søndag 17. mai 2009

Historietime om Konstitutionen

Det er nå en gang slik, at når konger mister reellt styre over et "unions"land, blir han misfornøyd. Svenskekongen tidlig på1800tallet var intet unntak. Greit nok, Norge hadde fått en egen grunnlov og de kunne få bestemme litt selv. Det var ikke det samme som å si at de kunne feire og juble over saken, på ingen måte.
Henrik Wergeland, min barndoms virkelig store flamme, var barn av denne grunnloven. Han elsket inderlig og brennende, både brennevin, Stella, banebrytende poesi og Norsk Lov. Flere ganger forsøkte han å få folk med på feiring av 17. mai, men han lyktes altså ikke. Folk likte kanskje loven, men det var stadig en svenske som regjerte, og han var det lurt å være på godfot med.
Og så kom et skip. Et dampskip, til alt overmål, et kjempesvært skip. Og noen, en eller annen norskelskende, forutseende mann sannsynligvis, hadde knust en champagneflaske mot båtripen og kalt den Konstitutionen. (grunnloven = Konstitutionen). Henrik, som den glupe og impulsive sjel han var, sto på kaien sammen med en masse mennesker, og nå så han sin sjanse; han trakk pusten dypt og ropte. Hurra for Konstitutionen! Hvem skulle arrestere ham for å juble for det største dampskipet, det var jo på ingen måte ulovlig? Jubelropet spredte seg, Hurra for Konstitutionen!, og 17. maifeiring var født.

Det ble forøvrig ulovlig å feire grunnloven i 1826, og gjennomført i 1827 likevel. (Noen mistet jobben etterpå.) Grunnloven vår var den gang den mest liberale i Europa, men ikke liberal og antirasistisk nok for Henrik Wergeland - jeg sa jeg var glad i ham. I dag har 17. maifeiring mistet alle tegn på at dette er en politisk dag. Det nærmeste du kommer refleksjon over hva denne dagen faktisk betyr - en folkelig frigjøring etter mange, mange år med undertrykkelse, og til og med en frigjøring som fokuserte på vanlige folks frihet og rettigheter - er i oppstyltede taler fra selvhøytidelige mennesker som snakker historie. Historie er bra. Jeg tror historie er essensielt for å forandre fremtiden. Jeg tror ikke på oppstyltede 17. maitaler likevel.

Det jeg faktisk tror på, er 17. mai for alle. Jeg er nå på vei ut døren, for å delta på SOS Rasismes arrangement, 17. mai for alle, som skal fokusere på det syttende mai handler om. Frigjøring fra en undertrykkende overmakt. Makt tilbake til folket. Og Henrik Wergelands stemme, Hurra for Konstitutionen! Og nei til all rasisme.

2 kommentarer:

  1. Hurra! Søttende mai for alle, ikke for enkelte.

    SvarSlett
  2. Jepp, det er viktig. Og helt i Henriks ånd!

    I Bergen pleide vi å ha "reclaim the street"fest, hvor vi okkuperte en gate og ellers gjorde akkurat det vi gjorde i år, bare i en park. Jeg elsket R.t.S., men parken i solskinn var mer romantisk, det må innrømmes.

    SvarSlett