Fred, frihet og alt gratis

Noen påpekte for noen uker siden at den nye utdanningen min merkes, for alt jeg snakker om er biblioteksrelatert. Det er sant, jeg innrømmer det gjerne: livet mitt handler plutselig om biblioteksrutiner, systemer, bibliotekspolitikk og bibliotekshumor. Først og fremst handler livet mitt om det norske folkebiblioteket, for jo mer jeg studerer dette faget, jo mer forelsket blir jeg.

Det er noe ved konseptet bibliotek som er uutsigelig vakkert. Ikke bare er det noe genuint godt over det å samle all kunnskap, alle kulturelle medier vi har, på et sted. Det i seg selv tilfredsstiller min indre kunnskapstørste samler. Men å gjøre denne samlingen allmenn - å samle dette, for så å erklære at denne kunnskapen skal være tilgjengelig for alle - det er grunnleggende demokratisk, grunnleggende solidarisk, det er et uttrykk for et menneskesyn og en kulturkjærlighet som gir gjenklang langt inne i meg. Biblioteket, og særlig slik det norske folkebiblioteket fungerer i dag, er kanskje det stedet som gjør mest for å redusere klasseskiller. Bibliotektjenesten i Norge baserer seg på "gratisprinsippet". Dette innebærer at absolutt alle tjenester biblioteket tilbyr, hele bestanden, all bruk av alt som er tilgjengelig på biblioteket, er lovfestet gratis. Det koster med andre ord ingenting å bruke biblioteket, og dette gjør at hvem som helst kan benytte seg av tilbudet, uansett hvor trang den personlige økonomien måtte være. Og biblioteket tilbyr mye forskjellig:
 PCspill, Xbox, bildebøker, barneromaner, ungdomsromaner, voksenromaner, tegneserier, lydbøker på mp3filer, lydbøker på CD, film, musikk, øretelefoner å høre musikken med, datamaskiner med Internett, gitarer - blant annet. Alt dette er gratis å låne, gratis å bruke, og så sant du har fylt seks år og har legetimasjon, kan du få et gratis lånekort.

Ikke alle har råd til å kjøpe bøker, og enda færre har plass til disse bøkene. Ikke alle unger kommer fra familier som har råd til Xbox. Ikke alle har råd, og uten biblioteket ville disse falt ut fra kulturlivet rundt dem. Klasseskillene i skoleklasser ville blitt tydeligere, fordi noen av ungene hadde dyre leker hjemme, mens de andre drev dank på gaten. Klasseskillene ville blitt tydeligere blant de voksne, fordi noen hadde råd til å holde seg oppdatert på hva Hislop og Coelho skrev, mens andre måtte vente til boken kom i pocketutgave. Kort oppsummert: Uten biblioteket ville folks kulturelle kapital blitt avhengig av økonomisk kapital - og denne er skjevfordelt, det vet vi alle. På grunn av biblioteket har faktisk alle råd likevel.

Biblioteket tilbyr mange ting, og ikke alle er fysiske. Som Karl Ruben Weseth  sa til  Universitas: ikke alle har råd til stillhet. De som bor mange i små leiligheter, de som bor like langs en motorvei, de som trenger et arbeidssted der de kan studere eller skrive eller tegne - og de som av en eller annen grunn ikke har et stille sted de kan senke skuldrene - de er velkomne til en av bibliotekets stoler, der de kan høre de små lydene.
Og ikke alle har et sosialt sted de kan gå for å treffe folk heller. De som mangler et sosialt nettverk kan bruke det biblioteket måtte tilby av lesesirkler og filmfremvisninger og hva nå bibliotekarene har funnet på. Noen bibliotek tilbyr prategrupper for innvandrere som ønsker et sted de kan praktisere norskkunnskaper. Mange bibliotek tilbyr leksehjelp for skoleunger. Og fordi biblioteket er gratis, og fordi biblioteket er åpent for alle, blir det et lavterskeltilbud som alle føler seg velkomne til. Det er ikke en gang et stigmatisert lavterskeltilbud, for alle bruker biblioteket.

Så har vi bibliotekarene. 

Bibliotekarene, som har som jobb å finne informasjon. Bibliotekarene, som også kan imponerende mye om dataprogrammer og datasystemer, fordi det i dag er der informasjonen finnes. Bibliotekarene, som har som jobb å vokte over gratis bøker, gratis alt, og som er glade for å låne ut, for å dele. Bibliotekarene, som bidrar til at dette kulturelle tilbudet eksisterer og at mest mulig inkluderes i det. Og bibliotekarene, som har som jobb å  tilrettelegge den kulturelle virksomheten til biblioteket, noe som også innebærer at de må se brukergruppene sine. Bibliotekarene, som arrangerer filmklubb for trettenårige jenter med liten selvtillit, som arrangerer årlige Fifa 13- turneringer, som kjører ut til de minste distriktene med et busslass av bøker, som driver leksehjelp og norskopplæring og eldretreff og lesesirkler og barnehageforestillinger og ungdomsbokpresentasjoner og forfattertreff og grunnleggende dataopplæring og hiphopkonserter.  Bibliotekarene, som havner i de merkeligste situasjoner fordi de møter folk fra alle samfunnsgrupper, og bibliotekarene, som arbeider for å skape et mest mulig inkluderende samfunn. Bibliotekarene, som ikke bare kan det meste om kultur, men som vet hvor og hvordan de skal finne kulturen, og som skal kunne tenke kreativt og spre den aktivt til folk. Bibliotekarene, som kan finne bøker til den som holder på å lære å lese, til den som har lest ut hele krimseksjonen, til den som aldri har lest en bok siden de leste Frøken Detektiv tar saken på barneskolen, til den som synes Virginia Woolf var koselig sengelektyre. Bibliotekarene, som etter min erfaring alle sammen har hjertevarme, fordi biblioteket er et så hjertevarmt, rettferdig sted at du ikke kan gjøre en god jobb der uten å ha et godt menneskesyn. Dette, dette, er det jeg utdanner meg til, dette er det jeg skal bli.


...Og nå har jeg ikke engang nevnt den internasjonale bibliotekgeriljaen, kanskje det vakreste jeg vet for tiden.