en milepæl til

Jeg har nettopp tilbragt lørdagskvelden foran tvapparatet, i selskap med min mor, som befinner seg sytti mil unna. Teknologien som gjør dette mulig, heter verken internett eller telekinese, men ganske enkelt den noe kostbare oppfinnelsen mobiltelefon. Jeg har altså sittet i sofaen, tastet inn små beskjeder til mamma og fått svar i retur, og betalt dyrt for hver eneste en.

Først så vi en episode av "med Hjarte på rette staden", som må være verdens koseligste program om verdens koseligste land, les England, og da samtlige mennesker i min familie er anglofile til det ytterste, er denne sukkersøte sekstitallsatmosfæren perfekt.
Deretter kom en dokumentar som er hovedårsaken til at jeg skriver dette i det hele tatt. Det er sjelden jeg tar meg bryet med å se dokumentarer, som regel skrur jeg av tvskjermen og vender tilbake til hvilken bok jeg nå leste i, men denne gang var dokumentarens tema spennende både for meg og min mor. Ikke bare var det Englands koseligste mann i hovedsete, men det handlet om bipolar lidelse, en diagnose vi begge har et nært forhold til.

Stephen Fry var godt voksen da psykiateren ga ham diagnosen. Da jeg konfronterte min mor med min nyoppdagede sannhet, fortalte hun meg at det hadde tatt henne dobbelt så lang tid å forstå det samme om henne selv. Jeg skjønte det av meg selv tidlig den høsten jeg var femten, jeg er manisk depressiv. Jeg aner ikke hvordan jeg skjønte det, for på dette tidspunktet var det knapt nok en diagnose jeg kjente til, ingen i familien min snakket om dette, og det nærmeste jeg hadde lest om det, var en dårlig dameroman. Likevel tenkte jeg ordene og kjente i hele kroppen at jeg hadde rett.
Min reaksjon var uvanlig. De fleste som oppdager at de har en mental lidelse, blir bekymret og holder godt kjeft om det. For meg var det mer en frigjørende oppfatning, jeg fortalte samtlige venner om det, fortalte min mor om det og trodde det ikke skulle forandre noenting, egentlig. Jeg hadde nesten rett. Riktignok forsvant noen av mine venner, men bare dem som allerede befant seg i utkanten av livet mitt, og jeg savnet dem egentlig ikke. Mitt forhold til meg selv forble omtrent som før, bortsett fra at nå hadde jeg et navn på en stor del av min personlighet, og jeg visste at det fantes informasjon om meg der ute, folk som visste ting om hvordan jeg best kunne leve livet mitt.

Bipolar lidelse er arvelig, og langt mer utbredt enn folk er klar over. Omtrent åtte prosent har en eller annen form for bipolaritet, men knapt nok halvparten er klar over det selv. Det kan slå ut når som helst i løpet av et liv og med svært varierende hyppighet. Ingen i min familie hadde noen gang fått en diagnose, likevel vet jeg at det går en direkte linje fra meg og langt bakover i slekten. Enkelte ting er felles for både meg, mamma, min bestefar, hans pappa og hans bestefar. Vi har alle perioder med energi som slår ut alt og alle, og som ofte slår ut i voldsom kreativitet. Vi har også perioder med fullstendig utmattelse, hvor små ting virker umulige og alt en egentlig vil er å forsvinne, bli borte. Mellom disse lever vi livet som alle andre, og som regel kan vi kontrollere både stormende følelser og den vanlige rytmen. Min mor insisterer på at det ikke er en sykdom, men et personlighetstrekk, og jeg er til dels enig. Men bare delvis.

Da jeg skjønte at jeg var bipolar, eller som jeg kalte det den gang, manisk depressiv, var jeg på randen av en storm. Sannsynligvis var det de første stormkastene som gjorde meg oppmerksom på det hele. Jeg hadde de villeste humørsvingningene, svingninger som slår ihjel de fleste vanlige tenåringssvinger, og de ble stadig verre. Jeg bykset fra øverste sky til nederste rennestein hvert femte minutt, stormene var avsindige og jeg skiftet humør omtrent som en humørsyk supermann på speed. En sang på radio kunne få meg lykkeligere enn noengang, når den samme sangen mistet de siste ti sekundene på grunn av nyhetssendingen kunne jeg sette meg ned og gråte ukontrollert. Etter hvert som ukene gikk og jeg ble mer og mer sliten, avtok de store høydepunktene, og øyeblikkene med bunnslam økte - jeg oppdaget at jeg hadde et kott innerst i sjelen, og flere ganger om dagen åpnet denne kottdøren seg, og helvete raste ut. En smerte større enn noe jeg hadde kjent til fylte hele meg, og jeg kunne aldri sette fingeren på hvor det gjorde vondt. Jeg knakk sammen i krampegråt hvor og når det måtte skje, det være seg på kjøpesenteret i sentrum, på kjøkkenet mens jeg vasket opp eller foran moren min ved middagen. Min største frykt var å knekke sammen i klasserommet, for jeg fikk aldri noe forvarsel, og en ungdomsskoleklasse er ikke spesielt nådig overfor en av de sære elevene. Fortvilet prøvde jeg å holde skapdøren lukket, jeg prøvde å berolige min nærmeste venn, som var den eneste jeg fortalte om det hele til, og ikke minst prøvde jeg å beskytte mine småsøsken for de store utbruddene. I et anfall av vilt raseri malte jeg hele soveromsdøren min i sterke, sinte oljefarger, og noen uker senere våknet jeg etter et anfall av intens sorg, til lyden av Elton John og synet av glassbiter over hele kjøkkengulvet - og min egen blodige arm.

Manisk depressive perioder som denne blir gjerne utløst av noe, en stor følelsmessig belastning, og jeg hadde hatt flere i løpet av det siste året. En gang tidlig på nyåret 2003 gikk jeg til legen, fortalte om de voldsomme følelsesutbruddene, samt om hvor redd jeg var for å gå hjem, hvor redd jeg var for min far og for at han skulle skade søskene mine. Legen lyttet til meg, stilte meg spørsmål og erklærte meg "mildt deprimert". Deretter ga han meg til slutt nummeret til en psykiater.

Det gikk noen uker. Jeg ringte ham aldri. Det gjorde mamma. Psykiateren brukte under femten minutter på å diagnostisere meg. Jeg hadde bipolar lidelse, folkelig kjent som "manisk depressiv". Jeg ble den første, og så langt den eneste, i min familie med noe mer enn en selvdiagnose. Psykiateren ga meg piller, jeg spiste dem og i løpet av noen måneder ble det virkelig vår, også inne i meg. Stormen roet seg, paradoksalt nok i takt med at jeg forelsket meg kraftig to ganger i løpet av tre måneder.

Jeg sluttet på medisiner, og har holdt mine følelsesmessige stormer under streng, streng kontroll siden da. De siste par årene er jeg blitt flinkere til å ta hensyn, både til meg selv og til andre. Når jeg svever høyere enn alle andre og bare har lyst til å snakke, skrive, løpe, synge, danse, hevde meg og være lykkelig, da anstrenger jeg meg hardt for å ikke overkjøre alle andre. I disse periodene er jeg villig til å sverge på at jeg ikke er syk, tvert i mot er jeg genial, jeg er super. Når jeg derimot våkner og kjenner at brystet mitt er hult, tomt, når hjertet mitt kjennes som om en har kjørt dampveivalser over det gang på gang, når det å stå opp av sengen er det tyngste arbeidet jeg klarer denne dagen - da har jeg lært meg til å avlyse planer, med unnskyldningen at jeg er "ikke helt frisk". Folk flest tror jeg er i ferd med å bli forkjølet, og det passer meg bra, folk forstår en forkjølelse. Og det er omtrent så syk jeg er, en kraftig forkjølelse.