Høstsang

Det hoper seg etter hvert opp med unge menn som vil si sære ting her på bloggveven, og jeg linker selvsagt allerede til de mest rødflammede av dem. Som regel kommenterer jeg dem også, for jeg har sansen for sprø utsagn, og jeg liker de unge mannfolkene som står bak.

Her for noen uker siden kom Lars med en sånn ting han ikke burde sagt, men som han sier likevel. Han uttalte høyt og midt i det verste eksamenskaoset at han elsker eksamen.

Det gjør som kjent ikke jeg. Absolutt ikke. Jeg pleide å like tentamener og mindre eksamener en gang i tiden, men de siste par årene har eksamen handlet om et fullstendig ukontrollerbart stress, med påfølgende søvnløshet, glemsomhet og fullstendig meningsløs økonomi. I år trodde jeg lenge det gikk bra, en oppfatning jeg baserte på det faktum at jeg faktisk sov om natten og hadde mat i kjøleskapet - jeg tok feil. Med en merkelig følelse av deja vu måtte jeg i det vi gikk inn i eksamenslokalet til min andre eksamen, foran en svær eksamenshelg, erkjenne at jeg i løpet av en uke har mistet bankkort, mastercard, studentkort og studentbevis, bibliotekskort og treningskort, for å nevne noe. Jeg har mistet hele kortholderen min, ganske enkelt.

Men jeg ser at disse unge mannfolkene, som alle er litt sprø, men sympatiske folk likevel, de får alle støtte for sine absurde påfunn. Og jeg har fundert på om kanskje det handler litt om kjønnsroller, at unge menn har lov til å si ting som til tider balanserer langt på kanten, mens jenter helst skal kunne dokumentere og argumentere for hver eneste påstand de tenker, det ville ikke forundre meg. Uansett har jeg tenkt å kopiere dem, jeg har tenkt å ta plass og hevde min rett til å være sinnsyk. Ettersom det er en allment kjent sak at jeg ikke liker eksamen, velger jeg et annet tema, noe annet og vel så merkelig, en liten glede jeg holder skjult for de fleste, men som jeg unner meg nettopp i eksamenstiden. Jeg unner meg selv shampooreklamer.

Dette er selvsagt fullstendig irrasjonelt og ikke så lite pinlig, all den tid hårreklamer er sånt en sender på tv for å irritere, og jeg egentlig skal oppføre meg som en god og sint feminist med mange års erfaring som kritiserer disse reklamene for sexistisk fremstilling av kvinner og for å styrke skjønnhetstyrraniet. Likevel hjelper det ikke, jeg blir aldeles fascinert av filmstjerner med hår som skinner som hamret gull, og ikke minst, hår som er like elastisk som strømpebuksebånd. Jeg drømmer om å ha hår som skinner sånn, og om å kunne dra i mine vakre krøllede lokker (håret mitt er alltid bølget i mine fantasireklamer) og oppleve "spensten" i mitt nyvaskede hår.

En sånn hemmelig lidenskap må i det stille dyrkes, enten jeg vil eller ei, og jeg har funnet mine metoder for å kunne være både feminist OG shampooreklameelsker. Løsningen ligger i et nesten uendelig forråd av kjerringråd som skal styrke og pynte håret. Når en bruker kjerringråd er en ikke bare narcissistisk og forfengelig, en forvalter også gammel folkekunnskap, og en er sånn passe alternativ og sprø, noe som alltid glir inn i raddisbildet. Derfor, mine kjære venner, er jeg en ivrig tilhenger av eddik, kamillete, nestlete og det som verre er i hårets siste skyllevann.

Det var verre før. I dag er jeg en nesten respektabel borger, om enn en mindre respektabel feminist, og jeg trives slik. Jeg benytter meg sjelden av de verste kjerringrådene, i stedet tillater jeg meg å bruke de mer skjønnhetstyrraniserende midlene en får tak i på Rema - jeg flasker meg opp på fin shampoo, balsam og hårkur når og hvor økonomien skulle tillate det, og holder alle tubene gjemt på badet. Bare en gang i blant havner jeg på skråplanet, og det særlig i eksamensperioden. Dersom hodet kjennes fullt av en merkelig organisk blanding av bomull og kaos, og særlig midtvinters, når en er fylt av en "jeg bryr meg egentlig ikke, men det hadde vært morsomt å være fin"følelse, da er det lett å gjøre sprø handlinger, som å miste bankkort og studentbevis, eller farge håret.



Dem av dere som nå skulle sitte med forventning om at jeg virkelig har gjort noe sprøtt, dere må belage dere på en skuffelse. Da jeg våknet opp nå nylig, etter vel endte eksamener (som gikk bra, litteraturteori ruller og jeg er en mester i Adornos marxistiske teorier om lyrikk, samfunn og motsetninger) oppdaget jeg at selv på kjøret har jeg en viss form for autopilot, som hindrer meg i å benytte meg av andre dødelige fargepigmenter enn dem jeg nesten har selv. Jeg har med andre ord bleket håret mitt, og ikke mye en gang, ettersom jeg ble kalt ut på krisebesøk halvveis i prosessen. Jeg har vært gjennom en skummel, skummel prosess hvor fargemidlene lukter skarpt, fremmed og dødelig, jeg har laget en lysere grunntone og med enda lysere lokker på strategiske plasser, og folk har ikke en gang sett forskjell. Men den er der, den er der! Håret mitt glinser som aldri før, og dessuten har jeg klippet det, nå faller mitt vanligvis lange hår ned over skuldrene mine som en liten foss av gyllent glitter - åh, hvor jeg elsker shampooreklamer.

Det er ikke mye moral å trekke ut av dette, er jeg redd, kanskje med unntak av at kjerringråd er artige og hårfarging temmelig skummelt. Eller en kan sitere Manic Street Preachers og håpe på det beste for fremtiden og julen, krig og fred og alt sånn der;

"when you think that you don't really care,
now baby, what have you done to your hair?"

(Autumn song. Verd å sjekke ut.)