Monday, December 24, 2007

"det er rart med kjærlighet"

Da var julen begynt, og for de fleste regnes den som over. Jeg er den stolte, nybakte eier av mer te, noen ullsokker, mer sengetøy og en ubegripelig stor lübeckmarsipan, for å nevne noe. Og viktigst av alt, jeg er herved eier av Broderna Lejonhjärta, den vakreste boken jeg vet, på originalspråket - med en signatur innvendig fra den fineste damen jeg vet, med det fineste navnetrekket "allerkjæreste søster". Jeg åpnet den i morges, og tenkte at lykken knapt kan bli større.

og! Det må nevnes spesielt. Platehyllen min er forstørret med en plate, og etter første gjennomspilling visste jeg at dette blir en favoritt. Vi snakker om "på gjensyn", tekster av Rudolf Nilsen, Norges største lyriker noensinne, og melodi samt fremføring av Jon Arne Corell, som vet å uttrykke poesien hos den første. Det passer seg så godt å få politiske kjærlighetsdikt av han jeg alltid, alltid tenker på når jeg hører Rudolf Nilsen. Jeg hadde tenkt... Jeg ville gjerne ha skrevet deg et dikt.

Om noen skulle dele mitt kjærlighetsforhold til dette paret, så deler jeg gjerne ulovlige filer fra både "på Stengrunn" og "på gjensyn", det er bare å gi en lyd. Og til sist, her kommer en versjon av den beste julesangen noensinne, i følge alle jeg kjenner som betyr noe. Akkurat denne filmsnutten ble introdusert for meg av Kristian og jeg kjenner romantikken i ytterste lilletå. The Pogues og Kirsty Mccoll synger julen inn, og gjett hvem som har tittet dypt i glasset her? God jul.

Friday, December 21, 2007

streik!

Det blir sporadisk blogging om dagen, og jeg skylder i hovedsak på to ting. Delvis har julestresset tatt meg igjen i år også, enda jeg hvert år sverger at jeg skal utkonkurrere vedkommende. Dagene mine går derfor opp i gavehandel, gaveinnpakking og ikke minst julekakebaking (jeg baker syv sorter hvert år, det bringer julehell og lykke. Sårt tiltrengt.

Men at jeg er fraværende skyldes mer enn denne årlige lysfeiringen, det er nemlig også et spørsmål om annet fravær. Den fantastiske ruteren som skulle sikre oss trådløst nettverk og derfor meg uhemmet tilgang til både streaming av dårlige tvserier og grenseløs selvdyrkelse på bloggveven, den mener den får for lite i lønn og har bestemt seg for å streike. Den virker altså ikke. Det eneste som virker er en ledning som for det meste er opptatt andre steder, med andre ord er nettilgangen fraværende den med, og da blir straks skriblerier uten mål og mening litt vanskeligere.

Og det er vanskelig å motivere seg til å skrive noe som helst med alt julekaoset, særlig fordi jeg har en pressende følelse av at jeg burde spre litt propaganda på kanalen... det får vente til etter bryllupet. I morgen skal jeg nemlig i bryllup til en gammel, kjær venninne som pleide å få tankene mine til å fly høyere enn noen, den første til å dele et vennskapssmykke med meg (og det betyr en del) og den første til å lære meg at religion er noe mer enn søndagstortur. En annen gang skal jeg fortelle om den gangen hun ga meg det vennskapssmykket, eller kanskje jeg skal fortelle om den gangen vi var tolv og la ut kompliserte teorier om andre menneskers maskebruk til hverdag og fest, men det får bli en annen gang. I dag vil jeg bare lese, og ikke en gang på nett, men i gammeldagse bøker.

Friday, December 14, 2007

hvilemodus fra punkt til punkt

Dette blir en ny emopost, du er herved advart. Det blir gjerne sånn, når en skal legge ut på en lang bussreise og har så mangt å filosofere over, og jeg treffer på begge punkt - jeg vender snuten mot Bergen i morgen tidlig, og jeg tenkte jeg skulle fortelle om det som ligger mellom de to byene - nemlig reisen.

Her om dagen ringte Kristian meg og fortalte at han hadde hørt et rykte om at jeg planla å ta buss hjem til Bergen. Om jeg ikke heller ville ta fly?
Telefonsamtalen gjorde meg varm, så varm om hjertet, og jeg ble så glad, så glad for at han spør, og jeg takket ham veldig for omtanken, og svarte at jeg helst vil ta buss.

For studenter som har flyttet de sytti milene som skiller Bergen og Trondheim, er det tre måter å reise hjem på. De kan ta fly, som riktignok forurenser litt mer, men som har en reisetid på en time, og kanskje ventetid på to, tilsammen tre timers reise. Omtrent.
Et annet alternativ er å reise med tog, men fordi jernbanenettet i Norge er lagt opp i forhold til èn by, det vil si Oslo, må toget mitt innom Oslo før jeg setter kursen mot Bergen. Det betyr at togturen tar nærmere femten timer, så sant den går uten forsinkelser.
Det tredje og siste alternativet er å sette seg på en buss, som slett ikke går innom Oslo, men derimot foretar en snarvisitt til Førde, og som likevel også tar femten timer. Det er ikke underlig at Kristian lurer på om jeg heller vil fly, men det vil jeg altså ikke.

Du synes kanskje det er rart?

I lys av min shampootilståelse nedenfor er det kanskje underforstått at jeg har noen små og absurde gleder i livet, gleder få andre kan fatte og begripe at kan være gleder, men som er der likefullt. Det å reise med buss er en sånn ubegripelig glede. En hel natt og mesteparten av den neste dagen tar det å reise fra Nidaros til Bjørgvin, og denne turen gleder jeg meg til. Jeg skjønner godt hvis du synes jeg er rar.

Kanskje er jeg litt sigøyner eller litt tater, uten at noe sånt har vært påvist i slekten så vidt jeg vet. (Tvert i mot er jeg barn av en skikkelig bondeslekt på den ene siden og en mer akademisk basert familie på den andre, og i midten her finnes det svarte rasister, en gal gammel frue med ondskapsfulle utsagn og en annen gal frue som påsto at hun var etterkommer av de franske hugenottene, jeg tror til og med det er påvist slektskap til skåninger i Sverige og en familien Fisher i Calefornia (Gjett om jeg elsket den siste opplysningen - i min fantasi blir jeg dermed i slekt med Claire Fisher og co!), men noen omreisende familie er vi ikke. Jeg oppvokst innenfor et lite og koselig område på Landås, og når jeg flyttet i fjor måtte jeg kjenne virkelig etter hvordan det var å rive opp sine gamle røtter for å bosette seg et annet sted. Med unntak av Hellas, Egypt og et par turer til Etiopia har vi heller ikke reist så mye i den store verden, så når jeg påberoper meg sigøynerblod er det nok mest for å gjøre meg interessant. Men dette var en digresjon -)
Det er nemlig likevel et faktum at jeg kjenner meg trygg og levende på reise, og hver gang jeg reiser noe sted vurderer jeg mulighetene for å gjøre dette oftere. Det er selvsagt fint å treffe nye mennesker på nye steder, men min fryd over reisen har ingenting med dem å gjøre - jeg liker bare det å være i bevegelse. Jeg liker å treffe mennesker på et helt uforliktende plan, jeg kan til og med føre lette og tilfeldige samtaler med mine medpassasjerer, så lenge de ikke forventer noe mer av meg enn en rask replikk og et smil - så lenge de går av før meg. Det å være i bevegelse, på vei et sted, uten at noen kjenner meg, kjennes nesten tryggere enn å ha kommet frem, og dette har med problemløsning å gjøre.

Så lenge en er på reise, er en også midt mellom to punkter. En er i ferd med å trekke en mennesklig strek fra et kryss til et annet, men så lenge en er på reise er verden i konstant bevegelse, og akkurat som innerst i en storm er det også helt stille. Når en reiser befinner en seg på et vis i et vakuum, hvor det som vanligvis tynger en blir opphevet. Det finnes alltid problemer knyttet til punkt A, og det venter nye problemer på deg ved endepunktet B, men så lenge du er på reise er du fri for begge, for du er hverken ved A eller B. Det å reise et sted blir derfor litt som å ta seg en pause fra alle problemer og alt ansvar, en kan få lov til å tenke gjennom livet i fred og ro, uten vekten av ditt livs problemer.

Selv jeg kan synes at femten timers reise er langdrygt, med mindre jeg har en viss form for underholdning. Men jeg vil gjerne få oppleve reisen, og da blir bøker eller film rett og slett distraherende. Det beste kulturmiddelet for reise er derfor musikk. Mange timers buss eller tog åpner for nesten grenseløs musikknytelse, hvor en i fred kan lytte til musikk en ellers aldri finner tid til i en hektisk hverdag. Men øretelefoner i ørene kan en feste blikket ut av nærmeste vindu, og la fremkomstmiddelet frakte deg bort, bort, bort. Kanskje dysser ferden deg i søvn, og du kan sove trygt, vel vitende om at du er en fremmed og derfor kan gi til deg selv, uhemmet, uten tanke for noen av de andre som reiser sammen med deg. Du er deg selv nok, og det er greit, så lenge du er på reise. Reisen representerer med andre ord en ekte hvile, hvor du kan slippe alle bekymringer for en kort stund og bare la deg synke inn i dine egne tanker og din egen musikk. Etter noen timer på reise får jeg følelsen av å være vektløs, fordi tyngden fra alt som vanligvis blir båret rundt i store mentale ryggsekker blir lagt igjen, og tilbake er bare meg og de svevende tankene.

Når jeg gjør meg klar for en femten timer lang togtur, gjør jeg meg altså klar for femten timer i frihet. Jeg forbereder meg på å få lov til å være bare meg, uten forpliktelser, uten bekymringer, uten tyngde. I femten timer får jeg lov til å være vektløs, i en hvilemodus som bare reiser fremkaller i meg. Så får jeg heller være rar.

you nearly did me in



Etter en time med Ian Hunter på NRK er jeg etterlatt i en søt nostalgisk stemning som minner meg på lange, koselige - og særdeles skadelige for min mentale helse - kvelder i kjelleren hos min far, og påfølgende like så helbredende timer på et soverom i Johan Sverdrupsvei hos min beste venn. Dette var på den tiden jeg fremdeles mente gode ting om familien min, og jeg malte neglene på venstre hånd svarte og poserte som Freddie Mercury. Dette er ikke en musikkvideo, dessverre, men en sang den godeste Hunter spilte inn i 1976, og gjett hvem som korer i bakgrunnen? Ingen kan kore som dronningmedlemmene. Minus bassisten, han mimet bestandig.

Høstsang

Det hoper seg etter hvert opp med unge menn som vil si sære ting her på bloggveven, og jeg linker selvsagt allerede til de mest rødflammede av dem. Som regel kommenterer jeg dem også, for jeg har sansen for sprø utsagn, og jeg liker de unge mannfolkene som står bak.

Her for noen uker siden kom Lars med en sånn ting han ikke burde sagt, men som han sier likevel. Han uttalte høyt og midt i det verste eksamenskaoset at han elsker eksamen.

Det gjør som kjent ikke jeg. Absolutt ikke. Jeg pleide å like tentamener og mindre eksamener en gang i tiden, men de siste par årene har eksamen handlet om et fullstendig ukontrollerbart stress, med påfølgende søvnløshet, glemsomhet og fullstendig meningsløs økonomi. I år trodde jeg lenge det gikk bra, en oppfatning jeg baserte på det faktum at jeg faktisk sov om natten og hadde mat i kjøleskapet - jeg tok feil. Med en merkelig følelse av deja vu måtte jeg i det vi gikk inn i eksamenslokalet til min andre eksamen, foran en svær eksamenshelg, erkjenne at jeg i løpet av en uke har mistet bankkort, mastercard, studentkort og studentbevis, bibliotekskort og treningskort, for å nevne noe. Jeg har mistet hele kortholderen min, ganske enkelt.

Men jeg ser at disse unge mannfolkene, som alle er litt sprø, men sympatiske folk likevel, de får alle støtte for sine absurde påfunn. Og jeg har fundert på om kanskje det handler litt om kjønnsroller, at unge menn har lov til å si ting som til tider balanserer langt på kanten, mens jenter helst skal kunne dokumentere og argumentere for hver eneste påstand de tenker, det ville ikke forundre meg. Uansett har jeg tenkt å kopiere dem, jeg har tenkt å ta plass og hevde min rett til å være sinnsyk. Ettersom det er en allment kjent sak at jeg ikke liker eksamen, velger jeg et annet tema, noe annet og vel så merkelig, en liten glede jeg holder skjult for de fleste, men som jeg unner meg nettopp i eksamenstiden. Jeg unner meg selv shampooreklamer.

Dette er selvsagt fullstendig irrasjonelt og ikke så lite pinlig, all den tid hårreklamer er sånt en sender på tv for å irritere, og jeg egentlig skal oppføre meg som en god og sint feminist med mange års erfaring som kritiserer disse reklamene for sexistisk fremstilling av kvinner og for å styrke skjønnhetstyrraniet. Likevel hjelper det ikke, jeg blir aldeles fascinert av filmstjerner med hår som skinner som hamret gull, og ikke minst, hår som er like elastisk som strømpebuksebånd. Jeg drømmer om å ha hår som skinner sånn, og om å kunne dra i mine vakre krøllede lokker (håret mitt er alltid bølget i mine fantasireklamer) og oppleve "spensten" i mitt nyvaskede hår.

En sånn hemmelig lidenskap må i det stille dyrkes, enten jeg vil eller ei, og jeg har funnet mine metoder for å kunne være både feminist OG shampooreklameelsker. Løsningen ligger i et nesten uendelig forråd av kjerringråd som skal styrke og pynte håret. Når en bruker kjerringråd er en ikke bare narcissistisk og forfengelig, en forvalter også gammel folkekunnskap, og en er sånn passe alternativ og sprø, noe som alltid glir inn i raddisbildet. Derfor, mine kjære venner, er jeg en ivrig tilhenger av eddik, kamillete, nestlete og det som verre er i hårets siste skyllevann.

Det var verre før. I dag er jeg en nesten respektabel borger, om enn en mindre respektabel feminist, og jeg trives slik. Jeg benytter meg sjelden av de verste kjerringrådene, i stedet tillater jeg meg å bruke de mer skjønnhetstyrraniserende midlene en får tak i på Rema - jeg flasker meg opp på fin shampoo, balsam og hårkur når og hvor økonomien skulle tillate det, og holder alle tubene gjemt på badet. Bare en gang i blant havner jeg på skråplanet, og det særlig i eksamensperioden. Dersom hodet kjennes fullt av en merkelig organisk blanding av bomull og kaos, og særlig midtvinters, når en er fylt av en "jeg bryr meg egentlig ikke, men det hadde vært morsomt å være fin"følelse, da er det lett å gjøre sprø handlinger, som å miste bankkort og studentbevis, eller farge håret.



Dem av dere som nå skulle sitte med forventning om at jeg virkelig har gjort noe sprøtt, dere må belage dere på en skuffelse. Da jeg våknet opp nå nylig, etter vel endte eksamener (som gikk bra, litteraturteori ruller og jeg er en mester i Adornos marxistiske teorier om lyrikk, samfunn og motsetninger) oppdaget jeg at selv på kjøret har jeg en viss form for autopilot, som hindrer meg i å benytte meg av andre dødelige fargepigmenter enn dem jeg nesten har selv. Jeg har med andre ord bleket håret mitt, og ikke mye en gang, ettersom jeg ble kalt ut på krisebesøk halvveis i prosessen. Jeg har vært gjennom en skummel, skummel prosess hvor fargemidlene lukter skarpt, fremmed og dødelig, jeg har laget en lysere grunntone og med enda lysere lokker på strategiske plasser, og folk har ikke en gang sett forskjell. Men den er der, den er der! Håret mitt glinser som aldri før, og dessuten har jeg klippet det, nå faller mitt vanligvis lange hår ned over skuldrene mine som en liten foss av gyllent glitter - åh, hvor jeg elsker shampooreklamer.

Det er ikke mye moral å trekke ut av dette, er jeg redd, kanskje med unntak av at kjerringråd er artige og hårfarging temmelig skummelt. Eller en kan sitere Manic Street Preachers og håpe på det beste for fremtiden og julen, krig og fred og alt sånn der;

"when you think that you don't really care,
now baby, what have you done to your hair?"
(Autumn song. Verd å sjekke ut.)

Wednesday, December 5, 2007

kafeliv


En bruker gjerne endel tid på biblioteket som student, og I Bergen finnes det fineste biblioteket jeg vet, i et stort steinbygg midt i sentrum hvor veggene selv ånder av kunnskap, og det finnes små og kloke sitater om poesi langs trappen.
I Trondheim er bygget moderne og stivt, men det har dog sine lysglimt som selv hjembyen må se langt etter. Et av disse lysglimtene er bibliotekskafeen, med de største, beste (og dyreste) kanelbollene i byen, og ikke minst med det kuleste navnet på noen kafe noensinne.

mine kreative sider

Det kan jo forresten også være på sin plass å informere eventuelle interesserte at jeg omsider, omsider opdaterer kunstbloggen igjen. Dersom noen skulle undre på hva jeg gjør med mine mer kreative sider. Jeg strikker, maler og fortviler, så her finnes et julegavetips i tillegg.

Tuesday, December 4, 2007

"du är också jettevacker!" - en blank løgn

I dag, når jeg kom til naturalismen i norsk litteraturteori og jeg virkelig ikke orket å fordype meg i Skram og Lie, da skrudde jeg på tv i håp om at det skulle gå noe lettfattelig og teit. Jeg endte opp med å titte på debattprogrammet Standpunkt, om hvorvidt illegale innvandrere skal få lov til å bli i Norge, en debatt som så vidt jeg vet tok fyr etter Bjarne Håkon Hanssens (AP) påstand om "retur, retur, retur!". Jeg burde vite bedre enn å se på debattprogrammer om innvandring, i hvert fall når Hanssen og Erna Solberg (H) sitter i hovedpanelet, men jeg ble drevet med - det er Hanssen sin skyld. Hver gang han er på tv, blir jeg nemlig to ting;

jeg blir eitrandes forbanna, for å bruke et slikt uttrykk, jeg blir rødglødende sint og kjenner at jeg får lyst til å kvele. Det å fremkalle denne reaksjonen har han for såvidt til felles med Erna Solberg, og med dem sammen tror jeg tror det er sunt at det er en tvskjerm og noen mil mellom oss - jeg kunne nok bli direkte livsfarlig.

Men som folk vet, jeg liker egentlig ikke å bli så sint, jeg foretrekker å være engel. (Langt mer behagelig som kjønnsrolle.) Så hvorfor skrur jeg ikke av umiddelbart, slik jeg pleier å gjøre når jeg ikke har tid til å bli rødglødende, og jeg ikke kan drepe noen uansett, akkurat nå?

Jo, det har med Hanssen å gjøre. Jeg blir nemlig ikke bare sint, jeg blir også nysgjerrig på hva han skal si, jeg blir nesten lattermild når han får ordet. Han er nemlig så ufattelig dum. Jeg blir rett og slett sittende og se, for å observere denne trønderens hensynsløse, absurde idioti. Jeg mener, Erna Solberg er motbydelig, ja, hun er en heks og et hespetre og en gang i tiden var hun min nemesis i en asylmottakdebatt jeg engasjerte meg i, men hun tenker i hvert fall! Og i debatten kan jeg formelig se hvordan hun gremmer seg over Hanssens meningsløse svar, hans fullstendige ansvarsfraskrivelse, hans tomme blikk. Jeg gremmes i hvert fall, over at en mann som dette i dag kan sitte i regjering, og da ikke bare på grunn av hans innvandringspolitikk.

Første gang jeg ble virkelig oppmerksom på Bjarne Håkon Hanssen, var i februar 2002, i et uforglemmelig Først & Sistprogram. Vanligvis på fredagskvelden hoppet min mor og jeg galant over dette programmet, fordi Skavlan er en så ubegripelig kjedelig intervjuer. Han har dog sine lyspunkt, særlig når stilige kvinner er involvert, fordi de gjerne tar fullstendig overtak, og denne fredagskvelden skulle Liza Marklund komme. Hun prater engasjert og velformulert om hersketeknikker, om mannsarroganse, om feminisme og om å erklære seg feminist. Hvorpå Bjarne Håkon Hanssen uttaler, i fullt alvor;

- Det er få som er like vakre som deg, som kaller seg feminister i Norge.


Og hun ser først fullstendig perpleks på ham, før hun spruter ut i latter. Og han smiler litt dumt, skjønner tydeligvis ikke hva som er galt, og hun, som skjønner at han virkelig er dummere enn hun trodde i utgangspunktet, svarer kontant;

- Du är också jettevacker!

Det er en blank løgn, for maken til stygg trønder må en lete lenge etter. Kanskje er det fordi jeg har sånn antipati for mannen, men jeg ser ham og jeg tenker padde - det er ikke en flatterende sammenlikning for noen av dem. Og denne februarkvelden satt jeg og min mor i stuen og lo, vi også, lo av skadefryd over at en mann kan være så intenst dum at han, i en debatt om feminisme, kommer med en sånn uttalelse og, trodde vi, utsletter sin egen politiske karriere. Marklund trodde nok det samme;

" - Det var bra at norske velgere fikk vite hva slags kvinnesyn han har. Og hvis de i ettertid kommer fram til at de ikke vil ha en slik leder, tyder det jo på en viss begavelse i det norske folket. (...) den svenske feministen er på ingen måte imponert over likestillingsdebatten her i Norge.
- Dere sier «er du feminist?» på samme måte som «spiser du mark?». Som om det var noe kvalmt! I Sverige er det mye mer åpenhet i likestillingsdebatten. Selvsagt er jeg feminist. Jeg har da hjerne!"

Tydeligvis har ikke norske velgere det. I dag, fem år senere, sitter Bjarne Håkon Hanssen ved makten og igjen viser han sin idioti og sin mangel for respekt, og jeg blir lett desperat lattermild, for hvordan er det mulig? Alle mine venner, alle mine antirasister og feminister over det veldige land, hvordan kunne vi? Han er jo ikke bare kvinnefientlig og rasistisk, men stokk dum, han er den klassiske FRPeren, i Arbeiderpartikostyme. Hvordan kan en bevare sitt inntrykk av at nordmenn er som alle andre, litt dum og litt klok, når en mann som ham havner i posisjon?

Jeg siterer Dagbladet igjen, jeg, og håper virkelig at denne middagsavtalen blir gjennomført en gang:

"Når hun får høre at Bjarne Håkon Hanssen gjerne vil invitere henne på god vin og middag, fordi han er så lei for at hun har fått et helt galt inntrykk av hans kvinnesyn, sprekker ansiktet opp i et stort smil.
- Du får hilse og si takk. Kan vi snakke om kvinners vilkår, kommer jeg gjerne."

Sunday, December 2, 2007

Vi tenner våre lykter


"Ja, vi tenner våre lykter når det mørkner,
og når alle lyder pakkes inn i vatt
ja, vi tenner våre lykter når det mørkner,
for da lyser de til kvelden sier god natt"

Om Skomaker Andersen kan en si så mangt, men en gang i blant synes jeg norsk barnetv glimter til med skikkelig julestemning.

Saturday, December 1, 2007

advent

De siste atten månedene har lært meg at jeg har tatt feil i årevis. Jeg har nemlig levd i den villfarelsen at jul er et onde som prakkes på oss hver desember, julen er en ubehagelig stressfaktor i alt mørke og gråheten, en stressfaktor som på ingen måte veies opp for de små lysglimtene av koselighet. Jeg kunne ikke tatt mer feil.

I dag hadde jeg den første eksamenen, og som alltid innser jeg i ettertid at det egentlig gikk helt greit. Syntaks og morfologi er egentlig logiske og veldig morsomme ting, og litteratur er jo faktisk faget mitt.
Men da jeg kom hjem! Da ventet en overraskelse. En stor og varm og fin, fin, fin overraskelse fra min mor, som denne gangen har overgått seg selv over alle grenser.

Hun vet at jeg egentlig ikke er helt kalendertypen, så det prosjektet har hun oppgitt. Derimot nekter hun å oppgi tradisjonen med å gi barna, inkludert meg, en strømpe på første desember, og det er jeg veldig glad for. I år sendte hun derfor en strømpe til meg, uten å ane at jeg skulle ha eksamen først og at den derfor i år ville bli ekstra verdsatt - og hvilken gullstrømpe det var!

Ikke bare glitret den, helt bokstavelig, av diverse paljetter og annet horibelt krimskrams som gjør meg ør av fryd, den inneholdt en liten formue av alt sånt som en student i eksamenstiden har bruk for,
Den inneholdt et sjal som er perfekt til meg, og herved oppgradert til mitt peneste. Den inneholdt masse nam, og da min type nam, en tradisjonell kjærlighetssak, masse fruktkarameller og en sjokoladebit. Den inneholdt en hundrelapp som kommer vel med i eksamenstidens og ikke minst adventstidens ville innfall, og til sist, en såpe fra den herligste såpebutikken jeg vet i hele verden, en såpe med navnet "ubetinget kjærlighet". Om ikke glittersokken varmer tærne mine, så varmer den hjertet!

For øvrig, advent markeres med mer enn bare glitter og varm, varm hjertefølelse. De fleste, i hvertfall blant dem jeg kjenner, har noen faste desemberrutiner, noe de gjør bare i desember og som for dem markerer starten på advent. Det dreier seg gjerne om julemarsipan, eventuelt pepperkaker eller gløgg, og svært ofte er det et spørsmål om julebrus. Noen gleder seg til å lese akkurat den boken, eller gjøre akkurat de tingene - førjulsrutiner som skaper stemning og kos.
Jeg har en sånn jeg også, en ting jeg oppdaget som helt nødvendig det første året på videregående. Det fineste jeg vet ved hele juletiden, advent, julaften, festmat og gaver inkludert, er nemlig musikken. Hvert eneste år gleder jeg meg derfor voldsomt til første desember, for da har jeg lov til å sette på julesangene, og da synker ventetiden inn i meg og magen min.

La meg presisere at det ikke handler om julesalmer. Jeg kan i grunnen ikke fordra de klassiske julesangene som hører til juletrevandring, de som står i sangbøkene og som er det nærmeste vi kommer en norsk, levende folkedans. Jeg snakker selvsagt om radiomusikken, jeg snakker om rockelåter fra sytti og åttitallet først og fremst, jeg snakker om de sangene som Absolute Music, McMusic og alle andre samlealbum tjener rått på hvert år. Jeg har, ikke overraskende, en liste over sanger jeg må høre, og her er samtlige sanger presentert, med en kort forklaring på hvorfor:

Fairytale Of New York - The Pogues m. Kirsty McColl.
Dette er den fineste julesangen av alle, og det fullstendig uten sammenlikning. De fleste julesangtekster som skal ta opp et eller annet alvorlig tema, gjerne blir platte og fylt med klisjeer. I løpet av 4 minutter og 30 sekunder klarer denne sangen å gjøre en kjærlighetsfortelling tilknyttet julen aldeles episk, og den etterlater meg med klump i halsen hver gang jeg setter den på første desember.

2000 Miles - The Pretenders.
Nå kan det innvendes at dette ikke direkte er en julesang, men til gjengjeld er det er en sang full av barndom. Når jeg var ganske liten, gikk et tvprogram som het "pickup", som sendte gamle musikkvideoer. Min far var temmelig glad i både musikk, nostalgi og artige videoer, han spilte følgelig inn alt. En ting er at sangen er fantastisk, men viktigere er det at musikkvideoen er en kvinne på vandring i snøen, som etterhvert får besøk av diverse skogsdyr, og som til slutt fryser i et glansbildemotiv - julestemning i margen.

I Wish I had a River - Joni Mitchell
Jada, det kan innvendes at heller ikke dette er en sang om julen, snarere om være deprimert og stå fullstendig utenfor julestemningen til alle rundt, men det er jo Joni Mitchell! Det er jo nydelig! Og det er så veldig jul.


Merry Xmas (War is Over) - John Lennon og Yoko Ono
En langt mer tradisjonell julesang, og her finner vi alle eksemplene på platte klisjeer som følger med julemotivet. Jeg nyter hvert sekund.

Do They Know It's Christmas Time? - Band Aid (1985, selvsagt.)
Om kjæresteparet over er klisjefylt, er de reneste lyrikken sammenliknet med dette. Dette er sangen som vil at du skal "våkne opp og tenke selv", og det finnes knapt en sang som egger meg mer til Øverlands søvn. Jeg lever 11 måneder i året som god kommunist, jeg stiller kritiske spørsmål og ser konspirasjoner overalt. I desember, nettopp som jeg burde "våkne" og huske på at det finnes dem som hverken får snø eller mat, nettopp da velger jeg den romantiserte, idealiserte og helt sikkert blåøyde historien om Bob Geldof som satt i sofaen og deppet, skrudde på tven og oppdaget at noen sultet ihjel - hvorpå han gjorde et ærlig forsøk på å redde verden. Jeg glemmer bestemt at han tyve år etter forsøkte å melke sangen og statusen for enda mer penger, og at han, dersom han oppriktig ønsket å endre verden, kunne ha meldt seg inn i et kommunistparti og prøvd å endre maktforholdene. Tilbake står en deilig, deilig klisjè, som jeg nyter og nyter og stemmer hjerteskjærende i; "tonight thank God it's them in stead of You!"

Merry xmas Everybody - Slade
Dette er rockelåten sin, det. Jeg venter i spenning på det endelige skriket mot slutten, "it's chriiiiiiiiistmaaaaas!" og julen blir ikke komplett uten.

When She Came Home For Christmas - Mew
I fjor vinter oppdaget jeg denne, og den handler søren ta om meg og mitt. Jeg elsker når sanger handler om meg og mitt. Derfor også den siste på listen, denne gang;

Jul i Bergen - Asgeir Eide Olsen (julesingel 98)
Da jeg var elleve, startet Asgeir Eide Olsen og Atle Engelstad et juleprosjekt. Prosjektet gikk ut på at de skulle lage en platesingel med tre låter skrevet av Eide Olsen, og alle som deltok skulle jobbe på dugnad, og inntektene av platen skulle gå til Slumsøstrene i Bergen. All den tid jeg allerede den gang hadde mine kontakter, ble jeg spurt om jeg og noen venner hadde lyst til å delta - en manglet et englekor. Sangen handler om en bergensk versjon av piken med svovelstikkene, og vi engler står over Ulriken og synger vårt beste. Det jeg husker best, er at etter to timer i studio var jeg grusomt tissetrengt, og enda skulle vi synge mer, for en av oss - mulig meg, som et resultat av min situasjon - sang så grusomt surt. Det var herlig, det var lærerikt og det bandt oss tre jenter sammen for en lang, lang periode. (Jeg skal i bryllup til en av dem bittelillejulaften. Bånd mellom engler er vanskelige å bryte.)

Det hører forøvrig med til historien at platen ble en braksuksess, og alle platene ble solgt - det er derfor umulig å få tak i en original. I tredje klasse på videregående spilte jeg den for klassen i en adventsstund, og det viste seg at flere av lærerne mine eide platen fra den gang. Sangen ligger et sted på pirate bay, og ettersom jeg er medartist føler jeg ikke det minste skyld ved å være pirat - last gjerne ned og hør Engelen Engeline synge på ekte. Dessverre krasjet prosjektet to år senere, så det finnes bare to julesingler, og julesingel 99 er uansett ikke i nærheten av like bra.

Det finnes flere julelåter, men dem kan dere jo gjette dere til. Og jeg er alltid interessert i hva dere synes om utvalget mitt, er det låter dere savner, og som jeg eventuelt burde høre?