De er overalt!

Hjembyen gjør meg alltid litt ustabil, og jeg ender opp med å tenke over hvilke små og store hemninger det bringer med seg å være bipolar. Det er ikke noe jeg tenker mye på i hverdagen, men å være tilbake i hjembyen får det til å fremstå som viktigere. Kanskje det handler om at jeg merker svingninger mindre, men handler mer på dem, kanskje det handler om at jeg er i selskap med andre som ikke er redd for medisinering, og at jeg derfor kommer nærmere mitt eget pillebrett, kanskje det handler om noe helt annet. Jeg har i alle fall nettopp gravd frem det kanskje nyttigste diskusjonsforumet jeg har vært innom, angående bipolaritet. Forumet heter "BipolarNorge" og er et lukket forum, og jeg har ikke vært innom på eviglenge. Nå gravde jeg det som sagt frem, fordi jeg hadde noen spørsmål og fordi, som sagt, dette er et flott sted å utveksle erfaringer. Der, under kategorien "bipolaritet i hverdagen", fant jeg en link til wikipediasiden over kjente personer som enten er diagnostisert eller antatt berørt av bipolar lidelse. Noen av dem visste jeg om fra før, de mest kjente og åpenbare. Jeg har skrevet før om Stephen Fry, Englands mest fantastiske mann. Jeg har i årevis trykket Van Gogh til mitt bryst, fordi han maler verden akkurat slik jeg ser den og fordi han er antatt å ha vært bipolar. At Kurt Cobain var bipolar er vel heller ingen stor overraskelse, og Van Gogh tatt i betraktning er vel Edward Munch nesten selvsagt. Men så kommer altså de navnene jeg ikke visste om, og som jeg ikke ventet å se. Jeg skal gi dere noen:

Mel Gibson er bipolar. Det var også Florence Nightingale. Ray Davies, vokalist i The Kinks, har også forstyrrelser i hjernens signalstoffer. Macy Gray, som på slutten av nittitallet regjerte norske radiokanaler med sangen "I try" er bipolar. Edgar Allan Poe, Ozzy Osborne, Axl Rose, Nina Simone og Brian Wilson, faller inn i kategorien. Det gjør også forfatterne Graham Greene, Kurt Vonnegut og Patricia Cornwell, samt Terminatorskuespilleren Linda Hamilton. Den tidligere gitaristen i Evanescence er bipolar. Sinead O'connor er selvsagt bipolar, men visst du at det også gjaldt Kerry Katona, som pleide å synge i Atomic Kittens? Til og med Carrie Fisher, som spilte Prinsesse Leia i Star Wars, er bipolar!

Jeg så denne listen, og ble forunderlig glad. Noen av disse menneskene er bare antatt bipolare, ettersom de døde lenge før en oppfant psykiatrien. Noen av dem har vært åpent bipolare i årevis, og noen av dem kom ut så sent som for to år siden. -De er fotballspillere, matematiskere, regissører, musikere, forfattere, skuespillere, forretningsmenn/kvinner, psykologer, racersykkelkjørere, journalister, kort sagt er de hva som helst. Flere av dem nevnes i sammenheng med teorien om at bipolaritet og kunstneriskhet ofte er sammenknyttet, men det er underordnet i den sammenhengen jeg vil inn i, den som gjorde meg så glad. Saken er den at bipolare folk regnes med å få forsinkelser i høyere utdanning - bachelorgraden min er allerede et år på etterskudd.: Bipolare folk får veldig ofte trøbbel senere i arbeidslivet, og jeg har prøvd å forberede meg på noe sånt de siste par årene. Derfor var det så deilig å se denne listen, så veldig oppmuntrende: de er hva som helst, overalt. I følge denne listen kan vi hva som helst, og ikke fordi vi er småsprø og med tanker om overmennesklighet, men fordi vi faktisk kan. Det er fantastisk.

Og til slutt - jeg kommer bare ikke helt over det. Florence Nightingale?!

Uten bakkekontakt

Å være bipolar er akkurat slik benevnelsen tilsier, en har to ulike motsatser i hver sin ende.

Jeg er vant til å tenke at det er nedturene som er de vanskelige punktene, den depressive polen er den som skaper problemer i hverdagen. Nedturer gjør at jeg ikke orker noenting, og selv når jeg gjør ingenting er jeg så sliten at det gjør vondt. Nedturer gjør at verden fremstår som ulidelig smertefull, og alt jeg vil er å krype under en dyne og vente på at det skal gå over. Nedturer får hele uker til å forsvinne i en tåke av grå smerte, søvn og uklarhet - jeg husker som regel lite etterpå. Nedturer gjør at jeg ikke får gjort ting jeg har lyst til å gjøre, og nedturer gjør vondt, følgelig er nedturene det jeg vil bort fra.

I like stor grad har jeg vært vant til å tenke på oppturer som det motsatte, en positiv del av min personlighet, en pol som forsøker å veie opp for depresjonens uvirksomhet. Jeg pleide å gjenkjenne en opptur ved en plutselig, voksende blomst i brystet, en blomst som sprengte på og ville ut i allverdens positive uttrykk. Jeg gjenkjente oppturene ved økt kreativitet, flere impulser, mer sosial og lettere sosial omgang, større evne til å konsentrere seg om mange ting på en gang, munterhet og en følelse av at alt i verden var fantastisk, alt i verden lå for mine føtter. Kort sagt kjente jeg oppturene som en forsterkning av mange ting jeg likte ved meg selv, og lenge forsøkte jeg å gjøre oppturene like langvarige og like sterke som depresjonene, fordi jeg tenkte at ved å gjøre dem jevnbyrdige kunne jeg på et vis uskadeliggjøre begge.
Jeg har jo skjønt at det ikke fungerer slik. Jeg har skjønt at en nedtur ikke kan uskadeliggjøres ved hjelp av en uke eller to med ustoppelig energi. Hverdagen kan ikke justeres slik, jevnlige nedturer tapper deg for mer energi enn du kan samle opp igjen mellom bølgedalene og en opptur bruker mer energi enn du egentlig har. Å være bipolar innebærer gjerne at du er sliten av dine egne følelsesutbrudd.

Jeg er diagnostisert som bipolar type to. Det betyr at jeg veksler mellom depresjoner og hypomani, som utarter seg som perioder med mindre alvorlig oppstemthet og lettere mani. Ved bipolar type to er det depresjonene som er virkelig problematiske, det er i all hovedsak de som utgjør det mest merkbare problemet for den bipolare. Nedturene er sterkere, mer langvarige og det som hovedsaklig setter den bipolare ute av stand til å fungere normalt. Oppturene kan gli nesten umerkelig inn i et hverdagsliv. Mange med bipolar lidelse type to går lenge uten å få en skikkelig diagnose, nettopp fordi oppturene kan være vanskelige å oppdage.

Det er viktig for meg at jeg aldri mister kontroll over min egen bipolaritet. Det jeg er mest redd for ved å være bipolar, er at jeg en dag skal oppdage at jeg har mistet kontakt med virkeligheten rundt meg. Jeg er opptatt av at jeg bestandig skal være i stand til å se meg selv mentalt utenfra, også under en opptur eller nedtur, og at jeg med en liten anstrengelse skal klare å vurdere meg selv og deretter forsøke å legge bånd på meg selv.
Nedturene er den delen av psykommen som er vanskelig å håndtere, sånn på overflaten. Nedturene er den alvorlige delen av bipolar lidelse type to. Jeg har lært å beskytte meg selv under en nedtur. Når jeg kjenner at jeg er sliten uten grunn, at jeg er pessimistisk uten synlige årsaker, at alt jeg vil er å glo i veggen - da avlyser jeg avtaler, går hjem tidlig, reduserer arbeidsmengden, gjør noe som er avslappende og hyggelig. Jeg treffer mindre mennesker når jeg er nedstemt, både fordi det å være sosial krever så mye krefter, men også fordi jeg vil beskytte mine medmennesker mot mine nedturer. Jeg vet at når jeg er nedstemt blir jeg apatisk og fjern, jeg får problemer med å følge med i samtalen og dersom jeg sier noe som helst har jeg impulser som driver ethvert samtaleemne inn på noe sørgelig noe. Jeg beholder kontroll ved å ta kontroll over situasjonen, ved å plassere meg selv i situasjoner hvor nedturen er lettere å håndtere. I en bølgedal kan jeg få problematiske tvangstanker om selvskading, men jeg handler ikke, jeg er i stand til å diskutere med mine egne tvangstanker og deretter stanse meg selv før jeg skader meg. Jeg mister aldri bakkekontakten, og dette er i følge mine nærmeste en stor trygghet, fordi de vet at uansett hvor fælt jegser ut til å ha det har jeg alltid et snev av kontroll igjen. Når jeg kapitulerer, er det ved å gå til legen og erkjenne at jeg holder på å miste kontrollen. Jeg vet at jeg er i en nedtur, og denne vissheten gjør at jeg kan skape en ironisk distanse. Det kan gjøre så vondt at jeg har problemer med å konsentrere meg om noe annet, men en del av meg vet bestandig hva det er som skjer. Jeg har kontroll over nedturene, og selv om de er plagsomme, skremmer de meg ikke. Det gjør oppturene.

På en bølgetopp er det nemlig ikke sikkert at jeg vet at jeg er på topp.
En opptur likner på en munter dag, en dag full av overskudd. For meg kjennes ikke en opptur, jeg kjenner meg vanlig, kanskje med litt ekstra krefter, litt ekstra pågangsmot. Ofte merker jeg ikke oppturen før jeg er i den tyvende våkne timen, og jeg fremdeles er ute av stand til å roe ned og sove. Mens depresjonene har ganske merkbare trekk som økt søvnbehov og en fysisk følelse av smerte, er oppturene merket med tegn jeg ikke øyeblikkelig registrerer. Jeg er bestandig glad i kos, så jeg merker ikke at behovet for kos vokser seg større, jeg reflekterer ikke over at jeg gir og krever mer fysisk kontakt enn ellers. Jeg merker ikke at jeg prater hele tiden. Jeg hører ikke at stemmeleiet mitt er høyt, selv om det er midt på natten. Jeg registrerer ikke at jeg mister sosiale hemninger, for de sosiale hemningene eksisterer ikke under en opptur - hvordan kan en vite om noe som ikke eksisterer? En opptur er mindre, mer kortvarig, mer usynlig - for meg.

De er mer synlige for andre, har jeg etterhvert skjønt. Og det er da jeg blir virkelig, virkelig redd. Det er så viktig for meg å kontrollere min egen bipolaritet, men hvordan skal jeg kunne kontrollere det når jeg ikke oppdager det selv, før det er for sent? Det er lett å holde en nedtur fra andre mennesker, fordi den er mer merkbar, men også fordi jeg rett og slett ikke orker selskap. Oppstemthet fører til det motsatte - det fører til at jeg får mer lyst på sosialt samvær. Dermed inviterer jeg mennesker over en lav sko, uansett tidspunkt på døgnet, og jeg avslører meg selv. Slik føles det. Jeg avslører meg selv. Jeg avslører min egen bipolaritet, min egen galskap. Jeg mister kontrollen, ikke fordi jeg ikke kan mestre følelsen, men fordi jeg ikke vet at det er noe å mestre, der og da. Tidligere tenkte jeg på oppturer som en forsterkning av positive deler av meg, nå blir de det motsatte - en opptur fremhever elementer av meg jeg skammer meg over. Det er vondt å komme ned på jorden igjen, og innse at du har vært i sosiale sammenhenger uten et snev av sosial intelligens. Det er vondt å innse - for sent - at en har vært høylytt, snakkesalig, pågående, plagsom. Det er fryktelig, fryktelig skummelt å innse at for en liten stund avslørte en seg som virkelig gal, og en hadde ikke kontroll over seg selv og over situasjonen. Og det som er mest skremmende er at jeg ikke vet om oppturen selv. Jeg kjenner til alle tegnene, men i en opptur glemmer jeg å se etter dem.

Jeg blir lettere paranoid, redd for å treffe mennesker igjen, etter en oppstemt episode. I hvor stor grad avslørte jeg meg selv? Hva vet de om meg nå? Det er ikke et spørsmål om hva jeg har fortalt dem, det er svært få opplysningsfakta jeg er redd for å dele med andre. Det jeg er redd for, er at jeg har vist meg selv hudløs, at jeg har latt andre se meg selv uten at jeg var i stand til å se meg selv samtidig. Hva har de sett? Hvor ville var øynene mine, hvor unormalt høy var stemmen min? Hvor pinlige ble stillhetene, uten at jeg merket det? Hvor urolig ble de andre, når jeg begynte å skjelve på stolen min? Hvor påtrengende ble jeg, og ubehagelig stemning skapte jeg? Jeg har avslørt for mye av meg selv. Jeg har sett andre i hypomaniske perioder, og det er ikke pent - det er slitsomt for andre, det skaper en masse pinlige situasjoner og det er et glimt inn i en verden uten bakkekontakt, fordi den maniske ikke vet om det selv. Det blir merkbart at det er noe galt.

Jeg er så redd for å miste bakkekontakt, for å miste kontrollen. I en nedtur tviholder jeg på denne kontrollen, jeg holder så hardt på den at de mentale knokene mine blir hvite og støle. En opptur fungerer som en gassballong, og det eneste jeg kan holde meg fast i er tråden som knytter meg til den. Før eller siden går luften ut, og jeg treffer bakken. Hardt.

Det finnes en hverdag der ute

Jeg forkastet normalen tidlig i tenårene. Som min nærmeste venn uttrykte det, jeg var bipolar, og normalen var uoppnåelig hva jeg enn gjorde. Ved å forkaste den, og bestemme meg for at sær var bra, sær var kul, kunne jeg gi meg selv verdi likevel. Dessuten, argumenterte jeg, hvem kjenner jeg, som er bra og normal? Alle mine fineste venner var sære, om enn ikke like sære som jeg var. Som Tramteatret sier, drømmer er rare, mens verden er grei og normal? I den verdenen vi lever, er normalen et uttrykk for virkelighetsbenektelse, nesten en form for galskap. "Jeg liker sære folk", pleide jeg å si. "Det er teit å være normal. Normale mennesker har misforstått noe."

Slik så jeg på normalen når jeg var tenåring, og det forandret seg lite opp igjennom årene. Faktorene som førte til at jeg forkastet normalen, har i høyeste grad forblitt tilstedeværende. Jeg er bipolar, og en jevn, normal døgnrytme har vært umulig å opprettholde. Manglende døgnrytme betyr manglende matrutiner og manglende arbeidsrutiner, for meg rutiner punktum. De siste årene har jeg smugtittet på menneskene rundt meg, og oppdaget at selv midt i studentlivets frie tilværelse har de fleste en viss form for rytme i livet sitt. De fleste blir trøtt rundt et visst tidsrom, med noen timers slingringsmonn. På samme måte våkner de fleste mennesker etter en viss mengde søvn, og innenfor en tilsvarende periode med tilsvarende slingringsmonn. De fleste mennesker husker å spise jevnlig, fordi kroppen deres gir dem beskjed om at de skal spise, og fordi de har en slags innarbeidet rutine som de ikke lenger merker, som når de puster eller blunker - som når de går, og ikke tenker på å flytte føttene i takt. Rytmen i disse to rutinene gjør også at hva en gjør på dagene får en viss rytme. En trenger ikke være flittig student som bor på lesesalen, en har gjerne noen rutiner likevel - som hva gjør en som det første en gjør når en står opp, hvor mange kopper kaffe en drikker, hva en gjør for å fylle dagens timer, hvordan en liker å tilbringe kveldene. Både psykologen og legen min hevder at dette er sånt som en lærer automatisk når en er liten - så sant en utsettes for det. Bipolare mennesker har ekstra vanskelig for å lage dem, og de har ekstra behov for dem. Jeg ser på mitt liv, og innser at jeg ikke eier livsrytme, jeg eier ikke rutiner og jeg er, virker det som, ute av stand til å lage dem. Tro meg, jeg har forsøkt.
Da jeg skulle begynne på p-piller lette jeg febrilsk etter ett punkt som var felles for hver dag, uken gjennom. Det punktet fantes ikke. Jeg sto opp til ulike punkt hver dag, og jeg kunne snu døgnet på en femøring - enten la være å sove, eller plutselig sove til klokken fire på ettermiddagen, uten forvarsel. Jeg gjorde forskjellige ting til lunsj hver dag, enten jeg sto i kø på butikken, satt i møte med avdelingsleder og fokusansvarlig, sov eller var på demonstrasjon. Jeg prøvde å spise den klokken seks, fordi jeg regnet med at jeg enten så barnetv med min søster eller skulle til å begynne et møte da, men det virket heller ikke - jeg var fem forskjellige steder og gjorde sju forskjellige ting klokken seks uken gjennom. Leggetid hadde ikke eksistert på noen år. P-pillene krevde en rutine, en hvilken som helst rutine, og det var et problem.
Rutiner er utskjelte. Rutiner er hverdag, og hverdag er grå, kjedelig, jevn, uinteressant, fordi hverdagen ikke gir deg noe nytt. Hverdag og fest er to motsetninger, og fest er høydepunktene, de en ser frem til, de en husker og tar med seg. Hverdagen er fyllstoff. Hverdagen er normalen.

Jeg snakket med en annen venn for noen uker siden, om verdien av rutiner. Hun har heller ikke lært rutiner hjemme. Ikke lillesøsteren hennes heller. Nå prøver hun å lære søsteren sin opp til å spise jevnlig og sove om natten. Hun prøver å lære søsteren sin rutiner, normalen, den som andre har. Jeg gjør det samme. I et forsøk på å skape mental stabilitet gjennom fysisk stabilitet, prøver jeg å lære meg den normalen jeg forkastet som tenåring. Mennesker med denne normalen innebygget og fremdyrket, vet ikke hvor heldige de er. De vet ikke hvor hard kampen for normalen er. Jeg har oppdaget at er det en ting i livet mitt jeg ønsker meg, så er det en hverdag. Jeg drømmer om å sitte, stuptrøtt, med kaffekoppen min hver dag, sammen med et eller annet stakkers menneske på studentkafeen. Jeg drømmer om å sitte på en fast plass hver dag og lese noe pensumrelatert. Jeg drømmer om å bli sulten litt over fem, og deretter spise middag hver dag klokken halv seks. Jeg drømmer om å bli trøtt omkring det samme tidspunktet nettopp hver dag. Jeg drømmer om å få dette til, uten at det knuses av førti søvnløse timer eller femti timer der jeg bare kan sove og ingening annet. Jeg drømmer om å få dette til, uten at det plutselig og på uforklarlig måte bare er borte mellom fingrene mine, og alt som er igjen er mentalt rot. Jeg mestrer ikke hverdag, ikke en gang når jeg konsentrerer meg hardt om å bevare den. Jeg kan ikke forklare skikkelig hvorfor hverdagen bestandig unnslipper meg, men alle forsøk forsvinner, blir borte. Den grå massen som er hverdag, inneholder trygghet, og jeg ønsker meg den tryggheten. Den grå massen inneholder en visshet om hva morgendagen vil bringe, og den gjør at saker og ting får sine naturlige plasser i livet, en rytme å følge. Hverdag gjør livet vel så godt som fest - og sannsynligvis mer.
Normal blir jeg nok aldri. Jeg kommer alltid til å være bipolar. Jeg kommer alltid til å være mer litteraturfrelst enn de fleste andre, litteraturfrelst til den grad at jeg synes tung og svevende litteraturteori er underholdning. Jeg kommer alltid til å komme fra en eksotisk familie full av adopsjon, revolusjon og kristenfanatisme. Jeg kommer alltid til å være sær. Men nå strever jeg etter å bli så normal som mulig. Jeg strever etter å ha et liv som, sett utenfra, er mye mer normalt enn det jeg har i dag. Når jeg ser for meg en lys fremtid, er en normal hverdag den viktigste komponenten. Jeg ønsker meg normalen. Jeg ønsker meg hverdag.

...

Dere vet, det blir sommer og plutselig lukter det sjasminblomster alle veier. Solen steiker asfalten myk og jeg blir brun - og solbrent på leggene! Det har jeg aldri vært før, jeg trodde ikke det var mulig. Jeg tilbringer dager i Bergen, og oppdager at toalettet ikke virker lenger, og dessuten faller alle dørhåndtakene av. Det skal males i stuen og rives vegger i andre etasje, jeg rømmer fra alt sammen og greier ikke en gang å gjøre det subtilt.

Jeg greier ikke skrive, heller. Jeg greier ikke skrive dagbok, greier ikke skrive stemningskart, greier ikke skrive prosatekster og greier minst av alt å skrive blogg. Jeg har gått rundt og hatt nok med å holde hodet sammen, sove om nettene - en gang i blant - og være vennlig, arbeidsom, pliktoppfyllende og det virkelig vanskelige - grensesettende. Jeg har prøvd å sette grenser, og jeg har lagt meg hver natt med en svær klump av skyldfølelse i magen for alle de grensene psykologen har sagt jeg skulle sette, men som fremdeles flyter. Jeg er i Bergen og dette er veldig vanlig prosedyre.

Dette er onsdagsløgnen. Dette er de tankene som bare mine aller, aller nærmeste ser fnugg av, men de er ikke hele bildet. Jeg var svingende før jeg dro fra Trondheim, og de siste tre ukene har vært en sånn stor berg og dalbane som du finner i Liseberg. Uten stemningskart vet jeg faktisk ikke hvor mange ganger jeg har lagt meg om kvelden etter en fin, slik jeg har oppfattet det jevn dag og vurdert å gjøre noe slemt mot meg selv - men det har vært en del, og hver morgen har jeg avfeid det. Onsdagsløgnen finnes.
Jeg er også omgitt av sommer, og jeg er solbrent på leggene. Jeg fant meg en jobb som er fantastisk og trivelig, og en jobb der jeg vet at jeg er flink. Jeg har dager etter jobb, der jeg deler norske jordbær og liksomøl med Kristian. Jeg har kvelder der jeg leser høyt for min søster eller har hjemme alenekvelder med min bror og hans tjommier. De chiller i sofaen, mens jeg serverer innkjøpt kinesisk, fordi jeg har forlest meg på vampyrbøker og menneskene i disse av en eller annen grunn insisterer på å spise "kinamat". Jeg har kvelder der jeg leser Stieg Larsson på svensk, mens familien popper gammeldags popcorn i en gryte og katten maler på stolen. Livet er ganske godt, på bølgetoppene og i mellomsjiktet.

Hvor skal vi med denne informasjonen?

Sannheten er at vi skal ingen steder. Jeg skulle bare bryte isen, så det ble mulig å skrive noe senere. Når det går mange dager, uker, mellom innleggene, blir det første innlegget stadig tyngre, jeg blir lammet og det blir en bølgedal. Det første innlegget knuser isen og baner vei for andre og mer matnyttige tanker. Disse første innleggene er alltid meningsløse, men nå når isen er brutt kommer det kanskje svømmende en fisk med mer kjøtt på beina, mellom isbitene.

skamfull surfing

Jeg er ustabil for tiden. Veldig ustabil. Jeg hopper opp og ned, sover for mye, sover for lite, blir redd for å åpne fjesbokmeldinger og redd for papirlapper på veggen min, samtidig som jeg går ut og det er sommer, og det lukter grønt og jeg får klemmer og livet er større enn universet. Den siste måneden har jeg (og alle kollegaene mine) fått sparken fra jobben og som en reaksjn på dette har jeg blitt vettskremt hver gang noen derfra har tatt kontakt. Jeg har oppdaget at jeg ble nødt til å gå til legen og fortelle skumle ting, jeg har strøket på en eksamen som jeg syntes var kjempemorsom, sluttet å åpne regninger igjen og generelt sett vært rar, usammenhengende. Jeg har visst at jeg har hatt mange stresspunkter i livet mitt, og jeg har trodd at jeg hadde kontroll. Det først nå i kveld at jeg innser at jeg har vært temmelig mer ustabil enn til vanlig. Jeg har skrevet stemningskart over de siste to ukene, og ifølge den er jeg mildt oppstemt, men stabil. Det er jeg jo åpenbart ikke.

Jeg fikk diagnosen bipolar da jeg var seksten, av en sær mann som pratet med meg i et kvarter og lot meg gå. Familieterapeuten min, som skulle reparere hodet mitt i fjor, tvilte veldig på at diagnosen var korrekt, fordi jeg bestandig virket i kontroll, og fordi jeg bestandig hadde en analyse, en lett ironisk distanse til alt i verden. Selv den nye psykologen min, som er flink og løsningsorientert, lurte veldig i begynnelsen. Når hun gravde for å finne ut om jeg hadde oppturer eller nedturer, ble jeg svevende. Hva var normalt? Hva var vanlige gladdager som alle har? Hva var depresjon, som alle kan ha? Hva var stress, var jeg ganske enkelt en oppspart ball av stress, som med jevne mellomrom brøt ut og ble manisk fordi alt som var oppspart og oppsamlet plutselig brøt ut? Hvem var jeg, bak alle analysene og alle forklaringene og all forståelsen? Hva var følelsene mine, hvem var jeg?
Hun gjorde med andre ord det ingen profesjonelle har prøvd før henne, hun prøvde å finne ut hvem jeg var bak analysene mine. Jeg vet så uendelig mye om hvorfor jeg er som jeg er, hva som har vært viktige hendelser i livet mitt, hvorfor ting har skjedd som de har. Jeg har en stemningslidelse, og jeg aner ingenting om følelsene mine.

Silje kom på besøk til psykologdamen min, den flinke. Og mens familieterapeuten aldri helt innså at Silje eksisterte, innså denne damen at Silje visste vel så mye om hvem jeg var som det jeg gjorde, og at hun kanskje kunne sette bedre ord på de tingene - de følelsene - jeg ikke klarer å navngi. I løpet av én samtale påpekte Silje helt konkrete eksempler på at jeg gjør ting utenfor normalen - jeg pusser opp hybelen i løpet av et døgn, jeg løper til byen for å pante flasker på en søndag, bare fordi jeg hadde bestemt meg for å pante flasker akkurat i dag, jeg skjelver av innestengthet når jeg må sitte i ro. Jasså, var jeg oppstemt da, tenker jeg, og husker at joda, det kan nok stemme. Silje kan si det, jeg kan ikke - jeg blir så redd. Jeg har bare lov til å være bipolar når jeg samtidig har kontroll, når det er noe som ikke merkes av andre, som knapt nok merkes av meg. Samtidig har jeg ikke lov til å være meg selv, uten å være bipolar, for hvis jeg ikke har en diagnose på at jeg er så gal som jeg er, blir jeg verdiløs. Jeg har satt opp regler for meg selv, hvor jeg bare har lov til å være "så" mye bipolar, hvor jeg skal være så bipolar, men ikke mer. Aldri mer. Å da skulle fortelle en terapeut om hvordan jeg føler meg? Jeg føler ikke, jeg analyserer. Jeg setter ord på analysen. Psykologen ble forvirret av meg som sa, "jada! Jeg var litt manisk i fjor sommer, men siden da? Neida!". Etter samtalen med Silje var psykologen min veldig overbevist. Jeg var bipolar, og det siste eksempelet på det var to uker gammelt.

Bipolare folk får gjerne et stemningskart. Dette er et kart hvor de skal skrive ned hvordan de har hatt det i løpet av en dag. Hvor mange timer har du sovet? Hva var det høyeste stemningspunktet? Hva var det laveste? Hva slags medisiner har du eventuelt spist? Hvor redd har du vært, eller hvor irritabel? En skal skrive det ned med små kryss, og tanken er at kartet med tiden skal lære en å gjenkjenne mønstre, slik at en unngår å havne for langt opp eller ned.
Et stemningskart høres ut for meg som et analysekart, hvor en skal analysere hvordan stemningene har vært hver dag. Et analysekart, det skulle vel være genialt? Jeg trodde stemningskart var trygge og fornuftige, enkle og veldig smarte. Jeg tok feil, for stemningskart er ikke et analysekart. Stemningskart er et følelseskart. Jeg er så redd for å skrive feil, for å skrive for alvorlig, for å skrive at jeg er ustabil når jeg ikke er det, redd for å kjenne etter og føle. Jeg er redd for å skrive at jeg er oppstemt når jeg likevel sover tolv timer i døgnet, fordi analysen min sier at en oppstemt person i følge papirene ikke sover. Jeg er redd for å skrive at jeg er redd, når det bunner i en eller annen faktisk hendelse (som riktignok ikke burde være skummel) og når redselen kommer klarest til syne hvis jeg ligger i ro. Er jeg redd da, eller er jeg bare anspent, nervøs? Det hjelper jo å stikke hodet under tre puter, krype seg sammen til en ball og nynne for seg selv, men er det egentlig ikke bare et uttrykk for kjedsomhet? Og jeg er jo ikke lenger lei meg - jeg var lei meg i vinter - nå er jeg glad. Men jeg er jo ikke overhysteriskglad, hele tiden? Jeg føler meg jevnt glad. Det er veldig deilig, og den analytiske vissheten om at jeg er jevnt glad slår ihjel alle kryss om at jeg er ustabil. Stemningskartet mitt er skamfullt. Stemningskartet er meg, men det er en skamfull del av meg. Jeg visste ikke selv hvor skamfull jeg var over svingningene, hvor lite bevisst jeg var min egen ustabilitet, før jeg begynte på dette. Jeg trodde jeg visste mye om mitt eget hode, nå viser det seg at jeg vet ingenting, jeg gjenkjenner ikke bølgeskvulpene og det å se seg selv i et stemningskartspeil er forferdelig. Jeg forminsker alle svingningene, og deretter føler jeg meg skamfull fordi svingningene er så små, og jeg fortjener ikke hjelp. Kartet jeg skriver på nå, er mitt tredje forsøk på å overvinne denne skamfølelsen. Jeg skriver ned nesten hver kveld, eller en morgen, av og til noen dager samlet opp, hvordan jeg har hatt det, men jeg greier ikke å skru av analysen som redigerer hvor kryssene skal havne, det skjer ubevisst. Og analysene mine styres av helt andre ting enn oppriktighet.

mitt liv som emo

Jeg hater emoer. Virkelig, i kveld har jeg sittet sammen med fine mennesker som er glade i meg, og jeg har kjent på hvor inderlig jeg hater vår tids mest populære stempel. Til daglig nærer jeg en dyp, ironisk distanse som gjør meg i stand til å le rått og hjerteløst av emoene, jeg ler av de stripete klærne, jeg ler av de påmalte tårene som renner svarte nedover kinnene, jeg ler av musikken deres (som jeg i hemmelighet liker) og jeg humrer over de tragiske ansiktene deres, fordi livene deres er så kjipe at de må lage små, ufarlige kutt på overarmen og kanskje skrive "hate" eller noe tilsvarende dypsinig på håndbaken. I møte med emoer blir jeg arrogant og nedlatende, hardhjertet og ironisk. Det kan ha noe med den store mengden jeg traff i løpet av tre år på videregående, hvor flesteparten av elevene i tegning, form og farge, helse og sosial eller media likte å være dramatiske, svartkledde og tragiske; jeg var oversvømmet av emoer som sto ved skoleporten og kjederøykte, mens jeg og mine venner latterliggjorde dem fra vinduet i andre etasje. Livet på videregående er hardt, jeg innrømmer det uten å blunke, men når alle skal fortelle verden det på nøyaktig samme måte og alle sammen tror de er originale, da er det hardt å ta dem seriøst. Særlig fordi vi i min klasse hadde folk som slet vel så mye, og som gikk i lyseblå langbukse og medfødt hårfarge.
Jeg ser altså ned på emoer, i hvert fall hvis dem er uten selvironi, men til daglig kan jeg nesten like dem. Den selvironien de gjerne mangler, kan jeg gjenopprette ved å ironisere over dem, og dermed kan jeg også skape den distansen mellom dem og meg selv som jeg trenger, for å bevare et minimum av selvrespekt. De er en fremmed rase, et interessant fenomen av vår tid. Jeg er en intellektuell, reflektert og moden dame med kontroll, og jeg betrakter emoer som umodne mennesker uten kontrollen jeg er kry av.
Da finner jeg meg plutselig halvt i oppløsning på mitt eget gulv. Jeg hører meg selv si: "Jeg trenger egentlig mest noen som orker å høre på hvor kjipt jeg opplever livet, så jeg ikke gjør noe dumt. ...Finne frem den kniven jeg fant før i dag, for eksempel. Som omsider er skarp nok til å kutte gjennom hud, i motsetning til den tallerkenen jeg knuste forgjeves." Og jeg grøsser. Det går kalde grøss nedover ryggen min, og jeg kjenner kinnene brenne fordi jeg hører hvor emo jeg høres ut. Jeg kjenner meg ikke igjen, jeg identifiserer meg ikke med det livet jeg beskriver. Når ble jeg emo? Jeg kan umulig ta meg selv seriøst, men ordene faller ut av munnen min:
" Jeg er sliten fordi jeg har diskutert med meg selv så lenge, og jeg er lei, lei, lei av å være den fornuftige stemmen i hodet mitt som forteller meg hvorfor det er teit å tro at jeg ikke kan noe, at jeg er fullstendig mislykket, teit å tro at hvis jeg tar på meg svarte klær og legger meg midt i bilveien, så løser alt seg. Jeg er lei av å være redd for å gå i postkassen. Lei av å ha lyst til å leke med kniver, og så være flink pike som lar være. Lei av å føre hyggelige samtaler om hvor bra livet er, eller hvor godt alle andre har lest til eksamen, eller hvor spennende verden og fremtiden er, eller... Lei. Punktum."
Midt i tiraden kjenner jeg ordene stramme til i halsen, og jeg vil gråte, litt fordi jeg synes så synd på meg selv, og mest av alt fordi jeg kan bli så emo som dette her. Jeg kjenner at det er like før jeg kler meg i svarte klær og roper til hele verden at jeg vil DØ, jeg vil DØ, jeg vil DØ, selv om det ikke er sant, og selv om jeg vet at dette er det laveste jeg kan falle, den dypeste grunnen jeg kjenner til, dette punktet hvor jeg overdriver, hvor jeg i overdramatiske trekk forteller hvor kjipt livet er, og samtidig er så skamfull over utrbruddene mine at jeg knapt kan få ordene frem. Det er da jeg hater emoene. For noe av det er sant, og har vært det en stund. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg har ingen god grunn. Men emoene har tatt copyright på ukontrollerbar smerte i brystet, emoene har markedsført emosjonelle utbrudd til de grader at mine ektefølte utbrudd tilhører dem. Jeg kjenner meg så emo. -Jeg skammer meg så jeg nesten kjenner meg kvalm, for at jeg har det slik, for at jeg skrev dette, for at jeg kommer til å trykke på publiseringsknappen og dermed gjøre meg mer emo enn jeg var i utgangspunktet. Og jeg forakter jo emoene.

språk av nåde

Av og til hender det at jeg blir ordløs.

Det finnes ulike grader av ordløshet. Noen ganger sitter ordløsheten så dypt jeg ikke makter å tenke i ord. Jeg tenker i abstrakte bilder, for selv det å tenke konkret forutsetter at jeg har ord til å beskrive hva jeg ser for meg.
Andre ganger har jeg ord i hodet, men de er sperret inne. Stemmen min blir sittende fast i brystet, og selv om jeg vet hvordan ordene ser ut, er de fremdeles formløse, og for å bruke dem må jeg forme hvert eneste av dem. Som regel innebærer det at hodet mitt raser over av alle tankene som ikke får utløp i ord, de samler seg opp til hauger av usagte, formløse tanker. Å rydde opp i dem er en kraftanstrengelse, så jeg lar dem være der – til jeg en dag våkner og har funnet igjen stemmen min. Da kan jeg feie dem ut, usett og uryddet, ved å prate om været.
Det finnes andre dager, uker, hvor jeg kan kamuflere språkløsheten min på de aller fleste områder. Jeg kan føre samtaler med venner, bare litt stillere enn vanlig. Jeg kan skru av hodet når jeg skal lese høyt. Verst er det når jeg skal lese stille, for det innebærer å oversette bokstavene foran meg til meningsbærende ord, men med innbitt konsentrasjon går det også. Det eneste som virkelig ikke går, er å sette egenproduserte, meningsbærende setninger på papiret – kommunikasjonen mellom fingertuppene mine og hjernen finnes ikke. Noel Brazil oppsummerer det temmelig elegant. ”One of those days when the language had no grace”, skriver han, og det er nøyaktig slik det er. For selv om jeg kan tvinge språket ut, i samtaler, jeg kan til og med tvinge mine egne tankemønstre inn i ord som kan forklare dem til andre mennesker, så blir språket mitt klosset og ufullstendig. I samtaler kan jeg kamuflere det, men i skriftlige tekster skriker det til meg, gir meg lyst til å kaste alle penner og heller stirre i veggen.

Ordene kommer alltid tilbake til slutt. En morgen våkner jeg og oppdager at jeg kan skrive igjen, snakke igjen, tenke igjen, uten å måtte kjempe for det. Med språkflyten kommer lettelsen, gleden over at ord eksisterer. Jeg smaker på ordene, nyter formuleringer, elsker følelsen av at ordene er brobyggere mellom meg og andre mennesker. For å si det enkelt, ordløshet er upraktisk. Jeg er glad det ser ut til å ha gått sin vei for denne gang.

Dagens bekymringer

Dette har vært en av de ukene hvor alt er tungt. Jeg har ingenting å skylde på, ikke alvorlig sykdom, ikke en alvorlig depresjon, jeg kan ikke en gang skylde på overdrevent arbeid lengre. Jeg kan selvsagt skylde på å være bipolar, ha store bekymringer og en god del plikter, men det stemmer ikke, for det er ikke en vanlig nedtur, og ikke en gang frafall av disse gjør livet lettere. Jeg er sliten, sliten, sliten, trøtt, trøtt, trøtt, og jeg vet ikke hvorfor.

Lenge, lenge trodde jeg det hadde med utbrenthet å gjøre. For to år siden arbeidet jeg omtrent hver våkne time jeg hadde. Jeg gjorde skolearbeid, som alle andre, jeg hadde en sidejobb som mange andre, jeg hadde en masse frivillige verv i ulike posisjoner, hovedsaklig med diverse lederansvar, og når arbeidsdagen var slutt kom jeg hjem til en kaotisk og nedtrykkende familiesituasjon som jeg prøvde å lette på så godt jeg kunne. I tillegg påsto legen at jeg var deprimert, og foreslo at jeg skulle spise antidepressiva, så jeg kunne begynne å sove igjen. Da jeg var ferdig i tredje klasse, var jeg så sliten at alt var en grå tåke, og straks skolen var slutt, gikk jeg direkte over i en ustabil vaskejobb, hvilket ikke er den letteste måten å bli uthvilt på. Jeg skviste meg selv, kan en si, jeg arbeidet til jeg nesten stupte.

I motsetning til flere av mine venner i tilsvarende situasjon, stupte jeg ikke. Jeg flyttet. Jeg reiste sytti mil unna alt arbeidet, jeg ga klar beskjed til alle jeg kjente at jeg ikke ville ha tillitsverv, det være seg i Rød Ungdom, på en studiesirkel, som studentrepresentant eller i målungdommen. Jeg tibragte over et halvt år i en seng, foran et tvapparat, med min nyervervede venninne Annette, mens vi pløyde gjennom tvserier, filmer og deilig litteratur. (Tvskjermen var ikke alltid på, som du skjønner.) Jeg sov tolv timer i døgnet, spiste vitaminer og gjorde INGENTING slitsomt.
Det siste året har jeg prøvd å trappe opp arbeidet, litt etter litt. Jeg har prøvd å øke mengden studier, fordi studiene mine er ganske morsomme, jeg har prøvd å gjøre noe forstandig i politisk sammenheng uten å få noen kvelende oppdrag, jeg har prøvd å utvide mitt sosiale liv til mer enn èn person - for alvorlig talt, jeg kan være mye å takle for den ene damen. Men først og fremst har jeg fortsatt å hvile meg.

Problemet er at det ikke later til å hjelpe. En skulle tro at etter to år skulle jeg være mindre sliten enn da jeg sto på som verst? Jeg er kanskje det, men jeg er fremdeles sliten, så sliten at jeg ikke vet hvordan det skal gå. For om studielivet, det lateste og treigeste og mest utsvevende studentlivet du kan tenke deg, hvis dèt får meg til å krølle meg sammen i en klump og stønne av at det gjør så vondt, hvis jeg våkner etter tolv timers søvn og fremdeles er sliten, hvordan skal det da gå med meg når jeg er ferdig som student? Riktignok varierer det, og jeg går ikke lengre rundt i en grå tåke av smerte, men jevnt over er jeg sliten som om jeg hadde hatt en lang arbeidsuke - hele tiden.
Livet er rett og slett trøtthet. Livet består av å arbeide til en kjenner det verke i hele kroppen, og aldri, aldri vil denne verken forsvinne. Det er nå, som sorgløs student, at en skal være uthvilt og frisk. Likevel føler jeg meg som en hobbit en gang uttrykte det, jeg føler meg som for lite smør strukket ut over for mye brød. Hva er det? Hvorfor denne følelsen av ingen krefter? Og kan en ikke gjøre noe?

Av og til funderer jeg på om det rett og slett er livet. En kan ganske enkelt sette et likhetstegn mellom liv og trøtthet, for opplevelsen av liv er stort sett opplevelsen av å være sliten. Kanskje det ganske enkelt er sånn at jeg må godta denne følelsen av å være utslitt, fordi den er kronisk og knyttet til det å være levende. Hvis det bare ikke hadde vært så smertefullt! Hvis en bare kunne være uthvilt en gang i blant! Når jeg ser fremover, ser jeg ingenting annet enn lange dager og en veldig, veldig skremmende verden.

Sånn ser noen av dagens bekymringer ut.

en milepæl til

Jeg har nettopp tilbragt lørdagskvelden foran tvapparatet, i selskap med min mor, som befinner seg sytti mil unna. Teknologien som gjør dette mulig, heter verken internett eller telekinese, men ganske enkelt den noe kostbare oppfinnelsen mobiltelefon. Jeg har altså sittet i sofaen, tastet inn små beskjeder til mamma og fått svar i retur, og betalt dyrt for hver eneste en.

Først så vi en episode av "med Hjarte på rette staden", som må være verdens koseligste program om verdens koseligste land, les England, og da samtlige mennesker i min familie er anglofile til det ytterste, er denne sukkersøte sekstitallsatmosfæren perfekt.
Deretter kom en dokumentar som er hovedårsaken til at jeg skriver dette i det hele tatt. Det er sjelden jeg tar meg bryet med å se dokumentarer, som regel skrur jeg av tvskjermen og vender tilbake til hvilken bok jeg nå leste i, men denne gang var dokumentarens tema spennende både for meg og min mor. Ikke bare var det Englands koseligste mann i hovedsete, men det handlet om bipolar lidelse, en diagnose vi begge har et nært forhold til.

Stephen Fry var godt voksen da psykiateren ga ham diagnosen. Da jeg konfronterte min mor med min nyoppdagede sannhet, fortalte hun meg at det hadde tatt henne dobbelt så lang tid å forstå det samme om henne selv. Jeg skjønte det av meg selv tidlig den høsten jeg var femten, jeg er manisk depressiv. Jeg aner ikke hvordan jeg skjønte det, for på dette tidspunktet var det knapt nok en diagnose jeg kjente til, ingen i familien min snakket om dette, og det nærmeste jeg hadde lest om det, var en dårlig dameroman. Likevel tenkte jeg ordene og kjente i hele kroppen at jeg hadde rett.
Min reaksjon var uvanlig. De fleste som oppdager at de har en mental lidelse, blir bekymret og holder godt kjeft om det. For meg var det mer en frigjørende oppfatning, jeg fortalte samtlige venner om det, fortalte min mor om det og trodde det ikke skulle forandre noenting, egentlig. Jeg hadde nesten rett. Riktignok forsvant noen av mine venner, men bare dem som allerede befant seg i utkanten av livet mitt, og jeg savnet dem egentlig ikke. Mitt forhold til meg selv forble omtrent som før, bortsett fra at nå hadde jeg et navn på en stor del av min personlighet, og jeg visste at det fantes informasjon om meg der ute, folk som visste ting om hvordan jeg best kunne leve livet mitt.

Bipolar lidelse er arvelig, og langt mer utbredt enn folk er klar over. Omtrent åtte prosent har en eller annen form for bipolaritet, men knapt nok halvparten er klar over det selv. Det kan slå ut når som helst i løpet av et liv og med svært varierende hyppighet. Ingen i min familie hadde noen gang fått en diagnose, likevel vet jeg at det går en direkte linje fra meg og langt bakover i slekten. Enkelte ting er felles for både meg, mamma, min bestefar, hans pappa og hans bestefar. Vi har alle perioder med energi som slår ut alt og alle, og som ofte slår ut i voldsom kreativitet. Vi har også perioder med fullstendig utmattelse, hvor små ting virker umulige og alt en egentlig vil er å forsvinne, bli borte. Mellom disse lever vi livet som alle andre, og som regel kan vi kontrollere både stormende følelser og den vanlige rytmen. Min mor insisterer på at det ikke er en sykdom, men et personlighetstrekk, og jeg er til dels enig. Men bare delvis.

Da jeg skjønte at jeg var bipolar, eller som jeg kalte det den gang, manisk depressiv, var jeg på randen av en storm. Sannsynligvis var det de første stormkastene som gjorde meg oppmerksom på det hele. Jeg hadde de villeste humørsvingningene, svingninger som slår ihjel de fleste vanlige tenåringssvinger, og de ble stadig verre. Jeg bykset fra øverste sky til nederste rennestein hvert femte minutt, stormene var avsindige og jeg skiftet humør omtrent som en humørsyk supermann på speed. En sang på radio kunne få meg lykkeligere enn noengang, når den samme sangen mistet de siste ti sekundene på grunn av nyhetssendingen kunne jeg sette meg ned og gråte ukontrollert. Etter hvert som ukene gikk og jeg ble mer og mer sliten, avtok de store høydepunktene, og øyeblikkene med bunnslam økte - jeg oppdaget at jeg hadde et kott innerst i sjelen, og flere ganger om dagen åpnet denne kottdøren seg, og helvete raste ut. En smerte større enn noe jeg hadde kjent til fylte hele meg, og jeg kunne aldri sette fingeren på hvor det gjorde vondt. Jeg knakk sammen i krampegråt hvor og når det måtte skje, det være seg på kjøpesenteret i sentrum, på kjøkkenet mens jeg vasket opp eller foran moren min ved middagen. Min største frykt var å knekke sammen i klasserommet, for jeg fikk aldri noe forvarsel, og en ungdomsskoleklasse er ikke spesielt nådig overfor en av de sære elevene. Fortvilet prøvde jeg å holde skapdøren lukket, jeg prøvde å berolige min nærmeste venn, som var den eneste jeg fortalte om det hele til, og ikke minst prøvde jeg å beskytte mine småsøsken for de store utbruddene. I et anfall av vilt raseri malte jeg hele soveromsdøren min i sterke, sinte oljefarger, og noen uker senere våknet jeg etter et anfall av intens sorg, til lyden av Elton John og synet av glassbiter over hele kjøkkengulvet - og min egen blodige arm.

Manisk depressive perioder som denne blir gjerne utløst av noe, en stor følelsmessig belastning, og jeg hadde hatt flere i løpet av det siste året. En gang tidlig på nyåret 2003 gikk jeg til legen, fortalte om de voldsomme følelsesutbruddene, samt om hvor redd jeg var for å gå hjem, hvor redd jeg var for min far og for at han skulle skade søskene mine. Legen lyttet til meg, stilte meg spørsmål og erklærte meg "mildt deprimert". Deretter ga han meg til slutt nummeret til en psykiater.

Det gikk noen uker. Jeg ringte ham aldri. Det gjorde mamma. Psykiateren brukte under femten minutter på å diagnostisere meg. Jeg hadde bipolar lidelse, folkelig kjent som "manisk depressiv". Jeg ble den første, og så langt den eneste, i min familie med noe mer enn en selvdiagnose. Psykiateren ga meg piller, jeg spiste dem og i løpet av noen måneder ble det virkelig vår, også inne i meg. Stormen roet seg, paradoksalt nok i takt med at jeg forelsket meg kraftig to ganger i løpet av tre måneder.

Jeg sluttet på medisiner, og har holdt mine følelsesmessige stormer under streng, streng kontroll siden da. De siste par årene er jeg blitt flinkere til å ta hensyn, både til meg selv og til andre. Når jeg svever høyere enn alle andre og bare har lyst til å snakke, skrive, løpe, synge, danse, hevde meg og være lykkelig, da anstrenger jeg meg hardt for å ikke overkjøre alle andre. I disse periodene er jeg villig til å sverge på at jeg ikke er syk, tvert i mot er jeg genial, jeg er super. Når jeg derimot våkner og kjenner at brystet mitt er hult, tomt, når hjertet mitt kjennes som om en har kjørt dampveivalser over det gang på gang, når det å stå opp av sengen er det tyngste arbeidet jeg klarer denne dagen - da har jeg lært meg til å avlyse planer, med unnskyldningen at jeg er "ikke helt frisk". Folk flest tror jeg er i ferd med å bli forkjølet, og det passer meg bra, folk forstår en forkjølelse. Og det er omtrent så syk jeg er, en kraftig forkjølelse.