Jeg beklager

at jeg ikke blogger denne helgen, det er fordi jeg er i Sverige og har tenkt å fokusere på mine øvrige interesser - lillesøsken og barnelitteratur. Det kommer mer om sistnevnte senere. Enn så lenge får dere nøye dere med en annen, som har litt andre interesser enn jeg har.

Bussgleder

På den tiden jeg bodde i Bergen, hadde jeg en hobby som gikk ut på å følge med på busstoppsignalene. Bergensbussene har forskjellige stoppesignaler, og jeg ga de ulike signalene ulik sympati.
De kjedeligste bussene hadde "Stopp"skilt, enten på norsk eller engelsk. Det er ikke så mye en kan si om et "stopp"skilt. De er rett på sak, nøkterne og profesjonelle, men heller lite serviceinnstilte. Disse skiltene gjorde meg nesten litt frustrert, dersom jeg trengte noe å irritere meg over, fordi de ikke ga meg noe - hverken godt eller vondt. Det var ingenting å mene om "Stopp"skilt.
Derimot var det ganske mye en kunne mene om noen av de andre. I noen busser kunne du trykke på stoppknappen og få reklame slengt i trynet. VG! eller BA! kunne det stå, dersom nå Verdens Undergang eller BergensAvisen hadde bidratt økonomisk til kollektivtrafikken. Dette var de kjipeste bussene. Jeg likte ikke reklamebusser, men jeg likte å ikke like dem.
Til sist var det favorittbussene mine, de bussene som gjorde meg glad. Dette var "På gjensyn"bussene. "På gjensyn" blinket de, når jeg signaliserte at jeg skulle av. Høflige busser, tenkte jeg, sympatiske busser. Velvillige busser, som får deg i godt humør. Alle bussene burde ha "på gjensyn"skilt, for det er det en burde ha.

Trondheimsbussene har stort sett "stopp"skilt, og derfor må en ty til andre bisarre observasjoner. Jeg har tre alternative, som jeg kan benytte meg av alt etter hvilken buss jeg havner på.
Den første er selvsagt en jeg benyttet meg av i Bergen også. Jeg ser på mine medpassasjerer og funderer. En sjelden gang, som i eksempelet med filifjonka, møter en på en medpassasjer som er så vakker og hentet fra en bok du er glad i, at det nesten blir som å lese. Det er ikke så ofte, men det hender, og da er hele bussturen allerede vellykket. Men også når de ikke er mummikarakterer kan de varme deg i brystet. I dag, for eksempel, satt jeg på bussen og betraktet to eldre herrer. De var ikke i selskap med hverandre, men de var begge to interessante. Den første herren var først og fremst vanskelig å plassere. For det første: hvilken verdensdel kom han fra? Huden hans var læraktig og mørk, men han kunne være svart afrikaner, hvit amerikaner, same, nordmann eller udefinerbar østeuropeer, og jeg kunne ikke bestemme meg. (Jeg helte mot østereuropeer.)
Videre - hvor gammel var han? Var han førti? Femti? Seksti? Sytti?
Og til sist, det som gjorde meg mest av alt nysgjerrig - hadde han veldig markerte kinnben, eller veldig, veldig store poser under øynene? Jeg brukte femten minutter på å betrakte ham i smug, og da han gikk av hadde jeg enda ikke løst koden "den fremmede mannen". Var det poser, eller var det kinnben?
Den andre fremmede mannen var ikke et mysterium, men han var søt. Jeg tipper han var i sekstiårene, og han var en klassisk eldre herre, maskulin, velkledd og anstendig. I den høyre hånden holdt han en rosa, hjerteformet håndveske. I den andre hånden holdt han en bitteliten, rosakledt barnehånd. De gikk av bussen sammen.
Men å skape historier om de andre passasjerene er likevel ikke nok, jeg må ha noe jeg kan synse om. Og ettersom bussene ikke tilbyr meg noe å synse om, ender jeg opp med å synse om sjåførene. Er de høflige? Er de reklameorienterte? Er de frekke og fortjener min forakt? Og jeg sier dere - sjåfører er så mye mer enn stoppeskilt!

Det første året mitt i Trondheim lærte meg å avsky den ene sjåføren, som pleide å kjøre bussruten min halv to. Ikke bare var han bestandig sur og gretten, det kan jeg leve med. (De får selvsagt minuspoeng.) Det som gjorde denne sjåføren spesielt usympatisk, var at jeg en gang satt på med ham på vei til sentrum, en lørdag ettermiddag. Lørdager går bussen en gang i halvtimen på det meste, og dette var vinterstid, det var kaldt ute. Vi kjørte, og nærmet oss et busstopp. Ved stoppet sto en eldre dame med gåstol, og straks hun så oss prøvde hun å karre seg på beina, så hun kunne komme på. Hun grep etter gåstolen og var i ferd med å reise seg - da bussen sveipet kjapt og ubekymret forbi henne. Jeg sverger - det var hakket før han aksellererte. Den gamle damen ble stående igjen i kulden, med minst en halvtime igjen vente, fordi han ikke gadd stoppe og vente på at en dame som var dårlig til beins skulle komme seg opp. Det hender denne sjåføren kjører meg til Dragvoll, men jeg har aldri tilgitt ham denne ene episoden. Han er en av få sjåfører jeg ikke hilser på.
En annen sjåfør som pleier å kjøre meg til Dragvoll, har snurrbart. Han er gretten av og til, men jeg kan tilgi ham nesten hva som helst, bare fordi han har snurrbart. Han er mitt bevis på at myten om trønderen faktisk har rot i virkeligheten. Dessuten er han jovial og hyggelig, en ekte trønder, størsteparten av tiden.

Dette er de to personlige sjåførene mine. Resten dømmer jeg etter hver tur, uavhengig av tidligere erfaringer, og de kan få pluss og minuspoeng alt etter hvordan de behandler sine passasjerer. La meg illustrere med dagens bussreise hjem fra sentrum, i sekstiden. Det er minusgrader ute (skjønt færre enn det var) og det er mørkt. Vi kjører forbi en butikk, og jeg ser to skikkelser som ser oss og løper for harde livet. De løper! Og jeg tenker at de nok vil på denne bussen her. Jeg ser opp og tenker at jeg skal plinge stoppknappen, slik at de får en viss sjanse - men noen har allerede gjort det for meg. Dessuten ser jeg at det står et menneske ved holdeplassen, og som sannsynligvis på denne bussen, så de to har en sjanse. Jeg ser dem løpe når bussen svinger forbi dem, og jeg ser at de ikke er kommet frem i tide når vi stanser. Personen på holdeplassen går på, og akkurat i det vedkommende har betalt og er på vei for å sette seg, akkurat da sjåføren lukker dørene - da kommer den første frem. Hun signaliserer til sjåføren, og sjåføren trykker på gasspedalen. Jeg blir sint. Dette er en av de sjåførene! skjønner jeg, en av de sjåførene som synes at alle skal være presise til bussen, uansett hvor ute av rute de selv er, og som morer seg med å vente til løpende folk er kommet frem - bare for å kjøre fra dem. Dette er type sjåfør nummer én på hatlisten min. Dette er de sjåførene jeg merker med rød tusj i min mentale bussjåførfjesbok, og som jeg slutter å hilse på. Jeg vurderer om jeg skal reise meg og gå frem og blande meg.
Damen som har løpt og løpt får det litt oppgitte uttrykket i ansiktet som folk får, når de har løpt og trodd at de akkurat har rukket bussen, bare for å oppleve at sjåføren er en drittsekk. Hun banker litt på ruten mens sjåføren kjører noen meter - og mirakelet skjer!
Sjåføren er ikke av den verste sorten. Sjåføren er bare distré og uoppmerksom. Han åpner døren og hun velter inn, tett fulgt av venninnen. De plinger kortene sine og tumler på plass, mens de puster tungt og smiler. De er begge to gyllenbleke i ansiktet, har svarte øyne og svart hår, og den ene av dem har håret satt opp i en rund ball på toppen av hodet, slik jeg bare har sett i japanske filmer. De snakker på fremmed tungemål og er muntre, og jeg kjenner at brystet mitt veller opp av takknemlighet, fordi jeg alltid må synse om sjåførene og denne sjåføren ikke sviktet. Dette var en sympatisk busstur, og når jeg selv tumler ut av bussen, roper jeg med munter stemme "takk for turen!".

Noen eksempler

på hvorfor ikke dinosaurer utgjør gode gründere:

A star in the face of the sky

Det er en smule kontroversielt, jeg innser det. Det er ikke musikk som akademiske, litteraturnerdete mennesker med selvrespekt hører på. Det er ikke musikk en kan sette på i godt selskap, med mindre en har veldig mye integritet og veldig fine venner. Det er musikk som spilles av jenter tidlig i tenårene, musikk som mødrene deres hører på når de vasker opp og lager middag, musikk som spilles i sviskete popkanaler på radio. Det er ikke musikk med klasse. De best kjente sangene er klassiske kjærlighetssanger til piano, med synthesizerarrangementer til tusen. Og likevel vender det tilbake til meg med jevne mellomrom, og jeg lar meg overraske hver gang over hvor veldig bra det er. Det er gode tekster, rett og slett, og ofte fremført til veldig gode melodier. Reginald Kenneth Dwight, bedre kjent som Elton John, i kombinasjon med Bernie Taupins tekster, er undervurdert.

Egentlig er jo Elton/Bernie et kontruert samarbeid. Reginald dukket opp på en audition holdt av Ray Williams i den siste halvdelen av sekstitallet. Han fikk en bunke sangtekster skrevet av Bernie, som hadde meldt seg til samme audition, og dermed var duoen skapt. Reginald skapte seg scenenavnet Elton John etter to jazzmusikere, ettersom det hørtes med amerikansk ut, og begynte å lage melodier til Bernies tekster. De første seks månedene traff de ikke engang hverandre, men produserte musikken gjennom post og telefoner. Hvem skulle trodd at ut av denne auditionen, og ut fra denne brevvekslingen, skulle det vokse frem et samarbeid som har vart i mer enn førti år?
Tidlig på 70tallet vokste nemlig tekstene til Taupin frem, og ble til noe mer enn smørsanger. Riktignok er de mest kjent for sanger som "Sacrifice", "I guess that's why they call it the blues", "Sorry Seems to be the hardest word" og "Nikita", men en skal ikke grave for langt ned før enn finner sanger som jeg vil kalle direkte perler. Det er disse som med jevne mellomrom overrasker meg, og gjør meg interessert.

Jeg har prøvd i årevis å tolke en av deres mest kjente sanger, Daniel. Hvem er Daniel? Jeg blir ikke klok på om dette er en sang om en bror, en elsker, en bestevenn, noe helt annet. Er dette en referanse til den spanske borgerkrigen? Er dette ganske enkelt en sang om noen som har forlatt det lyriske jeg? Og hvordan forlatt, er dette en sang om noen som faktisk reiste sin vei og forble i Spania, er det kanskje en sang om noen som døde i Spania? Eller kanskje Daniel aldri reiste til Spania, kanskje Spania kom inn i bildet først og fremst fordi det lyriske jeg ser noen som likner på ham, på vei til Spania? Det er ingen tvil om at hele sangen skriker av melankoli, at det er et nydelig uttrykk for intenst savn etter noen, men jeg aner ikke hva den handler om. Det eneste jeg er sikker på er at denne teksten ikke er så enkel som den ser ut til å være ved første øyekast. Og har du noensinne lagt merke til at "Rocket Man" handler om sorgen til en mann fremmedgjort fra kone og familie, illustrert gjennom en romskipmetafor? Teksten til Hymn 2000 med sitt "She chose the soft center/ And took it to bed with her mother" er fantastisk, og selv om teksten til "In Neon" heller mot å være klisjepreget er det mye tøffere å skrive om Hollywoods mislykte sjeler og deres dopmisbruk, enn det er å skrive om ulykkelig kjærlighet. Bernie Taupins tekster er i det hele tatt til stadighet fulle av overraskende referanser, det være seg til Jonathan Swifts forfatterskap, latinske blomsternavn, nordisk mytologi eller berømt populærkultur, og Elton John er faktisk en internasjonalt anerkjent pianospiller og en kreativ komponist, uansett popstempel og tilhengergruppe.

Det første Eltonalbumet jeg ble introdusert for, pleide å stå i musikkhyllen når jeg vokste opp - først i LPformat, deretter i cdformat. Tidlig i tenårene oppdaget jeg albumet for alvor, og det appellerte til absolutt alt i meg; det litterære meg, det kunstneriske meg, det musikalske meg. Fremdeles kan jeg få frydefulle gys nedover kroppen når jeg hører tittelsporet - Goodbye Yellow Brick Road. Dette er et tvers gjennom godt laget album, det er ved flere anledninger kåret til å være blant de hundre beste album noensinne, og det er et glimrende eksempel på hvordan denne musikken refererer til ulik populærkultur og kulturhistorie.
Bare tittelen er fantastisk. Jeg er fryktelig glad i intertekstualitet, og jeg er fryktelig glad i The Wizard of Oz. Jeg har bestandig vært forelsket i den gule brosteinsveien som Dorothy følger for å komme hjem. "(Follow) the Yellow Brick Road" er en så assosiasjonstung linje at enhver linje som spiller på den automatisk henter litt av dens tyngde, og "Goodbye Yellow Brick Road" blir et direkte vakkert språklig og veldig tydelig visuelt bilde. Når du så knytter denne tittelen til plateomslaget blir det enda stiligere, for dette plateomslaget er det stiligste omslaget jeg vet. Bildet viser en veggplakat på en engelsk murvegg. I bakgrunnen ser en fabrikkpiper, men i forgrunnen ser en Elton selv, iført røde platåsko, som trer inn i plakaten, inn på den gule brosteinsveien, inn i fantasien. Og legg merke til det bittelille pianoet! Det er, ganske enkelt, et genialt plateomslag, og det beste ved det er kanskje at det faktisk uttrykker kjernen i de sangene som utgjør dette albumet.



I tillegg til å være en kul tittel er sangen "Goodbye Yellow Brick Road" muligens den fineste Elton Johnlåten jeg vet, på alle nivåer.
Kort fortalt er dette en sang som gjenforteller temaet fra Trollmannen fra Oz, bare i en modernisert og mindre fantasypreget versjon. Den bygger opp et bilde av en bondegutt som beveger seg inn i byen for å søke arbeid, i et forsøk på å frigjøre seg fra landsbyliv og fastlåste former. I byen oppdager han derimot at arbeidet hans utbyttes, at han er en navnløs og identitetløs person som lengter hjem. Sangen er egentlig denne ungguttens triumfsang når han forlater fabrikkeieren og byens fremmedgjøring, på vei hjem. Han er fullt ut klar over at hans plass snart vil fylles av en eller annen som må gjøre de samme erfaringene han har gjort, men selv nyter han å igjen være omgitt av naturliv, av en verden han forstår og kan forholde seg til.
Likevel, dette hadde vært et flott dikt, hadde det ikke vært for musikken. For den er storslått, i beste syttitallsstil, med fantastiske falsettkoringer, strykere som bygger opp melodien fra ganske stillferdige toner til et kjempeklimaks, hele tiden med det obligatoriske pianoet som akkopagnement. Om du tror at Elton John består av "Sacrifice" og "Can You Feel the Love tonight" bør du spille av denne, og følge med.
"Goodbye Yellow Brick Road" er ikke den eneste perlen på dette albumet. Dette er albumet som lanserer "Candle in the Wind", som er en fantastisk sang trass i at den er ihjelspilt. Marilyn Monroe er et symbol på noe mye større enn seg selv, og akkurat det er sangen om Norma Jeanes sluttpoeng. I tillegg synes jeg det er stilig hvordan teksten konsekvent omtaler henne som Norma, som hun jo faktisk het, og ikke Marilyn, som var glansbildet som så til de grader ble misbrukt av mektige menn - sangen poengterer nettopp skillet mellom privatperson og artist.

Jeg har alltid vært glad i tittel og sangtekst til "This song has no title", og "Funeral for a Friend", som egentlig består av en melodi, gir meg lyst til å ringe mine beste venner. Som trettenåring var "Grey Seal"s naturvernbudskap helt i blinken, og selv om jeg har et litt ambivalent forhold til "Sweet Painted Lady", som handler om sjøfolks forhold til de prostituerte på kaien, er det en flott sang. Derimot har jeg aldri hatt problem med å være glad i " the Ballad of Danny Bailey", som er en klassisk cowboysang om livet til en fiktiv revolvermann og en hyllest til de utallige historiene om unge gutter som blir fanget i det ville vestens blodige liv. Og videre i samme retning er jeg glad i sangen "Roy Rogers", som refererer til skuespilleren "Roy Rogers", amerikansk westernskuespiller og med kallenavnet "King of the Cowboys". Det heter seg at Bernie skrev sangen som en personlig hyllest til Roy Rogers, som han hadde elsket som barn. Når Elton fikk den vekket den tilsvarende minner hos ham, med det resultat at dette er en av de sangene som er et ekte samarbeid mellom de to - dette er deres felles hyllest til en felles barndomshelt. Det som gjør at jeg virkelig liker denne sangen, er ikke egentlig at den refererer til en reell skuespiller, det er måten det gjøres på. Sangens handler nemlig egentlig ikke om Roy Rogers - den handler om hvordan det er å være sliten og lei, og om hvordan det da kjennes å sette seg ned i en sofa, spise noe mat (som kunne vært bedre) og drømme seg vekk i en westernhelt som får verden til å kjennes bedre. Med andre ord er det en hyllest til fiksjonen som tilfluktssted, vel så mye som en direkte hyllest til Roy, og selv om jeg på ingen måte er udødelig begeistret for tretti og førtitallets cowboyer er dette en sangtekst jeg kan identifisere meg med - så sant du bytter Roy ut med Fox Mulder eller Buffy Summers.

Dere begynner kanskje å forstå hvorfor jeg synes Elton Johns musikk er undervurdert? Jeg er i selskap med for eksempel Bob Dylan , John Lennon, The Who, Tom Robinson og Jackson Browne. Jeg tror egentlig at den eneste grunnen til at ikke Elton Johns musikk er anerkjent som akademisk kvalitetsmusikk for musikksnobber, er at det er så lett å like - det er så populært.

nye, merkelige tenner, men aldri rødt hår

Vi visste at det ville bli vondt å ta farvel. Det var likevel vondt. Fantastisk! Vakkert! Herlig! Men vondt. Det gjør alltid vondt når favorittkarakterer, det være seg i film, bøker eller tvserier forsvinner for godt. Særlig gjør det vondt når ens favorittkarakterer dør med verdens verste siste ord. Og alltid når jeg havner der, overmessig emosjonelt involvert for en liten stund, da vender jeg tilbake til der det hele begynte. Jeg vender tilbake til det første øyeblikket der jeg visste at det var snakk om kjærlighet.
I den tiende doktorens tilfelle begynte det med to kommentarer, og begge er foreviggjort i de ti første minuttene han levde. Dette er den ti minutter lange Children in Needfilmen som ble utgitt rundt juletider 2005. Den gjør ikke alt bedre, men den gjør det mulig å sovne. Til en lydbok om Donna Noble.

Forsett

Alle overlevde 2009. Et nytt tiår er begynt, og jeg har planer for det nye tiåret, store planer! Det nye tiåret begynner i år, og jeg har planer.
I år har jeg to helt konkrete nyttårsforsett. Jeg tenkte jeg skulle dele dem med dere, og deretter skal jeg se om vi kan følge opp forsettene mine. For det første skal jeg skaffe meg den hverdagen jeg har snakket om. For det andre skal jeg fortsette det møysommelige arbeidet det er å grave seg selv frem. Jeg skal grave ut meg selv, se meg selv i speilet og bli glad i den som ser tilbake.

Det er to enorme nyttårsforsett i år. De kommer til å være vanskelige å gjennomføre. For første gang på lenge er det også forsett jeg kommer til å gå virkelig inn for. De fleste forsett er velmente, forhåpninger for fremtiden, og sørgelig ofte er forsettene tilrettelagt slik at en innerst inne vet at de ikke vil gjennomføres. Dette er ikke forsett om å slutte å røyke, begynne å trene, drikke mer te - dette er forslag som krever daglig konsentrasjon og jevnlig pleie i hverdagen - men jeg tror det skal gå. Jeg tror jeg kan, og det er uansett et forsett å prøve.

Har du planer for det neste tiåret?

Tre nøtter til nyåret

På vei hjem fra min første nyttårsaften i Trondheim reflekterer jeg over hva jeg har lært denne siste dagen i tiåret som gikk. Jeg har skjønt tre ting, på denne turen på vei hjem. For det første har jeg skjønt hvorfor folk drikker seg så beruset på alkohol at kroppen kaster opp det den kan Sammen med denne interessante oppdagelsen kommer også forståelsen for hvordan det har seg at folk gjør dette mer enn én gang, og det har vært et stort mysterium til nå.
Det neste jeg har skjønt i kveld, er hvorfor folk liker å begrave seg selv i naturalistisk litteratur, hva det er ved denne heller deprimerende sjangeren som er tiltalende - utover det rent morbide. Og til slutt har jeg knekket enda en kode ved musikken til The Smiths.


Det er sjelden, ytterst sjelden, at jeg drikker alkohol. Jeg gjør det utelukkende i særdeles utvalgt, priviligert selskap, utelukkende i selskap med mennesker jeg våger å nesten miste kontroll sammen med. Det er mindre enn ti personer i denne verdenen jeg er så trygg på, og da strekker jeg meg langt. Medregnet i kveld har jeg vært beruset fem ganger, og med en kalender foran meg kan jeg nevne eksakte datoer og mer eller mindre eksakte klokkeslett. Det er i stor grad de samme menneskene tilstede hver gang. I kveld var intet unntak.
Dersom jeg har forstått verden riktig, har de aller fleste den samme alkoholmessige utdanningen jeg er i, de bare foretar den en gang i tenårene, og over et betraktelig kortere tidsrom. Jeg er hva du kan kalle en tungnem elev, jeg har brukt nesten fem år, og jeg er stadig i lære. For hver gang utforsker jeg nye dybder, nye vidder, nye opplevelser jeg har hørt om, lest om, men aldri forstått.
Første gang jeg drakk alkohol, visste jeg at dette ikke lå for meg. Det var veldig morsomt, men ubehagelig rent fysisk. Ikke min kopp med te, med andre ord.
Andre gang jeg drakk meg full, sånn skikkelig, byttet jeg ut rødvin med Whisky, og det viste seg å innebære en fullstendig endring - den kvelden skjønte jeg hva alle snakket om, når de snakket om behagelige rus. Jeg var aldeles forelsket i den nye rusoppdagelsen, og erkjente langsomt at jeg nok måtte utforske videre, mer. Det er jo så mange smaker! Så mye spennende! Og jeg har jo hørt så mye om dette, lest så mye, det er opplevelser jeg ikke vil være foruten. Rus viste se å være mer enn rødvinshodepine, og da må rus bli mer enn tvangstanker om farlig gift. Konklusjonen er noe slikt som at for å ha kontroll ville jeg være nødt til å miste kontrollen, og lære meg å kontrollere det. Det er dét jeg trener på nå - å miste kontrollen kontrollert.

I kveld gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før, og jeg greier ikke å finne ut om det er mest pinlig, mest spennende eller mest beroligende. For å bruke min mors ord nyttårsaften i fjor - den tredje gangen jeg drakk meg beruset - min datter er normal! Ungdom og lett voksne mennesker i Norge skal utforske alle kroppens funksjoner på alkohol, det er et av vår kulturs voksenriter. Det er et voksenrite jeg galant hoppet over frem til nå, og nå?
Jeg har som sagt skjønt en del ting. For mens jeg sto i kuldegrader og kastet ut av meg den siste enheten av hjemmebrygget øl, registrerte jeg at det var en fysisk lettelse. Videre, det var ikke engang smertefullt eller ubehagelig - kroppen min var tilstrekkelig bedøvet til at alt jeg registrerte var i det snevet av bevissthet jeg hadde igjen, og det jeg registrerte var at kroppen min kvittet seg med unødvendig gift. Jeg har alltid tenkt at det må være ubehagelig å kaste opp alkohol. Jeg har tenkt at å kaste opp alkohol må minne om å ha omgangssyke, akkurat som feil rus minner om feber. Kanskje stemmer det, dersom du drikker andre ting enn jeg drakk i kveld, men hvitvin og fantastisk øl gir ikke den effekten. Innen dette punktet var hele min kritiske distanse fullstendig utvisket, min ironiske stemme var druknet, ingenting i meg kjeftet eller pirket - jeg var blitt et rent fysisk vesen, med basale behov. Med andre ord skjønner jeg at folk som ikke reflekterer over hva de heller i kroppen, men som er på jakt etter behagelig rus så ofte som mulig ikke stanser, selv om de har erfart at de blir kvalm. Jeg ser for meg at det må være målet for mange, nettopp denne fullstendig ansvarsfraskrivende bedøvelsen hvor ingenting du gjør betyr noe som helst, og der alle tankene dine er pakket inn i myke kanter.

Kvalmen ble redusert til ingenting, inntil jeg var edru nok til å tenke klart - og med kontrollen kom også skrekken for meg selv, ukontrollert. Den siste timen kjempet jeg en innbitt kamp mot mine egne nevroser, som ville vaske, vaske, skrive, skrive, kontrollere de siste timene. Jeg vil gjerne gjøre det hele om til et sosialantropologisk eksperiment. Det er med skrekk jeg husker at noen filmet meg i kveld. Herregud, hva har de sett?

På vei hjem setter jeg på musikk i øretelefonene, og The Smiths tikker inn. Jeg har et komplisert forhold til The Smiths. Musikken deres er munter og trivelig, men jeg kan aldri høre for lenge på tekstene deres. Et stort antall - et altfor stort antall - av sangene deres er EMOtriste buhusanger om hvor fælt det er å være en merkelig tenåring som ingen forstår. På spillelisten min har jeg riktignok bare de sangene som er minst buhu, men selv de har sine øyeblikk. Jeg går der i snøen og bekjemper nevrosene mine, mens jeg hører på buhu, og kjenner at det letter litt.
Folk har forklart meg at de leser naturalistisk litteratur fordi det å foreta et dypdykk i fullstendig håpløse, tragiske situasjoner gjør deres egen situasjon litt mindre mørk. Jeg har alltid opplevd at å foreta et dypdykk i andres triste tragedier først og fremst gjør meg trist. I kveld, derimot, merket jeg at The Smiths buhusanger fikk humøret mitt til å stige betraktelig. Tross alt, jeg er ikke alene på rommet mitt og mumler for meg selv at jeg er glup, altså, jeg er bra, altså, det er bare ingen andre som ser det, sjø!! Jeg er ingen forfyllet tenåring med emosjonelle problemer. Jeg er munter og trygg og høyt elsket, og jeg har allerede tidligere i kveld klinket glass til ære for tyveårene mine. Andre leser Amalie Skram, jeg hører The Smiths, men det koker ned til det samme, et kort og effektivt dypdykk ned i kloakken, for paradoksalt nok å komme opp med litt renere tanker.

Det hører med til historien at jeg ikke ble munter før Belle & Sebastians Another Sunny Day dukket opp. Noen ting forandrer seg ikke, uansett hva.