kunst eller klisje?

Tilgi meg den utrolig klisje tittelen, jeg er uhelbredelig glad i alitterasjon, og jeg griper enhver mulighet til å leke med forbokstaver, omtrent som en VGjournalist. Dessuten skal jeg ofre spalteplass på noe som er en kunstspalte i VG verdig, og da passer tragisk bokstavrim enda bedre.

Det er påske, og jeg tilbringer feriedagene med en av mine favorittsysler. Foruten skammarbøker hører jeg Karin Fossums romaner på lydbok om dagen, en produktiv måte å koble ut med strikketøyet noen timer hver dag, og disse aktivitetene har fått meg til å fundere over et spørsmål jeg ofte har pratet med litterære kunstsjeler om. Det reiser nemlig spørsmålet i meg, hvordan skal en definere krim? Er det middelmådig litteratur eller en undervurdert kunstform?

Mine litteraturstudenter hevder, nesten alle som en, at krim er "enkel" litteratur, i godt selskap med folkelige favoritter som Margit Sandemo og Anne B. Ragde. En finner unektelig ganske god ammunisjon for denne idèen i Ragdeeksempelet, ettersom hennes bestevenninne heter Unni Lindell og er en av Norges bestselgende krimforfattere. Og det er ikke til å komme utenom, krimfortellinger har sjeldent noe større mål enn å skape en spennende historie bygget på et enigma, hvor leseren skal prøve å løse fortellingens gåte og finne svaret til slutt. Hvem har drept hvem, og hvorfor har vedkommende gått til slike drastiske tiltak? Det finnes diverse norske krimforfattere som aldri strekker seg lengre enn dette, å skrive en god spenningsfortelling med en tålelig bra gåte i sentrum, og når det gjelder disse forfatterne, skjønner jeg at mine venner ikke helt ser det store, personlige utviklingspotensialet.

Men så er det dette, at krim kan være så uendelig mye mer. Bant de norske krimforfatterne er Karin Fossum klart min favoritt. Hun arbeider med psykologisk krim, der en ofte vet hvem skurken er fra begynnelsen av, og spenningen skapes i møtet med menneskesinn under stort press. Karakterene hennes er nydelig skildret, og hun tar gjerne opp andre tema enn selve krimmotivet, tema som gjør at fortellingene hennes blir noe mer enn spenningsfylte eventyr, de blir også samfunnskritiske og kloke fortellinger. Englands Elisabeth George gjør noe liknende, hun har komplekse fortellinger som til stadighet utfordrer leserens fordommer og utnytter dem i løsningen på gåten, og også hun makter å skape karakterer med dybde, karakterer en blir glad i. Kort sagt, blant alle de mer forutsigbare krimromanene finnes det et ganske stort og spennende område av alternativ krim, hvor fortellingen ikke bare handler om oppklaring av en gåte, men mest om fortellingen som spinnes rundt seve gåten. Disse romanene mener jeg er vanskelig å plassere i den vanlige krimhyllen, fordi bøkene havner i et grenseland mellom krim og annen type roman, og det er de rent litterære kvalitetene ved fortellingen jeg først og fremst verdsetter. Det er disse romanene jeg trekker frem i samtaler med litteraturstudenter, fordi det er dem jeg lettest kan forsvare, det er disse som faktisk kan møte bortskjemte litteraturstudenters ønske om språkbeherskelse og indre utvikling. Dette er gode bøker, først og fremst.

Men, idèt jeg forsvarer den alternative detektivromanen og påpeker alle de dype, psykologiske elementene som gjør at det blir en roman om mennesket, ikke mordet, idèt blir jeg også usikker. Har jeg ikke egentlig bare rodd meg unna selve problemstillingen her? Handlet ikke dette egentlig om hvorvidt krim kan ha en egenverdi i seg selv?

For jo, etter mye om og men, det mener jeg. Sant nok, jeg blir i sterk tvil hver gang jeg åpner en bok av Jo Nesbø eller Lindell, men når jeg tenker grundig gjennom ulike krimbøker jeg har lest i mitt liv, og særlig når jeg nyter mine engelske favoritter, kommer jeg bestandig frem til den samme konklusjonen. Krim er nemlig en sjanger, og det er en sjanger med ganske store krav. Det nærmeste jeg kan forklare det med er å trekke en ulogisk parallell til novelleformen. Det finnes en meget stram struktur i noveller, og av og til finner en noveller som er så velkomponerte at de treffer hvert eneste punkt i strukturen. På samme måte finnes det krimfortellinger hvis eneste prosjekt er å skape en gåte og en påfølgende løsning, men som likevel beholder en egenkvalitet, ganske enkelt fordi de er så velkomponerte. Jeg er en ivrig tilhenger av godt, litterært håndverk, og i krim, som i noveller, blir dette håndverket mer tydelig enn i mange andre sammenhenger. Jeg må rett og slett ta min høyst imaginære hatt av for strukturene i godt komponerte krimromaner, hvor forfatteren har skapt en ny fortelling med ukjent slutt, i et gitt mønster og med gitte elementer.