En av mange sånne netter der vi elsket Springsteen

Det var ikke mange fine øyeblikk den siste høsten du levde. Men ett av dem var en kveld i Oslo, du og jeg alene på rommet. Vår lille verden, vår varme verden. Vi spilte covere av sanger vi begge likte. Jeg viste deg Amy McDonalds Dancing in the Dark og The tallest Man On Earths I Want You, slik jeg hadde hatt lyst til i flere måneder. Du spilte Patti Smith og sa, jeg tror hun skrev denne sangen. Jeg elsker Springsteen, men hun har en intensitet i akkurat denne sangen som gjør den til hennes låt.





Du husket ikke den kvelden senere. Jeg gjør.

Sneakpeak

Som liten vokste jeg opp med Bjørn Afzelius' gjendiktning Sång til Friheten. Den første kvelden hos deg, mens du enda bodde forbi den der golfbanen, da sang jeg den sangen til deg for første gang. Og du trodde det var en kjærlighetssang, for det gjør alle første gang de hører den. Da jeg kom til siste verset jublet du. Men jeg sang fremdeles første delen bare helt lavt inn i øret ditt før vi la oss.

Jeg tror du spilte den for andre enn meg ved senere tidspunkt. Og sannsynligvis handlet den om friheten for deg, frihet og rettferdighet og vennskap. Men for meg, fra den kvelden av, handlet den sangen om deg. 

sneakpeak i livet mitt

Jeg logger meg på facebook, i håp om at du skal være der. Du var der jo i hele juni, for bare noen uker siden.

Jeg har nemlig lyst til å si "så du den scenen i den siste True Bloodepisoden? Du kommer til å elske den! Jessica og Bill, der Jessica minner Bill på at han er glad i Sookie!" For vi snakket alltid om hvordan Jessica var så varm, og du holdt alltid med Bill, mens jeg syntes han mistet sjarmen i første sesong. Du vil bli skikkelig glad av den.

Du er ikke pålogget, så jeg logger av igjen.

Gang på gang på gang.

Som han sier her...

 ...låner jeg ordene til noen andre, for enn så lenge har jeg ingen ord som kan beskrive hvordan verden ser ut nå. Tilgi meg, Kristian, at jeg låner ord fra en av de romantiske filmene du fnyste av.

Mannen med den brune genseren og tilsvarende spørsmål

Fenomenet er egentlig selvsagt, folk spør om rare ting. Jeg har selv en bestemor som en gang kom inn i en platebutikk og spurte etter platen der artisten var en mann med brun genser. (Hun fikk, ganske riktig, en LP med Eric Clapton.) Men det første håndfaste eksempelet jeg kom over var en bok. Weird Things Costumers Say in Bookshops av Jen Campbell forteller om morsomme, søte eller idiotiske ting som kunder har spurt om i bokhandlere, og da spesielt Ripping Yarns, antikvariatet som Jen Campbell selv driver. Jeg fikk den anbefalt av en venn som virkelig jobber i en bokhandel, etter at han hadde fortalt meg flere små anekdoter om underlige kunder, jeg leste den i sofaen hans og lo så jeg fikk vondt i magen. Og da jeg senere snuste litt mer på boken, ble det klart at dette jo egentlig er en blogg som til slutt vokste seg ut av sine proposjoner! En temmelig morsom blogg kalt "This is not the six word novel". I disse dager er bloggen av naturlige grunner mye opptatt av å profilere boken, ispedd små scener fra bohandelhverdagslivet og noen intervjuer. Litt lenger bak dukker det opp poesi, morsomme anekdoter og bokanmeldelser. Både boken og bloggen er vel verdt å undersøke, hun skriver godt, har god smak og til tider veldig rare kunder.

Jeg er jo, som kjent, i ferd med å bli bibliotekar. En av de tingene i vår bibliotekoppdragelse som oftest blir banket inn i oss, er nettopp regelen om at det ikke finnes tåpelige spørsmål. Vi skal, som bibliotekarer, være anstendige på alle vis, behandle bibliotekets gjester med respekt og konfidensialitet. Men mens jeg leste denne boken, slo det meg at dette jo like gjerne kunne være folk på et bibliotek. I begge tilfeller er det jo folk som har forvillet seg inn i en verden av bøker, og dem som bestyrer bøkene blir nesten allvitende. Som i eksempelet med min bestemor, som faktisk fikk platen hun var ute etter, basert utelukkende på omslaget som viste en brun genser, kan en bibliotekar grave frem riktig svar ved hjelp av den merkeligste informasjonen. Og i noen tilfeller kommer bibliotekgjestens informasjon i en så underlig form at det er verdt å dokumentere. Det må jo finnes bibliotekblogger som tilsvarer "This is not a six word novel"?

Litt leting ga flere svar, men min absolutte favoritt så langt er hentet fra A librarians 'Guide to Etiquette, og da først og fremst posten "questions, Stupid". (Denne bibliotekaren klassifiserer alle bloggpostene sine slik, i invertert form.) Akkurat denne spesielle posten åpner med noen personlige erfaringer, men hoveddelen består av kommentarfeltet: ulike bibliotekarer verden over som deler sine erfaringer. Det er veldig, veldig morsomt til tider.

Bloggen gjorde meg oppmerksom på at det finnes et hav av biblioteksblogger der ute, blogger om bibliotekarers liv, om bibliotekspolitikk, hverdagsdrift, blogger om alt som kan tenkes å ha med bibliotek å gjøre. Det er ikke egentlig rart. Dagens bibliotek fungerer som et arkiv som rommer omtrent alle kulturelle medier, og bibliotekarene har formidling som hovedoppgave. Det veldige Internettet er et ideelt sted for formidling, og attpåtil er bibliotekarer gjerne kyndige både med penn og tastatur.
Du, trofaste leser, har sannsynligvis fått med deg at biblioteket i ferd med å overta store deler av mitt liv, ikke bare som profesjon, men også privat. Dette er nå blitt et av mine nye prosjekter: jeg skal snoke rundt på Internett og finne disse bloggene. Jeg skal skille klint fra hvete, som det heter, og deretter presentere mine funn. Hvis kommentarfeltet til "Q, S" gir mersmak, kan dere stikke innom her og få mer. Følg med videre...

Marz

Jeg hørte mye på denne sangen høsten som var. Da hørte jeg hele albumet, fordi jeg hadde sett filmen "Weekend" som avsluttes med nettopp "Marz", men det var denne sangen som satt sterkeste spor. Og det til og med før jeg så musikkvideoen, som jeg oppdaget først i dag .

Jeg trodde det skulle komme noe homo-relatert, fordi halve albumet hans "Queen of Denmark" handler om å gjøre opprør mot kristenfascister som vil helbrede ham og ja, nettopp fordi den er på lydsporet til en film om en kortvarig, stormende kjærlighet mellom om to homofile menn. Jeg så til og med for meg at en kunne ha laget en musikkvideo basert på klipp fra filmen, for det er en sterk og estetisk film. I stedet handler musikkvideoen om noe helt annet. Dette er en av de mer surralistiske, vakreste og mest smertefulle musikkvideoene jeg har sett.




Se den gjerne to ganger på rad. 

Old footage of the Atlantic City boardwalk

Velsignet ensidig kjærlighet

Jeg forelsker meg ikke så lett, og selv når jeg nesten gjør det feiger jeg alltid ut. Jeg har hatt noen spede forsøk på forhold, og med unntak av ett ender de alltid med at jeg løper, nesten før det blir noenting. Jeg har et mønster: jeg blir venner med dem, vi nærmer oss noe mer, jeg kjølner og bryter kontakten. Gradvis. Vi blir aldri uvenner... vi bare slutter å være gode venner. Jeg føler aldri noe sterkt, og jeg vil ikke føle noe sterkt. Forelskelse utløser hormoner i kroppen. Mange hormoner, lykkehormoner, rushormoner. Men i meg pleier det minste lille snev av hormoner utløse panikk også. Jeg kan ikke kontrollere det, kan jeg vel? Jeg stiller meg selv sårbar, åpen for hugg. Jeg stiller meg naken for hele verden. Jeg mister kontroll, og jeg trenger den kontrollen. Men i fjor sommer forelsket jeg meg. Det tok meg faktisk noen timer før jeg skjønte hva som skjedde, for jeg var helt uforberedt. Da jeg endelig greide å sette navn på dette presset i brystet? Da måtte jeg gå en liten runde med meg selv. Jeg ventet på en panikk, og panikken kom ikke.
 
Jeg våknet en morgen, etter en lang og fuktig fest. Jeg hadde blitt kjent med en ung mann som kunne smile med øynene, en som kunne alle de kulturelle referansene mine i halvsøvne, en som nerdet verre enn meg. Han var halve grunnen til at jeg gikk på den festen. Han kunne sitere irske poeter og han luktet fantastisk. Jeg hadde hjertet i hele brystet, i øynene, og alle visste det. Halve natten hadde jeg ligget limt inntil kroppen hans, og hormonene mine bruste mer enn de hadde gjort siden jeg var seksten. Der, blant alle våre venner, var jeg mentalt avkledt og sårbar. Jeg ventet hele tiden på at han skulle sette grensen, men den grensen kom aldri, og da morgenen kom og han sov på sofaen snek jeg meg ut og dro hjem. Jeg trengte å rydde opp i brystet mitt. "Dette går over snart", tenkte jeg, dro hjem og sov i noen timer. Våknet opp på ettermiddagen, og der, i brystet mitt: der var det fremdeles. Hormoner. Hjertet i halsen.

Sist jeg følte meg naken og åpen for hugg, greide jeg å kutte det ned før det så mye som spiret. Jeg hadde akkurat begitt meg ut på noe med en snill, edru, intelligent mann som jeg hadde kjent en stund og som jeg var glad i. Vi var helt enig i at det var uforpliktende, det var ufarlig, ingen av oss følte noe sterkt for den andre. Etter noen netter begynte det å spire noe i brystet mitt, noe ørlite noe, det klødde mer enn noe annet. Jeg vet ikke hva det var, og det er godt mulig det var delvis placebo. Det jeg vet er at det ga meg følelsen av å miste kontroll, og jeg kjente fremtiden ble truende og uhåndterlig. Så lenge jeg var avbalansert og kontrollert kunne jeg kanskje takle dette. Hvis jeg ga hjertet mitt ut, ville forholdet bli komplisert, det ville bli vanskelig. Det ville bety vanskelige valg og usikkerhet, jeg ville aldri føle meg bra nok. I det øyeblikket jeg følte noe ukontrollerbart, i det øyeblikket noe ble seriøst, da følte jeg at verden og romantikken klappet sammen rundt meg. Forpliktelser er ensbetydende med blodig hjerte på brosteiner. Jeg våget ikke. Jeg orket ikke. I minuttene før jeg grov ut hvert eneste lille ugress, holdt jeg på å hyperventilere. Jeg er forpliktelsesvegrer, og i det øyeblikket noe blir seriøst stikker jeg.

Merk deg, kjære leser, dette var forrige gang, det var noen år tilbake og det var et støvfnugg sammenliknet med den rusen jeg fikk nå. Og så godt det enn er å være i hormonrus, er det fremdeles et fravær av kontroll som burde gi meg panikk. Sist gang jeg følte det så sterkt, endte det i flere år med vanskeligheter. Jeg trodde det skulle være uforpliktende, og det ble altoppslukende. Denne morgenen prøvde jeg å få kontroll, og jeg innså at det ikke ville strammes inn, det ville ikke lukes ut. Jeg burde være hysterisk, og jeg var forundret i stedet. Hva reddet meg denne gangen, fra min innlærte panikk? Hvorfor sprang jeg ikke? Hvorfor kuttet jeg ikke ned denne lille busken av oxytocin, endorfiner, dopamin og fenetylamin? Hvorfor kuttet jeg ikke kontakten med han?

Fordi det var helt ensidig.

Vanligvis fremstilles ensidig forelskelse som noe vondt, noe smertefullt. For meg var det frigjørende. Det var det eneste som gjorde det mulig, det beste ved det hele. Han var ikke interessert i meg. Vi var venner, et nesten eksplosivt vennskap som plutselig sprang ut en kveld i april. Men det sluttet der, og det visste jeg. Mine hormoner var nettopp det, de var mine.
Jeg slapp å forholde meg til fremtiden. Jeg slapp å forholde meg til hva han syntes, jeg trengte ikke å bekymre meg for å være bra nok, jeg trengte ikke å vokte mine ord og mine handlinger. Han ville aldri bli skremt av mitt mørke og mine dystre erfaringer, for han ville aldri komme i nærkontakt med dem. Og ikke trengte jeg å forholde meg til hans greier heller. Hvis han var stresset eller deprimert, var det ikke mitt ansvar. Vi hadde ingen fremtid å være redd for, det var ingen forpliktelser å løpe fra. Det var problemfritt, for problemene hans var ikke mine og ville aldri bli det. Jeg kunne bare nyte. Alt jeg ville var at han skulle smile til meg. Jeg ville drikke kaffe og spise grønne epler, mens vi diskuterte morsomme ting på detaljnivå, og jeg ville at han skulle smile til meg. Det gjorde han. Ofte.

Jeg vurderte risikoen. Med hjertet mitt i øynene ville alle vite. Ville de føle medynk? Ville de le? Godt mulig. De ville se hjertet mitt og se fraværet av hans, og de ville ikke forstå at dette var det beste som hadde hendt meg på veldig, veldig lenge. Og så oppdaget jeg noe som var like fantastisk som hans mangel på interesse: jeg brydde meg ikke. Det fikk være om de pratet etter at jeg gikk. Det fikk være at noen tok meg til siden og spurte hviskende, "du er litt forelsket, er du ikke?". Hva kunne jeg si, annet enn "JA!"? For det betydde ingenting. Jeg kunne pleie rusen min helt på egenhånd, det kunne være helt min egen opplevelse, og jeg trengte ikke å bryte opp og løpe min vei. Vi kunne bevare vennskapet før, under og etter at rusen la seg. Kanskje fikk det ham til å føle seg noen meter høyere (ikke at han trengte flere meter), og desto bedre, så følte han seg også bra. Jeg følte meg så bra at jeg kunne dele med hele verden. 

I år har jeg en ung mann på dørhellen. En ny, ung mann, en snill fyr som byr meg på kirsebærvin og fin musikk som han lager selv på et av sine utallige instrumenter. Jeg orker fremdeles ingen forpliktelser, men i år prøver jeg å lære av fjorårets erfaringer. Jeg prøver å huske hvordan det var å ha lave skuldre, hvordan det går an å bare nyte. Jeg prøver å stå stille, selv når jeg ser frem mot en sommer full av potensielle farligheter. De farlighetene kan være så fine, nemlig.

Mona og Mikkel står parat

"Har du noe på hjertet? Er det noe du lurer på? Kanskje noe du ikke føler du kan spørre hvem som helt om? Mona og Mikkel står parat til å svare på dine spørsmål."

Som elleveåring gikk jeg fra å lese jentebladet Girls til å lese ungdomsbladet Topp. Girls var en arvtaker fra "Starlet", full av romantiserende jenteerotikk der alle noveller sluttet med at helten kysset heltinnen under stjernelys, og i det øyeblikket leppene møtes ser hun stjerneskudd, samt et og annet motetips. Topp var tenårenes svar på Se& Hør.
Topp kom ut hver måned, og hadde bestandig to plakater med kjekkaser på. Jeg samlet på dem med Leonardo DiCaprio, men jeg hadde også noen med Spice Girls, noen med All Saints, Backstreet Boys og absolutt noen med Johnny Depp. Foruten plakater sto det sladder om kjendisene, hvem var kjæreste med hvem, hvem hadde sagt hva og gjort sånt og utgitt det, og i midten sto en spørrespalte som skal være sentrum i denne posten.
Du har dem i alle ukeblader, fra Familien til Dagbladet. Spørrespalten. Det stedet du skriver brev til og spør de mest pinlige spørsmålene dine, de spørsmålene som bekymrer deg om natten. I voksenbladene står det spørsmål om hvordan barnet ditt er mobbeoffer, familievold og utroskap. Ungdommers spørrespalter florerer me sosiale bekymringer, spørsmål om romantikkens fallgruver og mest av alt: bekmringer om den forferdelige kroppsvekten.
Topps spørrespalte heter "Mona & Mikkel", og jeg var en bekymret tenåring som engstet meg for å falle utenfor sosiale rammer, famlet blindt og ikke minst ensom rundt i romantikkens verden og mest av alt - jeg bekymret meg for vekten min. Jeg var for tykk! Jeg burde slanke meg. Men kunne jeg det? Jeg hadde lest om anoreksi. Dessuten, skulle en ikke være fornøyd med seg selv? Skulle en ikke like seg som en var? Det var svaret hver gang noen sendte inn et spørsmål om badevekter, og jeg leste både spørsmål og svar med ivrig blikk. "Lik deg selv, du er sikkert bra nok" var standardresponsen, og jeg trodde aldri helt på dem. Det tror jeg ikke noen andre gjorde heller.

For mellom alle de bekymrede innleggene dukket det med jevne mellomrom opp lure slanketips, sånn i tilfelle du ikke skulle være helt sikker på om du var bra nok likevel. Jeg leste også disse med hett blikk, og særlig én festet seg i bakhodet mitt. Dette var en liste med ti helt konkrete forslag til hvordan øke sin egen forbrenning, og jeg pugget den og fulgte den når jeg husket på det.
Jeg husker ikke alle punktene. Jeg husker de viktigste:

• - stå tidlig opp om morgenen.
  

• - Blir du sulten om natten, spis gulrøtter.
  

• - Gå baklengs. Da forbrenner du dobbelt så mange kalorier.
  

• - Tren minst tre kvarter hver dag. Aller best blir effekten dersom du trener tre ganger i løpet av en dag, på et kvarter hver. Som eksempel foreslo de at en skulle ha sex tre ganger daglig, et kvarters tid hver gang. (Masse kaloribrenning!)

Disse punktene sto oppført i en egen, liten ramme, så det skulle være helt sikkert at unge lesere skulle få dem med seg. Jeg var litt skeptisk den gang, men jeg gikk likefullt baklengs i ny og ne. Sex var litt utenfor min sfære som elleveåring, og jeg spiste ikke gulrøtter om natten. Det er nok derfor den umiddelbare effekten uteble.
I dag lurer jeg på om Mona & Mikkel hadde det fryktelig morsomt når de svarte på spørsmål eller fikset opp små rammetekster med tips. Jeg tror kanskje det.

Post-master-spoilere

 

*GASP*

 

Kjære Shilan

Sist jeg så deg, var på en demonstrasjon i Oslo. Jeg ble så glad da jeg så ansiktet ditt der. Du skulle reise hjem samme kveld, men vi gikk på kafé, du og jeg, før toget ditt gikk.

Vi var først på vei inn på en fin resturant, der toppolitikere fra hele verden hadde tenkt å spise middag. I døråpningen feiget jeg ut, men du var full i dødsforakt. Du hadde tenkt å være en fargerik eksplosjon der blant de stive mennnene i dress, og du ville ha gitt dem et minne for livet. I stedet dro jeg oss på en kafé, der vi drakk kakao med krem. Det var en kald vinterkveld i Oslo, og du varmet meg mer enn kakaoen.
 Vi delte sorger og gleder, fortalte hverandre om hvordan livet behandlet oss for tiden. Jeg kom med dårlige nyheter. Jeg gjorde deg trist, sist jeg traff deg.

Det var ting jeg ikke sa til deg. Ting jeg burde sagt.

Jeg fortalte deg ikke at du var vakker. Jeg fortalte deg ikke at du var Halvdan Sivertsens sommerfugl, den fargerike og sterke personligheten som lyste opp gaten du gikk på.

Jeg sa ikke hvor mye du betydde for mitt politiske engasjement, den gangen jeg var sytten. Den gangen da vi skulle redde et asylmottak? Mennesker uten kontakter, mennesker uten noen form for makt over egne liv, kunne ta kontakt med deg. Du kastet deg inn i kampen, du ga alt du hadde og litt mer. Du ble for mange den ene personen de kunne gå til, den ene personen i et maktsystem som ville høre på dem, ville forstå deres situasjon og vite hva som kunne gjøres.
 Da jeg traff deg nå i vinter, fortalte jeg deg ikke hvor imponert jeg var over din livserfaring, av din styrke. Jeg fortalte deg ikke at pågangsmotet ditt, din vilje til å kjempe, stilte oss alle i skyggen. Jeg fortalte deg aldri hvor stolt jeg var over å kjenne deg.

Jeg sa ikke at du var den modigste revolusjonære personen jeg har truffet noen gang.

Jeg fortalte deg ikke at jeg beundret deg.

Jeg fortalte deg ikke at jeg var glad i deg.
Jeg tror i alle fall ikke at jeg fortalte deg det.
Kanskje fortalte jeg deg det, da vi ga hverandre den siste klemmen.

Jeg var det. Jeg var veldig glad i deg.

Shilan,  jeg skjønner ikke dette. Jeg skjønner ikke at når jeg reiser til Bergen i sommer, kommer jeg ikke til å støte på deg på gaten helt tilfeldig. Skal jeg ikke høre deg le den der rare latteren din igjen, eller høre den skjelmske røsten din? Du er så levende, Shilan. Du ler så lett, selvironisk og troskyldig på samme tid. Og du brenner så varmt, du engasjerer deg så det knitrer i luften rundt deg. Om noen skulle gå ut i flammer, måtte det nesten bli deg. Verden mistet noe umistelig i går. Du vil bli sårt savnet.

De dagene, du vet

Alle har de dagene. Alt går i feil retning. Verden gjør vondt på huden din, og egentlig orker du ingenting, men du har tusen ting å gjøre. Du trenger en klem, og hver klem hjelper i fem sekunder, men det blir aldri nok av dem til å drive dagen bort. Noen ganger har du ikke en gang noen som kan gi deg klemmen du trenger.

Det finnes mange pick-me-upsider. Du har sider med anonyme kjærlighetsbrev, med oppmuntrende post-it-lapper, du har katter som gjør rare krumspring og blogger som markedsfører seg med at de skal handle om de fine tingene i livet. Men ingen, ingen, har vært så søte som denne. Dette er nødt til å være  det varmeste stedet på hele Internett.  "I will find some other way to tell you you’re okay".

Min versjon av barkebåter

Mummimamma, i Farlig Midsommar, lager barkebåter til alle ungene hver sommer. Det er et sommertegn, og den første barkebåten gir hun alltid til den hun liker best. (Jada, jeg vet at forskjellsbehandling ikke er en fin ting. Men den første barkebåten gir hun alltid til sin eneste sønn Mummitrollet, og da synes jeg det er greit.) Hele den romanen er den fineste mummifortellingen jeg vet.

Farlig Midsommar åpner med at mummitrollet sitter ved et lite tjern og tenker på barkebåten han skal få. Hver gang jeg leser det, tenker jeg på mummimamma, som må synes det er uendelig fint å begynne på den første båten, fordi det er et sommertegn å bli glad av. Jeg kan ikke lage barkebåter, men jeg på et vis har kopiert ritualet hennes likevel. Hvert eneste år plukker jeg den første løvetannen jeg ser, og jeg gir den videre til den personen jeg liker best. Deretter gir jeg løvetann til alle jeg liker, som det faller seg, akkurat som Mummimamma, men den første løvetannen gir jeg vekk som en vennligsinnet gest for å fortelle at vedkommende gjør meg glad som våren. Noen vil kanskje påstå at løvetann er ugress, og at det er upraktisk å gi noen en småslapp grøftekantblomst, men de har ikke skjønt poesien som ligger i en løvetann. De har kanskje aldri truffet et ekte Løvetannbarn, eller kanskje de ikke får den våryre følelsen av det første gule hodet de ser. Jeg gir videre poesien.

Jeg fant den første nå i formiddag, men i år har jeg ingen å gi den til. Jeg er innestengt i en krok på soverommet mitt, der jeg prøver å skrive ferdig det jeg begynte på for tre år siden. Jeg gir den til meg selv, som oppmuntring. Jeg har hentet våren inn.

As come it will for a' that

Is there for honest poverty? 

(For a' that)

Is there for honest poverty
That hings his head, an a' that?
The coward slave, we pass him by -
We dare be poor for a' that!
For a' that, an a' that!
Our toils obscure, an a' that,
The rank is but the guinea's stamp,
The man's the gowd for a' that.

What though on hamely fare we dine,
Wear hodding grey, an a' that?
Gie fools their skills, and knaves their wine -
A man's a man for a' that.
For a' that, an a' that,
Their tinsel show, an a' that,
The honest man, tho e'er sae poor,
Is king o men for a' that.

Ye see yon birkie ca'd 'a laird,'
Wha struts, an stares, an a' that?
Tho hundreds worship at his word,
He's but a cuif for a' that.
For a' that, an a' that,
His ribband, star, an a' that,
The man o independent mind,
He looks an laughs at a' that.

A prince can mak a belted knight,
A marquis, duke, an a' that!
But an honest man's abune his might -
Guid faith, he mauna fa' that!
For a' that, an a' that,
Their dignities, an a' that,
The pith o sense an pride o worth,
Are higher rank than a' that.

Then let us pray that come it may
(As come it will for a' that,)
That Sense and Worth o'er a' the earth,
Shall bear the gree an a' that.
For a' that, an a' that,
It's coming yet for a' that,
That man to man, the world, o'er
Shall brithers be for a' that.

  (Robert Burns)

Se for meg april

Jeg lærte noe viktig om dagdrømming i vinter. Jeg lærte at når du skal dagdrømme, hjelper det ikke å forestille deg noe skikkelig fint som du drømmer om. Du må velge deg ut noe som er fint, men realistisk, og viktigst av alt: du må male det komplett med småfeil og troverdige konflikter. Glansbilder virker ikke, med mindre bildene du maler inkluderer morgengrettenhet og lange flyplasskøer.

Det er november, og jeg tror at livet mitt er over. Ikke som en hormonell tenåring tror at livet er ødelagt, men på ekte - jeg tror, helt på ekte, at jeg er døende. Jeg prøver å akseptere at jeg vil miste alle de relasjonene jeg er gladest i og istedet holdes fanget i et nettverk jeg ikke hører hjemme i, at livet mitt fremover vil handle om sykdom, stigmatisering og dødsangst, men det er ikke så lett. Jeg sørger, jeg er paranoid og jeg har en snikende anelse om at ingenting i livet mitt er ekte. Livet mitt er fiksjon, den verdenen jeg lever i er en kombinasjon av blekkbokstaver, papir og noens sadistiske fantasi, og hver gang jeg vurderer muligheten for at dette er en oppdiktet fortelling, blir jeg klar over hvor svimlende kompleks metadialogen min er - jeg reflekterer over at jeg reflekterer over at jeg er en del av en fortelling, dette er meta på meta og denne setningen i seg selv er et metaperspektiv på mitt metaperspektiv. Metadialogen endrer ikke det faktum at jeg er en bikarakter i en naturalistisk roman, bygget nøye opp etter reglene for den greske tragedien. Jeg er ikke engang hovedpersonen i tragedien, jeg er en av bikarakterene, men hamartia - det tragiske feilgrepet - er tilstede i fullt monn. Ett feilgrep - én tragisk handling - har ført til undergangen, og det finnes ingen frelse. Jeg har lest nok tragedier, nok romaner, til å vite at fortellinger som denne ikke ender godt.

Det er her mamma holder rundt meg og sier: Se for deg dette. 

"Det er april. Vi er på flyplassen, hele familien - broren din kommer slentrende, han bærer seg som en modell og ser på oss med et overbærende, lett ironisk smil. Din søster er en amerikansk filmstjerne, hun har mørke solbriller og hun stønner over oss - du og jeg - som uungåelig ser shabby ut ved siden av dem. Jeg er stresset og litt gretten, i alle fall til vi kommer oss inn på flyet. Da bestiller du sitronbrus, og vi synker ned i flysetet og følger med på flyvertens gjennomgang av sikkerhetsrutiner. Så spiser vi flymat (og vi to er kanskje de eneste i verden som liker flymat) og ser en film, og søskene dine krangler.
"Så kommer vi frem, og du kan ligge på en solseng hele dagen og la deg bake i tretti varmegrader. De eneste gangene du må reise deg, er når du skal drikke iskaffe fra Starbucks med din søster. Så går vi gjennom karibiske byer og opplever verden. Søsteren din vil på shopping, det vil ingen av oss andre. Din bror er mørk og lakonisk, men i virkeligheten smålykkelig. Havet er så blått, kjære deg, og strendene! Du kan drikke mer sitronbrus, med en liten paraply i, og om kvelden kler vi oss fint og spiser middag på resturant. Din søster surmuler litt, fordi hun ikke får spise Jarlsberg til alle måltider, men din bror er storfornøyd,  fordi vi spiser med sølvbestikk.
"Du er frisk, du er solbrent, du er glad og  alt er fint. "

Jeg trodde ikke på det, ikke da. En måned senere lettet trykket litt og verden fikk fast form igjen, bokstavene løste seg opp og ble til plastikk, treverk og blodomløp - og jeg kunne puste igjen, og jeg trodde at april faktisk ville komme. Men trass i at jeg brukte forestillingen om flyplassen regelmessig, skjønte jeg ikke at det kunne bli virkelighet. April, ja, men flyplass? Neppe.

Nå viser kalenderen april, og plutselig tror jeg. Jeg har vasket sommerkjolen, kjøpt solkrem og sandaler, farget håret lysere. Jeg har pakket, men jeg pakker på nytt, mens Bob Marley synger og jeg hoier i kor på rett sted. Og om noen dager reiser familien min og jeg til Karibien. April er her.

To A Mouse

Om enn kjælighetsdiktene til Robert Burns er hjerteskjærende og nydelige, og de sosialistiske diktene hans mektige og skarpe - jeg elsker dette diktet. Det er visstnok skrevet i november 1785, komponert nettopp i øyeblikket mens Rabbie sto over plogen. Det sies også at den lille musen ble reddet fra den sikre død fordi poeten stanset de andre fra å jage etter den.
For å gjøre det tristere: på dette tidspunktet hadde han nettopp mistet både faren sin og den seksten år gamle lillebroren. Det finnes en dypere mening her, som handler om frykten for fremtiden, om skyldfølelse, anger og hjertesorg, om  hvor truende en urettferdig verden kan være. Det finnes en dypere mening, men jeg personlig er så glad i den lille musen som står i grøftekanten og skjelver, mens Robert Burns ser ned på ham og sympatiserer.

To A Mouse, On Turning Her Up In Her Nest With The Plough

Wee, sleekit, cow'rin, tim'rous beastie,
O, what a panic's in thy breastie!
Thou need na start awa sae hasty,
Wi' bickering brattle!
I wad be laith to rin an' chase thee,
Wi' murd'ring pattle!

I'm truly sorry man's dominion,
Has broken nature's social union,
An' justifies that ill opinion,
Which makes thee startle
At me, thy poor, earth-born companion,
An' fellow-mortal!

I doubt na, whiles, but thou may thieve;
What then? poor beastie, thou maun live!
A daimen icker in a thrave
'S a sma' request;
I'll get a blessin wi' the lave,
An' never miss't!

Thy wee bit housie, too, in ruin!
It's silly wa's the win's are strewin!
An' naething, now, to big a new ane,
O' foggage green!
An' bleak December's winds ensuin,
Baith snell an' keen!

Thou saw the fields laid bare an' waste,
An' weary winter comin fast,
An' cozie here, beneath the blast,
Thou thought to dwell-
Till crash! the cruel coulter past
Out thro' thy cell.

That wee bit heap o' leaves an' stibble,
Has cost thee mony a weary nibble!
Now thou's turn'd out, for a' thy trouble,
But house or hald,
To thole the winter's sleety dribble,
An' cranreuch cauld!

But, Mousie, thou art no thy lane,
In proving foresight may be vain;
The best-laid schemes o' mice an 'men
Gang aft agley,
An'lea'e us nought but grief an' pain,
For promis'd joy!

Still thou art blest, compar'd wi' me
The present only toucheth thee:
But, Och! I backward cast my e'e.
On prospects drear!
An' forward, tho' I canna see,
I guess an' fear!

Rommet med bøker

I går visste jeg ikke at i dag var verdens poesidag. Hadde jeg visst det, skulle jeg ventet en dag med Robert leser Robert. Men  siden jeg ikke visste det, skal dere få et dikt som understreker forrige post i stedet:

  

POEM
MY LIBRARY

by Varda One

It's only a room with shelves and books,
but it's far more magical than it looks

It's a jet on which I soar
to lands that exist no more.

Or a key with which I find
answers to questions crowding my mind.

Building my habit of learning and growing,
asking and researching till I reach knowing.

Here, I've been a mermaid and an elf
I've even learned to be more myself.

I think that I shall never see
a place that's been more useful to me.

With encouraging kind friends with wit
Who tell me to dream big and never quit.

It's only a room with shelves and books,
but it's far more magical than it looks.

Fred, frihet og alt gratis

Noen påpekte for noen uker siden at den nye utdanningen min merkes, for alt jeg snakker om er biblioteksrelatert. Det er sant, jeg innrømmer det gjerne: livet mitt handler plutselig om biblioteksrutiner, systemer, bibliotekspolitikk og bibliotekshumor. Først og fremst handler livet mitt om det norske folkebiblioteket, for jo mer jeg studerer dette faget, jo mer forelsket blir jeg.

Det er noe ved konseptet bibliotek som er uutsigelig vakkert. Ikke bare er det noe genuint godt over det å samle all kunnskap, alle kulturelle medier vi har, på et sted. Det i seg selv tilfredsstiller min indre kunnskapstørste samler. Men å gjøre denne samlingen allmenn - å samle dette, for så å erklære at denne kunnskapen skal være tilgjengelig for alle - det er grunnleggende demokratisk, grunnleggende solidarisk, det er et uttrykk for et menneskesyn og en kulturkjærlighet som gir gjenklang langt inne i meg. Biblioteket, og særlig slik det norske folkebiblioteket fungerer i dag, er kanskje det stedet som gjør mest for å redusere klasseskiller. Bibliotektjenesten i Norge baserer seg på "gratisprinsippet". Dette innebærer at absolutt alle tjenester biblioteket tilbyr, hele bestanden, all bruk av alt som er tilgjengelig på biblioteket, er lovfestet gratis. Det koster med andre ord ingenting å bruke biblioteket, og dette gjør at hvem som helst kan benytte seg av tilbudet, uansett hvor trang den personlige økonomien måtte være. Og biblioteket tilbyr mye forskjellig:
 PCspill, Xbox, bildebøker, barneromaner, ungdomsromaner, voksenromaner, tegneserier, lydbøker på mp3filer, lydbøker på CD, film, musikk, øretelefoner å høre musikken med, datamaskiner med Internett, gitarer - blant annet. Alt dette er gratis å låne, gratis å bruke, og så sant du har fylt seks år og har legetimasjon, kan du få et gratis lånekort.

Ikke alle har råd til å kjøpe bøker, og enda færre har plass til disse bøkene. Ikke alle unger kommer fra familier som har råd til Xbox. Ikke alle har råd, og uten biblioteket ville disse falt ut fra kulturlivet rundt dem. Klasseskillene i skoleklasser ville blitt tydeligere, fordi noen av ungene hadde dyre leker hjemme, mens de andre drev dank på gaten. Klasseskillene ville blitt tydeligere blant de voksne, fordi noen hadde råd til å holde seg oppdatert på hva Hislop og Coelho skrev, mens andre måtte vente til boken kom i pocketutgave. Kort oppsummert: Uten biblioteket ville folks kulturelle kapital blitt avhengig av økonomisk kapital - og denne er skjevfordelt, det vet vi alle. På grunn av biblioteket har faktisk alle råd likevel.

Biblioteket tilbyr mange ting, og ikke alle er fysiske. Som Karl Ruben Weseth  sa til  Universitas: ikke alle har råd til stillhet. De som bor mange i små leiligheter, de som bor like langs en motorvei, de som trenger et arbeidssted der de kan studere eller skrive eller tegne - og de som av en eller annen grunn ikke har et stille sted de kan senke skuldrene - de er velkomne til en av bibliotekets stoler, der de kan høre de små lydene.
Og ikke alle har et sosialt sted de kan gå for å treffe folk heller. De som mangler et sosialt nettverk kan bruke det biblioteket måtte tilby av lesesirkler og filmfremvisninger og hva nå bibliotekarene har funnet på. Noen bibliotek tilbyr prategrupper for innvandrere som ønsker et sted de kan praktisere norskkunnskaper. Mange bibliotek tilbyr leksehjelp for skoleunger. Og fordi biblioteket er gratis, og fordi biblioteket er åpent for alle, blir det et lavterskeltilbud som alle føler seg velkomne til. Det er ikke en gang et stigmatisert lavterskeltilbud, for alle bruker biblioteket.

Så har vi bibliotekarene. 

Bibliotekarene, som har som jobb å finne informasjon. Bibliotekarene, som også kan imponerende mye om dataprogrammer og datasystemer, fordi det i dag er der informasjonen finnes. Bibliotekarene, som har som jobb å vokte over gratis bøker, gratis alt, og som er glade for å låne ut, for å dele. Bibliotekarene, som bidrar til at dette kulturelle tilbudet eksisterer og at mest mulig inkluderes i det. Og bibliotekarene, som har som jobb å  tilrettelegge den kulturelle virksomheten til biblioteket, noe som også innebærer at de må se brukergruppene sine. Bibliotekarene, som arrangerer filmklubb for trettenårige jenter med liten selvtillit, som arrangerer årlige Fifa 13- turneringer, som kjører ut til de minste distriktene med et busslass av bøker, som driver leksehjelp og norskopplæring og eldretreff og lesesirkler og barnehageforestillinger og ungdomsbokpresentasjoner og forfattertreff og grunnleggende dataopplæring og hiphopkonserter.  Bibliotekarene, som havner i de merkeligste situasjoner fordi de møter folk fra alle samfunnsgrupper, og bibliotekarene, som arbeider for å skape et mest mulig inkluderende samfunn. Bibliotekarene, som ikke bare kan det meste om kultur, men som vet hvor og hvordan de skal finne kulturen, og som skal kunne tenke kreativt og spre den aktivt til folk. Bibliotekarene, som kan finne bøker til den som holder på å lære å lese, til den som har lest ut hele krimseksjonen, til den som aldri har lest en bok siden de leste Frøken Detektiv tar saken på barneskolen, til den som synes Virginia Woolf var koselig sengelektyre. Bibliotekarene, som etter min erfaring alle sammen har hjertevarme, fordi biblioteket er et så hjertevarmt, rettferdig sted at du ikke kan gjøre en god jobb der uten å ha et godt menneskesyn. Dette, dette, er det jeg utdanner meg til, dette er det jeg skal bli.


...Og nå har jeg ikke engang nevnt den internasjonale bibliotekgeriljaen, kanskje det vakreste jeg vet for tiden.

Robert leser Robert

Og jeg dør nesten på meg, fordi det er så fint.

Aince mair I hail thee, thou gloomy December
Aince mair I hail thee with sorrow and care
Sad was the parting thou makes me remember
Parting wi' Nancy, oh ne'er to meet mair

Fond lover's parting is sweet, painful pleasure
Hope beaming mild on the soft parting hour
But the dire feeling, oh farewell forever
Anguish unmangled and agony pure

Wild as the winter now tearing the forest
'Til the last leaf o' the summer is flown
Such is the tempest has shaken my bosom
'Til my last hope and last comfort is gone

Still shall I hail thee, thou gloomy December
Still shall I hail thee with sorrow and care
For sad was the parting, thou makes me remember
Parting wi' Nancy, oh ne'er to meet mair

Aince mair I hail thee, thou gloomy December

Det er så fint at det setter seg fast i halsen min.

 

Gode prioriteringer

Når jeg lurer på hvor jeg skal, når jeg lurer på hva fremtiden vil bringe, hvilke menn (og kvinner) som skal ramle inn i mitt liv: her er svaret. Det er såre enkelt. Det finnes rever som faller for dette:

A cute custodian of free books.

 

this is me as she sees me

  

"And this ... is an ellinor! Seen here in her natural habitat, the library. Very few species live in environments such as these. To us the library might seem monotonous, a vast expanse of seemingly identical books. The ellinor, however, navigates through its internal navigation system, the Dewey, and easily separates consumable books from the poisonous. This fascinating ability comes at a price, however, and the ellinor is unable to find her way in any other environment but this."

(Silje Warberg, 13.03.2013.)

Da min oldemor

ble født, hadde hun som kvinne ikke stemmerett.

And ain't that the truth

Det oppsummerer i én setning alt jeg prøver på nå for tiden.

Baudelaire, T. S. Eliot og Pus

 Når noen spør meg, hvilket mange gjør, hvordan det er å være eksilbergenser i Oslo, svarer jeg stort sett at "Oslo er Oslo". Jeg hadde mange motforestillinger mot å flytte til hovedstaden: sant og si var jeg vettskremt. Der Trondheim er et varmt og vennlig sted, er Oslo for stor, for anonym, for stygg og ikke minst for hard og kald for meg. Å være eksilbergenser i Trondheim var enkelt. Å være eksilbergenser i Oslo er slitsomt, for Oslo er uoversiktlig og sjelløs. Når noen nå spør meg hva jeg synes, svarer jeg at Oslo er litt mindre skrekkinngytende enn den var for et halvt år siden, men fremdeles like stygg. En leter frem positive anmerkninger der en kan: jeg kjører forbi stedet der Tramteatret spilte inn sine tv-serier hver dag. En kan kjøpe alle sorter krydder på Grønland Torg. Det er svensker overalt, som for eksempel en ung, søt skåning som jobber i en bruktbutikk og som spiller the Proclaimers på full guffe. Jeg har en bitteliten lønnet jobb som bibliotekarassistent. Huset jeg bor i har varmekabler, oppvaskemaskin og badekar
.

Det allerbeste ved Oslo er katten.

Jeg bor med en perserkatt, en flatsnutet, flokete perserkatt som ser på verden med et kronisk fornærmet blikk. Dette fornærmede blikket er den eneste kattefakten den får til: den kan ikke klatre i trær, den kan ikke jakte, den kan ikke slåss (skjønt den prøver. Stakkers dyr.) I motsetning til T. S. Eliots katter har den bare et navn, den går under navnet Pus. (Det hender jeg kaller den lille monster, når eieren ikke hører det.) Stort sett ligger Pus på baderomsgulvet - særlig hvis den har fått juling natten før - men den har også noen favorittpositurer under tørkestativet, når noen henger klær til tørk. De dagene det er for kaldt til at Pus får gå ut, kan den tenkes å bli rastløs. Da løper den opp og ned trappen, til den snubler i et trappetrinn og slår nesen flatere enn den var i utgangspunktet. Den har en måte å hoste eller harke på som minner sterkt om Tolkiens Gollum. Jeg prøver å bestikke den med kyllingfilet eller fersk fisk, det vil den ikke ha. Derimot spiser den gjerne persimonfrukt. Den har revet i stykker flesteparten av buksene mine, fordi den liker meg. Jeg elsker den.

Elske katter, det må Charles Baudelaire ha gjort også. Symbolisme meg her og der - alle som har kjent en katt, kjenner igjen katten i dette diktet. Perserkatten er intet unntak. Etter å ha surfet gjennom et utvalg oversettelser, kom jeg frem til at jeg likte denne best. Dette er, helt på ekte, vårpensum for en lykkelig bibliotekstudent strandet i Oslo.

Cats

Sages austere and fervent lovers both,
In their ripe season, cherish cats, the pride
Of hearths, strong, mild, and to themselves allied
In chilly stealth and sedentary sloth.

Friends both to lust and learning, they frequent
Silence, and love the horror darkness breeds.
Erebus would have chosen them for steeds
To hearses, could their pride to it have bent.

Dreaming, the noble postures they assume
Of sphinxes stretching out into the gloom
That seems to swoon into an endless trance.

Their fertile flanks are full of sparks that tingle,
And particles of gold, like grains of shingle,
Vaguely be-star their pupils as they glance.

— Roy Campbell, Poems of Baudelaire (New York: Pantheon Books, 1952)

"It's my favorite!"

Det har vært nevnt opptil flere ganger at jeg har en sterk forkjærlighet for tv-serier med fantasy og/eller science fictionelementer, og det er også godt dokumentert at jeg ikke er kresen. Jeg har en uslukkelig tørst etter det eventyrlige, hva som helst som kan utvide de gitte rammene for denne verdenen. Som Belle sier i Disneyversjonen av Beauty and the Beast: "it's my favorite! Far off places, daring sword fights, magic spells, a prince in disguise!" Once Upon a Time skulle derfor i utgangspunktet være en perfekt serie for meg. Den begynte allerede i 2011, men for meg druknet den i flommen av cheesy filmer som spiller på eventyr. Kanskje særlig kolliderte den med Eventyr i New York: jeg så for meg at Once Upon a Time skulle være rosa, amerikansk jentete og "eventyraktig", med en blond, dum prinsesse i rosa eventyrkjole og en prinsefjott med tannpastasmil. I tillegg spilte Jennifer Morrison hovedrollen, og jeg kunne aldri fordra rollen hennes i House. Jeg er storspiser av fantasy, men både den skinnhellige, omsorgsfulle brunetten og den amerikanske prinsessen er karaktertyper jeg har langt opp i halsen. En rosa klisje som handlet om at alle de kjente eventyrfigurene er forvist til en amerikansk landsby, der de har glemt sin egentlige identitet og tror de er amerikanske statsborgere, alt fordi den onde dronningen hater Snøhvit? Og Jennifer Morrison som gjenforenes med sin bortadopterte sønn, den eneste i denne byen som har gjennomskuet det hele? Spar meg! Fantasyelementet var bare ikke nok til å overkomme dette. Ikke før for en uke siden. Da så jeg i min seriehunger første episode.





De første ti minuttene beholdt jeg min skepsis. Serien åpner med at prince Charming kysser Prinsesse Snøhvit, der hun ligger i glasskisten sin. Seriøst, tenkte jeg, er dette Prince Charming? Jeg liker å ha sjarmerende menn å se på. Prinsen har riktignok ikke tannpastasmilet, men han har ikke sjarm heller. Kostymene var overdrevne, skuespillet overbeviste meg ikke - jeg var forutinntatt og helt klar for å slakte serien.

Jeg er grunn nok til at eventyret for meg begynte med Rumpelstiltskin. (Jeg sa dette med sjarmerende menn?) Jeg har alltid likt eventyret om Rumpelstiltskin, det magiske, slemme vesenet som spinner strå til gull og lager avtaler med desperate folk. Og Robert Carlyle, som spiller Rumpel i serien, er fantastisk. Jeg kan ikke helt sette fingeren på hva det er han gjør, men kombinasjonen av den skotske aksenten, kroppsspråket, frasene som gjentas og den latteren - han smelter meg. You know, dearie... Magic... aaalways comes with a priccce.




En antihelt som Rumpel hadde vært nok til å hekte meg, men ikke nok til å imponere meg. Det neste jeg oppdaget gjorde det - jeg oppdaget hvor godt serien er bygget opp. Informasjonsflyten er en av seriens største styrker, spesielt i den første sesongen. Jeg er så glad i serier som er bevisste hvor de skal, som har en plan for hver eneste episode, der informasjonen blir gitt i kontrollerte porsjoner til publikum, og der informasjonen først danner et helhetlig bilde i siste episode. Jane Espenson har vært involvert før i både serier og enkeltepisoder jeg har forelsket meg i, og det merkes at hun har vært rådgivende produsent i Once Upon a Time. Måten serien bygger opp spenningen er nemlig vel så interessant som informasjonen som kommer frem.
Serien er dynamisk, den veksler mellom den lille, amerikanske byen Storybrook i nåtid og tilbakeblikk til de hendelsene i "Eventyrland", som førte til at alle eventyrfigurene befinner seg i Storybrook. Handlingene i de to universene speiler hverandre som regel, de fokuserer på et utvalg av eventyrfigurer, "nå og da". Askepottepisoden handler for eksempel om hvordan Askepott inngår en avtale med Rumpelstiltskin, der hun avtaler å gi bort barnet sitt i bytte mot en sjanse til å vinne prinsen. (Dette er en åpenbar kombinasjon av Askepotteventyret og Rumpelstiltskineventyret.) Samtidig, i Storybrook, har menneskeversjonen av Rumpel, Mr. Gold, laget en adopsjonsavtale med menneskeversjonen av (Cinder)Ella, en fattig, enslig tenåring som er gravid. Denne vekslingen mellom to parallellhistorier er overraskende nok ofte kompleks, særlig etter hvert som serien utvikler seg, men konseptet er verken overraskende eller unikt. Det jeg synes er overraskende, og veldig godt gjennomført, er hvordan bakgrunnshistorien i Eventyrland langsomt rulles opp. Mens Storybrook-linjen er enkel, kronologisk og oversiktlig, begynner Eventyr-linjen med slutten. Denne historien spinner seg først og fremst rundt det anspente forholdet mellom Snøhvit og den onde dronningen, og i løpet av sesongen får publikum stadig nye informasjonsbiter som forklarer hvordan det ender som det gjør. Disse informasjonsbitene kommer kullkastet, og det er opp til publikum å pusle sammen kronologien i det hele - men sammen utgjør alle tilbakeblikkene et stadig mer helhetlig bilde. Vi skjønner gradvis hvorfor Dronningen gjør som hun gjør, hvordan Snøhvit og Prinsen ble kjærester og hvilken rolle Rumpelstiltskin egentlig har spilt i det hele. Denne måten å fortelle historien på gjør karakterutviklingen kjempespennende. Hadde serien begynt med Snøhvit som lite og troskyldig barn, slik handlingsforløpet gjør kronologisk, hadde ikke karakterene fått den samme muligheten til å vokse. Tilbakeholdelsen av informasjonen gir karakterene en helt annen mulighet til utvikling. Vi vet hvor det hele ender: vi vet bare ikke hvordan og hvorfor det endte der. Måten historien fortelles på spiller en sentral rolle i karakterenes flerdimensjonalitet - og tro det eller ei, men ingen av de sentrale karakterene er flate. Riktignok er Prinsen temmelig kjedelig, men hans mennesklige utgave er en utro drittsekk. Riktignok er Snøhvits menneskeversjon en i overkant mild førskolelærer, men Prinsesseversjonen er en rå Robin Hoodtype. Særlig interessante er Rumpel og den onde dronningen - begge er antagonister som gradvis blir sterke, tragiske figurer du føler sympati for.






Jeg har fremdeles en ting å utsette. Serien legger klart vekt på forholdet mellom en biologisk mor og dennes barn. Adopsjonsmotivet blir vannet ut, og alle endelige løsninger baserer seg på at en unge har det best med fødemammaen. "Det beste for barnet" er, spesielt synlig i Askepottepisoden, alltid å være med den "biologiske moren. Kombinert med at ungen ikke kan spille for fem flate øre gjør dette at jeg ikke helt tror på vår heltinnes sønn og hans vanskelige forhold til adoptivmamma (den Onde Dronningen, naturligvis.) Sympatien min faller automatisk med den onde adoptivmammadronningen, fordi jeg mener at det er hun som er den virkelige mammaen til guttungen. Det er alltid litt vanskelig når en fortelling legger opp til en moral, og denne moralen går på tvers av dine egne overbevisninger. Men denne moralske innvendingen er ingenting mot det helhetlige inntrykket jeg har: Dette er så godt laget! Og det er virkelig perfekt for meg, adopsjonsproblemtatikken til tross - dette er min nye serieromanse. At det er en romanse er det ikke tvil om:
dette er en serie som baserer seg på pur romantikk, en genuin "jenteserie" som ærlig og direkte er rettet mot et kvinnelig publikum. Trass i enkelte vrier på kjente eventyrhistorier - "Rødhette" Ruby får for eksempel et litt annet forhold til Ulven - er hovedmotivet alltid, alltid den amerikanske drømmen om True Love. Ekte kjærlighet er den sterkeste magien, den magiske løsningen som bryter alle forbannelser, og alle historiene baserer seg på noens forelskelse. Jeg har gradvis vært i ferd med å bli kynisk og pragmatisk, men rosa fantasyromantikk fungerer helbredende på meg. Det spiller ingen rolle at Prinsen er uspiselig, når det viser seg at Rumpelstiltskin er Udyret i Beauty and the Beast.

Litt grov omsorgssvikt på sengekanten?

"Illustrasjonene utdyper på en nydelig, utfyllende og suggererende måte denne gripende, ømme og vàre fortellingen , som egner seg så godt til diskusjoner med barna. Spennende og vakker innertier for de små!"

 Lars Roger Furnes, Sunnmørsposten

 ...

"Vondt og vakkert (...) Og den som måtte synes at dette er ei bildebok like mye for voksne som for barn, har helt rett. Denne boka er alt for flott til at ikke alle skal få del i den."

Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad

 ...

(...) dette er en nydelig fortelling om savn, lengsel og om å finne seg til rette i verden (...) Justyna Nykas eksperimenterende illustrasjoner fanger fint stemningen i fortellingen og bidrar til å puffe tolkningen i overraskende retninger."

Marianne Lystrup, Vårt Land

...

"Nykas surrealistiske og grafisk pregede illustrasjoner gjør denne boka til en særdeles lekker trykksak."

Dagsavisen"

 ...

Jeg har hatt en måned praksis i Trondheim, på Barne- og ungdomsavdelingen (BUA) til Folkebiblioteket. En av de virkelig fine tingene ved praksisperioden, var at de ansatte etterhvert kom med tips og forslag til hva jeg kunne lese. De ga meg lettleste bøker, de ga meg billedbøker de syntes var gode, de ga meg... Marit Kaldhols Stripekalven i fanget en stille ettermiddag, med en advarsel om at dette... Dette var boken alle hadde lagt for hat. Det var alt. Derfor leste jeg. Og det, mine lesere, det! Det viste seg å være den mest groteske teksten jeg har lest på lenge.

Mange av dere har et forhold til Marit Kaldhol fra før. Hun skrev en tragisk billedbok kalt Farvel Rune, om en liten jente som leker ved dammen sammen med sin beste venn Rune, hvorpå Rune drukner og den lille jenten må gå i begravelsen. Som tekst er den litt gammelmodig, noen vil kanskje kalle den i overkant "pedagogisk" også. Det som sitter sterkest i er  Wenche Øyens illustrasjoner, som fremdeles er sterke. (Det merkes at da Øyen skulle illustrere denne boken, tenkte hun på sin egen bestevenninne, som døde da de var elleve. Øyen illustrerer sin egen sorg.)

Det som gjorde Farvel Rune til en viktig tekst, var at den brøt med sin tids store tabu i barnelitteraturen. Da den ble skrevet på åttitallet var det ingen som skrev barnebøker om døden, det var et tema som var for alvorlig for barna. Tilsvarende prøver Stripekalven å bryte med et av vår tids barnelitterære tabu, omsorgssvikt.  Den gjør det bare litt mindre elegant.
Stripekalven handler i utgangspunktet om en liten kalv og hans mamma. Mammaen forlater den lille kalven ved utkanten av en skog, fordi hun skal "kjøpe nye sko". Den lille kalven blir altså etterlatt alene, slik at da det skumle monsteret Nekut kommer, er kalven fullstendig forsvarsløs. Kalven løper inn i den store skogen, alene, redd, med Nekut etter seg. Kalven løper til kreftene tar slutt, og så faller den omkull, den "faller inn i besvimelsen". (Mens den ligger der, skinner solen ned gjennom skogsblader, og lyset lager striper i pelsen hans. Kalven er blitt stripekalv.) Nå ligger altså kalven der og venter på den sikre død. Lenge ligger den bevisstløs, men til slutt kommer et udefinert vesen frem. Ikke at figuren omtales slik, figuren får navnet "Dori" og har forsåvidt en ganske sterk personlighet. Vi får bare aldri vite hva, eller hvem, Dori er, selv om illustrasjonene gir oss en ledetråd: hun er en menneskeliknende kvinne.(Med værhår?) Hun dukker opp fra intet, med store bryster fulle av søt melk. Vår lille kalv har ikke fått næring siden moren dro (for å kjøpe sko, ikke glem det!), så da Dori tilbyr, drikker kalven seg utørst.

 (Er hun ikke tillitsvekkende? Kom, skal du få melk! Er dette de nydelige, utfyllende illustrasjonene som fanger stemningen?)

For så sier Dori:
Jeg er mammaen din.

(Jeg kjenner grøss på ryggen. Dette er mye skumlere enn monsteret Nekut.)

Kalven svarer: 
Nei, det er du ikke. Mammaen min er i byen for å kjøpe sko.

(Fint, lille kalv. Ikke at moren din er helt stabil, men altså - hvem er egentlig Dori?)

Og Dori sier igjen:
 Jeg er mammaen din.

Kalven svarer:
 Nei, det er du ikke. Mammaen min er i byen for å kjøpe sko.

Og Dori sier igjen: 
Jeg er mammaen din. 

Kalven står på sitt:
Nei, det er du ikke. Mammaen min er i byen for å kjøpe sko.

(Jeg spør: Hvem er Dori?)

Det tar flere runder før Dori gir seg. Til slutt spør hun om de kan være bestevenner, og det er helt greit for kalven. Så spør Dori om de skal gå til byen, og kalven vil gjerne det. I all hemmelighet vil kalven se etter moren sin, men det sier den ikke til Dori. (Hvorfor ikke det?) I stedet går de sammen gjennom byen hele dagen, og kalven ser og ser - ingen mamma. Ikke før kveldssolen skinner lavt på himmelen og dagen er nesten over. Da ser kalven moren sin.

Synes du, som meg, at hele scenen med Dori var ubehagelig? Dette er verre.

Kalven ser mammaen sin. På kafe. Hun har nye sko, og hun spiser is sammen med sin nye kalv. Hun ser ikke på vår kalv. Boken slutter med at kalven og Dori drar, og kalven trøstedrikker Doris melk, og de er enige i at det er bra de er venner. The End.

Hææ? Sykklyven bibliotek mener dette er en "Bildebok for småskoletrinnet". Barn på småskoletrinnet er mellom seks og ti år. Alle skolebibliotekene jeg søkte opp, har plassert den sammen med "bildebøker" og "barnebøker". Men dette er ikke en barnebok. Jeg får nesten traumer av denne historien.

Litt surfing forteller meg at den fikk gode kritikker da den kom. Barnebokkritikk.no beskriver illustrasjonene som at de "gir eit symbolsk lag til ein konkret tekst, og dei opnar for fleire tydingar", og historien  oppsummeres enkelt som en symbolsk fortelling om en forlatt kalv. "Mest nærliggande er det å lese forteljinga som eit bilete på smerta ved å bli forlaten, og boka gir også ein veg ut av smerta. Dori er først skremmande, sidan ei god erstatning for mor. Til slutt vel kalven å vere saman med ho framfor mora". Slik tolker Barnebokkritikks anmelder. På bildet til høyre ser dere bilde av Dori som ammer kalven:

Jeg tolker ikke Dori som en god morsfigur. Dori blir aldri et "bedre alternativ", hun er det eneste alternativet. Hvem er det Dori skal representere? Det står klart for meg at dette er en fortelling om grov omsorgssvikt. Moren til kalven forlater ham til fordel for egne gleder, nye sko og iskrem, og kalven har ingen andre trygge omsorgspersoner, ikke et eneste sosialt sikkerhetsnett. Jeg kan tolke Dori som en representant for barnevernet som involveres når omsorgssvikten oppdages, men er hun en trygg omsorgsperson? For meg virker hun truende når hun insisterer at det nå er hun som er mammaen, når hun gjennom dette insisterer på at kalven skal glemme den første mammaen sin, glemme hele sin historie før Dori kom. Ja, Dori kan dekke kalvens fysiske behov, og kalven tar takknemlig imot melken fra Doris store bryster. Men dette er også et problem for meg, et problem barnebokkritikks anmelder også påpeker. De "symbolske" og "vakre" illustrasjonene viser Dori naken, og brystene til Dori er både omfangsrike og iøyefallende. Barnebokkritikks anmelder mener at Dori mot slutten er ufarliggjort, men jeg er ikke enig. Det jeg derimot er enig i, er at nakenheten hennes, forsterket av illustrasjonene, gjør Doris tilnærminger et sterkt anstrøk av seksualitet. Hun åpner armene og holder frem brystene sine, og kalven legger seg inntil henne. Hvis vi følger antagelsen at hun symboliserer barnevernet, hva sier da dette? Kalven er forsvarsløs og et lett bytte for seksuelle overgrep begått av den instansen som skulle beskytte ham. Er dette en symbolsk referanse til alle de barna som har blitt utsatt for overgrep på norske barneverninstitusjoner, disse forferdelige tilfellene som ble rullet opp for noen år siden? Men dette er ikke tema i teksten, tvert i mot er Dori "løsningen". Det seksuelle anstrøket er bare et ubehagelig hint som gjør Dori enda mer truende, fordi jeg som leser ser det kalven ikke ser, at han er alene i et system som forgriper seg på ham. Fordi kalven har opplevd så grov omsorgssvikt fra sine nærmeste, blir enhver oppmerksomhet oppfattet som positiv.
 Grunnen til at Dori kan få en slik rolle, er jo at kalven er blitt forlatt av moren sin. Men hvis det er dette som skal være bokens hovedtema, burde da ikke kalven få en sjanse til å bearbeide dette traumet, denne sorgen? Etter at kalven har sett moren sin på kafé, blir han med Dori dit Dori vil gå. Han får trøst av Dori, og han har "en liten stripe i hvert øye". Dette er beskrivelsen av sorgen hans. Vi får aldri vite noe om moren, ikke om hvorfor hun har gjort som hun har gjort, og ingenting om den nye kalven hennes. Ikke at det burde komme unnskyldninger, men hvis dette skulle være en "terapeutisk" tekst burde vel kalven - og leseren - presenteres for noen mulige forklaringer som kunne gjøre morens svik forståelig? Hva får en mor til å forlate barnet sitt? Hvordan kunne hun erstatte den første kalven sin så lett, hvorfor får den nye kalven iskrem, mens vår kalv får Dori?

Det skal sies, det er en sterk leseopplevelse. Og det er en interessant bok, med illustrasjoner som treffer deg i vrangstrupen og en historie som risikerer å gi leseren traumer. Men så interessant den enn er, den har noen store mangler. Den tar opp et komplisert tema, og den forsøker å forenkle det komplekse ved å gjøre teksten full av symbolikk - men det fungerer ikke helt. Det er ingen katarsisk løsning her, og Dori, som skal representere kalvens "frelse" - hun fremstår ikke som en tillitsvekkende karakter. Dersom teksten hadde stilt spørsmålstegn ved Dori, hadde dette gjort den langt stiligere. Hun er nemlig mildt sagt suspekt, men dette er aldri et tema i teksten. Det suspekte ved karakteren hennes kommer bare frem i en sofistikert analyse av teksten, og dette i seg selv gjør at dette ikke er en barnebok. Jeg skjønner godt at bibliotekarene ved BUA har lagt denne boken for hat. Det kunne vært en viktig bok, men den feiler, fordi den ikke problematiserer sine egne skrekkelementer. Den ser ikke selv hvor truende Dori er, hvor forsvarsløs kalven er - og den gir ingen nøkler til å bearbeide de traumene kalven opplever - den erkjenner knapt nok at det kalven har opplevd er ubegripelig vondt. Hvem skal lese denne boken?  Den står på barnehyllen, og anmelderne mener det er en "symbolsk" og "vakker" barnebok, så hvem er de barna denne er tiltenkt? Småunger som er forlatt av mødrene sine, er det meningen de skal gjenkjenne sin egen situasjon og bearbeide sin egen sorg? Det fungerer den absolutt ikke som. Kalven får aldri svar på alle spørsmålene sine, delvis fordi han ikke har noen å stille spørsmålene til. Som terapi tviler jeg på at den tilfører leseren noe som helst. Er den da tiltenkt de trygge ungene, de som sitter på sengekanten med mammaen sin, slik at de også skal vite at det finnes unger der ute som har slemme mammaer? "Det finnes mammaer som forlater deg, uten forvarsel og uten forklaring, og de kommer aldri tilbake." I så fall er dette en ondskapsfull bok, for det eneste den vil oppnå er å gi de trygge ungene mareritt og nye ting å være redd for. De trygge ungene vil nemlig heller ikke få noen forklaringer, en følelse av å løse opp den knuten av angst som teksten skaper. Teksten tilbyr ingen form for trygg avslutning, og derfor gir den heller ingen redskaper som gjør den relevant som noe mer enn skremselspropaganda. Jeg synes at det på mange måter blir en farlig tekst, fordi den behandler temaer som er så vonde, så alvorlige, at de ikke burde behandles lett. Omsorgssvikt er ikke et tema som burde behandles med uforsiktighet og uten grundig refleksjon. Som historien om kalven viser, barn i denne situasjonen er ofte uten forsvarsverk. Når behandlingen av temaet er så dårlig gjennomført som dette blir det respektløst for de barna dette faktisk gjelder. Elefanter skal ikke trampe med illustrasjoner og suspekt symbolikk på noe som er mange barns tragedie.

Nei, teksten egner seg ikke til lesing for eller diskusjon med barn. Hvis noen skal lese denne boken, er det voksne med redskaper til å analysere og kritisere en tekst som dette. Jeg er sterkt tilbøyelig til å si meg enig med barnebokkritikks anmelder i hennes endelige konklusjon; "eit sølete eksperiment som Stripekalven aldri burde ha blitt sleppt ut av laboratoriet".