Saturday, May 16, 2009

Meningsløst men morsomt:

... Eurovision song contest hos homoene.

Nettopp inn døren, halv fire om natten, full av sukkerrus og diskolys. Jeg har nettopp lekt ironiserende språklek med fulle russ - en veldig ujevn kamp, det skal sies - og jeg har mistet silkesjalet mitt i mange farger, som jeg var veldig glad i. Jeg har feiret GP 2009.

Da jeg var liten var Grand Prix en familiebegivenhet. Det var aldri en virkelig stor greie, men vi samlet oss en lørdagskveld og vi koste oss. Min mor fortalte bestandig anekdoten om hvordan hun og broren lå under stuebordet i 1975 og utbrøt; svenskene vinner!, hvorpå besteforeldrene mine nektet å tro at ABBA ville komme særlig høyt opp. Vi pleide å skrive på lapper hvem vi likte og ikke likte, vi ga poeng dersom de sang på nasjonalspråket, dersom de så tøff ut eller bare på eventuelle sympatiske trekk. Vi ga aldri poeng til Israel, uansett hvor bra låt, fordi vi boikottet dem. Jeg elsket Grand Prixkveldene våre. Jeg husker det året en eller annen slesk fyr vant med en låt som gikk noe sånt som "Kom inn i min kropp! Kom inn i min pode! Jeg kler meg naken og går rundt i ring..." (Med forbehold om at fyren kanskje ikke var slesk, og sangen kanskje ikke gikk slik. Jeg var en blåøyd jentunge, og dette var dommen vi falt.) Jeg husker at vi slaktet den, at den kom høyt opp og at en venn av familien hadde likt den kjempegodt.
Jeg husker det året jeg kom på skolen, i tredje klasse? Og Love Shine a light hadde vunnet. Jeg husker at jeg hadde venner og at vi sang den tidlig om morgenen i skolegården neste skoledag. Grand Prix var aldri en virkelig hypet begivenhet i familien min, og ingen av oss var spesielt glad i GPmusikk, men jeg elsket konseptet - en spesiell, årlig familiekveld hvor vi ga poeng til musikk vi ikke likte og var familie. Jeg elsket det tradisjonelle og familiære ved det.

Det forsvant i takt med at norske bidrag ble elendige. Stig Van Eijk tror jeg var det siste året vi fulgte skikkelig med, og "living my life without you" er fremdeles et pinlig minne. Deretter mistet jeg oversikten, jeg så aldri på og jeg savnet det ikke. Uten noen å se GP med var det egentlig ikke morsomt.

I fjor ble jeg invitert på ekte GPfeiring - og nå skjønte jeg at jeg aldri hadde feiret GP før, ikke på ekte. Jeg ble invitert på verdens mest rosa homoGPfeiring, i full åpenhet, og jeg fikk beskjed om å kle meg litt gala og juble høyt på passende steder. Jeg kom, så full av bobler og sprett som mulig, og jeg var prydelig sminket så gala som jeg maktet. Verten delte ut papirlapper med alle land og et lite felt hvor vi skulle gi poeng. Vi skrålte og jeg kjente at den gamle GPfølelsen snek seg inn i brystet mitt. Omgivelsene var ingenting i nærheten av hva jeg hadde vokst opp med, kjernegfamilien var erstattet av unge menn som klinte i gangen og ellers en generell, genuin kjærlighet til teknomusikk. Dette var heller ikke lenger en dinosaur fra syttitallet og den gang GP var gøy, noe en i dag gjorde med selvironisk distanse og familiefokus - dette var noe en gjorde fordi det fremdeles var årets høydepunkt. Vår vert kunne alle GPsangene og han hadde forlengst bestemt seg for hvem han likte og ikke likte. Dette var blodig alvor. Som vanlig likte jeg nesten ingen av dem som fikk poeng, og masse av dem som ikke fikk noen, og jeg fikk selskap av en god venn, som stemte temmelig synkront med meg. GP hadde aldri vært så morsomt noensinne. Alle tok det på alvor, men med et selvironisk glimt i øyet og en åpenhjertig fryd. Dette var kvelden da alle rundt meg kunne slippe løs alt en bar på av hemmelig, musikalsk lidenskap, og jeg kjente hvordan alle hemninger falt bort, alle ting jeg ikke vil være ved var ikke bare akseptabelt, men velkomment.

I år fikk jeg en privat invitasjon via fjesbok. Når folk har spurt meg om jeg gledet meg til syttende mai, har jeg stort sett svart at jeg gledet meg til å feire sekstende. Når folk har spurt meg om jeg gledet meg til bursdagen min, har jeg svart oppriktig at jeg ikke tenkt på det. Det jeg har gledet meg til, og det jeg har svart til alle som har spurt, er at jeg gledet meg til Grand Prix. Jeg gledet meg veldig.
Så lørdag kledte jeg meg opp i lilla bukse og rosa, glitrende smykker. Jeg brukte en halv time på å sminke meg og kamme håret. Jeg brukte for mye penger på liksomøl. Jeg kom først av alle. Og deretter?

Det var over tyve mennesker i stuen til vår vert. Vi så på veggen, for veggen var hvit og de hadde sånn ting som kaster tvbilde på veggen. Vi stemte på hver eneste låt, både hva vi syntes om håret og klærne, hva vi syntes om showet, hvordan vi likte sangen og ikke minst hvor vi trodde den kom til å havne i konkurransen. Da poengtellingen kom ropte alle høyt hver gang Norge fikk poeng, hvilket betyr av vi ropte nøyaktig 42 ganger - for Norge fikk bestandig poeng. Småpraten fløt og vi spiste polkaputer, estoffsnop (med regnbuefarger), chips og en masse gulrotbiter. Øl, vodka, rom, Cola og liksomøl flommet i glassene, men ingenting slo velkomstdrinken med lime og en sur Sivert. (Den var knallgod. Jeg fikk en alkoholfri velkomstdrink. Jeg elsker disse menneskene, skjønner dere.)

Vi visste at vi vant før de våget å si det på tv. Naboene over oss kommenterte at det var bra vi hadde fest. Jeg tror taket løftet seg, vi sang så høyt. I'm in looooove with a fairytaaaaale. Og fordi jeg har feiret GP med disse menneskene to år på rad, og dette er en så stor greie for dem, blir dette en viktig sak for meg også. Vi dro på Trondheims homoutested etterpå, og jeg danset meg kjempesvett under blinkende lys, og hjertet mitt slo fornøyd mens jeg hoppet. Diskolys gir meg alltid følelsen av at jeg kommer til å bli gal, og at jeg blir gal med glede. Diskolys appellerer til akkurat det samme i meg som GP gjør. GP og diskolys er morsomt, meget morsomt. "I'm in loooove with a fairytaaaale!"

Dette var en meningsløs bloggpost, når jeg tenker meg om. Det eneste av interesse som dere kanskje kan trekke ut av dere, er dette: Det er fjorten år siden Norge vant GP sist, og det året var vi på slektstreff i Oslo, og jeg hadde lungebetennelse og husker ingenting annet enn feberrus. Neste år kommer festen til å være i Norge, og da tror jeg at jeg kommer til å ende opp i Oslo Spektrum, med en flokk rosakledte homoer.

4 comments:

  1. Hei

    "Kom inn i min kropp
    Kryp inn i mitt hode
    Jeg kler meg naken
    Jeg går rundt i ring"

    er ikke en MGP-låt, men Seigmenlåta Metropolis. Og den er ikke var nok ikke den dere slakta.

    ReplyDelete
  2. Takk! Der plasserte du det for meg. Men det må ha vært en MGPlåt som minnet, for i mitt hode er de flettet veldig tett sammen tydeligvis. -og det skal sies, det du skrev her gir adskillig mye mer mening. Du vet slik sangtekster gjerne ser ut hvis du lærte dem før du skjønte hva de sang?

    Det er forresten et tema for seg selv, og et interessant ett.

    ReplyDelete
  3. Glede, glede, glede! Når mistet glede mening?

    ReplyDelete
  4. Glede! Glede er det mest meningsfylte av alt. Du gir glede i bøtter, min skjønne.

    ReplyDelete