Thursday, February 28, 2008

poppin' pussies

I dag kan adressa melde fra at på stokmo klokken syv i kveld vil det finne sted et åpent folkemøte i regi av en katteeier. Saken er nemlig den at det de siste par månedene har forsvunnet langt flere katter enn vanlig. De er borte vekk, og skjønt en har lett i grøftekanter etter kadavre, finner en ingenting. Ingen kattelik, ingen katter - de er sporløst forsvunnet! Dette er et mysterium verdig Poirot eller Mrs. Marple selv, men jeg tror jeg vet løsningen på årets påskekrim. Jeg skal vedde på at det nettopp er åpnet en paikafè på Stjordal.

"And no wonder with the price of meat
what it is
when you get it.
Never thought I'd live to see the day.
Men'd think it was a treat
findin' poor
animals
what are dyin' in the street.
Mrs. Mooney has a pie shop.
Does a business, but I notice something weird.
Lately, all her neighbors cats have disappeared.
Have to hand it to her!
What I calls,
enterprise!
Poppin' pussies into pies!"

I dag

Slow down, you move too fast
You got to make the morning last
Just kicking down the cobblestones
Looking for fun and feeling groovy

Alt kan gjøres litt lettere, litt muntrere, ved hjelp av Simon & Garfunkel. Skjønt jeg om dagen er begravet i Johnny Depp og Helena Bonham Carters stemmer.

Wednesday, February 27, 2008

Dagens bekymringer

Dette har vært en av de ukene hvor alt er tungt. Jeg har ingenting å skylde på, ikke alvorlig sykdom, ikke en alvorlig depresjon, jeg kan ikke en gang skylde på overdrevent arbeid lengre. Jeg kan selvsagt skylde på å være bipolar, ha store bekymringer og en god del plikter, men det stemmer ikke, for det er ikke en vanlig nedtur, og ikke en gang frafall av disse gjør livet lettere. Jeg er sliten, sliten, sliten, trøtt, trøtt, trøtt, og jeg vet ikke hvorfor.

Lenge, lenge trodde jeg det hadde med utbrenthet å gjøre. For to år siden arbeidet jeg omtrent hver våkne time jeg hadde. Jeg gjorde skolearbeid, som alle andre, jeg hadde en sidejobb som mange andre, jeg hadde en masse frivillige verv i ulike posisjoner, hovedsaklig med diverse lederansvar, og når arbeidsdagen var slutt kom jeg hjem til en kaotisk og nedtrykkende familiesituasjon som jeg prøvde å lette på så godt jeg kunne. I tillegg påsto legen at jeg var deprimert, og foreslo at jeg skulle spise antidepressiva, så jeg kunne begynne å sove igjen. Da jeg var ferdig i tredje klasse, var jeg så sliten at alt var en grå tåke, og straks skolen var slutt, gikk jeg direkte over i en ustabil vaskejobb, hvilket ikke er den letteste måten å bli uthvilt på. Jeg skviste meg selv, kan en si, jeg arbeidet til jeg nesten stupte.

I motsetning til flere av mine venner i tilsvarende situasjon, stupte jeg ikke. Jeg flyttet. Jeg reiste sytti mil unna alt arbeidet, jeg ga klar beskjed til alle jeg kjente at jeg ikke ville ha tillitsverv, det være seg i Rød Ungdom, på en studiesirkel, som studentrepresentant eller i målungdommen. Jeg tibragte over et halvt år i en seng, foran et tvapparat, med min nyervervede venninne Annette, mens vi pløyde gjennom tvserier, filmer og deilig litteratur. (Tvskjermen var ikke alltid på, som du skjønner.) Jeg sov tolv timer i døgnet, spiste vitaminer og gjorde INGENTING slitsomt.
Det siste året har jeg prøvd å trappe opp arbeidet, litt etter litt. Jeg har prøvd å øke mengden studier, fordi studiene mine er ganske morsomme, jeg har prøvd å gjøre noe forstandig i politisk sammenheng uten å få noen kvelende oppdrag, jeg har prøvd å utvide mitt sosiale liv til mer enn èn person - for alvorlig talt, jeg kan være mye å takle for den ene damen. Men først og fremst har jeg fortsatt å hvile meg.

Problemet er at det ikke later til å hjelpe. En skulle tro at etter to år skulle jeg være mindre sliten enn da jeg sto på som verst? Jeg er kanskje det, men jeg er fremdeles sliten, så sliten at jeg ikke vet hvordan det skal gå. For om studielivet, det lateste og treigeste og mest utsvevende studentlivet du kan tenke deg, hvis dèt får meg til å krølle meg sammen i en klump og stønne av at det gjør så vondt, hvis jeg våkner etter tolv timers søvn og fremdeles er sliten, hvordan skal det da gå med meg når jeg er ferdig som student? Riktignok varierer det, og jeg går ikke lengre rundt i en grå tåke av smerte, men jevnt over er jeg sliten som om jeg hadde hatt en lang arbeidsuke - hele tiden.
Livet er rett og slett trøtthet. Livet består av å arbeide til en kjenner det verke i hele kroppen, og aldri, aldri vil denne verken forsvinne. Det er nå, som sorgløs student, at en skal være uthvilt og frisk. Likevel føler jeg meg som en hobbit en gang uttrykte det, jeg føler meg som for lite smør strukket ut over for mye brød. Hva er det? Hvorfor denne følelsen av ingen krefter? Og kan en ikke gjøre noe?

Av og til funderer jeg på om det rett og slett er livet. En kan ganske enkelt sette et likhetstegn mellom liv og trøtthet, for opplevelsen av liv er stort sett opplevelsen av å være sliten. Kanskje det ganske enkelt er sånn at jeg må godta denne følelsen av å være utslitt, fordi den er kronisk og knyttet til det å være levende. Hvis det bare ikke hadde vært så smertefullt! Hvis en bare kunne være uthvilt en gang i blant! Når jeg ser fremover, ser jeg ingenting annet enn lange dager og en veldig, veldig skremmende verden.

Sånn ser noen av dagens bekymringer ut.

Friday, February 22, 2008

roser til meg selv.

Dette blir en ny sånn privat og intetsigende post, men jeg må bare si det: wohoo!
For et par dager siden så jeg en lapp på biblioteket, og basert på den tok jeg en temmelig spontan telefon til et telefonnummer som sto på den lappen. I andre enden var en meget, meget søt dame fra nord som lette etter ansatte, og vi avtalte at jeg skulle komme på intervju allerede dagen etterpå. Intervjuet skulle forekomme langt uti hutiheita, en times busstur, fjell og åkre alle steder, på et kompetansesenter for blinde og svaksynte.
Jeg dukket opp, jeg, forberedte meg som best jeg kunne, med CV og hele pakken. Vanligvis på jobbinterjuer blir jeg så nervøs at jeg mister hele minn sosiale kompetanse, men her klaffet alt. Den søte damen hilste på meg og var søt i virkeligheten også, deretter så hun på CVen min, og jeg forventet den vanlige reaksjonen "Her var det ingenting relatert, ser jeg..." - da hun utbrøt "Litteratur! Det var kjekt, det er veldig relevant for denne jobben!"

I dag fikk jeg en ny telefon. De har ansatt meg. Ikke bare ansatt meg, de har ansatt meg først! Jeg var yngst av alle søkerne, men tydeligvis godt kvalifisert. Jeg skal i fremtiden lese inn skolebøker på lydbok til folk, og jeg skal begynne om en uke. Det er godt betalt, jeg justerer arbeidsmengde og tidsrom helt selv, og det jeg trenger av evner er å kunne lese høyt tydelig og koselig og jeg må kunne skrive korrekt. Min stemme på bok, folkens! Jeg skal lese inn en bok på nynorsk, etter å ha strukturert den litt, hvilket betyr at jeg skal beskrive alle bilder, oppgaver og sidetall for dem som ikke ser det. Arbeidet ser spennende ut, og lydbokinnlesing er en liten drøm jeg har hatt lenge. I dag er jeg så glad at jeg kunne hoppe. Jeg tror jeg skal kjøpe meg roser.

Thursday, February 21, 2008

Dagdrømmer.

En del av bollywoodtingen min, den delen som ikke henger sammen med forhenværende forelskelser i boybandstjerner, henger sammen med en gammel, gammel dagdrøm jeg har. Hver gang jeg får sjansen, lærer jeg meg nye ord på fremmede språk, og jeg gjør det alltid med den samme forestillingen -

sett at jeg ad mystiske veier havner på villspor, forlatt og alene, i et vilt fremmed land. (Merkelig nok foregår disse forestillingene alltid i det eksotiske orienten eller det svarteste Afrika, den skrekkblandede fryden blir liksom litt mindre ved tanken på at flyet mitt krasjer midt i goldeste Russland... Kaldt og ekkelt hører ikke hjemme i denne drømmen. Ikke russere heller.)

I hvert fall, jeg havner i en forsamling mennesker som vurderer å ta meg inn i varmen, eventuelt skyggen, gi meg vann og mat og være min nye familie, da hele min egentlige familie er enten styrtet i fly eller igjen i Norge, og jeg har ingen mulighet til å kontakte dem. I denne situasjonen oppdager jeg til mitt hell at jeg kan snakke noen få ord på deres språk, og disse få ordene klargjør at jeg er stakkers venn og ikke farlig fiende, dessuten bryter de isen og forteller at jeg er sulten, sliten og snill. Nyttige ord, altså.

Dette er den fornuftige delen av dagdrømmen. Det følger en helt absurd del der jeg havner ved en feiltagelse i et annet univers fullt av alver og hekser og drager og fine ting, og der blir jeg nødt til å kommunisere med selveste Gandalf, hvilket er enklest dersom en har lært å snakke høyalvespråket Quenya. En er jo barn av sin tid. Elen Sila Lumenn Omentielvo!

Jeg samler altså opp en del nyttige ord, på alle tenkelige språk. Av rent praktiske grunner kan jeg "vann", "lillebror", "hei" og "takk" på amharisk, hovedspråket i Etiopia, av litt mindre åpenbare årsaker kan jeg ordet for "smykke" og "bamse" på kurdisk og som sagt, jeg behersker litt generelle vendinger og fraser på høyalvisk, hva nå det måtte være godt for. Men dette forteller dere kanskje litt om min interesse for Bollywood? Tross alt er det knapt enklere og mer underholdende måter å lære fraser på et uforståelig språk enn å lytte til det mens du lar deg underholde - og får alt oversatt. Visste du for eksempel at Ladkha betyr gutt, mens Ladhki betyr jente? Begge uttales med en spennende, rullende r omkring dhk, skal jeg dømme etter mine fonetiske egenskaper. Kjærlighet skrives Pehla med latinske bokstaver, men p-en uttales nærmest som en bløt b. Artige saker.

Monday, February 18, 2008

Virrvarr om bloggverden

Virrvarr, det revolusjonære roteloftet, skriver av og til bloggtekster om ting jeg har tenkt på, men ikke kommet meg til å skrive om ennå. Ganske ofte skriver hun også ting jeg ikke har tenkt på, men som jeg tenker på i ettertid, og som deretter finner veien inn i livet mitt, både i bloggeverden og den andre, med hardere kanter. Nå har hun gjort begge deler, jeg har tenkt over saken, men ikke veldig grundig, og jeg kommer til å tenke mer. Det handler om metablogging, om litteratur og om bloggeridentitet. Og mest av alt, det er spennende. Om du blogger personlig, på noe som helst nivå, anbefales det at du tar turen innom.

Friday, February 15, 2008

den skumleste svarte boksen

I dag har jeg lært meg enda en banebrytende datateknologisk sak. Jeg har sittet i mange timer sammen med min venn Terningsstrikkende Terje, som også er en særdeles teknologisk venn med Tålmod, og han har lært meg å bruke terminalvinduet.

Terminalvinduet er den lille, som regel svarte boksen som alle dataflinke mennesker bruker i stedet for å bruke alle de vanlige omveiene som gir mening for datatosker. I terminalvinduet skriver en inn bittesmå kommandobeskjeder til maskinen, gjerne forkortet til "cdm", "ls", "sudo", rm, mv og liknende, hvorpå maskinen gjør avanserte ting i bakgrunnen på maskinen. Jeg har vært veldig, veldig engstelig for "den lille svarte boksen" veldig lenge, og det er et stort personlig skritt å lære seg enkle kommandoer herfra.

Min nye ubuntuboks er hvit, men vanligvis ser terminalvinduet omtrent slik ut:



(bare slik at alle forstår hva jeg snakker om. Dette er den skumle, svarte boksen.)

I hvert fall, i dag har jeg lært å installere (!) nye programmer (!) i den skumle svarte boksen, terminalvinduet. (Det later til at ting blir skumlere når en ikke våger nevne den ved navn, hvilket vakkert er poengtert i Harry Potterserien). For å få til dette, måtte jeg lære om pakkehåndtering, diverse forkortede kommandoer og ikke minst, jeg måtte lære å gjøre noe nytt og skummelt helt alene. Jeg har nemlig, nå nettopp, installert et program helt på egenhånd. Meget stolt av meg selv i dag.

Thursday, February 14, 2008

Skrekken for Ubuntu

En gang i 2003 ble Rød Ungdom i Bergen oversvømt med datatekniske flinkheter. Den ene datanerden etter den andre meldte seg inn, leste tung filosofi om kapitalen og fortalte oss andre utekniske mennesker om den fantastiske fremtiden, og om hvor ufattelig teit, kapitalistisk og generelt sett dårlig microsoft var - på alle områder. Særlig engasjerte de seg i problemer skapt av microsoftdjevlene, de kom trekkende med hvor teit windows var som operativsystem, hvor dårlig internet explorer var som nettleser og hvor ultrakapitalistisk og meningsløst det var å ta penger for ting som i utgangspunktet er mulig å gjøre gratis for alle.
Jeg var seksten og lett påvirkelig, og jeg gikk på alle innledninger som ble holdt om temaet. At microsoft er teite var ingen overraskelse, en radikal sekstenåring har som regel allerede innstilt seg på at verden er full av kjipe mennesker med makt og penger. Derimot merket jeg meg at datainnledninger som regel var mer håpefulle og optimistiske enn andre, i motsetning til innledninger om miljø, sultkatastrofer, kjønnsdiskriminering, klasseundertrykkelse, EU, USA og historiske kriger, som har en tendens til å bli litt deprimerende. Datagenienes innledning presenterte derimot en løsning, en løsning utover den vanlige "vi må forandre verden grunnleggende, helst NÅ", de presenterte en løsning som kunne iverksettes med en gang. Løsningen gjorde meg mektig imponert og en smule ærbødig, for den gikk rett og slett ut på at en hadde laget et nytt operativsystem som kunne erstatte microsofts windows. Dette nye systemet het linux og skulle løse alle problemer, fjerne virus og kapitalistiske låser, og i stedet åpne fullstendig for at brukeren av en maskin skulle få bestemme over sine egne datating. I tillegg, og det var her alle datafolkene fikk stjerner i øynene og begynte å hoppe opp og ned i stolen, i tillegg fungerte linux slik at når noen hadde laget noe, kunne hvem som helst gå inn i programmet og fikse og trikse, og dermed forbedre saken. (Omtrent slik som wikipedia fungerer, tror jeg?) Dette betyr selvsagt at linuxting straks blir mer effektive, mer produktive og generelt sett bedre enn windowsting, fordi en ser bort fra økonomisk vinning og istedet fokuserer på å forene alle kunnskaper og krefter mot forbedring. Intet mindre enn genialt, hva?

Min respekt for dem som snakket økte til uoverskuelige høyder, og jeg har siden den første innledningen holdt de nevnte datamenneskene for å være halvguder innen teknologi. Likevel har jeg holdt jeg meg til windows, plikttro, skamfull og skeptisk. Hvorfor det, når linux så åpenbart var bedre enn alt annet? Linux skulle løse alle problemer, linux var løsningen på alt vondt, linux var svaret, linux var selve 42! Windows var enstbetydende med dårlig programvare, virus og mindre hjelp og godvilje fra datafolk. Så hvorfor?
Fordi det har vært skummelt. Kanskje skumlere enn datafolkene mine har skjønt.
Jeg har bestandig hatt litt vanskelig for å forstå matematikk, og et hvilket som helst system som består av ettall og totall gjør meg nervøs. Windows er bygget opp slik at en bruker ikke trenger å forstå noenting som helst, det er ikke en gang meningen at brukeren skal forstå. (Mye mer lønnsomt hvis kunden ikke skjønner noe, og må betale for hjelp.) Linuxsystemer forutsetter derimot at en bruker forstår, det er meningen at brukeren skal fikse og bestemme over maskinen sin selv. Og dette er unektelig supert dersom en er flink nok med data til å forstå systemene bak, men dersom alt en kan på en maskin er hvilke knapper som skrur lyset av og på, er det ubeskrivelig skummelt å skulle bestemme hva som skal skje når. Derfor, trass i alle forsøk på å overbevise meg, og trass i alle uomtvistelige beviser på at datageniene i min omgangskrets virkelig har peil, har jeg aldri våget å begi meg ut på det store linuxområdet.

Det er gått nesten fem år siden jeg hørte om linux første gang, og siden den gang har verden gjennomgått opptil flere teknologiske fremskritt. De fleste av disse har jeg sittet ved siden av og slett ikke oppdaget, fordi jeg har brukt strutseteknikk og hatt hodet under puten. Jeg vet ikke når det skjedde, men som sagt er folkene bak linux ganske hyggelige, slik jeg har oppfattet det, og et sted på veien skjønte de at det fantes en del sånne som meg der ute, redd for operativsystemer og vanskelige valg. Og som sagt er de flinke på løsninger, så de laget en. De laget Ubuntu.
Ubuntu er et linuxsystem som er beregnet på windowsbrukere. Den er utformet slik at den skal likne windows, og de vanskeligste tingene er ordnet på forhånd. En del programmer blir endret, fordi windowsprogrammene er knyttet til microsoft og derfor "låst" for alle andre systemer, men igjen er de nye progammene laget slik at de skal likne det kjente, kjære mest mulig. Noen få ting er veldig forskjellig fra windows, etter sigende for å forenkle prosessene, og det er disse som har skremt meg mest. Forenkling av prosesser kan i enkelte tilfeller være som en snarvei du ikke kjenner til og som du derfor går deg vill på- alle som kjenner meg vet også hvordan stedssansen min fungerer - og datamaskiners indre liv er stort sett ukjent territorium for meg. Jeg trenger et kraftig dytt for å våge meg ut i fremmed område.

For noen uker siden kom en handlevogn med virus rusjende inn i maskinen min, høyst uinvitert. Der bosatte de seg på ukjent sted, etter all sannsynlighet et sted i operativsystemet. Dette tror jeg kan kalles et kraftig dytt, og det er helt i tråd med dommedagsprofetier fra 2003. Virusene trivdes godt, men maskinen min syknet hen og ble liggende kraftig mentalt forstyrret. For to timer siden gikk jeg derfor til Orakelet på universitetet (de heter faktisk det) og ba dem fikse maskinen, hvilket de gjorde. Maskinen min er nå gjennoppstått fra de døde og har omsider fått navn: (Lady) Lazarus. (Jeg er litt usikker på kjønnet.)

Det første som slo meg, var overraskende. Det nye skrivebordet mitt virker ganske koselig. Det har en forstandig og forståelig oppgavelinje, søte symboler som gir mening selv for meg og - hvilket forundret meg mest av alt - lyden er tilbake. Jeg vet ennå ikke om lyden er tilbake for godt, men lyden spiller i hvert fall åpningsmelodi ved oppstart, og det er lenge siden sist. Jeg har vært forberedt på øyeblikkelige tårer og fortvilelse over at jeg ikke fikk til noen ting, og som førsteinntrykk var dette beroligende.
Det neste som slår meg, er at jeg kommer til å trenge mye hjelp, og dette er et potensielt problem. I fem år har datamennesker stått på for å overbevise meg til å ta dette valget, men jeg kjenner dem, og jeg vet at samtlige av dem er travle, travle folk. Jeg vet også at om de er aldri så fine, har de ikke førstehånds erfaring til hvordan det er å være fryktelig alene med en datamaskin som ikke snakker ditt språk. Men de vil gjerne, jeg vet de gjerne vil! Derfor har jeg gjort en avtale med en av dem. Jeg skal, langsomt men sikkert, lære meg å bruke Ubuntu. På veien skal jeg skrive ned alle erfaringer og problemer jeg støter på, som skremmer vettet av meg og gjør dette vanskelig. Disse notatene skal jeg underveis levere til datatekniske engler, som igjen kan bruke mine erfaringer til å forbedre systemet. Jeg har meldt meg inn i linuxklubben, og jeg akter å leve den nye filosofien fullt ut. Ønsk meg gjerne lykke til.

Monday, February 11, 2008

filosofi på høyt nivå

Av rent nostalgiske årsaker ramlet jeg innom en forelesning i grunnleggende litteraturteori her om dagen. Foreleseren er en usedvanlig søt dame, som tilsynelatende alltid bruker lang tid før hver forelesning på å finne de perfekte bildene til teksten hun foreleser i. Som oftest finnes det også mer der hun henter bildene sine fra, og denne gang har jeg sjekket ut Dinosaur Comics, en form for nerdetegneseriesak med vekselvis data, filosofi og litteratur. Les, nyt. Sjekk ut.

Friday, February 8, 2008

everyboooody! yeeeahh

Min entusiasme for bollywoodfilm har røtter mye dypere enn jeg egentlig vil innrømme, i hvert fall hvis jeg skal tro YouTube. Jeg går alltid litt for heftig opp i mine lidenskaper, og i min jakt på nye bollywoodfilmklipp, sanger og stjerner har jeg trålet Youtube for inspirasjon og nytelse. Dette, i kombinasjon av en brå erindring av mine tidligste rosenrøde drømmer, har hensatt meg til funderinger om meg selv, funderinger som nok muligens vil røpe fakta fra min dystre fortid. Enkelte ting skal en helst glemme, som for eksempel hvilken merkedag 11. november er, men disse tingene forblir der likefullt, og i dag skal de igjen ofres spalteplass på. Hva har en blogger til, om ikke til selvelskende observasjoner av seg selv? Og youTube, som fyller bloggspalteplass hver gang en blogger er fantasiløs eller tom for idèer, Youtube forteller alle bollywoodfanatister at "likte du denne" - en eller annen flagrende, søt filmsekvens med fargerike gevanter og sensuelle hentydninger - i så fall "vil du sannsynligvis like denne også", med en link til ett eller annet obskønt boyband.

Da jeg var ti, levde jeg i en veldig enkel vrangforestilling om at jeg forelsket meg kun i gutter med blondt hår, blå øyne og helst en bestemt form på ansiktet. Dette var en fastslått sannhet og mine ti leveår hadde bekreftet dens autensitet gang på gang, fra min første håpløse flamme i barnehagen til den hjertesmerteskjærende forelskelsen i en av klassens brutale bøller. Skulle mine helter ha brunt hår, ble det raskt redigert i min hukommese til mørkblondt, ingen falt utenfor rammen. Livet var enkelt. Men som minste hakkekylling i en klasse full av større kyllinger, leter en gjerne etter andre fortrøstninger, disse trøstende heltene dukker gjerne opp fra det blå, eller i hvert fall fra sofakroken når du minst venter det. youTube er skremmende slik.

På den tiden galskapen begynte, var jeg for liten til å være barnevakt. Derfor hyret vi inn den tre år eldre nabojenten Maria, tenåringen jeg bestandig beundret på vaktsom avstand og bestandig ville være venner med. Denne kvelden satt vi i sofaen, og hun fortalte meg intime ting om seg selv, ting som skulle påvirke mitt syn på kultur for all fremtid. Først snakket hun om hvor flott hun synes sweetbox' hit "everything's gonna be allright" var. Denne var en raplåt basert på Bachs "Air", og det å høre Maria fortelle åpnet mine ører for denne uhyrligheten av en sang. Frem til da hadde jeg trodd det var en vanlig raplåt, og jeg likte ikke sånt. Etter denne kvelden brukte jeg fire år på å grave frem en singelplate, og melodien er fremdeles den fineste jeg kjenner til, skjønt jeg i dag igjen mener sweetbox er en vandalisering av musikkhistorien. Bachs versjon, derimot, er den eneste melodien jeg faktisk mener fortjener navnet "melodi".
Dette var for øvrig en digresjon, bare en avstikker for å gjøre fortellingen større og for å vise at de store samtalene og livsomveltningene alltid begynner med musikk. For mens vi spilte hvemvethvilketnummeravAbsolutemusic fortalte Maria meg om sin andre lidenskap, hun fortalte meg om mannen i hennes liv. Og hun viste meg bilde.



Når en er tretten er unge popstjerner ens kommende kjærester. Når en er ti, er popstjerner ens kommende verdenssenter. As long as you love me, indeed, og jeg elsket. Høyt. Iscenesatt av nabojenten, som alle ville være som, men iverksatt av meg, jeg skaffet meg album av Backstreet Boys, og deretter lærte jeg meg hvem som sang hva, slik at jeg kunne lytte særlig godt etter når Nick Carter sang, alle hans ord tilhørte meg. Jeg skaffet meg plakater, og opparbeidet et intrikat forhold som innebar hemmelige stevnemøter, fullstendig uskyldige besøk midt på natten (for spenningens skyld) og en helt klar flørting via papiret på veggen. Mitt møte med Nicholas Gene Carter ble utløseren til en ny fase i mitt liv, den umulige fasen som unger havner i nå, i et vakuum mellom tenåring og barn. Ingen kan dyrke popidoler med hundevalpøyne så heftig som en ensom tiåring med identitetskrise.
Dette pågikk noen måneder. Og så, en dag på biblioteket, en koselig dag mot påsketider, ble hele mitt univers snudd på hode.
I femte klasse var jeg og etpar andre jenter fra klassen liksomansatte på skolebiblioteket. Det innebar at vi ble igjen noen timer etter skolen noen dager i uken, og vi hjalp den islandske bibliotekaren som alle var redd for unntatt oss å rydde. Det var mine yndlingstimer. Vi lærte oss kortsystemer, vi lærte oss plassering av bøker uten noen form for systematikk og noen av oss hadde lest "bibbi bokkens magiske bibliotek" og kunne til og med litt om Deweysystemet. Denne dagen hadde vi avslutning, og vi satt rundt et lite bord midt i biblioteket og spiste boller mens vi pratet om løst og fast, og da gjerne om våre idoler. Jeg forteller derfor troskyldig ivei om Nick og hvorfor han er den beste, hvorpå noen protesterer;
lillebroren er skjønnere.
Det satte meg litt ut. Jeg, min etterhengende slask, visste ikke at han hadde en lillebror en gang. Jeg måtte jo sjekke ham ut, og i flere uker prøvde jeg å overbevise meg selv om at jo, Aaron var kjekkest, og han var jo til og med like gammel som meg selv, et soleklart pluss. (Skjønt, Nick hadde nok de fineste øynene.) Etter noen måneder ga jeg opp, det kunne være det same med begge brødrene Carter, ingen av dem kunne likevel måle seg med vårt helt fra Titanic.

Og nå trekker altså YouTube den endelige, drepende koblingen mellom min tidligste interesse for boyband og filmverden. Alt koker ned til Bollywoodfilm. En vokser skremmende lite, eller hva?
Før jeg trekker meg tilbake ber jeg deg nyte dette lille klippet av nittitallets tragiske og for meg mest nostalgiske mimremusikk. Legg særlig merke til tre ting, hårklipp, klesstil og aller, aller mest hemningsløs lek med avansert teknologi!.

Thursday, February 7, 2008

meg, deg og bollywood

Jaja, jaja, jeg lovet dere en oppdatering, og her kommer den. Den kommer lovlig sent, for alle datavennene mine har endelig fått rett i alle sine dommedagsprofetier, og datamaskinen min lider under den Store Pesten, i form av diverse virus. For å fullføre de bibelske referansene, jeg satser på å kverke den for deretter å vekke den til live på nytt, og hvis alt går som jeg vil kommer maskinen til å kalles Lazarus fra neste uke. Det avhenger selvsagt av at en eller annen datavenn sier seg villig til å leke Jesus.

Så var det den store, deilige bollywoodfilmen jeg skulle fortelle dere om. Det viste seg å være vanskeligere enn forventet, og etter å ha sett den to ganger, lest om den på internett og fundert på hvordan jeg skulle angripe en anmeldelse, er jeg fortsatt litt usikker på hva jeg skal skrive.

Hum Tum er en mindre episk og mer kommersiell fortelling. Den viser et langt tydeligere slektsskap med hollywoodfilm enn de tidligere omtalte filmene, og skal en tro wikipedia er den også løst basert på hollywoodfilmen "when harry met sally". For å understreke det vestlige motivet foregår deler av handlingen i New York og Paris, men dessverre uten de særdeles underholdende mytene bollywoodindustrien bygger opp omkring vestens kulturliv. (Du har selvsagt noen glimt. Mer spesifikt er det ett glimt, en sangsekvens like etter intermission, og disse minuttene gjør hele filmen verdt å se. Chak De!)
Jeg skulle egentlig ønske at filmskaperne hadde holdt seg til hovedmotivet, til den kommersielle fortellingen om romantikk. Dessverre prøver den til tider hardt å skape de store følelsene, den forsøker å spinne bakgrunnshistorier om svik, død, udødelig kjærlighet og tilgivelse, hvilket blir litt påtatt og pinlig. Riktignok har filmen vunnet diverse priser for skuespill, sang og produksjon, men verken skuespill eller historien vant helt gjennom hos meg - bestandig. Det kan selvsagt være fordi jeg mangler endel referansepunkt innen bollywoodverden, blant annet forteller internett meg at filmen bobler over av referanser til en tidligere film, med både musikksnutter, valg av skuespiller og replikker, men selv med dette perspektivet fikk jeg meg ikke alltid til å tro på karakterene eller historien.
Når det er sagt presenterer den en romantisk sfære som appelerer til min innerste romantiske sjel, jeg elsker spirende romantikk blant venner, og dette er en tre timer lang hyllest til vennskapelige, langsomme romanser. Den har alle ingredienser jeg ønsker meg av en bollywoodfilm, den tilbyr både flagrende gevanter, gråtende menn, pene melodier og lykkelig slutt i lange baner. I tillegg serverer filmen en del gnistrende lidenskaplige utbrudd i beste dameromanstil, klisjefylte utrop fra heltens innerste, dypt hemmelige kjærlighet, det er så tærne mine krøller seg. Med andre ord er HumTum en fullstendig smertefri film, selv når den forsøker å være alvorstung og trist, og den blir utvilsomt en del av mitt filmrepetoar på grå dager.

Handlingen blir for det meste fortalt gjennom vår helt Karan, spilt av (merk deg, noen andre enn Sha Rukh Han denne gang!)Saif Ali Khan. Denne er en tegneserieskaper i ferd med å utvikle et nytt tegneseriekonsept kalt "Hum Tum" ( oversettes til meg deg). Gjennom hele filmen blir hvert sceneskifte introdusert av en tegneseriesnutt av Hum og Tum, de to tegneseriefigurene Karan arbeider med, og disse snuttene symboliserer stadig tydeligere hans forhold først til kvinner generelt, og deretter stadig mer direkte til den kvinnen han elsker, vår heltinne. På flyet til New York treffer han nemlig Rhea, spilt av Rani Mukerji, en ung motestudent som også tenker seg til USA for å studere. Bekjentskapet dem imellom er ikke akkurat problemfritt, noe som hovedsaklig skyldes at han generelt har et ubehagelig syn på kvinner og hun har et ubehagelig syn på umodne menn. Likevel treffer de på hverandre med jevne mellomrom, det være seg i New York, Dehli eller Paris. Moren hans ender opp med å arrangere bryllupet hennes, men da de treffes tre år senere er hun likevel alene. Karan bestemmer seg da for å muntre henne opp, hvilket først og fremst leder til forviklinger og konflikter. Enden på visen? Karan blir romanforfatter, bestselger og lykkelig gift.

Og jeg også. Lykkelig på slutten. Om du er i Trondheim og vil dele min filmskatt med meg, er du hjertelig velkommen.