Dagens bekymringer

Dette har vært en av de ukene hvor alt er tungt. Jeg har ingenting å skylde på, ikke alvorlig sykdom, ikke en alvorlig depresjon, jeg kan ikke en gang skylde på overdrevent arbeid lengre. Jeg kan selvsagt skylde på å være bipolar, ha store bekymringer og en god del plikter, men det stemmer ikke, for det er ikke en vanlig nedtur, og ikke en gang frafall av disse gjør livet lettere. Jeg er sliten, sliten, sliten, trøtt, trøtt, trøtt, og jeg vet ikke hvorfor.

Lenge, lenge trodde jeg det hadde med utbrenthet å gjøre. For to år siden arbeidet jeg omtrent hver våkne time jeg hadde. Jeg gjorde skolearbeid, som alle andre, jeg hadde en sidejobb som mange andre, jeg hadde en masse frivillige verv i ulike posisjoner, hovedsaklig med diverse lederansvar, og når arbeidsdagen var slutt kom jeg hjem til en kaotisk og nedtrykkende familiesituasjon som jeg prøvde å lette på så godt jeg kunne. I tillegg påsto legen at jeg var deprimert, og foreslo at jeg skulle spise antidepressiva, så jeg kunne begynne å sove igjen. Da jeg var ferdig i tredje klasse, var jeg så sliten at alt var en grå tåke, og straks skolen var slutt, gikk jeg direkte over i en ustabil vaskejobb, hvilket ikke er den letteste måten å bli uthvilt på. Jeg skviste meg selv, kan en si, jeg arbeidet til jeg nesten stupte.

I motsetning til flere av mine venner i tilsvarende situasjon, stupte jeg ikke. Jeg flyttet. Jeg reiste sytti mil unna alt arbeidet, jeg ga klar beskjed til alle jeg kjente at jeg ikke ville ha tillitsverv, det være seg i Rød Ungdom, på en studiesirkel, som studentrepresentant eller i målungdommen. Jeg tibragte over et halvt år i en seng, foran et tvapparat, med min nyervervede venninne Annette, mens vi pløyde gjennom tvserier, filmer og deilig litteratur. (Tvskjermen var ikke alltid på, som du skjønner.) Jeg sov tolv timer i døgnet, spiste vitaminer og gjorde INGENTING slitsomt.
Det siste året har jeg prøvd å trappe opp arbeidet, litt etter litt. Jeg har prøvd å øke mengden studier, fordi studiene mine er ganske morsomme, jeg har prøvd å gjøre noe forstandig i politisk sammenheng uten å få noen kvelende oppdrag, jeg har prøvd å utvide mitt sosiale liv til mer enn èn person - for alvorlig talt, jeg kan være mye å takle for den ene damen. Men først og fremst har jeg fortsatt å hvile meg.

Problemet er at det ikke later til å hjelpe. En skulle tro at etter to år skulle jeg være mindre sliten enn da jeg sto på som verst? Jeg er kanskje det, men jeg er fremdeles sliten, så sliten at jeg ikke vet hvordan det skal gå. For om studielivet, det lateste og treigeste og mest utsvevende studentlivet du kan tenke deg, hvis dèt får meg til å krølle meg sammen i en klump og stønne av at det gjør så vondt, hvis jeg våkner etter tolv timers søvn og fremdeles er sliten, hvordan skal det da gå med meg når jeg er ferdig som student? Riktignok varierer det, og jeg går ikke lengre rundt i en grå tåke av smerte, men jevnt over er jeg sliten som om jeg hadde hatt en lang arbeidsuke - hele tiden.
Livet er rett og slett trøtthet. Livet består av å arbeide til en kjenner det verke i hele kroppen, og aldri, aldri vil denne verken forsvinne. Det er nå, som sorgløs student, at en skal være uthvilt og frisk. Likevel føler jeg meg som en hobbit en gang uttrykte det, jeg føler meg som for lite smør strukket ut over for mye brød. Hva er det? Hvorfor denne følelsen av ingen krefter? Og kan en ikke gjøre noe?

Av og til funderer jeg på om det rett og slett er livet. En kan ganske enkelt sette et likhetstegn mellom liv og trøtthet, for opplevelsen av liv er stort sett opplevelsen av å være sliten. Kanskje det ganske enkelt er sånn at jeg må godta denne følelsen av å være utslitt, fordi den er kronisk og knyttet til det å være levende. Hvis det bare ikke hadde vært så smertefullt! Hvis en bare kunne være uthvilt en gang i blant! Når jeg ser fremover, ser jeg ingenting annet enn lange dager og en veldig, veldig skremmende verden.

Sånn ser noen av dagens bekymringer ut.