Evig konkurranse. vårlig smakebit.

Det knurrer i bakhodet mitt om en oppdatering, og overalt finnes det ting å skrive om, det eneste som mangler er tiden og viljen til å faktisk hente temaene ut fra bussturtankene og til papir eller dataskjerm. Jeg har de siste dagene skrevet om stokkenders seksualdrifter, flaks, hvordan the kinks påvirker livet mitt, spansk/fransk/engelsk film om drømmer og fantasi, hvordan starters for ten er en koselig, romantisk komedie som er dårlig laget, hvordan cashback er det stikk motsatte, en usedvanlig godt laget romantisk komedie full av kvinneforakt og prostitusjon, hvilket selvsagt foringer romantikken en smule, jeg har skrevet om Peter Pan i voksenformat, om familie, om alt hva jeg har lært om html, jentekollektiv og hva jeg har fundert på om engler. Det finnes så mangt å hente fra, problemet er at det aldri når lengre enn den mentale skrevne versjonen - jeg skriver det i tankene, formulerer hver setning, og kaster meg ut i en ny samtale, en ny bok, et eller annet annet.

For øvrig fant jeg en moleskinbok jeg fikk av Kristian for flere år siden, en bok jeg ble urimelig glad for og fremdeles blir varm av å bla i. En ting er at moleskinebøker er de beste, uten sammenlikning, men denne er farget i rødt og grønt, og påbegynt med dikt og huskelister spesielt til meg. Som Nordstoga synger, det er en av mine skatter, å miste ting for så å finne dem igjen, og det å finne denne plasserte meg i det poetiske hjørnet. Følgelig skriver jeg en dikt igjen, masse dikt om dagen, hvilket betyr at om et par måneder kommer jeg til å stå igjen med to,tre dikt som faktisk tåler dagens lys, jeg er like spent som alle andre på hvilke det blir.

Fordi våren er kommet, og det i natt regner et stille, surt vårregn over byen, og min årlige påskeforkjølelse er kommet for å plage ledd og lunger, og verden likevel er helt fantastisk og gjenfødt;

Vårens hjerte banker
blodet rundt gjennom
asfaltens blodårer
når snøen endelig smelter
Skyggene blir klare
og det vokser spøkelser
på hver en busk

Kongen av sitater

Mark Twain skrev fantastiske bøker, og de fleste jeg kjenner som har lest ham, har latt seg fange hemningsløst inn i en klok verden sett fra rampete, amerikanske gutteøyne. Med unntak av "Tiggerprinsen" har de derimot aldri helt fanget meg, selv om jeg ser at de er nydelige. Min mor kastet en gang frem forslaget om at det er for mye av gutterollen i dem, og jeg har alltid hatt vanskeligheter med å være noe annet enn jenterollen.

Men, han var en stilig fyr med en skarp tunge og en skarp penn. Skjønt han misforsto grundig i enkelte sammenhenger - er det ikke en søt anekdote hvor han mente en viss Jane Astin var en døgnflue uten skrivekunnskaper? - er det få andre som har etterlatt seg så morsomme, kloke og treffende sitater. Jeg ramler til stadighet over ting han har sagt eller skrevet, som jeg smiler av og skriver meg bak øret. Nå har jeg fått en svømmende fisk på mitt ubuntuskrivebord, og denne fisken kommer med små sitater og kommentarer hver gang jeg ber den om det. Fisken heter Wanda, selvsagt, og i dag kom den med et Mark Twainsitat:

They spell it "da Vinci" and pronounce it "da Vinchy". Foreigners
always spell better than they pronounce.
-- Mark Twain

Han har så rett, så rett.

påskegodt

I dag i fem punkt:

1. Klokken slår tolv et sted i det fjerne, så fjernt at det ikke når Othilienborg, men natten er ung. Dette er en jentepratnatt.

2. Tre timers søvn, våkne til et ansikt en er voldsomt glad i. Drikke god te og spise frokost sammen mens solen skinner utenfor.

3. På kafè: De spiller sjeldne Belle & Sebastianlåter på høyttalerne.

4. Jeg skal bake kake til mine venner. Jeg har glemt å kjøpe bakepulver. Fordi det er påske, og fordi jeg er for å gjøre sånne ting, gikk jeg til naboen jeg aldri har pratet med før, og spurte om de hadde en teskje bakepulver jeg kunne få. Det hadde de. De hadde en uåpnet pakke svensk bakepulver jeg kunne få.

5. Siste bussen i kveld ble stående i nesten to minutter ved et vanlig busstopp, mens det gikk fra grønt til rødt til grønt i trafikklysene foran oss, for å slippe på en kvinne som var litt sent ute. Hun rakk siste bussen hjem.

Så enkelt kan jeg beskrive påskegodter.

kunst eller klisje?

Tilgi meg den utrolig klisje tittelen, jeg er uhelbredelig glad i alitterasjon, og jeg griper enhver mulighet til å leke med forbokstaver, omtrent som en VGjournalist. Dessuten skal jeg ofre spalteplass på noe som er en kunstspalte i VG verdig, og da passer tragisk bokstavrim enda bedre.

Det er påske, og jeg tilbringer feriedagene med en av mine favorittsysler. Foruten skammarbøker hører jeg Karin Fossums romaner på lydbok om dagen, en produktiv måte å koble ut med strikketøyet noen timer hver dag, og disse aktivitetene har fått meg til å fundere over et spørsmål jeg ofte har pratet med litterære kunstsjeler om. Det reiser nemlig spørsmålet i meg, hvordan skal en definere krim? Er det middelmådig litteratur eller en undervurdert kunstform?

Mine litteraturstudenter hevder, nesten alle som en, at krim er "enkel" litteratur, i godt selskap med folkelige favoritter som Margit Sandemo og Anne B. Ragde. En finner unektelig ganske god ammunisjon for denne idèen i Ragdeeksempelet, ettersom hennes bestevenninne heter Unni Lindell og er en av Norges bestselgende krimforfattere. Og det er ikke til å komme utenom, krimfortellinger har sjeldent noe større mål enn å skape en spennende historie bygget på et enigma, hvor leseren skal prøve å løse fortellingens gåte og finne svaret til slutt. Hvem har drept hvem, og hvorfor har vedkommende gått til slike drastiske tiltak? Det finnes diverse norske krimforfattere som aldri strekker seg lengre enn dette, å skrive en god spenningsfortelling med en tålelig bra gåte i sentrum, og når det gjelder disse forfatterne, skjønner jeg at mine venner ikke helt ser det store, personlige utviklingspotensialet.

Men så er det dette, at krim kan være så uendelig mye mer. Bant de norske krimforfatterne er Karin Fossum klart min favoritt. Hun arbeider med psykologisk krim, der en ofte vet hvem skurken er fra begynnelsen av, og spenningen skapes i møtet med menneskesinn under stort press. Karakterene hennes er nydelig skildret, og hun tar gjerne opp andre tema enn selve krimmotivet, tema som gjør at fortellingene hennes blir noe mer enn spenningsfylte eventyr, de blir også samfunnskritiske og kloke fortellinger. Englands Elisabeth George gjør noe liknende, hun har komplekse fortellinger som til stadighet utfordrer leserens fordommer og utnytter dem i løsningen på gåten, og også hun makter å skape karakterer med dybde, karakterer en blir glad i. Kort sagt, blant alle de mer forutsigbare krimromanene finnes det et ganske stort og spennende område av alternativ krim, hvor fortellingen ikke bare handler om oppklaring av en gåte, men mest om fortellingen som spinnes rundt seve gåten. Disse romanene mener jeg er vanskelig å plassere i den vanlige krimhyllen, fordi bøkene havner i et grenseland mellom krim og annen type roman, og det er de rent litterære kvalitetene ved fortellingen jeg først og fremst verdsetter. Det er disse romanene jeg trekker frem i samtaler med litteraturstudenter, fordi det er dem jeg lettest kan forsvare, det er disse som faktisk kan møte bortskjemte litteraturstudenters ønske om språkbeherskelse og indre utvikling. Dette er gode bøker, først og fremst.

Men, idèt jeg forsvarer den alternative detektivromanen og påpeker alle de dype, psykologiske elementene som gjør at det blir en roman om mennesket, ikke mordet, idèt blir jeg også usikker. Har jeg ikke egentlig bare rodd meg unna selve problemstillingen her? Handlet ikke dette egentlig om hvorvidt krim kan ha en egenverdi i seg selv?

For jo, etter mye om og men, det mener jeg. Sant nok, jeg blir i sterk tvil hver gang jeg åpner en bok av Jo Nesbø eller Lindell, men når jeg tenker grundig gjennom ulike krimbøker jeg har lest i mitt liv, og særlig når jeg nyter mine engelske favoritter, kommer jeg bestandig frem til den samme konklusjonen. Krim er nemlig en sjanger, og det er en sjanger med ganske store krav. Det nærmeste jeg kan forklare det med er å trekke en ulogisk parallell til novelleformen. Det finnes en meget stram struktur i noveller, og av og til finner en noveller som er så velkomponerte at de treffer hvert eneste punkt i strukturen. På samme måte finnes det krimfortellinger hvis eneste prosjekt er å skape en gåte og en påfølgende løsning, men som likevel beholder en egenkvalitet, ganske enkelt fordi de er så velkomponerte. Jeg er en ivrig tilhenger av godt, litterært håndverk, og i krim, som i noveller, blir dette håndverket mer tydelig enn i mange andre sammenhenger. Jeg må rett og slett ta min høyst imaginære hatt av for strukturene i godt komponerte krimromaner, hvor forfatteren har skapt en ny fortelling med ukjent slutt, i et gitt mønster og med gitte elementer.

skammeren min

I fjor på denne tiden begynte jeg å låne barnebøker og ungdomsbøker på lydbok, helst innen klassiskere og fantazysjangeren. Disse brukte jeg hemningsløst til to ting, jeg strikket lapper til et teppe uten å kjede meg og jeg sovnet til lyden av dem. Men, like før påske i fjor (som riktignok var en måned senere ute) hadde jeg hørt opp alle de kjente bøkene, jeg hadde pløyd meg gjennom både Harry Potterserien på engelsk, jeg hadde hørt alle narniabøkene, jeg hadde hørt den hemmelige hagen og salomos miner, for ikke å snakke om tsarens kurèr. Jeg hadde rett og slett hørt ferdig alle bøkene jeg kjente til, og jeg hadde et stadig mer påtrengende behov for noe avslappende, trygt og interessant. Da var det at jeg gikk på biblioteket og lånte en skatt, en ny barnekassiker, helt uten å vite det.

Lene Kaaberbøl er en dansk forfatter, som regel oversatt til nynorsk. Bøkene hennes er gjerne inspirert av J.R.R. Tolkien og Ursula K. Le Guins verk, og foregår i en mytisk, magisk middelalderverden, men hennes verdener er nærmere våre og langt mindre kompliserte og uforståelige. I tillegg skriver hun gjerne om unge jenter, hun føyer seg altså inn i den nye trenden om å skrive fantasy med utvalgte jenter i hovedrollen. Så vidt jeg vet debuterte hun som barnebokforfatter i 1992 med "sølvhesten", første bok i en triologi om Katriona, og da siste bok om denne kom i 2000, kom også første bok i en ny serie - og det var denne boken jeg fant på biblioteket den dagen.
"Skammarens dotter" er første bind i skammarserien, og handler om en tiårig jente, datter til bygdas skammar. En skammer har magiske øyne, hun kan fange blikket til andre og få dem til å skamme seg dypt for ting de har gjort. Skammere er ettertraktede, men temmelig isolerte, for hvem vil være venn med en kvinne en ikke våger å se inn i øynene til? Dina, som skammerens datter heter, har arvet dette blikket, og serien handler delvis om hva et slikt skammerblikk innebærer av ensomhet og makt, i alle sammenhenger.

bøkene er litt for lange og litt for enkle til å skrive et kort handlingsreferat. Det får holde med den første boken, som legger grunnlaget for konflikten som varer gjennom hele serien. For det kommer en ridder til landsbyen der Dina bor, en ridder som våger å se henne rett i øynene, og han henter moren til Dina. Mannen som har etterlyst henne er Drakan, uekte sønn av fyrstefamilien i Dunark, og nå har det skjedd en forbrytelse der - den yngste fyrstesønnen Niko har drept hele familien sin. Nå skal han henrettes, men først vil Drakan fjerne alle tvil ved å la ham skamme seg i blikket til en skammer. Men i blikket til Niko finnes ikke bevisene Drakan vil ha, og moren til Dina nekter å lyve. I et forsøk på utpressing henter Drakan Dina også, og plasserer henne i selskap med Nico. Hun fanger blikket hans og ser sorg, skam og fortvilelse - men ikke skyld. Og hvis ikke Nico har drept familien sin, hvem har da gjort det? Hvem tjener mest på at hele fyrstefamilien, med unntak av den uekte sønnen, dør? Og en mann som er i stand til dette, han vil helst ikke la seg stoppe av en liten, ubetydelig skammerfamilie.
Dermed begynner flukten for Nico, Dina og familien, og samtidig en illegal kamp mot maktsyke mannfolk med drager i bakgården. I løpet av fire bøker blir vi introduserte for flere karakterer, og selv om Kaaberbøl prøver å skape overraskelser klarer hun det sjelden. Til gjengjeld skaper hun karakterer en blir overraskende glad i, med varme og nyanser, noe som fullstendig veier opp for lett forutsigbarhet. Vi følger Dina og etter hvert broren Davin i hver deres kamp for å finne sin egen identitet og sin plass i verden, i stadig varierende omgivelser. Vi får vite stadig mer om familiens bakgrunn, og enkelte tomme rom i den første romanen blir utfylte, slik at også historien trer klarere frem og med flere dybder. Mens Davin er fem år eldre, eldst av søskene og midt i en pubertetskrise uten egentlig å ha noen faste, voksne støttespillere han kan søke lærdom av, finner Dina med tiden ut at hun er mer enn bare en skammerdatter, hun har krefter ingen andre noensinne har hatt, og moren er ikke glad for det. Det er spennende, det er koselig og det er, merkelig nok, trygt.

Dette med tryggheten kan nok ha noe med oppleserne å gjøre. Ettersom jeg er blitt innleser selv, om enn av mindre spennende ting enn fantasyromaner for barn, er jeg blitt enda mer interesserte i teknikker og utførelser, og denne serien er usedvanlig godt lest. Ståle Bjørnhaug leser Davins stemme, og han gjør en god jobb. Men Dina! Dinas stemme leses av Mari Maurstad, og uansett hva en kan si om den damen, hun leser godt. Utrolig godt. Hun legger så mye varme, så mye sjel, inn i stemmen sin, at ikke en gang forsøkene på å lage "skammarstemme" blir pinlige. Det er så mye flyt, så mye sang i språket at det er så en kan gråte, eller i hvert fall lukke øynene og drømme. I tillegg er de ulike karakterene delt inn i dialekter, og begge oppleserne er dyktige til å imitere, det blir en fryd å lytte til.
Jeg er altså tilbake til skammarserien nå, og det er et tegn på god litteratur, når den vender tilbake til deg og roper. Og det er et tips til deg, om du skulle ha lyst til å la deg forføre av middelalderdufter og en modig skammarjente - lån dem på lydbok og nyt.

før leggetid

I natt fulgte bestemoren min etter meg med hagle, fordi jeg hadde kastet en jojo som tilhørte et eller annet avdødt, glemt familiemedlem, ut i vannet. Vi løp nedover en lang bakke, og deretter kom vi til en lang vei hvor vi kunne løpe enda fortere. Vi hadde sikkert klart oss, hadde det ikke vært for at bestemor hadde sykkel. I stuen der jeg kastet jojoen fra, lå en slasket onkel og tante som nettopp hadde vært på harrytur til syden, de drakk en eller annen form for ekkel posekakao med pulver som ble liggende uoppløst i skålen. I en krok lå en pen ung mann og vekselvis sov og gråt, og i en sofa satt en pertentlig katolsk hurpe som lekte forurettet, på grunn av et lite barn som ble mishandlet av en annen familie for årevis siden, og som denne famillien hadde vært hyggelig mot før hun døde. Og plutselig ble det hennes jojo, og fullt forståelig at vi skulle løpe med hagledame etter oss.

Dette er en liten smakebit av hva fantasien min kan by meg i drømme. Det kan selvsagt tolkes på så mange vis, og Freud ville nok bestemt at jeg var dypt seksuelt titrukket av bestemor, jeg lar alle tolkningsmuligheter være og lurer på - hvorfor slår ikke denne fantasien inn i våken tilstand? Jeg skulle gjerne diktet opp fortellinger om dette før leggetid.

Dinosauren og humane operativsystemer

Jeg har forresten noe på hjertet. Jeg er misfornøyd med Spam. Hvor kommer det fra?

De siste ukene, omtrent samtidig med at windows døde, men det har sikkert ingen sammenheng, har jeg fått små kommentarer i kommentarfeltet mitt med jevne mellomrom. Det er som regel ulike folk som ber meg sjekke ut en link på engelsk, noe jeg klok av skade unngår. Særlig skeptisk ble jeg etter å ha sjekket ut avsenderen første gang kommentarene kom, og oppdaget en blogg med èn post, om dinosaurer. Ikke at det er noe galt med dinosaurer, men noe i meg mumler at det kanskje er noe galt med mennesker som oppretter en blogg, limer inn en tekst om dinosaurer, for deretter å forsure hele resten av bloggverdenen. Hvorfor gjør en sånt? Hvilken glede har mennesker av å sende meningsløse linker til fremmede mennesker, linker som bare forsurer tilværelsen? Det er merkelig, uforståelig, og jeg håper det en dag er en utdødd rase. Jeg savner ikke T. Rex, skjønt Jurrasic Park nesten lurte meg en periode, og jeg kommer ikke til å savne disse heller.

Når det er sagt vil jeg oppdatere litt, formidle hvordan livet og ubuntu fungerer sammen. Som jeg allerede har informert om, så inngikk jeg en avtale med min venn Terningsstrikkende Terje om å notere ned alle ting som er vanskelige, og for hyggelighetens skyld også alle ting som er trivelige og kjekke, som kan fungere som reklame for antikapitalismens løsninger. Terje skal selvsagt få informasjonen, men fordi bloggen er mitt område, og jeg her kan fortelle hva som helst, og litt fordi så mange mennesker omkring meg spør hvordan jeg liker linux, skal jeg berette om alle krangler og forsoninger jeg har hatt med maskinen min den siste måneden.

Ubuntu og jeg hadde litt problemer med å finne oss til rette i vårt nye forhold. Det jeg trodde skulle bli vanskelig, som å installere nye ting og lære seg de enkleste kodene i terminalvinduet, viste seg å være enkelt. Jeg har en liten, hvit papirlapp hvor det står punktvis hvilke koder en skal bruke, og skjønt denne har vært veldig trygg og fin har den egentlig ikke vært nødvendig. Det finnes en internettside kalt ubuntu forumshttp://www.blogger.com/img/gl.link.gif, ganske enkelt diverse diskusjonsforumer som består av gamle, kloke linuxbrukere og nye, nysgjerrige linuxentusiaster som meg selv. Ved hvert problem jeg har møtt på, har jeg søkt "how to ettellerannet in ubuntu", og jeg har funnet den forumposten som handler om akkurat dette problemet, og oppfølgende svarposter som handler om hvordan løse dette problemet. Problemene jeg har møtt på, har vært av typen "hvordan bruker jeg Ipod i ubuntu, når apple lukker alt?", "hvordan åpner jeg rar.filer?" og "hvordan gjør en ulovlige aktiviteter som å laste ned musikk?". Det siste spørsmålet var verre enn de andre, for selv om det går an, ad vanskelige veier, å installere programmer som utorrent, finnes det andre og bedre programmer som er mer ubuntuvennlige, og disse må en ha litt veiledning for å vite at eksisterer. Jeg søkte råd hos litt forskjellige folk og fikk flere gode tips, men det som fungerte best til nå var ktorrent. Dette likner utorrent, men er en langt nærmere venn av ubuntu.

Andre problemer jeg har støtt på, er mer tekniske problemer. Dette har overrasket meg storlig, og er vel hovedsaklig kilden til kranger med Ladyen om dagen, for jeg har alltid levd under inntrykket at Linux skulle fikse en del teknisk tull, og i stedet virker det som om det er blitt mer av det. Nå skal det sies at det kan være at det er datamaskinen min som er i stykker, (Ltasten har nylig gått til sporadisk streik) men dette at maskinen min rent teknisk på enkelte områder fungerer dårligere enn før, er informasjon og erfaring jeg tror kan være nyttig for andre, nye ubuntubrukere.
Cdromstasjonen min var småsyk under windows, den kunne ikke lengre brenne ut plater. Dette var en sykdom som begynte i det små, det hendte den ikke maktet å brenne ut mptrefiler, men de siste månedene har den ikke tålt synet på backupcder en gang, det være seg på vanlige cder eller DVDcder. Jeg hadde i grunnen avfunnet meg med at brennefunksjonen var skadd, særlig fordi dette ofte går i stykker på vaklevorne bærbare pcer, og resten av cdromfunksjonene fungerte jo utmerket.
Inntil jeg fikk ubuntu, i hvert fall. Nå skjønner maskinen min bare kjøpte musikkcder. Den forstår ikke cder skapt av folket, ikke en gang backupcder, den klarer rett og slett ikke lese noen som helst informasjon på dem - den påstår at det ikke finnes noen cd. Veldig merkelig, og alle jeg har spurt avfeier det med at det er maskinen som er i stykker. De har nok rett, men det er merkelig at windows klarer det som ubuntu ikke får til.
Et annet problem med cdromstasjonen, er at den ikke klarer å lese DVDer. Riktignok skjønner den at det er en film i stasjonen, men jeg har enda ikke funnet noe program som gjør det mulig å spille dem av. Jeg har søkt omkring på forumene, og installert både ffmpeg (første forslag) og VLC (Verdens beste musikkprogram, jeg vet det av erfaring), men fremdeles påstår den at "Pride & Predjudice" og "Hum Tum" er uleselige. Dette innbiller jeg meg at det finnes en løsning på, men jeg har enda ikke funnet den, og dette er det første problemet jeg virkelig ikke har klart å løse på egenhånd. Kanskje datavenner kan filosofere litt over ulike problemstillinger som kan være årsaken? Kan det være at viruset hos windows ødela noe vitalt, eller kan det være at maskinen ikke tålte gjenopplivingen? Kanskje den fikk for lite oksygen under reinkarnasjonen?

Maskinen min er veldig mye treigere enn den var med et noenlundre friskt, småforkjølet windowssystem. Med jevne mellomrom, og så vidt jeg forstår ikke nødvendigvis som et resultat av tungt arbeid jeg ber den om å utføre, henger den seg fullstendig opp. Særlig internett synes den er vanskelig å fordøye, og gang på gang har jeg vært til å ta ut strømledningen og trekke ut batteriet, for å restarte den på det viset. Dette er sånt jeg innbiller meg at er usunt for en datamaskin, men om maskinen hakker og hakker på det samme sporet i eviglang tid, vet jeg ikke om noe annet som hjelper. Av alle problemene jeg har støtt på, er nok dette det merkeligste. Det plager meg ikke veldig, men jeg blir litt småbekymret, for hadde jeg hatt windows, ville jeg trodd at maskinen min var veldig, veldig syk. I følge alle mennesker skal maskinen min være trygg for både fragmentering og virus, hva er det da som er skyld i at den er så sliten?

Det er i korthet de første ekteskapelige kranglene med meg og ubuntu. En fast leser vil kjenne til min lidenskap for lange og utfyllende lister, og det vil neppe komme som noen overraskelse at jeg har tenkt på en liste til alle pedagogiske linuxentusiaster, en liste over alle råd og tips en trenger og har bruk for når en legger i vei. Hvor nyttig den er, vet jeg ikke, for den er ikke veldig lang, og den er preget av mitt private forhold til Lady Lazarus, men det er nå en liste likevel, over alle ting jeg har hatt virkelig bruk for den siste måneden. Alt i alt, og så anonymt jeg kan klare, ser den slik ut:

1. Lær en nybegynner å bruke terminalvinduet. En kan bruke pakkebehandlerprogrammet, men i mitt tilfelle virket det ikke helt som det skulle, og terminalen var uansett koselig og effektiv når en først ble kjent med det. Dessuten hender det ofte, i hvert fall hvis jeg skal tro ubuntu forums, at terminalvinduet er sikrere og mer effektivt, en ender gjerne opp der før eller senere uansett, og da er før best. De viktigste kodene en trenger er så langt "sudo aptitude search ettellerannet" og "sudo aptitude install ettellerannet. I tillegg er det veldig godt og trygt å kunne koder for lister, samt koder for å slette viktige ting - bare så en er bevisst hva en skal unngå å trykke inn.

2. Fortell vedkommende om Ubuntu Forums, og oppfordre vedkommende til å bruke google aktivt. "how to in ubuntu" fungerer nesten bestandig, og som regel står det enkle veivisere til hvordan gjøre det også. Kodene over, når de trengs, er nesten alltid skrevet inn i andre folks veivisere, men det er kjekt å kunne gjenkjenne dem.

3. Gjør oppmerksom på at en må installere en del nye ting i løpet av den første perioden, sånne ting som windows gjerne har innebygget. Rar.filene er et godt eksempel på sånt en plutselig ramler borti og ikke aner hvordan en skal få til å fungere.

4. Lag en liste over programmer som er hyggelige i ubuntu. Fortell om nedlastningsprogrammer, diverse avspillingsprogrammer, Amsn og andre ting en bruker jevnlig, men som liker ulike operativsystemer.

Det finnes nok mer, men foreløpig får dette holde. Jeg burde kanskje ha funnet et femte punkt, bare for å opprettholde vanen med å ha fempunktslister, men denne gang tror jeg at siste punktet kan stå åpent, til noen andre som kanskje også har nyttige erfaringer. Jeg er for deling og sånt, deling av nesten alt. Og det er tross alt påske.

årets første

Jeg har ingenting interessant på hjertet om dagen, men fordi svada er bedre enn taushet, og fordi jeg er glad i folk om dagen og vil fortelle om alle de fine tingene jeg ser omkring meg, skriver jeg intetsigende likevel. Jeg har nemlig vært på hyttetur.

For, saken er den at familien min har skaffet seg hytte igjen, og tro meg, det kjennes fint. Omkring meg har omtrent samtlige nære venner hatt feriehytter, men min familie solgte vår egenbygde, falleferdige hytte for en ti års tid tilbake, og i mitt bryst har det vært et sånt stilltiende savn inntil i sommer. Da skaffet vi oss nemlig hytte nr. to.
Når sant skal sies, er hytten vår denne gang ikke bygget av mine besteforeldres svette og slit, den er innleid fra et rikt søskenpar som krangler. Dessuten har visstnok min grein av famililen, klok av skade etter tidligere prosjekter, forsøkt å melde seg ut av familiefellesskapet, så når jeg sier "vår" hytte, er det rett og slett fordi familien min er så fin at jeg får ta del i den likevel. Hvis du skulle finne på å sammenlikne den med hyttene til mine venner, vil du også se at denne hytten mangler skikkelig bad, varmtvannstanken er liten og ikke særdeles velfungerende, vannet er ikke helt drikkelig og det trekker ved alle dører og vinduer. På mystisk vis er det lagt varmekabler i ett rom i hele hytten - og det er i gangen, hvor en ikke oppholder seg. Forstå det den som kan. Men, når alt dette er sagt, er hytten et unikum av et sted. Den har masse, masse soverom, den har verdens koseligste stue, den har kjøkken med gammeldags komfyr og masse skapplass, tregulv og lysekrone. Og, det skal sies som min onkel sa det, vår familie kunne ikke hatt noe annet enn en slik hytte. Vi kunne aldri hatt et fancy, polert sted og kalt det hytte. I vår familie, og det tror jeg er noe som henger igjen fra den gamle hytten vår, er hytte forbundet med oppussing (les: skapsnekring og innkjøp av dusjforheng til dodør) og et herlig fritak fra alle samfunnsmessige oppgaver. Vi er en koselig, snill og utrolig rotet familie, og på hytten kan vi faktisk omgi oss med verden slik vi opplever den.

Det er flere ting ved den nye hytten som kler familien vår. Hytten ligger for eksempel på et meget idyllisk sted utenfor Bergen, like ved hav og langt inni hutiheita, og stedsnavnet? Det meget velklingende navnet landsvik. Med en s, selvsagt. I en familie hvor ord, navnelek og språk er en utbredt hobby, men intet mer, er dette en stående spøk som må dras hver gang en introduserer hytten for venner og bekjente. Og med vår familie er ikke det så sjeldent, for som sagt er min familie fin, og hytten lånes med glede ut til alle som måtte ønske. Familien min pleier å være generøs med alle gode ting vi har, og hytten betraktes som en sånn god ting. Det eneste kravet er at besøkende må skrive i hytteboken, og i øpet av noen korte måneder er den blitt fylt av mange navn og fine beskjeder om fisketurer, oppussing, glade øyeblikk og fine ting. Jeg blir så inderlig glad av å tilhøre en sånn familie. Derfor er det også at den siste beskjeden i boken akkurat nå, er en hilsen fra meg og Kristian, samt årets første honningblomst.

perledager.

Plutselig, uten advarsel, er de der, de fine dagene som er så fine at når en kommer hjem om kvelden, låser seg inn i sin temmelig rotede hybel og setter seg ned for å skrive en etterlengtet bloggtekst, kan en ikke gjøre annet enn å skjelve litt av lykke og fortelle hele verden, eller i hvert fall alle som er tenkelig interessert, hvor bra mennesker kan være og hvor ufattelig fint det er å tilhøre et fellesskap. I kveld er jeg elsket av bra mennesker, jeg er varm og lykkelig, og kvelden har vært så usedvanlig fin.

Nuvel, jeg prater ikke om annet enn en spontan filmkveld hos Silje, mest en bursdagsfeiring av Maren, som resulterte i sjokoladekake, druer og den svenske filmen Änglagård. Og en ting er at det er en ufattelig søt film med masse snille mennesker, nydelig språk og en mengde tøffe, fine mennesker som gjør en glad, men vel så viktig var det nok stemningen omkring. Alle disse jentene jeg er så glad i etter hvert, de nye menneskene som ser ut til å like meg like mye som jeg liker dem, og de to andre jentene jeg har kjent så lenge, så lenge, og som blir det tryggeste og beste og fineste jeg kan tenke meg, alle disse jentene som ler og småkommenterer, som varmer opp rommet med glede og de nesten usynlige, mentale kjærtegnene som preger sånne kvelder, disse jentene gjør at brystet mitt kjennes som om det skulle sprekke av bare kjærlighet. I kveld elsker jeg mennesker, og jeg elsker vennskapet, og jeg elsker svensk filmindustri som gjør dette mulig.