en milepæl til

Jeg har nettopp tilbragt lørdagskvelden foran tvapparatet, i selskap med min mor, som befinner seg sytti mil unna. Teknologien som gjør dette mulig, heter verken internett eller telekinese, men ganske enkelt den noe kostbare oppfinnelsen mobiltelefon. Jeg har altså sittet i sofaen, tastet inn små beskjeder til mamma og fått svar i retur, og betalt dyrt for hver eneste en.

Først så vi en episode av "med Hjarte på rette staden", som må være verdens koseligste program om verdens koseligste land, les England, og da samtlige mennesker i min familie er anglofile til det ytterste, er denne sukkersøte sekstitallsatmosfæren perfekt.
Deretter kom en dokumentar som er hovedårsaken til at jeg skriver dette i det hele tatt. Det er sjelden jeg tar meg bryet med å se dokumentarer, som regel skrur jeg av tvskjermen og vender tilbake til hvilken bok jeg nå leste i, men denne gang var dokumentarens tema spennende både for meg og min mor. Ikke bare var det Englands koseligste mann i hovedsete, men det handlet om bipolar lidelse, en diagnose vi begge har et nært forhold til.

Stephen Fry var godt voksen da psykiateren ga ham diagnosen. Da jeg konfronterte min mor med min nyoppdagede sannhet, fortalte hun meg at det hadde tatt henne dobbelt så lang tid å forstå det samme om henne selv. Jeg skjønte det av meg selv tidlig den høsten jeg var femten, jeg er manisk depressiv. Jeg aner ikke hvordan jeg skjønte det, for på dette tidspunktet var det knapt nok en diagnose jeg kjente til, ingen i familien min snakket om dette, og det nærmeste jeg hadde lest om det, var en dårlig dameroman. Likevel tenkte jeg ordene og kjente i hele kroppen at jeg hadde rett.
Min reaksjon var uvanlig. De fleste som oppdager at de har en mental lidelse, blir bekymret og holder godt kjeft om det. For meg var det mer en frigjørende oppfatning, jeg fortalte samtlige venner om det, fortalte min mor om det og trodde det ikke skulle forandre noenting, egentlig. Jeg hadde nesten rett. Riktignok forsvant noen av mine venner, men bare dem som allerede befant seg i utkanten av livet mitt, og jeg savnet dem egentlig ikke. Mitt forhold til meg selv forble omtrent som før, bortsett fra at nå hadde jeg et navn på en stor del av min personlighet, og jeg visste at det fantes informasjon om meg der ute, folk som visste ting om hvordan jeg best kunne leve livet mitt.

Bipolar lidelse er arvelig, og langt mer utbredt enn folk er klar over. Omtrent åtte prosent har en eller annen form for bipolaritet, men knapt nok halvparten er klar over det selv. Det kan slå ut når som helst i løpet av et liv og med svært varierende hyppighet. Ingen i min familie hadde noen gang fått en diagnose, likevel vet jeg at det går en direkte linje fra meg og langt bakover i slekten. Enkelte ting er felles for både meg, mamma, min bestefar, hans pappa og hans bestefar. Vi har alle perioder med energi som slår ut alt og alle, og som ofte slår ut i voldsom kreativitet. Vi har også perioder med fullstendig utmattelse, hvor små ting virker umulige og alt en egentlig vil er å forsvinne, bli borte. Mellom disse lever vi livet som alle andre, og som regel kan vi kontrollere både stormende følelser og den vanlige rytmen. Min mor insisterer på at det ikke er en sykdom, men et personlighetstrekk, og jeg er til dels enig. Men bare delvis.

Da jeg skjønte at jeg var bipolar, eller som jeg kalte det den gang, manisk depressiv, var jeg på randen av en storm. Sannsynligvis var det de første stormkastene som gjorde meg oppmerksom på det hele. Jeg hadde de villeste humørsvingningene, svingninger som slår ihjel de fleste vanlige tenåringssvinger, og de ble stadig verre. Jeg bykset fra øverste sky til nederste rennestein hvert femte minutt, stormene var avsindige og jeg skiftet humør omtrent som en humørsyk supermann på speed. En sang på radio kunne få meg lykkeligere enn noengang, når den samme sangen mistet de siste ti sekundene på grunn av nyhetssendingen kunne jeg sette meg ned og gråte ukontrollert. Etter hvert som ukene gikk og jeg ble mer og mer sliten, avtok de store høydepunktene, og øyeblikkene med bunnslam økte - jeg oppdaget at jeg hadde et kott innerst i sjelen, og flere ganger om dagen åpnet denne kottdøren seg, og helvete raste ut. En smerte større enn noe jeg hadde kjent til fylte hele meg, og jeg kunne aldri sette fingeren på hvor det gjorde vondt. Jeg knakk sammen i krampegråt hvor og når det måtte skje, det være seg på kjøpesenteret i sentrum, på kjøkkenet mens jeg vasket opp eller foran moren min ved middagen. Min største frykt var å knekke sammen i klasserommet, for jeg fikk aldri noe forvarsel, og en ungdomsskoleklasse er ikke spesielt nådig overfor en av de sære elevene. Fortvilet prøvde jeg å holde skapdøren lukket, jeg prøvde å berolige min nærmeste venn, som var den eneste jeg fortalte om det hele til, og ikke minst prøvde jeg å beskytte mine småsøsken for de store utbruddene. I et anfall av vilt raseri malte jeg hele soveromsdøren min i sterke, sinte oljefarger, og noen uker senere våknet jeg etter et anfall av intens sorg, til lyden av Elton John og synet av glassbiter over hele kjøkkengulvet - og min egen blodige arm.

Manisk depressive perioder som denne blir gjerne utløst av noe, en stor følelsmessig belastning, og jeg hadde hatt flere i løpet av det siste året. En gang tidlig på nyåret 2003 gikk jeg til legen, fortalte om de voldsomme følelsesutbruddene, samt om hvor redd jeg var for å gå hjem, hvor redd jeg var for min far og for at han skulle skade søskene mine. Legen lyttet til meg, stilte meg spørsmål og erklærte meg "mildt deprimert". Deretter ga han meg til slutt nummeret til en psykiater.

Det gikk noen uker. Jeg ringte ham aldri. Det gjorde mamma. Psykiateren brukte under femten minutter på å diagnostisere meg. Jeg hadde bipolar lidelse, folkelig kjent som "manisk depressiv". Jeg ble den første, og så langt den eneste, i min familie med noe mer enn en selvdiagnose. Psykiateren ga meg piller, jeg spiste dem og i løpet av noen måneder ble det virkelig vår, også inne i meg. Stormen roet seg, paradoksalt nok i takt med at jeg forelsket meg kraftig to ganger i løpet av tre måneder.

Jeg sluttet på medisiner, og har holdt mine følelsesmessige stormer under streng, streng kontroll siden da. De siste par årene er jeg blitt flinkere til å ta hensyn, både til meg selv og til andre. Når jeg svever høyere enn alle andre og bare har lyst til å snakke, skrive, løpe, synge, danse, hevde meg og være lykkelig, da anstrenger jeg meg hardt for å ikke overkjøre alle andre. I disse periodene er jeg villig til å sverge på at jeg ikke er syk, tvert i mot er jeg genial, jeg er super. Når jeg derimot våkner og kjenner at brystet mitt er hult, tomt, når hjertet mitt kjennes som om en har kjørt dampveivalser over det gang på gang, når det å stå opp av sengen er det tyngste arbeidet jeg klarer denne dagen - da har jeg lært meg til å avlyse planer, med unnskyldningen at jeg er "ikke helt frisk". Folk flest tror jeg er i ferd med å bli forkjølet, og det passer meg bra, folk forstår en forkjølelse. Og det er omtrent så syk jeg er, en kraftig forkjølelse.

Hum. Tum.

Det har vært taust her den siste uken, og som vanlig er dette et paradoksalt kjennetegn på at det foregår mye i hodet mitt. Jeg har et skriveprosjekt som er i ferd med å ta fart, hvilket gjør meg veldig spent, og en hektisk uke med en etterlengtet studiestart ble avløst av en helg full av koselige mennesker som kom til Trondheim. Denne helgen er det nemlig vinterleir i regi av Trondheim Rød Ungdom, og i den forbindelse kom det diverse folk fra Oslo og Bergen, mennesker jeg er så glad i at bare tanken på dem i byen får tærne mine til å krølle seg. I tillegg kom min gamle klassekamerat Søte Sunniva innom Trondheim, etter å ha tilbragt flere måneder i India. Det er utrolig deilig å ha henne tilbake i god behold, og ikke minst, det er utrolig godt å ha henne tilbake i det hele tatt! Nå skal hun egentlig tilbake til Bergen, men som sagt, det ble tid til et kort opphold i bartebyen også, og det oppholdet brukte hun delvis på Silje og meg.

Nuvel, poenget var slett ikke å belemre alle mine eventuelle lesere med informasjon om mine bekjente, ettersom de gjerne er en og samme gruppe. Poenget mitt var at Sunniva Den Søte har fått nettbrev fra både meg og Silje i løpet av de siste månedene, og ettersom hun var i en posisjon hvor Indisk kultur gjerne var et varmt samtaleemne, har vi begge klaget vår nød til henne om hvor fantastisk, fantastisk bollywoodfilm er. Hun har delvis lyttet til oss i stillhet, og delvis har hun istemt, samt gjort oss grønngule av misunnelse ved å fortelle at hun har vært på indisk kino med Shah Rukh Han i hovedrollen, og hun har hørt alle indiske jenter hyle som slaktegriser hver gang det var tannpastareklame på tv - for jammen er han der også.
Det hører med til historien at både Silje og jeg, etter å ha blitt introdusert for Kabhi Kushi Kabhie Gham og VeerZaara, begge ønsket vi oss Bollywoodfilmer til jul. Ingen av oss fikk det, noe som først og fremst skyldes tilgang,
jeg vet at det i min familie ble gjort flere ærlige og oppriktige forsøk, min mor spurte seg rundt og prøvde fortvilet å få kjøpt Kabhi Khushi..., men måtte gi opp - hun ga meg UrPippi av Astrid Lindgren, i begrenset opplag, i stedet. Atle ga rett og slett opp å finne en indisk film, og kom trekkende med opptil flere fremmedkulturelle, søte filmer, deriblant den beste japanske filmen noensinne istedet, hvilket fungerte mer enn utmerket. Men bollywoodfilm var det ikke.
Da er det selvsagt at det er fantastisk å ha en venn som kommer hjem fra India, for hun har hatt tilgang, og hun vet hva vi ønsker oss. Hun valgte ut to filmer, en til hver av meg og Silje, som hun pakket inn i papir med pene ord og snurret rundt med tørkede blomster, for slik er Sunniva. Så nå skal jeg sette meg ned og se på HumTum, om forholdet mellom en attraktiv tegneserieskaper og hans feministiske venninne. Oppdatering følger.

stolt propaganda

Jeg har omsider gjort mitt virkelige inntog blant visse propagandafolk, og det viste seg å være adskillig lettere og mindre skummelt enn på forhånd antatt. Dere kan jo lese min oppsummering av Trondheimsdemonstrasjonen, eventuelt dere kan lese Adressas forsøk på oppsummering. Uten blygsel kan jeg informere om at min selvsagt er best, og jeg registrerer også at hvem nå adressamannen var som ble sendt ut for å dekke demoen, vedkommende er tapper og velvillig innstilt, men han har ikke gjort særlig godt forarbeid. Eivind Johansen, som tross alt er en av de mest synlige karakterene i Trondheim Respekt, som tross alt har vært med på å starte og drive leftpunchbloggen og holdt lørdagens definitivt beste appell, Eivind er blitt til Øyvind. Jeg ser likheten, men jeg klarer ikke la være å kommentere det - det er for dårlig journalistikk.

I alle fall, propagandakanalen er herved introdusert for alvor. Samtidig har samvittigheten min mistet noen takstein, ganske fornøyd med det.

flere forsett

Jeg har forresten flere nyttårsforsett, men hva dem angår er jeg redd de er i slekt med fjorårets, og dem året før der igjen, og for så vidt året før der igjen også. Jeg er ikke flink med forsetter, jeg glemmer å planlegge dem på forhånd, jeg skriver dem aldri ned og når folk spør meg blir jeg satt litt ut, fordi det føles som om dette er noe en skal gjøre og jeg har forsømt meg. (jeg pleide å skrive en panisk liste over ting jeg kom på i farten, det har jeg sluttet med.)

Min ørkesløse virring betyr ikke at jeg ikke har forsett, bare at de er uorganisert, plassert et sted i rotet som er hodet mitt. Fordi alt er et eneste stort mylder, lyder også forsettene omtrent som et klasserom uten lærer, polyfont og ustemt, men med enkelte fellestrekk. "Drikk mer te, og oppdater tebloggen din oftere, samt skriv noe til propagandakanalen, og les mer politiske teoritekster. og mens du drikker omtalte den teen, en gang i fremtiden må du lese mer av Cohelo, fordi Annette er så glad i ham og du må vite hva du synes, og mens du er holder på, husk å lese "trist som faen" eller noe annet kjedelig av Ari Behn, ettersom Maren mener de er i samme gate og du faktisk ikke vet om Ari Behn skriver like ekkelt og sleskt som han selv fremstår på tvskjermen din". "Og ja, du skal tvinge deg gjennom Anne B. Ragde, en gang i fremtiden i hvertfall, hun er Norges mest leste kvinne, og du som litteraturstudent må ha lest henne for å erklære henne kjedelig. Og mens vi er inne på litteratur du burde lese, har jeg noen forslag til, skal vi se..."

Så de mer gledesbetonte forsettene; "les resten av Neil Gaiman, for eksempel den barneboknovellesamlingen du har stående i bokhyllen. Dessuten burde du lese ferdig Alexandre Dumasromanen du kjøpte i slutten av desember, lese Roald Dahls romaner på nytt, se litt nøyere på de tre bøkene du fikk til jul og du burde gå til anskaffelse, ad mystiske veier, av bibliotekets oppslagsverk innen barnelitteratur. Og forresten, mens vi er inne på det, fortsett å samle inn bøker i store mengder, men skaff deg en ekstra bokhylle. Hiv ut skapet, så får du plass til flere bøker."
"...Og du burde fikse økonomien, for du kjøper altfor mye bøker."

Nuvel, dere skjønner bildet, og la meg presisere at dette er egentlig bare ett av flere områder hvor jeg nedlegger nyttårsforsett, jeg lager også forsett som ikke handler om bøker, og som selvsagt også sjelden blir noe av, fordi de foregår "en gang i fremtiden".

Men dette er ikke en bloggpost om alle de ting som aldri gjøres, dette er ros til meg selv for ting som faktisk er gjort. Rett skal nemlig helst være rett, og "en gang i fremtiden" betyr faktisk ikke "aldri", det betyr "når anledningen faller seg." Her i romjulen falt altså en anledning seg, og jeg kan skryte på meg å ha løst en av de litterære gåtene som svever rundt i mitt univers og fullført et nyttårsforsett. Nyttårsaften - ja, det er i siste liten, jeg skal innrømme det - og strengt tatt, om en er kritisk, var klokken tre om natten, så kanskje jeg burde innkassere forsettet for 2008 i stedet, men hvem bryr seg om detaljer? I hvert fall, på nyttårsaften lå jeg på magen på gulvet, knapt nok våken etter to timers søvn og nesten 20 våkne timer deretter, og her oppdaget jeg Erlend Loe.

Erlend Loe har vært et mysterium for meg. Jeg prøvde å lese L en gang, men måtte gi opp etter femti sider, jeg ble bare irritabel. Javisst, jeg kunne se at det hele var godt skrevet, men jeg kan generelt styre min begeistring for voksne menn som skriver om voksne menn som leter etter Meningen med Livet. Særlig kan jeg styre min begeistring for Menn som Leter etter Meningen med Livet, og som i tillegg er "litt sære", "naturmennesker", "naive, ikke helt som alle andre", "litt mentalt ustabile", nettopp dem, ja. Det finnes en del eksempler på denne formen for litteratur opp gjennom historien, og jeg liker det ikke. "Boys will be boys, girls will be women", bli voksen for svarte!
Jeg ville nok ha latt det bli med min skepsis, hadde det ikke vært for Kristian. Denne unge mannen er en av de tøffeste pådriverne for at jeg skal utvide min horisont, og jeg er ham stor takk skyldig for at jeg er noe mer enn en kjedelig og sneversynt litteraturstudent. Og denne unge mannen lot det en gang falle en bisetning om at "...men hvis du ikke skjønner Erlend Loe...", og jeg faller pladask i den freudianske fellen. Jeg skal skjønne Erlend Loe. Før eller senere.
Og nå har jeg altså endelig oppdaget Erlend Loe. Eller, rettere sagt, jeg har oppdaget stemmen hans. Og deretter har jeg vært på biblioteket og hørt meg gjennom flere bøker av ham, opplest av... ja, forfatteren selv. (Det er akkurat slik han selv uttaler det.) Hemmeligheten ved Erlend Loe,skjønner jeg nå, er rett og slett at han leser fantastisk. Mer enn fantastisk, han leser himmelsk! Han legger trykket på ord jeg overhode ikke forventer, og det gir teksten en flyt og en varme jeg ikke ville tiltrodd den et øyeblikk på forhånd, han gir teksten liv med en ømhet jeg må beundre. Personene i bøkene hans, som stadig er litt naive, fremmedgjorte og teite, unge menn som ikke finner seg til rette i verden, de blir plutselig spennende og koselige, tankene deres gir mening, bøkene er geniale og alt er bare fint.

- Helt til, oppdaget jeg i dag, jeg skrur av platen med Erlend Loes stemme, og leser boken. Jeg plukket opp "Doppler" i dag på kafe, i bokform, og leste en side eller to, et avsnitt jeg særlig godt likte lyden av. Det viser seg til min skuffelse at jeg liker fremdeles ikke skrivestilen hans, på papiret er fremdeles karakterene teite og språket tilgjort. Kanskje jeg ikke har skjønt Erlend Loe i det hele tatt likevel, bare latt meg forføre av stemmen hans. Som min venn Jo fremholdt da vi snakket om temaet, "han kunne fått Bondeviks bok til å virke god". Jeg er dermed nesten like langt, men nå har jeg lidd meg gjennom mer enn en Erlend Loebok, jeg har nytt hvert ord, og jeg kan nå påstå at jeg har skjønt ham, og jeg liker det best høytlest.

Det store unntaket i Erlend Loes litteratur tror jeg må være Marianne, kvinnen i debutromanen "tatt av Kvinnen". Hvor mange av karakterene hans blir litt for naive og vekker en viss grad av irritasjon i meg, er hun bare fantastisk. Jeg er rett og slett litt forelsket, tror jeg, med eller uten Erlend Loes magiske stemme. (Hvem andre er det som går på kino, ser en film som slutter med at hovedpersonen faller ned og mest sannsynlig dør, hvorpå konklusjonen er "han lærte å fly, det er jeg helt sikker på. Hvilken nydelig slutt!"? Marianne er best.)

Mitt nye forsett for i år må være å bli mer spontan, slippe kontrollen og finne på flere lykkelige slutter på triste filmer. Overraske meg selv, så og si.

Hvorfor Neil Gaiman er fantastisk

Ingen kan si det som Neil Gaiman. Dere vet hvordan en kan lese fremmede menneskers tekster, fremmede mennesker en ikke vet noenting om, og likevel kan en med sikkerhet si at dette er en koselig person? Mr. Gaiman er en sånn kar. Ikke bare skriver han de beste bøkene, den koseligste bloggen og har de tøffeste vennene, han har også den vakreste nyttårshilsenen noensinne formulert.

May your coming year be filled with magic and dreams and good madness. I hope you read some fine books and kiss someone who thinks you're wonderful, and don't forget to make some art -- write or draw or build or sing or live as only you can. And I hope, somewhere in the next year, you surprise yourself.

bursdag

I dag er bloggen min ett år gammel. Bare sånn i forbifarten, en liten hurra-for-deg(meg)og påminnelse, så ingen skal kunne komme til meg og si at jeg glemte den Store Dagen. Jeg er temmelig fornøyd med at bloggen min har fått bein, og at den går dit jeg vil foreløpig. Det kan vel sies at den har vært tannløs det siste året, som de fleste ettåringer, men du skal se at den holder den på å få tenner, hvem vet? Kanskje den i løpet av det kommende året lærer å krabbe dit den selv vil, og finner det for godt å holde meg våken hele natten med pratsomme innlegg, en kan jo alltids håpe. Det eneste jeg ber om, er at den unngår krybbedød - hjelp meg å holde liv i den et år eller to til. Kommentèr for harde livet, kommentarer er litt som sunn babymat på glass, eller most eple eller banan, eller noe sånt. Uten tilsatt aspartam eller sukker.