for da vet jeg som regel at de er valgt på grunnlag av skuespillertalent og ikke vakker nese. Et overveldende flertall av mine favorittskuespillere i denne kategorien er britiske, og dermed konkluderer jeg med at britene er flinkere til sånt enn vi andre - det er rett og slett flere kvinnelige skuespillere med rynkerderfra enn fra andre steder.

1. Maggie smith (1934)

2. Judi dench (1934)

3. Emma thompson (1959)

4. Imelda Staunton (1956)

5. Kate Winslet (1975)

6. Tamsin greig (1967)

7. Phyllida Law (1932)

8. Kristin Scott Thomas (1960)

9. Bronagh Gallagher (1972)

10. Helen mirren (1945)

Det var et lite sjokk å oppdage at både Maggie Smith og Judi Dench er 73 år gamle, mens Phyllida Law enda eldre - de er med andre ord gamle damer - og de lever vel ikke evig. Jeg håper Maggie Smith rekker å spille inn alle Harry Potterfilmene.
Den yngste på listen kom med under tvil, Kate Winslet er nemlig litt for vakker og rynkefri til å passe helt inn. Til gjengjeld er hun flink, og faktisk overn 30, med tiden vil hun passe fint inn. Hun kan jo tross alt ikke noe for at hun ikke er eldre.
Listen er selvsagt ikke organisert på noe vis, i så fall ville Emma Thompson havnet øverst som favoritt. Er det noen jeg har glemt?