Anna + Didrik = voldtekt

En gang i fordums dager leste jeg en roman av Unni Lindell.  Boken het Anna + Didrik = baby (i første utgave med tittelen Annas barn.) Boken kom ut på Aschehaug forlag i 1991 og fikk gode omtaler, Lindell ble faktisk kåret til Norges beste  ungdomsbokforforfatter på grunn av den. Jeg sitter akkurat nå med en andreutgave utgitt i 2005. Det var i andreutgaven at boken fikk ny tittel, den skulle moderniseres med en mer "tidsriktig oppgradering". Boken er rosa med kyssemunn på forsiden, og vaskeseddelen formidler at dette er en roman om Anna, , 14 år, som blir gravid. Hun har blitt kjent med Didrik i løpet av en sommer, de har hatt sex, og ved skolestart innser hun gradvis at hun er med barn. Didrik er ute av bildet, hun står helt alene i situasjonen. Det tar nesten fire måneder før de voksne oppdager det, og innen da er det for sent å få abort. Dessuten vil hun ikke, selv om alle voksne ber henne om det. Boken er fortalt fra Annas perspektiv, og Lindell beskriver de såre følelsene hennes, alle bekymringene, veldig godt. Skammen hun føler, den store ensomheten.

Som tidlig tenåring etterlot boken meg med et ordløst ubehag. Kanskje jeg var skuffet over kjærlighetsmotivet, for Didrik ender opp med Annas venninne. Jeg syntes ikke han var spesielt romantisk, og jeg synes ikke Annas nye romanse gjorde noe særlig utav seg. Dessuten svikter han henne da graviditeten blir kjent. Kanskje var det selve grunntemaet som var vondt, den ekle følelsen jeg fikk da jeg levde meg inn i Annas situasjon, og det at situasjonen aldri løses opp. Trettenårige meg synes dette var en ubehagelig trussel, en pinlighet. En liten del av meg syntes at hun burde passet seg bedre.

Som voksen leser ser jeg en helt annen historie. Jeg skjønner hvorfor jeg ikke synes den helt levde opp til romantikken, for dette er jo ikke en kjærlighetshistorie. Den har ikke en gang kjærlighet og forelskelse som nevneverdige elementer, romantikken er knapt en bisetning. Den rosa forsiden er mildt sagt misledende. Som svært ung leser var boken udefinerbart ubehagelig, men som voksen var den forferdelig vond. Nå skjønner jeg hvorfor hun ikke passet seg bedre for faren ved sex. Det gjorde vondt å lese, hele boken vondt.  Og smerten sitter i skildringen av "sexscenen" som fører til graviditeten. Les den selv:

«Vil du alikevel?»

«Nei, jeg vil ikke.»

«Jeg skal ikke, vi bare koser. Slapp av!»

(…)

«Du må ikke…»

«Neida, bare ytterst…»

Han så ikke ned på henne. Vendte ansiktet mot veggen. Han hadde bestemt seg. Hjertet hennes sluttet å slå. Han hadde bestemt seg.

Etterpå stirret Anna opp i bunnen av øverste køya.

Dette er ikke en sexscene mellom to tenåringer. Dette er en skildring av en voldtekt. Anna har kanskje vært litt interessert i kyssing med Didrik, kjekk og to år eldre, men hun er hele tiden veldig klar på at hun ikke vil gå videre, gå lengre. Anna har ingen skyld, absolutt ingen skyld, i denne situasjonen. Og uansett hvor mye jeg lette, kunne jeg ikke finne et eneste sted i romanen hvor dette ble sagt rett ut. Det blir alltid fremstilt som at hun har hatt ubeskyttet sex med kjæresten, en litt useriøs kjæreste, og nå er hun i omstendigheter.

Jeg sendte en epost til nettverket mitt av skolebibliotekarer i Bærum. Har dere oppdaget dette? Det viste seg at de fleste hadde gått rundt i samme villfarelse som meg, boken sto på hyllen som sår ungdomsroman. Kun èn bibliotekar kunne fortelle meg at hun var klar over det allerede. (Hun jobber på Eiksmarka barneskole og er en fantastisk bibliotekar. Sannsynligvis er det hun som er det jeg aspirerer til, hun er Norges aller beste skolebibliotekar.) Hun hadde kastet boken for lenge siden, for det er mildt sagt bekymringsverdig å fortelle tenåringsjenter at denne formen for seksuell vold bare er feil dersom det er ubeskyttet og ender i graviditeter. Men hun hadde et veldig viktig poeng:

Definisjonen av voldtekt har nok endret seg betraktelig siden boka ble skrevet, og jeg tenker faktisk at det var prisverdig av Lindell å problematisere tematikken. Forfatteren er jo tydelig i sin støtte til Anna i hennes opplevelse av det som skjedde. Anna og Didrik var jo kjærester, og denne typen press ble nok ikke definert som voldtekt tidligere - det var jo ikke noe vold inne i bildet. Derimot har det jo alltid vært straffbart å ha seksuell omgang med mindreårige.

Legen påpeker nemlig for både Anna og foreldrene at det har pågått noe straffbart. Didrik har hatt sex med en mindreårig, dette er hans skyld. Hennes svar var en stor trøst. Ikke bare forklarte det hvorfor jeg kunne gå glipp av noe så viktig tidligere, det fortalte meg også hvor mye som er skjedd i hvordan vi tenker om voldtekt og seksuell vold. Boken står som et uttrykk for at vi er kommet lenger i vår forståelse. Heldigvis. Jeg ville trodd at boken var gått ut på dato allerede i 2005, men i 2016 er den definitivt blitt sur. Den hører ikke hjemme i vår tid, og takk og lov for det.

Et lite, historieløst hjerte

Under praksisperioden min i i 2013 fikk jeg en oppgave fra veilederen min. "En svensk barnebokforfatter har blitt kraftig kritisert, og i Sverige diskuteres det om bøkene skal sensureres. Finn ut hvem og gjør deg opp en mening om hva du mener vårt bibliotek burde gjøre." Det viste seg at den omtalte forfatteren var Stina Wirsén, en av Sveriges mest prisbelønte illustratører, og bøkene det gjaldt var bildebokserien om Liten Skär och alla brokiga, også samlet under Bebisbrokiga.

Bøkene hennes er utgitt på Bonnier Carlsen förlag, et av Sveriges største bokforlag, men de er også oversatt til flere språk. På norsk har bøkene fått tittelen "En liten rosa og mange fargerike små". Disse finnes til utlån på de fleste norske bibliotek. Jeg synes ikke "fargerike" er en helt fullgod oversettelse til "brokiga". "Brokig" kan også oversettes til "broket", som i tillegg til å bety fargerike også dekker spraglet, mønstret eller flerfarget. Alle disse adjektivene er beskrivende for de ulike karakterene i bebisbrokiga (babybrokete), for "brokete" beskriver ikke bare illustrasjonene, men også viktige aspekter ved historiene. Det er nemlig et viktig poeng i disse bøkene at karakterene er mangefasetterte og forskjellige fra hverandre, med en sterk identitet. Utseendemessig er figurene så karikerte at de ser mer ut som dyr enn mennesker, med katteører, kaninører, pelsliknende kropp, osv. Personlighetsmessig har har de klart mennesklige trekk, og jeg tolker det som at barneleseren skal kunne identifisere seg med dem. Den tolkningen forsterkes av budskapet i bøkene: Trass i at både illustrasjoner og historier er enkle, går ikke karakterene av veien for å sjokkere leseren. Det er til tider groteske illustrasjoner av ubehagelige deler ved livet, og ofte er bryter temaet med tabu i barnelitteraturen. Karakterene er ikke sukkersøte, trass i at tittelen skulle tyde på det. Snarere er dette nettopp poenget med den rosa tittelen: både karakterer og historiene gjør opprør mot forestillingen om at barnebøker er koselige, ufarlige og pastellfargete.  Karakteren Liten Skär, er et prakteksempel på dette. Kroppen til karakteren er tegnet i rosa, og på hodet har hen noe som likner på en rosa sløyfe. Liten Skär er en perfekt karikatur av en rosa pike, helt til hun åpner munnen for å kaste opp gul  gugge: hun har hoggtenner og et ustadig temperament. Liten Skär er den mest feminine av karakterene, ellers er karakterene tilnærmet kjønnsnøytrale og  kan beskrives med det personlige pronomenet "hen", som verken er maskulint eller feminint. Feministen i meg synes dette er et knallstilig utgangspunkt for barnebøker. Og likevel er jeg for å sensurere nesten hver eneste bok om Liten Skär.

Debatten i Sverige ble utløst av at det i 2012 ble produsert en svensk animasjonsfilm basert på bøkene. Animasjonsbildene i filmen er Wirsèns illustrasjoner, overført til animasjonsmediet. Ingenting er lagt til eller endret, figurene er bare gjort levende. Disse illustrasjonene, som iløpet av 2000tallet har blitt gjengitt i flere bøker og flere opplag, fikk plutselig gjennom filmformatet stor oppmerksomhet: kritikken haglet. Noen svenske kinoer valgte til og med å fjerne filmen fra kinoprogrammet. En av karakterene hennes, «Lilla Hjärtat», ble anklaget for å være en rasistisk karakter som hentet trekkene sine fra utgåtte stereotypier av «negre». Lilla Hjärtat har nemlig store likhetstrekk med den stereotype «negerfiguren» en finner i en gollywog/picaninny.

 En «Gollywog» er en svart stereotyp karakter som var populær i barnelitteratur fra sent
attenhundretall og frem til 1970årene. Du kan kalle det karikaturen av den objektiviserte "negeren", med alle dens konnotasjoner. Figuren kjennetegnes ved helt svart hud, hvite øyne og
overdrevent store, hvite eller røde klovnelepper. Videre har figuren tradisjonelt sett stort, kruset hår
som skal imitere afrofrisyre. Den var populær både som litterær karakter og som lekedukke i Nord-
Amerika, Europa og Australia frem til andre verdenskrig. Det er med andre ord en historisk figur, den går rett inn i historien om de amerikanske slaveplantasjene, den australske diskrimineringen av urbefolkningen, europeerne som tjente seg rike på slavehandel. Det var ikke slavene som gikk rundt med golliwogen, det var slaveeiernes sønner. I moderne tid har den fått stadig sterkere kritikk for hvordan den fremstiller svarte personer, og kritikken har opphav både i den historiske bakgrunnen og i måten den karikerer og latterliggjør svarte. Den regnes av de fleste for å være et rasistisk symbol, et symbol som uttrykker den svarte negerens underlegenhet. Du finner golliwoger i mye litteratur, og denne litteraturen har vært kraftig diskutert de siste årene. Flere kanoniserte litterære
verk har de siste årene kommet i sentrum for en debatt rundt sensur og redigering. Felles for disse er at de er skrevet og utgitt i en helt annen diskurs, en diskurs hvor dette ikke ble problematisert. Som Hergé, tegneserieskaperen bak Tintin, har forklart: "Jeg lå under for de samme fordommer som det borgerlig miljø jeg levde i... Vi skriver 1930, og det eneste jeg kjente til Kongo var hva jeg hadde hørt folk fortelle: «Negrene er som store barn... Hvor heldig for dem at vi er kommet!» osv. Og så tegnet jeg disse afrikanere ut fra disse forutsetningene og i den faderlige beskyttende ånd som hersket på den tiden i Belgia."

Du finner tilsvarende eksempler hos både Astrid Lindgren og Torbjørn Egner, og det har vært stor debatt om hvordan vi skal forholde oss til disse tekstene.

Rasismen i Tintinserien ble faktisk behandlet juridisk. Etter en fem år lang rettsak avgjorde byretten i Brussel at Tintin i Kongo ikke var rasistisk, i den forstand at heftet fra 1946 (en fargelagt versjon av utgivelsen i 1931)aldri hadde som mål eller hensikt å egge til rasehat eller diskriminering. Den er ganske enkelt et produkt av sin tids diskurs.
Tekster som fremstiller svarte som "store barn" er en viktig del av vår litterære kulturarv, men de er produsert i en helt annen språkdiskurs enn i den vi befinner oss i dag. Vi er mer bevisste på rasistiske symboler, og det er ikke lenger politisk korrekt, det er ikke lenger greit, å bruke dem Mens bruken av «neger» ble oppfattet som et eksotisk innslag på førtitallet, blir fremstillingen av de svarte kurrekurredutterne på Astrid Lindgrens Kurrekurreduttøy problematisk i et moderne samfunn.
Dermed oppstår et dilemma. Skal vi redigere tekstene, slik at de passer dagens diskurs? Skal de stå som historiske representanter for en tidligere diskurs? Vil det være historieforfalskning å redigere dem?
Jeg mener at det ikke finnes noe enkelt svar, ikke på de historiske tekstene. Jeg er for å omskrive Astrid Lindgrens "negerkonge" til "Sydhavskonge". Det endrer ikke innholdet i teksten, tvert imot gjør det en god fortelling tilgjengelig og brukbar for dagens barn. Det hadde vært kjempesynd å la ett enkelt ord frata de neste generasjonene knallgode historier, bare fordi Astrid Lindgrens språk bærer preg av førtitallet. Hvis vi synes det er greit å modernisere Sproget i de Gamle Tekster, slik av Sjåfør skrives med sj og ø fremfor ch og eur, da burde det også være greit å modernisere uttrykk. Det blir verre i Tintinspørsmålet, og der synes jeg at teksten kan få stå slik den ble trykket: men med en historisk bevissthet.

Debatten om Lilla Hjärtat føyer seg inn i en større diskusjon omkring rasisme i barnelitteratur, en
debatt som er aktuell for alle som arbeider med formidling av litteratur. Men der jeg både forstår og er glad i Astrid Lindgren, provoserer Stina Wirsèns bøker meg helt enormt.

Wirséns Lilla Hjärtat har nemlig åpenbare likhetstrekk med gollywogfiguren. De tydeligste
kjennetegnene ved henne er at hun, som den eneste av karakterene, er helt svart og at hun har brede,
hvite lepper og hvite øyne. Hun er også den av karakterene som har mest menneskeliknende trekk, i
motsetning til de andre karakterene hvor både kroppsfasong og farger bryter med det
menneskligfigurlige.

Først forsvarte Wirsen seg med at hun slett ikke hadde tenkt på Lilla Hjärtat som en golliwog. Videre parerte både Wirsén og filmprodusenten Linda Hambäck kritikken med å si at Lilla Hjärtat
ganske riktig bygger på en stereotyp, men at dette er gjort med hensikt: «Vi har med Lilla Hjärtat
förhållit oss till en stereotyp – för att punktera den. Vi lever alla under den rasfixerade blicken och
vi måste hjälpas åt att bryta den. Vi vänder oss till en ny generation som än så länge är helt fri från
fördomar.» Wirsén har ønsket å punktere den rasistiske stereotypen. Både bøkene og filmen henvender seg til et publikum som foreløpig står fritt for fordommer, og ved å presentere Lilla Hjärtat ønsket de å gi stereotypen nytt og positivt innhold. Det er altså ment som et antirasistisk engasjement. Wirsén uttalte også at «Att inte vara representerad, det är rasism.» Her regner jeg med at hun sikter begrepet til den usynlige hvitheten, som kunne vært et godt poeng, hadde hun visst hva det innebar. Det gjør hun ikke.

Hun hevdet at det er for få svarte karakterer i barnelitteraturen i dag, og at Lilla Hjärtat skulle være en nøytral representant for svarte karakterer. Denne argumentasjonen avslører at Wirsen overhode ikke har forstått hva kritikken går ut på. Det handler ikke om at Wirsen har tegnet en svart karakter. Det handler om hvordan hun har tegnet den. Argumentasjonen hennes er historieløs - og det er  historieløsheten som ligger til grunn for kritikken. Som Fatou kommenterer: "Jag blir inte upprörd på henne, utan på hennes totala oförmåga att se sin egen del i det hela och att helt och hållet ställa sig blind till vad debatten faktiskt handlade om. Antingen förstår Stina verkligen inte vad det handlade om, eller så vill hon inte förstå."

Til slutt plasserer Wirsen seg i offerposisjon. Det var aldri meningen å tegne rasistiske bilder, sa hun. Hun er så lei seg for at de blir oppfattet sånn. For hun personlig elsker Lilla Hjärtat. Men fordi kritikken er så krass, skal hun for alltid slutte å tegne henne. For meg lyser dette offerrolle. Wirsen er gjenstand for urettferdig kritikk, hun har bare tegnet ut av kjærlighet, men hvis kjærligheten hennes støter noen skal hun slutte. Selv om hun er uenig i kritikken." Forlaget trakk inn bøkene hvor Lilla Hjärtat var sentral, hun sluttet å tegne karakteren (og praktisk talt sluttet å tegne bøker i serien), men det hele skjedde med en såret mine. Offerrollen provoserer meg nesten like mye som illustrasjonene. Hun er faktisk ikke offer i denne saken. Hun er ikke urettferdig behandlet, kritikken er godt fundert. Riktignok er ikke skammen bare hennes: at ikke noen i forlaget har stanset den første boken med Lilla Hjärtat før den kom i trykk er over min forstand. At ikke bøkene ble sendt i retur til Wirsen med beskjed om at "budskapet er bra, tegningene er fine, men du er nødt til å redigere Lilla Hjärtat" gjør meg redd, for det forteller meg hvor historieløse folk er. Og historieløsheten ligger ikke bare hos forfatteren, korrekturleserne, forleggerne og filmregissøren: selv hos bibliotekene er denne tilstede. Nesten ingen bibliotek i Sverige eller Norge tok hensyn til kritikken, bøkene ble stående på hyllen. Bibliotekarer jeg har snakket med argumenterer med at de selv ikke oppfatter Lilla Hjärtat som rasistisk. De ser ikke likheten med den klassiske golliwogen, og dersom de gjør det er ikke illustrasjonene rasistiske. De adopterer Wirsens argumenter, og konkluderer til slutt med at det er barnas vurdering som skal være avgjørende: barn liker dem, derfor skal de lånes ut.

Jeg har aldri tenkt på meg selv som forkjemper for sensur. Det har vært fjernt fra min forestilling om meg selv at jeg skal være en som argumenterer for at bøker bør sensureres, at vi som bibliotekarer skal bestemme hvilke bøker som er egnet for å lese. Som bibliotekarer har vi stor makt, vi kan avgjøre hva som er "god" litteratur, hva som skal være tilgjengelig for leserne. Som prinsipp har jeg alltid tenkt at det er en viktig del av vår oppgave å være mangfoldig. Men i dette tilfellet mener jeg faktisk at bøkene burde tas inn. Jeg mener det er vårt ansvar. Det får ikke hjelpe om motivasjonen bak historiene er god, eller om fortellingene bryter med tabu, eller at en rekke unger synes at det er artige bøker. Det handler om å forsvare barna. Det handler om at vi, som voksne, beleste og erfarne mennesker, har et ansvar for å ikke videreføre rasistiske holdninger. Vi har, eller rettere sagt, vi burde ha en historisk bevissthet som beskytter barn mot rasisme, mot kvinnediskriminering. Akkurat som jeg mener at vi har et ansvar for å beskytte barn mot bildebøker som uforsiktig og hensynsløst behandler alvorlige emner som omsorgssvikt og seksuelle overgrep. Jeg mener ikke at vi ikke skal ha bøker om alvorlige temaer, eller at barn ikke kan vurdere selv hvilken litteratur de liker. Men barns leseglede fratar ikke oss et ansvar for hvilken litteratur vi tilbyr. Barn som kommer til hyllen med pekebøker har ikke det ansvaret, vi har. Det er en stor del av vår oppgave å bedømme og velge ut bøker, og en del av vårt ansvar er å sørge for at verken barn eller foreldre kommer til hyllen og finner  litteratur som spinner videre og aksepterer diskriminerende stereotypier. Vi har makt til å videreføre, eller bryte, med diskriminerende begreper. Dersom bibliotekarer velger å ha rasistiske bøker på hyllen, er dette også et utsagn. Å argumentere, slik enkelte bibliotekarer jeg kjenner har gjort, med at "barna liker det", er å fraskrive seg ansvaret. Det handler om å være bevisst hvilke signaler vi i denne maktposisjonen sender.

Fatou konkluderer med at "jag kommer att fortsätta försvara mina barns rätt att slippa växa upp med dessa rasistiska nidbilder så länge jag orkar." Jeg er hjertens enig.

Velsignet ensidig kjærlighet

Jeg forelsker meg ikke så lett, og selv når jeg nesten gjør det feiger jeg alltid ut. Jeg har hatt noen spede forsøk på forhold, og med unntak av ett ender de alltid med at jeg løper, nesten før det blir noenting. Jeg har et mønster: jeg blir venner med dem, vi nærmer oss noe mer, jeg kjølner og bryter kontakten. Gradvis. Vi blir aldri uvenner... vi bare slutter å være gode venner. Jeg føler aldri noe sterkt, og jeg vil ikke føle noe sterkt. Forelskelse utløser hormoner i kroppen. Mange hormoner, lykkehormoner, rushormoner. Men i meg pleier det minste lille snev av hormoner utløse panikk også. Jeg kan ikke kontrollere det, kan jeg vel? Jeg stiller meg selv sårbar, åpen for hugg. Jeg stiller meg naken for hele verden. Jeg mister kontroll, og jeg trenger den kontrollen. Men i fjor sommer forelsket jeg meg. Det tok meg faktisk noen timer før jeg skjønte hva som skjedde, for jeg var helt uforberedt. Da jeg endelig greide å sette navn på dette presset i brystet? Da måtte jeg gå en liten runde med meg selv. Jeg ventet på en panikk, og panikken kom ikke.
 
Jeg våknet en morgen, etter en lang og fuktig fest. Jeg hadde blitt kjent med en ung mann som kunne smile med øynene, en som kunne alle de kulturelle referansene mine i halvsøvne, en som nerdet verre enn meg. Han var halve grunnen til at jeg gikk på den festen. Han kunne sitere irske poeter og han luktet fantastisk. Jeg hadde hjertet i hele brystet, i øynene, og alle visste det. Halve natten hadde jeg ligget limt inntil kroppen hans, og hormonene mine bruste mer enn de hadde gjort siden jeg var seksten. Der, blant alle våre venner, var jeg mentalt avkledt og sårbar. Jeg ventet hele tiden på at han skulle sette grensen, men den grensen kom aldri, og da morgenen kom og han sov på sofaen snek jeg meg ut og dro hjem. Jeg trengte å rydde opp i brystet mitt. "Dette går over snart", tenkte jeg, dro hjem og sov i noen timer. Våknet opp på ettermiddagen, og der, i brystet mitt: der var det fremdeles. Hormoner. Hjertet i halsen.

Sist jeg følte meg naken og åpen for hugg, greide jeg å kutte det ned før det så mye som spiret. Jeg hadde akkurat begitt meg ut på noe med en snill, edru, intelligent mann som jeg hadde kjent en stund og som jeg var glad i. Vi var helt enig i at det var uforpliktende, det var ufarlig, ingen av oss følte noe sterkt for den andre. Etter noen netter begynte det å spire noe i brystet mitt, noe ørlite noe, det klødde mer enn noe annet. Jeg vet ikke hva det var, og det er godt mulig det var delvis placebo. Det jeg vet er at det ga meg følelsen av å miste kontroll, og jeg kjente fremtiden ble truende og uhåndterlig. Så lenge jeg var avbalansert og kontrollert kunne jeg kanskje takle dette. Hvis jeg ga hjertet mitt ut, ville forholdet bli komplisert, det ville bli vanskelig. Det ville bety vanskelige valg og usikkerhet, jeg ville aldri føle meg bra nok. I det øyeblikket jeg følte noe ukontrollerbart, i det øyeblikket noe ble seriøst, da følte jeg at verden og romantikken klappet sammen rundt meg. Forpliktelser er ensbetydende med blodig hjerte på brosteiner. Jeg våget ikke. Jeg orket ikke. I minuttene før jeg grov ut hvert eneste lille ugress, holdt jeg på å hyperventilere. Jeg er forpliktelsesvegrer, og i det øyeblikket noe blir seriøst stikker jeg.

Merk deg, kjære leser, dette var forrige gang, det var noen år tilbake og det var et støvfnugg sammenliknet med den rusen jeg fikk nå. Og så godt det enn er å være i hormonrus, er det fremdeles et fravær av kontroll som burde gi meg panikk. Sist gang jeg følte det så sterkt, endte det i flere år med vanskeligheter. Jeg trodde det skulle være uforpliktende, og det ble altoppslukende. Denne morgenen prøvde jeg å få kontroll, og jeg innså at det ikke ville strammes inn, det ville ikke lukes ut. Jeg burde være hysterisk, og jeg var forundret i stedet. Hva reddet meg denne gangen, fra min innlærte panikk? Hvorfor sprang jeg ikke? Hvorfor kuttet jeg ikke ned denne lille busken av oxytocin, endorfiner, dopamin og fenetylamin? Hvorfor kuttet jeg ikke kontakten med han?

Fordi det var helt ensidig.

Vanligvis fremstilles ensidig forelskelse som noe vondt, noe smertefullt. For meg var det frigjørende. Det var det eneste som gjorde det mulig, det beste ved det hele. Han var ikke interessert i meg. Vi var venner, et nesten eksplosivt vennskap som plutselig sprang ut en kveld i april. Men det sluttet der, og det visste jeg. Mine hormoner var nettopp det, de var mine.
Jeg slapp å forholde meg til fremtiden. Jeg slapp å forholde meg til hva han syntes, jeg trengte ikke å bekymre meg for å være bra nok, jeg trengte ikke å vokte mine ord og mine handlinger. Han ville aldri bli skremt av mitt mørke og mine dystre erfaringer, for han ville aldri komme i nærkontakt med dem. Og ikke trengte jeg å forholde meg til hans greier heller. Hvis han var stresset eller deprimert, var det ikke mitt ansvar. Vi hadde ingen fremtid å være redd for, det var ingen forpliktelser å løpe fra. Det var problemfritt, for problemene hans var ikke mine og ville aldri bli det. Jeg kunne bare nyte. Alt jeg ville var at han skulle smile til meg. Jeg ville drikke kaffe og spise grønne epler, mens vi diskuterte morsomme ting på detaljnivå, og jeg ville at han skulle smile til meg. Det gjorde han. Ofte.

Jeg vurderte risikoen. Med hjertet mitt i øynene ville alle vite. Ville de føle medynk? Ville de le? Godt mulig. De ville se hjertet mitt og se fraværet av hans, og de ville ikke forstå at dette var det beste som hadde hendt meg på veldig, veldig lenge. Og så oppdaget jeg noe som var like fantastisk som hans mangel på interesse: jeg brydde meg ikke. Det fikk være om de pratet etter at jeg gikk. Det fikk være at noen tok meg til siden og spurte hviskende, "du er litt forelsket, er du ikke?". Hva kunne jeg si, annet enn "JA!"? For det betydde ingenting. Jeg kunne pleie rusen min helt på egenhånd, det kunne være helt min egen opplevelse, og jeg trengte ikke å bryte opp og løpe min vei. Vi kunne bevare vennskapet før, under og etter at rusen la seg. Kanskje fikk det ham til å føle seg noen meter høyere (ikke at han trengte flere meter), og desto bedre, så følte han seg også bra. Jeg følte meg så bra at jeg kunne dele med hele verden. 

I år har jeg en ung mann på dørhellen. En ny, ung mann, en snill fyr som byr meg på kirsebærvin og fin musikk som han lager selv på et av sine utallige instrumenter. Jeg orker fremdeles ingen forpliktelser, men i år prøver jeg å lære av fjorårets erfaringer. Jeg prøver å huske hvordan det var å ha lave skuldre, hvordan det går an å bare nyte. Jeg prøver å stå stille, selv når jeg ser frem mot en sommer full av potensielle farligheter. De farlighetene kan være så fine, nemlig.

"It's my favorite!"

Det har vært nevnt opptil flere ganger at jeg har en sterk forkjærlighet for tv-serier med fantasy og/eller science fictionelementer, og det er også godt dokumentert at jeg ikke er kresen. Jeg har en uslukkelig tørst etter det eventyrlige, hva som helst som kan utvide de gitte rammene for denne verdenen. Som Belle sier i Disneyversjonen av Beauty and the Beast: "it's my favorite! Far off places, daring sword fights, magic spells, a prince in disguise!" Once Upon a Time skulle derfor i utgangspunktet være en perfekt serie for meg. Den begynte allerede i 2011, men for meg druknet den i flommen av cheesy filmer som spiller på eventyr. Kanskje særlig kolliderte den med Eventyr i New York: jeg så for meg at Once Upon a Time skulle være rosa, amerikansk jentete og "eventyraktig", med en blond, dum prinsesse i rosa eventyrkjole og en prinsefjott med tannpastasmil. I tillegg spilte Jennifer Morrison hovedrollen, og jeg kunne aldri fordra rollen hennes i House. Jeg er storspiser av fantasy, men både den skinnhellige, omsorgsfulle brunetten og den amerikanske prinsessen er karaktertyper jeg har langt opp i halsen. En rosa klisje som handlet om at alle de kjente eventyrfigurene er forvist til en amerikansk landsby, der de har glemt sin egentlige identitet og tror de er amerikanske statsborgere, alt fordi den onde dronningen hater Snøhvit? Og Jennifer Morrison som gjenforenes med sin bortadopterte sønn, den eneste i denne byen som har gjennomskuet det hele? Spar meg! Fantasyelementet var bare ikke nok til å overkomme dette. Ikke før for en uke siden. Da så jeg i min seriehunger første episode.





De første ti minuttene beholdt jeg min skepsis. Serien åpner med at prince Charming kysser Prinsesse Snøhvit, der hun ligger i glasskisten sin. Seriøst, tenkte jeg, er dette Prince Charming? Jeg liker å ha sjarmerende menn å se på. Prinsen har riktignok ikke tannpastasmilet, men han har ikke sjarm heller. Kostymene var overdrevne, skuespillet overbeviste meg ikke - jeg var forutinntatt og helt klar for å slakte serien.

Jeg er grunn nok til at eventyret for meg begynte med Rumpelstiltskin. (Jeg sa dette med sjarmerende menn?) Jeg har alltid likt eventyret om Rumpelstiltskin, det magiske, slemme vesenet som spinner strå til gull og lager avtaler med desperate folk. Og Robert Carlyle, som spiller Rumpel i serien, er fantastisk. Jeg kan ikke helt sette fingeren på hva det er han gjør, men kombinasjonen av den skotske aksenten, kroppsspråket, frasene som gjentas og den latteren - han smelter meg. You know, dearie... Magic... aaalways comes with a priccce.




En antihelt som Rumpel hadde vært nok til å hekte meg, men ikke nok til å imponere meg. Det neste jeg oppdaget gjorde det - jeg oppdaget hvor godt serien er bygget opp. Informasjonsflyten er en av seriens største styrker, spesielt i den første sesongen. Jeg er så glad i serier som er bevisste hvor de skal, som har en plan for hver eneste episode, der informasjonen blir gitt i kontrollerte porsjoner til publikum, og der informasjonen først danner et helhetlig bilde i siste episode. Jane Espenson har vært involvert før i både serier og enkeltepisoder jeg har forelsket meg i, og det merkes at hun har vært rådgivende produsent i Once Upon a Time. Måten serien bygger opp spenningen er nemlig vel så interessant som informasjonen som kommer frem.
Serien er dynamisk, den veksler mellom den lille, amerikanske byen Storybrook i nåtid og tilbakeblikk til de hendelsene i "Eventyrland", som førte til at alle eventyrfigurene befinner seg i Storybrook. Handlingene i de to universene speiler hverandre som regel, de fokuserer på et utvalg av eventyrfigurer, "nå og da". Askepottepisoden handler for eksempel om hvordan Askepott inngår en avtale med Rumpelstiltskin, der hun avtaler å gi bort barnet sitt i bytte mot en sjanse til å vinne prinsen. (Dette er en åpenbar kombinasjon av Askepotteventyret og Rumpelstiltskineventyret.) Samtidig, i Storybrook, har menneskeversjonen av Rumpel, Mr. Gold, laget en adopsjonsavtale med menneskeversjonen av (Cinder)Ella, en fattig, enslig tenåring som er gravid. Denne vekslingen mellom to parallellhistorier er overraskende nok ofte kompleks, særlig etter hvert som serien utvikler seg, men konseptet er verken overraskende eller unikt. Det jeg synes er overraskende, og veldig godt gjennomført, er hvordan bakgrunnshistorien i Eventyrland langsomt rulles opp. Mens Storybrook-linjen er enkel, kronologisk og oversiktlig, begynner Eventyr-linjen med slutten. Denne historien spinner seg først og fremst rundt det anspente forholdet mellom Snøhvit og den onde dronningen, og i løpet av sesongen får publikum stadig nye informasjonsbiter som forklarer hvordan det ender som det gjør. Disse informasjonsbitene kommer kullkastet, og det er opp til publikum å pusle sammen kronologien i det hele - men sammen utgjør alle tilbakeblikkene et stadig mer helhetlig bilde. Vi skjønner gradvis hvorfor Dronningen gjør som hun gjør, hvordan Snøhvit og Prinsen ble kjærester og hvilken rolle Rumpelstiltskin egentlig har spilt i det hele. Denne måten å fortelle historien på gjør karakterutviklingen kjempespennende. Hadde serien begynt med Snøhvit som lite og troskyldig barn, slik handlingsforløpet gjør kronologisk, hadde ikke karakterene fått den samme muligheten til å vokse. Tilbakeholdelsen av informasjonen gir karakterene en helt annen mulighet til utvikling. Vi vet hvor det hele ender: vi vet bare ikke hvordan og hvorfor det endte der. Måten historien fortelles på spiller en sentral rolle i karakterenes flerdimensjonalitet - og tro det eller ei, men ingen av de sentrale karakterene er flate. Riktignok er Prinsen temmelig kjedelig, men hans mennesklige utgave er en utro drittsekk. Riktignok er Snøhvits menneskeversjon en i overkant mild førskolelærer, men Prinsesseversjonen er en rå Robin Hoodtype. Særlig interessante er Rumpel og den onde dronningen - begge er antagonister som gradvis blir sterke, tragiske figurer du føler sympati for.






Jeg har fremdeles en ting å utsette. Serien legger klart vekt på forholdet mellom en biologisk mor og dennes barn. Adopsjonsmotivet blir vannet ut, og alle endelige løsninger baserer seg på at en unge har det best med fødemammaen. "Det beste for barnet" er, spesielt synlig i Askepottepisoden, alltid å være med den "biologiske moren. Kombinert med at ungen ikke kan spille for fem flate øre gjør dette at jeg ikke helt tror på vår heltinnes sønn og hans vanskelige forhold til adoptivmamma (den Onde Dronningen, naturligvis.) Sympatien min faller automatisk med den onde adoptivmammadronningen, fordi jeg mener at det er hun som er den virkelige mammaen til guttungen. Det er alltid litt vanskelig når en fortelling legger opp til en moral, og denne moralen går på tvers av dine egne overbevisninger. Men denne moralske innvendingen er ingenting mot det helhetlige inntrykket jeg har: Dette er så godt laget! Og det er virkelig perfekt for meg, adopsjonsproblemtatikken til tross - dette er min nye serieromanse. At det er en romanse er det ikke tvil om:
dette er en serie som baserer seg på pur romantikk, en genuin "jenteserie" som ærlig og direkte er rettet mot et kvinnelig publikum. Trass i enkelte vrier på kjente eventyrhistorier - "Rødhette" Ruby får for eksempel et litt annet forhold til Ulven - er hovedmotivet alltid, alltid den amerikanske drømmen om True Love. Ekte kjærlighet er den sterkeste magien, den magiske løsningen som bryter alle forbannelser, og alle historiene baserer seg på noens forelskelse. Jeg har gradvis vært i ferd med å bli kynisk og pragmatisk, men rosa fantasyromantikk fungerer helbredende på meg. Det spiller ingen rolle at Prinsen er uspiselig, når det viser seg at Rumpelstiltskin er Udyret i Beauty and the Beast.

Litt grov omsorgssvikt på sengekanten?

"Illustrasjonene utdyper på en nydelig, utfyllende og suggererende måte denne gripende, ømme og vàre fortellingen , som egner seg så godt til diskusjoner med barna. Spennende og vakker innertier for de små!"

 Lars Roger Furnes, Sunnmørsposten

 ...

"Vondt og vakkert (...) Og den som måtte synes at dette er ei bildebok like mye for voksne som for barn, har helt rett. Denne boka er alt for flott til at ikke alle skal få del i den."

Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad

 ...

(...) dette er en nydelig fortelling om savn, lengsel og om å finne seg til rette i verden (...) Justyna Nykas eksperimenterende illustrasjoner fanger fint stemningen i fortellingen og bidrar til å puffe tolkningen i overraskende retninger."

Marianne Lystrup, Vårt Land

...

"Nykas surrealistiske og grafisk pregede illustrasjoner gjør denne boka til en særdeles lekker trykksak."

Dagsavisen"

 ...

Jeg har hatt en måned praksis i Trondheim, på Barne- og ungdomsavdelingen (BUA) til Folkebiblioteket. En av de virkelig fine tingene ved praksisperioden, var at de ansatte etterhvert kom med tips og forslag til hva jeg kunne lese. De ga meg lettleste bøker, de ga meg billedbøker de syntes var gode, de ga meg... Marit Kaldhols Stripekalven i fanget en stille ettermiddag, med en advarsel om at dette... Dette var boken alle hadde lagt for hat. Det var alt. Derfor leste jeg. Og det, mine lesere, det! Det viste seg å være den mest groteske teksten jeg har lest på lenge.

Mange av dere har et forhold til Marit Kaldhol fra før. Hun skrev en tragisk billedbok kalt Farvel Rune, om en liten jente som leker ved dammen sammen med sin beste venn Rune, hvorpå Rune drukner og den lille jenten må gå i begravelsen. Som tekst er den litt gammelmodig, noen vil kanskje kalle den i overkant "pedagogisk" også. Det som sitter sterkest i er  Wenche Øyens illustrasjoner, som fremdeles er sterke. (Det merkes at da Øyen skulle illustrere denne boken, tenkte hun på sin egen bestevenninne, som døde da de var elleve. Øyen illustrerer sin egen sorg.)

Det som gjorde Farvel Rune til en viktig tekst, var at den brøt med sin tids store tabu i barnelitteraturen. Da den ble skrevet på åttitallet var det ingen som skrev barnebøker om døden, det var et tema som var for alvorlig for barna. Tilsvarende prøver Stripekalven å bryte med et av vår tids barnelitterære tabu, omsorgssvikt.  Den gjør det bare litt mindre elegant.
Stripekalven handler i utgangspunktet om en liten kalv og hans mamma. Mammaen forlater den lille kalven ved utkanten av en skog, fordi hun skal "kjøpe nye sko". Den lille kalven blir altså etterlatt alene, slik at da det skumle monsteret Nekut kommer, er kalven fullstendig forsvarsløs. Kalven løper inn i den store skogen, alene, redd, med Nekut etter seg. Kalven løper til kreftene tar slutt, og så faller den omkull, den "faller inn i besvimelsen". (Mens den ligger der, skinner solen ned gjennom skogsblader, og lyset lager striper i pelsen hans. Kalven er blitt stripekalv.) Nå ligger altså kalven der og venter på den sikre død. Lenge ligger den bevisstløs, men til slutt kommer et udefinert vesen frem. Ikke at figuren omtales slik, figuren får navnet "Dori" og har forsåvidt en ganske sterk personlighet. Vi får bare aldri vite hva, eller hvem, Dori er, selv om illustrasjonene gir oss en ledetråd: hun er en menneskeliknende kvinne.(Med værhår?) Hun dukker opp fra intet, med store bryster fulle av søt melk. Vår lille kalv har ikke fått næring siden moren dro (for å kjøpe sko, ikke glem det!), så da Dori tilbyr, drikker kalven seg utørst.

 (Er hun ikke tillitsvekkende? Kom, skal du få melk! Er dette de nydelige, utfyllende illustrasjonene som fanger stemningen?)

For så sier Dori:
Jeg er mammaen din.

(Jeg kjenner grøss på ryggen. Dette er mye skumlere enn monsteret Nekut.)

Kalven svarer: 
Nei, det er du ikke. Mammaen min er i byen for å kjøpe sko.

(Fint, lille kalv. Ikke at moren din er helt stabil, men altså - hvem er egentlig Dori?)

Og Dori sier igjen:
 Jeg er mammaen din.

Kalven svarer:
 Nei, det er du ikke. Mammaen min er i byen for å kjøpe sko.

Og Dori sier igjen: 
Jeg er mammaen din. 

Kalven står på sitt:
Nei, det er du ikke. Mammaen min er i byen for å kjøpe sko.

(Jeg spør: Hvem er Dori?)

Det tar flere runder før Dori gir seg. Til slutt spør hun om de kan være bestevenner, og det er helt greit for kalven. Så spør Dori om de skal gå til byen, og kalven vil gjerne det. I all hemmelighet vil kalven se etter moren sin, men det sier den ikke til Dori. (Hvorfor ikke det?) I stedet går de sammen gjennom byen hele dagen, og kalven ser og ser - ingen mamma. Ikke før kveldssolen skinner lavt på himmelen og dagen er nesten over. Da ser kalven moren sin.

Synes du, som meg, at hele scenen med Dori var ubehagelig? Dette er verre.

Kalven ser mammaen sin. På kafe. Hun har nye sko, og hun spiser is sammen med sin nye kalv. Hun ser ikke på vår kalv. Boken slutter med at kalven og Dori drar, og kalven trøstedrikker Doris melk, og de er enige i at det er bra de er venner. The End.

Hææ? Sykklyven bibliotek mener dette er en "Bildebok for småskoletrinnet". Barn på småskoletrinnet er mellom seks og ti år. Alle skolebibliotekene jeg søkte opp, har plassert den sammen med "bildebøker" og "barnebøker". Men dette er ikke en barnebok. Jeg får nesten traumer av denne historien.

Litt surfing forteller meg at den fikk gode kritikker da den kom. Barnebokkritikk.no beskriver illustrasjonene som at de "gir eit symbolsk lag til ein konkret tekst, og dei opnar for fleire tydingar", og historien  oppsummeres enkelt som en symbolsk fortelling om en forlatt kalv. "Mest nærliggande er det å lese forteljinga som eit bilete på smerta ved å bli forlaten, og boka gir også ein veg ut av smerta. Dori er først skremmande, sidan ei god erstatning for mor. Til slutt vel kalven å vere saman med ho framfor mora". Slik tolker Barnebokkritikks anmelder. På bildet til høyre ser dere bilde av Dori som ammer kalven:

Jeg tolker ikke Dori som en god morsfigur. Dori blir aldri et "bedre alternativ", hun er det eneste alternativet. Hvem er det Dori skal representere? Det står klart for meg at dette er en fortelling om grov omsorgssvikt. Moren til kalven forlater ham til fordel for egne gleder, nye sko og iskrem, og kalven har ingen andre trygge omsorgspersoner, ikke et eneste sosialt sikkerhetsnett. Jeg kan tolke Dori som en representant for barnevernet som involveres når omsorgssvikten oppdages, men er hun en trygg omsorgsperson? For meg virker hun truende når hun insisterer at det nå er hun som er mammaen, når hun gjennom dette insisterer på at kalven skal glemme den første mammaen sin, glemme hele sin historie før Dori kom. Ja, Dori kan dekke kalvens fysiske behov, og kalven tar takknemlig imot melken fra Doris store bryster. Men dette er også et problem for meg, et problem barnebokkritikks anmelder også påpeker. De "symbolske" og "vakre" illustrasjonene viser Dori naken, og brystene til Dori er både omfangsrike og iøyefallende. Barnebokkritikks anmelder mener at Dori mot slutten er ufarliggjort, men jeg er ikke enig. Det jeg derimot er enig i, er at nakenheten hennes, forsterket av illustrasjonene, gjør Doris tilnærminger et sterkt anstrøk av seksualitet. Hun åpner armene og holder frem brystene sine, og kalven legger seg inntil henne. Hvis vi følger antagelsen at hun symboliserer barnevernet, hva sier da dette? Kalven er forsvarsløs og et lett bytte for seksuelle overgrep begått av den instansen som skulle beskytte ham. Er dette en symbolsk referanse til alle de barna som har blitt utsatt for overgrep på norske barneverninstitusjoner, disse forferdelige tilfellene som ble rullet opp for noen år siden? Men dette er ikke tema i teksten, tvert i mot er Dori "løsningen". Det seksuelle anstrøket er bare et ubehagelig hint som gjør Dori enda mer truende, fordi jeg som leser ser det kalven ikke ser, at han er alene i et system som forgriper seg på ham. Fordi kalven har opplevd så grov omsorgssvikt fra sine nærmeste, blir enhver oppmerksomhet oppfattet som positiv.
 Grunnen til at Dori kan få en slik rolle, er jo at kalven er blitt forlatt av moren sin. Men hvis det er dette som skal være bokens hovedtema, burde da ikke kalven få en sjanse til å bearbeide dette traumet, denne sorgen? Etter at kalven har sett moren sin på kafé, blir han med Dori dit Dori vil gå. Han får trøst av Dori, og han har "en liten stripe i hvert øye". Dette er beskrivelsen av sorgen hans. Vi får aldri vite noe om moren, ikke om hvorfor hun har gjort som hun har gjort, og ingenting om den nye kalven hennes. Ikke at det burde komme unnskyldninger, men hvis dette skulle være en "terapeutisk" tekst burde vel kalven - og leseren - presenteres for noen mulige forklaringer som kunne gjøre morens svik forståelig? Hva får en mor til å forlate barnet sitt? Hvordan kunne hun erstatte den første kalven sin så lett, hvorfor får den nye kalven iskrem, mens vår kalv får Dori?

Det skal sies, det er en sterk leseopplevelse. Og det er en interessant bok, med illustrasjoner som treffer deg i vrangstrupen og en historie som risikerer å gi leseren traumer. Men så interessant den enn er, den har noen store mangler. Den tar opp et komplisert tema, og den forsøker å forenkle det komplekse ved å gjøre teksten full av symbolikk - men det fungerer ikke helt. Det er ingen katarsisk løsning her, og Dori, som skal representere kalvens "frelse" - hun fremstår ikke som en tillitsvekkende karakter. Dersom teksten hadde stilt spørsmålstegn ved Dori, hadde dette gjort den langt stiligere. Hun er nemlig mildt sagt suspekt, men dette er aldri et tema i teksten. Det suspekte ved karakteren hennes kommer bare frem i en sofistikert analyse av teksten, og dette i seg selv gjør at dette ikke er en barnebok. Jeg skjønner godt at bibliotekarene ved BUA har lagt denne boken for hat. Det kunne vært en viktig bok, men den feiler, fordi den ikke problematiserer sine egne skrekkelementer. Den ser ikke selv hvor truende Dori er, hvor forsvarsløs kalven er - og den gir ingen nøkler til å bearbeide de traumene kalven opplever - den erkjenner knapt nok at det kalven har opplevd er ubegripelig vondt. Hvem skal lese denne boken?  Den står på barnehyllen, og anmelderne mener det er en "symbolsk" og "vakker" barnebok, så hvem er de barna denne er tiltenkt? Småunger som er forlatt av mødrene sine, er det meningen de skal gjenkjenne sin egen situasjon og bearbeide sin egen sorg? Det fungerer den absolutt ikke som. Kalven får aldri svar på alle spørsmålene sine, delvis fordi han ikke har noen å stille spørsmålene til. Som terapi tviler jeg på at den tilfører leseren noe som helst. Er den da tiltenkt de trygge ungene, de som sitter på sengekanten med mammaen sin, slik at de også skal vite at det finnes unger der ute som har slemme mammaer? "Det finnes mammaer som forlater deg, uten forvarsel og uten forklaring, og de kommer aldri tilbake." I så fall er dette en ondskapsfull bok, for det eneste den vil oppnå er å gi de trygge ungene mareritt og nye ting å være redd for. De trygge ungene vil nemlig heller ikke få noen forklaringer, en følelse av å løse opp den knuten av angst som teksten skaper. Teksten tilbyr ingen form for trygg avslutning, og derfor gir den heller ingen redskaper som gjør den relevant som noe mer enn skremselspropaganda. Jeg synes at det på mange måter blir en farlig tekst, fordi den behandler temaer som er så vonde, så alvorlige, at de ikke burde behandles lett. Omsorgssvikt er ikke et tema som burde behandles med uforsiktighet og uten grundig refleksjon. Som historien om kalven viser, barn i denne situasjonen er ofte uten forsvarsverk. Når behandlingen av temaet er så dårlig gjennomført som dette blir det respektløst for de barna dette faktisk gjelder. Elefanter skal ikke trampe med illustrasjoner og suspekt symbolikk på noe som er mange barns tragedie.

Nei, teksten egner seg ikke til lesing for eller diskusjon med barn. Hvis noen skal lese denne boken, er det voksne med redskaper til å analysere og kritisere en tekst som dette. Jeg er sterkt tilbøyelig til å si meg enig med barnebokkritikks anmelder i hennes endelige konklusjon; "eit sølete eksperiment som Stripekalven aldri burde ha blitt sleppt ut av laboratoriet".

Dyp jeg ikke så som barn

Jeg skylder min yngste tante stor takk, for hun reddet mitt tiårige hjerte fra å knuses på verste vis. Hadde det ikke vært for tanten min, hadde jeg måttet vente femten år på å få se Titanic på kino. Min mor var nemlig overbevist om at filmen ville være for skummel, for dramatisk. Nå skal det sies at jeg aldri har hatt en traumatisk kinoopplevelse, det være seg skrekkfilmer med attenårs aldersgrense eller store skip på høykant, men jeg setter pris på at hun ville beskytte meg. Det gjorde jeg ikke den gangen. Den gangen var jeg et tiårig hjerte på randen til å knuses i en million biter, fordi jeg ikke skulle få se Leonardo DiCaprio fryse ihjel, fordi jeg ikke skulle få se ham tankefull på dekk, med gjenskinn av solnedgangen i ansiktet. Jeg, som elsket ham! Og jeg elsket ham med en intensitet, en varme som bare tiåringer kan kjenne. Han var jo Leo! Jeg hadde bilder av ham på alle soveromsveggene, jeg kunne bakgrunnshistorien om hvorfor han heter Leonardo, jeg visste at han hadde langt hår og krøller som liten og at han hadde bursdag i november. Jeg visste at han var en festløve, og at han spilte Jack i Titanic, men Titanic fikk jeg ikke lov å se, for det var for skummelt. Nesten.
Min tante må ha vært på min alder for femten år siden. Hun er verdens søteste vesen, og for femten år siden var hun i tillegg supersjenert i våre selskaper, men den gangen argumenterte hun mot min mors beskytterinstinkt. Hun hadde sett Titanic, og nei, hun trodde ikke den var for skummel for meg. Hvis jeg gikk med noen voksne, som jeg jo uansett måtte fordi aldersgrensen var for høy ellers, så skulle jeg fint klare å se verdens største båt gå ned. Så mamma tok meg med på kino. Vi kjøpte en enorm popcorneske, og jeg fikk se og se og se på Leonardo DiCaprios fløtepusfjes, mens Sissel Kyrkjebø sang en melodi jeg elsket enda mer enn den lille havfruens. Jeg husker denne kinoopplevelsen stjerneklart, og jeg er fremdeles venner med denne tiårige versjonen av meg. Flere ganger underveis i filmen kjente jeg det boble frem, minner, ekko, av denne første filmopplevelsen. Scener som for meg utgjorde en del av himmelen, og som jeg i dag ser klisjeene i, gjør meg fremdeles varm et hemmelig sted i magen, fordi jeg husker enormiteten ved det. Jeg slipper tiåringen frem i meg og lar henne minne meg på hvordan livet kunne se ut, i noen av disse sekundene.

Og jeg husker den med tiårige øyne. Til dels. Jeg husker den med tiårige øyne, men med en voksen kvinnes vurdering, og dette er ikke en kombinasjon som er utelukkende positiv.
Som tiåring var det Leonardo DiCaprio som var viktig, og det betydde at det var den romantiske historien som var sentral. Denne filmen handlet ikke så mye om et skip som kolliderte med et isfjell, som det handlet om Jack Dawson og Rose Dewitt Bucater som møtes på et dekk og forelsker seg. Titanic handlet om tragisk kjærlighet og om en skjønn, skjønn kunstner, og kanskje bittelitt om mye kaldt vann og død. For en tiåring er dette genialt. Jeg har aldri vært så opptatt av tragedier som jeg var som tiåring. Leonardo fikk tiårige meg til å lese Romeo & Julie i to forskjellige oversettelser. Det gjorde at jeg allerede da kunne studere nyansene i André Bjerkes, men jeg gjorde det fordi Leonardo hvisket replikkene i øret mitt om kvelden. Noen ganger var han Romeo, noen ganger var han Jack, alltid var han vakker og alltid døde han til slutt. Dette var viktig, det var nok, for en tiårig romantiker. For en litt eldre romantiker, som en dag innså at romantikk overraskende ofte var mindre klisjefylt hvis de ikke døde, ble Titanichistorien stadig mer preget av klisjeer. Det var, opplevde jeg, som om de forminsket den mennesklige tragedien ved å gjøre det til en kjærlighetshistorie. For slik jeg husket den, var det kjærlighetshistorien som var det sentrale, det overveldende store ved denne filmen. Naturligvis husket jeg det slik, for min tiårige romantiker var det nemlig slik.

Nå, med noenogtyveårige øyne, ser jeg nye ting ved filmen. Dette er jo ikke en romantisk film, ikke egentlig. Naturligvis er den det også, ellers hadde den aldri i verden blitt den kjempesuksessen den ble. Jeg er selv et vandrende bevis på det, for tiårige meg hadde aldri giddet å se Titanic på kino hvis ikke Leonardo DiCaprio hadde vært med. Så ja, den er det også, men først og fremst er dette en film om klasseskiller.
Dette er ikke et stort sjokk, egentlig. Selv tiårige meg visste det, på et eller annet plan. Jeg tror til og med mamma kommenterte det på vei ut fra kinolokalet, den gangen for femten år siden. Og jeg fikk jo med meg at tredjeklassepassasjerer druknet og frøs ihjel, mens de rike satt i halvfylte båter og så på. Jeg skjønte jo at Rose måtte gifte seg med Billy Zane fordi han var rik, og at hun ikke fikk lov til å være sammen med Leonardo fordi han var fattig. Jeg husker at tiårige meg hatet Billy Zane, jeg hatet ham med en intensitet som nesten speilet min kjærlighet til Leo, og det øyeblikket hvor han skyter etter dem? Åå, jeg hatet ham!

Men det var nettopp det fattige ved Jack som gjorde ham til særlig romantisk for meg. Han var "the underdog", den vakre, snille og fattige helten som vant prinsessen og halve kongeriket, han var Espen Askeladd og sexsymbol i skjønn forening! Så selv klasseskillet ble, for meg, forskjønnet av romantiske ideer, ikke bare fordi han var skjønn, men fordi den fattige, snille gutten er en romantisk idé.
I dag er jeg ikke lenger like blendet, slik at jeg ser ting i litt nytt lys. Jeg ser ting som jeg ikke skjønte før, detaljer som jeg gikk glipp av. Tiårige meg gikk glipp av øyeblikket der tjenestejenten til Rose faller. Tiårige meg skjønte ikke dybden i den forakten som tredjeklassepassasjerer opplevde både på reisen og under forliset. Jeg skjønte ikke hvorfor de har gjort den mest radikale av bikarakterene til ire, jeg skjønte ikke den doble, tredoble, undertrykkelsen som denne karakteren opplever på et engelsk rikmannsskip. Og nå, femten år eldre, nå ser jeg. Jeg ser at klasseperspektivet er mye, mye større enn jeg husket, og at dette perspektivet ikke nødvendigvis handler om Jack Dawsons nydelige person.

De har fortalt om klasseskillene på flere måter. Molly Brown, damen med "nye penger", som ikke har en lang stamtavle med hovmodige menn, har ikke forandret seg. Hun er nøyaktig som jeg husker henne, og hun er muligens den fineste karakteren i hele filmen. Jeg er så glad hun overlever. Og jeg husket det tragiske ansiktet til Mr. Andrews, som har konstruert skipet og som ga seg i debatten om antall livbåter. Jeg husket at kapteinen forblir ved sitt ror til vinduene knuses av vann. Men det er først nå jeg legger merke til hvor ansiktsløse bemanningen ombord er, først nå jeg reflekterer over at det sannsynligvis ikke var en eneste av dem som overlevde. Det er først nå jeg oppdager at tjenestepiken til Rose faktisk hadde et navn, og at Rose ser Trudy falle. Og mest av alt, det er først nå jeg klarer å sette i sammenheng alle de små historiene som fortelles underveis i forliset. Ekteparet som legger seg i lugaren, fordi de vet at tredjeklassepassasjerer over seksti kan glemme å få plass i en båt. Moren som greier å la være å gråte, mens hun dysser ungene sine i søvn. De fattige som gjør opprør og som opplever at undertrykkelsen de har levd med til daglig, nå innebærer døden. De fattige som gir opp. De er, for meg, ikke lenger enkeltstående hendelser, men små hendelser i et større system som filmen faktisk våger å vise.Naturligvis er de der for å lokke frem tårer, naturligvis er de det. Men det finnes små, snertne innslag av klassekritikk gjennom hele filmen, og disse er ikke engang nødvendigvis knyttet til Jack. Jeg nevnte iren, han er ikke en veldig fremtredende karakter, men han er likevel gjort viktig. Det er ikke tilfeldig at det er han som blir skutt, eller at han skytes av en engelskmann. Det er ofret mye tid, mye mer enn jeg husket, på å fortelle om noen av disse skjebnene, og det er ikke utelukkende for å skape melodramatiske scener.

Jeg sitter igjen og er overrasket, for filmen er bedre enn jeg husket. Kjærlighetshistorien er like klisjefylt som jeg husket den, og ikke direkte troverdig egentlig, men hovedrolleinnehaverne er faktisk skuespillere som har utmerket seg for sine skuespillerevner, både før og etter. Dessuten, det skal sies at Jack Dawson klarer å karre seg inn i hjertet mitt også i dag, selv om jeg gjerne vil tro at det nå er mest fordi han er en så fin karakter, om enn en smule flat. Men jeg er positivt overrasket over i hvor stor grad filmskaperne har latt filmen Titanic handle om Titanicforliset. De bygget en innsjø og en enorm båt, jeg vet det. Og det er de som mener at Titanicforliset først og fremst handlet om at mennesket ble stormannsgale, de trodde de kunne overvinne Gud og Natur, bare for å innse at menneskeheten ikke er uovervinnelig samme hva vi gjør, et perspektiv som for all del er tilstede i filmen, i arrogansen som Rose møtes med når hun tidlig poengterer hvor få livbåter det er. Men for meg? For meg handler Titanicforliset egentlig om klasseskiller. Det handler om hvordan noen mennesker vurderes som viktigere enn andre, som bedre, fordi de har penger. I Billy Zanes egne ord, når det kommer frem at det bare er plass til halvparten av passasjerende: så lenge det er den bedre halvdelen. Forliset handlet om det, og filmen handler om det. I tillegg til å handle om Jack & Rose Dawson.

Jeg er ikke alene om å oppdage at femten år har gjort en forskjell. På vei ut av kinolokalet kommenterer en av mine beste mennesker, Filmen var dypere enn jeg husket. Jeg er så oppslukt av musikken, av minnene og allerallermest av de nye inntrykkene, at jeg rett og slett ikke får med meg ordspillet.