julebidrag 99

Første desember! Første desember, og treffende nok falt den første snøen natt til i dag. Mine venner gir seg selv endelig lov til å spise pepperkaker og kakemenn, samt drikke julebrus og gløgg. Og jeg? Jeg spiser også julekaker, men først og fremst får jeg lov til å spille av den mappen som på maskinen min heter julemusikk. Jeg får lov til å spille The Pogues & Kirsty McColls Fairytale of New York. Jeg får lov til å få klump i halsen av Bob Geldofs "tonight thank God it's them instead of You!" Og ikke minst, jeg får lov til å rote frem mitt eget bidrag til musikkhistorien, som en av tre elleveårige engler. I 1998 ble det som nevnt hver eneste jul, utgitt en bergensk julesingel til inntekt for slumsøstrene. Den første låten het "jul i Bergen", og var en bergensk versjon av Piken Med Svovelstikkene, komplett med Christian Michelsen, Rasmus Meyers allé og Lille Lungårsvannet, for ikke å glemme - englene.

Men det kom en julesingel til, som færre har hørt om. Den kom i 99, og var siste gang folk greide å få sammen nok dugnadsmennesker på kort nok tid til at prosjektet kom i land i tide. Og selv om denne singelen ikke er fullt så julete som et bergensk H. C. Anderseneventyr, og selv om jeg engang sa at den ikke er i nærheten av like bra som den første, er det fullt ut fine melodier med tekster om snø og engler og fabeldyr, og for meg er den like nødvendig å høre denne som dens forgjenger.

Mannen som skrev, spiller gitar og synger er Frode Bodin. Og den tredje låten på singelen ligger ute på Youtube;

Andrevalget

I går var jeg på julekonsert på studentersamfunnet. Konserten ble holdt av studentersangkoret som består av kvinner og som derfor har kvinnelig i navnet, samt "venner", hvilket innebar de forskjellige sanggruppene studentmiljøet har å by på, og selvsagt "studentersangkoret", som består av menn. Jeg er glad i levende korsang og jeg elsker flerstemthet, og mer enn en gang lukket jeg øynene og bare var i musikken, var i alle de forskjellige stemmene. Høydepunktene tror jeg var avslutningssangen, en åttestemt fremføring av "deilig er jorden", med alle tilstede - og julemedleyen, som var en sammenhengende gjennomgang av julens tvmusikk.

Dette blogginnlegget handler ikke om korsang eller julefeiring. Dette blogginnlegget er dedikert til min mest trofaste venn i mitt liv, den eneste personen jeg er ganske sikker på at forblir uansett hva jeg gjør - fordi hun fremdeles er her, etter alt jeg har gjort. Jeg kan ikke forklare hvor trygt det er at hun finnes. Og det skal handle om musikken vår.

Hun spiller fiolin så det griper meg i halsen, særlig fordi jeg husker da hun begyne å spille fiolin, og melodiene hun spilte låt som en våt katt. Hun vokste opp i et hjem med bass og piano, og vi hadde et intimt forhold til Celine Dions "my heart will go on" en gang i tiden. Nå synger hun i to av studentsangkorene, og jeg vet nøyaktig hvordan stemmen hennes høres ut i stemmemylderet, for jeg kjenner den så godt.

Vi ble kjent da jeg var seks og hun skulle fylle fem. Det må ha vært tidlig høst, tror jeg. Min beste venn hadde forlatt landet, og det var for meg verdens undergang. Jeg er ikke sikker, men jeg lurer på om jeg holdt meg på rommet og deppet som en tenåring i krise. Min far kom i hvert fall til meg og sa "Engeline, skal ikke vi gå en tur? Kom, så går vi." Og så gikk vi, og vi fulgte en vei jeg ikke hadde gått før, men som han kjente godt - han vokste tross alt opp her, han også. Vi gikk kanskje fem minutter, kanskje ti fordi jeg var liten og hadde små bein. Vi kom til et lyseblått hus med en fin katt, og et gyllenbrunt nabohus med trekantet form. Ved trappen til det brune huset stoppet han og begynte å snakke med et menneske som sto der. Mennesket raket løv eller noe i den gaten, jeg husker ikke så nøye. Det jeg husker er at jeg ble presentert for et krek av en jente, datteren, med stort mellomrom mellom tennene og brunt hår til alle kanter, der hun balanserte på gjerdet til det blå huset. Hun balanserte utenpå gjerdet, og det så gøy ut, men jeg var ikke interessert, for hun jeg var interessert i hadde flyttet langt vekk.
Ok, jeg var kanskje litt interessert. Over de neste ukene var vi sammen noen ganger. Jeg ble fulgt først, men så fikk jeg høre at jeg kunne gå de fem minuttene den strake veien selv, og jeg med min ikkeeksisterende stedssans gikk, og fant til min overraskelse frem til det blå huset - og dermed også til det brune. Jeg fikk være inne hos henne, og hun hadde grønt, moseliknende veggtilveggteppe på gulvet i trappen. Hun hadde stor stue med glassdører og fin utsikt. Hun hadde to storesøsken, som bodde i andre rom, og hun hadde my little poniesponnier, særlig en søt, søt en som het "månehopper". Vi ble venner, men jeg gjorde det veldig klart fra begynnelsen av at vi kunne aldri bli mer enn venner - vi kunne aldri bli bestevenner, for jeg hadde allerede en bestevenn, hun bare bodde ikke i Norge. Men hun skulle komme tilbake!

Vi begynte på skolen, og faren min begynte som nattevakt, og var derfor i seng hele dagen. Foreldrene hennes syntes det hørtes fint ut, og ordnet det slik at hun kom hjem til meg etter skoletid hver dag. Vi gikk sammen hjem, og jeg irriterte meg over henne til jeg kjente meg grønn. Hun var så liten! Og jeg prøvde å skremme henne. Hver dag på vei hjem fra skolen foralte jeg henne historier, for jeg elsket å fortelle historier, men jeg truet henne til å gå over fotgjengerfeltet, og hvis hun hikket sa jeg at enten sluttet hun å hikke, eller så gikk jeg. (Hun sluttet å hikke.) Da jeg var blitt åtte og hadde utviklet meg til en trofast lesehest, tvang jeg henne til å lese favorittbøkene mine, slik at vi kunne snakke om dem.
I denne perioden drev hun med subtile hevnaksjoner. Hun stjal som en ravn. Ofte, ofte fant jeg små leker i trappen på vei hjem, eller blant hennes ting, og jeg mistenkte aldri et sekund. Jeg trodde det måtte være spøkelser eller noe annet rart som førte til at tingene mine flyttet seg av fri vilje, og det var ikke uvanlig selv den gangen at tingene mine ikke var der jeg trodde de skulle være. I dag synes jeg det er rettferdig, hun stjal mine ting, jeg truet og tvang henne til å la meg leke med de morsomste tingene hennes.

Jeg kunne skjønt det, hvis dette var høydepunktet på vår fortelling, hvis fortsettelsen gikk ut på at jeg ble større og oppdaget hvilken perle jeg var venner med. Det er med skam jeg kan fortelle at jeg ikke hadde anelse.
I femte klasse fikk jeg venner. Venner i klassen. I noen måneder hadde jeg venner på min egen alder, og jeg slapp henne som en plastpose. Jeg inviterte dem til bursdagsselskap, og prøvde å forklare henne at hun ikke var invitert, fordi dette var en "klassejenteting only". Da de forsvant, eller jeg stakk fra dem, var hun der fremdeles. Hun gikk på en ny skole nå og hadde andre venner, men straks jeg ville være med henne, ville hun være med meg. Gudene vet at jeg ikke fortjente det.

Og året etter - i sjette klasse - jeg gjorde nøyaktig det samme igjen. Min første og "eneste" kjærlighet flyttet hjem til Norge. Jeg kastet meg mot henne. Jeg forklarte for venninnen min at "det hadde vært fint, men hun måtte skjønne at nå da den virkelige vennen var kommet hjem, ville jeg ikke ha så mye tid." Og igjen tidde hun stille og fortsatte sitt liv, gled inn i skyggene av mitt. Ikke engang da min store kjærlighet forkastet meg, gikk jeg tilbake - jeg skaffet meg en ny bestevenn. Riktignok ble hun heretter invitert til bursdagsfeiringene mine, det være seg inimfester eller klassefester, men hun var alltid nummer to, alltid bakerst i køen. Da jeg skulle trylle sammen et englekor, tenkte jeg ikke på henne, men på de to jentene jeg gikk i klasse med. Hun hadde fortjent å være englekor.

Vi gikk på kino, da. Vi så "Fucking Åmål" sammen, og bestemte oss for å dra hjem og drikke oboy sammen. Vi skjønte ikke helt hva vi egentlig sa, der.

Og så - ungdomsskolen - dette er det jeg virkelig ikke forstår at vennskapet vårt overlevde. Jeg fant en ny kjærlighet, akkurat like brennende som den første, større hvis mulig. Og selv om jeg introduserte dem, selv om jeg drømte om at vi skulle utgjøre et trekløver heller enn et tospann, så var de bestandig et "vi" og et "du", og hun var bestandig "du". Hun hadde fortjent å være et "vi", men hun ble du, og vi ga henne et kjælenavn - kreket. Jeg sverger, det var et kjælenavn. Innen nå, omtrent, begynte jeg å forstå at hun var en perle. Videregående kom og gikk, og vi traff hverandre sjelden, hun var fancy elev på fancy skole og med stilige fag innen fysikk, kjemi og matte, og jeg var kunstakademiker.
Studentlivet - og tror du ikke hun flytter etter meg? Ok, kanskje ikke etter meg, men dog, hun flytter til byen der jeg bor, og hun kommer på filmkvelder jeg arrangerer. Herregud, som den jenten er trofast.

Jeg begynte med å skrive om korsang, og jeg er ikke helt ferdig ennå. Dere skjønner, jeg har en teori når det gjelder synging, særlig i duetter. Jeg bygger den på alt jeg vet om Kings of Convenience, Everly Brothers, Beatles og Ylvisbrødrene, The proclaimers, Clannad og Fleetwood Mac - for å nevne noen - og viktigst av alt, jeg bygger det på vennskapet med henne. Jeg tror nemlig at koringer fungerer aller, aller best når det gjøres mellom personer som kjenner hverandre godt - ikke nødvendigvis gjennom å ha sunget sammen masse, men ganske enkelt kjenner hverandre. Simon and Garfunkel argumenterer mot denne teorien, men de er også de eneste: alle andre harmonier jeg kjenner til og er glad i, oppstår mellom mennesker som er glade i hverandre. Harmoniene i Kings of Convenience. Ylvisbrødrenes evne til å lese hverandres bittesmå steg. Everly brothers' koringer. Og oss to.
Vi sitter på bussen. Vi er i tenårene et sted, og vi har truffet hverandre tilfeldig. Halvveis ut i bussturen hører jeg at hun nynner, og jeg oppdager at hun synger "hey Jude" av Beatles. Jeg faller inn ved siden av henne. Vi sitter plutselig på en offentlig buss i fart, og vi får merkelige blikk, men vi synger videre, og jeg hører hvor utrolig fint det høres ut. Jeg hører at vi har harmoni. Vi hadde, så vidt jeg vet, aldri sunget "hey Jude" sammen før, men det hørtes ut som om vi har det.
Hvis jeg skal synge med noen, er hun blitt førstevalget mitt. Det har hun fortjent.

Outlandinger

I dag mens jeg ventet på bussen, stakk jeg innom Outland. Outland er, for dem som ikke vet det, en butikkjede som spesialiserer seg på fantasy og scifi det være seg innenfor litteratur, film, spill, for ikke å glemme morsomt tilbehør til overnevnte. Det er på Outland en går hvis en vil ha manga (japanske tegneserier), terninger med åtte sider eller dragelysestaker, og nå har jeg ikke engang nevnt alt de har av alle mulige forfattere som skriver om drager og eventyr og alver og enhjørninger og vampyrer og hekser og sånt morsomt som vi ikke har så mye av i vår verden.

Som du skjønner, går jeg ikke på Outland så veldig ofte, for det ville ruinert meg på en uke. Men i dag gikk jeg altså inn for å varme meg, og for å snoke i bokhyllene, vel vitende om at jeg ikke skulle kjøpe noe uansett hva jeg fant.
Det første jeg ser når jeg kommer inn døren, er nettopp en stabel bøker. Og fordi jeg er Engeline, og ute av stand til å ikke lese boktitler når de står foran meg, leser jeg nedover:

Emilys book of strange
Emily's secret book of strange
The Vampire Diary
Masers voktere/ Den andre månen
Dvergenes øy
Portal: Noreg etter 1850
HC Andersen - den magiske hatten
Jærtegn - dødens rike.

t.A.T.u - ti år siden

For ti år siden startet det som er blitt Russlands største musikksuksess gjennom tidene. Ivan Shapovalov formet en jenteduo med Lena Karina og Yulia Vulkova, og presenterte dem som et kjærestepar. Duoen ble kalt t.A.T.u, som direkte oversatt fra russisk til engelsk betyr noe slikt som "This That", men som på grunn av språkforskjeller egentlig betyr "she, her", hvilket igjen egentlig står for "Hun elsker henne". Alle sangene deres handlet om lesbisk kjærlighet, følelse av skam og ønske om frigjøring. I 2003 kom de ut av skapet og innrømte at de slett ikke var kjærester, og at de likte "både gutter og jenter", men skaden var allerede skjedd - T.A.T.u vil for evig og alltid bli husket som lesbeduoen.

Jentene spilte inn flere musikkvideoer, og de er som regel kledt i miniskjørt og skoleuniformer. Dette er omtrent samtidig som Britney Spears gjør sitt inntog med "hit me Baby one more time", ikledt nettopp skoleuniform og bambiøyne, og jeg er på ingen måte blind for at å kle opp jenter i skoleuniform og deretter få dem til å kline på film var et noe ekkelt stunt, beregnet på å tenne gamle griser. Gamle gubbegriser er utvilsomt en del av målgruppen, og i min bok gjør det produsenten temmelig suspekt. Det gleder meg at de brøt med ham i 2003, og nå er selvsendige og midt i en filmproduksjon. De faktiske intensjonene hans er aldri nevnt noe sted, og derfor er jeg fryktelig usikker på om han gjorde det med vilje, eller om det var et heldig uhell at det utover griser fantes en målgruppe til.

Det fantes en målgruppe av unge tenåringer, i alle fall utenfor Russland, som i økende grad var opptatt av homokamp. Jeg var tretten år, og brennende engasjert. Jeg var skaphetero i flere år, fordi jeg syntes at noen på ungdomsskolen burde ta saken, og jeg ville ikke ta stor skade av å fronte den. Fucking Åmål, sannsynligvis nittitallets viktigste film, rullet over det internasjonale lerretet to år før. t.A.T.u føyde seg inn i en ny trend, og jeg så dem som en del av en større frigjøringskamp, hvor kjærlighet og homokamp kom i fokus. Jeg så videoene deres, og grøsset av fryd, grøsset fordi noen våget å skape dem, grøsset fordi det var så vakkert at det eksisterte. Gamle gubber be damned, dette var frigjøring.

Jeg har nylig sett gjennom noen av videoene deres, for å med voksne øyne se i hvor stor grad de rettet seg mot gubber og mot meg. Jeg ble overrasket. Ja, de går kledt i lær og miniskjørt, eventuelt skoleuniformer i miniskjørt - men utover det er det faktisk stilige historier som fortelles. Særlig stilige er de kanskje blitt etter at de stakk fra Ivan, og den usensurerte videoen "All about us" fra 2005 burde styrke denne teorien; videoen handler om at en av jentene utsettes for et seksuelt overgrep. Hun skyter ham og blir plukket opp av den andre. Disse jentene er stilige.

Den første hiten de hadde i Norge ble produsert i 99, men sluppet i Norge i 2000. Sangen handler om en jente som forelsker seg i en annen jente, og som kjemper mot skamfølelse og forelskelse, hvorpå hun ender opp med å be foreldrene om tilgivelse. Den russiske versjonen, Ya Soshla S Uma, kan oversettes til noe slikt som "jeg har gått fra forstanden", men på engelsk fikk den tittelen - og refrenget - All the things she said.

Jeg kan fremdeles sette pris på den enkle symbolikken i misbilligende blikk bak et nettinggjerde, hvorpå de finner veien ut i friheten.

La meg ta deg med

Best som jeg sitter og skal skrive eksamen, mens jeg er i hjembyen og mens regnskyene henger tunge, går jeg tur. Det er ikke frivillig, jeg går tur fordi et hvitt og håret monster på fire bein trenger å gå tur, og fordi hun trenger noen til å gå med seg. Dette hundebeistet som altså heter Caro - kjære - hvilken ironi - og jeg har en favorittrunde, som tar akkurat passe tid i pene omgivelser. Vi går rundt Tveitevannet, det vakre og dødelig forurensede vannet jeg har vokst opp ved siden av. Her veier alle stokkendene tre, fire ganger så mye som de skal, så fulle av tungmetall er de. Her svømmer gjedder som eter små, søte andunger hvert år - hvilket innebærer at det klekkes andunger hvert år. Her kommer trekkfugler hver vår og hver høst, de trekker inn og blir i noen dager, før de flyr videre til andre strøk. En kan se våren på dem.

Jeg har vokst opp ved dette vannet. Jeg har matet ender med små, harde brødskorper ved dette vannet. Og hver gang jeg går rundt det - jeg mener virkelig hver eneste gang jeg går rundt, uansett årstid, uansett selskap, uansett tidsrom - hver gang har jeg den samme opplevelsen av å vandre rundt i minner. Jeg vet ikke, kanskje er det fordi jeg er usedvanlig nostalgisk av natur, eller kanskje er det fordi dette vannet har vært en så til de grader konstant, men den halve timen det tar meg å vandre rundt, er en eneste gjenopplevelse av forskjellige epoker i barndommen min, øyeblikk av forskjellige mennesker. Og fordi jeg leser om performativitet og biografisme, bestemte jeg meg i går kveld for å ta dere med på denne rundturen, skildre alle minnene og dermed få dem ned i ord utenfor meg selv.

Det første minnet er nettopp at vi matet ender. Det er en liten bro som går over noe som kan kalles en liten elv, og på den kan en stå og slippe brødbiter ned i vannet. En kan slippe dem på en side, og deretter løpe bort til andre siden for å se dem bli spist av ender der, som en ekte Brumm. Ved siden av dette minnet om å være kanskje tre år og mate ender, er et annet minne om å være elleve år og forelsket. Den utkårede skulle vise mot, så han kastet seg ut i vannet og svømte. Han svelget til og med vann, og jeg husker jeg var bekymret for ham - for dette vannet er ikke et badevann.
Hvis vi går litt videre, kommer vi til barneskolen min. Bygget er skittengult, og det første en kommer forbi er gjerdet der vi sto før vi kom inn i gymsalen. Jeg går fort forbi det gjerdet. Deretter kommer en til hjørnet av skolen, og jeg ser opp og til venstre, på det som var klasserommet mitt. Deretter snur jeg hodet og ser til høyre. Der ligger en liten samling steiner. Der satt han.
Han var en bleik og vakker fyr med regulering, som spilte basketball i treningshallen utenfor skolen min hver tirsdag og torsdag. Treningsøktene hans må ha vært fullstendig meningsløse i en periode, for hver gang han kom brukte jeg alle pengene mine på godteri til ham. Tirsdager var han ferdig før oss, og han pleide å sitte på de steinene og vente. Magen min var svimmel av en helt spesiell følelse hver tirsdag, den siste timen når jeg visste at han satt utenfor, at hvis jeg reiste meg og så ut av vinduet ville jeg se ryggen hans, mens han så ut på vannet. Det var vår og jeg var snart tolv år. Han var det vanligste samtaleemnet, og vi kalte ham Mosedott, så ingen voksne skulle forstå hva og hvem vi snakket om.
Jeg ser ikke så lenge på de steinene, jeg snur hodet til venstre igjen. Der er et høyt nettinggjerde, og et lite og nakent tre, og en krok. I den kroken fant jeg en engel, og meg selv. Hun hadde fregner og rødt hår, og hun pleide å flette det fremste håret rundt ansiktet, og knytte enkroninger fast, som en hippie. Vi hadde nettopp fått sånne enkroninger med hull i midten. Jeg prøvde å etterlikne henne, men jeg fikk det aldri til, så jeg ga opp. Vi sto i den kroken og snakket om hvordan mennesker tok på seg masker, og hvordan de ulike maskene fungerte i ulike sosiale sammensetninger, og med ulike venner. Vi snakket om verden, og om mennesker, og om filosofi og religion og vennskap. Det var første gang jeg hadde en venn som jeg kunne snakke med på ekte, om de dype tingene, og en skoledag var ikke nok for noen av oss. Hver dag etter skoletid brukte vi mange, mange timer på datamaskinen og skrev eposter til hverandre, metervis med eposter, der vi fortsatte diskusjonene. Jeg prøvde å forklare dette vennskapet til foreldrene mine, men alt de hørte var "hun er kjempekristen og aktiv i kristkirken", jeg fikk aldri forklart dem hvor fantastisk hun var.

Et lite stykke bortenfor skolen min er et skilt hvor det står "Bading medfører helseskade". Jeg pleide å følge min venn med kroneflettene hjem, selv om hun bodde i feil retning. En gang vi gikk forbi skiltet, en varm dag på våren, gikk vi forbi en middelaldrende mann med ølmage. Han sto i badebukse og strakk på armene. Vi så fra ham til skiltet til ham igjen, og gikk videre.

Det neste minnet er også et vennskapsminne, men det er eldre. Vi kommer til en slags mursteinshelle som er nesten begravet i siv i dag. Da jeg var fem, var den ikke det. Den var ren og utrolig fristende, men jeg våget aldri å gå på den, jeg var redd for dette vannet som var giftig. Bestevenninnen min var ikke redd, og hun balanserte her en gang vi var på tur med foreldrene mine. Hun fikk meg til å balansere. Vi balanserte og falt ikke ut i vannet, og i de neste fem årene skulle jeg gå forbi den mursteinbiten med klump i halsen, fordi hun bodde i England og jeg ikke gjorde det. I dag går jeg forbi og husker både den femårige Engeline og den nostalgiske, triste Engeline, og jeg har godhet for dem begge.

Vi er kommet til kirken, og med den kirkebakken. Åh, så mange minner knyttet til kirkebakken! De kommer bestandig i rask rekkefølge og blander seg i hverandre, jeg vet ikke sikkert hva som kommer først.
Jeg tror det første er en akedag der vi skal ake ned, og vannet er frosset så vi kan ake virkelig langt, over veien og ned på isen. Jeg sitter øverst i bakken og er så vinterdeprimert av jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, jeg holder tilbake tårene og frustrasjonen over snø og kulde med en kraftanstrengelse, jeg hater snøen, jeg hater frosten, jeg hater isen, jeg hater at føttene mine er isklumper og at jeg må sitte her, eller ake, i mange timer til. Ved siden av meg sitter en venn som jeg hjalp en gang, hun prøver å gjengjelde tjenesten med varme ord, og selv om de ikke hjalp da, hjalp de senere.
Jeg tror at neste minnet er hentet fra våren etter. Dere husker han, som pleide å sitte på steinhellene? Dere husker han som våget å svømme ved broen? De to, mine to gutter, skulle slåss. Det var arrangert en slåsskamp mellom min og hans skole, og min første kjærlighet og min andre kjærlighet var utpekt til å slåss sammen. Jeg var forvirret og visste ikke hvem som skulle ha min lojalitet, gutten som så på meg den første skoledagen og sa "jeg vil ha Engeline på laget mitt, for at hun skal få være på lag med noen hun kjenner", gutten som hadde de varmeste øynene og som gråt når han så Løvenes Konge, eller gutten med tannreguleringen som fikk meg til å snuble i egne tær bare ved tanken?
Jeg valgte han, og han vant, men etter kampen gikk jeg opp til huset der gutten med de varme øynene bodde og spurte hvordan det gikk. Han hadde et kjøttstykke mot øyet, som var i ferd med å bli blått, men han var ved godt mot. Det ble snakket om en rematch, men om det fant sted fikk jeg aldri vite om det. Kampen fastslo i alle fall det vi hadde mistenkt lenge, men som ingen av lojalitet hadde våget å innse - deres skole var bedre enn vår.
På toppen av den bakken er en mur som rammer inn kirken. På den muren satt han en gang jeg fulgte jenten med flettene og kronestykkene hjem. Jeg gikk i ukevis etterpå og så opp på den muren, og visste at han hadde sittet der, hadde vært der og sett etter oss. Det er stort for et tolvårig hjerte.

Vi er kommet til lekeplassen. Den har forandret seg i årenes løp. I dag består den av en benk og en sandkasse. Sandkassen har vært her bestandig, men før var den morsommere. Mens jeg vokste opp, besto denne lekeplassen av tre ting: et dissestativ, en rutsjebane og det mest kreative: et klatrestativ gjort av bilringer.
Jeg foretrakk alltid å disse. (Og for dem som er østlendinger, å disse er det bergenske uttrykket for å huske. En setter seg på en svingesak og sparker fra med beina, og deretter svinger en frem og tilbake.) Her på dissene satt jeg og min beste venn en kveld på syttende mai, og vi spiste et tonn godteri
som var kjøpt superbillig på bensinstasjonen, og jeg var lykkeligere enn jeg noensinne hadde vært en nasjonaldag.

Opp bakken og forbi den skjulte stien som går opp til det huset der jenten som bodde i England flyttet til, da hun ikke skulle bo i England mer. Det huset hadde en hage med de største bringebærene i verden. Ned svingen, der guttene i klassen min bodde, og der jeg trente på å sykle uten å holde i styret, mens jeg gaulet I believe I can fly! I believe I can touch the sky! Forbi huset der jenten med kroneflettene bodde inntil hun giftet seg, et så überkristent bryllup at jeg ville blitt skremt, hvis ikke det var for at jeg kan tilgi henne hva som helst, konservative grusomheter inkludert. Forbi huset der bestekompisen til han, og en av mine bestekamerater også forsåvidt, bodde. Moren hans likte meg. Hun kom alltid ut når hun så meg, og begynte å snakke om bøkene jeg leste, og foredraget om Brødrene Løvehjerte som jeg engang hadde holdt. Han ble kokk, som han drømte om å bli, og flyttet langt vekk for å kokkelere for Kongen.
Forbi innkjørselen der det fremdeles bor venner. Og så, plutselig, er vi ved bilveien, og den fine delen av turen er over. Her er det også minner i fleng, men mindre holdepunkter å feste dem ved. Her gikk jeg til ungdomsskolen, her sang jeg duetter med utvalgte venner, her gikk jeg meg vill, her gikk jeg under løvtunge trær med en venn en st. Hansnatt.

Og her er broen med ender som vi matet da jeg var liten. Vi er kommet rundt, og jeg tar hunden og går inn for å drikke te.

ikke utelukkende fiksjon

Det hender av og til, og som regel innebærer det at jeg får en ny favorittbok. Jeg snakker om når du leser, og plutselig ordene blir gullkantede, de står litt ut fra resten, de former et avsnitt eller kanskje bare en setning, og disse ordene i akkurat denne sammenhengen er perfekte. Det kan være fordi melodien i dem klinger så bra, eller fordi de fanger opp en tanke eller en stemning slik at det faktisk er der, ikke bare i blekk på papir, men i virkeligheten, mer virkelig enn verden utenfor papiret. Jeg elsker disse øyeblikkene av sannhet. De glir inn i meg og gjør meg matt, og jeg må lese teksten om og om igjen, smake på ordene, skrive dem ned selv, sitere dem for noen. Hos noen forfattere, mine favoritter, er dette en hverdagslig forteelse. Jeg leser romanene deres som lyrikk, vel så mye som skjønnlitteratur, og jeg kan bla i bøkene bare for å finne de perfekte øyeblikkene. Astrid Lindgren er slik. Virigina Woolf er slik.

Og så finnes det de bøkene som overrasker deg. Det er de bøkene der du leser, og det er fint og koselig, og så Pang! er det et sitat som gir deg klump i halsen og hjertebank. Plutselig, bare noen få linjer, er så riktige som noe du kan få, mer ekte enn noe annet.
Jeg leste nettopp "Nansen og Johansen" av Klaus Rifbjerg. Den var fin, en kjærlighetshistorie utenfor det vanlige. Og det jeg likte best, var de glidende skillene mellom vennskap og kjærlighet. Og mot slutten av boken ramlet det frem et lite avsnitt som ut av det blå beskriver nøyaktig hva jeg oppdaget, den høsten jeg var tretten.

(...) og han fattede, at venskap ikke udelukkende behøver tilhøre fictionen, det fandtes, det var håndgribeligt og måske værd at bevare emr end noget andet, fordi venskap ikke blot gjorde frelsen mulig, men var dens forudsetning, og at det derfor var rimeligt at satse alt for at bevare det, ja endda ofre sit eget liv, hvis det blev nødvendigt.

Det finnes en hverdag der ute

Jeg forkastet normalen tidlig i tenårene. Som min nærmeste venn uttrykte det, jeg var bipolar, og normalen var uoppnåelig hva jeg enn gjorde. Ved å forkaste den, og bestemme meg for at sær var bra, sær var kul, kunne jeg gi meg selv verdi likevel. Dessuten, argumenterte jeg, hvem kjenner jeg, som er bra og normal? Alle mine fineste venner var sære, om enn ikke like sære som jeg var. Som Tramteatret sier, drømmer er rare, mens verden er grei og normal? I den verdenen vi lever, er normalen et uttrykk for virkelighetsbenektelse, nesten en form for galskap. "Jeg liker sære folk", pleide jeg å si. "Det er teit å være normal. Normale mennesker har misforstått noe."

Slik så jeg på normalen når jeg var tenåring, og det forandret seg lite opp igjennom årene. Faktorene som førte til at jeg forkastet normalen, har i høyeste grad forblitt tilstedeværende. Jeg er bipolar, og en jevn, normal døgnrytme har vært umulig å opprettholde. Manglende døgnrytme betyr manglende matrutiner og manglende arbeidsrutiner, for meg rutiner punktum. De siste årene har jeg smugtittet på menneskene rundt meg, og oppdaget at selv midt i studentlivets frie tilværelse har de fleste en viss form for rytme i livet sitt. De fleste blir trøtt rundt et visst tidsrom, med noen timers slingringsmonn. På samme måte våkner de fleste mennesker etter en viss mengde søvn, og innenfor en tilsvarende periode med tilsvarende slingringsmonn. De fleste mennesker husker å spise jevnlig, fordi kroppen deres gir dem beskjed om at de skal spise, og fordi de har en slags innarbeidet rutine som de ikke lenger merker, som når de puster eller blunker - som når de går, og ikke tenker på å flytte føttene i takt. Rytmen i disse to rutinene gjør også at hva en gjør på dagene får en viss rytme. En trenger ikke være flittig student som bor på lesesalen, en har gjerne noen rutiner likevel - som hva gjør en som det første en gjør når en står opp, hvor mange kopper kaffe en drikker, hva en gjør for å fylle dagens timer, hvordan en liker å tilbringe kveldene. Både psykologen og legen min hevder at dette er sånt som en lærer automatisk når en er liten - så sant en utsettes for det. Bipolare mennesker har ekstra vanskelig for å lage dem, og de har ekstra behov for dem. Jeg ser på mitt liv, og innser at jeg ikke eier livsrytme, jeg eier ikke rutiner og jeg er, virker det som, ute av stand til å lage dem. Tro meg, jeg har forsøkt.
Da jeg skulle begynne på p-piller lette jeg febrilsk etter ett punkt som var felles for hver dag, uken gjennom. Det punktet fantes ikke. Jeg sto opp til ulike punkt hver dag, og jeg kunne snu døgnet på en femøring - enten la være å sove, eller plutselig sove til klokken fire på ettermiddagen, uten forvarsel. Jeg gjorde forskjellige ting til lunsj hver dag, enten jeg sto i kø på butikken, satt i møte med avdelingsleder og fokusansvarlig, sov eller var på demonstrasjon. Jeg prøvde å spise den klokken seks, fordi jeg regnet med at jeg enten så barnetv med min søster eller skulle til å begynne et møte da, men det virket heller ikke - jeg var fem forskjellige steder og gjorde sju forskjellige ting klokken seks uken gjennom. Leggetid hadde ikke eksistert på noen år. P-pillene krevde en rutine, en hvilken som helst rutine, og det var et problem.
Rutiner er utskjelte. Rutiner er hverdag, og hverdag er grå, kjedelig, jevn, uinteressant, fordi hverdagen ikke gir deg noe nytt. Hverdag og fest er to motsetninger, og fest er høydepunktene, de en ser frem til, de en husker og tar med seg. Hverdagen er fyllstoff. Hverdagen er normalen.

Jeg snakket med en annen venn for noen uker siden, om verdien av rutiner. Hun har heller ikke lært rutiner hjemme. Ikke lillesøsteren hennes heller. Nå prøver hun å lære søsteren sin opp til å spise jevnlig og sove om natten. Hun prøver å lære søsteren sin rutiner, normalen, den som andre har. Jeg gjør det samme. I et forsøk på å skape mental stabilitet gjennom fysisk stabilitet, prøver jeg å lære meg den normalen jeg forkastet som tenåring. Mennesker med denne normalen innebygget og fremdyrket, vet ikke hvor heldige de er. De vet ikke hvor hard kampen for normalen er. Jeg har oppdaget at er det en ting i livet mitt jeg ønsker meg, så er det en hverdag. Jeg drømmer om å sitte, stuptrøtt, med kaffekoppen min hver dag, sammen med et eller annet stakkers menneske på studentkafeen. Jeg drømmer om å sitte på en fast plass hver dag og lese noe pensumrelatert. Jeg drømmer om å bli sulten litt over fem, og deretter spise middag hver dag klokken halv seks. Jeg drømmer om å bli trøtt omkring det samme tidspunktet nettopp hver dag. Jeg drømmer om å få dette til, uten at det knuses av førti søvnløse timer eller femti timer der jeg bare kan sove og ingening annet. Jeg drømmer om å få dette til, uten at det plutselig og på uforklarlig måte bare er borte mellom fingrene mine, og alt som er igjen er mentalt rot. Jeg mestrer ikke hverdag, ikke en gang når jeg konsentrerer meg hardt om å bevare den. Jeg kan ikke forklare skikkelig hvorfor hverdagen bestandig unnslipper meg, men alle forsøk forsvinner, blir borte. Den grå massen som er hverdag, inneholder trygghet, og jeg ønsker meg den tryggheten. Den grå massen inneholder en visshet om hva morgendagen vil bringe, og den gjør at saker og ting får sine naturlige plasser i livet, en rytme å følge. Hverdag gjør livet vel så godt som fest - og sannsynligvis mer.
Normal blir jeg nok aldri. Jeg kommer alltid til å være bipolar. Jeg kommer alltid til å være mer litteraturfrelst enn de fleste andre, litteraturfrelst til den grad at jeg synes tung og svevende litteraturteori er underholdning. Jeg kommer alltid til å komme fra en eksotisk familie full av adopsjon, revolusjon og kristenfanatisme. Jeg kommer alltid til å være sær. Men nå strever jeg etter å bli så normal som mulig. Jeg strever etter å ha et liv som, sett utenfra, er mye mer normalt enn det jeg har i dag. Når jeg ser for meg en lys fremtid, er en normal hverdag den viktigste komponenten. Jeg ønsker meg normalen. Jeg ønsker meg hverdag.

The girls have a lot to be mad about

Jeg får ikke sove, og Don't leave the light on fikk meg på sporet igjen. Jeg fordyper meg i skotske lyrikere som spiller åtte instrument hver og korer hele tiden. Jeg fordyper meg i Belle & Sebastian.

Belle & Sebastian har flere gjennomgangskarakterer, det vil si en figur som vender tilbake i forskjellige låter. Figurene deres er komplekse, kreative og skildret med hundre prosent varm, ronisk distanse. Den første Belle & Sebastianlåten jeg hørte, Beautiful, introduserer hun som sannsynligvis også er min favorittkarakter: Lisa.
I Beautiful er Lisa en ung jente som holder på å bli blind, og i stedet for å følge alle legenes gode råd, kastder hun seg ut i livet, ut i alle ting hun kan tenke på. Lisa er vakker, men lettere sprø, sangen er hennes egen. Den sangen jeg skal presentere her, handler om kjæresten hennes, Chelsea. Dette er sangen til alle de forskjellige jentene som har kontaktet meg i løpet av det seneste året, med historier om hvordan forskjellige mennesker har vært stygge mot dem uten at de helt har vært i stand til å forsvare seg - hvorpå de reagerer med vekselsvis sinne og sorg - og under det hele er det morgener der en lurer sterkt på om en ikke er i ferd med å miste grepet. She's losing it er sangen om Chelsea, og om hvordan hun treffer Lisa, men det er også sangen om alle disse jentene - meg selv inkludert. The girls have a lot to be mad about.

Lisa knows a girl who's been abused
It changed her philosophy in '82
She's always looking for a fight
She keeps the neighbours up all night

I go to her when I'm feeling slack
The girl's using me as a punching bag
I think that I could help her out
But the girl's got a lot to be mad about

But in the first moment of her waking up
She knows she's losing it, yeah she's losing it
When the first cup of coffee tastes like washing up
She knows she's losing it, yeah she's losing
Yeah she's losing it

Lisa met Chelsea at the knocking school
Chelsea didn't feel like following the rules
So they left the place for another school
Where the boys go with boys and the girls with girls

Chelsea was the one who's been abused
It changed her philosophy in '82
She says, "Inch for inch and pound for pound"
Who needs boys when there's Lisa round?">

But in the first moment of her waking up
She knows she's losing it, yeah she's losing it
When the first cup of coffee tastes like washing up
She knows she's losing it, yeah she's losing it
She goes to the mirror to put on her stuff
She knows she's losing it, oh yeah she's losing it
When she doesn't speak to anyone till four 0' clock
She knows she's losing it, yeah she's losing it
Oh yeah she's losing it

Før jeg skrur av lyset, del 2

Der Belle & Sebastianlåten under er mørk, men grusomt ærlig, er denne en slags blanding av resignasjon og gjenkjennelse, og av varme rett før leggetid. Joan Armatrading er er av Englands stiligste vokalister, og jeg skulle ønske jeg hadde funnet et godt liveklipp av henne også, men alle liveklippene på youtube er uten strykere - og hva er en sang uten fiolin og cello?
Stemmen hennes er fantastisk, og hun har så mange perler at jeg har en egen spilleliste kalt Joan og Joni. (som forresten også heter Joan, til mellomnavn.)
Jeg skulle finne en låt av den britiske Joan, og jeg måtte anstrenge meg. Helst skulle dere fått I Need you, fordi strykerarrangementet gir meg frysninger hver bidige gang, men den finnes ikke på youtube. Skulle dere få The Weakness in Me, som er den de fleste liker? Eller It could have been better? Everyday Boy? Save me?
Dere får den beste. Dette er et av de vakreste kjærlighetsdiktene jeg vet, og der Belle & Sebastian handler om perioden rett før noe knekker, handler denne låten om det motsatte. Dere får den sangen som handler om å skru av lyset.

Før jeg skrur av lyset, del 1

Åh og åh og åh! Jeg skulle så gjerne vært på konsert med disse mange, mange menneskene. Jeg har egentlig konsertangst, som gjør at jeg bestandig feiger ut før konserter, men disse menneskene ville jeg gått på konsert til uten å blunke - og jeg ville kunnet alle låtene de spilte, uansett. Året før jeg flyttet til Trondheim, hadde de konsert på samfunnet - på bursdagen min. Jeg visste det ikke, så jeg hadde eksamen i stedet.
Noen andre var mer heldige enn jeg, i 2001. Don't leave the light on, baby.

jeg har et vi

Jeg har følt meg som en særing, en frik, et vesen som aldri helt er som andre. Jada, jada, en vil gjerne føle seg spesiell, men en vil føle seg spesiell i et slags nettverk, en vil føle seg spesiell med en tilhørighet. Spør en hvilken som helst kulttype, og du finner at de vil skille seg ut, og markere gruppetilhørighet. Særhet i gruppe.

Problemet mitt er at jeg aldri har funnet gruppetilhørighet. Jeg var den sære jenten uten venner på barneskolen. Jeg var den merkelige jenten i de politiske organisasjonene jeg sniffet på, den merkelige jenten som aldri følte seg komfortabel med kleskode og som trass i jakkemerker aldri var som "de andre". Javisst, jeg vokste opp i nærheten av slum, så jeg fikk min dose gangstertilhørighet, med svart sminke og rundstjeling av butikkhyller, men jeg bodde ikke i slummen, jeg bodde i et hvitt rekkehus foreldrene mine ikke hadde råd til. Jeg byttet skole og fikk venner, men venner er ikke det samme som tilhørighet. Jeg var fremdeles merkelig, og etter hvert som tenårene trillet inn ble det mer og mer merkbart. Mindre smertefullt også, for som tenåring fant jeg en bitteliten gruppetilhørighet, i en gruppe bestående av to - men å være en litteraturinteressert avholds tenåring med røde tendenser setter deg automatisk utenfor ikke bare den almenne kretsen, men utenfor de aller fleste kretser. Du er sær hvis foretrekker bøker og moren din en fredag kveld, du er mer sær om du ikke sminker deg som tenåring, du er virkelig sær hvis du ikke drikker alkohol når du fyller atten. Jeg gikk ikke på fest, og hvis jeg gjorde det kjente jeg på dette rommet rundt meg, som sa "sær sær SæR!". En blir større, og jo eldre du blir jo mer får du kontroll over livet ditt, men jeg har aldri følt meg komfortabel på fest, på utesteder eller i tilsvarende situasjoner. Selv blant venner hører jeg ikke til der, jeg er ikke som de andre, og jeg må spille et slags skuespill, for jeg er samme alder og tilsynelatende fra samme kultur,så jeg burde høre til. Jeg trodde det var slik det skulle være, at dette var en uungåelig del av det å være så sær at jeg ikke virkelig passet inn noen steder. Jeg har valgt meg utesteder der jeg automatisk ikke passer helt inn, som homosteder, fordi jeg nettopp ved å ikke direkte passer inn passer inn likevel - jeg kan være meg selv der, for jeg passer ikke inn uansett. Presset forsvinner. Jeg går på fester til venner, og er anspent stort sett hele tiden, drikker brus og spiller skuespill, føler meg sær og særere, finner en person å snakke litteratur med og slapper litt mer av, men jeg hører ikke til. Jeg hørte aldri til i tenåringslivet. Jeg hører ikke til i studentlivet heller, ikke det studentlivet du tenker på som studentliv.

I kveld, derimot, skal jeg på fest. Jeg tror du kaller det fest, når mange studenter skal samles en lørdagskveld hos en av oss, og planen er å ha det kjekt sammen. Saken er at denne festen ikke er som de andre festene. Denne festen inneholder middag, hjemmebakte rundstykker og garantert mengder te. Denne festen er det planlagt høytlesning av de litterære verkene diverse mennesker måtte ha tatt med seg. Dette er ikke en fest som andre, for menneskene der er ikke som andre. Menneskene der er sære. Og vi er kanskje ikke en del av det kjente studentbildet, men vi er flere, folk som er sære på samme måte som meg, så det blir et "vi" og et "dem". Jeg har fått et "vi", der vi er sære på hver vår måte, men alle sammen er sære, og alle sammen liker vår setting. Jeg skal på fest i kveld, og på armen har jeg en stråkurv med nybakte rundstykker og en bok av Astrid Lindgren. Og jeg gleder meg masse, masse, masse.