Skrekken for Ubuntu

En gang i 2003 ble Rød Ungdom i Bergen oversvømt med datatekniske flinkheter. Den ene datanerden etter den andre meldte seg inn, leste tung filosofi om kapitalen og fortalte oss andre utekniske mennesker om den fantastiske fremtiden, og om hvor ufattelig teit, kapitalistisk og generelt sett dårlig microsoft var - på alle områder. Særlig engasjerte de seg i problemer skapt av microsoftdjevlene, de kom trekkende med hvor teit windows var som operativsystem, hvor dårlig internet explorer var som nettleser og hvor ultrakapitalistisk og meningsløst det var å ta penger for ting som i utgangspunktet er mulig å gjøre gratis for alle.
Jeg var seksten og lett påvirkelig, og jeg gikk på alle innledninger som ble holdt om temaet. At microsoft er teite var ingen overraskelse, en radikal sekstenåring har som regel allerede innstilt seg på at verden er full av kjipe mennesker med makt og penger. Derimot merket jeg meg at datainnledninger som regel var mer håpefulle og optimistiske enn andre, i motsetning til innledninger om miljø, sultkatastrofer, kjønnsdiskriminering, klasseundertrykkelse, EU, USA og historiske kriger, som har en tendens til å bli litt deprimerende. Datagenienes innledning presenterte derimot en løsning, en løsning utover den vanlige "vi må forandre verden grunnleggende, helst NÅ", de presenterte en løsning som kunne iverksettes med en gang. Løsningen gjorde meg mektig imponert og en smule ærbødig, for den gikk rett og slett ut på at en hadde laget et nytt operativsystem som kunne erstatte microsofts windows. Dette nye systemet het linux og skulle løse alle problemer, fjerne virus og kapitalistiske låser, og i stedet åpne fullstendig for at brukeren av en maskin skulle få bestemme over sine egne datating. I tillegg, og det var her alle datafolkene fikk stjerner i øynene og begynte å hoppe opp og ned i stolen, i tillegg fungerte linux slik at når noen hadde laget noe, kunne hvem som helst gå inn i programmet og fikse og trikse, og dermed forbedre saken. (Omtrent slik som wikipedia fungerer, tror jeg?) Dette betyr selvsagt at linuxting straks blir mer effektive, mer produktive og generelt sett bedre enn windowsting, fordi en ser bort fra økonomisk vinning og istedet fokuserer på å forene alle kunnskaper og krefter mot forbedring. Intet mindre enn genialt, hva?

Min respekt for dem som snakket økte til uoverskuelige høyder, og jeg har siden den første innledningen holdt de nevnte datamenneskene for å være halvguder innen teknologi. Likevel har jeg holdt jeg meg til windows, plikttro, skamfull og skeptisk. Hvorfor det, når linux så åpenbart var bedre enn alt annet? Linux skulle løse alle problemer, linux var løsningen på alt vondt, linux var svaret, linux var selve 42! Windows var enstbetydende med dårlig programvare, virus og mindre hjelp og godvilje fra datafolk. Så hvorfor?
Fordi det har vært skummelt. Kanskje skumlere enn datafolkene mine har skjønt.
Jeg har bestandig hatt litt vanskelig for å forstå matematikk, og et hvilket som helst system som består av ettall og totall gjør meg nervøs. Windows er bygget opp slik at en bruker ikke trenger å forstå noenting som helst, det er ikke en gang meningen at brukeren skal forstå. (Mye mer lønnsomt hvis kunden ikke skjønner noe, og må betale for hjelp.) Linuxsystemer forutsetter derimot at en bruker forstår, det er meningen at brukeren skal fikse og bestemme over maskinen sin selv. Og dette er unektelig supert dersom en er flink nok med data til å forstå systemene bak, men dersom alt en kan på en maskin er hvilke knapper som skrur lyset av og på, er det ubeskrivelig skummelt å skulle bestemme hva som skal skje når. Derfor, trass i alle forsøk på å overbevise meg, og trass i alle uomtvistelige beviser på at datageniene i min omgangskrets virkelig har peil, har jeg aldri våget å begi meg ut på det store linuxområdet.

Det er gått nesten fem år siden jeg hørte om linux første gang, og siden den gang har verden gjennomgått opptil flere teknologiske fremskritt. De fleste av disse har jeg sittet ved siden av og slett ikke oppdaget, fordi jeg har brukt strutseteknikk og hatt hodet under puten. Jeg vet ikke når det skjedde, men som sagt er folkene bak linux ganske hyggelige, slik jeg har oppfattet det, og et sted på veien skjønte de at det fantes en del sånne som meg der ute, redd for operativsystemer og vanskelige valg. Og som sagt er de flinke på løsninger, så de laget en. De laget Ubuntu.
Ubuntu er et linuxsystem som er beregnet på windowsbrukere. Den er utformet slik at den skal likne windows, og de vanskeligste tingene er ordnet på forhånd. En del programmer blir endret, fordi windowsprogrammene er knyttet til microsoft og derfor "låst" for alle andre systemer, men igjen er de nye progammene laget slik at de skal likne det kjente, kjære mest mulig. Noen få ting er veldig forskjellig fra windows, etter sigende for å forenkle prosessene, og det er disse som har skremt meg mest. Forenkling av prosesser kan i enkelte tilfeller være som en snarvei du ikke kjenner til og som du derfor går deg vill på- alle som kjenner meg vet også hvordan stedssansen min fungerer - og datamaskiners indre liv er stort sett ukjent territorium for meg. Jeg trenger et kraftig dytt for å våge meg ut i fremmed område.

For noen uker siden kom en handlevogn med virus rusjende inn i maskinen min, høyst uinvitert. Der bosatte de seg på ukjent sted, etter all sannsynlighet et sted i operativsystemet. Dette tror jeg kan kalles et kraftig dytt, og det er helt i tråd med dommedagsprofetier fra 2003. Virusene trivdes godt, men maskinen min syknet hen og ble liggende kraftig mentalt forstyrret. For to timer siden gikk jeg derfor til Orakelet på universitetet (de heter faktisk det) og ba dem fikse maskinen, hvilket de gjorde. Maskinen min er nå gjennoppstått fra de døde og har omsider fått navn: (Lady) Lazarus. (Jeg er litt usikker på kjønnet.)

Det første som slo meg, var overraskende. Det nye skrivebordet mitt virker ganske koselig. Det har en forstandig og forståelig oppgavelinje, søte symboler som gir mening selv for meg og - hvilket forundret meg mest av alt - lyden er tilbake. Jeg vet ennå ikke om lyden er tilbake for godt, men lyden spiller i hvert fall åpningsmelodi ved oppstart, og det er lenge siden sist. Jeg har vært forberedt på øyeblikkelige tårer og fortvilelse over at jeg ikke fikk til noen ting, og som førsteinntrykk var dette beroligende.
Det neste som slår meg, er at jeg kommer til å trenge mye hjelp, og dette er et potensielt problem. I fem år har datamennesker stått på for å overbevise meg til å ta dette valget, men jeg kjenner dem, og jeg vet at samtlige av dem er travle, travle folk. Jeg vet også at om de er aldri så fine, har de ikke førstehånds erfaring til hvordan det er å være fryktelig alene med en datamaskin som ikke snakker ditt språk. Men de vil gjerne, jeg vet de gjerne vil! Derfor har jeg gjort en avtale med en av dem. Jeg skal, langsomt men sikkert, lære meg å bruke Ubuntu. På veien skal jeg skrive ned alle erfaringer og problemer jeg støter på, som skremmer vettet av meg og gjør dette vanskelig. Disse notatene skal jeg underveis levere til datatekniske engler, som igjen kan bruke mine erfaringer til å forbedre systemet. Jeg har meldt meg inn i linuxklubben, og jeg akter å leve den nye filosofien fullt ut. Ønsk meg gjerne lykke til.