Vi visste at det ville bli vondt å ta farvel. Det var likevel vondt. Fantastisk! Vakkert! Herlig! Men vondt. Det gjør alltid vondt når favorittkarakterer, det være seg i film, bøker eller tvserier forsvinner for godt. Særlig gjør det vondt når ens favorittkarakterer dør med verdens verste siste ord. Og alltid når jeg havner der, overmessig emosjonelt involvert for en liten stund, da vender jeg tilbake til der det hele begynte. Jeg vender tilbake til det første øyeblikket der jeg visste at det var snakk om kjærlighet.
I den tiende doktorens tilfelle begynte det med to kommentarer, og begge er foreviggjort i de ti første minuttene han levde. Dette er den ti minutter lange Children in Needfilmen som ble utgitt rundt juletider 2005. Den gjør ikke alt bedre, men den gjør det mulig å sovne. Til en lydbok om Donna Noble.
fredag 1. januar 2010
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Det var ren og skjær smerte at han døde. Har jo visst lenge at det kom en ny doktor, men har slettes ikke lyst å gi slipp på David Tennant. Matt Smith har litt av en oppgave foran seg, skal han bli like god.
SvarSlettSant, sant. Og de siste ordene? Nesten hva som helst, bare ikke de!
SvarSlettJeg må innrømme at jeg gråt gjennom hele siste kvarteret, og ikke før nettopp Matt Smith dukket opp løsnet det litt.
Tror du de gir ham rødt hår til slutt?