Sunday, May 10, 2009

Å drepe en engel med saks

Jeg fikk mange reaksjoner da jeg klippet håret. Jeg har bestandig vært en sånn søt jente med kommuneblondt hår og gråblå øyne, med relativt pent ansikt og som regel dekorert med et eller annet vennlig smil. Jeg har aldri greid å sminke meg regelmessig, litt fordi jeg har politiske motforestillinger til skjønnhetstyrraniet og mye fordi jeg eier en intens motstand mot å stå tidlig opp om morgenen. Klærne mine henger alltid i laser, fordi jeg hater å kjøpe klær, fordi jeg av en eller annen grunn bestandig går dem i stykker kjapt og fordi jeg trives i godt utgåtte klesplagg. Og likevel har jeg så lenge jeg kan huske vært en flink, en snill, en søt pike. Kanskje fordi jeg er liten og tjukk, kanskje fordi jeg vokste opp i et feministisk hjem hvor ingen kvinner egentlig sminket seg, slanket seg eller fokuserte på utseende, eller kanskje fordi jeg bestandig har følt meg som en fremmed raring sammenlignet med andre mennesker, har mitt flinkpikebilde vært preget av hvordan jeg oppførte meg, hvordan jeg var som person, mer enn om hvordan jeg så ut fysisk. Jeg har, uten egentlig å være klar over det, erstattet skjønnhetstyrraniet med et veldig, veldig strengt indre skjønnhetstyrrani.

Virginia Woolf skriver om å drepe engelen i huset. Syttitallets feminister skrev hele litteraturteorier bygget opp om akkurat dette sitatet, «killing the angel in the house», fordi det er så beskrivende for den prosessen som kvinner måtte gjennom for å være i stand til å bli forfattere på attenhundretallet. Litteraturen, og samfunnet generelt, har produsert et glansbilde av hvordan kvinner skal være, hvor kvinnen er et vakkert, vennlig objekt som behersker de oppgavene samfunnet har gitt henne, men som aldri er en aktiv person i sitt eget liv. Feministene trakk også frem hvor viktig det gjerne var at hun var død – først etter at hun hadde avsluttet det jordiske livet og var blitt en fraværende engel kunne hun bli perfekt. Det ligger i selve konseptet «engelen» at hun er et objekt, hun er passiv. Å skrive, å uttrykke seg selv gjennom språk, er et veldig sterkt uttrykk for subjektet. Det sier derfor seg selv at for å være i stand til å skrive, produsere noe som baserer seg på språk og derfor selvstendige tanker, var kvinner – både attenhundretallets og Woolf - nødt til å bryte med denne engelen.

Jeg synes det er ganske interessant hvordan denne bloggen er et paradoks i sin eksistens. Å skrive en blogg er i seg selv en veldig aktiv handling, det er et uttrykk for forfatteren som som subjekt, som aktiv språkbehersker. Det interessante er at jeg i så stor grad har bygget den opp rundt engletematikken. Da jeg laget denne bloggen for omtrent to år siden, hadde jeg jobbet lenge med tittel og et synonym som skulle fange alle aspekter ved hvem jeg var og hva jeg ville bruke denne bloggen til. Navnet jeg endte opp med, Engeline, er et gammelt familienavn som fanger opp tradisjoner og historie. Engel på nederste trinn er selvsagt inspirert av romanen Engel på sjuende trinn, men også et spill på at englenavnet ser ut til å følge meg. Etternavnet mitt er hentet fra farssiden og har engel i seg, familienavnet Engeline er hentet fra morssiden. I tillegg, og dette var kanskje vel så viktig, på bakgrunn av disse englenavnene, og fordi jeg har en onkel som i hjemtraktene går under navnet Engelen, var «engel» et stadig tilbakevendende kallenavn på meg. Jeg innbiller meg at jeg har hørt frasen «du er en engel» mer enn de fleste andre jenter. Jeg har strukket meg etter å være den engelen. En engel er, i følge de vanligste definisjoner, et gudommelig, vakkert og, slik metaforen vanligvis brukes, et særdeleshet snilt vesen. Min engel var et snilt vesen. Jeg har nok naturlige tendenser til å være «snill», men jeg har så lenge jeg kan huske forsøkt å forsterke dem. Jeg har prøvd så lenge jeg kan huske å være snill, gjerne utover hva jeg egentlig har hatt overskudd eller kapasitet til. Når jeg tenkt på hvordan jeg vil oppfattes, har jeg bestandig visst at jeg ikke hadde forutsetninger til å bli oppfattet som vakker eller smart, og jeg har bestandig følt meg rar. Når jeg har forestilt meg andres oppfatning av meg, har jeg derfor håpet på dette; at de syntes jeg var snill. Snill var trygt. Snill var innen rekkevidde. Snill var bra. Så lenge jeg var snill, var jeg også bra. Min engel var snill.

Da jeg klippet håret, handlet det om veldig mye mer enn å forandre utseende mitt. Den lettelsen jeg følte de neste ukene etterpå, handlet ikke bare om hvor lett hodet mitt ble uten tungt, tykt hår til korsryggen. Lenge etter at jeg klippet meg, hadde jeg mareritt hvor jeg drømte at håret hadde vokst ut igjen, og jeg fant ingen saks til å klippe det av. Disse drømmene handlet ikke om hår.

Mange tenkte på det å klippe av meg håret som en reaksjon på at jeg hadde slått opp med kjæresten min. Mange jenter gjør det, de slår opp med kjæresten og klipper håret i samme prosess, et utvendig tegn på at de gjør et stort personlig valg og endrer på livet sitt. Jeg tror at jeg trodde det å klippe håret handlet om det, men jeg hadde en nagende følelse av at det ikke fanget opp hele bildet. Det bildet tror jeg at jeg kan se nå. Det handler om den der engelen.

Det første jeg opplevde da jeg hadde klippet håret, var hvor forskjellig det var å se seg i speilet etterpå. Jada, selvsagt var det annerledes. Jeg hadde hatt langt hår nesten hele mitt liv, og plutselig hadde jeg ikke hår til ørene en gang – hele bildet forandret seg. Men det handlet ikke om hva jeg så i speilet, men hvordan jeg oppfattet det jeg så i speilet – dette var den store forandringen. Tidligere når jeg så meg i speilet, så jeg en snill jente. Når jeg så meg i speilet nå, så jeg en snill person. Det er et hav av forskjell mellom disse to.

Jeg har strevd for å være snill. Jeg har også strevd for å holde oppe ansvar som ikke burde ha vært mitt. Rundt meg har jeg møtt mennesker som ønsket at jeg skulle være snill, at jeg skulle være ansvarsbevisst, at jeg skulle være søt og sterk og skikkelig. Det finnes tusenvis av sånne som meg, og jeg pleier å kalle oss flinke piker.

Psykologen min snakker om produktet meg, som motsetning til personen meg. Produktet meg er, kort oppsummert, nettopp den flinke piken meg. Den flinke piken er resultatet av alle forventningene andre har hatt, og som jeg har forsøkt å møte. Det heter sosialisering, og det heter kjønnsroller, og det heter flink pikesyndrom. Jeg har vært flink pike, og for å være flink måtte jeg være snill, og jeg har trivdes som snill, flink pike. Jeg har følt at flink, snill pike har vært meg, eller i hvert fall store deler av meg. Jeg har vært den snille, flinke piken for hele familien min. Det har vært den snille, flinke piken som har drevet med politikk. De fleste vennene mine har kjent den flinke, snille piken. De aller, aller nærmeste har kjent hun som fantes på underflaten.

Som sagt, jeg likte produktet meg. Hun er en likandes jente. Problemet, tror jeg, var at det etter hvert bygget seg opp ganske store krav til hvordan hun skulle være. Mennesker mente det var OK å fortelle henne/meg, og jeg tror at de gjorde det uten at de selv visste det, hva hun/jeg egentlig mente, hver gang jeg sa eller gjorde noe som brøt med flink pikebildet. Venner og familie i salig sammensurium ga meg oppgaver og ansvar som veide tungt på skuldrene mine, men jeg kunne aldri si nei, for jeg var jo den flinke piken – og nei finnes ikke i flinke pikers vokabular. Jeg hadde formet, på bakgrunn av andres ønsker, en karakter som ikke egentlig eksisterte, og nå var rollen blitt for stor, jeg følte meg kvalt. Jeg oppdaget at jeg avskydde å bli oppfattet som flink pike, fordi det innebar en følelse av at andre tråkket inn på mine grenser, og det innebar at jeg følte meg fullstendig usynlig. Jeg kunne være blant venner og familie, og føle at ingen var glad for å være med meg – de var glad for å være med produktet.

Da jeg klippet håret, klippet jeg av meg det ytre bildet av den flinke piken. Jeg satt i frisørstolen og kjente en vill skadefryd i brystet, i tillegg til en veldig lettelse. Jeg så håret mitt falle, og oppdaget at jeg et eller annet sted i brystet hatet hårlokkene som falt. Jeg hatet håret mitt. Og da jeg så meg i speilet etterpå, var det som å se seg selv for første gang på veldig lenge.

Og reaksjonene! «Men! Du ser jo ikke ut som deg selv!» var en gjengående reaksjon, og jeg oppdaget at det var ganske stort sammenfall mellom dem jeg følte var glad i produktet meg, og dem som ikke likte at håret mitt var borte. Jeg så ikke lenger ut som en flink pike, og da kjente de meg ikke igjen. Jeg var ikke «meg» lenger, uten håret mitt.

Så var de de få, som jeg måtte trykke inn til brystet. Min beste venn, som smilte under hele klippeprosessen. Kameraten min som så meg, brøt ut i et glis og måtte ruske meg i luggen. Venninnen på fjesbok, som kommenterte akkurat det, at jeg så ut som meg, slik jeg ville være. Og min bror, som sa «du var fin!» og ga meg en bamseklem. Min bror, som deretter skottet bort på meg, tenkte seg om og sa «jeg føler at du bestandig har hatt kort hår.»

Å klippe håret var å klippe av meg den ytre engelen, og ved å gjøre det klippet jeg også over mange menneskers bilde av engelen. Det betyr ikke at engelen er borte, for all del. Det betyr bare at jeg er i mer kontakt med meg selv, at jeg føler meg mer hel og mindre usynlig. Det ytre produktet finnes ikke mer, og mennesker som var vant til å forholde seg til engelen meg blir tvunget til å forholde seg til meg på nytt. Å klippe håret var å ta et valg som klippet av engelen, men som ga luft til mennesket under.

9 comments:

  1. Samson!
    Beatles-generasjonen!
    Hippiene!
    Britney Spears!

    Du er i godt selskap. Hår er symboltunge pelsrester.


    Jeg elsker selvsagt det litterære ved denne posten. Fantastisk tittel!

    ReplyDelete
  2. Jeg har lyst til å kommentere det første avsnittet ditt. Jeg var nemlig sånn sjøl, av utseende altså, i flere år. Og du verden så mange reaksjoner jeg fikk. Fra jenter vel og merke. Kvinner som maste om at jeg måtte fikse meg litt, om det nå var å farge håret eller å sminke meg eller hva det skulle være. Det irriterte meg voldsomt. Er det en plikt å pynte seg bare fordi man er kvinne? Nei, mener jeg, og forbeholdt meg retten til å ikke gjøre det. Egentlig var jeg litt sjokkert over hvor mange kommentarer jeg fikk, og prøvde å ymte frampå om at "hvorfor er det ingen som sier det samme til mannen min, han farger da heller ikke håret" og denslags.

    Nå har jeg endret meg, gradvis, over tid. Ikke at jeg har begynt å like å kjøpe klær, men jeg liker i hvert fall i se best mulig ut. Jeg pynter meg ganske mye til hverdags, og derfor hender det kvinner (og noen menn også) sier noe om at den og den burde kanskje gjort slik og slik med utseendet sitt, og forventer umiddelbar støtte, hvorpå jeg alltid protesterer og sier at det burde de slettes ikke, for de har ingen plikt til å tilfredsstille andre med sitt utseende.

    Jeg er uendelig glad for at det finnes folk som går utenom når det gjelder skjønnhetstyranniet, sånne som deg.

    Forresten er det artig å lese bloggen din. Og det var jammen bra at du klipte håret.

    Hilsen Ranja

    ReplyDelete
  3. Hey, du er på Sonitus!

    ReplyDelete
  4. Hei! Åh, det er så kjekt å være på Sonitus! Gladhopp i brystet!

    Ranja, jeg takker. Jeg liker at du kommenterer noe spesifikt i teksteb, og jeg har også opplevd akkurat det du beskriver her - dette presset for å bry seg om ens utseende på et nivå som kun fokuserer på jenter. Du aner ikke hvor mange ganger noen har hintet til at jeg kanskje burde slanke meg, og aldri, aldri av medisinske årsaker, neida! "Du kan jo bare ta femti situps hver kveld før du legger deg! Det gjør jeg."

    Silje! Vi skriver oss selv, vi er vår egen fiksjon - var det ikke slik du beskrev det tidligere i kveld? Meta alle steder, på alle måter, hele livet. Og jeg takker for tittelkompliment. Tittelen var viktig.

    ReplyDelete
  5. Da jeg klippet av meg håret i åttende klasse, skrek mamma: «Du har jo klippet bort kvinneligheten din!»

    Jeg tror jeg tegnet en engel-drepe-tegning til deg en gang. Jeg fikk deilig gåsehud av dette innlegget. Heia.

    ReplyDelete
  6. Du tegnet en engel- drepetegning til meg en gang, den henger på klesskapet mitt og jeg ser på den daglig. Det var bare fordi jeg ikke har giddet å lade opp kameraet mitt at ikke den tegningen dekorerer innlegget.

    Frydegåsehud er en bra ting, jeg er glad. Heia oss, prinsesse!

    ReplyDelete
  7. Skulle ønske flere ting kunne klippes bort med saks!

    Plagsomme familiemedlemer for eksempel. Kjipe minner.

    Men hår man ikke vil ha, er en fin begynnelse.

    ReplyDelete
  8. for snill ja, det kan du skrive under på. Når jeg ville utøve makt og passe på at vi to fikk mest snop, for eksempel - da skulle du alltid passe på at alle delte likt. Og ikke fikk jeg lov til å løpe over veien ved Narvesen heller, men måtte alltid gå bort til fotgjengerfeltet.

    Hurra for saks.

    ReplyDelete
  9. Åh, Ingrid, Ingrid. Gjorde jeg det? Det høres ut som meg, men jeg hadde glemt det. Nå skal det sies at jeg slett ikke var snill mot deg, jeg var tyrann og tvang deg til å gå over fotgjengerfeltet, og jeg tvang deg til å lese, og jeg skremte deg med skrekkhistorier hvis du ikke gjorde som jeg sa. Du, min kjære, er det nærmeste jeg noensinne har kommet en lillesøster å plage. Jeg er så glad i deg.

    Sunniva, en kan klippe vekk familiemedlemmer hvis det blir nødvendig. Kjipe minner er litt verre, men kanskje du kan snakke om dem, uskadeliggjøre dem og deretter "glemme" dem? Det er det mest brutale en kan gjøre mot et minne, prate det ihjel og deretter glemme. Litt som Lina og tannverken, "hvis du gjør vondt, kan jeg også gjøre vondt!"

    ReplyDelete