flere forsett

Jeg har forresten flere nyttårsforsett, men hva dem angår er jeg redd de er i slekt med fjorårets, og dem året før der igjen, og for så vidt året før der igjen også. Jeg er ikke flink med forsetter, jeg glemmer å planlegge dem på forhånd, jeg skriver dem aldri ned og når folk spør meg blir jeg satt litt ut, fordi det føles som om dette er noe en skal gjøre og jeg har forsømt meg. (jeg pleide å skrive en panisk liste over ting jeg kom på i farten, det har jeg sluttet med.)

Min ørkesløse virring betyr ikke at jeg ikke har forsett, bare at de er uorganisert, plassert et sted i rotet som er hodet mitt. Fordi alt er et eneste stort mylder, lyder også forsettene omtrent som et klasserom uten lærer, polyfont og ustemt, men med enkelte fellestrekk. "Drikk mer te, og oppdater tebloggen din oftere, samt skriv noe til propagandakanalen, og les mer politiske teoritekster. og mens du drikker omtalte den teen, en gang i fremtiden må du lese mer av Cohelo, fordi Annette er så glad i ham og du må vite hva du synes, og mens du er holder på, husk å lese "trist som faen" eller noe annet kjedelig av Ari Behn, ettersom Maren mener de er i samme gate og du faktisk ikke vet om Ari Behn skriver like ekkelt og sleskt som han selv fremstår på tvskjermen din". "Og ja, du skal tvinge deg gjennom Anne B. Ragde, en gang i fremtiden i hvertfall, hun er Norges mest leste kvinne, og du som litteraturstudent må ha lest henne for å erklære henne kjedelig. Og mens vi er inne på litteratur du burde lese, har jeg noen forslag til, skal vi se..."

Så de mer gledesbetonte forsettene; "les resten av Neil Gaiman, for eksempel den barneboknovellesamlingen du har stående i bokhyllen. Dessuten burde du lese ferdig Alexandre Dumasromanen du kjøpte i slutten av desember, lese Roald Dahls romaner på nytt, se litt nøyere på de tre bøkene du fikk til jul og du burde gå til anskaffelse, ad mystiske veier, av bibliotekets oppslagsverk innen barnelitteratur. Og forresten, mens vi er inne på det, fortsett å samle inn bøker i store mengder, men skaff deg en ekstra bokhylle. Hiv ut skapet, så får du plass til flere bøker."
"...Og du burde fikse økonomien, for du kjøper altfor mye bøker."

Nuvel, dere skjønner bildet, og la meg presisere at dette er egentlig bare ett av flere områder hvor jeg nedlegger nyttårsforsett, jeg lager også forsett som ikke handler om bøker, og som selvsagt også sjelden blir noe av, fordi de foregår "en gang i fremtiden".

Men dette er ikke en bloggpost om alle de ting som aldri gjøres, dette er ros til meg selv for ting som faktisk er gjort. Rett skal nemlig helst være rett, og "en gang i fremtiden" betyr faktisk ikke "aldri", det betyr "når anledningen faller seg." Her i romjulen falt altså en anledning seg, og jeg kan skryte på meg å ha løst en av de litterære gåtene som svever rundt i mitt univers og fullført et nyttårsforsett. Nyttårsaften - ja, det er i siste liten, jeg skal innrømme det - og strengt tatt, om en er kritisk, var klokken tre om natten, så kanskje jeg burde innkassere forsettet for 2008 i stedet, men hvem bryr seg om detaljer? I hvert fall, på nyttårsaften lå jeg på magen på gulvet, knapt nok våken etter to timers søvn og nesten 20 våkne timer deretter, og her oppdaget jeg Erlend Loe.

Erlend Loe har vært et mysterium for meg. Jeg prøvde å lese L en gang, men måtte gi opp etter femti sider, jeg ble bare irritabel. Javisst, jeg kunne se at det hele var godt skrevet, men jeg kan generelt styre min begeistring for voksne menn som skriver om voksne menn som leter etter Meningen med Livet. Særlig kan jeg styre min begeistring for Menn som Leter etter Meningen med Livet, og som i tillegg er "litt sære", "naturmennesker", "naive, ikke helt som alle andre", "litt mentalt ustabile", nettopp dem, ja. Det finnes en del eksempler på denne formen for litteratur opp gjennom historien, og jeg liker det ikke. "Boys will be boys, girls will be women", bli voksen for svarte!
Jeg ville nok ha latt det bli med min skepsis, hadde det ikke vært for Kristian. Denne unge mannen er en av de tøffeste pådriverne for at jeg skal utvide min horisont, og jeg er ham stor takk skyldig for at jeg er noe mer enn en kjedelig og sneversynt litteraturstudent. Og denne unge mannen lot det en gang falle en bisetning om at "...men hvis du ikke skjønner Erlend Loe...", og jeg faller pladask i den freudianske fellen. Jeg skal skjønne Erlend Loe. Før eller senere.
Og nå har jeg altså endelig oppdaget Erlend Loe. Eller, rettere sagt, jeg har oppdaget stemmen hans. Og deretter har jeg vært på biblioteket og hørt meg gjennom flere bøker av ham, opplest av... ja, forfatteren selv. (Det er akkurat slik han selv uttaler det.) Hemmeligheten ved Erlend Loe,skjønner jeg nå, er rett og slett at han leser fantastisk. Mer enn fantastisk, han leser himmelsk! Han legger trykket på ord jeg overhode ikke forventer, og det gir teksten en flyt og en varme jeg ikke ville tiltrodd den et øyeblikk på forhånd, han gir teksten liv med en ømhet jeg må beundre. Personene i bøkene hans, som stadig er litt naive, fremmedgjorte og teite, unge menn som ikke finner seg til rette i verden, de blir plutselig spennende og koselige, tankene deres gir mening, bøkene er geniale og alt er bare fint.

- Helt til, oppdaget jeg i dag, jeg skrur av platen med Erlend Loes stemme, og leser boken. Jeg plukket opp "Doppler" i dag på kafe, i bokform, og leste en side eller to, et avsnitt jeg særlig godt likte lyden av. Det viser seg til min skuffelse at jeg liker fremdeles ikke skrivestilen hans, på papiret er fremdeles karakterene teite og språket tilgjort. Kanskje jeg ikke har skjønt Erlend Loe i det hele tatt likevel, bare latt meg forføre av stemmen hans. Som min venn Jo fremholdt da vi snakket om temaet, "han kunne fått Bondeviks bok til å virke god". Jeg er dermed nesten like langt, men nå har jeg lidd meg gjennom mer enn en Erlend Loebok, jeg har nytt hvert ord, og jeg kan nå påstå at jeg har skjønt ham, og jeg liker det best høytlest.

Det store unntaket i Erlend Loes litteratur tror jeg må være Marianne, kvinnen i debutromanen "tatt av Kvinnen". Hvor mange av karakterene hans blir litt for naive og vekker en viss grad av irritasjon i meg, er hun bare fantastisk. Jeg er rett og slett litt forelsket, tror jeg, med eller uten Erlend Loes magiske stemme. (Hvem andre er det som går på kino, ser en film som slutter med at hovedpersonen faller ned og mest sannsynlig dør, hvorpå konklusjonen er "han lærte å fly, det er jeg helt sikker på. Hvilken nydelig slutt!"? Marianne er best.)

Mitt nye forsett for i år må være å bli mer spontan, slippe kontrollen og finne på flere lykkelige slutter på triste filmer. Overraske meg selv, så og si.