Det perfekte tidsfordriv

Jeg leser mye mindre nå enn jeg gjorde da jeg vokste opp. Jeg leser mindre enn jeg gjorde som student også. Og de siste årene har jeg lest mindre variert enn jeg gjorde før, jeg har styrt unna det meste som har hatt det minste stenk av realisme eller smerte. Det betyr på ingen måte at jeg har mistet min grenseløse kjærlighet til fortellinger, men når jeg har søkt trøst i en historie har den veldig ofte vært i tvseriedrakt. Men i dag slo det meg, noe jeg aldri har tenkt på før.

Jeg leser gjennom andre.

En ting er at en god litteraturvitere er veldig god på å snakke om litteratur hun ikke har lest. For den som ikke kjenner til uttrykket: litteraturvitere (og for så vidt andre som jobber mye med litteratur) utvikler teknikker som gjør at de kan snakke om bøker de ikke har lest, som om de har lest dem. En lager seg indre kart over litterære felt, nesten som et tankekart. På kartet finnes det hundrevis, tusenvis, av boktitler, og linjer som viser relasjonen og tematikken i de forskjellige bøkene. På den måten kan du fint snakke om romanene til Jane Austen og Charles Dickens, selv om du strengt talt bare har lest en forkortet versjon av Jane Eyre. Riktignok går du glipp av noe vakkert ved å aldri lese Jane Austen selv, men det finnes  millioner av bøker og du må velge noen.

Gudene skal vite at jeg gjør det hele tiden, hver eneste dag, dette med å snakke om bøker. Barna avslører meg praktisk talt aldri, jeg vet nøyaktig hva jeg skal si og hvordan jeg skal vri samtalen over på deres leseopplevelse. "Hvordan snakke om bøker du ikke har lest" for å få de til å lese boken, det er den vinklingen jeg har tenkt det i. Men sannheten er jo en annen, egentlig. Jeg får barna til å lese en bok, og etterpå oppfordrer jeg barna til å fortelle meg om det. Det viktigste målet er alltid å bli bedre kjent med det barnet, sånn at jeg kan finne den neste perfekte boken. Nesten like viktig er det at jeg får plassert en bok i det litterære kartet mitt, for basert på det som blir fortalt meg kan jeg sette den inn i en kontekst og lage linjer som jeg kan bruke i fremtiden. Jeg har tenkt på dette som noe jeg gjør profesjonelt, i jobbsammenheng, en arbeidsoppgave. Men det finnes jo en dimensjon til ved dette her!

Det finnes millioner av bøker, og det kommer et øyeblikk i alle litteraturelskeres liv der de må lære å akseptere at det finnes bøker du aldri får lest. Alternativet er å bli gal, som Felix Bartholdy i Bringsværds roman. Men bibliotekarer har funnet en utvei, en god bibliotekar kan overkomme de praktiske begrensningene som følger én hjerne, ett liv og ett par øyne.

For når jeg ber barna jeg jobber med om å beskrive en bok for meg, ber jeg dem om å beskrive hele opplevelsen. Ikke bare det grunnleggende, "hva handlet denne boken om", for det kan jeg lese selv på forlagets hjemmesider. Jeg får høre om selve leseopplevelsen. Var det morsomt? Hva var morsomt? Var det spennende? Hvordan spennende, vondt i magen-spennende eller varmt-i-brystet-spennende? Var det en kul helt? Og barna forteller meg. Hvis en vet hva en skal høre etter, kan en få gjenoppleve en hel bok i løpet av noen minutter med en leser.

Når jeg tenker meg om er dette noe jeg gjør ikke bare fordi det er en arbeidsoppgave, ikke bare fordi det vil komme godt med i fremtiden, men fordi det er en måte å lure mine egne begrensninger på. Jeg kan lese millioner  av bøker i løpet av et år, bare ikke med mine egne øyne. Jeg har hundrevis av øyne å lese med.

I et høyt trehus

En av grunnene til at jeg er så glad i Neil Gaiman, sånn utover at han skriver fine bøker og elsker bibliotekarer, er at han har så inderlig respekt for barns leseglede. I intervjuer har han poengtert, gang på gang, at det viktige er at barna (les: mennesker) leser, ikke hva det er de leser. Vi voksne skal ikke vite så vel hva som er god litteratur, vi skal respektere barns interesser og barns lesegleder. Det finnes en hundre år gammel litterær og bibliotekarisk diskusjon i dette, mellom de som først og fremst vil at barn skal lese, og de som vil at barn skal lese pedagogisk.

Jeg skal ikke gå dypt inn i den pedagogiske diskusjonen her. Det fortjener sin helt egen post. Det jeg derimot skal er å tilstå noe jeg skammer meg litt over: jeg mistet gangsynet en stund. Uten å merke det selv gikk jeg meg vill. Det måtte en australsk forfatter av "enkel" barnelitteratur til før jeg skulle finne veien igjen.

Jeg er nemlig på Neil Gaimans side i dette, med hele mitt hjerte. Det viktige er at folk leser, og at de opplever litteraturen som sin egen. Hvis den ikke treffer meg, er det sannsynligvis fordi jeg ikke er målgruppen. Jeg har vært stolt av, og jeg har stolt på! at jeg respekterte folks leseglede. Så mange litteraturvitere fnyser av formellitteratur av type påskekrim, og enda mer av Dan Browns "Da Vinci-koden". Jeg har tenkt "så bra! Så BRA at folk leser, at folk leser noe som utfordrer tankene deres samtidig som de får en en flott leseopplevelse." Jeg har pleid å si at jeg kanskje ikke synes Twilight-bøkene er fantastisk godt skrevet eller banebrytende poesi, men at jeg til den riktige eleven kan anbefale det varmt og helt oppriktig. (Jeg personlig har tross alt lest dem, med store glede.) Og jeg har tenkt at barn skal lese det som passer dem.

Sannsynligvis har meningene mine opphav i litteraturstudiene mine, i barnelitteraturteorien. Et av de viktigste aspektene ved barnelitteratur er det paradoksale ved at de er skrevet av voksne, utgitt i et voksent forlag og solgt av voksne til voksne... men tiltenkt barn. Det stiller utrolig store krav til alle voksne involverte, fordi det krever enda større respekt og bevissthet for den egentlige målgruppen. Ikke alle har den bevisstheten, eller enda verre, den respekten. Noen tror at det er lett å skrive bøker for barn. Noen tenker at fordi litteraturen som regel er mer formelbasert, er den mindre kreativ. Litteraturen har ikke de samme kvalitetene som store mursteiner av voksenromaner, med andre ord har den ikke god kvalitet. Dette blir ikke alltid sagt høyt, men du ser det likevel: du ser det i forskningstradisjonen, i publikasjoner, du ser det i omtalen av forfattere av barnelitteratur, du ser det i bokanmeldelser. Du ser det i det som sies og det som forblir usagt.

For meg har det derfor vært ekstra viktig å huske dette: huske hvem jeg er bibliotekar for. Jeg ville aldri bli en sånn voksen som glemte hvordan det var å være barn, jeg ville være en sånn voksen som så barn inn i øynene og husket hvordan det var å være femti cm høy.  Og jeg skulle aldri, aldri bli en sånn voksen som var overlegen og uinteressert i den litteraturen som barna likte. Jeg skulle heller finne ut hva det var de likte, komme dem i møte, lære av dem.

For noen dager siden var jeg på besøk hos Font forlag. (De har forresten nydelige lokaler. Alle forlag burde ha sekskantede rom, skrått tregulv og bokhyller fra gulv til tak.) Det var her jeg oppdaget det, dette jeg kjente i brystet: jeg var gått vill. Kanskje har jeg gått for lenge uten en skikkelig faglig diskusjon om litteraturen, det var gått rust i hverdagen min. En eller annen gang har jeg mistet elevene mine av syne, jeg mistet lesegleden deres av syne. Litt, i alle fall. Ikke så mye at det merkes, tror jeg. Håper jeg. Bare av meg, denne ene kvelden, da en annen forfatter forteller om hvorfor han skriver bøker som han gjør.  Andy Griffiths forteller at han prøver å huske hva som var morsomt som barn, han prøver å se potensialet i barns perspektiv. Det er så riktig, alt han sier. Det er så veldig riktig, så veldig viktig.

Andy Griffiths er en australsk barnebokforfatter som er mest kjent for serien "Gutta i trehuset" (med diverse etasjer. For hver bok vokser trehuset med tretten etasjer. I dag er huset på 78 etasjer, men det blir høyere.) Bøkene er utgitt av Fontini forlag, og de er veldig populære. De er også veldig lettleste, enda de tilsynelatende er store. Bøkene er et samarbeidsprosjekt med illustratøren Terry Denton (og etter hvert konen til Andy Griffiths, Jill Griffiths.) Hver bok er på flere hundre sider, men de fleste sidene er dominert av intrikate illustrasjoner og lite tekst.  Og jeg har lånt ut bøkene hans i snart to år. De går som varmt hvetebrød, som vanndråper på glovarm stekeplate. Elevene har fortalt meg at de er hysterisk morsomme, at de er lette å lese. I begynnelsen var jeg bare glad for det. Jeg så hvem som leste: de som ellers ikke leser, de som ellers synes at bøker er noe herk. De plukker opp bøkene hans og ler seg gjennom tohundre sider. De leser bøkene hans om og om og om igjen, til de kan bøkene utenat. I begynnelsen var jeg bare glad for det. Men så skjedde det noe, jeg vet ikke når. En eller annen gang ble jeg lei. En eller annen gang glemte jeg dette: jeg glemte å ha respekt for at noen synes lesing er slitsomt. Jeg glemte å ha respekt for barns perspektiv. "De er for enkle", tenkte jeg. "Må jeg finne den frem til deg, må jeg? Du har lest den femti ganger før, har du ikke? Og det er jo nesten bare bilder! Det er jo nesten ingen tekst, du leser det ferdig på null komma niks. Må du alltid lese dette som har tekst i "håndskrift" og baserer seg på platt humor, kan du ikke lese noe med Times New Roman og substans?"

Shame on you, Engeline! Shame, shame, shame on you. 

For denne kvelden minner Andy Griffiths meg på noen viktige ting. Han minner meg på at barns perspektiv er verdt noe, og at når de forteller meg at "Gutta i trehuset" er fantastisk, betyr det at jeg burde lese den og se etter det fantastiske. Jeg har gjort samme feil som det jeg har anklaget barn for: jeg har bladd i en bok, men ikke faktisk lest i den. Jeg ble kjepphøy og tenkte at det var "enkel" litteratur, bare fordi den var lett tilgjengelig for barn som hater bokstaver. De er jo ikke enkle, ikke i den forstanden jeg tenkte. Tvert i mot er de gjennomtenkte. Hver strek, hvert ord, er nøye valgt og med en pedagogisk hensikt. Det er jeg som er korttenkt og arrogant. Det skal være lett å lese. Tekst og bilde skal dra deg inn. Han viste oss en bokside med en linje og en stige. "Du ser stigen først", sa han. "Du ser stigen før du leser setningen, og setningen sier "Bli med opp, da vel" For vi skal huske at for noen barn er hvert ord arbeid. Hvert ord i en setning er jobb. For oss, vi som sitter her, forfattere, forleggere, bibliotekarer, for oss er det lett å lese. Det gjelder ikke alle. Disse bøkene er utformet slik at det skal bli lettere."

Han refererer til Roald Dahl og hans evne til å våge det brutale, det groteske, i sine barnebøker. Han viser til at barn jo vet forskjellen på fiksjon og realitet, vi som voksne skal ikke undervurdere barna. Og vi skal sette pris på det ukompliserte, og vi skal, (dette er det jeg som legger til) vi skal også anerkjenne snart-tenåringers behov for lettlest, ukomplisert litteratur som tar dem tilbake til fjoråret, som var mindre komplisert enn dette.

Mye av det Andy Griffiths snakket om denne kvelden minner mye om det Neil Gaiman sier i intervjuer. Men Andy Griffiths har i tillegg jobbet som lærer, og han har greid det som jeg alltid har prøvd på. Han har faktisk sittet på gulvet med barna, hentet frem barnet i seg og beholdt respekten for dette perspektivet. Han henter det frem igjen i meg.

Litteratur har ikke aldersgrenser. Det burde jeg huske. Så nå ligger bøkene hans på nattbordet mitt, og jeg skal lese og le, og når jeg er ferdig med denne skal jeg låne med meg hjem noen av de andre superduper-populære, lettleste bøkene som elevene elsker. For jeg skal ikke være en sånn voksen som glemmer perspektivet, en sånn arrogant jævel som tror voksne vet bedre. Jeg skal nemlig være i stand til å se elevene mine rett i øynene, som jevnbyrdige.

Anna + Didrik = voldtekt

En gang i fordums dager leste jeg en roman av Unni Lindell.  Boken het Anna + Didrik = baby (i første utgave med tittelen Annas barn.) Boken kom ut på Aschehaug forlag i 1991 og fikk gode omtaler, Lindell ble faktisk kåret til Norges beste  ungdomsbokforforfatter på grunn av den. Jeg sitter akkurat nå med en andreutgave utgitt i 2005. Det var i andreutgaven at boken fikk ny tittel, den skulle moderniseres med en mer "tidsriktig oppgradering". Boken er rosa med kyssemunn på forsiden, og vaskeseddelen formidler at dette er en roman om Anna, , 14 år, som blir gravid. Hun har blitt kjent med Didrik i løpet av en sommer, de har hatt sex, og ved skolestart innser hun gradvis at hun er med barn. Didrik er ute av bildet, hun står helt alene i situasjonen. Det tar nesten fire måneder før de voksne oppdager det, og innen da er det for sent å få abort. Dessuten vil hun ikke, selv om alle voksne ber henne om det. Boken er fortalt fra Annas perspektiv, og Lindell beskriver de såre følelsene hennes, alle bekymringene, veldig godt. Skammen hun føler, den store ensomheten.

Som tidlig tenåring etterlot boken meg med et ordløst ubehag. Kanskje jeg var skuffet over kjærlighetsmotivet, for Didrik ender opp med Annas venninne. Jeg syntes ikke han var spesielt romantisk, og jeg synes ikke Annas nye romanse gjorde noe særlig utav seg. Dessuten svikter han henne da graviditeten blir kjent. Kanskje var det selve grunntemaet som var vondt, den ekle følelsen jeg fikk da jeg levde meg inn i Annas situasjon, og det at situasjonen aldri løses opp. Trettenårige meg synes dette var en ubehagelig trussel, en pinlighet. En liten del av meg syntes at hun burde passet seg bedre.

Som voksen leser ser jeg en helt annen historie. Jeg skjønner hvorfor jeg ikke synes den helt levde opp til romantikken, for dette er jo ikke en kjærlighetshistorie. Den har ikke en gang kjærlighet og forelskelse som nevneverdige elementer, romantikken er knapt en bisetning. Den rosa forsiden er mildt sagt misledende. Som svært ung leser var boken udefinerbart ubehagelig, men som voksen var den forferdelig vond. Nå skjønner jeg hvorfor hun ikke passet seg bedre for faren ved sex. Det gjorde vondt å lese, hele boken vondt.  Og smerten sitter i skildringen av "sexscenen" som fører til graviditeten. Les den selv:

«Vil du alikevel?»

«Nei, jeg vil ikke.»

«Jeg skal ikke, vi bare koser. Slapp av!»

(…)

«Du må ikke…»

«Neida, bare ytterst…»

Han så ikke ned på henne. Vendte ansiktet mot veggen. Han hadde bestemt seg. Hjertet hennes sluttet å slå. Han hadde bestemt seg.

Etterpå stirret Anna opp i bunnen av øverste køya.

Dette er ikke en sexscene mellom to tenåringer. Dette er en skildring av en voldtekt. Anna har kanskje vært litt interessert i kyssing med Didrik, kjekk og to år eldre, men hun er hele tiden veldig klar på at hun ikke vil gå videre, gå lengre. Anna har ingen skyld, absolutt ingen skyld, i denne situasjonen. Og uansett hvor mye jeg lette, kunne jeg ikke finne et eneste sted i romanen hvor dette ble sagt rett ut. Det blir alltid fremstilt som at hun har hatt ubeskyttet sex med kjæresten, en litt useriøs kjæreste, og nå er hun i omstendigheter.

Jeg sendte en epost til nettverket mitt av skolebibliotekarer i Bærum. Har dere oppdaget dette? Det viste seg at de fleste hadde gått rundt i samme villfarelse som meg, boken sto på hyllen som sår ungdomsroman. Kun èn bibliotekar kunne fortelle meg at hun var klar over det allerede. (Hun jobber på Eiksmarka barneskole og er en fantastisk bibliotekar. Sannsynligvis er det hun som er det jeg aspirerer til, hun er Norges aller beste skolebibliotekar.) Hun hadde kastet boken for lenge siden, for det er mildt sagt bekymringsverdig å fortelle tenåringsjenter at denne formen for seksuell vold bare er feil dersom det er ubeskyttet og ender i graviditeter. Men hun hadde et veldig viktig poeng:

Definisjonen av voldtekt har nok endret seg betraktelig siden boka ble skrevet, og jeg tenker faktisk at det var prisverdig av Lindell å problematisere tematikken. Forfatteren er jo tydelig i sin støtte til Anna i hennes opplevelse av det som skjedde. Anna og Didrik var jo kjærester, og denne typen press ble nok ikke definert som voldtekt tidligere - det var jo ikke noe vold inne i bildet. Derimot har det jo alltid vært straffbart å ha seksuell omgang med mindreårige.

Legen påpeker nemlig for både Anna og foreldrene at det har pågått noe straffbart. Didrik har hatt sex med en mindreårig, dette er hans skyld. Hennes svar var en stor trøst. Ikke bare forklarte det hvorfor jeg kunne gå glipp av noe så viktig tidligere, det fortalte meg også hvor mye som er skjedd i hvordan vi tenker om voldtekt og seksuell vold. Boken står som et uttrykk for at vi er kommet lenger i vår forståelse. Heldigvis. Jeg ville trodd at boken var gått ut på dato allerede i 2005, men i 2016 er den definitivt blitt sur. Den hører ikke hjemme i vår tid, og takk og lov for det.

Etterlyst: evnerike barn!

På personalrommet på jobben min henger det i disse dager en plakat. "Etterlyst!" står det, med bilde av to barn. Videre stilles spørsmålet "Kjenner du et evnerikt barn?"

Bærum kommune leter etter de akademiske barna, de spesielt intelligente barna. Nå skal barneskolen fokusere på disse barna, fange dem opp i systemet og sørge for at de får ekstra støtte og stimuli. Dette er jo fint, for disse barna finnes. Litt av tanken, slik jeg har skjønt det, er også at noen av barna kan bli utagerende fordi de blir understimulert av den vanlige undervisningen. Det handler, blant annet, om å gjennomskue at ikke alle barn med "adferdsvansker" er "problembarn". Og ja, disse særlig akademisk begavede barna finnes. Det er klart vi skal fange dem opp. Likevel får jeg klump av kvalme i halsen hver eneste gang jeg går forbi den plakaten. Det tar seg dårlig ut hvis bibliotekaren bedriver hærverk på personalrommet, så jeg knyter nevene hver gang jeg går forbi. Fristelsen etter å skrive på plakaten får det til å rykke i meg. Ordlyden på denne plakaten, hele det språket som blir dyttet på barneskolene i Bærum for øyeblikket, provoserer meg grenseløst.

.Evnerike barn?

Jeg kjenner etter hvert noen hundrede barn, barn i alle aldre. Noen av dem synes skolefag er ubegripelige. Noen av dem kan slå hjul i gangen, noe jeg aldri har fått til. Noen av barna kan knapt skrive en hel setning, men til gjengjeld kan de dikte opp eventyr på stående fot, bokstavelig talt mens de hinker. Noen har knekt datakoder før de når tenårene, noen av dem leste romaner i en alder av seks, noen av dem forstår bøker først når de får lov til å reparere dem. Noen av dem vil vokse opp og først oppdage en akademisk særinteresse når de blir voksne, noen vil aldri gjøre det. Noen er superflink i språk, mens andre kan alt om Bayblade. Og ja, noen av dem knekker akademiske koder raskere og lettere enn de aller, aller fleste. Det er disse vi skal kalle evnerike barn.

Problemet mitt er at det alltid finnes en motsats. Hvis det finnes et evnerikt barn, må det da også finnes mindre rike barn. De barna som ikke er genierklærte, mangler de evner? Det er her jeg får en så vond smak i munnen at jeg brekker meg. Evnefattige barn, altså? Eller, som det en gang ble kalt, evneveike? Evnesvake? De barna som ikke lærte å lese som treåring, de barna som fremdeles sliter med å lese ti år senere, har ikke de evner? Har de mindre evner?

Blant de barna jeg kjenner (og som barnebibliotekar blir det en del) finnes det ikke ett barn jeg ikke ville kalt evnerikt. De har evner alle sammen. Ikke de samme evnene, og ikke nødvendigvis akademiske evner, men det finnes da for pokker andre evner også?

Så klart er det fint å fange opp de barna som med stor intuisjon, nysgjerrighet og empati angriper verden og oppdager at den ikke holder mål. Så klart de også skal få lære og utvikle seg på skolen. Men å indirekte dømme alle de andre barna som evneveike, det er uaktuelt. Det er en klisje, jeg vet det, men Einstein har et poeng når han sier at "Alle er et geni. Men hvis du dømmer en fisk etter evnen til å klatre et tre, vil den gå gjennom hele livet å tro at den er dum." Å omtale en liten gruppe som evnerike, basert på evnen til klatre, er å skape en diskurs hvor veldig, veldig mange barn ender opp som dumme.

Leter du etter et evnerikt barn? Det er bare å stille seg opp utenfor en skolegård omtrent når det ringer ut. Samtlige barn som strømmer ut passer til beskrivelsen.

Hva jeg gjorde i ferien: Skolebibliotekarer i Bærum

Det er en kjennsgjerning at biblioteket må holde tritt med den digitale hverdagen. Sammen med Jana Broz, som for øyeblikket er skolebibliotekar ved Jar skole, har jeg tatt initiativ til en skolebibliotekarblogg. Det var ingen enkel affære.

Det er et ganske merkbart generasjonsskille på tvers av skolebibliotekarene i nettverket vårt. Jeg tror skillet går langs åttitallet et sted, slik at de av oss som er født i løpet av åttitallet tenker annerledes enn de fleste eldre bibliotekarene. Hva bør en vektlegge når en skal organisere bøker på hyllene? Hva er viktig å formidle til elevene våre? Hva er god litteratur? Dette er noen av spørsmålene som med jevne mellomrom dukker opp når alle skolebibliotekarene møtes. Generasjonskløften er så stor at jeg lar meg provosere av og til, fordi deres måte å tenke bibliotek til tider er så radikalt forskjellig fra min. Det kommer frem i det jeg opplever som forakt for barnas leseglede. Populærlitteratur, spesielt i dagboksjangeren, blir degradert fordi eldre damer synes det er for mye banning og negativitet. Der jeg gjenkjenner sjargong, tematikk og brutal ærlighet fra mine egne dagbøker Engeline-ti-år, ser de negative rollemodeller. Jeg går fra møter med den eldre garde og ber om at jeg aldri må glemme hvordan det var å være ti år. Hvem vet, kanskje det var et mildere skoleklima den gang de gikk på skolen? Det vet jeg ingenting om, men jeg vet at det som beskrives i disse bøkene speiler den skolehverdagen jeg hadde. De er ikke umoralske, de er realistiske, og de presenterer denne virkeligheten med mørk humor. Det er med glede at jeg registrerer at Neil Gaiman er på min side.

I alle fall: jeg og Jana hadde en visjon. Vi snakket om muligheter for å promotere skolebibliotekene mer, og Jana og jeg foreslo at vi skulle opprette en blogg som kunne være felles for skolebibliotekene i Bærum. Et sted for bokanmeldelser, små og morsomme fakta, det som måtte falle oss inn. Hovedpoenget vårt var at det skulle være noe som kunne være tilgjengelig for flere, uten at det var avhengig av tilgang til for eksempel itslearning. Vi så for oss et sted hvor besteforeldre kunne søke boktips, et sted for tilfeldig forbipasserende til å lære noe nytt, et sted for å fortelle at det finnes skolebibliotek og et sted hvor erfaringene våre fra forskjellige skoler ble samlet og spredt videre. Kanskje det til og med kunne være et ledd i kampen for gode skolebibliotek? 

Men nei, det var dette med generasjonskløften. Vi møtte en vegg av protester. Var det ikke mye arbeid? (Ikke hvis vi alle, femten bibliotekarer, tok sin bittelille del og skrev fem setninger om en bok de uansett hadde tenkt å anmelde.) Var det ikke farlig? (Hvordan da?) Joo, var det i det hele tatt lov? (To jurister senere: ja. Det er lov. Det er ikke som om vi har tenkt å legge ut privatbilder av barna.) Men var det ikke mye arbeid? (Repeat runde en.)

Etter fem møter med denne diskusjonen, som alltid endte opp med at diskusjonen ble flyttet til neste møte, kom vi til slutt frem til at Jana og jeg skulle begynne på egenhånd. Den eldre garde kunne henge seg på senere, hvis det faktisk viste seg at noen leste den.
Det gjorde jeg og Jana i ferien. Du finner den her. Den er i sin spede startfase, men hvis du, kjære leser, vil gjøre meg en tjeneste og heie frem den nye bibliotekarvinen: ta en tur innom.

Tiltak: taktil tilnærming

Som bibliotekar møter en med jevne mellomrom spørsmål om "det fremtidige bibliotek". Blir biblioteket bokfritt? lurer noen. Hva med alle lesebrett, nettbrett, e-bøker, elektroniske artikler og Googlesøk? Er det plass igjen til den tradisjonelle boken?

Og det er klart, det finnes noen gode argumenter for en papirløs hverdag. Papirløs er et stikkord, for en mer elektronisk lesehverdag vil spare noen skoger. Det er et uomtvistelig faktum at det er lettere å dra på et lesebrett med femti bøker, enn en skolesekk med ti. Du kan ha nok bøker med deg på to ukers sommerferie, og det koster deg tretti gram ekstra i reisebagasjen. Som en venn av meg, ansatt i forlag, kommenterte: noen bøker egner seg best elektronisk, innholdsmessig. E-bøker er miljøvennlige, plassvennlige, reisevennlige og diskré. Du slipper til og med det evige behovet etter en bokhylle til.
Jeg setter pris på en god bokhylle, og hvis jeg besøker noen for første gang er bokhyllen det første jeg ser etter. En kan forstå mye av en person ved å analysere bokhyllen i stuen. Men nei, dette handler ikke om bokhyller, det handler om skolebarn. Det handler om skolebarns mestringsfølelse.

Da jeg begynte som skolebibliotekar, var mine første venner dyslektiske barn. Jeg hadde knapt hatt jobben i en time før elever begynte å titte inn, forsiktige, redde og nysgjerrige. Det er klart, jeg visste ikke at de var dyslektikere. Jeg visste ikke at de aldri før hadde satt sine ben på et bibliotek av egen, fri vilje. Alt jeg så, var nysgjerrige og altfor vaktsomme barn som lurte på hvordan biblioteket ville se ut nå. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette hadde vært et stille, strengt bibliotek hvor mennesker skulle lese, ikke le. Et sånt bibliotekstyre var uaktuelt for meg. Vel var jeg hovedbibliotekar, med fullstendig ansvar for bokbestand, hylleoppsetning, regelverk og pedagogisk opplegg: dette var først og fremst barnas bibliotek. Jeg så disse forsiktige ungene og jeg visste at de måtte komme inn. Disse barna måtte føle seg som hjemme her, ellers ville ikke skolebiblioteket fungere. Og det tidligere regimet hadde vart så lenge og så strengt at endringen måtte skje med en gang, dersom jeg skulle lykkes i å etablere det biblioteket jeg så for meg. Så hvordan gir en barn tilhørighet og eierskap til et skolebibliotek raskest mulig?
En lar dem ta del i arbeidet. 

Alle barna som stakk hodet inn døren min, ble spurt om de ville redde bøker. Det fantes nemlig et enormt hav av bøker med brukket rygg, der limet var gått i oppløsning og sidene falt ut. Det fantes høyt elskede bøker med revne ark. Det fantes bøker med merkelapper som var så slitt at de var gjennomsiktige. Det fantes bøker som helt åpenbart var rett rundt søppelhaugen, men som kanskje kunne overleve et år til hvis den ble bandasjert med lim og teip nå.
Ingen skole har lært meg å reparere bøker, så det kan hende at vi i noen tilfeller gjorde mer skade enn nytte. Det gjorde ingenting, for dette handlet ikke egentlig om å reparere bøker. Det handlet om tilnærming.
Mens vi arbeidet, og det er klart at jeg teipet bøker sammen med barna, snakket vi. Vi samarbeidet, hjalp hverandre, fordelte bøker og arbeidsoppgaver. Av og til snakket vi om bøkene vi reparerte, spesielt hvis vi skulle vurdere hvilken type bok det var og hvorvidt den var dødssyk eller død. Elevene leste bakpå bøkene, bladde i sidene og vurderte aldersgruppe, sjanger, størrelse og vanskelighetsgrad. Noen ganger ble vi enige om at en bok var utdatert, da la vi den til side og jeg kasserte den etterpå. Noen ganger reddet vi en bok som jeg visste at jeg måtte kassere neste måned.
Med jevne mellomrom reddet barna en bok som de etterpå lånte med seg hjem. Noen ganger ble de distrahert fra leken og endte opp med å diskutere i sofaen, og da diskuterte de reparasjon av bøker, utforming av bibliotek og ikke minst hva slags bøker biblioteket manglet. Jeg merket meg alt de sa og gjennomførte ideene deres så sant det var mulig. Det var først etterpå at jeg fikk vite at flere av disse ungene frem til nå hadde erfart bøker som en vanskelig leseutfordring spekket av nederlagsfølelse, og at biblioteket hadde representert en stor samling av disse nederlagene.

Ikke alle barna fikk de samme arbeidsoppgavene. Noen barn ville reparere, noen ville hente og levere bøkene, noen ville stable dem på hyller. I bakgrunnen var jeg med hjelp, veiledning, prat og latter. Felles for alle oppgavene var at de innebar behandling av den fysiske boken. Barna fikk erfare at en bok ikke bare er bokstaver som krøller seg, det er også en fysisk bruksgjenstand.  Det er praktisk talt uungåelig å reparere en bok uten å samtidig få litt lesetrening, men denne er nesten usynlig og sterkt preget av mestringsfølelse. Ved å la barna jobbe taktilt med bøkene, fikk de også et eierforhold til bøkene: den boken hadde de reddet, den boken levde fordi de hadde gjort en innsats.
På denne måten har jeg fått barn som hater lesing til å elske biblioteket. Jeg har fått sinte, små gutter til å krype opp i en sofakrok og lese bok, enda de nekter å røre ved boken i klasserommet. På biblioteket har de nemlig selv hentet denne boken i bokkassen, de har selv stablet og organisert altfor mange bøker i en altfor liten vogn, de har selv levert denne boken på utlånsmaskinen, og veien fra utlånsmaskinen til sofakroken er ganske kort.

Dette er den viktigste grunnen til at jeg synes papirutgaver er viktige. Derfor tror jeg at biblioteket vil fortsette med fysiske bøker. Noen trenger den taktile tilnærmingen, noen trenger å erfare bøker som noe mer enn bilder og bokstaver. Den fysiske boken, med en brukket perm og revne sider, kan være en innfallsvinkel som ufarliggjør og tilgjengeliggjør teksten som står i den. Å ta i selve bøkene, å få stable dem etter størrelse og innhold, kan være det som må til for å få lyst til å lese det som står i den. Dette kan du ikke gjenskape digitalt. I digitale versjoner er faktisk bøker bare tekst, uansett hvor mye en kan endre fonter, skriftstørrelser og linjeavstand. Den fysiske boken er ikke bare dekorativ, den har en uerstattelig bruksverdi.

Wajimup Community Library

For omtrent to år siden produserte dramastudenten Benjamin Griggs en liten mocumentary (liksom-dokumentar) om livet på en liten, australsk bibliotekfilial. Jeg anbefaler å se denne.  Det er drøyt syv minutter som vil forlenge livet ditt.

Det fiktive Wajimup Community Library er en åpenbar referanse til Manjimup Public Library, et faktisk folkebibliotek i Vest- Australia. Kortfilmen følger de to bibliotekarene Susan, Gail og biblioteksjefen Helen, henholdsvis spilt av amatørskuespillerne Nick Harle, Ben Armstrong og James Miolin, gjennom en vanlig arbeidsdag på biblioteket. Jeg kan si så mye som at det er en veldig presis fremstilling.

Denne kortfilmen har hamstret inn opptil flere gjeve priser: under prisutdelingen til 
Bond University Film and Television Awards (BUFTA) endte kvartetten opp med å vinne både prisen for beste film, beste manus, beste komedien og "people's choice" - folks generelle favoritt. Den har også en drøss med nominasjoner i ryggen. Etter min mening burde dette vært en miniserie allerede.

At det ikke er blitt det, skyldes kanskje at han i fjor fortsatte å hente inn priser og nominasjoner for arbeidet sitt. Det jeg synes er rarest, er at han ikke allerede har en fanside, en wikipediaartikkel og en manager. Benjamin Griggs er et for øyeblikket relativt ukjent navn innen internasjonal filmindustri, men merk deg navnet hans: han vil bli stor.

 

Manjimup

Et lite, historieløst hjerte

Under praksisperioden min i i 2013 fikk jeg en oppgave fra veilederen min. "En svensk barnebokforfatter har blitt kraftig kritisert, og i Sverige diskuteres det om bøkene skal sensureres. Finn ut hvem og gjør deg opp en mening om hva du mener vårt bibliotek burde gjøre." Det viste seg at den omtalte forfatteren var Stina Wirsén, en av Sveriges mest prisbelønte illustratører, og bøkene det gjaldt var bildebokserien om Liten Skär och alla brokiga, også samlet under Bebisbrokiga.

Bøkene hennes er utgitt på Bonnier Carlsen förlag, et av Sveriges største bokforlag, men de er også oversatt til flere språk. På norsk har bøkene fått tittelen "En liten rosa og mange fargerike små". Disse finnes til utlån på de fleste norske bibliotek. Jeg synes ikke "fargerike" er en helt fullgod oversettelse til "brokiga". "Brokig" kan også oversettes til "broket", som i tillegg til å bety fargerike også dekker spraglet, mønstret eller flerfarget. Alle disse adjektivene er beskrivende for de ulike karakterene i bebisbrokiga (babybrokete), for "brokete" beskriver ikke bare illustrasjonene, men også viktige aspekter ved historiene. Det er nemlig et viktig poeng i disse bøkene at karakterene er mangefasetterte og forskjellige fra hverandre, med en sterk identitet. Utseendemessig er figurene så karikerte at de ser mer ut som dyr enn mennesker, med katteører, kaninører, pelsliknende kropp, osv. Personlighetsmessig har har de klart mennesklige trekk, og jeg tolker det som at barneleseren skal kunne identifisere seg med dem. Den tolkningen forsterkes av budskapet i bøkene: Trass i at både illustrasjoner og historier er enkle, går ikke karakterene av veien for å sjokkere leseren. Det er til tider groteske illustrasjoner av ubehagelige deler ved livet, og ofte er bryter temaet med tabu i barnelitteraturen. Karakterene er ikke sukkersøte, trass i at tittelen skulle tyde på det. Snarere er dette nettopp poenget med den rosa tittelen: både karakterer og historiene gjør opprør mot forestillingen om at barnebøker er koselige, ufarlige og pastellfargete.  Karakteren Liten Skär, er et prakteksempel på dette. Kroppen til karakteren er tegnet i rosa, og på hodet har hen noe som likner på en rosa sløyfe. Liten Skär er en perfekt karikatur av en rosa pike, helt til hun åpner munnen for å kaste opp gul  gugge: hun har hoggtenner og et ustadig temperament. Liten Skär er den mest feminine av karakterene, ellers er karakterene tilnærmet kjønnsnøytrale og  kan beskrives med det personlige pronomenet "hen", som verken er maskulint eller feminint. Feministen i meg synes dette er et knallstilig utgangspunkt for barnebøker. Og likevel er jeg for å sensurere nesten hver eneste bok om Liten Skär.

Debatten i Sverige ble utløst av at det i 2012 ble produsert en svensk animasjonsfilm basert på bøkene. Animasjonsbildene i filmen er Wirsèns illustrasjoner, overført til animasjonsmediet. Ingenting er lagt til eller endret, figurene er bare gjort levende. Disse illustrasjonene, som iløpet av 2000tallet har blitt gjengitt i flere bøker og flere opplag, fikk plutselig gjennom filmformatet stor oppmerksomhet: kritikken haglet. Noen svenske kinoer valgte til og med å fjerne filmen fra kinoprogrammet. En av karakterene hennes, «Lilla Hjärtat», ble anklaget for å være en rasistisk karakter som hentet trekkene sine fra utgåtte stereotypier av «negre». Lilla Hjärtat har nemlig store likhetstrekk med den stereotype «negerfiguren» en finner i en gollywog/picaninny.

 En «Gollywog» er en svart stereotyp karakter som var populær i barnelitteratur fra sent
attenhundretall og frem til 1970årene. Du kan kalle det karikaturen av den objektiviserte "negeren", med alle dens konnotasjoner. Figuren kjennetegnes ved helt svart hud, hvite øyne og
overdrevent store, hvite eller røde klovnelepper. Videre har figuren tradisjonelt sett stort, kruset hår
som skal imitere afrofrisyre. Den var populær både som litterær karakter og som lekedukke i Nord-
Amerika, Europa og Australia frem til andre verdenskrig. Det er med andre ord en historisk figur, den går rett inn i historien om de amerikanske slaveplantasjene, den australske diskrimineringen av urbefolkningen, europeerne som tjente seg rike på slavehandel. Det var ikke slavene som gikk rundt med golliwogen, det var slaveeiernes sønner. I moderne tid har den fått stadig sterkere kritikk for hvordan den fremstiller svarte personer, og kritikken har opphav både i den historiske bakgrunnen og i måten den karikerer og latterliggjør svarte. Den regnes av de fleste for å være et rasistisk symbol, et symbol som uttrykker den svarte negerens underlegenhet. Du finner golliwoger i mye litteratur, og denne litteraturen har vært kraftig diskutert de siste årene. Flere kanoniserte litterære
verk har de siste årene kommet i sentrum for en debatt rundt sensur og redigering. Felles for disse er at de er skrevet og utgitt i en helt annen diskurs, en diskurs hvor dette ikke ble problematisert. Som Hergé, tegneserieskaperen bak Tintin, har forklart: "Jeg lå under for de samme fordommer som det borgerlig miljø jeg levde i... Vi skriver 1930, og det eneste jeg kjente til Kongo var hva jeg hadde hørt folk fortelle: «Negrene er som store barn... Hvor heldig for dem at vi er kommet!» osv. Og så tegnet jeg disse afrikanere ut fra disse forutsetningene og i den faderlige beskyttende ånd som hersket på den tiden i Belgia."

Du finner tilsvarende eksempler hos både Astrid Lindgren og Torbjørn Egner, og det har vært stor debatt om hvordan vi skal forholde oss til disse tekstene.

Rasismen i Tintinserien ble faktisk behandlet juridisk. Etter en fem år lang rettsak avgjorde byretten i Brussel at Tintin i Kongo ikke var rasistisk, i den forstand at heftet fra 1946 (en fargelagt versjon av utgivelsen i 1931)aldri hadde som mål eller hensikt å egge til rasehat eller diskriminering. Den er ganske enkelt et produkt av sin tids diskurs.
Tekster som fremstiller svarte som "store barn" er en viktig del av vår litterære kulturarv, men de er produsert i en helt annen språkdiskurs enn i den vi befinner oss i dag. Vi er mer bevisste på rasistiske symboler, og det er ikke lenger politisk korrekt, det er ikke lenger greit, å bruke dem Mens bruken av «neger» ble oppfattet som et eksotisk innslag på førtitallet, blir fremstillingen av de svarte kurrekurredutterne på Astrid Lindgrens Kurrekurreduttøy problematisk i et moderne samfunn.
Dermed oppstår et dilemma. Skal vi redigere tekstene, slik at de passer dagens diskurs? Skal de stå som historiske representanter for en tidligere diskurs? Vil det være historieforfalskning å redigere dem?
Jeg mener at det ikke finnes noe enkelt svar, ikke på de historiske tekstene. Jeg er for å omskrive Astrid Lindgrens "negerkonge" til "Sydhavskonge". Det endrer ikke innholdet i teksten, tvert imot gjør det en god fortelling tilgjengelig og brukbar for dagens barn. Det hadde vært kjempesynd å la ett enkelt ord frata de neste generasjonene knallgode historier, bare fordi Astrid Lindgrens språk bærer preg av førtitallet. Hvis vi synes det er greit å modernisere Sproget i de Gamle Tekster, slik av Sjåfør skrives med sj og ø fremfor ch og eur, da burde det også være greit å modernisere uttrykk. Det blir verre i Tintinspørsmålet, og der synes jeg at teksten kan få stå slik den ble trykket: men med en historisk bevissthet.

Debatten om Lilla Hjärtat føyer seg inn i en større diskusjon omkring rasisme i barnelitteratur, en
debatt som er aktuell for alle som arbeider med formidling av litteratur. Men der jeg både forstår og er glad i Astrid Lindgren, provoserer Stina Wirsèns bøker meg helt enormt.

Wirséns Lilla Hjärtat har nemlig åpenbare likhetstrekk med gollywogfiguren. De tydeligste
kjennetegnene ved henne er at hun, som den eneste av karakterene, er helt svart og at hun har brede,
hvite lepper og hvite øyne. Hun er også den av karakterene som har mest menneskeliknende trekk, i
motsetning til de andre karakterene hvor både kroppsfasong og farger bryter med det
menneskligfigurlige.

Først forsvarte Wirsen seg med at hun slett ikke hadde tenkt på Lilla Hjärtat som en golliwog. Videre parerte både Wirsén og filmprodusenten Linda Hambäck kritikken med å si at Lilla Hjärtat
ganske riktig bygger på en stereotyp, men at dette er gjort med hensikt: «Vi har med Lilla Hjärtat
förhållit oss till en stereotyp – för att punktera den. Vi lever alla under den rasfixerade blicken och
vi måste hjälpas åt att bryta den. Vi vänder oss till en ny generation som än så länge är helt fri från
fördomar.» Wirsén har ønsket å punktere den rasistiske stereotypen. Både bøkene og filmen henvender seg til et publikum som foreløpig står fritt for fordommer, og ved å presentere Lilla Hjärtat ønsket de å gi stereotypen nytt og positivt innhold. Det er altså ment som et antirasistisk engasjement. Wirsén uttalte også at «Att inte vara representerad, det är rasism.» Her regner jeg med at hun sikter begrepet til den usynlige hvitheten, som kunne vært et godt poeng, hadde hun visst hva det innebar. Det gjør hun ikke.

Hun hevdet at det er for få svarte karakterer i barnelitteraturen i dag, og at Lilla Hjärtat skulle være en nøytral representant for svarte karakterer. Denne argumentasjonen avslører at Wirsen overhode ikke har forstått hva kritikken går ut på. Det handler ikke om at Wirsen har tegnet en svart karakter. Det handler om hvordan hun har tegnet den. Argumentasjonen hennes er historieløs - og det er  historieløsheten som ligger til grunn for kritikken. Som Fatou kommenterer: "Jag blir inte upprörd på henne, utan på hennes totala oförmåga att se sin egen del i det hela och att helt och hållet ställa sig blind till vad debatten faktiskt handlade om. Antingen förstår Stina verkligen inte vad det handlade om, eller så vill hon inte förstå."

Til slutt plasserer Wirsen seg i offerposisjon. Det var aldri meningen å tegne rasistiske bilder, sa hun. Hun er så lei seg for at de blir oppfattet sånn. For hun personlig elsker Lilla Hjärtat. Men fordi kritikken er så krass, skal hun for alltid slutte å tegne henne. For meg lyser dette offerrolle. Wirsen er gjenstand for urettferdig kritikk, hun har bare tegnet ut av kjærlighet, men hvis kjærligheten hennes støter noen skal hun slutte. Selv om hun er uenig i kritikken." Forlaget trakk inn bøkene hvor Lilla Hjärtat var sentral, hun sluttet å tegne karakteren (og praktisk talt sluttet å tegne bøker i serien), men det hele skjedde med en såret mine. Offerrollen provoserer meg nesten like mye som illustrasjonene. Hun er faktisk ikke offer i denne saken. Hun er ikke urettferdig behandlet, kritikken er godt fundert. Riktignok er ikke skammen bare hennes: at ikke noen i forlaget har stanset den første boken med Lilla Hjärtat før den kom i trykk er over min forstand. At ikke bøkene ble sendt i retur til Wirsen med beskjed om at "budskapet er bra, tegningene er fine, men du er nødt til å redigere Lilla Hjärtat" gjør meg redd, for det forteller meg hvor historieløse folk er. Og historieløsheten ligger ikke bare hos forfatteren, korrekturleserne, forleggerne og filmregissøren: selv hos bibliotekene er denne tilstede. Nesten ingen bibliotek i Sverige eller Norge tok hensyn til kritikken, bøkene ble stående på hyllen. Bibliotekarer jeg har snakket med argumenterer med at de selv ikke oppfatter Lilla Hjärtat som rasistisk. De ser ikke likheten med den klassiske golliwogen, og dersom de gjør det er ikke illustrasjonene rasistiske. De adopterer Wirsens argumenter, og konkluderer til slutt med at det er barnas vurdering som skal være avgjørende: barn liker dem, derfor skal de lånes ut.

Jeg har aldri tenkt på meg selv som forkjemper for sensur. Det har vært fjernt fra min forestilling om meg selv at jeg skal være en som argumenterer for at bøker bør sensureres, at vi som bibliotekarer skal bestemme hvilke bøker som er egnet for å lese. Som bibliotekarer har vi stor makt, vi kan avgjøre hva som er "god" litteratur, hva som skal være tilgjengelig for leserne. Som prinsipp har jeg alltid tenkt at det er en viktig del av vår oppgave å være mangfoldig. Men i dette tilfellet mener jeg faktisk at bøkene burde tas inn. Jeg mener det er vårt ansvar. Det får ikke hjelpe om motivasjonen bak historiene er god, eller om fortellingene bryter med tabu, eller at en rekke unger synes at det er artige bøker. Det handler om å forsvare barna. Det handler om at vi, som voksne, beleste og erfarne mennesker, har et ansvar for å ikke videreføre rasistiske holdninger. Vi har, eller rettere sagt, vi burde ha en historisk bevissthet som beskytter barn mot rasisme, mot kvinnediskriminering. Akkurat som jeg mener at vi har et ansvar for å beskytte barn mot bildebøker som uforsiktig og hensynsløst behandler alvorlige emner som omsorgssvikt og seksuelle overgrep. Jeg mener ikke at vi ikke skal ha bøker om alvorlige temaer, eller at barn ikke kan vurdere selv hvilken litteratur de liker. Men barns leseglede fratar ikke oss et ansvar for hvilken litteratur vi tilbyr. Barn som kommer til hyllen med pekebøker har ikke det ansvaret, vi har. Det er en stor del av vår oppgave å bedømme og velge ut bøker, og en del av vårt ansvar er å sørge for at verken barn eller foreldre kommer til hyllen og finner  litteratur som spinner videre og aksepterer diskriminerende stereotypier. Vi har makt til å videreføre, eller bryte, med diskriminerende begreper. Dersom bibliotekarer velger å ha rasistiske bøker på hyllen, er dette også et utsagn. Å argumentere, slik enkelte bibliotekarer jeg kjenner har gjort, med at "barna liker det", er å fraskrive seg ansvaret. Det handler om å være bevisst hvilke signaler vi i denne maktposisjonen sender.

Fatou konkluderer med at "jag kommer att fortsätta försvara mina barns rätt att slippa växa upp med dessa rasistiska nidbilder så länge jag orkar." Jeg er hjertens enig.

Mannen med den brune genseren og tilsvarende spørsmål

Fenomenet er egentlig selvsagt, folk spør om rare ting. Jeg har selv en bestemor som en gang kom inn i en platebutikk og spurte etter platen der artisten var en mann med brun genser. (Hun fikk, ganske riktig, en LP med Eric Clapton.) Men det første håndfaste eksempelet jeg kom over var en bok. Weird Things Costumers Say in Bookshops av Jen Campbell forteller om morsomme, søte eller idiotiske ting som kunder har spurt om i bokhandlere, og da spesielt Ripping Yarns, antikvariatet som Jen Campbell selv driver. Jeg fikk den anbefalt av en venn som virkelig jobber i en bokhandel, etter at han hadde fortalt meg flere små anekdoter om underlige kunder, jeg leste den i sofaen hans og lo så jeg fikk vondt i magen. Og da jeg senere snuste litt mer på boken, ble det klart at dette jo egentlig er en blogg som til slutt vokste seg ut av sine proposjoner! En temmelig morsom blogg kalt "This is not the six word novel". I disse dager er bloggen av naturlige grunner mye opptatt av å profilere boken, ispedd små scener fra bohandelhverdagslivet og noen intervjuer. Litt lenger bak dukker det opp poesi, morsomme anekdoter og bokanmeldelser. Både boken og bloggen er vel verdt å undersøke, hun skriver godt, har god smak og til tider veldig rare kunder.

Jeg er jo, som kjent, i ferd med å bli bibliotekar. En av de tingene i vår bibliotekoppdragelse som oftest blir banket inn i oss, er nettopp regelen om at det ikke finnes tåpelige spørsmål. Vi skal, som bibliotekarer, være anstendige på alle vis, behandle bibliotekets gjester med respekt og konfidensialitet. Men mens jeg leste denne boken, slo det meg at dette jo like gjerne kunne være folk på et bibliotek. I begge tilfeller er det jo folk som har forvillet seg inn i en verden av bøker, og dem som bestyrer bøkene blir nesten allvitende. Som i eksempelet med min bestemor, som faktisk fikk platen hun var ute etter, basert utelukkende på omslaget som viste en brun genser, kan en bibliotekar grave frem riktig svar ved hjelp av den merkeligste informasjonen. Og i noen tilfeller kommer bibliotekgjestens informasjon i en så underlig form at det er verdt å dokumentere. Det må jo finnes bibliotekblogger som tilsvarer "This is not a six word novel"?

Litt leting ga flere svar, men min absolutte favoritt så langt er hentet fra A librarians 'Guide to Etiquette, og da først og fremst posten "questions, Stupid". (Denne bibliotekaren klassifiserer alle bloggpostene sine slik, i invertert form.) Akkurat denne spesielle posten åpner med noen personlige erfaringer, men hoveddelen består av kommentarfeltet: ulike bibliotekarer verden over som deler sine erfaringer. Det er veldig, veldig morsomt til tider.

Bloggen gjorde meg oppmerksom på at det finnes et hav av biblioteksblogger der ute, blogger om bibliotekarers liv, om bibliotekspolitikk, hverdagsdrift, blogger om alt som kan tenkes å ha med bibliotek å gjøre. Det er ikke egentlig rart. Dagens bibliotek fungerer som et arkiv som rommer omtrent alle kulturelle medier, og bibliotekarene har formidling som hovedoppgave. Det veldige Internettet er et ideelt sted for formidling, og attpåtil er bibliotekarer gjerne kyndige både med penn og tastatur.
Du, trofaste leser, har sannsynligvis fått med deg at biblioteket i ferd med å overta store deler av mitt liv, ikke bare som profesjon, men også privat. Dette er nå blitt et av mine nye prosjekter: jeg skal snoke rundt på Internett og finne disse bloggene. Jeg skal skille klint fra hvete, som det heter, og deretter presentere mine funn. Hvis kommentarfeltet til "Q, S" gir mersmak, kan dere stikke innom her og få mer. Følg med videre...

Rommet med bøker

I går visste jeg ikke at i dag var verdens poesidag. Hadde jeg visst det, skulle jeg ventet en dag med Robert leser Robert. Men  siden jeg ikke visste det, skal dere få et dikt som understreker forrige post i stedet:

  

POEM
MY LIBRARY

by Varda One

It's only a room with shelves and books,
but it's far more magical than it looks

It's a jet on which I soar
to lands that exist no more.

Or a key with which I find
answers to questions crowding my mind.

Building my habit of learning and growing,
asking and researching till I reach knowing.

Here, I've been a mermaid and an elf
I've even learned to be more myself.

I think that I shall never see
a place that's been more useful to me.

With encouraging kind friends with wit
Who tell me to dream big and never quit.

It's only a room with shelves and books,
but it's far more magical than it looks.

Fred, frihet og alt gratis

Noen påpekte for noen uker siden at den nye utdanningen min merkes, for alt jeg snakker om er biblioteksrelatert. Det er sant, jeg innrømmer det gjerne: livet mitt handler plutselig om biblioteksrutiner, systemer, bibliotekspolitikk og bibliotekshumor. Først og fremst handler livet mitt om det norske folkebiblioteket, for jo mer jeg studerer dette faget, jo mer forelsket blir jeg.

Det er noe ved konseptet bibliotek som er uutsigelig vakkert. Ikke bare er det noe genuint godt over det å samle all kunnskap, alle kulturelle medier vi har, på et sted. Det i seg selv tilfredsstiller min indre kunnskapstørste samler. Men å gjøre denne samlingen allmenn - å samle dette, for så å erklære at denne kunnskapen skal være tilgjengelig for alle - det er grunnleggende demokratisk, grunnleggende solidarisk, det er et uttrykk for et menneskesyn og en kulturkjærlighet som gir gjenklang langt inne i meg. Biblioteket, og særlig slik det norske folkebiblioteket fungerer i dag, er kanskje det stedet som gjør mest for å redusere klasseskiller. Bibliotektjenesten i Norge baserer seg på "gratisprinsippet". Dette innebærer at absolutt alle tjenester biblioteket tilbyr, hele bestanden, all bruk av alt som er tilgjengelig på biblioteket, er lovfestet gratis. Det koster med andre ord ingenting å bruke biblioteket, og dette gjør at hvem som helst kan benytte seg av tilbudet, uansett hvor trang den personlige økonomien måtte være. Og biblioteket tilbyr mye forskjellig:
 PCspill, Xbox, bildebøker, barneromaner, ungdomsromaner, voksenromaner, tegneserier, lydbøker på mp3filer, lydbøker på CD, film, musikk, øretelefoner å høre musikken med, datamaskiner med Internett, gitarer - blant annet. Alt dette er gratis å låne, gratis å bruke, og så sant du har fylt seks år og har legetimasjon, kan du få et gratis lånekort.

Ikke alle har råd til å kjøpe bøker, og enda færre har plass til disse bøkene. Ikke alle unger kommer fra familier som har råd til Xbox. Ikke alle har råd, og uten biblioteket ville disse falt ut fra kulturlivet rundt dem. Klasseskillene i skoleklasser ville blitt tydeligere, fordi noen av ungene hadde dyre leker hjemme, mens de andre drev dank på gaten. Klasseskillene ville blitt tydeligere blant de voksne, fordi noen hadde råd til å holde seg oppdatert på hva Hislop og Coelho skrev, mens andre måtte vente til boken kom i pocketutgave. Kort oppsummert: Uten biblioteket ville folks kulturelle kapital blitt avhengig av økonomisk kapital - og denne er skjevfordelt, det vet vi alle. På grunn av biblioteket har faktisk alle råd likevel.

Biblioteket tilbyr mange ting, og ikke alle er fysiske. Som Karl Ruben Weseth  sa til  Universitas: ikke alle har råd til stillhet. De som bor mange i små leiligheter, de som bor like langs en motorvei, de som trenger et arbeidssted der de kan studere eller skrive eller tegne - og de som av en eller annen grunn ikke har et stille sted de kan senke skuldrene - de er velkomne til en av bibliotekets stoler, der de kan høre de små lydene.
Og ikke alle har et sosialt sted de kan gå for å treffe folk heller. De som mangler et sosialt nettverk kan bruke det biblioteket måtte tilby av lesesirkler og filmfremvisninger og hva nå bibliotekarene har funnet på. Noen bibliotek tilbyr prategrupper for innvandrere som ønsker et sted de kan praktisere norskkunnskaper. Mange bibliotek tilbyr leksehjelp for skoleunger. Og fordi biblioteket er gratis, og fordi biblioteket er åpent for alle, blir det et lavterskeltilbud som alle føler seg velkomne til. Det er ikke en gang et stigmatisert lavterskeltilbud, for alle bruker biblioteket.

Så har vi bibliotekarene. 

Bibliotekarene, som har som jobb å finne informasjon. Bibliotekarene, som også kan imponerende mye om dataprogrammer og datasystemer, fordi det i dag er der informasjonen finnes. Bibliotekarene, som har som jobb å vokte over gratis bøker, gratis alt, og som er glade for å låne ut, for å dele. Bibliotekarene, som bidrar til at dette kulturelle tilbudet eksisterer og at mest mulig inkluderes i det. Og bibliotekarene, som har som jobb å  tilrettelegge den kulturelle virksomheten til biblioteket, noe som også innebærer at de må se brukergruppene sine. Bibliotekarene, som arrangerer filmklubb for trettenårige jenter med liten selvtillit, som arrangerer årlige Fifa 13- turneringer, som kjører ut til de minste distriktene med et busslass av bøker, som driver leksehjelp og norskopplæring og eldretreff og lesesirkler og barnehageforestillinger og ungdomsbokpresentasjoner og forfattertreff og grunnleggende dataopplæring og hiphopkonserter.  Bibliotekarene, som havner i de merkeligste situasjoner fordi de møter folk fra alle samfunnsgrupper, og bibliotekarene, som arbeider for å skape et mest mulig inkluderende samfunn. Bibliotekarene, som ikke bare kan det meste om kultur, men som vet hvor og hvordan de skal finne kulturen, og som skal kunne tenke kreativt og spre den aktivt til folk. Bibliotekarene, som kan finne bøker til den som holder på å lære å lese, til den som har lest ut hele krimseksjonen, til den som aldri har lest en bok siden de leste Frøken Detektiv tar saken på barneskolen, til den som synes Virginia Woolf var koselig sengelektyre. Bibliotekarene, som etter min erfaring alle sammen har hjertevarme, fordi biblioteket er et så hjertevarmt, rettferdig sted at du ikke kan gjøre en god jobb der uten å ha et godt menneskesyn. Dette, dette, er det jeg utdanner meg til, dette er det jeg skal bli.


...Og nå har jeg ikke engang nevnt den internasjonale bibliotekgeriljaen, kanskje det vakreste jeg vet for tiden.