Hum. Tum.

Det har vært taust her den siste uken, og som vanlig er dette et paradoksalt kjennetegn på at det foregår mye i hodet mitt. Jeg har et skriveprosjekt som er i ferd med å ta fart, hvilket gjør meg veldig spent, og en hektisk uke med en etterlengtet studiestart ble avløst av en helg full av koselige mennesker som kom til Trondheim. Denne helgen er det nemlig vinterleir i regi av Trondheim Rød Ungdom, og i den forbindelse kom det diverse folk fra Oslo og Bergen, mennesker jeg er så glad i at bare tanken på dem i byen får tærne mine til å krølle seg. I tillegg kom min gamle klassekamerat Søte Sunniva innom Trondheim, etter å ha tilbragt flere måneder i India. Det er utrolig deilig å ha henne tilbake i god behold, og ikke minst, det er utrolig godt å ha henne tilbake i det hele tatt! Nå skal hun egentlig tilbake til Bergen, men som sagt, det ble tid til et kort opphold i bartebyen også, og det oppholdet brukte hun delvis på Silje og meg.

Nuvel, poenget var slett ikke å belemre alle mine eventuelle lesere med informasjon om mine bekjente, ettersom de gjerne er en og samme gruppe. Poenget mitt var at Sunniva Den Søte har fått nettbrev fra både meg og Silje i løpet av de siste månedene, og ettersom hun var i en posisjon hvor Indisk kultur gjerne var et varmt samtaleemne, har vi begge klaget vår nød til henne om hvor fantastisk, fantastisk bollywoodfilm er. Hun har delvis lyttet til oss i stillhet, og delvis har hun istemt, samt gjort oss grønngule av misunnelse ved å fortelle at hun har vært på indisk kino med Shah Rukh Han i hovedrollen, og hun har hørt alle indiske jenter hyle som slaktegriser hver gang det var tannpastareklame på tv - for jammen er han der også.
Det hører med til historien at både Silje og jeg, etter å ha blitt introdusert for Kabhi Kushi Kabhie Gham og VeerZaara, begge ønsket vi oss Bollywoodfilmer til jul. Ingen av oss fikk det, noe som først og fremst skyldes tilgang,
jeg vet at det i min familie ble gjort flere ærlige og oppriktige forsøk, min mor spurte seg rundt og prøvde fortvilet å få kjøpt Kabhi Khushi..., men måtte gi opp - hun ga meg UrPippi av Astrid Lindgren, i begrenset opplag, i stedet. Atle ga rett og slett opp å finne en indisk film, og kom trekkende med opptil flere fremmedkulturelle, søte filmer, deriblant den beste japanske filmen noensinne istedet, hvilket fungerte mer enn utmerket. Men bollywoodfilm var det ikke.
Da er det selvsagt at det er fantastisk å ha en venn som kommer hjem fra India, for hun har hatt tilgang, og hun vet hva vi ønsker oss. Hun valgte ut to filmer, en til hver av meg og Silje, som hun pakket inn i papir med pene ord og snurret rundt med tørkede blomster, for slik er Sunniva. Så nå skal jeg sette meg ned og se på HumTum, om forholdet mellom en attraktiv tegneserieskaper og hans feministiske venninne. Oppdatering følger.