Det øyeblikket jeg falt for Leon Latex

Herlighet, en blir så nostalgisk når en slutter å sove i noen døgn. Jeg kjører på kaffe og Cola, og jeg har det egentlig ganske så fantastisk, midt på andre natten. Det eneste er at jeg blir så veldig lett distrahert fra det som er mitt egentlige hovedprosjekt, nemlig å skrive ferdig. I stedet lar jeg meg rive med i mer magisk musikk. Dette øyeblikket i Tramteatrets historie er et høydepunkt i hele deres karriere, selv om det er hentet fra en av deres svakere tvserier. Ikke lenge før dette øyeblikket har Leon Latex hatt et utypisk utbrudd, hvor han har fortalt dem alle om dikteren Schiller og hans harde arbeid.
Frem til dette har jeg vært veldig, veldig glad i'n Leon Latex, jeg har fattet særdeles sympati med ham for hans intense aversjon mot snø, og jeg liker at han ikke tåler dagslys, men våger seg ut for å finne sin beste venn i Serum, Serum likevel. Men, det er altså i dette øyeblikket som leder opp til denne sangprestasjonen at Leon Latex kaprer hjertet mitt fullstendig. Leon har nemlig fattet en dyp respekt for den tyske poeten, og da bandet strever og kaver på dårlig tysk og ikke forstår hva de synger om, blir han fra seg. Han har nemlig tydeligvis identifisert seg med poeten, og tanken på at Pelle Parafins Bøljeband skal vise sånn mangel på respekt for det arbeidet Schiller gjorde! Han insisterer på at istedet for å fremføre en sang på dårlig tysk som bandet uansett ikke forstår, skal de synge hans egen oversettelse av Schillers Bethovens niende Symfoni. Og hvilken oversettelse, hvilken versjon det blir! Dette er fremdeles den tøffeste jeg noensinne har hørt.