Det vokser ingen løvetann i Bispegata i Trondheim, ikke engang i nummer tre. Det er litt trist at kommunen bruker penger på å fjerne blomsterprakt i akkurat den gaten. Kanskje jeg skal plante en. Trondheim kommune forstår seg ikke på lykke.
Alf Prøysen har skrevet mange av mine norske favorittsanger. Hvert eneste år plukker jeg den første løvetannen jeg ser og gir den til et menneske jeg er glad i, og hver eneste gang må jeg synge "åh den som var en løvetann".
Å den som var en løvetann som sto i skitt og sølevann
i Bispegata tre;
den aller første løvetann som blusset bak et søplespann
i Bispegata tre,
så noen kunne plukke meg, og "noen" skulle være deg.
Du festet meg ved blusen din og trippet ut i sol og vind,
og jeg fikk være med.
Jeg skulle føle kroppen din bak utsalgsstoff av musselin
da vi gikk gaten ned,
og tro jeg var en diamant mot blusens tynne blondekant,
og alle skulle se.
Din lange travle arbeidsdag så hørte jeg ditt hjerteslag,
om kvelden gikk du trette skritt i trappen opp til rommet ditt,
og jeg fikk være med.
Så gikk du inn og vrengte kjolen, vasket hender, hals og kinn
for solens hete brann.
Din omsorg er som kvinners flest, du hentet det jeg trengte mest;
et eggeglass med vann.
Så får jeg plass ved sengen din og ser på at du sovner inn.
Og utenfor er natten blå, en løvetann kan lykken nå,
så over all forstand.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar