feriefluktrute for en litteraturviter

Å være i Bergen, selv når jeg bor hos Kjæresten, er komplisert. Det er ti år siden jeg flyttet fra byen. Ti år, en tredjedel av livet mitt. Dette er første gang siden høsten 2006 at jeg i det hele tatt vurderer muligheten for å bo i Bergen igjen, og det er bare fordi jeg kan bo hos Kjæresten. Hvis jeg kunne ville jeg aldri flytte meg fra en sofakrok og en Kjæreste som spiller Witcher 3. I det øyeblikket jeg går ut av døren, treffer andre mennesker (les: familie) blir ting vanskelig, spesielt fordi alt er stille. Familien er like dysfunksjonell som alltid, og ingen snakker om det ansikt til ansikt (selv om mye blir sagt bakenfor.)

Å forlate denne stuen gir meg vondt i magen, og jeg tar meg selv i å ty til gamle strategier. I går kveld la jeg planer for denne dagens usynlige konfrontasjoner, og i planleggingen slo det meg hvor veldig quixotisk strategiene mine er. Dette, kjære deg, er et forsvar for Don Quixote.

Don Quixote er en latterlig karakter. Han er hovedperson i nettopp romanen Don Quixote, en roman om lavadelsmannen Quixote som blir gal. Hva blir han gal av? Jo, han leser. Og hva leser han? Jo, han leser ridderromaner. Romanene gjør så sterkt inntrykk på ham at han får det for seg at han er en ridder selv, og som ridder må han ut og redde jomfruer i nød. Bildet av den gale ridderen som rir rundt på et muldyr mens han angriper vindmøller er blitt et tidløst symbol på det å kjempe meningsløse kamper, kamper som er tapt på forhånd. Lavadelsmannen mister evnen til å skille mellom fiksjon og virkelighet, og stadig mer av virkeligheten forvrenges til å likne urealistiske, oppdiktede scenarioer. Don Quixote angriper vindmøller fordi han ser dem som kjemper. Han ser muldyret sitt som en staselig hest, fordi det er det ridderne i romanene har. Han lover hjelperen sin store verdier, skjønt leseren skjønner at dette er fiktive verdier som bare finnes i bøkene han har lest. Det spørs om ikke jomfruen i nød egenltig er en vanlig jente, hvis hun i det hele tatt finnes. Men jomfruen i romanene finnes, og hesten er alltid staselig, og ridderens motstandere er alltid formidable, og Don Quixote har lært å løse problemer av å lese ridderromaner. Da må problemene likne ridderromanenes problemer.
 Det er stor, tung murstein skrevet fra 1605 til 1615, og den bærer den preg av å være fire hundre år gammel. Jeg tviler på at mange utenfor litteraturviterkretser leser den i sin helhet. Men karakteren Don Quixote! Han er kjent, langt utenfor elitistiske litteraturviteres vennegjenger. I ettertid er det blitt en populærkulturell bautastein: vi finner variasjoner av konseptet hos utallige forfattere. Jeg kan nevne Austen, Flaubert, Dostojevski, Graham Greene, John Irving og Salman Rushdie... Kommer du over en "forlest karakter" har hen røtter til Cervantes' firehundreårige karakter. Han er så innflytelsesrik at han har gitt navn til et eget uttrykk. Når noen forklarer og skaper mening i sitt eget liv ved hjelp av fiktive historier, når noen i et forsøk på å håndtere virkeligheten ser den for seg som om den skulle vært oppdiktet, da tyr en til "quixotiske" metoder. Og her er vi fremme ved poenget mitt.

Jeg har alltid likt å gjøre om episoder i livet mitt til fortellinger med begynnelse, midtdel og slutt. Jeg romantiserer vennskapene og relasjonene mine til de likner hovedmotiver i romanene jeg har lest. Dette er en ufarlig, underholdende strategi som gjør livet mitt mer oversiktelig, først og fremst mer spennende. Men når jeg skal være i Bergen over lengre tid, og når det blir så anspent mellom meg og familien som det fort blir, da blir det en fluktrute. Da skaper jeg ikke lenger historier av virkelige hendelser, der det eneste jeg gjør er å strukturere dem som narrativer. Som fluktrute innebærer det mye mer eventyr. Jeg leker.

Jeg skaper meg karakterer, og de er som regel bygget på karakterer jeg har lest om. Mange er bygget på karakterer av Astrid Lindgren, og særlig en krysning mellom Malin (fra Saltkråkan) og Alva (fra Madicken). Nå, inspirert av Pratchett og Roald Dahl, heller jeg mot en krysning av Tiffany Aching (fra the Wee Free Men) og Miss Honey (fra Matilda). Jeg kler på meg disse karakterene som en rustning før jeg går ut. Så lenge jeg har denne rustningen på, er jeg ridderen Don Quixote: det er vanskelig å forholde meg til den virkelige verden så lenge den er på. For å få det til, for å få beskyttelsen det gir, er jeg nødt til å gå helt inn i rollen. Jeg kan ikke, eller, det er vanskelig, å forholde seg til venner og Kjæresten når rustningen er på, for jeg må tro på min egen lek. Det er en form for frivillig galskap som lindrer alle små og store stikk, men den separerer meg fra alt jeg tenker på som "mitt egentlige liv". Det har fungert helt fint så lenge jeg bodde langt unna. Hvis jeg flytter tilbake, derimot? Jeg tenkte at så lenge jeg bodde hos Kjæresten ville det gå fint. Nå tror jeg kanskje jeg skal finne alternative fluktruter, for jeg har en følelse av at det å ha quixotiske fluktruter som separerer meg fra virkelighet og forstand ikke er lurt å ha som hverdagsstrategi. Som ferieløsning er det helt ypperlig, men en har ikke lyst til å være Don Quixote på heltid.

Halvparten gjenstår jo faktisk

I morgen har han bursdag, Kristian. Den 3. september 1986 ble verden til et litt varmere sted. Dette er den tredje fødselsdagen. Og denne høsten oppdager jeg hva de mente, da noen sa til meg at "Hele verden er forandret, du er plutselig plassert i et helt nytt og skremmende landskap. Men, Engeline, uansett hvor vondt det gjør akkurat nå... Du kan, på sikt, bli i stand til å leve videre i dette nye landskapet. Du finnes fremdeles, og du kan bli kjent med den nye verdenen." 

Det første halve året hadde jeg en konstant følelse av å bomme på et trappetrinn: det millisekundet der du trodde du skulle treffe med foten og foten bare fortsetter ned? Forestill deg det millisekundet, uavbrutt i måneder.
Og de gangene der jeg for et sekund skjønte rekkevidden. De gangene hvor jeg kunne sverget på at det ble solformørkelse, når panikken tok meg, lammet meg og gjorde meg dødskald.
Det var de gangene der jeg ble så følelsesløs at jeg tenkte "Hva så? Ingen Kristian? Aldri mer trekke pusten? Det spiller da ingen rolle, noe av dette?". De gangene var verst.

Nesten verst. Den verste delen av sorgen var tapet av meg, av alle de tingene som utgjorde meg. Hvem var jeg, alene? Ingen? Kristian var en sentral del av min identitet. I den perioden hvor jeg bygget meg selv som person, var han der som en sterk innflytelse. I de årene der jeg utviklet meg, fra tenårene og ut i tyveårene, de årene der en definerer seg selv og sin personlighet, der var han. Og det speilte seg i så mye jeg var glad i: så mye som døde med ham. Så mye at nesten hele jeg forsvant. Jeg var en zombie, et skall som gikk rundt og var levende død. Jeg så levende ut, til en viss grad i alle fall, men innvendig var jeg døde, svarte stumper av ting som en gang hadde vært meg.
Det var bøker jeg aldri mer ville ta i. Det var serier som jeg unngikk å se logo for på Netflix. Hele jeg vek bort fra fotballaget Brann, som om det var en magnetisk reaksjon mellom det og meg. Jeg overrasket meg selv stort da jeg laget pannekaker igjen.

Mest merkbart var likevel musikken jeg aldri mer ville orke å høre på. Musikk jeg var glad i, som nå bare ga meg lyst til å krype inn i en krok og omfavne zombien. Musikk der det levde et ekko av kvelder, av sommerdager, telefoner og sykehusbesøk, et absolutt uutholdelig ekko. Musikk som jeg var veldig glad i, men som jeg måtte unngå for å holde ut.
Litt musikk var det jeg spilte for ham, som vår felles favoritt av Belle & Sebastian: Everybody thought that [s]he was beautiful, only slightly mental.

Enda mer var det den musikken jeg lærte å bli glad i gjennom ham. Musikk jeg ikke ville oppdaget ellers, eller som ikke ville hatt den samme plassen hos meg uten ham. Bob Dylan, som han lånte meg den første sommeren vi kjente hverandre. Springsteen, som vi spilte de der sene kveldene den siste høsten. Jokke, som vi spilte om sommeren når vi satt i solskinnet og som vi sang på Sandviken psykiatrisk. Jeg kunne aldri, aldri, aldri mer høre albumet hvor Joachim Nielsen synger "Helt, helt uten deg er jeg halv".

Men så, i sommer, var jeg i et brudgomlaup. Det var en perfekt dag, med perfekt vær, perfekt seremoni, perfekt brudgompar og ut på kvelden perfekt musikk. I alle fall frem til noen spilte Kristians favorittsang av Bruce Springsteen, en av våre sanger. Vet du hva jeg gjorde?
Jeg kunne ha krøpet inn i meg selv, tømt glasset mitt og gått på badet for å hulke ut sjelen min. Det er dette jeg ville gjort i fjor. I år tok jeg noen i hånden og danset hemningsløst. Jeg danset for ham, og for brudgomparet, jeg svingte meg rundt for å tvinge frem nye minner. Den sangen vil for alltid handle om livet, kjærligheten og sorgen, men nå handler den om en perfekt dag også. Den har fått en plass i det nye landskapet.

Den dansen ville jeg aldri ha tatt hvis ikke jeg hadde kjent Kristian først. For halvparten av oss gjenstår jo, faktisk. Jeg tok feil. Det som fantes da har ikke forsvunnet bare fordi det ikke er mer, det som har eksistert vil alltid eksistere i meg. Jeg er fremdeles meg, selv i et nytt landskap: Mitt liv, formet som det er, er fremdeles gjennomsyret av at han ble født. Selv når jeg sletter musikk og avinstallerer Skype og gjemmer bøker i kjellere, selv da er jo det handlinger som er preget av at han fantes. På samme måte: Hvis jeg nå spiller Jokke, er det jo fordi jeg kjente ham. Ingenting, ikke en gang sorgen, kan luke ut av min identitet alt det som han bygget opp i meg.

Nå da jeg er tøffere, nå da jeg oppdager at det finnes liv igjen i kroppen min, kan jeg også ta noen tøffere valg. Jeg kan for eksempel spille musikken og lytte til ekkoet. Jeg kan spille musikk han var glad i og være glad for at jeg kjente ham. Målet med fødselsdager er vel å feire at noen ble født, at noen levde. At noen døde kansellerer jo ikke at de ble født først, tvert i mot! Hva er det nå en sier, døden og livet er to sider av samme sak. Så hva med å feire? Hva med å spille musikk, snakke om det han var glad i, huske gode øyeblikk? Hva med å samles, vi som er glade for at Kristian ble født, og feire det?

Det at han fantes er definitivt verdt å feire. Det vil alltid være verdt å feire at han levde, selv når det gjør hinsides vondt.

Verden anno 2035

Da jeg var liten, hendte det at vi filmet hjemme hos meg. Ikke fordi vi hadde videokamera, det hadde vi egentlig ikke. Og dette var på den tiden der en telefon fortsatt hadde taster du kunne trekke rundt, og en ledning med krøller. Men min mor var "bølleleder" (som betyr, for dere som ikke hadde akp-foreldre, at hun holdt selvtillitskurs for kvinner. Bøllekursene fortjener sin egen post.) En viktig del av bøllekursene innebar et videokamera, så med jevne mellomrom kom hun hjem med et kamera. Da filmet foreldrene mine småsnutter. Noen ganger filmet min far Gullhår og de tre bjørnene, men for det meste var det hverdagslivet vårt: de filmet i stuen vår, i hagen vår, små minner som i dag er stor underholdning å se på. Det er et lite innblikk inn i vår nittitallsstue, komplett med de små og pinlige detaljene du har glemt helt til du ser dem igjen. Pastellgardiner, stoltrekk av treperler, grå telefon med ledning? Javisst. Det er dokumentert. Det er også et bittelite innblikk i hvor langt og lyst hår jeg en gang hadde, den gangen jeg var under en meter høy. Det er snutter som viser hvor stort mellomrom jeg hadde etter å ha felt to melketenner. Det er min mor uten et grått hår, like gammel som jeg er nå. Det er min nå voksne lillebror, seks måneder gammel. Det er min søster iført prinsessekjole og svarthårig glorie, mens hun pusser sine to første tenner. Det er mange ting.

Jeg har veldig lenge tenkt på hvordan mitt voksne liv har manglet denne dokumentasjonen. Det er knapt nok blitt fotografert, og i så fall aldri på de faktiske hverdagshendelsene. Nå er det ikke like stort å se en voksen kvinne pusse tenner på studiehybelen sin, men jeg hadde ukentlige filmbesøk som aldri ble dokumentert. Vi satt daglig på kafé på universitetsområdet, og ubemerket av oss forandret verden seg i løpet av de seks årene vi satt der, men vi husker det ikke. Vi kommer til å glemme hvem som hadde skjegg og hvem som alltid gikk med hårsløyfe. Vi kommer til å glemme, hvis vi ikke allerede har gjort det, hvordan vi så ut når vi var sammen. Med tiden kommer vi til å glemme hvordan vi hørtes ut når vi snakket. Når vi er femti, hvis vi blir femti, vil vi ha glemt hvordan stemmene våre lød før vi fylte tjuefem. Hvordan vi snakket, hva som var sjargong og slang akkurat det året. Kveldene er blitt til utrolig fine minner, men de små detaljene forsvinner. Vi har tapt dem.
Kanskje ville vi alltid ha tapt dem. Å feste dem til film føles litt som å spraye lakk over tørkede høstblad, så de skal bevare fargen fra den høsten. Det føles som nostalgisk vås, et forsøk på å henge fast i fortiden. Men likevel. Likevel. Jeg ser filmsnutter fra barndommen og det får meg til å huske. Og noen ganger ikke det en gang: noen ganger ser jeg film fra før jeg kan huske, fra før jeg var til, og jeg ser inn i en verden som ledet frem til at jeg ble til. Bryllupet til mine besteforeldre, der min bestefar smiler til han nesten sprekker, det er et fint minne å få være ettertidsvitne til. 

Jeg liker nostalgi, jeg liker tidsminner, og jeg liker muligheten til å skape narrativer av virkelige hendelser. Jeg er en av dem som ser ut av bussvinduet mens jeg hører på musikk, og det hele blir til en scene med soundtrack i bakgrunnen. Jeg har tegnede musikkvideoer i hodet, som lengter etter å komme ut. Nå er muligheten her. Jeg har nemlig fått penger midt i sommerferien min, og det er en uvant og trivelig ting: Jeg brukte dem straks og med en gang opp. Jeg kjøpte meg et videokamera. Verden anno 2035: dere vil få vite alle de pinlige, fine detaljene da.

...Og verden anno 2015: dere vil få vite hva jeg skal bruke kameraet mitt til de neste ukene. Det er et narrativ på vei.

Et varmere sted

Så var julen overlevd. Den første julen helt uten deg. Jeg overlevde den, på tross av at du ikke gjorde det. Nå har jeg levd nesten et halvt år i en verden uten deg, og jeg har endelig funnet noen ord – ord
om deg.

I dagene etter at du døde, var det mange mennesker som kom til meg for å si hvordan de opplevde deg. Og det var tre ting de sa, tre ting som alle sa.

Du var varm. Flere sa du var den varmeste personen de hadde truffet. Mer enn noe skulle jeg ønske du hadde fått høre dette. Du ønsket å være varm, men du var ikke sikker på at du fikk det til. Jeg skulle ønske du kunne høre hva folk sa om deg, hvordan folk snakket om deg, hvordan folk husket deg. Gamle venner som du kjente som barn. Skolekamerater. Venner som hadde vært politisk aktiv sammen med deg. Venner du hadde gått på fotballkamp med. Folk langveisfra, som hadde truffet deg på seminarer og sommerleirer. Alle, alle, husket deg som varm. Du var varm, den varmeste de he truffet noen gang.

Varmen din gjenspeilte seg i alt du gjorde, i alt som fylte livet ditt. Noe av det jeg elsket mest ved deg var at du var så god mot barn. Jeg har aldri kjent noen som møtte småfolk med så stor varme, sånn respekt. I barnehagene der du jobbet gjorde du en stor forskjell, og mest av alt gjorde du en forskjell for rampeguttene. Guttene som gjorde opprør og rampestreker, de som fikk mest kjeft, disse guttene ga du en følelse av tilhørighet og egenverd. Varmen din var i alt arbeid du gjorde, i alle vennskap du hadde: Du kom og en kunne kjenne at temperaturen steg. Rommene der du så film var varmere fordi du satt der, og analysene dine gjorde alt mer spennende. Det var noe av det fineste i verden, ganske enkelt det å snakke med deg. Du avlet frem nye tanker, i alle fall i meg. Du utfordret samtalepartnerne dine, fordi du var så kunnskapsrik, og fordi du var en så god lytter. På kveldene der du malte bannere til den neste demonstrasjonen kunne latteren flyte lettere, ikke minst fordi humoren din var så lun. Som en venn sa til meg den der første kvelden i en verden uten deg, han husket den første gangen dere traff hverandre. Du hadde virket så optimistisk.
 På torgallmenningen, i regnet, med omtalte bannere, kunne litt lavmælte, humoristiske kommentarer fra deg gjøre den sure vinden mykere. I parken en sommerkveld, med den der supersmale rullerøyken din, var lyset klarere og hjertene muntrere, og når du lo den der latteren din som nesten hikstet, var det i min verden på linje med hemningsløs barnelatter.

Og det gjaldt ikke bare rommene og parkene og pubene du var i. Varmen var i alt du engasjerte deg i. Du var glad i fotballagene Brann og Celtic. I årevis forklarte du meg om fotballpolitikk, du fortalte meg om klassetilhørighet og de ulike miljøene som knyttet seg til de ulike klubbene. Du lærte meg norsk og internasjonal fotballhistorie. Trass i at hele min familie støttet Manchester United, og du var Blackburnsupporter, var det du som forklarte hvorfor Ryan Giggs er kul. Fotballen handlet om mer enn sport for deg, det handlet om politikk og vennskap og solidaritet. Du brant for rettferdighet, brant for frihet og likeverd og menneskeverd. Hele livet ditt, like til den siste dagen du levde, kjempet du mot undertrykking og urettferdighet, for et klasseløst samfunn. Du kjempet for et fritt Palestina, et fritt Irak, et fritt Irland, et fritt Somalia, et fritt Libya, et fritt Kurdistan. Du var så stolt av de kurdiske røttene dine! Jeg var så stolt av deg. Alt jeg vet om internasjonal politikk har jeg lært av deg. Du skrev brev på brev, kronikk på kronikk, essay etter essay, om urettferdigheten i verden. Og du var evig kunnskapstørst, du leste nesten alt du kom over, om alle mulige emner, alt fra Roald Dahls barnebøker og Ingvar Ambjørnsens Hvite Niggere til sakprosa om kjæresten til Lenin, Somalias borgerkrig eller Amalie Skrams livshistorie. Vi pleide å spøke om bibliotekene på de forskjellige psykiatriske klinikkene der du var innlagt, for det hendte du stjal bøker derfra. Og like ofte hendte det at du la fra deg bøker, bøker som var viktige og som kunne gi folk ord til å beskrive egne liv.

For du kjempet for de undertrykte i Norge, for de fattige, de uføretrygdede, de psykisk syke, alkoholikerne, de stemmeløse. Du skrev novelle på novelle, mange av dem trykket i diverse tidsskrifter. Du skrev bloggpost etter bloggpost, et par romaner, om dem som som ikke selv kunne heve stemmen og bli hørt. På ditt beste skrev du så godt at det nesten glitret på skjermen. Tekstene dine fanget inn tankene dine, og du var en av de klokeste jeg noen gang har kjent. De siste årene kjempet du for rusmisbrukerne. Julen i fjor skrev du årets beste kronikk om de narkomane i nygårdsparken, og du signerte som «anonym narkoman».

Du var så syk de siste årene, så veldig syk. Psykiske lidelser torturerte deg til selvmedisineringen kom ut av kontroll, og du fikk økende rusproblemer. I blikket ditt hadde du en gnist, en livsvilje som virket ukuelig, uovervinnelig, men jeg kunne se hvor sliten du ble. Vi snakket om å være mørk i øynene, om at folk som hadde sett livets mørkeste skyggesider hadde disse skyggene i blikket. De skyggene fantes hos deg, større og flere for hver innleggelse. Det var så vondt å se hvordan det psykiariske helsevernet behandlet deg. Alle de nattlige telefonene fra deg, der du gråt og fortalte meg om hårreisende episoder. Alle de skjønnlitterære tekstene du skrev, om overtramp og umyndiggjøring og hjelpeløshet og solidaritet hos pasienter. Det ble verre etter at rusproblemene dine eskalerte. Sprøytemerkene på armene dine var symptomer på hvor mye du led, men du fikk ingen reell hjelp. Systemet som skulle hjelpe deg, gjorde deg til en kasteball: du var for psyk til å få behandling for rusproblemene, for ruset til å få psykisk behandling. Ingen instanser tok på seg ansvaret for å hjelpe deg. Du knakk sammen, ble innlagt for en helg, før de erklærte at du var enten for frisk eller for ruset til å få behandling. Under møter med leger, også de møtene hvor mamma var med deg som nærmeste pårørende, ble du møtt med forakt. Det er så bittert at du, den varmeste, fikk så kald og hjerteløs behandling.

Men drømmene dine beholdt du, og der var du aller varmest. Vi snakket om huset du ville skape. Du ville kjøpe et billig, forfallent hus i utkanten av byen. Vi skulle pusse det opp kollektivt, som et samarbeidsprosjekt. Så skulle vi bor der, oss to og våre nærmeste venner. Men like viktig: det skulle også være et trygt tilfluktssted for alle som trengte det. Her skulle alle kunne komme, alle som var slitne, redde eller ulykkelige. Ditt hjem hadde åpne dører for alle som trengte trøst eller trygghet. Alle drømmene du hadde handlet om å gjøre andres liv bedre og verden til et varmere sted.

Det neste alle sa til meg, i begravelsen, i gravølet vi holdt, i telefonen til meg, var at du aldri snakket om bakgrunnen din. Jeg skjønte hva de mente. Dette var det mest private du hadde, det såreste du hadde, det du var mest redd for. Selv ikke med meg snakket du om hva du opplevde som liten, selv om jeg skjønte litt av alle marerittene dine, av selvforakten din, av alt som var skrevet med arr på kroppen din. Det var ikke din skyld, Kristian. Det var aldri din skyld. Du gjorde ingenting galt. Selv som rampegutt var du varm og snill og klok. Du fortjente å bli elsket, elsket uten forbehold.

Det siste folk sa handlet om oss to. «Han snakket alltid om deg», sa de. «Du var den viktigste personen i hans liv.» Kristian, jeg har alltid snakket om deg også. Ikke alltid gode ting. En felles venn av oss sa det fint, da vi snakket om deg nå i høst. Du skjøv meg unna, sa han. Stadig, frem og tilbake, fra innerste nærhet til den største avstanden. Fordi du var glad i meg. Fordi jeg var glad i deg. Jo nærmere vi kom hverandre, jo mer kunne du presse meg ut i kulden. Det var en evig kamp for å komme nær deg. Du slapp meg inn til det varmeste stedet i verden, inn til innerste deg. Og så ble du sliten, lei deg, redd, og det ble uutholdelig kaldt og ensomt å elske deg. Frem og tilbake. Du ga meg alt, og så ingenting, og så alt en gang til. Jeg trengte alltid, alltid, mer av deg, og du testet alltid ut hvor langt unna du kunne skyve meg. Av og til trengte jeg en pause fra den kampen. Det kunne gå måneder der vi hadde lite kontakt, helt til savnet etter deg ble for stort til at jeg holdt ut avstanden. Kristian, fra den dagen vi traff hverandre har det ikke gått en dag der du ikke har vært fremst i tankene mine.

Når du var innlagt på psykiatrisk, det var særlig de gangene der jeg skjønte hvor nær jeg egentlig fikk komme deg. Når du var trygg og noen andre kunne ha ansvaret for hverdagen, da fikk du overskudd. Du fikk overskudd til å skrive tekster, du produserte så mye tekstmateriale at det en dag vil komme minst en roman med ditt navn. Det lover jeg deg. Og du fikk overskudd til å slippe meg inn. Du ringte meg, ofte. Søndag var vår faste dag, ikke sant? Forsåvidt litt fordi du hatet søndager. Så vi snakket i timevis, særlig hver søndag. Bortsett fra i de periodene hvor jeg hadde det verst, de dagene hvor livet mitt var en mild imitasjon av ditt. Da ringte du ofte, og uansett hvor vondt livet var ble det varmere og mer utholdelig av en time med deg. Ingen kom så nær meg som du, da. Ingen andre våget å se direkte på meg når jeg hadde det som verst. Ingen andre orket, men nettopp da elsket du meg mer enn før. Når jeg var overbevist om at ingen kunne være glad i meg, så deprimert og fæl som jeg var: da elsket du meg, og jeg visste det uten tvil. Ingen vil noensinne igjen bli så glad i meg som det du var. Og jeg kan aldri igjen bli så glad i noen som det jeg var i deg.

En måned før du tok livet av deg sa du til meg at du dypest inne visste at du alltid hadde meg, at jeg alltid var glad i deg også. Hvem kan be om en større tillitserklæring?

For i kjernen av deg, i tillegg til solidaritet og integritet og visdom, lå det tillit. Du hadde et verdensrom av mot til å elske. I ditt liv? Du hadde så mange erfaringer som burde fått deg kald og kynisk. Så mange forhold i ditt liv hadde påført deg skader, du ble sviktet av så mange folk som du stolte på. Og likevel, likevel! hadde du mot til å bli glad i nye folk. Og du hadde mot nok til å tilgi, til å gi nye sjanser. Det fantes nesten ingen grenser for hva du kunne tilgi, og denne evnen fortjener å som eksempel for oss andre. Jeg vet ikke om folk rundt deg vet hvor stort mot det krevde, hvor ufattelig stort det var at du våget å slippe folk inn. Hvor du fant det motet fra har jeg ingen anelse om. Ikke mange mennesker har så mye kjærlighet i seg at de kan satse, gang på gang. Det motet du viste ved å stole på det gode i folk, ved å bli glad i folk, ved å hele livet gi av deg selv, det gjør deg til den fineste personen jeg noensinne kommer til å møte. Varmen din vokste frem fra dette motet, i denne tilliten. Som det står på gravsteinen din, Kristian Murat. Du gjorde verden til et varmere sted.

Se for meg april

Jeg lærte noe viktig om dagdrømming i vinter. Jeg lærte at når du skal dagdrømme, hjelper det ikke å forestille deg noe skikkelig fint som du drømmer om. Du må velge deg ut noe som er fint, men realistisk, og viktigst av alt: du må male det komplett med småfeil og troverdige konflikter. Glansbilder virker ikke, med mindre bildene du maler inkluderer morgengrettenhet og lange flyplasskøer.

Det er november, og jeg tror at livet mitt er over. Ikke som en hormonell tenåring tror at livet er ødelagt, men på ekte - jeg tror, helt på ekte, at jeg er døende. Jeg prøver å akseptere at jeg vil miste alle de relasjonene jeg er gladest i og istedet holdes fanget i et nettverk jeg ikke hører hjemme i, at livet mitt fremover vil handle om sykdom, stigmatisering og dødsangst, men det er ikke så lett. Jeg sørger, jeg er paranoid og jeg har en snikende anelse om at ingenting i livet mitt er ekte. Livet mitt er fiksjon, den verdenen jeg lever i er en kombinasjon av blekkbokstaver, papir og noens sadistiske fantasi, og hver gang jeg vurderer muligheten for at dette er en oppdiktet fortelling, blir jeg klar over hvor svimlende kompleks metadialogen min er - jeg reflekterer over at jeg reflekterer over at jeg er en del av en fortelling, dette er meta på meta og denne setningen i seg selv er et metaperspektiv på mitt metaperspektiv. Metadialogen endrer ikke det faktum at jeg er en bikarakter i en naturalistisk roman, bygget nøye opp etter reglene for den greske tragedien. Jeg er ikke engang hovedpersonen i tragedien, jeg er en av bikarakterene, men hamartia - det tragiske feilgrepet - er tilstede i fullt monn. Ett feilgrep - én tragisk handling - har ført til undergangen, og det finnes ingen frelse. Jeg har lest nok tragedier, nok romaner, til å vite at fortellinger som denne ikke ender godt.

Det er her mamma holder rundt meg og sier: Se for deg dette. 

"Det er april. Vi er på flyplassen, hele familien - broren din kommer slentrende, han bærer seg som en modell og ser på oss med et overbærende, lett ironisk smil. Din søster er en amerikansk filmstjerne, hun har mørke solbriller og hun stønner over oss - du og jeg - som uungåelig ser shabby ut ved siden av dem. Jeg er stresset og litt gretten, i alle fall til vi kommer oss inn på flyet. Da bestiller du sitronbrus, og vi synker ned i flysetet og følger med på flyvertens gjennomgang av sikkerhetsrutiner. Så spiser vi flymat (og vi to er kanskje de eneste i verden som liker flymat) og ser en film, og søskene dine krangler.
"Så kommer vi frem, og du kan ligge på en solseng hele dagen og la deg bake i tretti varmegrader. De eneste gangene du må reise deg, er når du skal drikke iskaffe fra Starbucks med din søster. Så går vi gjennom karibiske byer og opplever verden. Søsteren din vil på shopping, det vil ingen av oss andre. Din bror er mørk og lakonisk, men i virkeligheten smålykkelig. Havet er så blått, kjære deg, og strendene! Du kan drikke mer sitronbrus, med en liten paraply i, og om kvelden kler vi oss fint og spiser middag på resturant. Din søster surmuler litt, fordi hun ikke får spise Jarlsberg til alle måltider, men din bror er storfornøyd,  fordi vi spiser med sølvbestikk.
"Du er frisk, du er solbrent, du er glad og  alt er fint. "

Jeg trodde ikke på det, ikke da. En måned senere lettet trykket litt og verden fikk fast form igjen, bokstavene løste seg opp og ble til plastikk, treverk og blodomløp - og jeg kunne puste igjen, og jeg trodde at april faktisk ville komme. Men trass i at jeg brukte forestillingen om flyplassen regelmessig, skjønte jeg ikke at det kunne bli virkelighet. April, ja, men flyplass? Neppe.

Nå viser kalenderen april, og plutselig tror jeg. Jeg har vasket sommerkjolen, kjøpt solkrem og sandaler, farget håret lysere. Jeg har pakket, men jeg pakker på nytt, mens Bob Marley synger og jeg hoier i kor på rett sted. Og om noen dager reiser familien min og jeg til Karibien. April er her.

Da min oldemor

ble født, hadde hun som kvinne ikke stemmerett.

En grein på familietreet

Matlager av sånt som studenter ikke egentlig har råd til.

Utrustning til den kommende høstforkjølelsen.

Ullsokker. De største ullsokkene jeg har sett, og de varmer umddelbart

.

En roman som har terningskast seks, til å lese i lampelys på sengen når jeg har fått tekstkritkk i halsen.

Jeg har før nevnt at mitt familietre er plantet, og at det gror uavhengig av gener og hårfarger. Det er gode grunner til det. I dag fikk jeg en pakke på postkontoret, for den var for stor til postkassen. Den var adressert til meg, (hun har adressen min!). "Du skulle fått det til jul", skrev hun, "men jeg har på følelsen at en høstpakke er på sin plass". Slik skriver tanten min, og så gir hun meg alt jeg trenger til høstmørket. Hun gir meg varm høstmat, ullsokker som varmer skikkelig, sjokolade til de dagene der en er kald trass i sokker og en bok jeg ikke har lest (og merk deg - tanten min leser spennende litteratur. Min mor pleier å si at denne tanten er den eneste hun kjenner som faktisk har lest nobelprisvinnere før de vinner.)

I går tilbragte jeg noen timer på lesesalen mens jeg reflekterte over at ingenting egentlig består. Jeg vet at verden ikke består av happy endinger, men jeg pleier å konkludere med at det er fordi "ending" ikke er et reelt fenomen i virkeligheten, i verden. Alt fortsetter, og derfor består heller ingenting. Men jeg har vært bestemt på at jeg vil tro på "happy fortsettelser!, der ting fungerer, at en finner varme i sosiale konstruksjoner og at disse kan bestå, så lenge en bestemmer seg for det. "Happy fortsettelser". I går hadde jeg altså en time eller to der jeg tenkte at sånne happy fortsettelser ikke finnes, de heller, og jeg tenkte at hvis ingenting er varig, at en ikke kan stole på at noe som helst varmt er varig, hva var da poenget med noe som helst? Hvis alt bare skulle knekke sammen før eller senere? Og så hentet jeg pakke i posten, og så åpnet jeg, og tok på meg varme ullsokker og spiste en sjokolade, og kom på at det finnes trygghet. Det finnes folk en kan stole på.
Åh, jeg er glad i denne tanten. Ikke fordi hun sender meg høstgaver i posten. Hun sender meg høstgaver fordi hun er så veldig, veldig fin. Jeg har pleid å se på henne og tenkt at hvis hun kan, så kan jeg. Hun er den eneste personen jeg har vokst opp med som har malt kunstbilder som hobby, hun var den første som laget veldig krydret kjøttboller til meg. Hvis jeg havner i en krise, kan jeg finne på å ringe henne. Tidlig i høst spilte vi monopol sammen. Hun sto på min mors side da kjernefamilien min offisielt knakk sammen. Som liten var jeg hemmelig forelsket i sønnen hennes, og min mor var der da datteren hennes ble født. Vi er familie. Det er så trygt at hun finnes! Det er så trygt at hun ser etter meg. Her ser dere et eksempel på hvorfor jeg lager mitt eget familietre, hvorfor jeg tror på familiebånd som handler om fellesskap og vennskap. Familietreet mitt eksisterer.

Å kunne spre store ringer

I dag fyller bestefaren min 70 år. Tallet virker fremmed, det er for stort for ham og jeg klarer ikke å identifisere ham med det. Bestefaren min er for evig midt i femtiårene, og selv om det er nesten femten år siden han faktisk var midt i femtiårene, så vil han for meg bestandig være det. 70 år er en gammel mann, det er en mann med leddplager og merkelige humørvaner og kanskje sans for jordbærsyltetøy. Farfaren min var bestandig en gammel mann, så lenge jeg kjente ham. Bestefaren min var noen få år yngre, men i mitt hode var han aldri gammel. Gråhåret, liten, rund og bestefar, ja. Gammel? Aldri.
70 år er gammelt.

Da min bestefar døde, var jeg åtte år gammel. Jeg hadde planlagt å være med nabojenten den dagen, og da jeg kom inn døren hjemme og så mamma sitt ansikt skjønte jeg at noe var galt. Gjennom hodet mitt flagret det en visjon om at stuedøren vår måtte være fullstendig knust, eller kanskje noen hadde fått sparken eller kanskje katten var overkjørt, eller... Jeg satt på mamma sitt kne med den viktigste bamsen i fanget, og hørte henne mumle frem at jeg kanskje kunne gjette meg til det. Bestefar var død.

Jeg husker hvordan han lå i sengen, i andre etasje på den koselige gården hvor besteforeldrene mine bodde frem til da. Jeg husker treverket, jeg husker at han var hvit i huden, at han ikke så ut som bestefar. Vi fikk ikke besøke ham på sykehuset.
Jeg husker at vi gikk gjennom hvilke salmer vi skulle synge i begravelsen. Jeg husker at jeg lærte meg din tanke er fri på en kveld, og at jeg og kusinen min øvde sammen så vi var sikker på at vi skulle kunne synge både den og vem kan segla skikkelig. Jeg husker talen min onkel holdt, og jeg husker at mamma satt til høyre for meg. Hun satt helt stille, hele tiden. Hun gråt helt stille, men jeg holdt henne i hånden, og hånden hennes var varm og myk. Hun har alltid varme hender. Jeg husker de små tårene som rant, og jeg husker at hun ikke laget en lyd. Jeg lærte om taus sorg da.
Bakerst i begravelseslokalet satt det gamle, krokete vaskekjerringer, for min bestefar var den eneste professoren på høyskolen hvor han jobbet som kjente navnene deres og hilste dem god morgen når han traff dem. Min bestefar var rød som de fleste i familien min, og han hadde bedt oss om å knytte nevene -ikke folde dem - når han var død. Jeg holdt mamma i en hånd og knyttet den andre når jeg ville gråte.
Etter at han døde skulle ingenting bli helt det samme igjen. Jeg husker foreldrene mine kranglet litt tid senere, fordi mamma visstnok hadde forandret seg. Vi satt i bilen, jeg og min bror. Mamma stoppet bilen, ble rar i stemmen og gikk ut av bilen i trass. De kranglet fortsatt. Jeg var kanskje ni år gammel, og jeg skjønte ikke bildet før ganske lang tid senere.

Bestefaren min var en sånn mann som alle elsket. Vaskehjelpene elsket ham. Kollegaene elsket ham. Barna hans elsket ham, bestemor elsket ham, kusinen min og jeg elsket ham. Alle minner jeg har av ham, er knyttet opp mot minner av kusinen min - hvis jeg noensinne traff ham alene, så kan jeg ikke huske det. Det jeg husker er en stemme, et blikk, et lite halvsmil gjemt inne i skjegget - og mest av alt nettopp det; skjegget.
Det fantes et rituale den gangen. De hadde hund, en hvit golden retriever som døde før bestefaren min. Når vi kom løpende opp til døren, lå den i gangen med magen i været - den ville at vi skulle sitte på magen dens og klø den. Når vi hadde gjort det, sto bestefar der, bestefar med åpne armer og store klemmer. Han ville også bli klødd. Han hadde et mykt, grått skjegg som snurret seg utover haken, akkurat nok til å klø med fem år gamle never. Jeg elsket det skjegget, og jeg elsket bestefaren min.
Han og bestemoren min var aldri som andre besteforeldre. Mange ting ved familien min kan kanskje oppfattes som bemerkelsesverdige eller eksotiske, jeg har aldri greid å se det slik. Når jeg sier de ikke er som andre besteforeldre, er det fordi de på ingen måte noensinne har stemt overens med det stereotype bildet på besteforeldre. Min bestemor bakte ikke boller, heklet ikke og leste ikke ukeblader. Bestefaren min - hvordan skal nå bestefedre være? Hvordan er andres bestefedre? Mine besteforeldre hadde høye stillinger ved høyskolen, de engasjerte seg i politikken og de reiste jorden rundt. Når de kom hjem hadde de med seg små ting til kusinen min og meg, små og nydelige suvenirer. Jeg kan huske da bestefar ga meg mitt første tigerøye, en blank, brun stein med svarte mønstre - det ble min favorittstein - og jeg kan huske at han lærte meg navnet på steinen. Han ga meg et skrin i mørkt tre som luktet av sandeltre og røkelse i årevis. Han ga meg en liten dukke med en slags østeuropeisk festdrakt og han ga meg bestandig nydelige skjell og sneglehus - særlig ett, stort og kjegleformet sneglehus i perlemor. Vi fikk postkort fra alle verdens hjørner og kroker, og det var alltid han som førte pennen.

Jeg var åtte da han døde, og det jeg sørget mest over var at jeg aldri rakk å synge Maj Britt Andersen til ham; Bestefar, bestefar, her kjem jo je! Vi to ska vara i lag, i sammen i hele dag. Jeg lå våken og gråt av lengsel etter ham noen uker senere, og jeg skulle savne ham på mange slags vis, savne ham i alle de forandringene som skjedde etterpå - savne ham i savnet av hytten vi solgte, savne ham i savnet av gården bestemor flyttet fra, savne ham i savnet av roen som pleide å prege familiestundene og som for en lang tid var fraværende - savne ham på alle de måter en åtteåring savner.
Det virkelige savnet oppsto først da jeg ble elleve, tolv og leste romanene hans for første gang. Han skrev tre ungdomsromaner, og da jeg hadde slukt alle tre brant jeg av lyst etter å diskutere dem med ham. Jeg hadde lyst til å fortelle ham at jeg hadde likt dem, og hva jeg hadde likt særlig godt. Jeg hadde lyst til å fortelle ham at jeg også drømte om å skrive en dag. Jeg kjente meg igjen i fortellingen om ham og hvem han hadde vært, den fortellingen som eldre familiemedlemmer beskrev og som jeg kunne se i romanene - jeg hadde lyst til å bli kjent med ham.
Da jeg ble seksten leste jeg noen av de mer vitenskaplige verkene han skrev, om læring og læringsmetoder. Jeg oppdaget at jeg lengtet etter å prate med ham om disse teoriene og idéene han hadde hatt, jeg ville knytte dem opp mot min egen hverdag og se hva han syntes. Jeg delte dem med alle som måtte være interesserte, skrøt hemningsløst av bestefaren min som hadde skrevet så tøft og jeg som hadde lest dem, men det hendte at jeg satt ved graven hans i høstregnet og mumlet.

Da jeg var atten ble det holdt et seminar til minne om ham, ti år etter hans død. Til dette seminaret kom folk fra hele verden. Det kom mennesker fra Sør -Afrika, fordi både han og bestemoren min hadde engasjert seg i frigjøringskampen der. Det kom professorer som hadde bygget opp sine egne dokorgrader på tanker min bestefar hadde klekket ut, og det kom mennesker som fortalte om klassekamp i tredje verden, frigjørende læringsteknikker og fantastisk kurvfletting som baserte seg på bestefars teorier. Foredragene deres gjorde meg ør, for enda jeg hadde lest, enda jeg hadde lengtet etter å diskutere tekstene med ham, enda jeg de siste årene hadde sørget inderlig over at jeg var for liten, så liten at jeg aldri rakk å bli kjent med akademikeren og forfatteren som var min bestefar, enda hadde jeg aldri hatt en anelse om hvor stor mann han egentlig hadde vært.
Alle talene, alle foredragene begynte med å fortelle om hvor fin han hadde vært som menneske. Alle foredragene, selv de mest akademiske, handlet om hvordan bestefaren min hadde verdsatt medmennesklighet. Han var raus, ble det sagt. Han viste en grunnleggende respekt for mennesker, slik at når du snakket med ham, følte du at han virkelig hørte på deg. Slik evne til å lytte er sjelden. I en pause kom en dame bort til min bestemor og ga henne en klem. Du vet han reddet livet mitt, sa hun.

Jeg var åtte år gammel da han døde. Jeg rakk aldri å bli kjent med stort mer enn skjegget hans, rumlingen i magen hans, jeg lærte bare å intuitivt kjenne godheten hans. Nå han har vokst seg på meg, vokst etter at han egentlig burde vært død og borte. Han må ha vært et så stort menneske at han fremdeles lager ringvirkninger, mer enn ti år etter hjertet hans sluttet å slå. Over hele verden finnes det rester av hans liv, og selv i mitt liv er han blitt en viktig karakter, uten at det bygger på det forholdet vi hadde mens han levde. Han har lagt en høy list i mitt liv, en list jeg strekker meg etter. Når jeg en gang dør, enten jeg dør av alderdom i min egen seng, i en sykehusseng av kreft eller foran en buss i et gatekryss, når kroppen min en gang skrur seg av, da drømmer jeg om å ha oppnådd de tingene han gjorde. Jeg drømmer om å være i stand til å gi alle en følelse av å bli respektert. Jeg drømmer om å ha sett de som sto under meg, og som ingen andre så, jeg drømmer om å ha vist dem så mye respekt at de vil komme i begravelsen min. Jeg drømmer om å skrive ting som er så klassebevisste, så viktige at de kan brukes av folk som kjemper mot undertrykkelse av en eller annen form, at de gjennom andre og tredjehånds bearbeidelse kan forandre noens liv. Jeg drømmer om å være så god mot mine mennesker, å elske livet og menneskene i det så høyt at de fremdeles husker meg ofte etter at jeg er død. Jeg vil spre ringer i vannet, stadig nye ringer, lenge etter at jeg er død.

Og jeg håper at mine elskede kommer over det. Jeg håper jeg etterlater meg et tomrom som gror igjen og kan fylles av blomster og gode minner, jeg håper at sorgen kan bearbeides og at jeg til slutt er noe som kan feires mer enn sørges over. Det er det eneste jeg ønsker som ikke samsvarer med ham: tomrommet etter ham har aldri grodd skikkelig. I dag feirer hele familien bursdagen hans. Han ville fylt 70 år i dag, og det er merkelig, for han blir aldri en gammel for meg.

Askepott. Aprilheks. Historie.

I dag snakket jeg med farmor for første gang på fire år. Hun virket glad for at jeg ringte, hun snakket masse og fort, om oldebarn, vintersnø, solen som har kommet tilbake, julen som var og peisen hun skal få, om toalettet som frøs og om farfar som ville fylt 82 akkurat i dag - en ren tilfeldighet. Jeg oppdaterte henne på mitt liv, og valgte ut den informasjonen som ville bety noe for henne; jeg fortalte om den nye jobben min (og at jeg fremdeles studerer), at jeg er en slik student som lager skikkelig mat hver dag og at jeg faktisk baker kake en gang i blant.

Vi består av historier. Våre liv, vår identitet, bygges opp omkring historier som forteller om oss. Jeg forstår det slik at de fleste oppfatter sin historie som det samme som historiene fra sitt liv. Dersom du har en viss skikk på historier fra oppveksten din, ungdomstiden din og voksenlivet ditt, har du også forståelse for din egen historie, slik oppfatter jeg den vanlige diskursen. Og ja, det stemmer nok, til en viss grad - men dette er bare en del av historien. Vi består av mer enn bare våre egne liv, fortellingene om oss består også av alle historiene som vokser rundt oss, bak oss, foran oss. Historiene er som bittesmå puslespillbiter i et enormt puslespill, noen overlapper hverandre, noen likner veldig, og noen er så små at de blir glemt - men de hører til, og de er en del av den helheten som utgjør oss.
Farmoren min er en slik historie. I sitt eget liv er hun mange historier, men i mitt liv kokes de gjerne sammen til noen få brikker, som gir min identitet en tilhørighet og en historisk forståelse. Farmoren min har sittet sammen med meg i klasserom og stått bak meg på kjøkkenet, hun har gitt meg perspektiv på kvinnekamp og lært meg om fattigdom - bare ved å eksistere, bare ved å være min slektning. Hennes historie er blitt en del av min historie, og en viktig del.

Husker dere historiebøkene, om føydalsamfunnet? Husker dere historiene om mennesker som måtte leie jord av en landherre, med andre ord en bonde som eide mye jord, og som i betaling måtte gi fra seg en del av årets avling? Min oldefar, altså pappaen til min farmor, var husmann - var leilending. Jeg vet ikke med dere, men jeg har aldri opplevd å sitte i et klasserom om føydalsamfunnet og fått spørsmålet; har dere noensinne truffet en leilending? Jeg har. Jeg har snakket med en leilending som til slutt fikk kjøpe sin egen jord, og som bodde alene på sin bittelille husmannsplass til godt opp i nittiårene. I klasserommet lærer vi om føydalsamfunnet som noe som hendte for lenge siden - min farmor vokste opp i et slikt hjem.
Min farmor vokste opp som eneste jente blant flere brødre, og familien hadde lite penger. Da hun var ferdig med småskolen, gikk læreren til min oldefar og ba ham om å la min farmor få fortsette - hun var så skoleflink, og hun var så glad i skolen. Min oldefar nektet. Gutter trengte en utdannelse, farmoren min skulle begynne å jobbe. Han hadde ikke råd til å sende en jente til videre skolegang. Jeg har hørt farmoren min fortelle om hvordan hun satt oppe og smugleste om natten til et stjålent nattlys, til øynene verket og hun måtte legge seg. Farmoren min ble budeie, og tidlig i tenårene bodde hun alene på stølen med masse kyr. Historiene hennes har fått meg taus, og jeg har tenkt; så modig hun har vært. Og så flink pike.

Min farmor giftet seg med en odelsgutt. Kan dere forestille dere det, datteren til leilendingen som fikk odelsgutten? Det er historien om Askepott, men det er en norsk historie, og det er historien om mennesker som fremdeles lever.
De flyttet fra gården, de flyttet til Bergen hvor min farfar ble vaktmester. Jeg husker tykt jordbærsyltetøy, kamferdrops og jeg kan aldri, aldri høre kjenningsmelodien til NRK nyheter uten å kjenne lukten av farmors hårspray. Farmor lærte meg å spise fisk, selv om hun gjerne lot meg spise karbonadekaker i stedet - min mor var temmelig sur for det siste. Hun broderte de fineste bilder og kjeftet på ungene i nabolaget.
Den viktigste grunnen til at jeg måtte ringe farmor før i dag, var sannsynligvis en bok jeg omsider fikk skaffet meg. Aprilhäxan av Majgull Axelsen hander om mange mennesker og deres historier, nettopp knyttet sammen til en større historie, og en av historiene vi møter er Ellen, mor og fostermor til de andre karakterene. Bokens hovedperson, nettopp Ellens biologiske datter, kaller seg selv for sultens siste offer - fordi sulten som deformerte Ellens kropp, førte til skader hos fosteret. Jeg ser så mye av min farmor i Ellen at det gjør vondt.

Ikke at farmoren min fødte hardt skadde barn, på ingen måte. Farmoren min fødte fem friske unger i relativt rask rekkefølge, og alle vokste opp. Når jeg likevel ser store likheter, er det fordi jeg ser hva som er viktig for farmoren min. Jeg ser hva som er viktig, og jeg kan forstå det, nettopp fordi jeg kjenner til deler av hennes historie.
Mat er viktig for min farmor, veldig viktig. Da jeg ble sju, fikk jeg en kasserolle til å lage mat i - en kasserolle som fremdeles henger i en krok på kjøkkenet mitt. Som sjuåring forsto jeg ikke symbolikken i den kasserollen, jeg var bare glad for å ha mitt eget kjøkkenredskap som jeg kunne lage mat i. I dag har den kasserollen en mye større verdi enn noe annet jeg eier av kjøkkenutstyr, fordi den er så full av historie.
Det kan være farlig å spise middag hos farmoren min. Etter den tredje store porsjonen med raspeballer eller fårikål kan du sukke så mett du bare vil - hun kan finne på å smalne øynene, se på deg og si "du likte ikkje maten, veit eg." Sannsynligvis spiser hun ikke mer enn en liten porsjon selv, og den begynner hun ikke på før alle har forsynt seg og spist halvparten av porsjonen sin allerede - men hun passer på at alle spiser, at alle liker maten, at det er nok mat. For selv om farmoren min kanskje aldri direkte sultet, så var mat en luksusvare. Derfor er mat fremdeles et statussymbol. Hun serverer deg mat i store, dyre dommer og hun vil helst kaste både dessert og kake etter deg - og dette har litt med femtitallets prydelige husmødre og mye med hennes erfaringer å gjøre. Hun vil aldri, aldri servere deg sild eller ødelagte poteter, og hvis du skal ære henne, så beundrer du maten hennes.

I telefonen i dag fortalte jeg om jobben min. Det skjedde automatisk, men da jeg reflekterte over det skjønte jeg hvorfor.
Min farmor er bitter over sin tapte skolegang. Naturligvis er hun bitter. Tanken på å ønske seg mer skolegang, men å ikke kunne fordi en ikke har råd til å utdanne jenter gjør vondt, tanken på det gjør meg bitter, og det er ikke engang mitt liv. Men nettopp fordi hun er bitter, klarer hun ikke helt å forsone seg med utdanningen min. Hun forstår den ikke, og selv om hun aldri ville si noe om det, så liker hun den heller ikke helt. En jobb er lett å forstå, det er en anstendig beskjeftigelse. Tatt i betraktning at hun nesten er blind, kan hun til og med sympatisere med hva jeg jobber med, for uten syn forstår hun veldig godt behovet for noen som leser inn bøker på lydbok.

I dag bor farmoren min på den odelsgården hun arvet etter farfar. Hun bor alene, og hun bor på verdens mest gudsforlatte sted - du må kjøre langt for å nå nærmeste kirke. Hun bor i en grend ingen har hørt om, i et av fem hus, og jeg vil tippe at gjennomsnittsalderen til menneskene i disse husene samlet er et sted mellom sytti og åtti år. Hver gang jeg tenker på henne, gjør hun vondt i brystet mitt, fordi jeg skulle ønske at hun flyttet nærmere andre mennesker, nærmere familien, nærmer hjelp hvis hun skulle trenge det. Men så tar jeg meg i det igjen, fordi jeg tror jeg forstår litt av hvorfor hun klamrer seg til huset, til jorden. Det handler ikke bare om usikkerhet - hvem andre skulle eventuelt overta denne nedlagte gården? eller om angst for det store samfunnet hun forlot for mange år siden. Det handler ikke om lite penger eller om nostalgi. Det handler om stolthet. Det handler om historien hennes, om historien om jenten som vokste opp som leilending og som ble odelsfrue. Det handler om hvordan hun fremdeles kan løfte hodet når hun går gjennom sitt store, ensomme hus med frossede toaletter og trekkfulle peiser, fordi det er hennes.