Som bibliotekar møter en med jevne mellomrom spørsmål om "det fremtidige bibliotek". Blir biblioteket bokfritt? lurer noen. Hva med alle lesebrett, nettbrett, e-bøker, elektroniske artikler og Googlesøk? Er det plass igjen til den tradisjonelle boken?
Og det er klart, det finnes noen gode argumenter for en papirløs hverdag. Papirløs er et stikkord, for en mer elektronisk lesehverdag vil spare noen skoger. Det er et uomtvistelig faktum at det er lettere å dra på et lesebrett med femti bøker, enn en skolesekk med ti. Du kan ha nok bøker med deg på to ukers sommerferie, og det koster deg tretti gram ekstra i reisebagasjen. Som en venn av meg, ansatt i forlag, kommenterte: noen bøker egner seg best elektronisk, innholdsmessig. E-bøker er miljøvennlige, plassvennlige, reisevennlige og diskré. Du slipper til og med det evige behovet etter en bokhylle til.
Jeg setter pris på en god bokhylle, og hvis jeg besøker noen for første gang er bokhyllen det første jeg ser etter. En kan forstå mye av en person ved å analysere bokhyllen i stuen. Men nei, dette handler ikke om bokhyller, det handler om skolebarn. Det handler om skolebarns mestringsfølelse.
Da jeg begynte som skolebibliotekar, var mine første venner dyslektiske barn. Jeg hadde knapt hatt jobben i en time før elever begynte å titte inn, forsiktige, redde og nysgjerrige. Det er klart, jeg visste ikke at de var dyslektikere. Jeg visste ikke at de aldri før hadde satt sine ben på et bibliotek av egen, fri vilje. Alt jeg så, var nysgjerrige og altfor vaktsomme barn som lurte på hvordan biblioteket ville se ut nå. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette hadde vært et stille, strengt bibliotek hvor mennesker skulle lese, ikke le. Et sånt bibliotekstyre var uaktuelt for meg. Vel var jeg hovedbibliotekar, med fullstendig ansvar for bokbestand, hylleoppsetning, regelverk og pedagogisk opplegg: dette var først og fremst barnas bibliotek. Jeg så disse forsiktige ungene og jeg visste at de måtte komme inn. Disse barna måtte føle seg som hjemme her, ellers ville ikke skolebiblioteket fungere. Og det tidligere regimet hadde vart så lenge og så strengt at endringen måtte skje med en gang, dersom jeg skulle lykkes i å etablere det biblioteket jeg så for meg. Så hvordan gir en barn tilhørighet og eierskap til et skolebibliotek raskest mulig?
En lar dem ta del i arbeidet.
Alle barna som stakk hodet inn døren min, ble spurt om de ville redde bøker. Det fantes nemlig et enormt hav av bøker med brukket rygg, der limet var gått i oppløsning og sidene falt ut. Det fantes høyt elskede bøker med revne ark. Det fantes bøker med merkelapper som var så slitt at de var gjennomsiktige. Det fantes bøker som helt åpenbart var rett rundt søppelhaugen, men som kanskje kunne overleve et år til hvis den ble bandasjert med lim og teip nå.
Ingen skole har lært meg å reparere bøker, så det kan hende at vi i noen tilfeller gjorde mer skade enn nytte. Det gjorde ingenting, for dette handlet ikke egentlig om å reparere bøker. Det handlet om tilnærming.
Mens vi arbeidet, og det er klart at jeg teipet bøker sammen med barna, snakket vi. Vi samarbeidet, hjalp hverandre, fordelte bøker og arbeidsoppgaver. Av og til snakket vi om bøkene vi reparerte, spesielt hvis vi skulle vurdere hvilken type bok det var og hvorvidt den var dødssyk eller død. Elevene leste bakpå bøkene, bladde i sidene og vurderte aldersgruppe, sjanger, størrelse og vanskelighetsgrad. Noen ganger ble vi enige om at en bok var utdatert, da la vi den til side og jeg kasserte den etterpå. Noen ganger reddet vi en bok som jeg visste at jeg måtte kassere neste måned.
Med jevne mellomrom reddet barna en bok som de etterpå lånte med seg hjem. Noen ganger ble de distrahert fra leken og endte opp med å diskutere i sofaen, og da diskuterte de reparasjon av bøker, utforming av bibliotek og ikke minst hva slags bøker biblioteket manglet. Jeg merket meg alt de sa og gjennomførte ideene deres så sant det var mulig. Det var først etterpå at jeg fikk vite at flere av disse ungene frem til nå hadde erfart bøker som en vanskelig leseutfordring spekket av nederlagsfølelse, og at biblioteket hadde representert en stor samling av disse nederlagene.
Ikke alle barna fikk de samme arbeidsoppgavene. Noen barn ville reparere, noen ville hente og levere bøkene, noen ville stable dem på hyller. I bakgrunnen var jeg med hjelp, veiledning, prat og latter. Felles for alle oppgavene var at de innebar behandling av den fysiske boken. Barna fikk erfare at en bok ikke bare er bokstaver som krøller seg, det er også en fysisk bruksgjenstand. Det er praktisk talt uungåelig å reparere en bok uten å samtidig få litt lesetrening, men denne er nesten usynlig og sterkt preget av mestringsfølelse. Ved å la barna jobbe taktilt med bøkene, fikk de også et eierforhold til bøkene: den boken hadde de reddet, den boken levde fordi de hadde gjort en innsats.
På denne måten har jeg fått barn som hater lesing til å elske biblioteket. Jeg har fått sinte, små gutter til å krype opp i en sofakrok og lese bok, enda de nekter å røre ved boken i klasserommet. På biblioteket har de nemlig selv hentet denne boken i bokkassen, de har selv stablet og organisert altfor mange bøker i en altfor liten vogn, de har selv levert denne boken på utlånsmaskinen, og veien fra utlånsmaskinen til sofakroken er ganske kort.
Dette er den viktigste grunnen til at jeg synes papirutgaver er viktige. Derfor tror jeg at biblioteket vil fortsette med fysiske bøker. Noen trenger den taktile tilnærmingen, noen trenger å erfare bøker som noe mer enn bilder og bokstaver. Den fysiske boken, med en brukket perm og revne sider, kan være en innfallsvinkel som ufarliggjør og tilgjengeliggjør teksten som står i den. Å ta i selve bøkene, å få stable dem etter størrelse og innhold, kan være det som må til for å få lyst til å lese det som står i den. Dette kan du ikke gjenskape digitalt. I digitale versjoner er faktisk bøker bare tekst, uansett hvor mye en kan endre fonter, skriftstørrelser og linjeavstand. Den fysiske boken er ikke bare dekorativ, den har en uerstattelig bruksverdi.
Og det er klart, det finnes noen gode argumenter for en papirløs hverdag. Papirløs er et stikkord, for en mer elektronisk lesehverdag vil spare noen skoger. Det er et uomtvistelig faktum at det er lettere å dra på et lesebrett med femti bøker, enn en skolesekk med ti. Du kan ha nok bøker med deg på to ukers sommerferie, og det koster deg tretti gram ekstra i reisebagasjen. Som en venn av meg, ansatt i forlag, kommenterte: noen bøker egner seg best elektronisk, innholdsmessig. E-bøker er miljøvennlige, plassvennlige, reisevennlige og diskré. Du slipper til og med det evige behovet etter en bokhylle til.
Jeg setter pris på en god bokhylle, og hvis jeg besøker noen for første gang er bokhyllen det første jeg ser etter. En kan forstå mye av en person ved å analysere bokhyllen i stuen. Men nei, dette handler ikke om bokhyller, det handler om skolebarn. Det handler om skolebarns mestringsfølelse.
Da jeg begynte som skolebibliotekar, var mine første venner dyslektiske barn. Jeg hadde knapt hatt jobben i en time før elever begynte å titte inn, forsiktige, redde og nysgjerrige. Det er klart, jeg visste ikke at de var dyslektikere. Jeg visste ikke at de aldri før hadde satt sine ben på et bibliotek av egen, fri vilje. Alt jeg så, var nysgjerrige og altfor vaktsomme barn som lurte på hvordan biblioteket ville se ut nå. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette hadde vært et stille, strengt bibliotek hvor mennesker skulle lese, ikke le. Et sånt bibliotekstyre var uaktuelt for meg. Vel var jeg hovedbibliotekar, med fullstendig ansvar for bokbestand, hylleoppsetning, regelverk og pedagogisk opplegg: dette var først og fremst barnas bibliotek. Jeg så disse forsiktige ungene og jeg visste at de måtte komme inn. Disse barna måtte føle seg som hjemme her, ellers ville ikke skolebiblioteket fungere. Og det tidligere regimet hadde vart så lenge og så strengt at endringen måtte skje med en gang, dersom jeg skulle lykkes i å etablere det biblioteket jeg så for meg. Så hvordan gir en barn tilhørighet og eierskap til et skolebibliotek raskest mulig?
En lar dem ta del i arbeidet.
Alle barna som stakk hodet inn døren min, ble spurt om de ville redde bøker. Det fantes nemlig et enormt hav av bøker med brukket rygg, der limet var gått i oppløsning og sidene falt ut. Det fantes høyt elskede bøker med revne ark. Det fantes bøker med merkelapper som var så slitt at de var gjennomsiktige. Det fantes bøker som helt åpenbart var rett rundt søppelhaugen, men som kanskje kunne overleve et år til hvis den ble bandasjert med lim og teip nå.
Ingen skole har lært meg å reparere bøker, så det kan hende at vi i noen tilfeller gjorde mer skade enn nytte. Det gjorde ingenting, for dette handlet ikke egentlig om å reparere bøker. Det handlet om tilnærming.
Mens vi arbeidet, og det er klart at jeg teipet bøker sammen med barna, snakket vi. Vi samarbeidet, hjalp hverandre, fordelte bøker og arbeidsoppgaver. Av og til snakket vi om bøkene vi reparerte, spesielt hvis vi skulle vurdere hvilken type bok det var og hvorvidt den var dødssyk eller død. Elevene leste bakpå bøkene, bladde i sidene og vurderte aldersgruppe, sjanger, størrelse og vanskelighetsgrad. Noen ganger ble vi enige om at en bok var utdatert, da la vi den til side og jeg kasserte den etterpå. Noen ganger reddet vi en bok som jeg visste at jeg måtte kassere neste måned.
Med jevne mellomrom reddet barna en bok som de etterpå lånte med seg hjem. Noen ganger ble de distrahert fra leken og endte opp med å diskutere i sofaen, og da diskuterte de reparasjon av bøker, utforming av bibliotek og ikke minst hva slags bøker biblioteket manglet. Jeg merket meg alt de sa og gjennomførte ideene deres så sant det var mulig. Det var først etterpå at jeg fikk vite at flere av disse ungene frem til nå hadde erfart bøker som en vanskelig leseutfordring spekket av nederlagsfølelse, og at biblioteket hadde representert en stor samling av disse nederlagene.
Ikke alle barna fikk de samme arbeidsoppgavene. Noen barn ville reparere, noen ville hente og levere bøkene, noen ville stable dem på hyller. I bakgrunnen var jeg med hjelp, veiledning, prat og latter. Felles for alle oppgavene var at de innebar behandling av den fysiske boken. Barna fikk erfare at en bok ikke bare er bokstaver som krøller seg, det er også en fysisk bruksgjenstand. Det er praktisk talt uungåelig å reparere en bok uten å samtidig få litt lesetrening, men denne er nesten usynlig og sterkt preget av mestringsfølelse. Ved å la barna jobbe taktilt med bøkene, fikk de også et eierforhold til bøkene: den boken hadde de reddet, den boken levde fordi de hadde gjort en innsats.
På denne måten har jeg fått barn som hater lesing til å elske biblioteket. Jeg har fått sinte, små gutter til å krype opp i en sofakrok og lese bok, enda de nekter å røre ved boken i klasserommet. På biblioteket har de nemlig selv hentet denne boken i bokkassen, de har selv stablet og organisert altfor mange bøker i en altfor liten vogn, de har selv levert denne boken på utlånsmaskinen, og veien fra utlånsmaskinen til sofakroken er ganske kort.
Dette er den viktigste grunnen til at jeg synes papirutgaver er viktige. Derfor tror jeg at biblioteket vil fortsette med fysiske bøker. Noen trenger den taktile tilnærmingen, noen trenger å erfare bøker som noe mer enn bilder og bokstaver. Den fysiske boken, med en brukket perm og revne sider, kan være en innfallsvinkel som ufarliggjør og tilgjengeliggjør teksten som står i den. Å ta i selve bøkene, å få stable dem etter størrelse og innhold, kan være det som må til for å få lyst til å lese det som står i den. Dette kan du ikke gjenskape digitalt. I digitale versjoner er faktisk bøker bare tekst, uansett hvor mye en kan endre fonter, skriftstørrelser og linjeavstand. Den fysiske boken er ikke bare dekorativ, den har en uerstattelig bruksverdi.
