det beste kulturlivet i Trondheim

Jeg visste det ikke på det tidspunktet, men da jeg ble introdusert for Bolla og Lillebills teaterselskap ble jeg samtidig introdusert for en viktig, viktig del av Trondheims virkelig kulturelle liv. Bolla og Lillebills teaterselskap er en teatergruppe bestående av unge amatørskuespillere som stort sett alle er under tyve, og i fjor sommer hadde de laget en oppføring av Shakespeares "en midtsommernattsdrøm", komedien som blander drøm, magi, mystikk, skog, sommer, erotikk og galskap til et sammensurium som etterlater deg svimmel. Skuespillet er velkjent, kanskje nesten ihjelspilt, og likevel er det vanskelig tilgjengelig, nettopp på grunn av mangfoldet i historien. Jeg har sett det oppført flere ganger, jeg har lest stykket og jeg har diskutert det med dramaentusiaster og litteraturvitere. La det være sagt, jeg elsker teater, og jeg elsker amatørteater, men når amatørteater setter opp klassikere som Shakespeare og Ibsen, pleier mangelen på profesjonell kompetanse å bli merkbar. Jeg gledet meg til fjorårets oppsetning, fordi jeg elsker komediene til Shakespeare og fordi jeg kjente en av skuespillerne, men jeg forventet ikke at det skulle være mer enn sommerens amatørteater.
Det var mer. Det var fantastisk. Det var selvsagt amatørteater, men det var kanongodt skuespill hos alle viktige karakterer, og dem som ikke spilte fullstendig overbevisende var plassert i roller som likevel ble troverdige. Musikken var egenkomponert, og kostymene var skreddersydd av dem selv - med det resultat at scenen ble et kunstverk. Det stiligste var nemlig selve "lokalet" de spilte i. Scenen var plassert litt utenfor byen, på området som kalles festningen. Teatergruppen hadde funnet et lite grunnfjell, med gressmatte foran og grønne trær rundt. Omgivelsene fikk frem nettopp den mystikken som ligger ladet i hele skuespillet, men som er vanskelig å gi publikum i et stort rom med gullmaling i taket. Sammenlagt gjorde kostymer, musikk, godt skuespill og en perfekt plassering dette til en langt bedre enn den oppsetningen jeg så sist, med profesjonelle på den nasjonale scene i Bergen. Jeg var, som sagt, dypt imponert, og jeg har siden forfulgt kunstneriske krumspring fra de forskjellige folkene involvert - jeg har vært på teateroppsetninger og konserter når og hvor de har vært, og jeg har ålet meg innpå flere av dem fordi de er morsomme å snakke kultur med. Jeg er selvsagt ikke alene, for hele litteraturkretsen min har falt pladask for både Bolla og Lilleband, som er noen av de samme menneskene når de spiller i band, og det hender vi tar oss selv i å synge Butcher Bob eller den fantastiske sangen basert på et dikt av Haldis Moren Vesaas. Og så har vi denne teatergruppen, som med jevne mellomrom frister oss med det ene nydelige verket etter det andre. Jeg har sett dem sette opp Glassmenasjeriet av Tennessee Williams, som jeg måtte gå på tre ganger og som ga meg klump i halsen hver gang. Jeg har sett dem sette opp bak lukkede dører av Jean-Paul Sartre, som ga meg gåsehud og fikk meg til å diskutere eksistensialisme i timer etterpå. Jeg har sett dem sette opp bittesmå stykker som ingen har hørt om før, men som er kjempeartige og som gir deg lyst til å lese alt som finnes av drama. Min omgangskrets har alltid bestått av dramafolk, men dramafolkene mine har alltid bodd i en annen by, langt borte. Nå har jeg fått dramafolk i min nærhet, og jeg suger ut drama som om det var morsmelk.

De er produktive og nyskapende, disse folkene, og som dere skjønner, de holder seg aldri til en ting. Det nyeste prosjektet, slik jeg forstår det, er humor. Og som de veldig talentfulle folkene de er, er de med i konkurransen om "årets norske humor". Deres egen tagline er hvordan det er "Alltid like pinlig å møte gamle bekjente man ikke har noe å snakke med.". Ambra & Petter;