A star in the face of the sky

Det er en smule kontroversielt, jeg innser det. Det er ikke musikk som akademiske, litteraturnerdete mennesker med selvrespekt hører på. Det er ikke musikk en kan sette på i godt selskap, med mindre en har veldig mye integritet og veldig fine venner. Det er musikk som spilles av jenter tidlig i tenårene, musikk som mødrene deres hører på når de vasker opp og lager middag, musikk som spilles i sviskete popkanaler på radio. Det er ikke musikk med klasse. De best kjente sangene er klassiske kjærlighetssanger til piano, med synthesizerarrangementer til tusen. Og likevel vender det tilbake til meg med jevne mellomrom, og jeg lar meg overraske hver gang over hvor veldig bra det er. Det er gode tekster, rett og slett, og ofte fremført til veldig gode melodier. Reginald Kenneth Dwight, bedre kjent som Elton John, i kombinasjon med Bernie Taupins tekster, er undervurdert.

Egentlig er jo Elton/Bernie et kontruert samarbeid. Reginald dukket opp på en audition holdt av Ray Williams i den siste halvdelen av sekstitallet. Han fikk en bunke sangtekster skrevet av Bernie, som hadde meldt seg til samme audition, og dermed var duoen skapt. Reginald skapte seg scenenavnet Elton John etter to jazzmusikere, ettersom det hørtes med amerikansk ut, og begynte å lage melodier til Bernies tekster. De første seks månedene traff de ikke engang hverandre, men produserte musikken gjennom post og telefoner. Hvem skulle trodd at ut av denne auditionen, og ut fra denne brevvekslingen, skulle det vokse frem et samarbeid som har vart i mer enn førti år?
Tidlig på 70tallet vokste nemlig tekstene til Taupin frem, og ble til noe mer enn smørsanger. Riktignok er de mest kjent for sanger som "Sacrifice", "I guess that's why they call it the blues", "Sorry Seems to be the hardest word" og "Nikita", men en skal ikke grave for langt ned før enn finner sanger som jeg vil kalle direkte perler. Det er disse som med jevne mellomrom overrasker meg, og gjør meg interessert.

Jeg har prøvd i årevis å tolke en av deres mest kjente sanger, Daniel. Hvem er Daniel? Jeg blir ikke klok på om dette er en sang om en bror, en elsker, en bestevenn, noe helt annet. Er dette en referanse til den spanske borgerkrigen? Er dette ganske enkelt en sang om noen som har forlatt det lyriske jeg? Og hvordan forlatt, er dette en sang om noen som faktisk reiste sin vei og forble i Spania, er det kanskje en sang om noen som døde i Spania? Eller kanskje Daniel aldri reiste til Spania, kanskje Spania kom inn i bildet først og fremst fordi det lyriske jeg ser noen som likner på ham, på vei til Spania? Det er ingen tvil om at hele sangen skriker av melankoli, at det er et nydelig uttrykk for intenst savn etter noen, men jeg aner ikke hva den handler om. Det eneste jeg er sikker på er at denne teksten ikke er så enkel som den ser ut til å være ved første øyekast. Og har du noensinne lagt merke til at "Rocket Man" handler om sorgen til en mann fremmedgjort fra kone og familie, illustrert gjennom en romskipmetafor? Teksten til Hymn 2000 med sitt "She chose the soft center/ And took it to bed with her mother" er fantastisk, og selv om teksten til "In Neon" heller mot å være klisjepreget er det mye tøffere å skrive om Hollywoods mislykte sjeler og deres dopmisbruk, enn det er å skrive om ulykkelig kjærlighet. Bernie Taupins tekster er i det hele tatt til stadighet fulle av overraskende referanser, det være seg til Jonathan Swifts forfatterskap, latinske blomsternavn, nordisk mytologi eller berømt populærkultur, og Elton John er faktisk en internasjonalt anerkjent pianospiller og en kreativ komponist, uansett popstempel og tilhengergruppe.

Det første Eltonalbumet jeg ble introdusert for, pleide å stå i musikkhyllen når jeg vokste opp - først i LPformat, deretter i cdformat. Tidlig i tenårene oppdaget jeg albumet for alvor, og det appellerte til absolutt alt i meg; det litterære meg, det kunstneriske meg, det musikalske meg. Fremdeles kan jeg få frydefulle gys nedover kroppen når jeg hører tittelsporet - Goodbye Yellow Brick Road. Dette er et tvers gjennom godt laget album, det er ved flere anledninger kåret til å være blant de hundre beste album noensinne, og det er et glimrende eksempel på hvordan denne musikken refererer til ulik populærkultur og kulturhistorie.
Bare tittelen er fantastisk. Jeg er fryktelig glad i intertekstualitet, og jeg er fryktelig glad i The Wizard of Oz. Jeg har bestandig vært forelsket i den gule brosteinsveien som Dorothy følger for å komme hjem. "(Follow) the Yellow Brick Road" er en så assosiasjonstung linje at enhver linje som spiller på den automatisk henter litt av dens tyngde, og "Goodbye Yellow Brick Road" blir et direkte vakkert språklig og veldig tydelig visuelt bilde. Når du så knytter denne tittelen til plateomslaget blir det enda stiligere, for dette plateomslaget er det stiligste omslaget jeg vet. Bildet viser en veggplakat på en engelsk murvegg. I bakgrunnen ser en fabrikkpiper, men i forgrunnen ser en Elton selv, iført røde platåsko, som trer inn i plakaten, inn på den gule brosteinsveien, inn i fantasien. Og legg merke til det bittelille pianoet! Det er, ganske enkelt, et genialt plateomslag, og det beste ved det er kanskje at det faktisk uttrykker kjernen i de sangene som utgjør dette albumet.



I tillegg til å være en kul tittel er sangen "Goodbye Yellow Brick Road" muligens den fineste Elton Johnlåten jeg vet, på alle nivåer.
Kort fortalt er dette en sang som gjenforteller temaet fra Trollmannen fra Oz, bare i en modernisert og mindre fantasypreget versjon. Den bygger opp et bilde av en bondegutt som beveger seg inn i byen for å søke arbeid, i et forsøk på å frigjøre seg fra landsbyliv og fastlåste former. I byen oppdager han derimot at arbeidet hans utbyttes, at han er en navnløs og identitetløs person som lengter hjem. Sangen er egentlig denne ungguttens triumfsang når han forlater fabrikkeieren og byens fremmedgjøring, på vei hjem. Han er fullt ut klar over at hans plass snart vil fylles av en eller annen som må gjøre de samme erfaringene han har gjort, men selv nyter han å igjen være omgitt av naturliv, av en verden han forstår og kan forholde seg til.
Likevel, dette hadde vært et flott dikt, hadde det ikke vært for musikken. For den er storslått, i beste syttitallsstil, med fantastiske falsettkoringer, strykere som bygger opp melodien fra ganske stillferdige toner til et kjempeklimaks, hele tiden med det obligatoriske pianoet som akkopagnement. Om du tror at Elton John består av "Sacrifice" og "Can You Feel the Love tonight" bør du spille av denne, og følge med.
"Goodbye Yellow Brick Road" er ikke den eneste perlen på dette albumet. Dette er albumet som lanserer "Candle in the Wind", som er en fantastisk sang trass i at den er ihjelspilt. Marilyn Monroe er et symbol på noe mye større enn seg selv, og akkurat det er sangen om Norma Jeanes sluttpoeng. I tillegg synes jeg det er stilig hvordan teksten konsekvent omtaler henne som Norma, som hun jo faktisk het, og ikke Marilyn, som var glansbildet som så til de grader ble misbrukt av mektige menn - sangen poengterer nettopp skillet mellom privatperson og artist.

Jeg har alltid vært glad i tittel og sangtekst til "This song has no title", og "Funeral for a Friend", som egentlig består av en melodi, gir meg lyst til å ringe mine beste venner. Som trettenåring var "Grey Seal"s naturvernbudskap helt i blinken, og selv om jeg har et litt ambivalent forhold til "Sweet Painted Lady", som handler om sjøfolks forhold til de prostituerte på kaien, er det en flott sang. Derimot har jeg aldri hatt problem med å være glad i " the Ballad of Danny Bailey", som er en klassisk cowboysang om livet til en fiktiv revolvermann og en hyllest til de utallige historiene om unge gutter som blir fanget i det ville vestens blodige liv. Og videre i samme retning er jeg glad i sangen "Roy Rogers", som refererer til skuespilleren "Roy Rogers", amerikansk westernskuespiller og med kallenavnet "King of the Cowboys". Det heter seg at Bernie skrev sangen som en personlig hyllest til Roy Rogers, som han hadde elsket som barn. Når Elton fikk den vekket den tilsvarende minner hos ham, med det resultat at dette er en av de sangene som er et ekte samarbeid mellom de to - dette er deres felles hyllest til en felles barndomshelt. Det som gjør at jeg virkelig liker denne sangen, er ikke egentlig at den refererer til en reell skuespiller, det er måten det gjøres på. Sangens handler nemlig egentlig ikke om Roy Rogers - den handler om hvordan det er å være sliten og lei, og om hvordan det da kjennes å sette seg ned i en sofa, spise noe mat (som kunne vært bedre) og drømme seg vekk i en westernhelt som får verden til å kjennes bedre. Med andre ord er det en hyllest til fiksjonen som tilfluktssted, vel så mye som en direkte hyllest til Roy, og selv om jeg på ingen måte er udødelig begeistret for tretti og førtitallets cowboyer er dette en sangtekst jeg kan identifisere meg med - så sant du bytter Roy ut med Fox Mulder eller Buffy Summers.

Dere begynner kanskje å forstå hvorfor jeg synes Elton Johns musikk er undervurdert? Jeg er i selskap med for eksempel Bob Dylan , John Lennon, The Who, Tom Robinson og Jackson Browne. Jeg tror egentlig at den eneste grunnen til at ikke Elton Johns musikk er anerkjent som akademisk kvalitetsmusikk for musikksnobber, er at det er så lett å like - det er så populært.