Da jeg var ti, levde jeg i en veldig enkel vrangforestilling om at jeg forelsket meg kun i gutter med blondt hår, blå øyne og helst en bestemt form på ansiktet. Dette var en fastslått sannhet og mine ti leveår hadde bekreftet dens autensitet gang på gang, fra min første håpløse flamme i barnehagen til den hjertesmerteskjærende forelskelsen i en av klassens brutale bøller. Skulle mine helter ha brunt hår, ble det raskt redigert i min hukommese til mørkblondt, ingen falt utenfor rammen. Livet var enkelt. Men som minste hakkekylling i en klasse full av større kyllinger, leter en gjerne etter andre fortrøstninger, disse trøstende heltene dukker gjerne opp fra det blå, eller i hvert fall fra sofakroken når du minst venter det. youTube er skremmende slik.
På den tiden galskapen begynte, var jeg for liten til å være barnevakt. Derfor hyret vi inn den tre år eldre nabojenten Maria, tenåringen jeg bestandig beundret på vaktsom avstand og bestandig ville være venner med. Denne kvelden satt vi i sofaen, og hun fortalte meg intime ting om seg selv, ting som skulle påvirke mitt syn på kultur for all fremtid. Først snakket hun om hvor flott hun synes sweetbox' hit "everything's gonna be allright" var. Denne var en raplåt basert på Bachs "Air", og det å høre Maria fortelle åpnet mine ører for denne uhyrligheten av en sang. Frem til da hadde jeg trodd det var en vanlig raplåt, og jeg likte ikke sånt. Etter denne kvelden brukte jeg fire år på å grave frem en singelplate, og melodien er fremdeles den fineste jeg kjenner til, skjønt jeg i dag igjen mener sweetbox er en vandalisering av musikkhistorien. Bachs versjon, derimot, er den eneste melodien jeg faktisk mener fortjener navnet "melodi".
Dette var for øvrig en digresjon, bare en avstikker for å gjøre fortellingen større og for å vise at de store samtalene og livsomveltningene alltid begynner med musikk. For mens vi spilte hvemvethvilketnummeravAbsolutemusic fortalte Maria meg om sin andre lidenskap, hun fortalte meg om mannen i hennes liv. Og hun viste meg bilde.
Når en er tretten er unge popstjerner ens kommende kjærester. Når en er ti, er popstjerner ens kommende verdenssenter. As long as you love me, indeed, og jeg elsket. Høyt. Iscenesatt av nabojenten, som alle ville være som, men iverksatt av meg, jeg skaffet meg album av Backstreet Boys, og deretter lærte jeg meg hvem som sang hva, slik at jeg kunne lytte særlig godt etter når Nick Carter sang, alle hans ord tilhørte meg. Jeg skaffet meg plakater, og opparbeidet et intrikat forhold som innebar hemmelige stevnemøter, fullstendig uskyldige besøk midt på natten (for spenningens skyld) og en helt klar flørting via papiret på veggen. Mitt møte med Nicholas Gene Carter ble utløseren til en ny fase i mitt liv, den umulige fasen som unger havner i nå, i et vakuum mellom tenåring og barn. Ingen kan dyrke popidoler med hundevalpøyne så heftig som en ensom tiåring med identitetskrise.
Dette pågikk noen måneder. Og så, en dag på biblioteket, en koselig dag mot påsketider, ble hele mitt univers snudd på hode.
I femte klasse var jeg og etpar andre jenter fra klassen liksomansatte på skolebiblioteket. Det innebar at vi ble igjen noen timer etter skolen noen dager i uken, og vi hjalp den islandske bibliotekaren som alle var redd for unntatt oss å rydde. Det var mine yndlingstimer. Vi lærte oss kortsystemer, vi lærte oss plassering av bøker uten noen form for systematikk og noen av oss hadde lest "bibbi bokkens magiske bibliotek" og kunne til og med litt om Deweysystemet. Denne dagen hadde vi avslutning, og vi satt rundt et lite bord midt i biblioteket og spiste boller mens vi pratet om løst og fast, og da gjerne om våre idoler. Jeg forteller derfor troskyldig ivei om Nick og hvorfor han er den beste, hvorpå noen protesterer;
lillebroren er skjønnere.
Det satte meg litt ut. Jeg, min etterhengende slask, visste ikke at han hadde en lillebror en gang. Jeg måtte jo sjekke ham ut, og i flere uker prøvde jeg å overbevise meg selv om at jo, Aaron var kjekkest, og han var jo til og med like gammel som meg selv, et soleklart pluss. (Skjønt, Nick hadde nok de fineste øynene.) Etter noen måneder ga jeg opp, det kunne være det same med begge brødrene Carter, ingen av dem kunne likevel måle seg med vårt helt fra Titanic.
Og nå trekker altså YouTube den endelige, drepende koblingen mellom min tidligste interesse for boyband og filmverden. Alt koker ned til Bollywoodfilm. En vokser skremmende lite, eller hva?
Før jeg trekker meg tilbake ber jeg deg nyte dette lille klippet av nittitallets tragiske og for meg mest nostalgiske mimremusikk. Legg særlig merke til tre ting, hårklipp, klesstil og aller, aller mest hemningsløs lek med avansert teknologi!.
Eg håpar barna mine høyrer på gutebandmusikk når dei kjem i tenåra. Eg meiner, vi høyrde jo på ABBA og Queen, og foreldra mine har etter kvart innrømma at det var "dårleg populærmusikk" då dei vaks opp. Trur du ikkje dansinga, heile stolleik-og-døvespråk-greia, kjem til å få anerkjennelse etter kvart? Jau, eg håper dei kjem til meg som fjortenåringar og har oppdaga "di musikk, mamma!".Gjerne Britney òg. Då vert eg glad.
SvarSlettOg er det berre meg, eller er det _ingen_ samanheng mellom tekst og video?
SvarSlettDet er ikke bare deg, det er ingen sammenheng å oppspore. Kanskje det hele er et uttrykk for svært subtil sumbolikk et sted.
SvarSlettOg hvis ungene mine kommer hjem og lytter til Britney og Backstreet Boys... De første minuttene blir nok dypt nostalgiske, men jeg vil ha problemer med å innfinne meg med de dypere kvalitetene ved "Quit Playing Games with my Heart" eller "Born to make you happy".