perledager.

Plutselig, uten advarsel, er de der, de fine dagene som er så fine at når en kommer hjem om kvelden, låser seg inn i sin temmelig rotede hybel og setter seg ned for å skrive en etterlengtet bloggtekst, kan en ikke gjøre annet enn å skjelve litt av lykke og fortelle hele verden, eller i hvert fall alle som er tenkelig interessert, hvor bra mennesker kan være og hvor ufattelig fint det er å tilhøre et fellesskap. I kveld er jeg elsket av bra mennesker, jeg er varm og lykkelig, og kvelden har vært så usedvanlig fin.

Nuvel, jeg prater ikke om annet enn en spontan filmkveld hos Silje, mest en bursdagsfeiring av Maren, som resulterte i sjokoladekake, druer og den svenske filmen Änglagård. Og en ting er at det er en ufattelig søt film med masse snille mennesker, nydelig språk og en mengde tøffe, fine mennesker som gjør en glad, men vel så viktig var det nok stemningen omkring. Alle disse jentene jeg er så glad i etter hvert, de nye menneskene som ser ut til å like meg like mye som jeg liker dem, og de to andre jentene jeg har kjent så lenge, så lenge, og som blir det tryggeste og beste og fineste jeg kan tenke meg, alle disse jentene som ler og småkommenterer, som varmer opp rommet med glede og de nesten usynlige, mentale kjærtegnene som preger sånne kvelder, disse jentene gjør at brystet mitt kjennes som om det skulle sprekke av bare kjærlighet. I kveld elsker jeg mennesker, og jeg elsker vennskapet, og jeg elsker svensk filmindustri som gjør dette mulig.