kveldstid

Han broderer. Små sting i en pen rad, pirkearbeid, mens han tenker på bestemoren som nettopp døde. De fleste gamle bestemødre, tenker han, dør fordi de er gamle eller syke, eller gjerne begge deler. Ikke mange bestemødre bestemmer seg for å henge seg en sommerkveld i juli.

Bergens beste - helsesøster.

Ser du denne kvinnen? Hun heter Agnes. Hun er helsesøster på den videregående skolen jeg gikk på.

Jeg gikk på Årstad Videregående skole, tre år, fra jeg var seksten til jeg var nitten. Jeg gikk på en obskur kunstlinje som ser bra ut på papiret, og jeg var en sånn som arbeidet med allverdens ting i tillegg til skolearbeidet. Og jeg var en vanlig tenåring, om noe sånt finnes, full av hormoner og poesi og kjærlighetssorg og, fordi jeg var en fornuftig og ansvarlig jente, full av p-piller.

Sistnevnte skrev Agnes ut til meg. Agnes hadde et bittelite kontor gjemt inne i en korridor i et av de tre byggene som utgjorde skolen min. Stedssansen min er bemerkelsesverdig dårlig, men jeg fant likevel alltid veien til dette kontoret - som om du havnet der uansett, så sant du valgte den mørkeste korridoren foran deg.

Kontoret hennes var todelt. Eller rettere sagt, hun hadde kontor med venteværelse. Eller, rettest av alt sagt har hun et kontor med venteværelse. Her sitter det mange, mange ungdommer hver eneste dag, mens de fingrer med brosjyrer og napper til seg noen kondomer, ser på trappen opp til PPT eller ned på gulvet mellom føttene deres. Inn døren fra den mørke gangen og rett inn i et lyst venteværelse for nervøse unge.

Jeg kan ikke si at hun alltid var der, akkurat da du kom til kontoret. Det jeg kan si var at hun alltid, alltid var der for deg. Hvis du kom til kontoret hennes og hun egentlig skulle til å gå på et møte kunne hun møte blikket ditt og fortelle akkurat det, hun hadde et møte, men hun kunne snakke i ti minutter først. Om ikke du ville ha en kopp te?

Og hvis du kom rett etter at hun allerede var gått, og døren inn til kontoret var låst og alt du rakk var venteværelset - da ville du finne telefonnummeret hennes på døren. Dersom du noensinne havnet i en krise, en skikkelig, skikkelig krise der du trengte en voksen som kunne høre på deg, redde deg - da kunne du ringe henne, hun ga deg nummeret sitt. Hun var der nemlig for deg, alltid. Og det sier noe.

Etter tre år kjente jeg dette venteværelset ganske godt. Etter tre år kjente jeg håndskriften hennes, fordi hun hadde skrevet ut resept på resept til meg, og etter tre år hadde hun satt flere sprøyter i meg enn legen min hadde. I tre år visste jeg at hun var der. Hvis jeg trengte noe, hvis jeg trengte en paracet eller noen å snakke med, visste jeg at jeg kunne gå til henne og hun ville ordne. Hun ville se meg, og hun ville ta seg tid til å høre på meg. Og ikke bare meg, men vennene mine også - vi gikk til henne hele gjengen. Vi gikk der når vi trengte et pusterom, når vi trengte en voksen som ikke stilte krav, men som var der likevel, vi gikk dit når vi trengte råd, vi gikk dit når vi trengte trøst, vi gikk dit og hun hjalp. Hun var muligens den tryggeste delen ved alle mine år på den skolen.

Årstad Videregående skole huser femtenhundre elever. Det er mange ungdommer, mange problemer, mange bekymringer. Så vidt jeg vet, én helsesøster.

Én dag i uken er hun et annet sted. Da er hun tilgjengelig for hele resten av Bergens redde tenåringer, på helsestasjonen for ungdom og studenter. Og hun gjør det samme arbeidet der. Hun er der. Hun stiller opp. Hun skriver ut resepter. Hun hører på. Og hun gir deg te når du trenger det som aller, aller mest. Dét er den hun er, for unge bergensere som trenger det.

En sjelden gang berømmes folk som henne, for det arbeidet de gjør. Åh, hun er stadig i avisen og kjemper våre kamper, men det er sjelden at arbeid som hennes får den rosen det fortjener: anerkjennelse for å være en som redder tusenvis av liv hvert år. Noen av livene, de livene hun hindrer fra å hoppe over rekkverk, er synlige. I tillegg finnes alle de mange andre liv hun redder, fordi hun er der før de trengs å reddes, bare ved å være der. Hun fortjener all verden, eller i alle fall all Bergens ros for det arbeidet. Og i år er en sånn sjelden gang, i år er hun nemlig nominert til Bergens Beste.

Bergens Beste er en kåring med mange kategorier. Det er Bergens Tidendes kåring av beste spisesteder, kulturopplevelser, buekorps og landemerker. Og av Bergens beste bergenser, den viktigste, beste bergenseren. I år er Gunnar Staalesen, Frank Nes og Marit Voldsæter nominerte, samt en millionær som skryter av all veldedigheten sin. Og så, fremst av alle, Agnes Giertsen er nominert. Og hun fortjener denne plassen. Denne teksten, hele dette blogginnlegget, er egentlig jeg som driver valgkampanje, for jeg synes at med mindre du har et inderlig nært forhold til Varg Veum eller Kvinner på Randen er det denne ene personen på denne listen som fortjener at du stemmer på henne, selv hvis du ikke er tenåring bosatt i Bergen.

Hvil i fred, lille linux nummer to

Kjære blogg, du er neglisjert. Men hva skal en stakkers blogger gjøre, når datamaskin nummer to, den søte, lille, blå maskinen oppkalt etter Neville Longbottom, uventet avlider en stille død? Plutselig sitter hun der, denne stakkers bloggeren, og hun er uten datamaskin, og uten internett, og uten selv de mest basale hjelpemidler! Hun er taus som graven!
Sommeren kryper seg storslått frem for meg. Den gyldne sommerfuglen holdt det den lovet. Jeg er sommerbrun og håret mitt har gyldne striper, jeg har sett Belle & Sebastian live, jeg har spist reker og jeg har badet i kaldt sjøvann. Jeg har produsert noveller og skrevet ut en dagbok. Jeg har drømt metafiktive drømmer om venners litterære karrierer, og i går ble jeg opptatt som masterstudent. Dette er en sommer utenom det vanlige. Det eneste jeg ikke har gjort, er å oppdatere bloggen, og det skyldes altså den avlidne datamaskinen.

this world was never meant for one as beautiful

Jeg oppdaget dette bildet da jeg var tolv, og siden da har Vincent Van Gogh bare vokst i meg. Jeg burde kanskje si kunsten hans, men en mann som malte slik, en så gal mann at han så verden i blått, gult og kaos - jeg må bli glad i selve ham. Dette bildet er fremdeles kanskje det vakreste bildet jeg vet i hele verden, muligens tett påfulgt av diverse andre verk i samme stilen. Blåfargene, dybden, penselstrøkene! Jeg elsker penselstrøkene! De er så raske og så deilig uryddige, de gjør bildene så levende!
I den siste sesongen av Doctor Who treffer doktoren selveste Vincent. Han tar ham med på en rundtur i det moderne Louvre. Det er vakkert. Veldig, veldig vakkert.

Min.

For du er ikke min lengre.

Du var aldri min.
I ti år har jeg savnet deg.
Jeg har savnet bildet av deg.
og den kvelden da vi gjettet hverandres farger
og den vinden som blåste mellom landegrensen
og den rollen du eide

Jeg gir deg tilbake.
Takk for lånet.

Gyllen

Og plutselig fikk de øye på den første sommerfuglen. Alle vet jo at hvis den første sommerfuglen man er er gul, så betyr det at det blir en morsom sommer. Hvis den er hvit, blir den bare fredelig.

Slik forteller Tove Jansson om den sommerfuglen som innleder Mummis sommer det året de finner Trollmannens hatt. Jeg har erfart at det faktisk stemmer - fargen på den første sommerfuglen har noe å si for hvordan sommeren blir seende ut. I dag, på vei til Dragvoll, så jeg denne sommerens første sommerfugl. Og for å si det med flere av Tove Janssons ord;

Men denne sommerfuglen var gyllen.

Den sommerfuglen jeg så var hvit med stor, gyllen kant på vingene. Hva sier det om sommeren som kommer, tror dere? Trollmenn, hattifnatter og en reise med Eventyret til en ensom øy?
Det er ikke utenkelig. Ikke i år.