tirsdag 24. november 2009

t.A.T.u - ti år siden

For ti år siden startet det som er blitt Russlands største musikksuksess gjennom tidene. Ivan Shapovalov formet en jenteduo med Lena Karina og Yulia Vulkova, og presenterte dem som et kjærestepar. Duoen ble kalt t.A.T.u, som direkte oversatt fra russisk til engelsk betyr noe slikt som "This That", men som på grunn av språkforskjeller egentlig betyr "she, her", hvilket igjen egentlig står for "Hun elsker henne". Alle sangene deres handlet om lesbisk kjærlighet, følelse av skam og ønske om frigjøring. I 2003 kom de ut av skapet og innrømte at de slett ikke var kjærester, og at de likte "både gutter og jenter", men skaden var allerede skjedd - T.A.T.u vil for evig og alltid bli husket som lesbeduoen.

Jentene spilte inn flere musikkvideoer, og de er som regel kledt i miniskjørt og skoleuniformer. Dette er omtrent samtidig som Britney Spears gjør sitt inntog med "hit me Baby one more time", ikledt nettopp skoleuniform og bambiøyne, og jeg er på ingen måte blind for at å kle opp jenter i skoleuniform og deretter få dem til å kline på film var et noe ekkelt stunt, beregnet på å tenne gamle griser. Gamle gubbegriser er utvilsomt en del av målgruppen, og i min bok gjør det produsenten temmelig suspekt. Det gleder meg at de brøt med ham i 2003, og nå er selvsendige og midt i en filmproduksjon. De faktiske intensjonene hans er aldri nevnt noe sted, og derfor er jeg fryktelig usikker på om han gjorde det med vilje, eller om det var et heldig uhell at det utover griser fantes en målgruppe til.

Det fantes en målgruppe av unge tenåringer, i alle fall utenfor Russland, som i økende grad var opptatt av homokamp. Jeg var tretten år, og brennende engasjert. Jeg var skaphetero i flere år, fordi jeg syntes at noen på ungdomsskolen burde ta saken, og jeg ville ikke ta stor skade av å fronte den. Fucking Åmål, sannsynligvis nittitallets viktigste film, rullet over det internasjonale lerretet to år før. t.A.T.u føyde seg inn i en ny trend, og jeg så dem som en del av en større frigjøringskamp, hvor kjærlighet og homokamp kom i fokus. Jeg så videoene deres, og grøsset av fryd, grøsset fordi noen våget å skape dem, grøsset fordi det var så vakkert at det eksisterte. Gamle gubber be damned, dette var frigjøring.

Jeg har nylig sett gjennom noen av videoene deres, for å med voksne øyne se i hvor stor grad de rettet seg mot gubber og mot meg. Jeg ble overrasket. Ja, de går kledt i lær og miniskjørt, eventuelt skoleuniformer i miniskjørt - men utover det er det faktisk stilige historier som fortelles. Særlig stilige er de kanskje blitt etter at de stakk fra Ivan, og den usensurerte videoen "All about us" fra 2005 burde styrke denne teorien; videoen handler om at en av jentene utsettes for et seksuelt overgrep. Hun skyter ham og blir plukket opp av den andre. Disse jentene er stilige.

Den første hiten de hadde i Norge ble produsert i 99, men sluppet i Norge i 2000. Sangen handler om en jente som forelsker seg i en annen jente, og som kjemper mot skamfølelse og forelskelse, hvorpå hun ender opp med å be foreldrene om tilgivelse. Den russiske versjonen, Ya Soshla S Uma, kan oversettes til noe slikt som "jeg har gått fra forstanden", men på engelsk fikk den tittelen - og refrenget - All the things she said.

Jeg kan fremdeles sette pris på den enkle symbolikken i misbilligende blikk bak et nettinggjerde, hvorpå de finner veien ut i friheten.



søndag 22. november 2009

La meg ta deg med

Best som jeg sitter og skal skrive eksamen, mens jeg er i hjembyen og mens regnskyene henger tunge, går jeg tur. Det er ikke frivillig, jeg går tur fordi et hvitt og håret monster på fire bein trenger å gå tur, og fordi hun trenger noen til å gå med seg. Dette hundebeistet som altså heter Caro - kjære - hvilken ironi - og jeg har en favorittrunde, som tar akkurat passe tid i pene omgivelser. Vi går rundt Tveitevannet, det vakre og dødelig forurensede vannet jeg har vokst opp ved siden av. Her veier alle stokkendene tre, fire ganger så mye som de skal, så fulle av tungmetall er de. Her svømmer gjedder som eter små, søte andunger hvert år - hvilket innebærer at det klekkes andunger hvert år. Her kommer trekkfugler hver vår og hver høst, de trekker inn og blir i noen dager, før de flyr videre til andre strøk. En kan se våren på dem.

Jeg har vokst opp ved dette vannet. Jeg har matet ender med små, harde brødskorper ved dette vannet. Og hver gang jeg går rundt det - jeg mener virkelig hver eneste gang jeg går rundt, uansett årstid, uansett selskap, uansett tidsrom - hver gang har jeg den samme opplevelsen av å vandre rundt i minner. Jeg vet ikke, kanskje er det fordi jeg er usedvanlig nostalgisk av natur, eller kanskje er det fordi dette vannet har vært en så til de grader konstant, men den halve timen det tar meg å vandre rundt, er en eneste gjenopplevelse av forskjellige epoker i barndommen min, øyeblikk av forskjellige mennesker. Og fordi jeg leser om performativitet og biografisme, bestemte jeg meg i går kveld for å ta dere med på denne rundturen, skildre alle minnene og dermed få dem ned i ord utenfor meg selv.

Det første minnet er nettopp at vi matet ender. Det er en liten bro som går over noe som kan kalles en liten elv, og på den kan en stå og slippe brødbiter ned i vannet. En kan slippe dem på en side, og deretter løpe bort til andre siden for å se dem bli spist av ender der, som en ekte Brumm. Ved siden av dette minnet om å være kanskje tre år og mate ender, er et annet minne om å være elleve år og forelsket. Den utkårede skulle vise mot, så han kastet seg ut i vannet og svømte. Han svelget til og med vann, og jeg husker jeg var bekymret for ham - for dette vannet er ikke et badevann.
Hvis vi går litt videre, kommer vi til barneskolen min. Bygget er skittengult, og det første en kommer forbi er gjerdet der vi sto før vi kom inn i gymsalen. Jeg går fort forbi det gjerdet. Deretter kommer en til hjørnet av skolen, og jeg ser opp og til venstre, på det som var klasserommet mitt. Deretter snur jeg hodet og ser til høyre. Der ligger en liten samling steiner. Der satt han.
Han
var en bleik og vakker fyr med regulering, som spilte basketball i treningshallen utenfor skolen min hver tirsdag og torsdag. Treningsøktene hans må ha vært fullstendig meningsløse i en periode, for hver gang han kom brukte jeg alle pengene mine på godteri til ham. Tirsdager var han ferdig før oss, og han pleide å sitte på de steinene og vente. Magen min var svimmel av en helt spesiell følelse hver tirsdag, den siste timen når jeg visste at han satt utenfor, at hvis jeg reiste meg og så ut av vinduet ville jeg se ryggen hans, mens han så ut på vannet. Det var vår og jeg var snart tolv år. Han var det vanligste samtaleemnet, og vi kalte ham Mosedott, så ingen voksne skulle forstå hva og hvem vi snakket om.
Jeg ser ikke så lenge på de steinene, jeg snur hodet til venstre igjen. Der er et høyt nettinggjerde, og et lite og nakent tre, og en krok. I den kroken fant jeg en engel, og meg selv. Hun hadde fregner og rødt hår, og hun pleide å flette det fremste håret rundt ansiktet, og knytte enkroninger fast, som en hippie. Vi hadde nettopp fått sånne enkroninger med hull i midten. Jeg prøvde å etterlikne henne, men jeg fikk det aldri til, så jeg ga opp. Vi sto i den kroken og snakket om hvordan mennesker tok på seg masker, og hvordan de ulike maskene fungerte i ulike sosiale sammensetninger, og med ulike venner. Vi snakket om verden, og om mennesker, og om filosofi og religion og vennskap. Det var første gang jeg hadde en venn som jeg kunne snakke med på ekte, om de dype tingene, og en skoledag var ikke nok for noen av oss. Hver dag etter skoletid brukte vi mange, mange timer på datamaskinen og skrev eposter til hverandre, metervis med eposter, der vi fortsatte diskusjonene. Jeg prøvde å forklare dette vennskapet til foreldrene mine, men alt de hørte var "hun er kjempekristen og aktiv i kristkirken", jeg fikk aldri forklart dem hvor fantastisk hun var.

Et lite stykke bortenfor skolen min er et skilt hvor det står "Bading medfører helseskade". Jeg pleide å følge min venn med kroneflettene hjem, selv om hun bodde i feil retning. En gang vi gikk forbi skiltet, en varm dag på våren, gikk vi forbi en middelaldrende mann med ølmage. Han sto i badebukse og strakk på armene. Vi så fra ham til skiltet til ham igjen, og gikk videre.

Det neste minnet er også et vennskapsminne, men det er eldre. Vi kommer til en slags mursteinshelle som er nesten begravet i siv i dag. Da jeg var fem, var den ikke det. Den var ren og utrolig fristende, men jeg våget aldri å gå på den, jeg var redd for dette vannet som var giftig. Bestevenninnen min var ikke redd, og hun balanserte her en gang vi var på tur med foreldrene mine. Hun fikk meg til å balansere. Vi balanserte og falt ikke ut i vannet, og i de neste fem årene skulle jeg gå forbi den mursteinbiten med klump i halsen, fordi hun bodde i England og jeg ikke gjorde det. I dag går jeg forbi og husker både den femårige Engeline og den nostalgiske, triste Engeline, og jeg har godhet for dem begge.

Vi er kommet til kirken, og med den kirkebakken. Åh, så mange minner knyttet til kirkebakken! De kommer bestandig i rask rekkefølge og blander seg i hverandre, jeg vet ikke sikkert hva som kommer først.
Jeg tror det første er en akedag der vi skal ake ned, og vannet er frosset så vi kan ake virkelig langt, over veien og ned på isen. Jeg sitter øverst i bakken og er så vinterdeprimert av jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, jeg holder tilbake tårene og frustrasjonen over snø og kulde med en kraftanstrengelse, jeg hater snøen, jeg hater frosten, jeg hater isen, jeg hater at føttene mine er isklumper og at jeg må sitte her, eller ake, i mange timer til. Ved siden av meg sitter en venn som jeg hjalp en gang, hun prøver å gjengjelde tjenesten med varme ord, og selv om de ikke hjalp da, hjalp de senere.
Jeg tror at neste minnet er hentet fra våren etter. Dere husker han, som pleide å sitte på steinhellene? Dere husker han som våget å svømme ved broen? De to, mine to gutter, skulle slåss. Det var arrangert en slåsskamp mellom min og hans skole, og min første kjærlighet og min andre kjærlighet var utpekt til å slåss sammen. Jeg var forvirret og visste ikke hvem som skulle ha min lojalitet, gutten som så på meg den første skoledagen og sa "jeg vil ha Engeline på laget mitt, for at hun skal få være på lag med noen hun kjenner", gutten som hadde de varmeste øynene og som gråt når han så Løvenes Konge, eller gutten med tannreguleringen som fikk meg til å snuble i egne tær bare ved tanken?
Jeg valgte han, og han vant, men etter kampen gikk jeg opp til huset der gutten med de varme øynene bodde og spurte hvordan det gikk. Han hadde et kjøttstykke mot øyet, som var i ferd med å bli blått, men han var ved godt mot. Det ble snakket om en rematch, men om det fant sted fikk jeg aldri vite om det. Kampen fastslo i alle fall det vi hadde mistenkt lenge, men som ingen av lojalitet hadde våget å innse - deres skole var bedre enn vår.
På toppen av den bakken er en mur som rammer inn kirken. På den muren satt han en gang jeg fulgte jenten med flettene og kronestykkene hjem. Jeg gikk i ukevis etterpå og så opp på den muren, og visste at han hadde sittet der, hadde vært der og sett etter oss. Det er stort for et tolvårig hjerte.

Vi er kommet til lekeplassen. Den har forandret seg i årenes løp. I dag består den av en benk og en sandkasse. Sandkassen har vært her bestandig, men før var den morsommere. Mens jeg vokste opp, besto denne lekeplassen av tre ting: et dissestativ, en rutsjebane og det mest kreative: et klatrestativ gjort av bilringer.
Jeg foretrakk alltid å disse. (Og for dem som er østlendinger, å disse er det bergenske uttrykket for å huske. En setter seg på en svingesak og sparker fra med beina, og deretter svinger en frem og tilbake.) Her på dissene satt jeg og min beste venn en kveld på syttende mai, og vi spiste et tonn godteri
som var kjøpt superbillig på bensinstasjonen, og jeg var lykkeligere enn jeg noensinne hadde vært en nasjonaldag.

Opp bakken og forbi den skjulte stien som går opp til det huset der jenten som bodde i England flyttet til, da hun ikke skulle bo i England mer. Det huset hadde en hage med de største bringebærene i verden. Ned svingen, der guttene i klassen min bodde, og der jeg trente på å sykle uten å holde i styret, mens jeg gaulet I believe I can fly! I believe I can touch the sky! Forbi huset der jenten med kroneflettene bodde inntil hun giftet seg, et så überkristent bryllup at jeg ville blitt skremt, hvis ikke det var for at jeg kan tilgi henne hva som helst, konservative grusomheter inkludert. Forbi huset der bestekompisen til han, og en av mine bestekamerater også forsåvidt, bodde. Moren hans likte meg. Hun kom alltid ut når hun så meg, og begynte å snakke om bøkene jeg leste, og foredraget om Brødrene Løvehjerte som jeg engang hadde holdt. Han ble kokk, som han drømte om å bli, og flyttet langt vekk for å kokkelere for Kongen.
Forbi innkjørselen der det fremdeles bor venner. Og så, plutselig, er vi ved bilveien, og den fine delen av turen er over. Her er det også minner i fleng, men mindre holdepunkter å feste dem ved. Her gikk jeg til ungdomsskolen, her sang jeg duetter med utvalgte venner, her gikk jeg meg vill, her gikk jeg under løvtunge trær med en venn en st. Hansnatt.

Og her er broen med ender som vi matet da jeg var liten. Vi er kommet rundt, og jeg tar hunden og går inn for å drikke te.

torsdag 19. november 2009

ikke utelukkende fiksjon

Det hender av og til, og som regel innebærer det at jeg får en ny favorittbok. Jeg snakker om når du leser, og plutselig ordene blir gullkantede, de står litt ut fra resten, de former et avsnitt eller kanskje bare en setning, og disse ordene i akkurat denne sammenhengen er perfekte. Det kan være fordi melodien i dem klinger så bra, eller fordi de fanger opp en tanke eller en stemning slik at det faktisk er der, ikke bare i blekk på papir, men i virkeligheten, mer virkelig enn verden utenfor papiret. Jeg elsker disse øyeblikkene av sannhet. De glir inn i meg og gjør meg matt, og jeg må lese teksten om og om igjen, smake på ordene, skrive dem ned selv, sitere dem for noen. Hos noen forfattere, mine favoritter, er dette en hverdagslig forteelse. Jeg leser romanene deres som lyrikk, vel så mye som skjønnlitteratur, og jeg kan bla i bøkene bare for å finne de perfekte øyeblikkene. Astrid Lindgren er slik. Virigina Woolf er slik.

Og så finnes det de bøkene som overrasker deg. Det er de bøkene der du leser, og det er fint og koselig, og så Pang! er det et sitat som gir deg klump i halsen og hjertebank. Plutselig, bare noen få linjer, er så riktige som noe du kan få, mer ekte enn noe annet.
Jeg leste nettopp "Nansen og Johansen" av Klaus Rifbjerg. Den var fin, en kjærlighetshistorie utenfor det vanlige. Og det jeg likte best, var de glidende skillene mellom vennskap og kjærlighet. Og mot slutten av boken ramlet det frem et lite avsnitt som ut av det blå beskriver nøyaktig hva jeg oppdaget, den høsten jeg var tretten.

(...) og han fattede, at venskap ikke udelukkende behøver tilhøre fictionen, det fandtes, det var håndgribeligt og måske værd at bevare emr end noget andet, fordi venskap ikke blot gjorde frelsen mulig, men var dens forudsetning, og at det derfor var rimeligt at satse alt for at bevare det, ja endda ofre sit eget liv, hvis det blev nødvendigt.

torsdag 12. november 2009

Det finnes en hverdag der ute

Jeg forkastet normalen tidlig i tenårene. Som min nærmeste venn uttrykte det, jeg var bipolar, og normalen var uoppnåelig hva jeg enn gjorde. Ved å forkaste den, og bestemme meg for at sær var bra, sær var kul, kunne jeg gi meg selv verdi likevel. Dessuten, argumenterte jeg, hvem kjenner jeg, som er bra og normal? Alle mine fineste venner var sære, om enn ikke like sære som jeg var. Som Tramteatret sier, drømmer er rare, mens verden er grei og normal? I den verdenen vi lever, er normalen et uttrykk for virkelighetsbenektelse, nesten en form for galskap. "Jeg liker sære folk", pleide jeg å si. "Det er teit å være normal. Normale mennesker har misforstått noe."

Slik så jeg på normalen når jeg var tenåring, og det forandret seg lite opp igjennom årene. Faktorene som førte til at jeg forkastet normalen, har i høyeste grad forblitt tilstedeværende. Jeg er bipolar, og en jevn, normal døgnrytme har vært umulig å opprettholde. Manglende døgnrytme betyr manglende matrutiner og manglende arbeidsrutiner, for meg rutiner punktum. De siste årene har jeg smugtittet på menneskene rundt meg, og oppdaget at selv midt i studentlivets frie tilværelse har de fleste en viss form for rytme i livet sitt. De fleste blir trøtt rundt et visst tidsrom, med noen timers slingringsmonn. På samme måte våkner de fleste mennesker etter en viss mengde søvn, og innenfor en tilsvarende periode med tilsvarende slingringsmonn. De fleste mennesker husker å spise jevnlig, fordi kroppen deres gir dem beskjed om at de skal spise, og fordi de har en slags innarbeidet rutine som de ikke lenger merker, som når de puster eller blunker - som når de går, og ikke tenker på å flytte føttene i takt. Rytmen i disse to rutinene gjør også at hva en gjør på dagene får en viss rytme. En trenger ikke være flittig student som bor på lesesalen, en har gjerne noen rutiner likevel - som hva gjør en som det første en gjør når en står opp, hvor mange kopper kaffe en drikker, hva en gjør for å fylle dagens timer, hvordan en liker å tilbringe kveldene. Både psykologen og legen min hevder at dette er sånt som en lærer automatisk når en er liten - så sant en utsettes for det. Bipolare mennesker har ekstra vanskelig for å lage dem, og de har ekstra behov for dem. Jeg ser på mitt liv, og innser at jeg ikke eier livsrytme, jeg eier ikke rutiner og jeg er, virker det som, ute av stand til å lage dem. Tro meg, jeg har forsøkt.
Da jeg skulle begynne på p-piller lette jeg febrilsk etter ett punkt som var felles for hver dag, uken gjennom. Det punktet fantes ikke. Jeg sto opp til ulike punkt hver dag, og jeg kunne snu døgnet på en femøring - enten la være å sove, eller plutselig sove til klokken fire på ettermiddagen, uten forvarsel. Jeg gjorde forskjellige ting til lunsj hver dag, enten jeg sto i kø på butikken, satt i møte med avdelingsleder og fokusansvarlig, sov eller var på demonstrasjon. Jeg prøvde å spise den klokken seks, fordi jeg regnet med at jeg enten så barnetv med min søster eller skulle til å begynne et møte da, men det virket heller ikke - jeg var fem forskjellige steder og gjorde sju forskjellige ting klokken seks uken gjennom. Leggetid hadde ikke eksistert på noen år. P-pillene krevde en rutine, en hvilken som helst rutine, og det var et problem.
Rutiner er utskjelte. Rutiner er hverdag, og hverdag er grå, kjedelig, jevn, uinteressant, fordi hverdagen ikke gir deg noe nytt. Hverdag og fest er to motsetninger, og fest er høydepunktene, de en ser frem til, de en husker og tar med seg. Hverdagen er fyllstoff. Hverdagen er normalen.

Jeg snakket med en annen venn for noen uker siden, om verdien av rutiner. Hun har heller ikke lært rutiner hjemme. Ikke lillesøsteren hennes heller. Nå prøver hun å lære søsteren sin opp til å spise jevnlig og sove om natten. Hun prøver å lære søsteren sin rutiner, normalen, den som andre har. Jeg gjør det samme. I et forsøk på å skape mental stabilitet gjennom fysisk stabilitet, prøver jeg å lære meg den normalen jeg forkastet som tenåring. Mennesker med denne normalen innebygget og fremdyrket, vet ikke hvor heldige de er. De vet ikke hvor hard kampen for normalen er. Jeg har oppdaget at er det en ting i livet mitt jeg ønsker meg, så er det en hverdag. Jeg drømmer om å sitte, stuptrøtt, med kaffekoppen min hver dag, sammen med et eller annet stakkers menneske på studentkafeen. Jeg drømmer om å sitte på en fast plass hver dag og lese noe pensumrelatert. Jeg drømmer om å bli sulten litt over fem, og deretter spise middag hver dag klokken halv seks. Jeg drømmer om å bli trøtt omkring det samme tidspunktet nettopp hver dag. Jeg drømmer om å få dette til, uten at det knuses av førti søvnløse timer eller femti timer der jeg bare kan sove og ingening annet. Jeg drømmer om å få dette til, uten at det plutselig og på uforklarlig måte bare er borte mellom fingrene mine, og alt som er igjen er mentalt rot. Jeg mestrer ikke hverdag, ikke en gang når jeg konsentrerer meg hardt om å bevare den. Jeg kan ikke forklare skikkelig hvorfor hverdagen bestandig unnslipper meg, men alle forsøk forsvinner, blir borte. Den grå massen som er hverdag, inneholder trygghet, og jeg ønsker meg den tryggheten. Den grå massen inneholder en visshet om hva morgendagen vil bringe, og den gjør at saker og ting får sine naturlige plasser i livet, en rytme å følge. Hverdag gjør livet vel så godt som fest - og sannsynligvis mer.
Normal blir jeg nok aldri. Jeg kommer alltid til å være bipolar. Jeg kommer alltid til å være mer litteraturfrelst enn de fleste andre, litteraturfrelst til den grad at jeg synes tung og svevende litteraturteori er underholdning. Jeg kommer alltid til å komme fra en eksotisk familie full av adopsjon, revolusjon og kristenfanatisme. Jeg kommer alltid til å være sær. Men nå strever jeg etter å bli så normal som mulig. Jeg strever etter å ha et liv som, sett utenfra, er mye mer normalt enn det jeg har i dag. Når jeg ser for meg en lys fremtid, er en normal hverdag den viktigste komponenten. Jeg ønsker meg normalen. Jeg ønsker meg hverdag.

lørdag 7. november 2009

The girls have a lot to be mad about

Jeg får ikke sove, og Don't leave the light on fikk meg på sporet igjen. Jeg fordyper meg i skotske lyrikere som spiller åtte instrument hver og korer hele tiden. Jeg fordyper meg i Belle & Sebastian.

Belle & Sebastian har flere gjennomgangskarakterer, det vil si en figur som vender tilbake i forskjellige låter. Figurene deres er komplekse, kreative og skildret med hundre prosent varm, ronisk distanse. Den første Belle & Sebastianlåten jeg hørte, Beautiful, introduserer hun som sannsynligvis også er min favorittkarakter: Lisa.
I Beautiful er Lisa en ung jente som holder på å bli blind, og i stedet for å følge alle legenes gode råd, kastder hun seg ut i livet, ut i alle ting hun kan tenke på. Lisa er vakker, men lettere sprø, sangen er hennes egen. Den sangen jeg skal presentere her, handler om kjæresten hennes, Chelsea. Dette er sangen til alle de forskjellige jentene som har kontaktet meg i løpet av det seneste året, med historier om hvordan forskjellige mennesker har vært stygge mot dem uten at de helt har vært i stand til å forsvare seg - hvorpå de reagerer med vekselsvis sinne og sorg - og under det hele er det morgener der en lurer sterkt på om en ikke er i ferd med å miste grepet. She's losing it er sangen om Chelsea, og om hvordan hun treffer Lisa, men det er også sangen om alle disse jentene - meg selv inkludert. The girls have a lot to be mad about.

Lisa knows a girl who's been abused
It changed her philosophy in '82
She's always looking for a fight
She keeps the neighbours up all night

I go to her when I'm feeling slack
The girl's using me as a punching bag
I think that I could help her out
But the girl's got a lot to be mad about

But in the first moment of her waking up
She knows she's losing it, yeah she's losing it
When the first cup of coffee tastes like washing up
She knows she's losing it, yeah she's losing
Yeah she's losing it

Lisa met Chelsea at the knocking school
Chelsea didn't feel like following the rules
So they left the place for another school
Where the boys go with boys and the girls with girls

Chelsea was the one who's been abused
It changed her philosophy in '82
She says, "Inch for inch and pound for pound"
Who needs boys when there's Lisa round?">

But in the first moment of her waking up
She knows she's losing it, yeah she's losing it
When the first cup of coffee tastes like washing up
She knows she's losing it, yeah she's losing it
She goes to the mirror to put on her stuff
She knows she's losing it, oh yeah she's losing it
When she doesn't speak to anyone till four 0' clock
She knows she's losing it, yeah she's losing it
Oh yeah she's losing it

Før jeg skrur av lyset, del 2

Der Belle & Sebastianlåten under er mørk, men grusomt ærlig, er denne en slags blanding av resignasjon og gjenkjennelse, og av varme rett før leggetid. Joan Armatrading er er av Englands stiligste vokalister, og jeg skulle ønske jeg hadde funnet et godt liveklipp av henne også, men alle liveklippene på youtube er uten strykere - og hva er en sang uten fiolin og cello?
Stemmen hennes er fantastisk, og hun har så mange perler at jeg har en egen spilleliste kalt Joan og Joni. (som forresten også heter Joan, til mellomnavn.)
Jeg skulle finne en låt av den britiske Joan, og jeg måtte anstrenge meg. Helst skulle dere fått I Need you, fordi strykerarrangementet gir meg frysninger hver bidige gang, men den finnes ikke på youtube. Skulle dere få The Weakness in Me, som er den de fleste liker? Eller It could have been better? Everyday Boy? Save me?
Dere får den beste. Dette er et av de vakreste kjærlighetsdiktene jeg vet, og der Belle & Sebastian handler om perioden rett før noe knekker, handler denne låten om det motsatte. Dere får den sangen som handler om å skru av lyset.