Pottermore Sorting

Det er ikke ofte jeg tar Internettquizer. Livet mitt er generelt for kort for meningsløse spørreskjema som skal fortelle meg hvem jeg bør gifte meg med, hva som er mitt totem eller hvilken trancelåt fra nittitallet som best beskriver mitt liv. Men en sjelden gang dukker det opp en quiz jeg ikke kan motstå. En sånn dukket opp i dag. Banal, tenker du kanskje? Den er i alle fall ikke spesielt original, men jeg så den og fikk uendelig lyst til å sjekke om jeg har hatt rett i alle disse årene. Den besvarer nemlig et spørsmål som alle Harry Potterfans har stilt seg selv. Hvilket hus ville the Sorting Hat plassert deg i?

Det finnes et hav av disse quizene, men akkurat denne er skrevet av selveste Joanne Kathleen Rowling. Det gjør det litt mer interessant.

 

Men først, en rask innføring, eller repetisjon: Hogwart, trollmannsskolen hvor Harry Potter tar det meste av sin utdannelse, er delt inn i fire hus. I originalversjonen kalles disse Gryffinor, Ravenclaw, Hufflepuff og Slytherin.  Hvert av disse husene har noen bestemte egenskaper knyttet til seg, og alle førsteklassinger må gjennom en vurdering før de kan plasseres. Dette er det the Sorting Hat som står for, en gammel og fillete trollmannshatt med sangstemme og lang hukommelse. Hver elev får hatten på hodet, hatten ser inn i eleven og vurderer de ulike egenskapene og kvalitetene som utmerker seg. Harry Potter er for eksempel uvanlig modig, med sterkt pågangsmot. En spesielt intelligent og vitebegjærlig elev ville havnet i Ravenclaw, mens en FRPer ville havnet hos Slytherin. Det finnes ikke en Harry Potterfan som ikke har tenkt gjennom hvor hun helst vil høre hjemme. 

Det siste huset, Hufflepuff, har alltid vært mitt hjem. Dette er det minst prangende huset, og ved første øyekast ser det nesten tafatt ut. Her havner nemlig de som ikke utmerker seg; de som verken er supersmarte, uredde eller ambisiøse [rasister]. Her havner de som ikke passer inn i noen av de andre husene. Hufflepuff er det huset som gjenspeiler Marte Svenneruds «Ittno knussel, je tæk dom aille sju".  Referansen til Barbra Ring er ikke tatt ut av luften, for her handler det om å være raus.

Det er hit jeg alltid har ønsket meg. For her, i dette inkluderende fellesskapet, er det plass til sånne som meg: de uten konkurranseinstinkt, men som til gjengjeld er lojale og trofaste, de som verdsetter rettferdighet og aksept. Jeg har alltid vært litt trist over at ingen i Harry Potters vennekrets ble bedre kjent med sine Hufflepuffskolekamerater, for så vidt jeg husker får vi aldri se innsiden av akkurat dette huset. Jeg mistenker at det finnes runde bord og sofakroker hvor elevene dikter fortellinger til hverandre.

I alle fall: jeg tok en quiz. Jeg var sikkert inspirert av de siste måneders uungåelige valgkampsspørsmål.  Dette var en triveligere quiz enn noen valgomat, for den stilte sånne spørsmål som " You enter an enchanted garden. What would you be most curious to examine first?" og "Once every century, the Flutterby bush produces flowers that adapt their scent to attract the unwary. If it lured you, it would smell of..." Og med alle mine svar, som at Flutterby bush nok lukter av hjemme, og at Dragon Pox Cure er viktigere enn skoleprotokoller, fikk jeg et nærmest entydig svar.
 

Pottermore Sorting Quiz (all possible questions)

Your Result: HUFFLEPUFF!

 

(Små barn og gleder: Det ble jeg faktisk glad for.)

 

74%

 !

 

Ingen tvil, med andre ord. J.K. Rowling har talt. Jeg kjenner på den gode tryggheten når J.K.Rowlings vurdering av meg sammenfaller med min egen. Det er sånn et barn av Harry Pottergenerasjonen vet om de kjenner seg selv: de gjetter riktig hus.

Romaner som Tapas

Jeg gjenoppdager Terry Pratchett for tiden. Eller Terence David John Pratchett, som han faktisk var døpt. Ja, du kan si det er på moten etter at Døden tok ham med seg, men det er faktisk Kjæresten som fortjener mest ære: Kjæresten er Pratchettfan på sin hals. Det betyr at ved hjelp av ham kan jeg manøvrere meg gjennom de nesten seksti romanene, diverse adapsjoner til skuespill og film, uten at jeg dermed drukner i tekst. Det blir som å spise Tapas, bare med tekster og romaner: Kjæresten plukker ut de beste bitene. Han har god smak og han vet hva jeg liker, så bitene han velger havner gjerne på listen over bøker jeg kommer til å lese igjen, og igjen. De romanene han anbefaler er sånne som får meg til å le og gråte på togturer mellom byene vi bor i. Det er mange grunner til at Kjæresten gjør meg lykkelig, og hans forhold til fantasylitteratur er en av de mindre.

I fremtiden vil det komme små innlegg om de forskjellige Pratchettbøkene jeg får lese, og muligens noen jeg ender opp med å lese på nytt. Jeg har lyst til å skrive om Monstrous Regiment, helst uten for mange spoilere. Det er en fantastisk morsom, overraskende og klok roman om kvinnekamp og om galskap som rammer en nasjon som enhet. Jeg skal fortelle om en av de bøkene jeg hadde lest før, men som jeg leser på nytt, og jeg skal fortelle om Small Gods en dag jeg har lyst til å filosofere over religion.

Det jeg har mest lyst til å fortelle om,  er den boken jeg leste sist, The Amazing Maurice and his educated rodents. Hvem andre skriver en barnebok som gir en nydelig vri på myten om Rottefangeren i Hameln? Den myten har alltid vært en favoritt hos meg, men jeg hadde aldri sett den fra rottenes perspektiv. Og dette er noe av det fine Terry Pratchett gjør: han forteller historien fra bakkenivå.

Til September

September, dine auger har glimt av is

under den klåre kvelving.

Eg kler meg i silkekjole

og dansar varmen i meg.

Du skrattar med raudt visnande gras for

mine føter

og kvit røyksopp i hagen.

Tropiske stormar herjar mitt blod.

Snart varm, snart kald.

Alt skjer langt, langt borte

og mine hender kan ikkje lindre noko!

Marie Takvam, fra diktsamlingen Merke etter liv

Når jeg er hos deg

Jeg er fryktelig, fryktelig trøtt, toget er en time forsinket og kontrabeskjedene har stormet, men når jeg går av toget er han der likevel: Kjæresten, som venter på meg på togperrongen, venter med smil og klemmer og transport. Du vet ikke hvordan det kjennes at han står på perrongen og venter på meg. Han tar meg med hjem til leiligheten med bøker og spill, Doctor Whoillustrasjoner, dragedekorasjoner og buedør inn til stuen. Han tar meg med til leiligheten som ligger i et strøk der jeg, med min ikke-eksistrende stedssans, har såpass mange barndomsminner at jeg faktisk finner veien. Jeg vet hvor jeg er, når jeg er der.

Og jeg vet hvem jeg er. Jeg har ikke sovet her før, men jeg senker skuldrene i det øyeblikket jeg er innenfor døren. Dette stedet her har nemlig plass til meg. Dette livet som jeg skal dele og bo i, her er det et naturlig rom hvor jeg hører til. Kontrollfriken i meg slipper grepet og lar meg senke skuldrene, for jeg er velkommen her. Her, i denne leiligheten, smaker jeg på en normalitet som jeg har ønsket meg. Så det er vanskelig å ikke smile sprekker i ansiktet når vi setter oss ned for å spise fantastisk kveldsmat, laget spesielt for anledningen. Det er lett å leve.

Halvparten gjenstår jo faktisk

I morgen har han bursdag, Kristian. Den 3. september 1986 ble verden til et litt varmere sted. Dette er den tredje fødselsdagen. Og denne høsten oppdager jeg hva de mente, da noen sa til meg at "Hele verden er forandret, du er plutselig plassert i et helt nytt og skremmende landskap. Men, Engeline, uansett hvor vondt det gjør akkurat nå... Du kan, på sikt, bli i stand til å leve videre i dette nye landskapet. Du finnes fremdeles, og du kan bli kjent med den nye verdenen." 

Det første halve året hadde jeg en konstant følelse av å bomme på et trappetrinn: det millisekundet der du trodde du skulle treffe med foten og foten bare fortsetter ned? Forestill deg det millisekundet, uavbrutt i måneder.
Og de gangene der jeg for et sekund skjønte rekkevidden. De gangene hvor jeg kunne sverget på at det ble solformørkelse, når panikken tok meg, lammet meg og gjorde meg dødskald.
Det var de gangene der jeg ble så følelsesløs at jeg tenkte "Hva så? Ingen Kristian? Aldri mer trekke pusten? Det spiller da ingen rolle, noe av dette?". De gangene var verst.

Nesten verst. Den verste delen av sorgen var tapet av meg, av alle de tingene som utgjorde meg. Hvem var jeg, alene? Ingen? Kristian var en sentral del av min identitet. I den perioden hvor jeg bygget meg selv som person, var han der som en sterk innflytelse. I de årene der jeg utviklet meg, fra tenårene og ut i tyveårene, de årene der en definerer seg selv og sin personlighet, der var han. Og det speilte seg i så mye jeg var glad i: så mye som døde med ham. Så mye at nesten hele jeg forsvant. Jeg var en zombie, et skall som gikk rundt og var levende død. Jeg så levende ut, til en viss grad i alle fall, men innvendig var jeg døde, svarte stumper av ting som en gang hadde vært meg.
Det var bøker jeg aldri mer ville ta i. Det var serier som jeg unngikk å se logo for på Netflix. Hele jeg vek bort fra fotballaget Brann, som om det var en magnetisk reaksjon mellom det og meg. Jeg overrasket meg selv stort da jeg laget pannekaker igjen.

Mest merkbart var likevel musikken jeg aldri mer ville orke å høre på. Musikk jeg var glad i, som nå bare ga meg lyst til å krype inn i en krok og omfavne zombien. Musikk der det levde et ekko av kvelder, av sommerdager, telefoner og sykehusbesøk, et absolutt uutholdelig ekko. Musikk som jeg var veldig glad i, men som jeg måtte unngå for å holde ut.
Litt musikk var det jeg spilte for ham, som vår felles favoritt av Belle & Sebastian: Everybody thought that [s]he was beautiful, only slightly mental.

Enda mer var det den musikken jeg lærte å bli glad i gjennom ham. Musikk jeg ikke ville oppdaget ellers, eller som ikke ville hatt den samme plassen hos meg uten ham. Bob Dylan, som han lånte meg den første sommeren vi kjente hverandre. Springsteen, som vi spilte de der sene kveldene den siste høsten. Jokke, som vi spilte om sommeren når vi satt i solskinnet og som vi sang på Sandviken psykiatrisk. Jeg kunne aldri, aldri, aldri mer høre albumet hvor Joachim Nielsen synger "Helt, helt uten deg er jeg halv".

Men så, i sommer, var jeg i et brudgomlaup. Det var en perfekt dag, med perfekt vær, perfekt seremoni, perfekt brudgompar og ut på kvelden perfekt musikk. I alle fall frem til noen spilte Kristians favorittsang av Bruce Springsteen, en av våre sanger. Vet du hva jeg gjorde?
Jeg kunne ha krøpet inn i meg selv, tømt glasset mitt og gått på badet for å hulke ut sjelen min. Det er dette jeg ville gjort i fjor. I år tok jeg noen i hånden og danset hemningsløst. Jeg danset for ham, og for brudgomparet, jeg svingte meg rundt for å tvinge frem nye minner. Den sangen vil for alltid handle om livet, kjærligheten og sorgen, men nå handler den om en perfekt dag også. Den har fått en plass i det nye landskapet.

Den dansen ville jeg aldri ha tatt hvis ikke jeg hadde kjent Kristian først. For halvparten av oss gjenstår jo, faktisk. Jeg tok feil. Det som fantes da har ikke forsvunnet bare fordi det ikke er mer, det som har eksistert vil alltid eksistere i meg. Jeg er fremdeles meg, selv i et nytt landskap: Mitt liv, formet som det er, er fremdeles gjennomsyret av at han ble født. Selv når jeg sletter musikk og avinstallerer Skype og gjemmer bøker i kjellere, selv da er jo det handlinger som er preget av at han fantes. På samme måte: Hvis jeg nå spiller Jokke, er det jo fordi jeg kjente ham. Ingenting, ikke en gang sorgen, kan luke ut av min identitet alt det som han bygget opp i meg.

Nå da jeg er tøffere, nå da jeg oppdager at det finnes liv igjen i kroppen min, kan jeg også ta noen tøffere valg. Jeg kan for eksempel spille musikken og lytte til ekkoet. Jeg kan spille musikk han var glad i og være glad for at jeg kjente ham. Målet med fødselsdager er vel å feire at noen ble født, at noen levde. At noen døde kansellerer jo ikke at de ble født først, tvert i mot! Hva er det nå en sier, døden og livet er to sider av samme sak. Så hva med å feire? Hva med å spille musikk, snakke om det han var glad i, huske gode øyeblikk? Hva med å samles, vi som er glade for at Kristian ble født, og feire det?

Det at han fantes er definitivt verdt å feire. Det vil alltid være verdt å feire at han levde, selv når det gjør hinsides vondt.