Gaten min har sin helt egen krimgåte. Krimgåten heter "hvem er Elisabeth Moe?", eller kanskje "Hva hendte med Elisabeth Moe?". Gåten er skapt av en underlig huseier og den er en kilde til stor underholdning i vennekretsen. Selv de av oss som egentlig ikke liker krim tar del med stor iver, for dette er virkelig en gåte med flere løsninger, og vi har ikke kommet frem til svaret enda. Sherlock Holmes, Poirot eller Mrs. Marple, Lisbeth Salander eller Harry Hole; vi trenger en av dere.
Gåten om Elisabeth begynner en gang for noen år siden, da hun etter sigende var leietaker i et bofellesskap her i gaten. For kanskje fem år siden flyttet hun til Bergen, og ryktene vil ha det til at hun skulle studere, men kun for en periode; hun skulle komme tilbake. Derfor har dette bofellesskapet et låst rom, og lappen utenfor heter "Elisabeth Moe".
Alle lister i bofellesskapet har ni navn, åtte navn som bor der og Elisabeth Moe. Elisabeth står på vaskelistene, og leieboerne må etter tur vaske hennes runder. Skapene har en ledig hylle som tilhører Elisabeth, og dette skapet får ingen bruke. For noen måneder siden kastet leieboerne restene av melet og kaffen som Elisabeth eide, men ingen har våget å si det til huseier. Elisabeth kommer jo tilbake, kanskje snart.
Nå er det slik at huseieren til dette bofellesskapet er temmelig sprø. Et glimt av husreglementet kan fortelle deg en del. Reglementet strekker seg over to hele, dataskrevne A4sider hvorav halvparten er uthevet i fet skrift, og reglene sier ting om hvordan du skal plassere skoene i gangen, hvor ofte du skal bruke vaskemaskinen, hvor lenge , når på døgnet, hvor ofte du har lov til å ha besøk og hva dere ikke har lov til å gjøre. Og dette er kun de skrevne reglene, hun har også en del muntlige formaninger: du må tørke av alle kjørlene før du setter dem i tørkestativet, for ellers får aluminiumsplaten under stygge merker. Du får ikke vaske baderomsvasken med jiff, for kjemikaliene i såpen kan skade veggmalingen. Du skal helst ikke ha mer enn én bokhylle, og du har ikke lov til å ommøblere. Du må spørre huseier om lov dersom du ønsker deg en kommode eller en bokhylle. Du har ikke lov til å skifte de sjokkrøde gardinene, for de skal matche utenfra, men du får veldig pluss i boken dersom du skaffer deg et matchende gulvteppe. Dere tar tegningen?
Første gang hun traff meg, fikk hun et hysterisk anfall fordi hun var overbevist om jeg hadde stjålet de spesielle sandalene hennes, og dette skulle jeg ha gjort fordi jeg skulle være "morsom" på hennes bekostning. Hun forlot huset iført noen andres sko, og vendte skamfull tilbake ti minutter senere - skoene hadde stått på vaskerommet. Dette blir mellom oss, ikke sant? Ikke søren. Hun er kanskje gal, men hun er også en voksen kvinne, og voksne mennesker får ta ansvar for hvordan de behandler andre mennesker.
Det sisye halve året har hun drevet aktiv mobbing av en av leietakerne, og hun har like aktivt forsøkt å få de andre leietakerne til å tyste på henne. Gi beskjed dersom hun gjør noe galt, ikke sant? Huseier sjekker ett av de tre kjøleskapene flere ganger i uken - uanmeldt. Syv mennesker har lov til å brenne levende lys på rommet, men den åttende setter alle i fare, gjør hun ikke? Den åttende personen er uansvarlig fordi hun har laget en strek på den fem år gamle Ikeaskrivepulten, og derfor har hun fått beskjed om å erstatte det. Den åttende har for mye frukt i kjøleskapet, og hun skal ikke sette ut frukt til de andre leietakerne heller. Den åttende har for mange bøker, og hun drikker for mye te. Jeg er helt seriøs, dette er de viktigste insigelsene huseieren har kommet med. Og det er denne huseieren som stadig vender tilbake til Elisabeth, og nå har som sagt vi i vennekretsen begynt å lure - hvem er denne Elisabeth?
Etter et Googlesøk kan vi konstantere at navnet er temmelig vanlig. Det finnes diverse Elisabeth Moer, noen av dem i syttiårene og noen av dem bosatt i Sverige. Hvilken Elisabeth er den riktige? Ryktene vil også ha det til at Elisabeth har giftet seg i Bergen. Betyr det at hun skiftet navn? Elisabeth Moe er med andre ord veldig, veldig vanskelig å oppsøke, og dette er det som gjør krimgåten spennende. For hvem er Elisabeth Moe? Betaler hun fortsatt leie, slik huseier påstår? Hvorfor betaler hun i så fall denne leien? Teoriene vrimler. Eksisterer hun i det hele tatt? Er hun egentlig huseierens alter ego, en fantasiperson skapt i hennes forvirrede hjerne? Og hvis hun eksisterer, hva har skjedd med henne? Hvorfor etterlot hun en tom hybel i Trondheim? Forlot hun noensinne Trondheim, eller er det en dekkhistorie for å skjule at hun aldri forlot dette bofellesskapet? Hvorfor er rommet avlåst? Hva har egentlig skjedd skjedd med henne? En ting er i alle fall sikker sikker, hun er huseiers eksemplarleietaker: hun sliter aldri ut gulvet ved å gå på det, hun skitner aldri til kjøkkenet ved å bruke det, hun lager aldri riper i bordplatene og ikke minst, hun kjøper aldri frukt.
tirsdag 30. mars 2010
fredag 26. mars 2010
men jeg skulle gjerne møtt Jonatan og Kavring.
Denne uken satt jeg i Dragvollkantinen, jeg hadde sol i ansiktet og en god penn i hånden. Jeg satt med min nærmeste venn, mens vi spiste litt lunsj, snakket litt prat og drev litt med mastertenkning. Hun har det travlere enn jeg, og kanskje var det nettopp derfor at mitt masterprosjekt plutselig åpnet seg fremfor meg, og ga meg en analytisk oppsving jeg ikke har kjent maken til siden sist jeg bega meg ut i Brødrene Løvehjerte med akademiske briller.
Jeg tror faktisk at jeg har en slags disposisjon, grovt sett, allerede, og det er trivelig all den tid det er et år til jeg skal levere den. Enda triveligere er det at den inneholder nesten alle elementer jeg synes er det mest spennende ved hele romanen, dersom jeg følger denne tråden får jeg vasse i karakteranalyser, jeg får lage svada om etikk til den store gullmedalje og jeg får fokusere på hvorfor historien på en og samme tid er nyansert og stilisert. Mmmmm! Jeg har til og med en tittel, eller noe som kan bli en tittel, med allitterasjon i seg! Karl vs. Katla, hva tror dere om det? For jeg hadde ikke tenkt fullstendig over det tidligere, at Karl og Katla faktisk har den samme funksjonen. Det forandrer hele det blogginnlegget som har ligget på vent lenge, men bortsett fra det gjør det mitt liv lyst og fullt av mentale kirsebærblomster.
I anledning nyskapende kreativitet og vågemot har jeg tilbragt hele kvelden foran en dataskjerm, mens jeg har lekt meg med å skille DVDmusikk fra DVDbilde. Nå er jeg den stolte eier av et lydspor med en av verdens vakreste revolusjonære sanger - iført fremmed fransk folkemelodi. Den finnes heretter på internett et eller annet sted, feilinformert som "tårnrosdalens frihetssång" - jeg glemte ö. Heldigvis har andre oppført den korrekt på Youtube.
Jeg tror faktisk at jeg har en slags disposisjon, grovt sett, allerede, og det er trivelig all den tid det er et år til jeg skal levere den. Enda triveligere er det at den inneholder nesten alle elementer jeg synes er det mest spennende ved hele romanen, dersom jeg følger denne tråden får jeg vasse i karakteranalyser, jeg får lage svada om etikk til den store gullmedalje og jeg får fokusere på hvorfor historien på en og samme tid er nyansert og stilisert. Mmmmm! Jeg har til og med en tittel, eller noe som kan bli en tittel, med allitterasjon i seg! Karl vs. Katla, hva tror dere om det? For jeg hadde ikke tenkt fullstendig over det tidligere, at Karl og Katla faktisk har den samme funksjonen. Det forandrer hele det blogginnlegget som har ligget på vent lenge, men bortsett fra det gjør det mitt liv lyst og fullt av mentale kirsebærblomster.
I anledning nyskapende kreativitet og vågemot har jeg tilbragt hele kvelden foran en dataskjerm, mens jeg har lekt meg med å skille DVDmusikk fra DVDbilde. Nå er jeg den stolte eier av et lydspor med en av verdens vakreste revolusjonære sanger - iført fremmed fransk folkemelodi. Den finnes heretter på internett et eller annet sted, feilinformert som "tårnrosdalens frihetssång" - jeg glemte ö. Heldigvis har andre oppført den korrekt på Youtube.
torsdag 11. mars 2010
Jeg vil ikke møte Jesus
Det er noen år siden jeg resignerte over det faktum at jeg ser ut som en gladkristen. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg utstråler tydeligvis et eller annet signal om at Jesus er den viktigste personen i mitt liv, selv om han slett ikke er det. Denne gang var det mormonere.
Jeg står utenfor studentersamfunnet. Det er kaldt. Det er vått. Det er glatt. Jeg vil gjerne inn, for jeg skal se kameraten min spille hovedrollen i en studentmusikal. Jeg har skuldrene under ørene fordi det blåser, øretelefoner med Belle & Sebastian i på fullt og ryggen vendt mot gaten. Bak meg prikker noen meg på skulderen.
Jeg snur meg, og ser rett inn i ansiktene til to veldig søte jenter. De ser håpefulle på meg, og jeg tenker umiddelbart at de kanskje tror de kjenner meg, eller at de kanskje skal på musikal de også og lurer på veien inn. Så jeg tar av meg øretelefonene og sier samtidig et åpnende "ja?" -
før åpningssetningen deres når meg, og det blir klart hva jeg nettopp svarte på. "Vil du være med i kirken vår?"
"Nei!" svarer jeg, for det vil jeg virkelig ikke. Jeg smiler unnskyldende og skal til å gå videre, da den mest frempå av jentene stanser meg med en mild bevegelse. Hun ser fremdeles håpefull ut. "Tror du på Gud?" spør hun. "Nei", svarer jeg igjen. Jeg ser hvordan ansiktet hennes faller litt, jeg har tydeligvis nettopp sagt noe sjokkerende og uforståelig. Derfor blir også neste spørsmålet kontant og oppriktig uforstående; "Hvorfor ikke?"
De satt meg litt ut ved det første spørsmålet, om hvorvidt jeg ville bli med i kirken deres. Ikke engang gladkristne jeg har truffet før har åpnet samtalen med akkurat det spørsmålet, det første spørsmålet pleier å handle om jeg har truffet Jesus eller ei. (Det har jeg ikke. Etter ryktene er han død.) Dette spørsmålet setter meg virkelig ut, i kanskje fem sekunder. Det høljeregner, det er kaldt og jeg er fremmed - og hun forventer virkelig at jeg skal forklare henne hele mitt livssyn i løpet av én, kanskje to setninger?
Etter fem sekunder bestemmer jeg meg for at jeg skal snu spørsmålet. "Hvorfor tror du?"Spør jeg, og denne gang blir hun nølende, for som sagt, det er ikke et lett spørsmål å svare på. Jeg gjetter, og foreslår at det kan være fordi hun føler ham, at hun kanskje kjenner at han er der? Og ansiktet hennes bryter ut i et kjempesmil, og hun blir engasjert, for akkurat slik er det!
"Det gjør ikke jeg", sier jeg. "Derfor tror du, og ikke jeg."
For meg er dette en ganske grei konklusjon. Du tror, det gjør ikke jeg, ferdig med saken. Jeg snur meg halvveis igjen, fremdeles på vei inn i varmen, da hun igjen rører mildt ved armen min. "Men har du lest Guds ord?" Og jeg kjenner at tålmodigheten min er i ferd med å renne ut. For ja, jeg har lest Guds ord. Jeg har vært gjennom mer enn én spirituell fase, der jeg har lett forgjeves etter et eller annet spirituelt tegn, en eller annen følelse av noe religiøst. Jeg har lest deler av det GamleTestamentet, jeg har lest hele det Nye Testamentet, jeg har lest biografier om Frans av Assisi og Jean D'Arc, jeg har lest Gilgamesh og Koranen, jeg har til og med dyppet tærne i alternativ Wicca. Mitt livssyn er ikke et kunnskapsløst ett. Religion er et spennende emne, synes jeg, et emne jeg har stor respekt for, men jeg har fremdeles til gode å møte en religion som treffer noe i meg. Jeg føler ingenting. Jeg føler ingen Gud, det være seg en hindugud, en Allah, en Jahve eller kristen Gud. Men ja, jeg har forsøkt, både som egen søken og ut fra ren akademisk interesse. Og dette forteller jeg dem. Igjen forteller jeg dem at jeg har faktisk kjent etter, men jeg tror ikke, selv om jeg har lest, selv om jeg har lett - og jeg trives slik.
"Men har du lest Mormonernes bok?"
Og verden faller på plass. Selvsagt. Omsider kan jeg plassere dialekten hennes, som slett ikke er en dialekt, men en subtil amerikansk aksent forkledt i upåklagelig norsk. De er mormonere. "Hmm", tenker jeg, det er lenge siden sist jeg ble oppsøkt av dem. "Nei", svarer jeg høyt, og jeg kveler den neste tanken, "Jeg har lest Twilight, teller det?". Det er useriøst, og det er respektløst, og jeg vil gjerne vise dem respekt. Derfor prøver jeg igjen å fortelle dem at de kaster bort tiden på meg, de bør finne noen andre, de kommer ikke til å frelse meg, for jeg har det bra som gudløs. Det er bare det at de ikke gir seg. "Du må lese mormonernes bok" utbryter den andre av dem, hun som ikke har sagt så mye. "Det er også Guds ord! Du har ikke lest Guds ord før du har lest den!"
Og dette siste er grunnsteinen i alles misjonering, ikke bare mormonerne, men også den gamle, gale rasistdamen på bussen, også menneskene fra Kristkirken som åpner en tilfeldig samtale i køen på bensinstasjonen, også Jehovas Vitner som på død og liv skal gi meg bladet sitt. Deres religiøse skrifter er også Guds ord, og jeg har aldri møtt Gud før jeg har lest dem. Problemet med denne retorikken er at jeg ikke føler noe behov for å treffe Gud.
Religion er spennende. Jeg har alltid syntes at livssyn, diverse livssyn, er et interessant samtaleemne, fordi det forteller så mye om menneskeheten, om vårt behov for fortellinger, om våre behov for å forklare ting og om hvor viktig det er å føle en mening med livet. Wiccaene har sine ting, shiamuslimene sine, Jehovas Vitner sine, men alle demmer opp for et eller annet behov. Jeg synes dette behovet er interessant, og jeg synes fellestrekk ved religioner er spennende, og jeg synes at det å snakke seriøst med folk som tror på andre ting enn jeg gjør er kjempemorsomt. Sannsynligvis er det derfor jeg signaliserer "gladkristen", uansett hva jeg går kledt i, uansett hvordan jeg sminker meg, uansett hvordan jeg holder kroppen, uansett hvem jeg er med. Jeg kan stå i en levende samtale med venner, hvorpå noen kommer bort og skal misjonere - og de retter fokus på meg. Jeg kan sitte på bussen og se ut av vinduet, og sidepassasjeren viser seg å være på misjonærstien. Jeg kan sitte i parken med en kamerat jeg tror jeg liker, hvorpå han, ut av det blå, forteller meg at jeg må tro på Gud. Lenge trodde jeg at alle hadde det slik, ettersom alle har hatt uinvitert besøk fra Jehovas Vitner en gang, men etter stikkprøver hos venner viser det seg at det er ikke slik; jeg er spesiell, jeg tiltrekker meg dem.
Noen av de mest givende samtalene jeg har hatt har vært med venner som tror, der de forteller meg hva de tror på og jeg forteller hva jeg tror på, hvorpå vi blir bedre kjent med både oss selv og hverandre. Hva har vi for fellesverdier? Hvor skiller vi fra hverandre, og på hvilke måter, hva er viktig for oss? Dette er spennende samtaler. Når fremmede mormonere krysser gaten for å misjonere meg, er det ikke spennende. Det er irriterende. Religion er et artig tema å snakke om, så sant det skjer med gjensidig respekt. Jeg prøver veldig hardt å opprettholde respekt for andres trossyn. Det er veldig vanskelig å mestre når noen skal misjonere meg - for jeg opplever misjonering som så respektløst. Jeg respekterer deres rett til å tro, men jeg krever den samme respekten tilbake - jeg krever at jeg blir respektert som ikketroende. Det er også et livssyn, og det er like personlig som å føle seg hjemme i en religion - og det er like vanskelig å skulle beskytte seg, når noen angriper din rett til ditt livssyn.
Jeg vet at de ikker mener det slik, de to søte jentene som trosser regnet for å frelse meg. De mener ikke å være respektløse, men jeg opplever dem som det likevel, når de fortsetter samtalen, trass i at jeg vennlig og bestemt signaliserer at jeg ikke har tenkt å bli med dem. Når de trass i alt jeg har fortalt dem om hvordan jeg har lest, men jeg tror ikke, og jeg føler ikke noe behov for å tro, vær så snill å gå videre til noen som dere kanskje kan frelse - når de trass i alle mine vennlige avvisninger insisterer på at jeg må ta i mot en løpeseddel eller tre - da opplever jeg dem som respektløse. Jeg opplever det som respektløst, når noen ikke vil akseptere at jeg trives med livssynet mitt, og når de bestemmer seg for at deres livssyn også vil være riktig for meg. For nei, jeg har ikke lyst til å møte Jesus, og livet mitt er flott slik det er.
Jeg står utenfor studentersamfunnet. Det er kaldt. Det er vått. Det er glatt. Jeg vil gjerne inn, for jeg skal se kameraten min spille hovedrollen i en studentmusikal. Jeg har skuldrene under ørene fordi det blåser, øretelefoner med Belle & Sebastian i på fullt og ryggen vendt mot gaten. Bak meg prikker noen meg på skulderen.
Jeg snur meg, og ser rett inn i ansiktene til to veldig søte jenter. De ser håpefulle på meg, og jeg tenker umiddelbart at de kanskje tror de kjenner meg, eller at de kanskje skal på musikal de også og lurer på veien inn. Så jeg tar av meg øretelefonene og sier samtidig et åpnende "ja?" -
før åpningssetningen deres når meg, og det blir klart hva jeg nettopp svarte på. "Vil du være med i kirken vår?"
"Nei!" svarer jeg, for det vil jeg virkelig ikke. Jeg smiler unnskyldende og skal til å gå videre, da den mest frempå av jentene stanser meg med en mild bevegelse. Hun ser fremdeles håpefull ut. "Tror du på Gud?" spør hun. "Nei", svarer jeg igjen. Jeg ser hvordan ansiktet hennes faller litt, jeg har tydeligvis nettopp sagt noe sjokkerende og uforståelig. Derfor blir også neste spørsmålet kontant og oppriktig uforstående; "Hvorfor ikke?"
De satt meg litt ut ved det første spørsmålet, om hvorvidt jeg ville bli med i kirken deres. Ikke engang gladkristne jeg har truffet før har åpnet samtalen med akkurat det spørsmålet, det første spørsmålet pleier å handle om jeg har truffet Jesus eller ei. (Det har jeg ikke. Etter ryktene er han død.) Dette spørsmålet setter meg virkelig ut, i kanskje fem sekunder. Det høljeregner, det er kaldt og jeg er fremmed - og hun forventer virkelig at jeg skal forklare henne hele mitt livssyn i løpet av én, kanskje to setninger?
Etter fem sekunder bestemmer jeg meg for at jeg skal snu spørsmålet. "Hvorfor tror du?"Spør jeg, og denne gang blir hun nølende, for som sagt, det er ikke et lett spørsmål å svare på. Jeg gjetter, og foreslår at det kan være fordi hun føler ham, at hun kanskje kjenner at han er der? Og ansiktet hennes bryter ut i et kjempesmil, og hun blir engasjert, for akkurat slik er det!
"Det gjør ikke jeg", sier jeg. "Derfor tror du, og ikke jeg."
For meg er dette en ganske grei konklusjon. Du tror, det gjør ikke jeg, ferdig med saken. Jeg snur meg halvveis igjen, fremdeles på vei inn i varmen, da hun igjen rører mildt ved armen min. "Men har du lest Guds ord?" Og jeg kjenner at tålmodigheten min er i ferd med å renne ut. For ja, jeg har lest Guds ord. Jeg har vært gjennom mer enn én spirituell fase, der jeg har lett forgjeves etter et eller annet spirituelt tegn, en eller annen følelse av noe religiøst. Jeg har lest deler av det GamleTestamentet, jeg har lest hele det Nye Testamentet, jeg har lest biografier om Frans av Assisi og Jean D'Arc, jeg har lest Gilgamesh og Koranen, jeg har til og med dyppet tærne i alternativ Wicca. Mitt livssyn er ikke et kunnskapsløst ett. Religion er et spennende emne, synes jeg, et emne jeg har stor respekt for, men jeg har fremdeles til gode å møte en religion som treffer noe i meg. Jeg føler ingenting. Jeg føler ingen Gud, det være seg en hindugud, en Allah, en Jahve eller kristen Gud. Men ja, jeg har forsøkt, både som egen søken og ut fra ren akademisk interesse. Og dette forteller jeg dem. Igjen forteller jeg dem at jeg har faktisk kjent etter, men jeg tror ikke, selv om jeg har lest, selv om jeg har lett - og jeg trives slik.
"Men har du lest Mormonernes bok?"
Og verden faller på plass. Selvsagt. Omsider kan jeg plassere dialekten hennes, som slett ikke er en dialekt, men en subtil amerikansk aksent forkledt i upåklagelig norsk. De er mormonere. "Hmm", tenker jeg, det er lenge siden sist jeg ble oppsøkt av dem. "Nei", svarer jeg høyt, og jeg kveler den neste tanken, "Jeg har lest Twilight, teller det?". Det er useriøst, og det er respektløst, og jeg vil gjerne vise dem respekt. Derfor prøver jeg igjen å fortelle dem at de kaster bort tiden på meg, de bør finne noen andre, de kommer ikke til å frelse meg, for jeg har det bra som gudløs. Det er bare det at de ikke gir seg. "Du må lese mormonernes bok" utbryter den andre av dem, hun som ikke har sagt så mye. "Det er også Guds ord! Du har ikke lest Guds ord før du har lest den!"
Og dette siste er grunnsteinen i alles misjonering, ikke bare mormonerne, men også den gamle, gale rasistdamen på bussen, også menneskene fra Kristkirken som åpner en tilfeldig samtale i køen på bensinstasjonen, også Jehovas Vitner som på død og liv skal gi meg bladet sitt. Deres religiøse skrifter er også Guds ord, og jeg har aldri møtt Gud før jeg har lest dem. Problemet med denne retorikken er at jeg ikke føler noe behov for å treffe Gud.
Religion er spennende. Jeg har alltid syntes at livssyn, diverse livssyn, er et interessant samtaleemne, fordi det forteller så mye om menneskeheten, om vårt behov for fortellinger, om våre behov for å forklare ting og om hvor viktig det er å føle en mening med livet. Wiccaene har sine ting, shiamuslimene sine, Jehovas Vitner sine, men alle demmer opp for et eller annet behov. Jeg synes dette behovet er interessant, og jeg synes fellestrekk ved religioner er spennende, og jeg synes at det å snakke seriøst med folk som tror på andre ting enn jeg gjør er kjempemorsomt. Sannsynligvis er det derfor jeg signaliserer "gladkristen", uansett hva jeg går kledt i, uansett hvordan jeg sminker meg, uansett hvordan jeg holder kroppen, uansett hvem jeg er med. Jeg kan stå i en levende samtale med venner, hvorpå noen kommer bort og skal misjonere - og de retter fokus på meg. Jeg kan sitte på bussen og se ut av vinduet, og sidepassasjeren viser seg å være på misjonærstien. Jeg kan sitte i parken med en kamerat jeg tror jeg liker, hvorpå han, ut av det blå, forteller meg at jeg må tro på Gud. Lenge trodde jeg at alle hadde det slik, ettersom alle har hatt uinvitert besøk fra Jehovas Vitner en gang, men etter stikkprøver hos venner viser det seg at det er ikke slik; jeg er spesiell, jeg tiltrekker meg dem.
Noen av de mest givende samtalene jeg har hatt har vært med venner som tror, der de forteller meg hva de tror på og jeg forteller hva jeg tror på, hvorpå vi blir bedre kjent med både oss selv og hverandre. Hva har vi for fellesverdier? Hvor skiller vi fra hverandre, og på hvilke måter, hva er viktig for oss? Dette er spennende samtaler. Når fremmede mormonere krysser gaten for å misjonere meg, er det ikke spennende. Det er irriterende. Religion er et artig tema å snakke om, så sant det skjer med gjensidig respekt. Jeg prøver veldig hardt å opprettholde respekt for andres trossyn. Det er veldig vanskelig å mestre når noen skal misjonere meg - for jeg opplever misjonering som så respektløst. Jeg respekterer deres rett til å tro, men jeg krever den samme respekten tilbake - jeg krever at jeg blir respektert som ikketroende. Det er også et livssyn, og det er like personlig som å føle seg hjemme i en religion - og det er like vanskelig å skulle beskytte seg, når noen angriper din rett til ditt livssyn.
Jeg vet at de ikker mener det slik, de to søte jentene som trosser regnet for å frelse meg. De mener ikke å være respektløse, men jeg opplever dem som det likevel, når de fortsetter samtalen, trass i at jeg vennlig og bestemt signaliserer at jeg ikke har tenkt å bli med dem. Når de trass i alt jeg har fortalt dem om hvordan jeg har lest, men jeg tror ikke, og jeg føler ikke noe behov for å tro, vær så snill å gå videre til noen som dere kanskje kan frelse - når de trass i alle mine vennlige avvisninger insisterer på at jeg må ta i mot en løpeseddel eller tre - da opplever jeg dem som respektløse. Jeg opplever det som respektløst, når noen ikke vil akseptere at jeg trives med livssynet mitt, og når de bestemmer seg for at deres livssyn også vil være riktig for meg. For nei, jeg har ikke lyst til å møte Jesus, og livet mitt er flott slik det er.
tirsdag 9. mars 2010
Wrapped up in books
Jeg hadde middagsbesøk nylig, og ettersom jeg må ha min daglige dose Belle&Sebastian/God Help the Girl og jeg hadde vært på en forelesningssal uten internett hele dagen måtte jeg, måtte jeg, sette den på mens vi laget mat. Og hver gang(for én gang er ikke nok daglig dose) spor nummer åtte på GHTG kom på måtte jeg avbryte matlagingen for å synge med; "it's part of my induction into the literate world - I am a literate girl. I string the words together softly, I lay my love upon you with each line (...) I make a daisy chain from phrase, verse and punctuation". Middagsgjesten min så opp fra boken hun leste i og kommenterte at "dette må jo være den ultimate B&Slåten for deg!"
Og hun har selvsagt rett, jeg blir lykkelig av en sangtekst full av litterære, språklige fraser og grammatiske referanser. Så først nikket jeg og sang med, i omtrent tretti sekunder, før jeg måtte riste på hodet og si, "nei, dette er ikke egentlig den eneste ultimate B&Slåten for meg! Det finnes nemlig mer!"
Sangtekster er også litteratur, for meg. Jeg er glad i litteratur. Jeg er glad i metalitteratur, litteratur som på en eller annen måte tematiserer seg selv. Metafiksjon er et velkjent begrep, og det brukes av mange; Michael Endes "Den uendelige Historie" er en bok om en bok, Shakespeares "Hamlet" har en akt kjent som "the play within the play" og J.K. Rowling endte opp med å skrive en metafiktiv bok om til en faktisk bok. Selv Twilightbøkene benytter seg av metafiksjon, når Bella og Edward først identifiserer seg med Romeo & Julie, og deretter med Cathy og Heathcliff fra "Wuthering Heights". (Ingen skal si hun ikke har ambisjoner, den godeste Stephanie Meyers.) Belle & Sebastian benytter seg også av metafiksjon dette - hele tiden.
Å lage gjengående karakterer er ikke uvanlig for gode sangtekstforfattere, men det er et litterært grep jeg har veldig sansen for. Stuart Murdoch er en ekte kunstner på dette området, og kanskje nettopp derfor blir det så tydelig når han lar karakterene sine være litterære vesner i mer enn én forstand. Som regel er karakterene hans opptatt av egne, litterære prosjekter; Judy skriver en sang om en drøm hun har hatt, Sebastian depper fordi boken hans blir refusert og en ikke navngitt katolsk prest skriver boken"the State I'm in" basert på noens bekjennelser, hvorpå boken blir lest av flere av de øvrige karakterene hans. (Tittelen "the State I'm in" er forøvrig navnet på en faktisk roman, som handler om amerikansk politikk, men det er ikke den samme boken Mary Jo leser.) En gang i blant har du også intertekstuelle referanser til reelle tekster, som for eksempel i "Marx and Engels", som ikke overraskende handler om en jente som leser nettopp gamle teoretikere, og som avviser tilnærmelser fra en fattig, sliten servitør. Referansen til Marx og Engels fungerer som en nydelig, subtil kritikk av kommunister som forleser seg på teori og som glemmer praksis, og på samme tid river den opp i kjente kjønnsrollemønstre - med andre ord blir den lille linjen "That the girl just wants to be
Left alone with Marx and Engels for a while" langt mer betydningsmettet enn noe du ville fått, hadde du fjernet metaperspektivet.
"Get me away from here I'm dying" var lenge min favorittlåt, dersom en kan velge ut noe sånt, og det var delvis nettopp på grunn av metafiksjonen. Ikke bare har den et litterært motiv, en person som leser en bok og forteller om leseropplevelsen, den har også direkte henvendelser til lytteren, i ekte Dickensk stil; linjen "Oh, that wasn't what I meant to say at all" var min favorittlinje i årevis. Det er en linje som river leseren litt opp fra innlevelsen, og poengterer at du, som leser, leser en tekst, skrevet av noen andre. Gode metafiktive elementer hever god litteratur, fordi du gjennom metafiksjon kan fremheve eller forsterke den tematikken du vil ha frem i teksten. Når hovedpersonen i "Get me away from here, I'm dying" leser en bok om en karakter som er "akkurat som ham selv", blir de neste skildringene av den metafiktive karakteren en indirekte skildring av hovedpersonen, og hovedpersonens egne skjebne blir automatisk sett i relieff til den metafiktive fortellingen.
Det finnes mer, mye mer, men jeg tenkte jeg skulle avslutte med denne sangen. Den er også en av mine favoritter, og den skulle kunne dokumentere mitt metafiktive poeng innen B&S. Og dere ser den pene, pene og androgyne damen med mutt ansiktsuttrykk, uten briller og med rar hårklipp? Hun er en av Godhelp...vokalistene.
Og hun har selvsagt rett, jeg blir lykkelig av en sangtekst full av litterære, språklige fraser og grammatiske referanser. Så først nikket jeg og sang med, i omtrent tretti sekunder, før jeg måtte riste på hodet og si, "nei, dette er ikke egentlig den eneste ultimate B&Slåten for meg! Det finnes nemlig mer!"
Sangtekster er også litteratur, for meg. Jeg er glad i litteratur. Jeg er glad i metalitteratur, litteratur som på en eller annen måte tematiserer seg selv. Metafiksjon er et velkjent begrep, og det brukes av mange; Michael Endes "Den uendelige Historie" er en bok om en bok, Shakespeares "Hamlet" har en akt kjent som "the play within the play" og J.K. Rowling endte opp med å skrive en metafiktiv bok om til en faktisk bok. Selv Twilightbøkene benytter seg av metafiksjon, når Bella og Edward først identifiserer seg med Romeo & Julie, og deretter med Cathy og Heathcliff fra "Wuthering Heights". (Ingen skal si hun ikke har ambisjoner, den godeste Stephanie Meyers.) Belle & Sebastian benytter seg også av metafiksjon dette - hele tiden.
Å lage gjengående karakterer er ikke uvanlig for gode sangtekstforfattere, men det er et litterært grep jeg har veldig sansen for. Stuart Murdoch er en ekte kunstner på dette området, og kanskje nettopp derfor blir det så tydelig når han lar karakterene sine være litterære vesner i mer enn én forstand. Som regel er karakterene hans opptatt av egne, litterære prosjekter; Judy skriver en sang om en drøm hun har hatt, Sebastian depper fordi boken hans blir refusert og en ikke navngitt katolsk prest skriver boken"the State I'm in" basert på noens bekjennelser, hvorpå boken blir lest av flere av de øvrige karakterene hans. (Tittelen "the State I'm in" er forøvrig navnet på en faktisk roman, som handler om amerikansk politikk, men det er ikke den samme boken Mary Jo leser.) En gang i blant har du også intertekstuelle referanser til reelle tekster, som for eksempel i "Marx and Engels", som ikke overraskende handler om en jente som leser nettopp gamle teoretikere, og som avviser tilnærmelser fra en fattig, sliten servitør. Referansen til Marx og Engels fungerer som en nydelig, subtil kritikk av kommunister som forleser seg på teori og som glemmer praksis, og på samme tid river den opp i kjente kjønnsrollemønstre - med andre ord blir den lille linjen "That the girl just wants to be
Left alone with Marx and Engels for a while" langt mer betydningsmettet enn noe du ville fått, hadde du fjernet metaperspektivet.
"Get me away from here I'm dying" var lenge min favorittlåt, dersom en kan velge ut noe sånt, og det var delvis nettopp på grunn av metafiksjonen. Ikke bare har den et litterært motiv, en person som leser en bok og forteller om leseropplevelsen, den har også direkte henvendelser til lytteren, i ekte Dickensk stil; linjen "Oh, that wasn't what I meant to say at all" var min favorittlinje i årevis. Det er en linje som river leseren litt opp fra innlevelsen, og poengterer at du, som leser, leser en tekst, skrevet av noen andre. Gode metafiktive elementer hever god litteratur, fordi du gjennom metafiksjon kan fremheve eller forsterke den tematikken du vil ha frem i teksten. Når hovedpersonen i "Get me away from here, I'm dying" leser en bok om en karakter som er "akkurat som ham selv", blir de neste skildringene av den metafiktive karakteren en indirekte skildring av hovedpersonen, og hovedpersonens egne skjebne blir automatisk sett i relieff til den metafiktive fortellingen.
Det finnes mer, mye mer, men jeg tenkte jeg skulle avslutte med denne sangen. Den er også en av mine favoritter, og den skulle kunne dokumentere mitt metafiktive poeng innen B&S. Og dere ser den pene, pene og androgyne damen med mutt ansiktsuttrykk, uten briller og med rar hårklipp? Hun er en av Godhelp...vokalistene.
søndag 7. mars 2010
den tøffeste sangen
Sister SuffragetteMoren i til Jane og Michael Banks, Winifred Banks, er en blåøyd, søt karakter som latterliggjøres i Disneyfilmen Mary Poppins. Hun er også den tøffeste karakteren av dem alle, hvis du bare evner å se forbi den rollen sekstitallets Disney har plassert henne i. Hun er en suffragette, og jeg kan aldri se denne filmen, aldri høre denne sangen, uten å stemme i; well done! Sister Sufragette!
From: Mary Poppins
Written by: Richard M. Sherman and Robert B. Sherman
We're clearly soldiers in petticoats
And dauntless crusader for women's votes
Though we adore men individually
We agree that as a group they're rather stupid
Cast of the shackles of yesterday
Shoulder to shoulder into the fray
Our daughter's daughters will adore us
And they'll sing in grateful chorus
"Well done, sister suffragette"
From Kensington to Billingsgate
One hears the restless cries
From every corner of the land
Womenkind, arise
Political equality
And equal right with men
Take heart for Mrs. Pankhurst
Has been clapped on iron again
No more the meek and mild subservients we
We're fighting for our rights militantly
Never you fear
So cast of the shackles of yesterday
Shoulder to shoulder into the fray
Our daughter's daughters will adore us
And they'll sing in grateful chorus
"Well done...well done...well done...sister suffragette
For virkelig, det er ikke engang hundre år siden norske kvinner fikk stemmerett, og Norge var ganske tidlig ute. Frankrike, for eksempel, greide ikke å innse at kvinner kunne håndtere politikk før på førtitallet - hvilket bare understreker hvilken sensasjon Simone de Beauvoir var. Som Winifred synger, "Though we adore men individually, We agree that as a group they're rather stupid", og hvor rett hun hadde. Det viktigste argumentet mot at kvinner skulle få stemme, var at de ikke kunne drive med politikk - det ville nemlig gjøre dem barnløse. Ikke fordi de ville bli for opptatt av å drive valgkamp til å være barnevakt, neida - det ville bli fysisk ufruktbare, fordi alt blodet i livmoren deres ville flomme opp til hjernen. Gud forby at kvinner tenkte!
Hundre år virker kanskje lenge siden for deg. Da skal du huske at du muligens har truffet noen som opplevde dette. Bestemoren din, for eksempel. Eller oldemoren din, hvis du er på min alder. Sjansen er ganske stor for at bestemoren eller oldemoren din var den første generasjonen som stemte i Norge. Det er ikke lenge siden, og det var ingen enkel kamp. De arresterte kvinner, folkens, fordi de demonstrerte for stemmerett. De tvangsforet dem, når de sultestreiket. Kvinner sto sammen og var soldater i kåper, og jeg, en datters datter, forguder sufragettene for min rett til å stemme, min rett til å bestemme over mitt liv, min kropp. Jeg elsker min rett til utdannelse. Jeg elsker min rett til å delta i politiske spørsmål. Det finnes noen kvinner vi skal minnes med ydmyk ære, fordi de kjempet våre kamper for hundrede år siden og gjorde dette mulig. Takk, Emmeline Pankhurst. Takk, Winifred Banks.
Gratulerer med dagen.
JA
Dette blir kort, og dette blir enkelt, nærmest spartansk, men;
Ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja! Ja!! Ja, ja, ja!!
Ingridplingrid sendte meg en fjesbokmelding, om en nyhet på nrk. Dere finner nyheten her.
Dere forstår, jeg skal på festival i sommer. I Tønsberg, av alle steder. Der skal nemlig - gjett hvem, ja, ja, ja, ja! Dit skal også verdens vakreste poet, med resten av bandet sitt.Og du skal se det er min fortjeneste, for jeg sendte dem en beskjed via internettsiden deres, der jeg fortalte at jeg elsker dem, og at dersom de noensinne holdt en konsert igjen, skulle jeg være der. Jeg har vært forberedt på ensærend Skottland, men Tønsberg er nærmere.
Ja. Ja, ja, ja, ja, ja. Jeg lurer på når en kan kjøpe festivalbilletter. Åh, så veldig ja.
Ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja! Ja!! Ja, ja, ja!!
Ingridplingrid sendte meg en fjesbokmelding, om en nyhet på nrk. Dere finner nyheten her.
Dere forstår, jeg skal på festival i sommer. I Tønsberg, av alle steder. Der skal nemlig - gjett hvem, ja, ja, ja, ja! Dit skal også verdens vakreste poet, med resten av bandet sitt.Og du skal se det er min fortjeneste, for jeg sendte dem en beskjed via internettsiden deres, der jeg fortalte at jeg elsker dem, og at dersom de noensinne holdt en konsert igjen, skulle jeg være der. Jeg har vært forberedt på ensærend Skottland, men Tønsberg er nærmere.
Ja. Ja, ja, ja, ja, ja. Jeg lurer på når en kan kjøpe festivalbilletter. Åh, så veldig ja.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
