Anna + Didrik = voldtekt

En gang i fordums dager leste jeg en roman av Unni Lindell.  Boken het Anna + Didrik = baby (i første utgave med tittelen Annas barn.) Boken kom ut på Aschehaug forlag i 1991 og fikk gode omtaler, Lindell ble faktisk kåret til Norges beste  ungdomsbokforforfatter på grunn av den. Jeg sitter akkurat nå med en andreutgave utgitt i 2005. Det var i andreutgaven at boken fikk ny tittel, den skulle moderniseres med en mer "tidsriktig oppgradering". Boken er rosa med kyssemunn på forsiden, og vaskeseddelen formidler at dette er en roman om Anna, , 14 år, som blir gravid. Hun har blitt kjent med Didrik i løpet av en sommer, de har hatt sex, og ved skolestart innser hun gradvis at hun er med barn. Didrik er ute av bildet, hun står helt alene i situasjonen. Det tar nesten fire måneder før de voksne oppdager det, og innen da er det for sent å få abort. Dessuten vil hun ikke, selv om alle voksne ber henne om det. Boken er fortalt fra Annas perspektiv, og Lindell beskriver de såre følelsene hennes, alle bekymringene, veldig godt. Skammen hun føler, den store ensomheten.

Som tidlig tenåring etterlot boken meg med et ordløst ubehag. Kanskje jeg var skuffet over kjærlighetsmotivet, for Didrik ender opp med Annas venninne. Jeg syntes ikke han var spesielt romantisk, og jeg synes ikke Annas nye romanse gjorde noe særlig utav seg. Dessuten svikter han henne da graviditeten blir kjent. Kanskje var det selve grunntemaet som var vondt, den ekle følelsen jeg fikk da jeg levde meg inn i Annas situasjon, og det at situasjonen aldri løses opp. Trettenårige meg synes dette var en ubehagelig trussel, en pinlighet. En liten del av meg syntes at hun burde passet seg bedre.

Som voksen leser ser jeg en helt annen historie. Jeg skjønner hvorfor jeg ikke synes den helt levde opp til romantikken, for dette er jo ikke en kjærlighetshistorie. Den har ikke en gang kjærlighet og forelskelse som nevneverdige elementer, romantikken er knapt en bisetning. Den rosa forsiden er mildt sagt misledende. Som svært ung leser var boken udefinerbart ubehagelig, men som voksen var den forferdelig vond. Nå skjønner jeg hvorfor hun ikke passet seg bedre for faren ved sex. Det gjorde vondt å lese, hele boken vondt.  Og smerten sitter i skildringen av "sexscenen" som fører til graviditeten. Les den selv:

«Vil du alikevel?»

«Nei, jeg vil ikke.»

«Jeg skal ikke, vi bare koser. Slapp av!»

(…)

«Du må ikke…»

«Neida, bare ytterst…»

Han så ikke ned på henne. Vendte ansiktet mot veggen. Han hadde bestemt seg. Hjertet hennes sluttet å slå. Han hadde bestemt seg.

Etterpå stirret Anna opp i bunnen av øverste køya.

Dette er ikke en sexscene mellom to tenåringer. Dette er en skildring av en voldtekt. Anna har kanskje vært litt interessert i kyssing med Didrik, kjekk og to år eldre, men hun er hele tiden veldig klar på at hun ikke vil gå videre, gå lengre. Anna har ingen skyld, absolutt ingen skyld, i denne situasjonen. Og uansett hvor mye jeg lette, kunne jeg ikke finne et eneste sted i romanen hvor dette ble sagt rett ut. Det blir alltid fremstilt som at hun har hatt ubeskyttet sex med kjæresten, en litt useriøs kjæreste, og nå er hun i omstendigheter.

Jeg sendte en epost til nettverket mitt av skolebibliotekarer i Bærum. Har dere oppdaget dette? Det viste seg at de fleste hadde gått rundt i samme villfarelse som meg, boken sto på hyllen som sår ungdomsroman. Kun èn bibliotekar kunne fortelle meg at hun var klar over det allerede. (Hun jobber på Eiksmarka barneskole og er en fantastisk bibliotekar. Sannsynligvis er det hun som er det jeg aspirerer til, hun er Norges aller beste skolebibliotekar.) Hun hadde kastet boken for lenge siden, for det er mildt sagt bekymringsverdig å fortelle tenåringsjenter at denne formen for seksuell vold bare er feil dersom det er ubeskyttet og ender i graviditeter. Men hun hadde et veldig viktig poeng:

Definisjonen av voldtekt har nok endret seg betraktelig siden boka ble skrevet, og jeg tenker faktisk at det var prisverdig av Lindell å problematisere tematikken. Forfatteren er jo tydelig i sin støtte til Anna i hennes opplevelse av det som skjedde. Anna og Didrik var jo kjærester, og denne typen press ble nok ikke definert som voldtekt tidligere - det var jo ikke noe vold inne i bildet. Derimot har det jo alltid vært straffbart å ha seksuell omgang med mindreårige.

Legen påpeker nemlig for både Anna og foreldrene at det har pågått noe straffbart. Didrik har hatt sex med en mindreårig, dette er hans skyld. Hennes svar var en stor trøst. Ikke bare forklarte det hvorfor jeg kunne gå glipp av noe så viktig tidligere, det fortalte meg også hvor mye som er skjedd i hvordan vi tenker om voldtekt og seksuell vold. Boken står som et uttrykk for at vi er kommet lenger i vår forståelse. Heldigvis. Jeg ville trodd at boken var gått ut på dato allerede i 2005, men i 2016 er den definitivt blitt sur. Den hører ikke hjemme i vår tid, og takk og lov for det.

Kvinne, Clue din kropp!

Jeg så ferdig siste sesong av "Orange is the New Black" for noen uker siden. En scene der festet seg i meg. Noen av de innsatte kvinnene hadde en diskusjon om underlivet sitt, og det kom frem at flere av kvinnene rett og slett ikke visste hvordan deres eget underliv så ut. De hadde aldri sett et kvinnelig kjønnsorgan, hadde aldri lært skikkelig om sin egen kropp. Det er selvsagt transen som kan fortelle dem at de har tre åpninger og hva de tre er til, og det er hun som låner bort et speil slik at de kan se selv. I hele episoden skrever kvinnene over et lommespeil, mens de i godt voksen alder oppdager hvordan deres egne kropper ser ut.

Når du tenker på hvor nøye og vitenskapelig seksualundervisningen i USA er i enkelte stater, tror jeg faktisk dette er en troverdig scene, og det er litt skremmende. Selv vokste jeg opp i Norge, med en litt grundigere seksualundervisning på skolen, men vel så viktig var det at jeg vokste opp med en feministmamma. Jeg ble faktisk gitt et speil og fikk beskjed om å bli kjent med kroppen min, ganske tidlig.

Jeg sto over speilet og tenkte noe sånt som "herregud, så stygt." Det har jeg aldri sagt til noen, mest av alt fordi jeg utmerket godt skjønte at jeg trengte å lære om min egen kropp. Det er ikke uten grunn at håndboken "Kvinde, kend din krop" som kom ut i Danmark i 1975, boken som for første gang ga ut allmenninformasjon om nettopp kvinnekroppen, i dag kalles en feministbibel. Og egentlig er det ganske absurd - og ikke minst betegnende på det patriakalske samfunnet - at ikke kvinner lærer mer om kroppen sin. Hvor viktig det er, dette med å kjenne sin egen kropp, har jeg skjønt mye mer etter at jeg fikk en smart telefon. For en ting er å vite hvordan kjønnsorganet ditt ser ut, ikke slik det fremstilles i glattbarbert glanspapirversjon, men i blodig virkelighet. Men kroppene våre! De menstruerende kroppene våre, de gjennomgår hormonelle forandringer hver bidige måned. Jeg vet ikke med deg, du kvinnelige, menstruerende leser, men hadde du grundig seksualundervisning som omhandlet hvordan menstruasjonen påvirket kroppen din, utover krampene i livmoren din?

Lærte du om hvordan menstruasjonssyklusen din, ikke bare de dagene du blør, men hele syklusen, kan påvirke ikke bare humøret ditt, men fordøyelsen din, energinivået ditt, søvnmønsteret ditt, sexlysten din, blant andre ting? Hver eneste måned? I mitt tilfelle tror jeg det ble nevnt at det kan påvirke humøret ditt, PMS er mildt sagt ganske kjent. Faktisk gjelder det omtrent 80 % av alle kvinner, ifølge Norsk Helseinformatikk. Krampene var nesten selvforklarende, og kvisene uungåelige. Men resten?

Da jeg fikk smarttelefon var det en ting jeg visste at jeg skulle ha. Jeg skulle ha en "Period Tracker", en app som kunne hjelpe meg å holde oversikt over syklusen min. Første gang jeg hørte om denne typen app var på et busstopp i Oslo, en av mine beste venner hadde vært på besøk og hun fortalte meg at hun hadde kontroll på pms-dagene sine på denne måten. Muligheten for det var et av de sterkeste argumentene for en smarttelefon jeg hadde hørt, parallelt med muligheten for GPS. Nå hadde jeg sjansen, og etter tips falt jeg på appen Clue. I løpet av noen timer var jeg falt for den også. Fullstendig. Den er fantastisk, på så mange måter.

Designet først, for det er minst viktig: Den har nøytrale symboler som gjør at jeg slipper blomster, bier og rosa, kvalmt prinsesseføleri. Designet her er nøkternt og kunnskapsorientert, men med humoristiske vinklinger .

Det er viktigere hva denne appen kan gjøre for min kjennskap til egen kropp. Den hjelper meg til å få en slags oversikt, den beregner syklusen min for meg slik at jeg kan vite litt mer om hva jeg kan vente meg av kroppen min neste uke. Hadde jeg villet, kunne jeg brukt den til å planlegge graviditet. Ikke at det er så relevant for meg, men jeg har bruk for det den kan fortelle meg. Nesten like viktig som at den kan si "Nå blir du høyst sannsynlig lei deg, engstelig og utslitt et par dager" eller "husk å pakke med deg menskoppen din i dag" og dermed gjøre livet mitt ganske mye lettere, har akkurat denne appen også store mengder informasjon. For hvert spørsmål den stiller meg, kan jeg også få vite hvorfor den spør meg om fordøyelsen min, energinivået mitt, hvor sosial jeg kjenner meg akkurat i dag. Den forklarer med enkle ord hvilke stoffer som påvirker hvilke ting i kroppen min, hva som skjer og hva jeg kan gjøre for å minske eventuelle plager. "Your body is not a clock!" formaner den meg også om, slik at jeg ikke skal ta all informasjonen som en standardoppskrift, men snarere bli kjent med meg selv.

Hver gang jeg skriver inn dagens informasjon om kroppen min, blir jeg slått av hvor viktig dette er. Alle menstruerende kvinner burde gjøre dette, for det gir grunnleggende kunnskaper om kvinnekroppen. Jenter burde lære å se etter dette, få en Clue-konto, eller tilsvarende, den dagen de får sin første menstruasjon. På fire måneder har Clue gitt meg mer kunnskap om min egen kropp enn jeg har fått i hele mitt voksne liv.

Kjære Shilan

Sist jeg så deg, var på en demonstrasjon i Oslo. Jeg ble så glad da jeg så ansiktet ditt der. Du skulle reise hjem samme kveld, men vi gikk på kafé, du og jeg, før toget ditt gikk.

Vi var først på vei inn på en fin resturant, der toppolitikere fra hele verden hadde tenkt å spise middag. I døråpningen feiget jeg ut, men du var full i dødsforakt. Du hadde tenkt å være en fargerik eksplosjon der blant de stive mennnene i dress, og du ville ha gitt dem et minne for livet. I stedet dro jeg oss på en kafé, der vi drakk kakao med krem. Det var en kald vinterkveld i Oslo, og du varmet meg mer enn kakaoen.
 Vi delte sorger og gleder, fortalte hverandre om hvordan livet behandlet oss for tiden. Jeg kom med dårlige nyheter. Jeg gjorde deg trist, sist jeg traff deg.

Det var ting jeg ikke sa til deg. Ting jeg burde sagt.

Jeg fortalte deg ikke at du var vakker. Jeg fortalte deg ikke at du var Halvdan Sivertsens sommerfugl, den fargerike og sterke personligheten som lyste opp gaten du gikk på.

Jeg sa ikke hvor mye du betydde for mitt politiske engasjement, den gangen jeg var sytten. Den gangen da vi skulle redde et asylmottak? Mennesker uten kontakter, mennesker uten noen form for makt over egne liv, kunne ta kontakt med deg. Du kastet deg inn i kampen, du ga alt du hadde og litt mer. Du ble for mange den ene personen de kunne gå til, den ene personen i et maktsystem som ville høre på dem, ville forstå deres situasjon og vite hva som kunne gjøres.
 Da jeg traff deg nå i vinter, fortalte jeg deg ikke hvor imponert jeg var over din livserfaring, av din styrke. Jeg fortalte deg ikke at pågangsmotet ditt, din vilje til å kjempe, stilte oss alle i skyggen. Jeg fortalte deg aldri hvor stolt jeg var over å kjenne deg.

Jeg sa ikke at du var den modigste revolusjonære personen jeg har truffet noen gang.

Jeg fortalte deg ikke at jeg beundret deg.

Jeg fortalte deg ikke at jeg var glad i deg.
Jeg tror i alle fall ikke at jeg fortalte deg det.
Kanskje fortalte jeg deg det, da vi ga hverandre den siste klemmen.

Jeg var det. Jeg var veldig glad i deg.

Shilan,  jeg skjønner ikke dette. Jeg skjønner ikke at når jeg reiser til Bergen i sommer, kommer jeg ikke til å støte på deg på gaten helt tilfeldig. Skal jeg ikke høre deg le den der rare latteren din igjen, eller høre den skjelmske røsten din? Du er så levende, Shilan. Du ler så lett, selvironisk og troskyldig på samme tid. Og du brenner så varmt, du engasjerer deg så det knitrer i luften rundt deg. Om noen skulle gå ut i flammer, måtte det nesten bli deg. Verden mistet noe umistelig i går. Du vil bli sårt savnet.

"Seier'n er vår" - jeg tror det er sånn sangen er

...sport er ikke noe jeg har peil på. Jeg har balanse som en klinkekule og muskelmasse som en barnål, lungene mine er ikke til å stole på og viktigst av alt: jeg synes sport generelt sett er kjedelig. Riktignok kan det være artig å bruke kroppen i moderate mengder og med de beste folkene, men å se på sport? Å se på at andre løper, hopper, svømmer, sparker ball? Dødsens kjedelig. Det er her konkurranseinstinktet mitt gjør seg merkbart foir alvor: det er tilnærmet lik ikke-eksisterende. Jeg kan unngå å spille kortspill, jeg kan spille lag i brettspill og nesten opparbeide nok solidarisk ånd til å bidra, men jeg kan virkelig ikke opparbeide nok interesse til å bli engasjert over andres sportslige aktiviteter. Det går bare ikke.
Jeg har, i alle fall de siste årene, greid å kopiere andres konkurranseånd innen fotball. Det krever at noen sitter ved siden av meg, rent fysisk. Det er som om de andres spenning smitter litt over på dem, jeg håper at de skal vinne, slik at de blir glade. Dette funker til en viss grad innen fotball, men det funker ikke noen andre steder. Verst av alt er vintersport, for jeg ser faktisk ikke forskjell på deltakerne. For meg er alle sammen kledt i like drakter, riktignok i ulike farger. Jeg ser en drøss med identiske figurer som beveger seg i et snølandskap jeg synes ser ubehagelig ut, og de beveger seg likt, har lik passform, like drakter (med ulike farger) og tydeligvis er det viktig for tilskuere og kommentatorer hvem som først når en bestemt sving, en bestemt strek, men jeg vet ikke når den streken kommer, så jeg kan ikke engang vente i spenning. Vintersport er virkelig ikke min ting. Og likevel - likevel tror jeg at jeg kommer til å se OL i 2014. Jeg tror jeg kommer til å se vinter-OL.

Og det er Anette Sagen sin skyld. Hun er den eneste utøveren innen norsk sport jeg kan gjenkjenne på en tvskjerm, og ikke minst, jeg husker faktisk hvilken idrettsgren hun tilhører. For når Anette Sagen hopper på ski, handler det ikke bare om at Norge har en kanongod skihopper. (At hun er god kan jeg bare ta andres ord for, men jeg stoler på kildene mine.) Det handler om seier på et helt annet nivå.

Jeg gleder meg.

Mrs. Banks, Igjen.